Jeg har blitt spurt om å skrive en kort kommentar om sosialister og US valget for dere norske. Her er noen nøkkelpunkter: Hvis du ikke har fulgt med på Donald Trumps presidentkampanje, er du kanskje ikke klar over at han omtaler Kamala Harris som «Kamerat Kamala», som «Marxist», som vise-president, og at USA, gjennom de siste fire åra, har blitt forvandlet til et «sosialistisk tyranni» og et «tredje verden-land». Denne proklamasjonen om vår angivelige triumf er dessverre å ta den veldig på forskudd.

Det faktiske forholdet er at det som kan kalles det organiserte sosialistiske venstre i USA, er lite, splittet og svakt. Den revolusjonære fløya er enda mindre. Ikke desto mindre har enkelte grupper, og mange enkeltpersoner med revolusjon og sosialisme som sitt politiske ståsted, knyttet seg til Harris-Walz kampanjen, som den for tida viktigste slagmarken i den anti-fascistiske kampen her.

Ja, anti-fascistisk.

Fascisme er en virkelig fare i USA. Dens ideologiske og organisatoriske forberedelser for maktovertakelse har hatt framgang. Dens advokater har tatt over de evangelisk-kristne, og har skapt massive, selvstendige media og sosiale media bobler for å forsterke budskapet om at de «virkelige amerikanerne» utsettes for løgn, at de blir undertrykt og gjort til ofre, mens landet deres blir stjålet fra dem av «eliten» og innvandrere. 

Propagandaen henvender seg spesielt til amerikansk-fødte hvite, særlig hetero-menn.

Med Trump som deres leder, oppnevnt av gud, dominerer fascistene det republikanske partiet, som er ett av de to politiske partiene i USA, helt siden 1850. Høyesterett som de i praksis kontrollerer, har bestemt at en president som Trump er immun mot straffeforfølgelse for lovbrudd, mens han er i embete. 

Reaksjonære tenketanker har brukt mange av de seineste åra til å utvikle et detaljert program, Prosjekt 2025, beregnet for å bruke en ny Trump-seier til å avvikle mekanismene som styrer det borgerlig-demokratiske valgsystemet og regjeringens budsjettbalanse. Dette samtidig som individuelle rettigheter angripes, og skritt for skritt vil det gå mot en sentralisert, autokratisk stat.

Denne analysen har skapt den dypest tenkelige splittelse blant sosialistiske krefter. Noen sosialister forkaster tanken om at det er betydelige forskjeller mellom de to kapitalistiske partiene. De likner hverandre, men er ikke identiske, der de søker kontroll over staten, det som Marx kalte kapitalist-klassens styringsorgan. Andre mener at det er forskjeller av helt vesentlige betydninger mellom fascisme og det vanlige kapitalistregimet.

Det vi ser i USA nå, er forhåpentligvis utviklingen av en varig anti-fascistisk, demokratisk front under vingene til presidentkampanjen til Harris og Walz. Betydelige sosiale krefter søker sammen i kampanjen. Det gjelder særlig blant kvinner. Kvinnene var de første til å mobilisere mot Trump da han vant valget i 2016. Påfølgende lovgivning og rettslige angrep mot abortrettigheter, både i Høyesterett og på delstats nivå, har ført til at rekkene av aktive kjempende, har økt enormt. Afrikansk-amerikanere har kommet ut av et tiår med intense kamper mot politidrap. Og de gjenkjenner lett rasister. Det gjør også immigrantsamfunn, som stadig utsettes for å bli kalt parasitter og kriminelle.

Fagbevegelsen har hatt betydelig fordel av den Demokratiske administrasjonen og stiger i popularitet på galluper. AFL-CIO, den nasjonale, faglige sammenslutningen, har gående en stor kampanje for å bevisstgjøre medlemmene om farene ved det fascistiske 2025 prosjektet. Dessverre er bare 10 % av amerikanske arbeidere fagorganisert. Og et flertall av hvite arbeidere er fanget av den hvite nasjonalist- propagandaen som Trump og hans følgesvenner fremmer.

Det er store problemer for sosialister, når det gjelder å slutte seg til en anti-fascist front som har et regjerende kapitalistisk parti i spissen. Det har særlig vist seg i spørsmålet om USAs støtte til apartheidregimet i Israel, både med våpen- og finansiell støtte. Den mest kraftfulle bevegelsen på amerikanske universiteter på mange år har vært teltleirene og okkupasjonene utover våren, til støtte for Gaza. Noen unge aktivister, og noen ikke fullt så unge, har, forståelig nok, erklært at «jeg vil aldri noensinne stemme på noen som ikke vil bryte med Israel. Uansett.» Andre prøver å håndtere det ved å støtte valgte representanter som Rashida Tlaib, som støtter palestinerne, og som fører kampen innafor det Demokratiske partiet, og i andre deler av den anti-fascistiske fronten, som fagbevegelsen.

Men problemet viser seg også i en større skala. Det Demokratiske partiets nasjonale kongress var en briljant iscenesatt presentasjon av mangfold og inkludering. Liberalere, med sine slagord om likhet, og LGBTQ+ folk ble gitt stor oppmerksomhet. Likedan fattige folk og ofre for rasistisk vold. Og alt var pakket inn i bannere i rødt, hvitt og blått, akkompagnert av synging og rop som hyller «USA, USA». Og det var taler som var fulle av det verste nonsens om at USA er best, og det er det beste stedet på jorda, noensinne. 

For meg, en radikaler fra 60-åra, var det en kvalmende forestilling.

Det samme gjaldt for mange unge mennesker som har avkledd løgnene de har blitt foret med. Kanskje de også har forstått noe virkelig historie fra bøker og studier som fascistene nå prøver å forby. Vi kommer til å trenge år for å tvinge dette nasjonalistiske vrøvlet tilbake.

Men den demokratiske kongressen bekreftet i alle fall at kursen i 2024-valget ble forandret da Biden trakk seg, til fordel for Harris. Så hva gjør sosialister nå? Flesteparten jobber for å slå Trump og uttrykker en slags utgave av en strategi som organisasjonen min, Liberation Road, kaller «Block, Broaden, Build», i et dokument som står seg godt, etter som situasjonen er forandret.

«Block» – blokker fascistene. Det er maktpåliggende at vi gjør vårt ytterste for å forhindre at de fascistiske kreftene får makt i 2024-valget.

«Broaden» – gjør fronten breiere. For å oppnå det må vi forene oss med det breiest mulige anti-fascistiske flertallet, slik at vi kan gi de fascistiske kreftene alvorlige tilbakeslag, både i valget og etterpå.

«Build» – bygge en kurs mot venstre. Vi må jobbe for å styrke krafta, posisjonene og initiativet til de progressive kreftene innafor den breiere demokratifronten.

Så, vil den anti-fascistiske fronten greie å hindre at fascistene kommer til makt i november?

(Påminnelse: En brei sosial front er en blokk bestående av forskjellige klasser og sosiale lag. Konturene kan forandre seg, og de vil bli forandret gjennom kampen.) 

Jeg beklager, norske venner, i likhet med kameratene her, i dyrets buk, må dere lide gjennom de neste to månedene. Det er flere mulige utfall. Ha i bakhodet særegenhetene ved de «demokratiske valgene» i USA. Harris/Walz vil trolig slå Trump/Vance i den nasjonale opptellingen med flere millioners margin, men kan allikevel tape i såpass mange delstater at de kan tape valget. Hvilke oppgaver ligger foran oss?

Hvis Trump vinner valget:

– Da får vi en hard og humpete vei foran oss, og vi må finne ut hvordan vi kan stå i mot en bølge av angrep, og de statene hvor det Demokratiske partiet har flertall, må bli festninger for den anti-fascistiske fronten.

Hvis det er små marginer i utfallet av valget: 

– Selv om Harris skulle vinne, kan det bli nok kaos til at valget ikke ansees som avgjort. Det kan bli konfrontasjoner i valglokaler og væpnede protester fra Trumpister, lik 6. januar, 2021. Det kan bli kamper i rettsapparatet og om lover og vedtak i politikken. Landet drives mot kaos og forvirring slik at Trump kan erklæres som vinner gjennom maktbruk og sjikane. I denne perioden kan fascistene oppnå en av sine viktigste seire, ved at de skaffer seg avgjørende kontroll over Høyesterett, støttet av masse-protester.

Kamala Harris og Tim Walz vinner solid, og Demokratene får kontroll både i Senatet og i Representantenes Hus: 

– Ikke særlig sannsynlig, men tenkelig. Mange i den antifascistiske fronten vil gå inn for å gi dem en «bryllupsreise», slik at de kan finne seg til rette og bygge administrasjonen sin. Joda, la oss si 24 timer.

USAs sosialister vil måtte gå i skyttergravene og forsterke kampen mot USAs støtte til folkemordet i Gaza, og Palestina forøvrig. Og kampen for å få vedtatt retten til abort, og retten til valg knyttet til reproduktive spørsmål på nasjonalt nivå. Og så gjelder det å finne ut hvordan fascistene kan drives tilbake og makta deres brytes. Det vil bli en årelang oppgave. «Block, Broaden and Build» gjelder.

Her kan du lese hele dokumentet vårt: https://liberationroad.substack.com/p/block- broaden-build&gt

(Oversatt av Birger Thurn Paulsen.)

Erling Folkvord døde i dag 1. mars, 74 år gammel.
Han ble tidlig kommunist og var medlem i AKP fram til sammenslåinga av Rød Valgallianse og AKP.
Erling Folkvord drev et allsidig, politisk arbeid – faglige tillitsverv i Sosiale Etaters Forening på 70-tallet, medlem av kommunestyret i Oslo (1983–2007), stortingsrepresentant for RV (1993–1987) og nestleder i AKP (1990–1997), m.m.

Som kommunalpolitiker var han spesielt kjent for arbeidet mot korrupsjon i kommunen, og skrev flere bøker om dette. Bl.a. Livet bak murene (1997) og Stopp tjuven! En redningsaksjon for velferdsstaten (2005)

Folkvord drev aktivt solidaritetsarbeid for kurderne fra Stortingets talerstol, besøk i Kurdistan, organisert arbeid i Norge. Han skrev blant annet bøkene Kurdistan – om fortid, folk og framtid (2002) og Rojava (2016). Han døde i Sverige under arbeidet med å skrive en bok om palestinerne og kurderne.

Erling Folkvord vil husket for sin omsorg for folk på jobb og venner, og sin kompromissløse kamp og solidaritet med verdens undertrykte, mot imperialisme.

Gnist, redaksjonen

Bøker av Erling Folkvord
Artikler av Erling Folkvord

Det er et historisk sus over 8. mars – den internasjonale kvinnedagen. Samtidig kjenner jeg stadig på et slags vemod fordi dagen er like aktuell, og at vi fortsatt må kjempe de samme kampene om og om igjen. 

Andre nyttårsdag ble jeg, som resten av landet, rystet over drapet på Rahavy Varathjahan (30). Hun ble funnet skutt og drept i en bil i nærheten av Elverum sykehus 1. januar, sammen med en mann med skuddskader, en mann hun hadde hatt en kortvarig relasjon til. Mannen var i utgangspunktet ilagt besøksforbud, som han brøt en rekke ganger, og familiens bistandsadvokat beskriver saken som et varslet drap.

Småjenter i Norge får til stadighet innprentet at de er heldige og privilegerte som lever i et av verdens mest likestilte land. Vi trenger ikke velge mellom barn og karriere, vi kan få i både pose og sekk, med en mann som både vasker gulvet og henter og bringer i barnehagen. Det er noe i det, virkeligheten er dessverre ikke like rosenrød: Selv de mest liberale mennene gjør mindre husarbeid enn sine kvinnelige partnere, og menn tjener fremdeles mer enn kvinner. Attpåtil fremstiller media det som om det er kvinnenes feil dersom forholdet ikke er likestilt: 

Når hun ikke får likestillingen til hjemme, er det hennes skam å bære. Hun «slipper han ikke til» i husarbeidet om han ikke stiller opp. Hun har «valgt feil mann» dersom det faktisk viser seg at hun «slipper han til som bare det», uten at han griper vaskebøtta av den grunn. Skammen er og blir hennes når likestillingen ikke fungerer optimalt i et land som påstår det er nær optimalt hva likestilling angår.

Fra konservativt hold hyles det stadig vekk opp om at «likestillingen har gått for langt» og at «det går ikke an å være mann lenger». Samtidig blir kvinner drept av sine partnere eller eks-partnere, retten til selvbestemmelse over egen kropp er under press over hele verden, og konservative krefter gjør hverdagen rett og slett livsfarlig for LBGQT+ -mennesker. Bare i løpet av de ni første dagene av 2024 ble syv personer drept her i landet, og i fire av fem drapssaker er det bekreftet en nær relasjon mellom offer og gjerningsmann. Ifølge forskning.no utgjør kvinner og jenter hoveddelen av ofrene for partnerdrap, eller drap i nære relasjoner. 

Det er ikke blitt likestilling, kampen fortsetter, i kvinnefrigjøringens navn!

Dette nummeret kommer til 8. mars og inneholder en god del kvinnepolitisk stoff. God lesning!

Artikler og intervju

Leder
Woke, kulturkrig og krenkelser

Gnistsamtalen
Fascismen er en måte å få folk til å holde kjeft på

For en dyp antifascistisk verktøykasse
Av Adrien Alexander Wilkins

Carline Tromp om den reaksjonære bølgen
Av Hannah Sigriddatter Ander

Fascisme og klassekamp
Av Olav Gjøystdal

Musikk og politikk – intervju med Dreamslain
Av Tonje Sommerli

Hvilken krise leder til fascisme?
Av Ståle Holgersen

En kapitalisme på tomgang og statsbudsjettets fallitt
Av Trym D. Rødvik og Jostein Jakobsen

Mitt første møte med Gaza
Av Peder Martin Lysestøl

Bokomtaler

Palestina. Fakta på bakken
Av Kjersti G. Berg

Palestina. Israels ran, vårt svik
Av Odd Karsten Tveit

Våre kamper. Mot rasisme og fascisme 1865 – 1940
Av Jonas Bals

Tilbakeslaget – om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett
Av Carline Tromp

Med et brennende hjerte. Martin Tranmæl 1879 – 1967.
Av Nils-Henning Hontvedt

Carl Jeppesen. En politisk biografi.
Av Tallak Moland

The invention of Marxism. How an idea changed everything.
Av Christina Morina

Bokhjørnet
Av Tore Linné Eriksen

Ikke mist lenkene
Av Tore Linné Eriksen

I en artikkel i Gnist nummer 1/2023 avsluttet jeg med noen synspunkter på hvordan den kommende verdensorden kan utvikle seg etter Ukraina-krigen. Dette er en oppfølging.

Av Arnljot Ask, medlem av Internasjonalt utvalg i Rødt.

Som en kommentar til den gjengse påstanden om at «Ukraina-krigen representerte et historisk vendepunkt», var min påstand at denne krigen i seg sjøl snarere representerte et taktskifte og et skifte i maktforholdene mellom stormaktene i den imperialistiske, kapitalistisk verdensorden som ble etablerte etter den siste verdenskrigen. Sjølsagt også farga av den sosioøkonomiske utviklinga i denne perioden.

Utviklinga av krigen har understreket at det er stormaktskonflikten USA – Sovjetunionen, videreført mellom USA og Russland, som har dominert den sikkerhetspolitiske verdensordenen de siste 70 åra, som nå har tatt styringa over den sjølforsvarskrigen som Ukraina ble påtvunget ved Russlands invasjon 24. februar 2022. Skal vi snakke om noe historisk vendepunkt, dreier det seg derfor om utfasingen av denne 70-årige konflikten: hvordan den vil påvirke verdenssituasjonen videre og framtiden for de internasjonale konvensjonene som ble nedfelt i FN-pakten og videreutviklet gjennom Menneskerettighetserklæringen av 1948. Derfor vil avslutningen av denne krigen bety mye også for det som kommer etterpå.

I. Hva slags fredsløsning for Ukraina-krigen?

De fleste begynner vel nå å skjønne at ingen av de to hovedaktørene kan vinne den militære seieren som begge har proklamert som sine mål. Mitt syn utdypes i kronikken i Klassekampen. Også Aftenposten underbygger at den pågående ukrainske motoffensiven ikke vil kunne lykkes, til tross for den massive tilførselen av våpen og personell som organiseres gjennom NATO, der Norge er en betydelig leverandør. Snarere vil den føre til at titusener flere ukrainske og russiske soldater drepes, mens ukrainsk infrastruktur ødelegges ytterligere og sivilbefolkningens levekår forverres. Når USAs utenriksminister Antony Blinken noen dager før hevdet at nærmere halvparten av de russisk okkuperte områdene var frigjort, viser Aftenpostens oppsummering at det dreier seg om under 0,2 prosent, og at Blinkens utspill dreier seg om å «holde motet oppe» i hans leir.

Sjøl om NATO på toppmøtet i Vilnius nettopp signaliserte at de vil fortsette krigslinja med massiv opprustningen i Europa og øremerking av rundt 300 000 soldater i grenselanda mot Ukraina, Belarus og Russland, vil dette ikke medføre noen «militær seier» i denne krigen. Konfrontasjonsnivået vil bare øke i Europa og påføre samfunnene også i Vest Europa og verden over voksende økonomiske problemer. Det som kan åpne opp for, i alle fall en temporær, våpenhvile, er om de ikke oppnår framgang før valgkampen i USA mot slutten av året for alvor bestemmer deres dagsorden. Jfr. utspillene til Antony Blinken i Beijing nettopp.

Heller ikke Russland kan oppnå en militær seier som kan oppfylle deres sikkerhetsbehov og mål ellers med krigen. Men i kraft av sitt ressursgrunnlag, den globale dimensjonen krigen har fått og som atomstormakt, kan de holde ut i en fastfrosset krig sannsynligvis lengre enn hva Vesten kan tåle. Trusselen om en potensiell utslettelseskrig tjener imidlertid heller ikke deres sak. Putin har derfor allerede signalisert en åpning for en våpenhvile og forhandlet videreføring av konflikten, hvis NATOs våpentilførsel stanser.

Grunnlaget for en fredsavtale vil bestemmes av de ulike partene som tar del i denne krigen. Det er først og fremst Ukraina, Russland og USA/NATO, men også flertallet av befolkningen i verden representert gjennom det globale Sør (tilsvarende påvirkningen de uavhengige statene utøvde på stormaktskonflikten på 1950–60-tallet – jfr. Bandung-erklæringen.

Ukraina vil kreve en avtale som åpner for at de gjenvinner sin suverenitet som nasjon i tråd med det både FN og Russland anerkjente i 1945 og i 1991. Når det gjelder endelig avklaring av status for Krim og særavtaler for likeverdige rettigheter for russere og ukrainere i Donbas-området, satte forhandlingsgrunnlaget våren 2022 en tidsfrist på ca 15 år. Tilsvarende å legge NATO-medlemskap for Ukraina til side mens EU-søknaden prioriteres. Ukraina vil også kreve sikkerhetsgarantier sammen med dette, ikke bare fra Russland, men også fra vestlige stormakter, á la det som gjaldt for Minsk II-avtalen. Det samme vil gjelde fra russisk side, at Vesten skal anerkjenne at Ukraina i samme tidsperiode skal forbli militært nøytralt i konflikten mellom Russland og Vesten. Disse spørsmålene vil ligge på bordet når en forhandlingsprosess på nytt måtte komme i stand.

II. Ny sikkerhetspolitisk verdensorden?

En slik fredsavtale vil neppe være varig, da imperialistisk stormaktsrivalisering fortsatt vil være gjeldende etter Ukraina-krigen. For det europeiske kontinentet vil en en varig fredsavtale innebære en alleuropeisk sikkerhetsavtale, lignende det som ble diskutert både før den kalde krigen ble etablert på begynnelsen av 1950-tallet, og som det også ble gjort forsøk på å få i havn første delen av 1990-tallet. Det ble da snakket om en avtale som omfattet Eurasia fra Vladivostok til Lisboa. Første gang da Malenkov og Gromyko foreslo at Sovjet også skulle bli del av det nyoppretta NATO. Noe som ble avvist av USA, da Sovjet i første omgang foreslo at USA og Canada ikke skulle være med her, og som heller ikke vant gehør da Sovjet gikk tilbake på dette. Warzawapakten ble så oppretta sommeren 1955.

Ulike avtaler om å begrense våpenopprustninga fra 1980-tallet av, sammen med oppløsningen av Sovjetunionen og Warzawapakten, la så grunnlaget for å drøfte mulighetene for en alleuropeisk sikkerhetsavtale igjen gjennom opprettingen av Partnerskap for Fred-avtalen i 1994. Denne prosessen sporet av da USAs president Bill Clinton i sin siste periode gikk over på New America Century-politikken til kommende president George W. Bush i 1997. Clinton drev fram det nye NATO-konseptet med det globale NATO vi har sett siden da.

I den første artikkelen i Gnist utdyper jeg noen trekk ved den kommende internasjonale sikkerhetssituasjonen. Et avgjørende moment vil være hvordan USA følger opp Ukraina-krigen i forhold til konflikten med sin kommende hovedrival Kina, og hvordan Kina vil møte dette. NATOs strategidokument fra Madrid juni 2022  er her klar tale, samtidig som forsterkningen av USA/NATOs militære makt i nærområdene til Kina også viser at de har tenkt å bruke våpenmakta si også i framtida for å skape sitt New American Century. Ca 300 av de 800 utenlandske militærbasene til USA befinner seg nå innenfor US Indo-Pacific Command, hvor mer enn halvparten av verdens befolkning befinner seg.

Utfordringene for venstresiden vil være å bidra til å bygge en ny sikkerhetsmodell basert på demilitarisert gjensidig sikkerhet, uten masseødeleggelsesvåpen og uten USA-baser verden rundt. Samtidig som vi jobber for en demokratisering av det globale FN-systemet og regionale sikkerhetsordninger á la OSCE, frakoblet de imperialistiske stormaktene som søker global dominans. For Norges del betyr det å bygge opp et nordisk sikkerhetssystem uavhengig av NATO, i samarbeid med de antimilitaristiske kreftene ellers i Europa.

III. Det økonomiske grunnlaget for en ny verdensorden

Denne krigen har synliggjort skarpt flere av de grunnleggende problemene ved dagens sosiale og økonomiske verdenssystem, som viser at det vil kreve et systemskifte utover det rent militære sikkerhetssystemet for å unngå nye kriger i nær framtid. Umiddelbart slo denne krigen ut i sult og forverra fattigdomskrise som følge av sanksjonspolitikken i forbindelse med krigen. Ikke bare i vår del av verden, men først og fremst i det globale Sør. På Afrikas Horn, døde det i følge FN flere i 2022 enn i Ukraina. Også som følge av krigshandlingene i Etiopia i forbindelse med Tigray-konflikten, men enda flere av sult som følge av krigen og den allmenne systemkrisa verden står oppe i.

Prosessen med skifte av det økonomiske tyngdepunktet i verden påskyndes også av den pågående krigen, og reflekterer at det globale Sør slutter seg til BRICS, som allerede er i ferd med å detronisere G7 som verdens tyngste økonomiske forum. De 5 landene som allerede er med i BRICS, representerer 42 % av verdens befolkning og nærmer seg 30 % av verdens BNP. Til det kommende toppmøtet 15. august i Sør- Afrika har 11 land søkt om opptak, bl.a. afrikanske tungvektere som Algerie, Egypt og Etiopia. Argentina, Indonesia og de sentral arabiske statene Saudi Arabia, Emiratene og Iran er også på søkerlista. I tillegg har ca. 30 andre land vist interesse om å bli med. Når G7 består av de sentrale NATO-landa pluss Japan med EU i bisitterrolle, peker dette mot en todeling av verden, Vesten mot resten. Men BRICS har både en multipolar struktur og tyngdefordeling, sjøl om Kina har den desidert «tyngste» økonomien.

Dagens krigstilstand peker på begge de to eksistensielle truslene mot en demokratisk og sosiale rettferdig framtid for menneskeheten. Den umiddelbare er atomkrigutslettelse. Den andre er at vi ikke klarer å løse den nå akutte miljøkrisa på en sosial rettferdig måte. Artikkelen til den britiske økonomen Grace Blakely i Klassekampen påpeker dette skarpt, når hun kommenterer sommerens ekstremvær og klimakrise. Selv om det allerede er publisert av tidskriftet Nature at 61000 personer døde som følge av varmebølgene i Europa i fjor, fant 90 % av de totale dødsfallene som følge av ekstremvær sted i det globale Sør, utenfor vår oppmerksomhet. Blakely oppsummerer sin artikkel med at: «Klimasammenbruddet er et direkte resultat av et økonomisk og sosialt system som ikke på noen måte er bærekraftig, og som ikke gir folk flest noe annet valg enn å forurense for å overleve.»

Rettferdig miljøpolitikk og kamp mot forskjells-Verden

Gjennom sin parole rettferdig miljøpolitikk setter Rødt bekjempelsen av miljøkrisa i sammenheng med å slåss mot den sosiale ulikheten som kapitalismen produserer.  Dette er også et trekk ved hele verdensituasjonen og illustrerer at det økonomiske systemet og den imperialistiske verdensordenen akkumulerer uoverstigelige problemer som krever revolusjonære sosialistiske endringer både for å løse miljøkrisa, og få bukt med fattigdomsutviklinga.

Ressurskrise, fattigdom og voksende økonomisk og sosial ulikhet er ikke mulig å løse samtidig som vi skal løse klimakrisa gjennom «det grønne skiftet» under opprettholdelse av et system med fortsatt ubegrensa vekst og forbruk. Heller ikke teknologiske revolusjoner vil løse utfordringene vi nå står overfor. Innlegg i debatten fra indiske T. Vijayendra i Countercurrents sammenfatter og problematiserer dette, uten at siste ordet er sagt. Det tar for stor plass å gå nærmere inn på hans konklusjoner her, men temaene diskuteres både internasjonalt og her til lands. De tar opp problemet med utfasingen av ikke-fornybare ressurser, som kull og petroleum, den globale oppvarminga, samt voksende ulikhet og sosial uro. Den økonomiske og sosiale ustabiliteten i det kapitalistiske verdenssystemet vil forsterkes i de aller fleste land i tida framover, og aktualiserer derfor også å konkretisere sosialismen som alternativ på dagsorden.  Siste nummer av Monthly Review tar opp hansken ved å gå inn i debatten omkring planmessig nedskalering av den økonomiske veksten (degrowth), med en sosialistisk, for ikke å si kommunistisk, fordelingspolitikk som grunnlag.

I et ressursrikt land som Norge kan Rødts «Rettferdig miljøpolitikk» mildne krisa i forhold til strategien med «grønn kapitalisme» og tilpasning til den alleuropeiske politikken, som både den norske høyresida og partiledelse i AP holder fast ved. Men vi kan ikke frigjøre oss fra det globale politiske og økonomiske system vi er en del av, som allerede står med ryggen mot veggen og skjelver i sine grunnvoller. Derfor er dette tema også i internasjonale fora Rødt deltar i og bidrar med våre erfaringer. De to siste årene har grupperingene rundt European Left Forum utviklet en konsensus om behovet for revolusjonær endring av Europa, med agitasjon mot EUs fire friheter og for å skape samfunn på en sosialistisk grunnvoll. I allianse med progressive bevegelser i andre deler av verden, både antikolonialistiske á  la de vi så fra 1950-tallet av, og frigjøringskamper som ennå ikke er fullført i deler av det globale Sør. Slik slutterklæringen fra konferansen mellom europeiske venstrepartier og sosiale bevegelser, 2022 i Athen, peker på.

Men også høyrekreftene gjør seg gjeldende, og krigen og den økonomiske utviklinga har også styrket disse i Europa, mens de tradisjonelt sosialdemokratiske styringspartiene fortsatt taper terreng. Årets European Forum, planlagt i november, vil avgjøre om venstrekreftene vil fortsette sin framgang, trass i tilbakeslag i valg i flere land. Eksempelvis er Hellas og Syriza i gang med en prosess for å gjenopprette sine bånd til de folkelige, sosiale røttene som ga dem deres parlamentariske gjennomslag i perioden 2010–15. Dette er også debatter og prosesser som flere vil ha nytte av, og bidra med innspill til, også Rødt.

Artikler og intervju

Leder
Hold Norge reint – kast søpla i Sverige

Plukk

Gnist-samtalen
Krig, fred og militærpolitikk

Etter Ukraina: Ny multipolar verdensorden?
av Arnljot Ask

Ukraina-krigens konfliktlinjer – kampen om tolkningsrammene
av Sigurd Allern

NATOs nye strategiske konsept
av Aslak Storaker

Om Rosa Luxemburg og Juniuspamfletten
av Mathias Bismo

Seier eller nederlag?
av Rosa Luxemburg

Dikt
av Rudolf Nilsen

Fattig og rik – i samme verden
av Tore Linné Eriksen

Nyliberalismen slutter med en omfattende krise
av John Smith

Den japanske kapitalismens vekst og fall
av Ulv Hanssen

Storbritannia i ulikhetens tidsalder
av Helle Linné Eriksen

Dikt
av Ola Bog

Når sykehus drives som butikk
av Liv Bjørnhaug Johansen

BlackRock sier vi er fortapt. Det er å være optimistisk.
av James Meadway

Bokomtaler

The Cost of Living Crisis (and
how to get out of it)
av Costas Lapavitsas, James Meadway og Dough Nicholls

En verdig avgang? Pensjonsreform på helsa løs
av Emil Øversveen og Astrid Hauge Rambøl

Our Bloc: How we Win
av James Schneider

Amazon. Bak fasaden
av Julia Lindblom

På sporet av den tapte framtid. Intervensjoner i Norsk urbanisme og modernisme.
av Alf Jørgen Schnell

Revolution is the choice of the people. Crisis and revolt in the Middle East and North Africa
av Anne Alexander

Vi fattigfolk
av Anna-Sabina Soggiu

Den kapitalistiske realismen: Finnes der ingen alternativer?
av Mark Fisher

Mist ikke lenkene!
av Tore Linné Eriksen

Bokhjørnet
av Tore Linné Eriksen

Kapital
av Jokke Fjeldstad

Forsvarskommisjonen la tidligere i år frem rapporten Forsvar for fred og frihet. Synne Høyforsslett Bjørbæk representerte Rødt i kommisjonen. Gnist har tatt en prat med henne for å få et nærmere innblikk i ståa i norsk militærpolitikk.

Synne Høyforsslett Bjørbæk er fylkestingsrepresentant for Rødt i Nordland og tidligere bystyrerepresentant og varaordfører i Bodø. Hun representerte Rødt i Forsvarskommisjonen.
Intervjuet av Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist

Forsvarskommisjonen av 2021 ble satt ned i desember 2021, under ledelse av statsforvalter og tidligere justisminister (AP) Knut Storberget. Kommisjonen ble i henhold til oppdraget satt sammen «med bred faglig og politisk sammensetning for å vurdere de sikkerhetspolitiske utfordringene for Norge, med sikte på å skape et bredest mulig grunnlag for videre utvikling av forsvarssektoren,» og la i mai frem rapporten Forsvarskommisjonen av 2021 – Forsvar for fred og frihet (NOU 2023: 14).

Rødt var representert i kommisjonen ved Synne Høyforsslett Bjørbæk. I en egen særmerknad til rapporten går hun gjennom noen av de viktigste punktene der Rødts militærpolitikk skiller seg fra flertallets. Særmerknaden er også trykket som et eget hefte, utgitt av Forlaget Rødt, med støtte fra Rødt Nordlands fylkestingsgruppe.

Gnist: Forsvarskommisjonens rapport ble lagt frem i mai i år. Kan du, for å sette Gnists lesere inn i rapportens innhold, si noe om hva som er de viktigste punktene i den?

Synne: Forsvarskommisjonens rapport tar først og fremst til orde for en kraftig opprustning. Det foreslås et bredt forsvarsforlik om en økt ambisjon og en økonomisk opptrappingsplan for å styrke forsvarsevnen.

I grove trekk er det snakk om tre samtidige løft. Det første dreier seg om å ta tak i identifiserte gap i Forsvarets egenevne, mangler og sårbarheter. Så foreslår kommisjonen en nasjonal maritim satsing for forsvar av strategiske interesser i norske havområder og kystfarvann. Her vektlegges det at Forsvaret må kunne operere i tett samvirke med sivile og allierte. Det foreslås å anskaffe en ny overflatestruktur, gjøre ubåtvåpenet mer tilgjengelig, etablere luftvern over flere områder, styrke beskyttelsen av flere kai-og ilandføringsanlegg og styrke overvåkings-, søk- og redningskapasiteten med langtrekkende overvåkingsdroner, maritime helikoptre og satellittkapasitet. For det tredje ønsker flertallet i kommisjonen en generell styrking av hele forsvarsevnen for å understøtte et større forsvar, sterkere beredskap og teknologisk endring.

Hovedanbefalingen er en umiddelbar og permanent økning av forsvarsbudsjettet med 30 milliarder kroner over gjeldende budsjettbane. Videre anbefales at det settes av ekstraordinære bevilgninger på om lag 40 milliarder kroner per år i en tiårsperiode. Deretter en ytterligere budsjettøkning etter perioden med ekstrabevilgninger på 10 milliarder for å sikre samsvar mellom drift og investering.

Gnist: Kommisjonen ble satt ned i 2021. Da rapporten kom, hadde Russland invadert Ukraina, Norge forlatt prinsippet om ikke å eksportere våpen til krigsområder og Sverige og Finland søkt om medlemskap i NATO. I hvilken grad preget denne utviklingen kommisjonens arbeid, og hvordan vil du si at det har påvirket den militærpolitiske debatten?

Synne: Dette preget i svært stor grad kommisjonens arbeid og de endelige anbefalingene. Den geopolitiske situasjonen og endringene i den forsvarspolitiske diskursen både her hjemme og i de fleste landene i Europa snudde opp ned på det meste. For meg som Nato-motstander var det nesten som om noen hadde åpna en fall-lem. Argumenter og innsigelser som tidligere ble oppfatta som relevante var det nå lettere for andre å avfeie. Jeg tror mange på venstresida, i fredsbevegelsen og i akademia merka at ytringsrommet ble kraftig innsnevra. Rommet for å analysere og komme med betraktninger som strakk seg ut over en ren moralsk vurdering, var ikke der lengre, selv for sindige forskere med Russland som spesialfelt. Her mener jeg også pressen, med noen hederlige unntak, sviktet sitt samfunnsoppdrag.

Forsvarskommisjonens mandat var å foreslå veivalg og anbefalinger for de neste 20 årene. Det innebærer at man må kunne løfte blikket fra det umiddelbare og forsøke å se det store bildet – også et stykke frem i tid. Med så store og dramatiske endringer ble nok dette en utfordring for kommisjonen. Samtidig hadde vi en ganske omfattende reisevirksomhet, ikke bare til alle forsvarsgrenene her hjemme, men også til NATOs hovedkvarter i Brussel, amerikanske tenketanker, våpenindustrien, Pentagon, Norfolk og beslutningstakere i inn- og utland. Det er nok ikke urimelig å hevde at vi fikk til dels kraftig input fra personer og miljøer med en sterk politisk og/eller økonomisk agenda.

Gnist: I rapporten har du lagt inn en egen særmerknad der du angir de viktigste områdene der det er uenighet mellom Rødt og flertallet i kommisjonen. Kan du si noe om hva som har vært viktigst å få frem her?

Synne: Jeg har forsøkt å legge noen premisser til grunn for hvorfor det er riktig å bryte med det som i dag er forsvarspolitisk konsensus.

Et hovedpoeng i særmerknaden er forslaget om å ta forsvaret «hjem» ved å omprioritere fra bruk av ressurser på deltakelse i NATOs utenlandsoperasjoner, til å styrke et selvstendig nasjonalt forsvar. Samtidig som Norges geografi gjør det nødvendig å styrke egenevnen, advares det mot å gjøre Norge til en brikke i et nytt internasjonalt rustningskappløp.

En annen anbefaling i denne særuttalelsen er at Norge gjør seg mindre avhengig av USA, gjennom å gå ut av tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid, og som en strategisk målsetting; ved å stå utenfor NATO. Respekt for selvråderett og felles sikkerhet i tråd med FN-pakten bør være en varig grunnplanke for å oppnå sikkerhet og stabilitet internasjonalt.

Så mener jeg at vi må ta inn over oss at sult og urettferdig global fordeling skaper kupp og kriger. Vi kan ikke løse disse problemene ved hjelp av militær opprusting og innsats, men ved hjelp av politiske og økonomiske virkemidler, ikke minst en internasjonal omfordeling av rikdom og ressurser.

Gnist: I motsetning til resten av kommisjonen, vektlegger du Norges imperialistiske karakter i din særmerknad. Hvordan vil du si Norges rolle som imperialistmakt henger sammen med det militærpolitiske skiftet?

Synne: Omleggingen av forsvaret har skjedd samtidig som Norge har fått en mye mer offensiv rolle globalt, både når det gjelder deltakelse i amerikansk-ledede kriger og gjennom investeringer og det som gjerne kalles «forsvar av norske interesser i utlandet». Som en stor olje- og gasseksportør, og som eier av verdens største statlige investeringsfond, er Norge selv en aktør i den globale vekstbaserte kapitalismen. Norge er også en betydelig eksportør av militært materiell, og forsvarsindustrien har en sterkere stemme inn mot norske myndigheter enn jeg tror folk er klar over. Mange, også på venstresida, snakker som om NATO er en forsvarsallianse som riktignok kan gjøre noen feil, men som Norge kan være med på å forandre innenfra. Men dette sier de samtidig som vår tidligere statsminister fra Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg, som jo hadde en svært sentral rolle i Libyakrigen, er generalsekretær. Et så å si samla presse-Norge er imponerte og stolte av hvordan vår mann har lyktes i å gjennomføre den til enhver tid sittende amerikanske presidentens målsettinger.

Det vi må være klar over er at NATO er en part i kampen om innflytelse, økonomiske og strategiske fordeler. Krig eller trusselen om krig er et politisk maktmiddel. Så vi snakker ikke om en forsvarsallianse først og fremst, men en politisk og militær allianse, der USA er øverste sjef. Og så lenge Norge er medlem i NATO vil det være om å gjøre å posisjonere seg ut ifra dette.

Den opprustingen som pågår nå, handler ikke først og fremst om Russland (som er konvensjonelt underlegen USA), men å demme opp for Kina som har en sterk økonomisk vekst og kan komme til å passere USA som økonomisk stormakt.

Det amerikanske forsvaret disponerer årlig cirka 700 milliarder dollar, og har tilgang på mer enn 800 baser og 13.000 flyplasser og har hangarskip som blant annet seiler langs Kinas kyst. Hensikten er tydelig for alle land som ikke er allierte.

Med NATOs nye strategiske konsept har alliansen inntatt det de kaller for en global 360- graders tilnærming. Kina er definert som den viktigste trusselen mot en amerikansk-leda verdensorden. NATO søker derfor partnerskap i Asia og ønsker å etablere kontor i Tokyo, Dette er, slik jeg ser det, en farlig utvikling. Hvor er stemmene som protesterer mot at USA og NATO eksplisitt forbereder seg på krig mot Kina?

Norges geostrategiske beliggenhet, kombinert med NATO-medlemskap og et tett bilateralt forsvarssamarbeid med USA vil kunne trekke Norge inn i en eventuell ny storkrig fra krigens første minutt. Om noen år er det ikke utenkelig at Norge blir bedt om å stille med fregatter i Sør-Kina havet. Da håper jeg at venstresida vil være i stand til å analysere situasjonen ut ifra et annet perspektiv enn det vi finner i NATOs strategiske konsept.

Gnist: Hvordan har utviklingen i NATO påvirket norsk militærpolitikk?

Synne: Frem til slutten av nittitallet hadde den norske forsvarspolitikken et klart defensivt formål – det dreide seg om forsvar av norsk territorium. Da NATO fra 1999 åpnet for militær maktbruk mot stater utenfor NATOs område, ble det norske forsvaret omforma til deltakelse i slike operasjoner.

Invasjonsforsvaret ble erstattet av et innsatsforsvar som skulle kunne settes inn i allierte militæroperasjoner over hele verden. Hæren ble redusert, Heimevernet ble halvert, Sjøheimevernet og kystartilleriet ble nedlagt. Samtidig ble det brukt milliarder på krigsdeltagelse blant annet i Afghanistan og Libya. Under Norges deltakelse i Libya-krigen var vi aktivt med på å utvide FN-mandatet, og inntok en sentral pådriver-rolle i krigføringen. Slik fikk Norge styrket sitt forhold til USA og vist seg som en god alliert.

Gnist: Og hvordan har det påvirket forsvaret av Norge?

Synne: Det er ingen tvil om at disse «engasjementene» har gått på bekostning av beredskapen hjemme.  Nå brukes dette som et påskudd for å gå bort fra de selvpålagte restriksjonene som har tjent norsk sikkerhet godt i over 70 år.

Helt siden 1949 har norsk sikkerhetspolitikk vært preget av en balansegang mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland/Sovjetunionen. Overfor USA og NATO har balansegangen bestått i integrasjon og avskjerming. Basepolitikken, begrensingene på alliert aktivitet i nord og atompolitikken har vært de viktigste restriksjonene. I dag tones den forebyggende dimensjonen ned til fordel for avskrekking. Det amerikanske militære fotavtrykket kommer nærmere Russlands grenser og Forsvaret knyttes stadig tettere opp til bilaterale planer for støtte og forsterkning fra nære allierte. Slik er vi med på å bevege oss vekk ifra det som har vært et uttrykt mål for Norge, nemlig å unngå hurtig eskalering og opptrapping til strid.

Det pågår nå en dypintegrering i NATO (gjennom blant annet etterretning, styrking av felles forsvarskapasiteter, samarbeid og interoperabilitet) som på mange måter visker ut skillene mellom det nasjonale forsvaret og NATO. Omleggingen av NATOs kommandostruktur innebærer at utenlandske styrker på norsk jord ikke er under norsk operativ kontroll, men er underlagt NATO eller amerikansk kontroll. Dermed har norsk sikkerhet gått fra å være et nasjonalt ansvar med støtte fra allierte, til et kollektivt NATO-forsvar med norske styrker underlagt NATO-kommando.

Gnist: Et hovedpoeng i din særmerknad, er at det militære må hentes hjem, at det må være et territorialforsvar, ikke et ambulerende korps for eventyr utenlands. Er det i det hele tatt tenkbart så lenge Norge er medlem av NATO?

Synne: Ikke fullt ut, og iallfall ikke så lenge det er et mål for Norge å være en «god alliert» og holde på USAs interesse. Men historien viser at Norge kan ta en mye mer selvstendig rolle enn hva vi gjør i dag. Vi kan velge å si nei til deltakelse i krigseventyr, og vi kan velge å prioritere kystvakta og luftvern foran F35 og «tropikaliserte» fregatter. Vår beliggenhet i nordområdene og i et av de mest strategisk viktige områdene for både USA og Russland gjør det imidlertid utfordrende å greie å holde stormaktene på en armlengdes avstand. Derfor mener jeg det er viktig å ha en viss egenevne, særlig langs kysten i nord, for å unngå at land som ikke har samme interesse av lavspenning og stabilitet tar kontroll.

Gnist: Et annet hovedpoeng i særmerknaden er at Norge må jobbe for å løse konflikter med diplomatiske og fredelige midler. Hvordan ser du for deg at dette skal skje?

Synne: Jeg mener Norge bør jobbe for diplomatiske og fredelige løsninger, også i mellomstatlige konflikter hvor NATO-land kan ha interesser eller er en part. Fred er et fellesprosjekt mellom flere land. Hvor mange svakheter det internasjonale rettssystemet enn måtte ha, så er det klokere å forbedre dette systemet enn å bygge opp militærblokker og å true med å bruke vold eller utløse en atomkrig. Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk bør legge til grunn et bredt sikkerhetsbegrep og gå i spissen for fredsfremmende samarbeid. FN og regionale samarbeidsorganer som Arktisk Råd, Europarådet, Nordisk Råd og OSSE, Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa, er sentrale i en slik sammenheng.

Under den kalde krigen fremmet Palmekommisjonen en visjon om felles sikkerhet og et løfte om felles overlevelse isteden for trussel om gjensidig ødeleggelse. Sentralt stod erkjennelsen av at stater ikke kan søke sikkerhet på bekostning av andres, det kan bare bli oppnådd gjennom samarbeidstiltak. Paris-Charteret, som ble etablert i 1990, var basert på prinsippene om udelelig sikkerhet og suveren likhet i et Europa uten delelinjer.

De siste tiårene har denne politikken gradvis blitt forlatt. Istedenfor «udelelig sikkerhet» har stormakter forsøkt å øke sin egen sikkerhet på bekostning av andres. Istedenfor et Europa uten delelinjer er vi inne i en ny kald krig. I fjor lanserte Olof Palme Internasjonale Senter, Det Internasjonale Fredsbyrået/IPB og ITUC/International Trade Union Confederation en fornyet plan for felles sikkerhet i Europa, sett i samtidskontekst. Jeg synes dette er et veldig interessant initiativ.

Gnist: Avspenning og samarbeid går som en rød tråd gjennom særmerknaden din. Men, vil nok mange si, dette har vi forsøkt i tretti år nå, ikke minst overfor Russland. Likevel invaderte altså Russland et naboland. Hvordan skal vi lykkes med en slik tilnærming?

Synne: Jeg vil si vi har lyktes godt med denne tilnærmingen. Å vise tydelighet og ikke være ettergivende overfor Russland, samtidig som vi opprettholder samarbeid og tillitsskapende tiltak der det er mulig, har tjent Norge godt i 70 år. Norge kan ikke velge sin geografiske beliggenhet, vi deler grense med Russland enten vi vil eller ikke. Derfor har det vært fornuftig å ha kommunikasjon med Russland innenfor blant annet fiskeri og havrett og på myndighetsnivå. Forsvarets operative hovedkvarter har også direkte kontakt med Nordflåten i Murmansk for å forhindre misforståelser som kan føre til unødvendig eskalering. Norge har hatt tradisjon for å praktisere åpenhet og forutsigbarhet overfor Russland, samtidig som vi har vist en tydelig tilstedeværelse med evne og vilje til å forsvare norsk territorium. USA har en langt mer konfronterende og aggressiv tilnærming. Det må være et mål, tenker jeg, å komme tilbake til en mer normalisert relasjon til Russland på sikt.

Gnist: Et argument som dukker opp iblant, også i rapporten, er at forsvarspolitikken ikke bare dreier seg om å verge landet mot militære angrep utenfra, men også mot innvirkning fra udemokratiske regimer i land som Russland og Kina. Hva er ditt synspunkt på dette.

Synne: At ulike land driver påvirkningsaksjoner og etterretning er en del av normaltilstanden. Med utvikling av ny teknologi vil dette også skje på nye arenaer. Det krever selvfølgelig årvåkenhet. Jeg tror det beste botemiddelet mot dette er et åpent demokrati, en fri og kritisk presse, og et samfunn preget av fellesskap, tillit og små forskjeller mellom mennesker. En opplyst befolkning som har det trygt og godt er mindre sårbar, tror jeg, for aktører som har interesse av å skape splittelse i samfunnet. Samtidig er jo ikke politisk uenighet og meningsbrytning, demonstrasjoner, organisering i partier og organisasjoner, noe som bør oppfattes som en slags form for hybride trusler. Det er en viss fare for at helt legitim aktivitet oppfattes som det.

Når vi snakker om «kognitiv krigføring» og «forebyggende narrativ» så gir det meg en ganske dårlig følelse. Er dette noe Norge skal drive med? Jeg er bekymra for den overvåkninga som pågår globalt av mennesker som er kritiske til NATO eller USA. Når Norge har et så tett samarbeid med amerikansk etterretning, og også adopterer mye av tankesettet, er det en fare for at vi ender opp med å innskrenke egne borgeres demokratiske rettigheter og rett til privatliv. Som Kina og Russland, kan også USA ha interesse av å anvende et bredt spekter av virkemidler for å påvirke Norge og norske borgere. For å bevare tilliten og respekten for demokratiske prinsipper tror jeg det er avgjørende å følge med på påvirkningsaktiviteter fra utenlandske aktører, inkludert amerikanske. En åpen og fri debatt om disse problemstillingene er viktig.

Gnist: Hvis vi skal følge kommisjonens anbefaling til forsvarsforlik, må bevilgningene økes med 70 mrd. årlig. Er det i det hele tatt mulig å forsvare dette i en situasjon der det snus på hver krone i så godt som alle andre sektorer?

Synne: Jeg har forsøkt å ha en realistisk tilnærming til dette spørsmålet, og derfor har jeg tatt dissens på dette punktet. Samtidig er ikke dette en helt enkel sak med to streker under.  Det er bare å erkjenne at det finnes en god del dilemmaer og paradokser her, som iallfall ikke jeg har greid å løse.

Når rapporten konkluderer slik den gjør, er det fordi kommisjonen mener at Norge må kunne bidra med ammunisjon og forsyningsberedskap i alliert eller internasjonal sammenheng dersom det er behov for det, at Forsvaret må dimensjoneres for hjemme og ute samtidig, og at det vil bli vanskelig for Norge å ivareta rollen som troverdig alliert, eller kunne ha et forsvar som kan stille kapable land- og luftstyrker til NATO-operasjoner og internasjonal innsats utenfor Norge over tid, dersom ikke egenevnen styrkes. Alt dette er jo Rødt eksplisitt imot. Vår oppfatning har vært at forsvaret må dimensjoneres for krigsforebygging hjemme, ikke for NATO-oppdrag, militær oppbygging og konfrontasjon mellom stormakter.

I en ideell verden kunne Rødt bestemt at en styrking av forsvaret på 70 mrd. årlig skulle brukes på et uavhengig selvstendig nasjonalt forsvar. En slik økning kunne latt seg forsvare dersom Norge stod utenfor NATO. Men dette er så langt unna dagens situasjon som det er mulig å komme. I virkeligheten vil en dobling av hæren ha som direkte konsekvens at flere soldater sendes til utenlandsoppdrag fra dag 1. Det har jeg vanskelig for å støtte. Jeg mener likevel det er klokt å oppjustere evnen til å hevde suverenitet i nordområdene, og vise synlighet og tilstedeværelse innenfor en nasjonal ramme. Det kan forhindre at amerikanerne ser seg nødt til å øke sin tilstedeværelse i nord, noe som vil kunne øke spenningen. En omprioritering fra internasjonal innsats til nasjonalt forsvar vil gi økt handlefrihet og nasjonal kontroll over militær aktivitet på norsk territorium. Større grad av alliert nærvær kan motsatt innebære en innskrenking av norsk handlefrihet, handlemåter som ikke er i tråd med Norges strategiske interesser i våre nærområder og risiko for eskalering.

Med andre ord: den økninga i forsvarsbudsjettet som forsvarskommisjonen tar til orde for mener jeg er å gå altfor langt slik verden ser ut i dag. Under andre omstendigheter kunne saken stilt seg annerledes. Samtidig har vi en geografisk plassering som krever at vi har en viss egenevne.

Så er det helt riktig at en satsing på Forsvaret i en slik størrelsesorden som rapporten tar til orde for, vil kunne ramme andre samfunnsområder, også innenfor beredskap, helse og samferdsel. Vi står overfor en fattigdomskrise, blant annet som følge av renteøkninger og europeiske strømpriser. I hele Nord-Norge får vi ikke tak i nok sykepleiere til å bemanne livsviktige helsetjenester og eldreomsorg. At et sosialistisk parti under slike forutsetninger skal prioritere forsvar og forsvarsindustri foran velferd, brød og strøm, det gir lite mening for meg. Da kan man bare avlyse kampen mot forskjells-Norge med en gang.

Gnist: Etter den russiske invasjonen i Ukraina har det offentlige militærpolitiske debattklimaet endret seg. For eksempel har Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen gått langt i retning av å anklage miljøer som vil videreføre politikken om ikke å eksportere våpen til krigsområder, kan betraktes som potensielle femtekolonister. Hvordan vurderer du rommet for å bygge en virkelig folkebevegelse for fred under slike forhold? Hva bør venstresida gjøre? Hva bør Rødt gjøre?

Synne: I nesten samtlige av krigene som Norge har deltatt i har dette vært et gjennomgangstema. Både i forkant av krigen i Jugoslavia, i Libya og i Syria var noe av begrunnelsen for deltakelsen at vi kunne ikke bare sitt passivt sitte å se på overgrepene til Milosevic, Gaddafi og Assad. Dagen etter bombinga starta i 1999 sa Bondevik at det ville være uforståelig om man skulle forbli tilskuer. Men det var vel ikke noen som hadde bedt om at Norge skulle være passive tilskuere. Alternativet til å delta i krig eller bidra med våpen og opprusting er å gjøre alt som står i vår makt for å løse konflikter med fredelige midler.

I dag er vi forferdet over brutaliteten i krigen i Ukraina. Over alle menneskelivene som går tapt som følge av den russiske invasjonen. Men lukkes rommet for kritisk refleksjon, for andre stemmer enn Jens Stoltenbergs, da er vi inne i en skummel utvikling. I opptakten eller under en krig kreves det mot å bryte med konsensus. Men dette motet mener jeg venstresida må ha. Hvis vi av frykt for stempling eller politiske angrep lar være å stå for det vi mener er rett, er vi lite verdt.

Nå preger trusselen om bruk av kjernevåpen internasjonal politikk i betydelig større grad enn for få år siden. Stormaktene moderniserer sine kjernefysiske arsenaler, og under krigen i Ukraina har Russland har flere ganger truet med bruk av atomvåpen og varslet hevet beredskap av styrkene. Pentagon bekreftet i januar 2023 utplassering av flere amerikanske atomvåpen i Europa, og i NATOs nye strategiske konsept varsles en fornyet «nuclear posture». Dette har stor betydning for Norge som ligger i et «krysningspunkt» mellom atommaktene USA og Russland. Endringene i amerikansk atomvåpenstrategi kan være med på å øke russisk usikkerhet og senke terskelen for etablering av bastionforsvaret. Situasjonen er alvorlig, og den angår oss alle.

Så hva bør vi gjøre? Jeg mener Rødt bør heve kunnskapsnivået i hele organisasjonen, involvere fredsbevegelsen i utformingen av sin utenriks- og forsvarspolitikk, og i mye større grad delta aktivt i internasjonale fora og samarbeide med bevegelser i andre deler av verden. Vi bør kaste kreftene våre inn i fredsarbeid og jobbe aktivt for å mønstre folk. Rødt-folk som Mariette Lobo og Joakim Møllersen har gjort et fortjenstfullt arbeid med å bygge opp Fredsinitiativet, og har stilt opp i krevende debatter på direktesendt tv. Modige enkeltpersoner, skribenter og forskere har også forsøkt å breie ut rommet. Jeg savner at sentrale og populære politikere i Rødt og SV støtter opp.

En fredsbevegelse som får støtte fra venstresidas ledere står mye sterkere. Lenge var du temmelig suspekt hvis du forsøkte å reise støtte til Palestinerne eller til Vietnam. Politikere som Olof Palme spilte en viktig rolle i sin tid. Vi hadde trengt en Olof Palme i dag.

Helseforetaksmodellen har skapt flere problemer enn de har løst. Det er på tide å ta kontrollen tilbake. I denne artikkelen vil jeg ta for meg noen av problemene som har fulgt med helseforetaksmodellen og markedsøkonomiske modeller i sykehusene våre.

Av Liv Bjørnhaug Johansen, politisk rådgiver Rødt på Stortinget og forfatter av «Den lange vakta. En historie fra et helsevesen på bristepunktet.»

Det er en VG-sak fra 2009 som jeg stadig kommer tilbake til når jeg skal snakke om hvordan New Public Management og markedsøkonomiske ideer har fått forme driften av sykehusene i Norge. Oppslaget viser et bilde av en smilende Bjarne Håkon Hanssen. Han var helseminister på denne tida og var i ferd med å bygge opp det vi senere kjenner som samhandlingsreformen. Ingressen lyder: «Helseminister Bjarne Håkon Hanssen vil at norske sykehus skal lære litt mer av japanske bilprodusenter.» Hanssen hadde vært på studietur til Japan og besøkt fabrikkene og lest boka The Toyota Way. Til VG sier han: «Biler og pasienter er selvfølgelig ikke samme sak. Man forholder seg annerledes til mennesker enn til ting, men jeg liker Toyotas tenkning i forhold til god organisering og logiske transportetapper.» Eldrebølgen skulle møtes med effektivisering og stram logistikk.

Nå, snart 15 år senere beskriver både mediene, politikerne og fagorganisasjonene situasjonen som en sykehuskrise. Selv i sentrale strøk har sykehusene så store rekrutteringsproblemer at de må stenge ned avdelinger på grunn av mangel på folk. Jordmødrene har i mange år varslet om at arbeidspresset er så høyt at forsvarligheten er satt på spill. Kommunehelsetjenesten er overbelastet. Lokalsykehusene mister stadig funksjoner og de nybygde sentraliserte sykehusene er for små i det øyeblikket dørene åpner. I psykisk helsevern finnes det knapt langtidsplasser og fengslene fyller seg opp med psykisk syke. Denne sommeren har flere yngre leger stått fram under emneknaggen #legermåleve og beskrevet en arbeidsbyrde som er så stor at det går utover den psykiske helsa deres. Det er forskjell på biler og pasienter. Markedsstyringen av sykehusene har åpenbart ikke løst de demografiske utfordringene de var ment å løse.

Men rett skal være rett; det var ikke Bjarne Håkon Hanssen som dro markedstenkningen inn i sykehusene. Det skjedde ti år før med innføringen av innsatsstyrt finansiering (ISF) og mer systemisk i 2001 med innføringen av helseforetaksmodellen.

Imitert marked

Innsatsstyrt finansiering (ISF) kom altså først. ISF er et finansieringssystem basert på tanken om at økonomiske insentiver fører til økt effektivitet. Det er en måte å skape et imitert marked innen et område der det i utgangspunktet ikke er inntjening eller profitt som er verken mål eller mening med aktiviteten. Å gi helsehjelp er ikke det samme som å produsere varer. Det var derfor nødvendig å lage en slags kunstig valuta for å gjøre det mulig å kvantifisere produksjonen av helse. Valutaen som ble skapt i sykehusene, er det som har blitt kalt DRG-poeng. DRG står for diagnoserelaterte grupper. Systemet innebærer at diagnoser og behandlinger som utføres i sykehuset, har blitt kodet og satt en pris på. Når helsepersonell som behandler pasienter dokumenterer at en kodet behandling er gjennomført, betyr det penger i kassa for sykehuset.

På det meste har halvparten av inntektene til de somatiske sykehusene vært basert på dette systemet. Regjeringa tok det ned til 40 prosent i siste statsbudsjett. ISF var ikke ment som et førende verktøy, men det kreves ikke mye fantasi for å gjette hva som var lurt for sykehusene å gjøre. Jo, nemlig å vri aktiviteten mot lite ressurskrevende behandlinger, med god inntjening, og kutte i de som krever mye, men gir lite DRG. Allerede etter noen få år så man tydelig at tjenestene dreide seg mot å øke på aktiviteter der DRG var justert høyt, og at man gjorde mindre av dette når DRG ble justert ned.

Poenget med helseforetaksmodellen var at sykehusene skulle imitere bedriftsøkonomi i troen på at det ville føre til effektiv drift og kostnadsbesparelser. Nå skulle sykehusene driftes som aksjeselskaper. Det ble opprettet fire regionale helseforetak. De skulle være egne rettssubjekter og være driftet av profesjonelle styrer som hadde stor grad av selvråderett og direkte arbeidsgiveransvar. De skulle også drives etter aksjeloven, noe som innebærer at drift og investeringer skal gå i balanse i samme budsjett. Det betyr at nye investeringer og bygg må dekkes inn ved at overskudd i driften gir egenkapital til å få lån.

Tidligere hadde sykehusene vært drevet av fylkene. Nå ble spesialisthelsetjenesten i hele landet delt inn i fire selvstyrte regionale helseforetak, der de ulike sykehusene ble underliggende avdelinger. Med det glapp sykehusene ut av de folkevalgtes hender. Helseministeren utnevner styremedlemmer i de fire regionale helseforetakene, gir dem et årlig oppdragsbrev og har myndighet til å gripe inn i beslutninger gjennom det årlige helseforetaksmøte, som er et lukket møte mellom styret i de regionale helseforetakene (RHF) og helseministrene.

Ute av de folkevalgtes hender

RHF-ene har myndighet til å bestemme om sykehus, enheter eller fagmiljøer skal legges ned eller flyttes, at sykehustomter skal selges ut, at opptaksområder skal endres eller hele sykehusstrukturer legges om. Dette er viktige beslutninger som både binder mye penger og som i stor grad påvirker folks liv og hvordan helsetjenestene utvikler seg. Det er ganske oppsiktsvekkende at disse beslutningene ikke behøver å gå gjennom noen folkevalgte organer, men kan besluttes i styrerom. Den planlagte nedleggelsen av Ullevål er bare ett eksempel på at helseforetakene kan kjøre gjennom kontroversielle sykehusplaner til tross for massiv motstand fra et samlet fagmiljø og et stort lokalpolitisk flertall.

Departementet, eller helseministeren, gir sine bestillinger til helseforetakene i sine årlige oppdragsbrev. Men om helseforetakene ikke gjør som de får beskjed om, blir det sjelden slått ned på. Gjentatte ganger har helseforetakene blitt kritisert av Riksrevisjonen for ikke å følge opp vedtak fra Stortinget eller anmodninger fra regjeringa, det gjelder både prioritering av psykisk helse, forskning og investeringer. Disse bruddene får ingen konsekvenser.

Styrene i helseforetakene har som primært mål å lande et budsjett og et regnskap med grønne tall. Det har ført til en effektivisering i sykehusene som mange kritikere mener har gått hardt utover både arbeidsforholdene og pasientsikkerheten. Til tross for at pasientene er blitt flere både på grunn av befolkningsvekst og eldrebølge, og at medisinske framskritt har gitt behandlingsalternativer til sykdommer man før døde av. Antall døgnplasser i somatiske sykehus har sunket med 22 prosent siden 2002. I samme periode har psykisk helsevern mistet 36 prosent av døgnplassene.

Samhandlingsreformen

Det er ikke sånn at pasienter blir fortere friske selv om sykehusene vil ha dem fortere ut. Det Bjarne Håkon Hansen forsøkte å løse med sin studietur til Toyota og den påfølgende Samhandlingsreformen, var problemer som bygde seg opp i kjølvannet av alle rundene med effektivisering og kostnadssparing i sykehusene. Før helseforetaksmodellen ble rullet ut var kommunehelsetjenesten primært en omsorgstjeneste som tok vare på medisinsk stabile eldre og pleietrengende. De hadde verken kompetanse eller kapasitet til å ta over de pasientene som sykehusene nå ville bli kvitt.

Jeg jobbet selv på sykehuset i tida før samhandlingsreformen. Om vi hadde pasienter med store medisinske behov som skulle ut, var det ofte mye dialog med kommunen før overtakelse. Vi hadde sykepleiere fra kommunehelsetjenesten som hospiterte for opplæring, og vi hjalp til med å sikre at de hadde alt utstyret som var nødvendig på plass før hjemreise. Det ble det slutt på med Samhandlingsreformen. Det var nå Toyota-logistikken ble rullet ut. Ingen skulle ligge på sykehus hvis det ikke var helt nødvendig. Begrepet «utskrivningsklar pasient» ble innført og all kommunikasjon mellom kommunene og sykehus ble digitalisert og strømlinjeformet.

Nå ble det lovfestet at når en pasient er å regne som utskrivningsklar, plikter kommunene å ta den imot. I forarbeidet til Samhandlingsreformen lå det inne en plan om at kommunene skulle få midler til å bygge opp den kapasiteten og kompetansen den trengte for å møte disse nye kravene. Det ble lite igjen av det. I stedet ble det lagt inn et negativt økonomisk insentiv: dersom kommunene ikke kunne ta imot pasienten det døgnet de ble meldt, ville det påløpe døgnbøter.

Gjennom hvordan loven definerer hva en utskrivningsklar pasient er, ble all makten over situasjonen gitt til sykehusene. En utskrivningsklar pasient er nemlig en pasient som en lege ved sykehuset mener ikke har behov for døgnopphold på sykehus lenger. I praksis betyr det at det er sykehusene som setter standarden for hva kommunehelsetjenesten skal kunne håndtere av medisinske problemstillinger.

Nå ble hele byrden av oppgaver som ble effektivisert ut av sykehusene, flyttet over til de ansatte i kommunehelsetjenesten uten at ressursene fulgte. Jobben deres ble dramatisk endret på veldig kort tid. Før Samhandlingsreformen var det veldig sjelden at sykehjem eller hjemmesykepleien gjorde intravenøse behandlinger. De hadde ekstremt sjelden pasienter med avansert behandling som respirator, dialyse og dren fra lunge eller buk. Nå er dette noe sykehusene forventer at kommunene skal håndtere.

I 2016 leverte Riksrevisjonen den første evalueringen av Samhandlingsreformen. Riksrevisjonen fant at antallet liggedøgn var redusert, men at det samtidig var en økning i reinnleggelser i spesialisthelsetjenesten på 9 prosent. Nær halvparten av kommunene meldte at de ikke hadde nok sykepleiere. Det kom også tydelig frem at forholdene ikke var lagt godt nok til rette for at sykepleierne fikk ta nødvendige kurs og videreutdanning.

Tidsskriftet Sykepleien gjorde i 2021 en undersøkelse som viste at hverdagene og kompetansekravene til sykepleierne i hjemmesykepleien var dramatisk endret etter reformen. På spørsmål om de hadde tatt imot utskrivningsklare pasienter som var for kompliserte for deres enhet å håndtere, svarer 90 prosent ja. De fortalte at informasjon og utstyr som følger pasientene ofte er mangelfulle, de må improvisere, søke opp prosedyrer på YouTube og i noen tilfeller sende pasientene i retur til sykehuset.

Utover det økte presset på kommunehelsetjenesten er det kanskje særlig tre områder der markedsstyringa av sykehusene aller best viser hvordan den svekker tjenesten og rammer pasientene. Føde- og barselomsorgen, psykisk helsevern og geriatri har på ulike måter blitt skadelidende i markedsstyringen av sykehusene. Dette er de delene av helsevesenet der tid og omsorg i seg selv er en sentral del av behovene til pasienten. Det gir ikke noen uttelling i DRG-systemet og blir dermed kuttet og effektivisert til det uforsvarlige.

Føde- og barselomsorgen lønner seg ikke

Føde- og barselomsorgen i helseforetakene er en parodi på hvor galt det kan gå med innsatsstyrt finansiering.

En normal fødsel uten komplikasjoner er ganske lavt priset i DRG-systemet. En fødsel kan vare et døgn og krever kontinuerlig tilstedeværende helsepersonell, allikevel er den priset lavere enn for eksempel en prostataoperasjon som ofte bare varer en halvtime. Men komplikasjoner under fødsel og medisinske inngrep knyttet til dem gir DRG-poeng. Dersom fødselen settes i gang, om det oppstår blødninger eller rifter, om barnet må forløses med tang eller om det må utføres keisersnitt, blir fødselen mer lønnsom. Sykehusene har ingenting å tjene på at jordmødrene skal bruke tid på å forebygge fødselsskader. De tjener faktisk penger på å la være.

Selv om DRG-systemet aldri var ment som et insentivsystem, setter i praksis finansieringen rammene. Jordmorstyrte fødestuer som tilrettelegger for fysiologisk fødsel uten medisinske inngrep, som den nå nedlagte ABC-klinikken på Ullevål sykehus, framstår som ulønnsomme. På de ordinære fødeavdelingene har intensiteten økt. De fødende tas inn sent i fødselen og ligger kortere på barsel. Antall igangsatte fødsler har økt dramatisk de siste årene. Og med igangsetting følger behov for inngrep og komplikasjoner som øker risikoen for fødselsskader.

Liggetiden på sykehus for fødende kvinner går stadig ned. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har liggetiden sunket fra 3,2 døgn i 2007 til 2,6 døgn i 2021. I tillegg beskriver en rapport fra Helsedirektoratet at endringer i fødepopulasjonen gir økt arbeidsbelastning i svangerskaps-, føde- og barselomsorgen. Den peker også på at uønskede hendelser i føde- og barselomsorgen i stor grad er relatert til samtidighetskonflikter på grunn av at bemanning og behov ikke står i samsvar. Rapporten opplyser videre at både gynekologer og jordmødre melder om økende arbeidspress og en stadig mer krevende arbeidssituasjon.

Det gis ikke DRG for ammeveiledning, omsorg og opplæring som er en nødvendig del av barselomsorgen. Dermed har kvinnene ingen økonomisk verdi for sykehuset når barnet er ute. Når det nye sykehuset i Stavanger står ferdig, vil det stå uten barselhotell. Planen er at kvinner som føder uten komplikasjoner, kan reise hjem bare timer etter fødselen. Helseforetakene har få insentiver til å opprettholde en god barselomsorg og bygger nå ned barselsenger i en slik skala at det er vanskelig å se hvordan de kan oppfylle retningslinjene for barselomsorg.

Det er en voksende kritikk mot finansieringen av fødselsomsorgen. Tre regjeringsutnevnte utvalg har dette året levert rapporter som peker på det fagmiljøene har sagt hele veien: at dette systemet har veldig uheldige konsekvenser for fødselsomsorgen. Både Helsepersonellkommisjonen, Kvinnehelseutvalget og Sykehusutvalget anbefaler endringer i finansieringen av fødselsomsorgen. Regjeringa har lovt å gjøre en gjennomgang av tilbudet, men så langt er det ikke kommet noen løfter om endringer.

De eldre taper

En gruppe pasienter som har kommet til å lide mye under raskt-ut-politikken, er eldre. Eldre pasienter har ofte flere sykdommer, og de får ofte omsorgsbehov som følge av funksjonssvikt ved sykdom. De sammensatte behovene blir ikke møtt i systemet, men stykket opp hos forskjellige avdelinger og enheter som alle bare skal gjøre sin jobb.

Eldre bruker oftere lengre tid på å komme seg igjen etter inngrep og er mer utsatt for komplikasjoner som forvirringstilstander og infeksjoner etter operasjoner. Men for sykehusene er liggedøgn etter utført behandling lite lønnsomt, dermed blir også eldre sendt raskt ut. Mens det tidligere var vanlig at pasienten ble liggende flere dager på sykehus etter for eksempel hofteoperasjoner, for å starte rehabilitering og se til at det ikke oppsto komplikasjoner, sender nå sykehusene pasienter ofte hjem samme døgn som operasjonen. Overvåkning av mulige komplikasjoner og opptrening overlates til kommunene.

Antall reinnleggelse av eldre, altså pasienter som blir akutt innlagt igjen på sykehus mindre enn 30 dager etter utskrivelse, har økt jevnt og trutt så lenge det ble målt. I 2019 ble 16, 8 prosent av alle pasienter over 67 år lagt inn på nytt innen det var gått 30 dager. Tallene for 2020 og 2021 er ikke publisert.

Geriater Torger Wyller er blant dem som lenge har advart om at Samhandlingsreformen utgjør en pasientsikkerhetstrussel mot eldre ved at mye av ansvaret for eldre, også ved alvorlig og sammensatt sykdom, overføres til kommunene. Han beskriver i en kronikk i Aldring og helse tankegodset bak samhandlingsreformen slik: «Den har som en klar premiss at sykehusene skal bygges ned, og det er de skrøpeligste gamle som skal være salderingsposten.»

Raseringen av psykisk helse

Innenfor somatikken behandles eksempelvis en blindtarmbetennelse, et armbrudd eller en kreftsvulst stort sett med samme tiltak. Den samme forutsigbarheten gjelder sjelden psykiske lidelser og rusavhengighet. Dette var det lenge forståelse for, og døgnplasser i psykisk helse har blitt holdt utenfor ISF-systemet. Det betyr likevel ikke at de ikke har blitt rammet av systemet – når det ikke er noen penger å hente i psykisk helse er det lite lønnsom for helseforetakene å prioritere. Hver eneste helseminister som har sittet siden modellen ble innført, har på ulike måter forsøkt å få helseforetakene til å prioritere psykisk helse. Ingen har klart det. Det blir færre senger hvert år.

I 2022 var 13 av landets 17 psykiatriske sykehus enten solgt, vedtatt solgt eller truet av nedleggelse. Dette er en direkte konsekvens av et økonomisk system som gjør psykisk helsevern lite lønnsom, mens salg av tomter er veldig attraktivt. Som nevnt skal sykehusbygg og investeringen i helseforetakene dekkes i samme budsjett som driften. Derfor tvinges helseforetakene til å lete etter inntektskilder når de skal bygge. De store, gamle psykiatriske sykehusene lå ofte på flotte tomter med nærhet til skog og vann. Det er tomter med høy verdi. Systematisk selges tomtene til de store psykiatriske sykehusene ut, og pengene finansierer byggingen av de somatiske sykehusene. Konsekvensen er at langtidsplassene i psykisk helsevern er nesten borte. I de nye sykehusbyggene blir psykiatrisengene kuttet og samlokalisert med somatikken ved at det bygges psykiatribygg inne på det nye sykehusområdet. Dette er ikke plasser ment for lengre opphold. Friområdet og terapeutiske anlegg som hestegårder og drivhus er erstattet av luftegårder.

Fengslene derimot har flere pasienter med psykiske helseproblemer enn noensinne. I tillegg øker antall personer som får uføretrygd for psykiske lidelser. Helseforetakene har vendt de sykeste pasientene i psykiatrien ryggen. De er tidkrevende og veldig lite lønnsomme.

I 2017 ble innsatsstyrt finansiering innført i poliklinisk psykisk helsevern. Psykologforeningen advarte om at det vil svekke god fagbedømmelse da det innebærer en standardisering av behandling og begrenser muligheten til individuell tilpasning. Det gir en risiko for at noen får for mye behandling og noen for lite. Fire år senere gjorde de en undersøkelse blant medlemmene sine som viste at de fikk rett. En av fire psykologer synes at de ofte ikke får møtt pasientene nok til å gi god utredning. Like mange svarer at de ofte ikke har mulighet til å tilby hjelp for samsykelighet. 23 prosent forteller at de ofte må avslutte behandlingen før pasienten er ferdigbehandlet.

Mange poliklinikker i spesialisthelsetjenesten, også i de store byene, har nå store vansker med å rekruttere psykologer. Det er ingen som vil jobbe under rammer som ikke gir betingelser som sikrer forsvarlig fagutøvelse. De offentlige poliklinikkene mister folk de trenger for å drive nødvendige tjenester. De som tjener på det, er de kommersielle klinikkene. Når det er lange ventelister og mange som blir avvist i den offentlige helsetjenesten, velger de som har råd til det å få hjelp privat. Flere kommersielle klinikker rekrutterer aktivt psykologer. Dr. Drop-in er blant dem som nå bygger opp kommersielle psykologtjenester. Samtidig vokser køene i de offentlige tjenestene på grunn av mangel på fagfolk, og veldig mange med store behov får ikke hjelp.

Ute av de folkevalgtes hender

I 2019 da debatten om nedstengningen av fødeavdelingen i Kristiansund raste, tok NRKs Debatten for seg helseforetaksmodellen i et program. På den tiden var Bent Høie (Høyre) helseminister og Ingvild Kjerkol (Arbeiderpartiet), som nå er helseminister, var i debatten som opposisjonspolitiker. Hun brukte Kritsiansund-saken til å peke på at Høie i for liten grad styrte sykehusene politisk, men overlot viktige beslutninger til styrene i helseforetakene. Hun rettet en pekefinger mot Høie og sa: «Her står sjefen over sykehusene. Han kan bestemme ting.» Poenget hennes var at den manglende politiske styringen av sykehusene ikke var et problem med helseforetaksmodellen, men en svikt fra Høie. Nå har hun selv sittet som helseminister i to år, og tømmene hun selv ba Høie om å plukke opp har hun latt ligge.

I prinsippet har helseministeren mulighet til å få igjennom saker og styre sykehusene politisk gjennom foretaksmøtet. Foretaksmøtet er den eneste arenaen hvor ministeren kan utøve eierstyring overfor de regionale helseforetakene. Helseministeren kan innkalle til disse møtene på kort varsel og er den eneste stemmeberettigete i møtet. Her ligger styringsmuligheten Kjerkol pekte på i 2019.

Men regjeringsbyttet har ikke gitt noen økt politisk styring over helseforetakene. Til tross for instrukser fra regjeringen om å styrke arbeidet med psykisk helse og et stortingsvedtak om at ingen flere plasser skal legges ned i psykisk helse, fortsetter helseforetakene å kutte både i midler og i sengeplasser. For fødeavdelingen i Kristiansund har det heller ikke vært noen hjelp i regjeringsbyttet. Til tross for et vedtak i Stortinget om å holde åpent, 25 millioner over statsbudsjettet til rekruttering og instruks fra regjeringen om å gjenåpne fødeavdelingen, var resultatet at fødeavdelingen holdt åpent i fem dager. Nå mener regjeringen at de har gjort sitt og har kvittert ut saken som løst. I kjølvannet av stengningen beskrev Kjerkol til NRK Stortingets vedtak som en ambisjon om hvordan det skal være, men at det faglige ansvaret for å gjennomføre eller ikke ligger lokalt, hos helseforetaket. Dette utsagnet er oppsiktsvekkende fordi det gir helseforetakene rom til å ignorere vedtak fra Stortinget ved for eksempel å skylde på mangel på helsepersonell, som ved nedstengning av sengeplasser ved distriktspsykiatrisk senter i Sandnes, eller økonomi, som da intensivavdelingen ved Kirkenes sykehus var nedleggingstruet til tross for et stortingsvedtak om å opprettholde driften.

De to regjeringspartiene er uenig om hvordan sykehusene bør styres. Senterpartiet har programfestet at de ønsker å avvikle helseforetaksmodellen, mens Arbeiderpartiet mener modellen fungerer. Som et kompromiss i regjeringsforhandlingen ble det opprettet sykehusutvalg som skulle se på hvordan modellene kan justeres blant annet for å sikre bedre demokratisk styring og mindre innslag av markedsøkonomi. Utvalget konkluderte med at det ikke er modellen som er til hinder for demokratisk styring, men hvordan helseministeren velger å bruke sine muligheter for å styre. Det er i seg selv selvmotsigende: Hvis en passiv helseminister kan velge å ikke sanksjonere helseforetakene når de ignorerer vedtak fra Stortinget, som tilfellet er i nedbyggingen av sengeplasser i psykisk helsevern, er det åpenbart et demokratisk problem med modellen. I tillegg har ikke lokaldemokratiet, verken i fylkene eller kommunen, noen rom for innsigelser i beslutninger som blir fattet utover at de kan levere innspill til høringer. Styrene i helseforetakene behøver ikke stå til ansvar overfor velgerne. Det koster dem ikke noe å ignorere fakkeltog eller lokale protester.

Da det viste seg at sykehusene etter åtte år med Bent Høies gylne regel om at det skulle være større vekst i psykisk helse enn i somatikk i sykehusene ikke på noe tidspunkt møtte kravene, uttrykte han misnøye, men brukte ikke rommet han hadde gjennom foretaksmøtet til å tvinge dem til å endre kurs. Riksrevisjonen kritiserte dette i sin rapport om psykisk helse i 2021. Til tross for at helseforetakene aldri har oppfylt kravene som fulgte med den gylne regel, har ikke departementet gjort annet enn å be om rapportering. De har ikke stilt noen krav.

Hvor trygt står helseforetaksmodellen?

I rapporten fra Sykehusvalget blir mange av problemene som helseforetaksmodellen er blitt kritisert for erkjent, men det foreslås få andre gjennomgripende endringer enn avvikling av ISF.

De konkluderer med at de ser at ISF øker aktiviteten, men ikke nødvendigvis der det er ønsket vekst. Videre binder ISF opp veldig mye tid i form av krevende rapporteringssystemer og byråkrati. Utvalget anbefaler derfor at man avvikler ISF og går over til rammefinansiering som grunnfinansiering.

Videre erkjenner de at sykehusene er underfinansiering og at ordningen med at drift og investeringen skal gå i balanse i samme budsjett både har ført til kutt i driften, og at nye sykehusene bygges for små. Men de foreslår likevel ikke å gå vekk fra modellen, men heller øke lånerammene for sykehusene.

På Stortinget er det nå bare Høyre, Krf og Arbeiderpartiet som fortsatt mener helsefortaksmodellen er en tilfredsstillende måte å styre sykehusene på. Konklusjonene fra sykehusutvalget gjør at vi kan håpe på noen tilpasninger som demper de hardeste utsalgene av markedstenkning og styrke fagmiljøenes påvirkning på hvordan helsetjenestene utformes, men det er en lang vei igjen før sykehusene kommer tilbake i de folkevalgtes hender.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er de to styringspartiene Høyre og AP som tviholder på helseforetaksmodellen. Helsepolitikk innebærer uunngåelig å gjøre upopulære valg. Pengene vil aldri strekke til alt, hver gang noe prioriteres må noe annet kuttes. Å holde helsepolitiske prioriteringer på en armlengdes avstand kan være komfortabelt for en regjering. Som i psykisk helsehjelp. Ingen helseminister har noensinne sagt de ønsker å nedprioritere psykisk helse, geriatri eller føde- og barselomsorg, men de har heller ikke behøvd å stå til ansvar for kuttene som er gjort. Ved å skyve styringen av sykehusene på en ikke-politisk aktør kan regjeringa sole seg i glansen av det de har fått gjennomført av satsninger, men slippe å stå til ansvar for økonomiske betingede kutt, nedleggelser og nedprioriteringer. Politiske vedtak reduseres med Kjerkols egne ord til å være ambisjoner som det er opp til profesjonelle styrer og sykehusdirektører å gjennomføre eller ikke. Det er en undergraving av demokratiet og et signal om at kampen mot helseforetaksmodellen er kampen om å ta tilbake kontrollen over helsetjenestene.

Dagens verdenskrig er, redusert til sin historiske betydning, en kamp om verdensherredømme innenfor en fullt utviklet kapitalisme – en konkurranse om utbytting av de siste restene av ikke-kapitalistiske deler av verden.

Av Rosa Luxemburg

Rosa Luxemburg (1871–1919) var en polsk-tysk revolusjonær. Hun var aktiv både i det polske og det tyske sosialistpartiet og var en av grunnleggerne av det tyske kommunistpartiet. Ble drept i 1919 etter ordre fra sosialdemokratiets ledere. Rosa Luxemburg har bak seg en stor litterær produksjon og regnes som en av de viktigste inspirasjonskildene for ulike venstrekommunistiske bevegelser.

Den kapitalistiske produksjonens utvikling kommer her til uttrykk i det høye teknologiske nivået på våpnene, i deres tilintetgjørende kraft, som nesten er identisk i alle de krigførende landene. Samtidig gjenspeiler drapsindustriens internasjonale organisering seg i at den militære balansen, til tross for at den svinger, stadig vekk jevner seg ut og utsetter den endelige avgjørelsen. Mangelen på resultat fører til at stadig flere reserver sendes ut i ilden, og at tidligere nøytrale land trekkes inn. Krigen finner sitt materiale i imperialistiske ønsker og motsetninger, skaper selv nye, og sprer seg som en steppebrann. Og jo mer som trekkes inn i krigen, og jo flere land som deltar, desto lenger vil den vare.

Resultatet av dette er noe helt nytt hva moderne kriger angår. Uavhengig av seier eller nederlag, vil den føre til økonomisk ruin i alle de krigførende landene, og i økende grad også i land som ikke er involvert. For hver måned krigen varer, jo sterkere vil dette gjøre seg gjeldende, og jo lenger ut i evigheten ligger de forventede fruktene av den militære suksessen. Dette resultatet påvirkes til syvende og sist ikke av seier og nederlag. Tvert imot blir det stadig mindre sannsynlig at krigen vil avgjøres militært, og stadig mer sannsynlig at den vil avsluttes som følge av ekstrem utmattelse på alle fronter.

Under disse omstendighetene vil en tysk seier – selv om den imperialistiske krigshissingen skulle lykkes med å fullføre massemordet til det punktet at alle motstandere er knust – bare være en Pyrrhos-seier. Krigsutbyttet vil bare bestå av noen utarmede, avfolkede landområder, og hjemme vil ruinen så snart de krigslånsfinansierte kulissene av «urokkelig nasjonal velstand» er skjøvet til side og virkeligheten åpenbarer seg, grine mot en.

Selv for den mest overflatiske observatør, bør det være klart at selv ikke den mest seierrike staten kan forvente en krigsskadeerstatning som er i nærheten av å kunne kompensere for skadene krigen har påført. Om det skulle skje, ville det bare bety at de beseirede landene – i dette tilfellet Frankrike og England – ville synke ned i enda dypere ruin. Samtidig er dette blant de landene Tyskland er tettest knyttet til økonomisk, land Tyskland er avhengig av velstand i for sin egen gjenoppbygging.

Det som vil vente det tyske folket etter krigen – vel å merke hvis den skulle bli «seierrik» – er en tilbakebetaling av forskuddet den patriotiske nasjonalforsamlingen «bevilget» til å dekke krigskostnader, dvs. en umåtelig byrde av skatter. Dette, i tillegg til en styrket reaksjonær militærmakt, vil være det eneste varige, håndgripelige resultatet av en «seier». Og akkurat det samme vil være tilfellet ved et nederlag. Den eneste forskjellen vil da være de koloniale besittelsene. Konsekvensene av selve krigføringen er i dag av natur så dyptgripende og vidtrekkende at det militære resultatet kan gjøre lite for å endre dem.

La oss likevel for et øyeblikk tenke oss at den seirende staten hadde vært i stand til å flytte de største tapene fra seg selv og over til den beseirede motstanderen, og dermed legge alle slags hindringer i veien for motstanderens økonomiske utvikling. Kan den tyske arbeiderklassens fagforeninger ha fremgang etter krigen dersom de franske, engelske, belgiske og italienske arbeiderne hindres av økonomisk tilbakegang?

Frem til 1870 holdt arbeiderbevegelsen på for seg selv i hvert enkelt land, ja, til og med i hver enkelt by. Det var på de parisiske fortauene proletariatets kamper ble utkjempet og avgjort. Dagens arbeiderbevegelse, derimot – dens økonomiske dagskamp og dens masseorganisering – er basert på samvirke mellom alle land basert på kapitalistisk produksjon. Om det er slik at arbeidernes sak bare kan få kraft og styrke under sunne og vitale økonomiske forhold, så gjelder ikke det bare i Tyskland, men også i Frankrike, England, Belgia, Russland og Italia. Og hvis arbeiderbevegelsen stagnerer i alle de kapitalistiske statene i Europa, hvis de er preget av lave lønninger, svake fagforeninger og liten motstandskraft fra de utbyttede, kan fagbevegelsen umulig blomstre i Tyskland. For proletariatets stilling i de økonomiske kampene er det i bunn og grunn likegyldig om den tyske kapitalismen styrkes på bekostning av den franske, eller den engelske på bekostning av den tyske.

La oss derimot se på de politiske resultatene av krigen. Her burde forskjellen være klarere å se enn på det økonomiske området. Tradisjonelt har jo proletariatets sympati og støtte ligget hos den krigende parten som forfekter historiske fremskritt fremfor reaksjon. Men hvilken side er det som representerer fremskrittet i denne krigen, og hvem representerer reaksjonen? Det er klart at dette spørsmålet ikke kan bedømmes i henhold til ytre kjennetegn ved de krigførende statene, slik som «demokrati» eller «absolutisme», men bare etter de objektive verdenspolitiske tendensene de respektive sidene representerer.

Før vi kan bedømme hva en tysk seier vil bety for det tyske proletariatet, må vi vurdere hvordan det vil påvirke den politiske situasjonen i Europa helt generelt. En klar tysk seier vil trolig føre til anneksjon av Belgia, i tillegg til enkelte landutvidelser i øst og vest og deler av de franske koloniene. Samtidig vil det føre til at habsburgermonarkiet overlever og at Tyrkias fiktive «integritet» opprettholdes under tysk beskyttelse, altså at Lilleasia og Mesopotamia forvandles til tyske provinser i en eller annen form. Videre vil det resultere i faktisk militært og økonomisk hegemoni for Tyskland i Europa.

Dette er ikke resultatene av en klar tysk seier fordi det samsvarer med dagens imperialistiske krav i den pågående krigen, men fordi det er helt uunngåelige konsekvenser av den verdenspolitiske posisjonen Tyskland har inntatt – av motsetningene mellom Tyskland på den ene siden og England, Frankrike og Russland på den andre – og som i løpet av krigen har vokst langt ut over sine opprinnelige dimensjoner. Det holder imidlertid å se for seg hvordan dette vil arte seg for å forstå at dette ikke skaper noen verdenspolitisk likevekt. Uansett hvor mye skade krigen påfører de deltakende, og spesielt de beseirede, partene, vil forberedelsene til en ny verdenskrig begynne dagen etter fredsslutningen, under Englands ledelse, i den hensikt å styrte åket til den prøyssisk-tyske militarismen som har invadert Europa og Midtøsten. En seier til Tyskland vil derfor bare være et forspill til en forestående andre verdenskrig, og dermed bare et signal om ny febrilsk militær opprustning og frigivelse av den svarteste reaksjon i alle land, men først og fremst i Tyskland.

Motsatt vil en seier til England og Frankrike mest sannsynlig føre til at Tyskland mister i hvert fall en del av koloniene sine og deler av sitt eget territorium. Det vil også føre til bankerott for den tyske imperialismens verdenspolitiske stilling, noe som innebærer at Østerrike-Ungarn deles opp og at Tyrkia likvideres. Uansett hvor erkereaksjonære begge disse statene er, og uansett hvor mye deres oppløsning svarer til en progressiv utvikling, kan ikke oppløsning av habsburgermonarkiet eller Tyrkia i dagens verdenspolitiske miljø, føre til noe annet enn at disse landene og folkene deres utleveres til Russland, England, Frankrike og Italia. En slik omfattende omfordeling og maktforskyvning på Balkan og rundt Middelhavet vil ubønnhørlig følges av en annen i Asia – likvidering av Persia og en ny oppdeling av Kina.

Men dermed rykker også Englands motsetningsforhold til Russland og Japan inn i forgrunnen av verdenspolitikken, noe som fort vekk vil kunne føre til en ny verdenskrig om Konstantinopel så snart dagens verdenskrig er over, eller i hvert fall gjøre det til et uunngåelig perspektiv videre. Også en engelsk seier vil altså føre til en ny runde med febrilsk bevæpning, i dette tilfellet med det beseirede Tyskland i spissen, og dermed forberede en ny epoke med militarismens og reaksjonens udelte makt i hele Europa, med en ny verdenskrig i sikte.

Hvis den proletariske politikken skulle ta den ene eller den andre siden i dagens krig ut fra en holdning til fremskritt og demokrati, gjør verdenspolitikken og dens videre utsikter det hele til et valg mellom to onder. Under disse omstendighetene koker spørsmålet om seier eller nederlag, både politisk og økonomisk, ned til et håpløst valg om hvem som skal svinge pisken. Derfor er det ikke noe annet enn en skjebnesvanger vrangforestilling når de franske sosialistene tror at de ved å beseire Tyskland, beseirer militarismen eller til og med imperialismen med militære virkemidler, og baner vei for et fredelig verdensdemokrati. Tvert imot, bare imperialismen, med militarismen i sin tjeneste, kan tjene på seier og nederlag i denne krigen, hvis ikke det internasjonale proletariatet samler seg i en revolusjonær intervensjon og kullkaster imperialismen og dens kalkulasjoner.

Den viktigste politiske lærdommen proletariatet kan trekke av dagens krig, er derfor at det verken i Tyskland eller Frankrike, verken i England eller Russland, kan gjøre seg til et ukritisk ekko av slagordet: Seier eller nederlag. Dette slagordet har bare et reelt innhold sett fra imperialismens ståsted, og er for enhver stormakt identisk med spørsmålet om tilegnelse eller tap av verdenspolitisk makt, anneksjoner, kolonier og militært overherredømme.

For det europeiske proletariatet som helhet, fra dets klassestandpunkt, er seier eller nederlag for hver av de krigførende leirene like katastrofalt. Uansett militær utgang, innebærer krigen som sådan det største tenkelige nederlaget for det europeiske proletariatet. Det er bare ved å nedkjempe krigen og håndheve freden gjennom internasjonal kamphandling at den proletariske saken kan seire. Og det er også bare denne seieren som kan berge både Belgia og demokratiet i Europa.

I denne krigen kan det klassebevisste proletariatet ikke identifisere seg med noen militær leir.

For imperialismen er verdenskrigen et vendepunkt. For første gang har alle de ravende beistene den europeiske kapitalismen har sluppet løs over hele verden, slått til i hjertet av Europa. Det gikk et ramaskrik gjennom verden da Belgia, denne dyrebare lille juvelen i den europeiske kulturen, og de aktverdige kulturminnene i det nordlige Frankrike, ble utsatt for en blind, tilintetgjørende kraft.

Den «siviliserte verden» har taust vært tilskuere til at imperialismen har dømt titusener av hereroer til en grufull undergang, akkompagnert av redselsskrik og dødskamp fra de mange som tørstet i hjel i Kalahari-ørkenen. Den har vært tilskuer til at industriens håndlangere over en tiårsperiode torturerte førti tusen mennesker til døde i Putomayo, mens de gjorde resten av folket til krøplinger. Den har vært tilskuer til at europeiske soldater har stukket den urgamle kinesiske kulturen i brann og utsatt den for brutale ødeleggelser og det rene anarki, til at Persia har blitt kvalt, uten å være i stand til å motstå det fremmede tyranniet, til at ilden og sverdet har tvunget araberne i Tripoli til å bøye seg for kapitalens åk, til at kulturen deres og hjemmene deres har blitt jevnet med jorden. Men det er først nå som de imperialistiske beistene har satt klørne i sitt eget liv, i den borgerlige kulturen i Europa, at den samme «siviliserte verden» har blitt klar over at de imperialistiske beistenes bitt er dødelig.

Men også denne innsikten presser seg bare gjennom i en forvrengt form av borgerlig hykleri, der de enkelte folkene bare gjenkjenner ondskapen i de andres militæruniformer. Man snakker om tyske barbarer, som om ikke enhver nasjon som tar sikte på organisert drap blir til en horde av barbarer i samme øyeblikk. Eller så snakker man om kosakkenes grusomheter, som om ikke krigen i seg selv var det mest vederstyggelige av alle vederstyggeligheter, som om ikke hyllester av masseslakt av mennesker i en sosialistisk ungdomsavis ikke var åndelig kosakkisme i sin reneste form.

Men det raseriet av imperialistisk bestialitet vi ser i Europa i dag, har enda en konsekvens som ikke har opprørt eller smertet den «siviliserte verden» – det europeiske proletariatets masseundergang. Aldri før har en krig utryddet så store folkemasser, og ikke på hundre år har en krig grepet om seg i alle Europas store og siviliserte land. Millioner av menneskeliv blir tilintetgjort i Vosges, Ardennene, Belgia, Polen, Karpatene og Sava, og ytterligere millioner blir forkrøplet. Og blant disse millionene er ni av ti arbeidsfolk i by og land.

Det er vår styrke, vårt håp, som slås ned. Det er de beste, mest intelligente, best skolerte kreftene i den internasjonale sosialismen, bærerne av de helligste tradisjoner og den internasjonale arbeiderbevegelsens dristigste heltemot – arbeiderne i England, Frankrike, Belgia, Tyskland og Russland – som nå kues i hopetall og slaktes ned. Det er nettopp disse arbeiderne i de ledende kapitalistiske landene i Europa som har det historiske oppdraget det er å gjennomføre den sosialistiske revolusjonen.

Det er bare fra Europa, bare fra de eldste kapitalistiske landene, signalet for den menneskebefriende sosiale revolusjonen kan utgå. Bare de engelske, franske, belgiske, tyske, russiske og italienske arbeiderne kan lede an i hæren av utnyttede og underkuede i alle fem verdensdeler. Det er bare de, som når tiden er moden, kan holde kapitalismen ansvarlig og ta hevn for århundrer med forbrytelser mot alle de tilbakeliggende folkene, for ødeleggelsene de har stått bak verden rundt. Men for at sosialismen skal kunne vinne frem, er det behov for et sterkt, handlekraftig og skolert proletariat – skarer av arbeidere som har makt i egenskap av sin intellektuelle kultur og sitt antall.

Nå blir disse massene desimert av verdenskrigen. Den modne og ungdommelige styrken hos hundretusener, produktet av tiår med sosialistisk utdannings- og agitasjonsarbeid i England og Frankrike, i Belgia, Tyskland og Russland, faller og forsvinner på slagmarken. Den samme gjør flere hundretusener som i morgen kunne ha blitt vunnet over til sosialismen. Frukten av flere tiår med generasjoners oppofring og innsats blir ødelagt i løpet av få uker, det internasjonale proletariatets kjernetropper rives opp med roten.

Blodbadet i juni 1848 skulle vise seg å lamme den franske arbeiderbevegelsen i halvannet tiår. Blodbadet da kommunen ble slaktet, satte dem tilbake igjen med mer enn et tiår. Det som foregår nå, er et enestående masseslakt som i økende grad reduserer den voksne yrkesaktive befolkningen i alle ledende siviliserte land til kvinner, eldre og krøplinger. Det er et blodbad som truer med å la den europeiske arbeiderbevegelsen blø i hjel. En slik verdenskrig til, og utsiktene til sosialisme vil bli begravd under ruinene det imperialistiske barbariet har stablet opp.

Dette er mye mer enn den uhyggelige ødeleggelsen av Louvains og katedralen i Reims. Dette er ikke et attentat mot fortidens borgerlige kultur, men mot fremtidens sosialistiske kultur. Det er et dødelig slag mot den kraften som bærer menneskehetens fremtid i sitt skjød, og som alene kan redde fortidens skatter inn i et bedre samfunn. Her blotter kapitalismen sin dødningsskalle, her avslører den at dens historiske rett til å eksistere er forspilt, at dens fortsatte herredømme ikke er forenelig med fremgang for menneskeheten.

Verdenskrigen viser seg her ikke bare å være et enormt mord, men også den europeiske arbeiderklassens selvmord. Det er sosialismens soldater, proletarene i England, Frankrike, Tyskland, Russland og Belgia, som selv har slaktet hverandre ned på kapitalens ordre, stukket dødelige våpen inn i hverandres hjerter, og sammen vakler de, omfavnet av døden, ned i samme grav.

«Deutschland, Deutschland, über alles! Lenge leve demokratiet! Lenge leve tsaren og det slaviske! Titusener av presenninger, garantert i samsvar med regelverket! Hundretusener kilo av flesk og kaffeerstatning, tilgjengelig for umiddelbar levering!» Utbyttene stiger, proletarene faller, og med hver og en forsvinner en ridder for fremtiden, en soldat for revolusjonen, en frelser for menneskeheten fra kapitalismens åk, ned i graven.

Vanviddet vil bare stoppe, og det blodige helvetes spøkelse vil først forsvinne, når arbeiderne i Tyskland og Frankrike, i England og Russland, endelig våkner opp fra rusen, rekker ut en hånd til hverandre, og overdøver krigshissernes bestialske kor og de kapitalistiske hyenenes hese skrik med arbeidernes gamle og mektige kamprop: Arbeidere i alle land – foren dere!

Utdrag fra boka «Krisernas tid: Ekologi och ekonomi under kapitalismen» av Ståle Holgersen (Daidalos 2022). Ståle Holgersen er geograf og jobber som universitetslektor ved Örebro Universitet.
Oversatt fra svensk av Daniel Vernegg.

Vi kan lett overse fascismens rolle i krisene – og krisenes rolle for fascismen – om vi kun holder oss til ideenes verden. Den kanskje mest kjente definisjonen av fascisme er paligenetic ultranationalism, myntet av den britiske historikeren Roger Griffin, der det sentrale er myten om nasjonal gjenfødelse (paligenesis). Dette er et viktig aspekt, men det sier oss veldig lite om fascismen som historisk kraft. Mange sentrale ideer fantes lenge før fascismen ble til, som for eksempel ultranasjonalisme, kolonisering som patriotisk plikt, antisemittisme og demonisering av jøder og en forkjærlighet for det autoritære. Skal vi forstå fascismen som historisk kraft, kan vi ikke (kun) spørre den sinte ungdommen som lengter etter en sterk leder, eller pensjonisten som skremmes av «innvandreren», om hvordan de tenker om verden. Vi må (også) se under hvilke historiske omstendigheter fascismens potensial kan virkeliggjøres. Det første vi da finner, er at fascismen aldri har vært til for vanlige tider.

Så lenge den politiske økonomien var/er relativt stabil, var/er fascismen hvilende, og ifølge mange ledende fascismeforskere, er den utløsende faktoren for at dette skal endre seg, nettopp krise. Om vi virkelig vil forstå problemet må vi, ifølge Geoff Eley, «begynne med å teoretisere rundt fascismen i termer av den politiske krisen som fremkalte den». Den sosiale konteksten er ifølge Robert Paxton en «følelse av overveldende krise som ikke kan løses på tradisjonelt vis». Poulantzas betonet viktigheten av å analysere de spesielle politiske krisene «som svarte mot unntaksregimets spesifikke former». Massene hadde ikke funnet fascismen attraktiv, skriver Malm og Zetkin-kollektivet, «om de ikke kjente at grunnen forsvant under føttene på dem». Om krisen er konstituerende for fascismen, blir det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvilke kriser leder til fascisme?

Vi må begynne med å konstatere at ingen krise noensinne i seg selv har skapt fascisme, like lite som en enkelt ingrediens kan bake et helt brød. Når verdenshistorien virkelig ryster de sosiale relasjonene i grunnvollene, kan det være uklart hva som er krise og hva som er noe annet, for eksempel sosial nød etter en krig. Vi må se krisene i sin kontekst og konteksten i krisen: under hvilke omstendigheter kan ulike typer kriser bidra til fascisme?

Mellomkrigstiden kom med representasjonskriser. Dette var en form for politisk krise som ifølge Poulantzas utviklet seg når storkapitalen, de store jordeierne og senere den mellomstore kapitalen vendte «sine» politiske representanter ryggen. Representasjonskrisen bidro til unntakstilstanden og fascismens gjennombrudd, og gikk ifølge Poulantzas hånd i hånd med en ideologisk krise. Og så har vi økonomiske kriser. Om man sammenligner de landene der fascismen har hatt sterkest fotfeste, ser vi at den økonomiske utviklingen har vært veldig ujevn. Tyskland var allerede en verdensledende industrinasjon når Italia begynte å industrialiseres. Samtidig opplevde begge landene økonomiske vanskeligheter etter første verdenskrig, dels økonomiske kriser på begynnelsen av 1920-tallet, og for den tyske fascismen var krigserstaningenes åk også en viktig faktor. Deretter kom den store depresjonen i 1929. Eley bygger videre på Gramsci og Poulantzas når han ser fascismens framvekst som en kombinasjon av en «representasjonskrise» og en «hegemonikrise». Det er naturligvis en analytisk utfordring å skulle forsøke å skille ulike kriser fra hverandre, ettersom dette de facto blir en organisk krise, hvor kriser ikke bare sammenfaller, men også former og muligens forsterker hverandre.

Dette skjer i en historisk kontekst. Vi kommer så klart ikke unna første verdenskrigs massedrap som traumatiserte Europa og produserte veteraner som utgjorde kjernen i såvel squadristi som de tyske frikorpsene. I Russland ble det revolusjon, i flere av kapitalismens kjerneland ble det gjort revolusjonsforsøk og intellektuelle fra ulike tradisjoner snakket om at kapitalismen kom til å falle. I denne sammenhengen vokste fascismen fram. I en kombinasjon av politiske, ideologiske og økonomiske kriser virket det uklart hvorvidt de borgerlige statene virkelig kunne opprettholde den sosiale orden. Med andre ord: det virket uklart om de kunne garantere at kapitalismen overhodet ville kunne overleve.

Vi kan ikke her gjøre en grundig analyse av fascismen, men vi skal ta med oss tre ting i forhold til krise og klasse. For det første: fascismen blir en reell mulighet når kapitalistklassen ikke virker å på vanlig måte skape en krise i sitt eget bilde, og når statene ikke virker makte å reprodusere seg selv som kapitalistiske stater. For det andre: også om fascismen var en folkelig bevegelse, med stor støtte blant småborgerskapet og også arbeiderklassen, ville den aldri kommet til makten om ikke den herskende klassen hadde akseptert det. Tidligere forsøk – Mussolini 1919, Hitler 1923 – hadde mislyktes monumentalt nettopp fordi de ikke ble sanksjonert av samfunnets topp. Fascismen kommer ikke til makten gjennom generalstreik eller sosiale opprør – som potensielt ville kunne frigjøre venstrekreftene den vil utrydde – den krever hærens og politiets oppslutning. Veien til makt går på den ene siden gjennom krise og kaos, men på andre siden skjer maktoverføringen alltid i ordnede former. I mer stabile land som Frankrike, Belgia og Storbritannia valgte den herskende klassen og den politiske eliten å forkaste fascistenes tilnærminger. Uten maktens godkjennelse har ikke fascismen noen sjanse, uansett hvor mye ideologi, propaganda eller gatemilitser de kan mobilisere.

For det tredje: fascismen er en måte å reprodusere kapitalismen gjennom kriser. Selv om fascistisk retorikk og estetikk kan minne om en pervertert anti-kapitalisme – kritikk av globalisering, finanskapital og også av det «universelle» – inneholder den aldri en kritikk av profittmotivet, den private eiendomsretten eller kapitalismens grunnleggende klasserelasjoner. Med andre ord, kritikken av det universelle – men aldri av det som skaper det universelle – er en motsetning den aldri kan gå hinsides. På lignende vis kan fascismen i sin retorikk og ideologi framstå som en klasseoverskridende bevegelse, ettersom den betoner nasjonen, korporativismen og klassesamarbeidet, og har ulike former for folkelig støtte. Men i virkeligheten er den avhengig av kapitalistklassen, står trygt på kapitalens grunn, og slutter dermed opp om kapitalistklassens dominans over arbeiderklassen. På et dypere nivå, påpeker Ugo Palheta, er fascismen en intensivering av den utbyttingen og dominansen som ligger til grunn for klasserelasjonene, ettersom det produseres en samfunnskropp som er ekstremt hierarkisk (i relasjon til klasse og kjønn), normaliserende (i termer av seksualitet og kjønns/genusidentiteter) og homogeniserende (i termer av etnisitet/rasisme). Fengsel og massive forbrytelser som folkemord, påpeker Palheta, blir ikke utilsiktede konsekvenser, men er alltid potensialiteter i fascismen. Fascisme er et eksepsjonelt system for systematisk vold mot dem som identifiseres som fiender av nasjonen. Den slippes inn i maktens korridorer av (deler av) den herskende klassen for å løse og håndtere politiske, ideologiske og økonomiske kriser – og dermed sikre kapitalismens fortsatte eksistens.

Hvordan hadde fascismen sett ut om den kom til makten i det globale nord i dag? Det er et vanskelig spørsmål, ettersom fascismen ennå ikke har realisert seg i noen land. Diskusjoner om fascisme reduseres ofte til mellomkrigstidens Italia og Tyskland, men historien gjentar seg aldri, og det Tredje riket kommer aldri tilbake. Snarere enn å vente på «Fascismen» som en ferdig pakke, bør vi søke etter tendensen som peker i den retningen. Men vi kan også forsøke å forestille oss ulike scenarier.

Hva ville skje dersom en klimafornektende, misogyn og rasistisk president tapte et valg, kalte alt en konspirasjon, ropte på sin bevæpnede gatebevegelse, og mobiliserte sine venner innen politiet, militæret og storkapitalen for å styrte den nyinnsatte presidenten? Kanskje presidenten hadde brukt sin presidenttid til å stimulere nasjonalismen, til å gjenopprette den nasjonale stoltheten og gjøre sitt land great igjen. Kanskje ville han hylle politiets strukturelle drap på rasifiserte mennesker, tjene fossilkapitalens interesser, over tid avle en farlig gatebevegelse og underminere massemedia. Kanskje ville dette skje under en av kapitalismens største organiske kriser noensinne, som også innbefattet en pandemi som ga muligheter til å innføre unntakstilstand? Kanskje denne store nasjonen også var truet av en geopolitisk konkurrent om verdensherredømmet? Hva ville da skje?

Alle stjerner syntes å stå riktig på himmelen for Donald Trump, den der kvelden i januar 2021 da tilhengerne hans stormet kongressen. Alle piler pekte mot fascisme. Men en sentral ingrediens manglet. Dominerende deler av den herskende klassen så ikke behovet for å løse krisen med ekstraordinære midler. Det fantes andre måter å løse krisene på. For mange kapitalister var trumpismen fortsatt for vulgær. Storselskaper som Apple og Facebook foretrakk Joe Biden, sentrale deler av statsapparatet var ikke akkurat allierte (FBI etterforsket ham i perioder), samtidig som mange – av gode grunner – mente at Biden ville være bedre på å håndtere koronapandemien.

*

En krise som 1900-tallets intellektuelle ikke diskuterte i relasjon til fascismen, var den globale oppvarmingen. Er dette ytterligere en krise som har potensial for fascisme? Klimakrisen kan utvikle seg i ulike retninger, og dessverre peker noen av disse mot fascisme. Vi kan identifisere tre.

For det første, fascisme som forsvar mot progressive bevegelser. La oss si at det folkelige presset blir så sterkt at ledende politikere faktisk begynner å gjøre det som trengs for å oppvarmingen under 1,5 grader. Det vil si redusere utslippene med sju prosent årlig; stenge oljeplattformer og kullgruver; stoppe flyindustrien; omorganisere kapitalismens geografi for å minimere behovet for transport; stoppe avskogingen; tvinge finanssektoren til å investere i visse sektorer og forby andre. En slik prosess kommer til å true friheten og makten til sentrale deler av kapitalistklassen, og enkelte sektorer kommer til å fullstendig ødelegges. Mange kommer til å se dette som en trussel mot selve kapitalismen. Er det utenkelig at store deler av kapitalistklassen i en slik situasjon vil kunne søke seg til en fascistisk høyreside som kan forsikre verden om at klimakrisen er en konspirasjon? Virkelig ikke.

En annen vei til fascismen kan gå via selve krisene. En sjokkdoktrine på steroider. Om kriser innebærer muligheter for rasisme, kommer det unektelig flere muligheter i framtiden. Stadig flere hetebølger som dreper mennesker og ødelegger avlinger, stadig flere skogbranner, ekstremvær som presser havet kilometervis innover land, mangel på mat og vann, millioner av mennesker som tvinges til å flykte, og vankeligheter for statsapparatene med å opprettholde status quo. Hva skjer dersom en sosialistisk regjering foreslår at byrdene må fordeles jevnt? Den nordamerikanske statsviteren Cara Dagget skriver om petromaskulinitet, hvordan uroligheter i kjønnsstrukturer og i klimaspørsmålet kan lede til et ønske om stadig mer autoritære løsninger. Dagget spør om hvorvidt klimakrisen kommer til å katalysere fascistiske begjær etter Lebensraum, et rom for hvite som er stengt for de truende andre, uavhenig om det handler om innvandrere eller personer med avvikende kjønnsuttrykk. Dette er fascisme som forsvar for forestilte privilegier.

En tredje inngang er varianter av såkalt økofascisme. Om det ekstreme høyre aksepterer at den globale oppvarmingen er menneskeskapt – hvor kommer ansvaret til å plasseres da? Hvem har ødelagt naturen som noen mener å ha en historisk rett til? Man kommer nok ikke primært til å skylde på fossilkapitalen eller selskaper med hvite eiere og hovedkontor i den globale nord. Under holocaust ble seks millioner jøder drept på grunn av absurde påstander om at de styrte verden. Hva vil skje om jøder (igjen), eller muslimer (ettersom det er på moten), eller kinesere (på grunn av geopolitikk), eller afrikanere («overbefolkning»), eller innvandrere (eller hvilken som helst annen gruppe man kan mobilisere hat og rasisme mot) får skylden for klimaforandringene? Hva skjer om en fascistisk høyreside bestemmer seg for å skape rettferdighet på sin måte? Det finnes all grunn til uro om vi legger sammen erfaringene fra 1900-tallet med hvordan klimaforskere sier at verden kommer til å utvikle seg de neste tiårene.

Kriser er hendelser som innbyr til desinformasjon og konspirasjoner. Man kan bli mørkredd av å tenke på at stadig flere kriser kommer i en tid hvor informasjonssamfunnet selv synes å gjennomgå dramatiske forandringer. Ernesto de Araújo, Brasils utenriksminister under Bolsonaro, mener at «globaliseringen» er en konspirasjon ledet av «kulturmarxister» som virker gjennom «klimatisme», kjønnsideologi og «oikofobi». Den første peker ut klimakrisen som et kommunistisk komplott for å styrte regjeringer, den andre er den velkjente antifeminismen som ligger til grunn for alle prosjektene til det ekstreme høyre, og den tredje er motsatsen til «xenofobi» (fremmedhat) og uttrykker et hat mot egen nasjon. Konspirasjonsteorier gjødsles av usikkerheten som følger med kriser, og gode sosialistiske analyser er en motgift mot dette. Eksempelet de Araújo er bare ett av flere, men peker nettopp mot det politiske landskapet vi høyst sannsynlig vil bli tvunget til å forholde oss til framover.

*

Marxister legger ofte vekt på at fascismen nødvendigvis trenger en allianse med storkapitalen, at fascismen er en reaksjon mot sosiale bevegelser og en kontrarevolusjon mot den voksende sosialistiske bevegelsen. Dette har blitt kritisert av ikke-marxister, og det delvis med rette, ettersom mellomkrigstidens marxister ofte reduserte fascismen til å utelukkende handle om klasse. Om vi virkelig vil forstå fenomenet i sin fulle kompleksitet, må vi også forstå misogynien, rasismens relative autonomi fra klasserelasjoner, ultranasjonalismen og anti-liberalismen, psykologiske aspekter, en ujevn men kombinert utvikling både regionalt innen land samt statenes posisjonering innen den imperialistiske verdensordenen, med mer. Men så var det dette med babyen og badevannet: det er helt umulig å forstå fascismen uten å legge vekt på dens klassekarakter og hvordan den relaterer til kriser, og dermed til kapitalismens reproduksjon.

En sentral hypotese i denne boken er at kapitalistiske kriser reproduserer kapitalismen. Dette betyr ikke at det alltid må være sånn, eller at alle tror at det alltid vil være sånn. Fascismen blir svaret når krisene setter spørsmålstegn ved om den herskende klassen og de kapitalistiske statene overhodet kan reprodusere kapitalismen – i alle fall innen rammene av parlamentarisk representasjon og ytringsfrihet. Fascismen blir en mulighet når den herskende klassen i møte med en krise kun kan reprodusere sin verden gjennom ekstrem vold, unntakstilstand, ekstrem nasjonalisme og ekstrem rasisme. Fascismen er en nødløsning når det virker som at krisene ikke kommer til å kunne reprodusere kapitalismen. Fascismen blir med andre ord en mulighet når denne bokas grunnleggende hypotese utfordres. Fascismen er sjokkterapien når kapitalismen virkelig må omveltes for å kunne overleve.

En annen måte å se fascismen på, som ikke er uvanlig, er som en «reaksjonær», «underutviklet» form for kapitalisme, en fase der kapitalismens utvikling settes på pause og tiden går bakover. Poulantzas kritiseres med rette dette synspunktet: «Fascismen var i grunnen et svar på en utvikling av de kapitalistiske produktivkreftene […] mot en industriell utvikling, mot teknologiske innovasjoner, mot økt arbeidsproduktivitet, men alt dette samtidig som den utviklet den utvidede reproduksjonen av de kapitalistiske produksjonsforholdene, det vil si forsterket utbyttingen og den politiske klassedominansen». Fascismen, konkluderte Poulantzas, var «ikke en marsj bakover, men snarere en flukt framover».

Fascismen er altså ikke noe brudd med bokas hypotese – den er snarere siste utvei når hypotesen risikerer å bli ugyldiggjort.

Dette er en fortelling om 80-tallet da kvinnene reiste seg som eget subjekt i fagbevegelsen. Nær en halv million kvinner, hovedsakelig gifte og ofte med barn, gikk ut i arbeidslivet, der lønn og arbeidstid var ordnet med sikte på menn og ikke på livet kvinner levde. Dette førte til aksjoner og initiativer for å organisere kvinners krav. En av disse aksjonene var Kvinnenes tariffaksjon (1986-1989). Siden jeg var aktiv der, vil jeg dele noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens nye bølge av kvinneaksjoner.

Av Siri Jensen, felles faglig leder under sammenslåingen av AKP og RV til Rødt. Leder i AKP fra 1988-1992. Koordinator i Kvinner på tvers fra 1993 til 2015 som representant for Kvinnefronten.

Dette er en fortelling om 80-tallet da kvinnene reiste seg som eget subjekt i fagbevegelsen. Nær en halv million kvinner, hovedsakelig gifte og ofte med barn, gikk ut i arbeidslivet, der lønn og arbeidstid var ordnet med sikte på menn og ikke på livet kvinner levde. Dette førte til aksjoner og initiativer for å organisere kvinners krav. En av disse aksjonene var Kvinnenes tariffaksjon (1986-1989). Siden jeg var aktiv der, vil jeg dele noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens nye bølge av kvinneaksjoner.

Kvinnenes tariffaksjon

På 1980-tallet slo kvinnekampen for alvor inn i fagbevegelsen. Tariffoppgjøret i 1986 ble legendarisk. Kampen sto om generelle tillegg, forsvar av lavtlønnsgaranti og en halv time kortere arbeidstid. Arbeidsgiverne valgte å gå til storlockout, men gikk på et avgjørende tap. Kravene var sentrale for kvinner, og økende oppslutning om kvinnekravene om 6 timers arbeidsdag og høyere lønn hadde stor betydning for fagbevegelsens styrke i oppgjøret. Dette kom imidlertid lite fram i offentligheten; det var først og fremst fagbevegelsens menn som snakket. Som reaksjon på usynliggjøringen tok enkeltpersoner initiativ til underskriftsaksjonen Kvinnenes tariffaksjon. Aksjonen samlet nær 200 underskrifter bak en oppfordring til kvinner om å støtte tariffkravene, fra kvinner både i offentlig og privat sektor, ulike hovedorganisasjoner og kvinneorganisasjoner. Slik satte de ord på de felles kvinneinteressene og synliggjorde tariffoppgjøret som både kvinnekamp og klassekamp. Seinere lanserte aksjonen begrepet kvinnelønn som kom til å spille en samlende rolle i den videre kampen.

Bakgrunn – store samfunnsmessige forandringer

Den dramatisk økte yrkesaktiviteten særlig blant gifte kvinner fra 1960 til midt på 1980-tallet endret kvinners – og menns – dagligliv og kvinners syn på seg sjøl og rollen deres i samfunnet. Kvinneforskere har kalt dette den norske kvinnerevolusjonen. Mange flere ble økonomisk sjølstendige og kvinner fikk mer makt både i samfunnet og i egne liv. De fikk felles erfaringer med et arbeidsliv som var organisert for menn, og de reiste felles krav og kamp.

Kvinners krav

Oppropet til Kvinnenes tariffaksjon støttet tariffkravene og viste at disse var særlig viktig for kvinnene. Både teksten og hvem som skrev under, bygde bro mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Et felles opprop ved tariffoppgjøret fra tillitsvalgte og aktivister både i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen var svært uvanlig. De to bevegelsene representerte ulike måter å tenke og jobbe på. Kvinnebevegelsen la vekt på økonomisk sjølstendighet, men jobbet lite med tariffoppgjør. I fagbevegelsen rådde kjønnsnøytralitet, man snakket om lavtlønte, men ikke om kvinner.

I 1987 vedtok LO-ledelsen å avstå fra generelle lønnstillegg på grunn av den alminnelige økonomiske situasjonen, på tross av en prisstigning på 8 %. I stedet skulle det bare være lokale forhandlinger. Men kvinnene var helt avhengig av de generelle tilleggene, siden de i liten grad jobbet på områder med lokale forhandlinger. Dette ville ramme kvinner og menn ulikt. Kvinnefronten meldte på dette grunnlaget LO til likestillingsombudet. LO avviste klagen, og selv om ombudet ikke så brudd på likestillingsloven, fikk Kvinnefronten medhold i at 0-oppgjøret kunne kritiseres fra et likestillingsperspektiv.

Det var stort behov for videreføring av Kvinnenes tariffaksjon. Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid samlet i 1987 en arbeidsgruppe med kvinner fra fagforeninger fra offentlig og privat sektor, fra Kvinnefronten, og også kvinner som ikke følte seg hjemme verken i fagbevegelsens eller kvinnebevegelsens språk. Initiativtakerne var opptatt av at en brei sammensetning var nødvendig for å reise kvinners krav på en måte, og i et språk, som alle kunne kjenne seg igjen i, og som ga dem mulighet for å delta i, kampen.

Kvinnelønnsbegrepet – en forståelse og en strategi

Kvinnenes tariffaksjon krevde en lønn å leve av og som gjør det mulig å forsørge unger. Enda viktigere var det at den lanserte begrepet kvinnelønn. Aksjonen dokumenterte at kvinner lønnes lavere fordi de er kvinner, de tjener ikke bare lavere enn menn, men også likere: det er mindre forskjell mellom kvinner innbyrdes enn mellom menn.

«Vi vil derfor påstå at kjønn teller mest. Kvinner lønnes som kvinner, menn lønnes som bakere, sjåfører, heismontører eller saksbehandlere» (fra aksjonens grunnlag).

Begrepet kvinnelønn bygger på en forståelse av at kvinner fortsatt i stor grad lønnes som kvinner, ikke utfra yrke/kompetanse. Menn har fortsatt forsørgertillegg og kvinners kompetanse blir systematisk nedvurdert. Begrepet la grunnlag for en strategi for felles kamp og gjensidig støtte, på tvers av fagforbund, sektor og utdanningsbakgrunn. Kravene kunne være ulike, men kvinnelønna var felles. Dette var en strategi som ble viktig for den kvinnefaglige kampen i mange år framover.

Kvinnenes tariffaksjon var en del av, og virket inn på, en brei samfunnsmessig bevegelse. Våren 1988 samarbeidet Oslo-kretsene av 12 fagforbund i offentlig sektor. De samarbeidet på tvers av hovedsammenslutningene LO, AF og YS om å kjempe for høyere kvinnelønn. Kvinnenes tariffaksjon sluttet seg til initiativet. Sidsel Bauck, første kvinnelige leder i det kvinnedominerte forbundet Handel og kontor, lanserte på landsmøtet i 1988 kravet «en lønn å leve av og en arbeidsdag å leve med». Denne parolen ble sentral i den videre kvinnekampen i fagbevegelsen.

Forståelsen av kvinnelønna som et felles problem på tvers av ulike krav ble videreført med opprettelsen av Kvinner på tvers (KPT) i 1993. Et slikt samarbeid på tvers var kontroversielt i LO i 1993, der det fortsatt var forbud både mot egen kvinneorganisering og mot fraksjonering. I 1995 fikk KPT imidlertid positiv omtale fra LOs nestleder Ester Kostøl på Tronheimskonferanse 1995.

Parallelt med KTA og KPT bidro presset fra kvinnene også til at Nordisk ministerråd i årene 1990-1994 gjennomførte et stort informasjons- og kunnskapsprosjekt om likelønn mellom kvinner og menn i Norden. Og før tariffoppgjøret i 1994 kom det første i en rekke faglige fellesutspill fra forbundsnivå. Forbundslederne i Fellesorganisasjonen, Hjelpepleierforbundet, Sykepleierforbundet og Norsk Lærerlag, som til sammen representerte både fagarbeidere og høgskoleyrker, i og utenfor LO, krevde 25 000 i tillegg i året til kvinnedominerte yrker ved tariffoppgjøret. Dette tilsvarte forskjellen mellom kvinne- og mannsdominerte yrker med lik utdanning. Seinere kom kravet om kvinnepott, dvs. egne penger fra regjering/storting til å heve kvinners lønn, fordelt gjennom forhandlinger mellom partene.

Måter å jobbe på

Kvinnenes tariffaksjon var opptatt av at kvinner i ulike bransjer/sektorer ikke hadde et felles språk for å snakke om lønna si. Ulike lønnssystemer (bl.a. ukelønn, månedslønn, årslønn og heltid/deltid) sammen med de tekniske tariffbegrepene gjorde at de ikke forsto verken hva andre faktisk tjente eller kravene deres. Kvinnenes tariffaksjon arrangerte derfor åpne debattmøter der de dokumenterte lønnsforskjellene, og der kvinner i ulike yrker og sektorer fortalte konkret om sin egen situasjon og utfordringene i sin bransje. På disse møtene ble det også snakket høyt om konsekvensene den lave lønna har for kvinners liv. Bl.a. på grunnlag av slike møter sendte Kvinnenes tariffaksjon ut forslag til felles kvinnelønnskrav til tariffoppgjøret i 1988, som flere klubber og foreninger dro nytte av. Det ble samlet underskrifter for kravene i hele landet. Initiativet traff en bevegelse i tida.

I april 1989 holdt Kvinnenes tariffaksjon en konferanse om kvinnelønna i Sagene samfunnshus i Oslo, med et panel med kvinner i ulike yrker, likestillingsombud Ingse Stabel og siviløkonom Torstein Dahle. Sistnevnte dokumenterte at Norge har råd til forbedringer for kvinnene og at det er profittjakta som står i veien. Konferansen hadde gruppediskusjoner om hva en skulle gjøre framover. Et sentralt punkt var å videreutvikle nettverket på tvers av forbund og hovedorganisasjoner og satse på skolering i lønns- og tariffspørsmål. De ville også styrke samarbeidet mellom kvinner i privat og offentlig sektor og den gjensidige støtten, slik at taktikken med å splitte de ulike kvinne- og lavtlønnsgruppene ikke skulle lykkes.

Kvinnenes tariffaksjon ebbet ut, men både forståelsen av kvinnelønna, nettverksbygging mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og gjensidig støtte i konflikter ble videreført med danningen av Kvinner på tvers (KPT) i 1993. I 1995 laget KPT i en kvinnelønnsplattform. Denne satte sitt preg på kvinnelønnskampen på hele 1990-tallet og litt inn på 2000-tallet. Streiker bl.a. i Hotell og restaurant, blant hjelpepleierne og andre grupper i offentlig sektor hadde stor støtte og ga resultater. Men arbeidsgiverne lå ikke på latsida.

Motoffensiver fra arbeidsgiverne og staten

Ulik lønn etter kjønn var opplagt urimelig, og kravene hadde stor støtte. Det ble derfor viktig for makta å fremme andre forklaringer. Særlig populær var, og er fortsatt, forklaringen om at kvinner velger å jobbe i feil bransjer/jobber og satser for lite på karriere, og at det derfor er kvinnenes egen skyld.

Kvinnekampen for høyere lønn og likelønn ble møtt med et nytt lønnssystem i kommunene i 1996, videreført i 2002. Arbeidsgiverne lovet mer penger dersom forhandlerne gikk med på lokale forhandlinger (uten streikerett) og mer individuell lønn. Systemet satte både enkeltkvinner og ulike kvinnegrupper opp mot hverandre, og bidro til splittelse. Forståelsen av at kvinnelønnsproblemet er felles, men tar ulike former, ble svekket.

Allerede i 1992 ble moderasjon slått fast som rettesnor for lønnspolitikken, både fra regjeringen, arbeidsgiverne og LOs ledelse. Rammene for oppgjørene ble strammere og det ble vanskeligere å få gjennom kvinnekrav. Norge skulle ned på lønnsnivået til land vi konkurrerte med, og det var særlig kvinnene i offentlig sektor og lavtlønte kvinner generelt som tjente for mye i forhold til kvinner i andre land. Det må derfor sees som et viktig resultat av kvinnelønnskampen at forskjellen mellom menn og kvinners lønn ikke er blitt større.

Kampen og streikeviljen for kvinnelønnskrav har vært en viktig del av en felles kamp i fagbevegelsen mot de stramme rammene og for at grupper som er blitt hengende etter i utviklingen kan få høyere tillegg.

Forsker Geir Høgsnes oppsummerte betydningen av kampen mot moderasjonslinja i 2002 slik: «Det gir mer rom for de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor når moderasjonslinja tenderer mot å sprekke, slik tilfellet var i 1996 eller at den direkte sprenges som både 1998 og 2000.»

Slik har kvinnelønnskampen vært og er en styrke for hele arbeiderklassens kamp, slik bevegelsen for 6-timersdagen spilte en viktig rolle for gjennomslaget for en halvtimes kortere dag ved tariffoppgjøret i 1986.

Kvinnene i arbeiderklassen som kraft

Kvinnens tariffaksjon var del av en bevegelse som sprang ut av den store økningen i kvinnenes yrkesaktivitet. Kvinnene kom i en kraftig skvis mellom jobben og arbeidet hjemme, og vanlig kvinnelønn var ikke nok til å leve av, langt mindre forsørge barn. Dette presset fram radikale krav og gjorde kvinnene til en kraft for forandring. Det ble tydelig at flere kvinner i lønnet arbeid styrket arbeiderklassen. Kvinnene ga fagbevegelsen økt felles styrke, samtidig som de sto i en egen situasjon og måtte føre kamp for at deres krav skulle bli en del av den felles kampen. I tillegg til kortere arbeidstid og høyere lønn ble krav om lengre svangerskapspermisjon, barnehager, bedre omsorg for eldre og andre offentlige tjenester ført inn i fagbevegelsen.

Nåtida – en ny bølge av protester

Strømpriskrisa sammen med store prishopp på dagligvarer fører til økt fattigdom. Fagbevegelsen protesterer og streiker for politisk kontroll over strømmen. Presset for høyere høyere satser på trygdeytelser øker, arbeidslinja, som straffer de som ikke kan jobbe, møter stadig større motstand. AAP-aksjonen slåss mot NAVs uverdige behandling av de som regnes som for syke til å jobbe og for friske til å få uføretrygd. Fattige, særlig kvinner, står fram med sine historier, og erstatter skam med sinne. Privatisering av offentlige kvinnedominerte tjenester går løs på lønns og arbeidsforhold og ansatte i private barnehager streiker for bedre pensjon. Kvinner organiserer seg og krever – og streiker – for tariffavtaler og regulerte forhold, bl.a. på kaffebarer.

For få folk (les kvinner) i eldreomsorg og sykehus presser de ansatte til det ytterste, og mange slutter i protest fordi de ikke orker å løpe så fort uten å få gitt pasienter og beboere den omsorgen de trenger. Det snakkes om mangel på folk, men i januar 2023 var bare 16% av utlyste stillinger for helsefagarbeidere på heltid. Bunadsgeriljaen har utløst opprør mot en fødsels- og barselomsorg som truer kvinner og barns helse. Det blir tydelig for stadig flere at vi verken vil eller kan ha et samfunn som ikke har råd til menneskene som bor der.

Protestene kan forstås som ulike uttrykk for opprør fra kvinnene mot skvisen samfunnet setter dem i. Samtidig med at presset i arbeidslivet øker, stiller skolen stadig større krav til foreldre, og omsorgsoppgaver både for barn med funksjonsnedsettelser og eldre blir skjøvet tilbake til pårørende, ofte kvinnene. Ting har endret seg, mange menn kjenner på den samme skvisen, men organiseringen av samfunnet og arbeidslivet legger fortsatt det største ansvaret på kvinnene. Fortsatt er kvinnene mest avhengige av velferdsstaten.

Kampene er ikke bare enkeltprotester, de handler om motstand mot kapitalmakt, EØS-avtale, helseforetaksmodell, New Public management og angrep på velferdsstaten. Når de rikeste samtidig tar med milliardene sine til Sveits, og mobiliserer mot økt formueskatt og for private tjenester, blir klasseinnholdet i det som skjer enda mer tydelig.

Samtidig foregår det skarpe kamper om kvinners rett til å bli behandlet som fullverdige mennesker. Abortkampen, kampen mot menns vold mot kvinner, seksuell trakassering og for sexkjøpsloven, er internasjonale kamper om kvinners stilling og rett til et verdig liv.

Kvinnene er (minst) halvparten av arbeiderklassen

Presset er i dag stort på hele arbeiderklassen, og protestene øker. Industriarbeiderne går i spissen i strømkampen, både mot økte utgifter til husholdningene og til forsvar mot nedlegging av bedriftene. Samtidig gir kvinnenes situasjon dem en særlig grunn til å slåss om arbeidstid, lønn og velferdsstat. Situasjonen krever at de ulike delene av arbeiderklassen utnytter sine styrker og muligheter og samtidig både ser, anerkjenner og støtter de ulike kampene og aksjonene som foregår, slik at de kan bygge opp under hverandre.

Kvinnebevissthet kan styrke kampkrafta

Erfaringene fra Kvinnenes tariffaksjon var at kvinnebevissthet, bevisstheten om at vi utnyttes og undertrykkes i samfunnet fordi vi er kvinner, styrker kampkrafta. At en så begrenset organisering kunne få betydning skyldtes at det foregikk store samfunnsmessige endringer i kvinnenes situasjon. I dag trues både det organiserte arbeidslivet og velferdsstaten av en dramatisk råere kapitalisme og fører til bevegelse og opprør. Situasjonen gjør at kvinnebevissthet igjen kan få økt betydning for kampen.

Kvinnebevisstheten er i dag svekket, bl.a. fordi ideen om at vi er så likestilte i dette samfunnet har så stort gjennomslag og kvinnesak ikke står høyt på dagsorden. Det snakkes f.eks. om barnefattigdom, men lite om kvinnefattigdom eller at mange av barna bor i familier med kvinner som eneforsørgere.

For å styrke kvinnebevisstheten og utløse kampkraft, trengs store og små initiativer og aksjoner nedenfra. Jeg vil trekke fram noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens situasjon.

Vise fram fakta

Kvinnenes tariffaksjon dokumenterte at kvinner tjener både lavere og likere enn menn fordi de er kvinner. Dette gjelder både på den enkelte arbeidsplass og i den enkelte bransje, også der folk ikke tror det er slik. Den lave kvinnelønna skyldes ikke helt spesielle forhold akkurat hos deg, men setter seg gjennom overalt. For å bryte gjennom likestillingsoppfatningen i dag trengs tilsvarende fakta på ulike samfunnsområder, slik at flere ser at kvinneundertrykkingen er innebygd i arbeidsliv og samfunn. F.eks. til fattigdomsdiskusjonen: Nesten to tredjedeler av de som mottar mathjelp er kvinner, over halvparten bor sammen med barn. Og kvinner har 170 000 kroner mindre inntekt i året enn menn.

Snakke om konsekvensene av kvinners lave lønn og inntekt

Kvinnenes tariffaksjon var opptatt av de store konsekvensene kvinnelønna har for den enkelte kvinne, for kvinners stilling i samfunnet og for samfunnet som helhet. Penger setter rammer for hva slags liv kvinner – og barn av eneforsørgere som er kvinner – kan leve på alle områder, fra hus, mat og klær til kultur og ferier. Penger er makt, både i samfunnet, på arbeidsplassen og i parforhold. Kvinner er fortsatt i stor grad økonomisk avhengige av å ha en partner. Dette kamufleres i ekteskap og samboerskap og kan være vanskelig å snakke om, men blir tydelig ved skilsmisse/samlivsbrudd. Lav lønn er også skambelagt så lenge det forstås som et individuelt resultat av dårlige valg.

Mindre makt i samfunn og arbeidsliv betyr at kvinners kunnskap og erfaringer blir lavere prioritert på alle områder, f.eks. helse. Ved at kvinner snakker mer sammen om konsekvensene, slik vi ser nå, utvikles det både kunnskap og kvinnebevissthet, og skam kan snus til sinne og organisering. Dette er en utfordring til fagforeninger og kvinneaktivister, både sentralt og lokalt og til Kvinner på tvers.

Møteplasser og gjensidig støtte

På møtene Kvinnenes tariffaksjon arrangerte erfarte deltakerne at kvinner med ulike jobber og livssituasjoner må bli kjent med hverandre og dele erfaringer, på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse. Slik lærte de mer om kvinnelønna og skapte grunnlag for både felles kamp og gjensidig støtte. Aksjonen støttet også aktivt aktuelle streiker og ble også invitert på støttemøter der de framhevet kvinneperspektivet i streikene.

Vanlige kvinners liv er preget av både kvinneundertrykking og klasseundertrykking, men ikke som to atskilte fenomener. De er både arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser. De trenger fora som har plass til begge deler, de trenger både kvinnebevissthet og klassebevissthet. Kvinner på tvers er et forum der kvinner er de vanlige og deres interesser legger premisser, samtidig som det er plass til både forskjeller mellom kvinner og ulike syn.

I dag trengs både Kvinner på tvers og andre møteplasser på tvers av kampene som føres enda mer – for å utvikle mer kjennskap og organisert støtte til hverandre, og for å utvikle analysen/forståelsen av samfunnet. Det er mulig å invitere og oppsøke hverandre og skape nettverk lokalt. Den store bevegelsen for 6-timersdagen på 80-tallet var bygd opp av små lokale møter laget av kvinneaktivister og/eller faglige aktivister. Jonas Bals skriver i Streik om betydningen av det organiserte streikestøttearbeidet på 80-tallet. Aktiv kamp møter i dag stor motstand, kvinner i sykehus og omsorgstjenester har knapt streikerett. Desto viktigere er det å organisere breiest mulig støtte.

Avslutning

Rødt er et parti der medlemmene er aktive i ulike folkelige bevegelser og kan være med å utvikle politikk som forener dem mot makta. Fjermeros og Hansen i faglig utvalg i Rødt argumenterer i Klassekampen 23.10.22 for at Rødt skal bygge opp «en organisasjon med faglig-politisk kraft, basert på en tydelig kvinneprofil, en systemkritisk klimapolitikk og en mer solid antikapitalistisk plattform». Dette er et godt utgangspunkt for å sette kvinnenes sentrale kampsaker på dagsorden i utbyggingen av det faglige arbeidet.

Mer å lese

Tekster av Siri Jensen i Rødt/Gnist:

Rødt nr 3. 2009: «To spisser i arbeiderklassens kamp»

Gnist 1/2014: «Snakk fram kvinners erfaringer»

Gnist 04/2022: «Kvinner på tvers 25 år. Kvinneundertrykking og

klasseundertrykking i uskjønn forening.» (Opprinnelig i Gnist 04/18)

Se også Siris kommode www.sirijensen.no

Annen aktuell litteratur

Caroline Criado-Perez 2022. Usynlige kvinner: hvordan mangel på data skaper

en verden for menn. Press.

Kjersti Ericsson 1991. Den flerstemmige revolusjonen. Oktober.

Jonas Bals 2022. Streik! En historie om streik, samhold og solidaritet. Res

Publica.

– Folk vil ha fred i Palestina. På begge sider.  Kanskje det ikke vil skje så mye på kort sikt, men på lengre sikt er det nødvendig for Israel og deres mulighet til å leve i fred at palestinerne  får leve uten den undertrykkelsen vi ser i dag. Jeg drømmer om at vi kan få se en stat med like rettigheter for alle, enten det er palestinere eller jøder, sier Eldbjørg Holte, i dette intervjuet med Stian Bragtvedt. Intervjuet ble først publisert i 2011.

Eldbjørg Holte er leder av Palestina-butikken Al Quds, og har vært med i Palestinakomiteen i 40 år
Intervjuet av Stian Bragtveit, redaksjonsmedlem i Gnist

– Hva gjorde at du engasjerte deg politisk i akkurat Palestina-spørsmålet?
– Jeg ble som veldig mange andre engasjert i kampen mot EEC på tidlig 70-tallet. Den var nok starten på hele mitt politiske engasjement. Samtidig var internasjonal rettferdighet og solidaritet noe som veldig mange av oss var opptatt av. Vietnamkrigen hadde gjort mange bevisste, og det å engasjere seg sammen med det palestinske folket mot undertrykkelsen falt seg veldig naturlig. Så er det noe med den soleklare urettferdigheten i akkurat Palestina-spørsmålet. At palestinernes kamp for frihet er en rettferdig kamp er jo åpenbar.

– I dag er støtte til palestinerne noe vi kan finne helt over på den politiske høyresida. Men jeg har alltid sett for meg at det var mye mer kontroversielt på 70-tallet. Hvordan var det å drive informasjonsarbeid på gata da dere startet opp?
– Palestinakomiteen ble stifta allerede i 1969, og ble senere den første organisasjonen som sendte helseteam til den libanesiske borgerkrigen. Mange unge radikale hadde allerede reist til Israel for å arbeide i israelske Kibbutzer, hvor man hjalp til med å dyrke jorda og levde enkelt og egalitært, i alle fall innad i gruppa. Men det var mange som var skeptiske til den aggressive israelske politikken da også. Jeg tror spesielt Seksdagerskrigen i 1967 og de illegale bosetningene som fulgte på Vestbredden, gjorde at flere ble kritiske til Israel. Selv om folk kunne bli sinte når vi delte ut løpesedler for et fritt Palestina, var det også mange som var positive.

– Hvordan var det å reise ned som frivillig til den libanesiske borgerkrigen?
– Jeg husker at det hele gikk ganske raskt. Vi reiste ned like etter at appellen om hjelp kom fra palestinske Røde halvmåne. Det begynte med at Trond Ali Lindstad kom til meg klokka ett om natta, og sa at nå må vi dra til Libanon. Ei uke senere dro vi til Bagdad i Irak, og fikk hekta oss på en gruppe av palestinere og irakere som hadde meldt seg frivillig for å kjempe på venstrealliansens side i den libanesiske borgerkrigen. Etter hvert dro vi fra Bagdad til Kairo og Alexandria, derfra skulle vi reise med båt til Saida i Libanon. Båten var et gresk lasteskip, og vi skulle holde oss under dekk sammen med de rundt 200 frivillige vi hadde følge med fra Bagdad, i tillegg til en god del våpen. Vi seilte nesten opp til Kypros, før vi dreide østover mot Libanon. I internasjonalt farvann ble vi stoppet av et israelsk krigsskip som spurte hvor vi skulle. Heldigvis for oss som satt under dekk, ble vi ikke bordet slik som mange av de andre båtene som kom med forsyninger og frivillige til palestinerne og venstrealliansen. Jeg tror nok de var klar over at det kunne være solidaritetsarbeidere, soldater eller våpen om bord, men de kunne rett og slett ikke stoppe alle båtene med kurs for Libanon i internasjonalt farvann. Det ville blitt for mye oppstyr. Derfor tror jeg de lot oss seile videre.

– Hva hadde skjedd om dere hadde blitt oppdaget?
– Mange båter i samme situasjon som oss ble bordet av israelske soldater, tatt i arrest og tauet til Haifa. Blant annet var det noen nederlendere som ble arrestert på båt 14 dager før vi reiste inn. De ble kjørt i fengsel på lasteplanet til en militærjeep med pistol mot tinningen hele veien. Med de humpete veiene der så var det jo bare tilfeldigheter at ikke den pistolen gikk av. Så det å bli arrestert var ikke noe lystig alternativ.

– Tror du Israel er mer følsomme ovenfor internasjonal opinion og media i dag enn da dere reiste nedover?
– Nei, jeg tror de gir pokker. Det er jo bare å tenke på hva som skjedde med båten som skulle med forsyninger til Gaza. Kanskje tenker de at det er dummere å drepe hvite enn arabere fordi det blir mer bråk, men generelt tror jeg de gir pokker.

– Hva gjorde dere i Libanon?
– Vi ble møtt av palestinske Røde halvmåne, og begynte å jobbe ved et barnesykehus i Beirut. Der behandlet vi mange barn og sivile fra flyktningleiren Tel al Zatar. Selve leiren falt like før vi kom etter at den ble omringet av falangistmilits, og innbyggerne fordrevet eller drept. Flere av barna jeg behandlet der, har jeg holdt kontakten med siden. I løpet av de tre månedene vi var i Libanon, jobbet vi også ved et feltsykehus ved fronten. Det var ikke direkte kamphandlinger der, men det ble skutt over leiren fra artilleri jevnlig. En hendelse jeg husker godt, var en falangistsoldat som kom inn til behandling. Til tross for at han jo var fienden, så ble han ok behandlet av det palestinske helsepersonellet. Vi snakket med ham, og alle behandlet ham veldig skikkelig. Det gjorde et stort inntrykk på meg, men jeg tror det gjorde et enda større inntrykk på ham.

– Har du noen gang vurdert å gjøre noe annet enn å drive med solidaritetsarbeid for Palestina?
– I år er det akkurat 40 år siden jeg startet i Palestinakomiteen, i 1971. Jeg er så heldig å ha jobben med Al Quds, hvor jeg kan drive på fulltid med det jeg synes er viktigst. Jeg er 67 nå, så strengt tatt kan jeg jo pensjonere meg, men jeg vil drive på her så lenge jeg kan. Å gjøre noe annet nå ville bli veldig merkelig tror jeg. Jeg kan for eksempel ikke forestille meg å besøke mine venner i Midt-Østen og fortelle dem at jeg har sluttet med solidaritetsarbeid. Arbeidet til støtte for palestinernes kamp er en del av den jeg er. En annen ting jeg er glad for, er at jeg hele tida har jobbet på grasrota. Jeg ser veldig mange i bistandsbransjen og andre steder som blir pamper fordi de ikke forholder seg til vanlige folk i det daglige arbeidet. Ikke nødvendigvis fordi de er dårlige mennesker, men fordi det med posisjoner, lønn og stort kontor følger et press i den retningen, tror jeg. At man blir opptatt av karriere, posisjoner, status og de tingene der.

– Hva tenker du om alle bistandsaktørene som fins i Palestina i dag?
– Det fins jo både gode og dårlige prosjekter. Det viktige for meg og Palestinakomiteen har jo alltid vært å vektlegge det politiske. Vårt arbeid er først og fremst i Norge, for å påvirke opinionen her. I tillegg til det praktiske solidaritetsarbeidet med palestinerne som begynte i 1976. Et eksempel på et bistandsprosjekt, som jeg synes er fornuftig også politisk, er ledsager- programmet til Kirkens nødhjelp. De sender folk til Palestina for å være øyenvitner og for å støtte både israelske og palestinske fredstiltak. Så jobber de med politisk påvirkning når de kommer tilbake til Norge. Det har vi alltid sagt er det viktigste, at vårt fremste mål er å påvirke politikken her hjemme. Palestinerne selv er de som må være drivkraften for et fritt Palestina. Bistandsprosjekter som overser okkupasjonen, eller som tar beslutninger på vegne av palestinerne, har jeg ikke noe til overs for.

– Og reising driver jo dere i Al Quds også med?
– Ja, vi både selger vanlige reiser og arrangerer turer til Palestina med politiske programmer. Nettopp ut fra tanken om at det å se urettferdigheten med egne øyne skaper engasjement. Det er min erfaring, og det er erfaringen til mange andre som har reist nedover. Enten som soldater i UNIFIL-styrken i Libanon, som hjelpearbeidere eller som turister. Å se urettferdigheten på nært hold skaper en vilje til å gjøre noe. Det å bli kjent med palestinerne, knytte vennskap og se det som foregår, gjør det umulig å være likegyldig. Vi er jo ikke et reisebyrå i vanlig forstand, men et politisk reisebyrå.

– Hvor kom ideen fra til å starte med turer?
– Vi startet opp Al Quds i 1989, men ideen om reisebyrå var eldre enn det. Jeg husker at Abu Jihad foreslo det i et møte med oss på 70-tallet.

– Abu Jihad?
– Abu Jihad var nummer to i PLO etter Arafat, og grunnla Fatah. Ved siden av Yassir Arafat var han blant de fremste lederne i den palestinske kampen. Ideologisk har han alltid vært den fremste palestinske lederen etter min mening, selv om jeg har stor respekt for Arafat.

– Og han foreslo et reisebyrå i Norge?
– Ja. Han sa at om vi ville gjøre noe i Norge, start et reisebyrå så folk kan komme hit og se undertrykkelsen med egne øyne. Det var jo veldig i tråd med vår linje. Den viktigste jobben vår som solidaritetsorganisasjon er jo å påvirke opinionen her hjemme, slik at vi kan presse regjeringa på Palestina-spørsmålet. Så reisebyrået ble startet fordi vi mente det var politisk riktig.

– Ser du noen endring i sikte? Er det noe lys i enden av tunellen?
– Ja, absolutt. Folk vil jo gjerne ha fred. På begge sider. Kanskje det ikke vil skje så mye på kort sikt. Men på lengre sikt er det jo helt nødvendig for Israel og for deres mulighet til å leve i fred, at palestinerne får leve uten den undertrykkelsen vi ser i dag. Jeg drømmer om at vi kan få se en stat med like rettigheter for alle, enten det er palestinere eller jøder. Tostatsløsningen har jeg ikke noe tro på lenger. Det er jo bare å se på kartet så ser man en sveitserost hvor de små restene av Palestina er hullene og Israel er osten. Det går ikke å lage en bærekraftig palestinsk stat på det grunnlaget. I tillegg virker det som mange av jødene som er unge nå, kanskje spesielt i USA, ikke vil stå inne for den sionistiske ideologien og Israels undertrykking. Det gir håp for forandring. Så har vi jo fått opprøret i Tunis nå, med bevegelse nedenfra, og hvor de autoritære lederne blir kastet. Det kan jo hende at det ikke blir noen endring, og at et like dårlig regime blir utfallet. Men det kan også hende at dette er starten på en lang rekke opprør mot flere av de regimene i Midt-Østen, som mangler demokrati. Blant vanlige folk er støtten til palestinerne mye større enn blant lederne. Så mer demokrati i land som Egypt tror jeg vil kunne ha stor påvirkning på den politiske situasjonen for palestinerne og Israel. Jeg tror at en grunn til den lunkne støtten til den palestinske kampen fra enkelte arabiske ledere er at de er redd for eksempelets makt. Hvis folk ser at det nytter å kjempe politisk i Palestina, så vil det ha en effekt, og bidra til økt mobilisering nedenfra mot andre autoritære ledere også.

– Hva håper du på for solidaritetsarbeidet i Norge i 2011?
– Den viktigste saken nå er jobbinga for en kulturell og akademisk boikott av Israel. I tillegg til den boikotten hver enkelt kan gjennomføre gjennom å ikke kjøpe varer fra Israel.

– Men nytter det?
– Så absolutt. Det er bare å se hvor redde Israel er for en akademisk og kulturell boikott.

– Jeg innbiller meg at det går lengre tid mellom hver gang jeg ser varer fra Israel i matbutikkene nå enn før?
– Det tror jeg er riktig. Forbrukerboikotten har fungert veldig bra, og butikker er redde for å tiltrekke seg negativ oppmerksomhet ved å ha varer fra Israel. Et annet håp er at flere vil engasjere seg i Palestinakomiteen. Vi har jo fått veldig mange nye medlemmer de siste årene. Det er flott, og jeg håper også at enda flere av dem vil engasjere seg aktivt. Jo flere vi er, jo mer får vi gjort. Og det er jo ikke akkurat mangel på ting å gjøre.

– Helt til slutt, hender det aldri at du blir lei og mister motivasjonen til å stå på videre med arbeidet for palestinerne?
– Det er bare å ta seg en tur nedover det, så er jeg full av både inspirasjon og energi.

Hvis Rødt skal fortsette å utvikle seg som et nytt sosialistisk arbeiderparti for de breie lag av den sammensatte norske befolkning, må neste steg etter stortingsgjennombruddet være å bygge en partiorganisasjon som fungerer på grasrota i bygd og by.

Av Halvor Fjermeros, faglig leder i Rødt Kristiansand, sitter i Rødts faglige utvalg og er forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.
Foto: Ihne Pedersen

I fjor høst skreiv jeg en artikkel Klassekampen om at tida for proklamasjoner om Rødt som det nye arbeiderpartiet var over. Min appell var at vi må starte organiseringa og innrettinga på fagbevegelsen og den kjempende delen av arbeiderklassen i Norge. Sentralt i en slik strategi må være å bygge på de kampene der fagbevegelsen er best organisert og mest offensiv. Redaksjonen i Gnist utfordret meg på å være mer konkret enn bare å foreslå utvikling av faglige utvalg. Jeg nølte – og sa omsider ja. Og der satt jeg i saksa. For hvor skal man begynne med å bygge et arbeiderparti av en ny type anno 2023? Det er lettere sagt enn gjort. Men det må gjøres. Og Rødts landsmøte må etter min mening gi et klart startsignal for denne livsviktige oppgaven. Her fins ingen ferdig oppskrift i ei bok. Rødt skal bli et nytt sosialistisk og antiimperialistisk arbeiderparti, ikke et lunkent «nytt» sosialdemokratisk parti til erstatning for det gamle. Det skal heller ikke bli et nytt løst sammensatt venstrepopulistisk parti av den typen som i land etter land har vist sin politiske impotens det siste tiåret. For å lykkes med så brave målsettinger, er første bud å ta del i og være pådrivere for de viktigste kampene som vokser fram i den breie og store nye arbeiderklassen i samfunn av vår type.

Den nye klassekrigen

Fjoråret betydde et vendepunkt i arbeiderklassens kamp i vår del av verden. Britiske Tribune oppsummerer 2022 som «Året da fagforeningene kom tilbake», basert på streikebølgen som har flommet over landet, både blant streikevante folk som arbeidere i kollektivtransport, brannfolk og lærere, og blant nybegynnere som sykepleierne – som for første gang har gått til landsomfattende streik i det britiske helsevesenet. Nå møtes dette med nye anti-streikelover som ser ut som thatcheristiske gjenferd fra 1980-tallet. I land etter land har det vært svære og gjentatte streiker, både mot dyrtida og egne regjeringers håndtering av energipriskrisa og for konkrete lønnskrav – som i tillegg har vært historisk høye. I Nederland vant for eksempel togpersonalet fram med et krav nær ti prosent lønnsvekst i fjor høst.

Til og med i det skrinne faglige jordsmonnet i USA har vi sett helt nye tendenser med viktige seire for krav om tariffavtaler i storkonserner som Starbucks og Amazon. Og enda mer overraskende var den massive streiken blant 48.000 universitetsansatte i California rett før jul, mange av dem studenter med deltidsjobber som assistenter innen undervisning og forskning med elendige lønnsforhold. Noen av kravene, men langt fra alle, ble innfridd. Viktigst var kanskje at dette markerer et vendepunkt for tilliten til kollektiv aksjon blant yngre folk. Dette støttes av en meningsmåling fra 2021 som viser at hele 77 prosent av de mellom 18 og 34 år støtter fagforeninger, det høyeste tall for alle aldersgrupper. Fagorganisering og kollektive forhandlinger blir i økende grad knyttet til det å ha garanti for ei framtid i et drastisk mindre trygt arbeidsliv blant folk i millenniumsgenerasjonen. (Jfr. Los Angeles Times 02.01.2023).

Dette er ikke stedet for en utdypende beskrivelse av vår tids arbeiderklasse. Men som en allmenn tendens ser vi en proletarisering av fag og funksjoner som tidligere har blitt sett på som mellomlagsyrker. California-streiken er et slående eksempel på at høyere utdanning ikke lenger er et kriterium på at man ikke tilhører det moderne samfunnets arbeiderklasse. En svensk rapport ledet av den verdenskjente sosiologen Göran Therborn peker særlig på tre grupper som er utsatt for en form for proletarisering, nemlig sykepleiere, lærere og politiansatte. («Klass i Sverige», den faglige tenketanken Katalys, og boka «Kapitalet, överheten och alla vi andra», 2018). Dette er velkjente trekk som også har gitt seg utslag i økt streikelyst blant disse gruppene i norsk arbeidsliv. Definisjonen av at arbeiderklassen kun består av menn i hjelm er for lengst avleggs. Den nye arbeiderklassen er det store flertall som dels i kraft av sin stilling som underordnet på sin plass i et makthierarki, eller ved sin lønn eller ytelse, tilhører den arbeidende samfunnsklassen. Den omfatter også de aller fleste av folk som går på trygd eller stønad, er arbeidsledige eller er på arbeidsavklaringspenger (AAP).

Dette er det sosiale grunnlaget for det som en amerikansk forfatter kaller den nye klassekrigen, en «krig» som har avløst den kalde krigen etter mange tiår under et noenlunde stabilt klassekompromiss (Michael Lind: «The New Class War – Saving Democracy from the Metropolitain Elite», 2020). Denne «klassekrigen» faller også sammen med slutten på det nyliberalistiske hegemoniet som bygde sin ideologi på illusjonen om en harmonisk globaliseringa der alle skulle bli rike, bare man lot de rikeste bli enda rikere først. Denne melodien, ofte kalt «Trickle Down-teorien», høres sjelden nå, ettersom den gradvis har smuldret hen siden finanskrisa i 2008. Hele globaliseringsideen har blitt tømt for innhold på et blunk, formelt sett ved henvisning fra de styrende vestlige eliter til Russlands angrep på Ukraina. Men sannheten er at energipriskrisa som nå rammer hele Vesten startet lenge før president Putins startsignal for den folkerettsstridige okkupasjonen av nabolandet. Og energikrisa er bare det mest synlige utslag av ei krise i kapitalismen som har ulmet i lang tid, bygd på gjeldsbasert og meningsløst overkonsum, naturødeleggelse og en klimakatastrofe under oppseiling som dagens vekststyrte økonomiske modell ikke er i stand til å håndtere. Slikt blir det «klassekrig» av. Og slik oppstår det rom for nye klassebaserte arbeiderpartier.

Tall som teller – arbeiderklassen har oppdaga Rødt

Høyskolelektor Dag Inge Fjeld la rett etter valget i forfjor fram tall som bekreftet at Rødt var i ferd med å vinne innpass i nye velgergrupper. Til Aftenposten 10.10.2021 uttalte han: «Mange av Rødts velgere har resignert. De er oppgitt over hele systemet og konkurransen med EØS. Samtidig ser de luksusen som florerer og middelklassens heftige forbruk på Instagram.» Han la også til om Rødts velgere: «Mange er i fysisk krevende jobber, de er ufaglærte eller får lite betalt. Et større antall er også uføre. Rødt skiller seg ut ved at de har en overrepresentasjon blant arbeidsledige, blant uførepensjonister og ufaglærte».

En ny undersøkelse rett før jul, foretatt frivillig blant Rødts da passerte 14.000 medlemmer, viser interessante tegn på at Rødt bærer i seg det klassepartiet som Fjeld antydet, sosiologisk sett. Hele 15 % av medlemmene er på uføretrygd, knapt slått av pensjonistene (18 %), mens tre prosent er arbeidsledige. De som er i arbeid og grovt sett kan antas å være i arbeiderklasseyrker utgjør 31 % (faglært/ufaglært, tjenestemann eller funksjonær på lavt eller mellomnivå). Medlemsundersøkelsen ser også på lønnsnivået (før skatt): 73 % i Rødt tjener under kr. 700.000 i årsinntekt (ned til 200.000). For det norske samfunnet som helhet er andelen 64 % i denne inntektsgruppa, ifølge SSB 2021. I Rødt tjener 51 % mellom kr. 600.000 og 300.000 i året, mens denne gruppa i Norge utgjør 42 %. Begge tall indikerer at Rødt er overrepresentert i de lavere lønnssjikt.

Også antall fagorganiserte i Rødt ligger godt over tallene for det øvrige samfunnet. 68 % er medlemmer i fagforeninger, hvorav 39 % i LO og 3 % i YS, 10 % er i Unio og 8 % i Akademikerne. Det er en tredel som ikke er faglig organisert i Rødt, ifølge medlemsundersøkelsen. Det er få Rødt-medlemmer som oppgir at de er ledere i sitt arbeid (4 %), like mange kaller seg mellomledere, mens 10 % er team- /gruppeleder. Men hele 40 % har ikke ledelsesansvar, en andel som ville vært betydelig større hvis den store gruppa som ikke er i arbeid (38 %) hadde blitt utelatt fra denne grafen. Det er flere blant Rødts medlemmer som jobber i offentlig sektor (51 %) enn i privat sektor (44 %).

Blant mange svar jeg merker meg er de som er knytta til ideologi. På spørsmål om «det kapitalistiske samfunnet er grunnleggende udemokratisk» svarer 76 % at de er svært enig og 18 % at de er litt enig i påstanden. Kun 3 % er litt eller helt uenige i en slik påstand. 40 % er helt enige og 26 % litt enige i påstanden: «Jeg liker at Rødt er et revolusjonært parti», mens til sammen 20 % er svært eller litt uenige. Og 74 % er «svært enige» i påstanden: «Jeg liker at Rødt er et antikapitalistisk parti» (i tillegg til 19 % som er litt enige), mens bare 3 % en uenige i en slik målsetting. Slike tall må sikkert tas med noen klyper salt. Likevel gir det forhåpninger om spennende debatter i Rødt over hva medlemmene legger i hva det vil si å være et revolusjonært parti i vår tid, og hvor langt man er villig til å utvikle en antikapitalistisk politikk i ei nær framtid for Rødt.

Voksesmerter og parlamentarisk overvekt

I det nye internasjonale klimaet av klassekamp og økt fagforeningsbevissthet har Rødt de aller beste forutsetninger for å innta rollen som Norges nye arbeiderparti. Det gamle, altså det «kongelige norske» sosialdemokratiske Ap, har som alle nå ser gått skoene av seg. Det reiser spørsmålet om hva slags parti det raskt voksende Rødt skal bli, både hva angår ideologisk og politisk målsetting og sosial og klassemessig forankring. (Jeg er oppmerksom på at det er mange som ikke uten videre mener Rødt skal kalle seg det nye «arbeiderpartiet», fordi navnet er opptatt – eller til og med diskreditert. Det temaet lar jeg ligge til en annen gang).

Rødt har åpenbare voksesmerter med mer enn en tredobling av medlemmer på fem år. Ett uttrykk for det er medlemsundersøkelsen som viser at en tredel (32 %) av de spurte medlemmene ikke vet hvem som er leder i det lokale partilaget vedkommende tilhører. Og kun en femtedel (22 %) ser på seg sjøl som aktive medlemmer av Rødt. En kan anta at det er det mest aktive sjiktet som svarer på en slik undersøkelse, pluss at det blir opp til den enkelte å definere hva som er «aktivt medlem». Min erfaring er at det aktive sjikt i Rødt er langt mindre, et sted mellom fem og ti prosent, avhengig av hvor flinke lokallagene er til å holde møter, lage stands og studiegrupper eller sosiale tilstelninger. En gjennomgående utfordring i Rødt nær sagt over alt, er å få aktivisert flere medlemmer enn en liten kjerne rundt styret i lokallaget og gruppa i kommunestyret. Her er gode råd dyre.

Et fint lavterskeltilbud er etablert Rødt Arendal med en «Rød lunsj» på en kafe i byen hver fredag. Mellom 12 og 15 folk, og ikke bare medlemmer, dukker jevnlig opp på fredagskafeen. Der diskuteres det lokalpolitikk, aktuelle saker i bystyret eller ukas temaer fra Debatten i NRK. Et annet tilbud er en studiesirkel med svært ambisiøse historiske og marxistiske temaer som har hatt en god håndfull deltakere over lengre tid. Det må vel kalles et «høyterskeltilbud», men vitner om et partilag som vil spille på flere strenger. Arendal Rødt har også planer om å starte et faglig utvalg med utgangspunkt i flere framtredende faglige tillitsvalgte og et aktivt og progressivt LO i regionen. I andre og mindre byer hvor en har folk i bystyret, er ofte den faste aktiviteten knyttet til møter i bystyregruppa. Det gir en dagsorden som lett blir identisk med kommunestyrets sakskart. Med få folk som kan påta seg lederoppgaver i et partilag, sier det seg sjøl at det blir et begrenset antall møter med «utenomparlamentarisk» innhold.

En parallell til denne tyngdeforskyvninga fins i Rødt sentralt. For etter at stortingsgruppa vokste fra en til åtte folkevalgte, som igjen genererer flere titalls stillinger som rådgivere og sekretærer, flytter tyngdepunktet seg uvegerlig fra partikontoret til Stortinget. Dette skjer både ved hjelp av rikelig tildelte pengemidler som ikke kan disponeres fritt til partiaktivitet utenfor det parlamentariske feltet (selv om partiskatt far folkevalgte bidrar litt), og ved at noen av de beste menneskelige ressurser flyttes til Stortinget fra partiapparatet lokalt og sentralt. Etter langvarig og konsentrert innsats av «enmannspartiet» på Stortinget fram mot et brakvalg i 2021, ble Rødt medgangspartiet som allerede dagen etter valget fikk 1000 nye medlemmer. Og suksessen av åtte dyktige stortingsfolk som kjente sin besøkelsestid da strømpriskrise- og klassekamp-Norge slo inn i folks hverdag for fullt, kunne nærmest telles dag for dag i nye medlemmer. Dette har vært en helt riktig prioritering, men summen av dette fokuset og mange mindre byer og småsteder der ofte kommunestyrearbeidet tar alle krefter, blir en kraftig svekking av det organisatoriske arbeidet på mange steder der det i utgangspunktet er grunnlag for mye breiere aktivitet enn kun den rundt de folkevalgte.

Dette dilemmaet kan kun løses ved at organisasjonsarbeidet i hele partiet, fra partisekretær og organisasjonsutvalg sentralt via distriktsstyrene og ned til partilagene lokalt, gis en helt annen oppmerksomhet i Rødts helhetlige prioritering. Jeg vil nevne et eksempel på hvilken politisk slagside manglende grasrotstyrke medfører. I 2022 sto Rødt i stormen som raste mot alt og alle som var mot Nato. Et enormt mediepress ble pisket opp da Rødt påpekte at svensk og finsk Nato-medlemskap ikke ville bidra til økt sikkerhet i Norden, et standpunkt våre folk på Stortinget også sto på som eneste parti. Det ble laget et debatthefte om temaet krig og imperialisme i fjor sommer. Hadde Rødt hatt et velfungerende partiapparat, ville en samkjørt partiledelse sørget for at denne debatten, med felles forberedelser i et krevende tema, hadde blitt kjørt i samtlige partilag. Det ville ha gitt ledelsen bedre ryggdekning i spørsmål der ensrettinga nå er nærmest total, og hvor den antiimperialistiske profilen som er nedfelt i Rødts program kunne blitt styrket i de farlige og uforutsigbare tider vi lever i. Her etterlyser jeg også et spørsmål om Nato, så vel som EU/EØS i medlemsundersøkelsen. At dette også avdekker et svakt fungerende internasjonalt utvalg, får vi la ligge i denne sammenheng Det samme gjelder det kvinnepolitiske utvalget som har vært bortimot usynlig siden forrige landsmøte. Her er altså nok å ta fatt i for den som har sans for orden og organisasjon.

Kampen for å skape en sosialistisk fagbevegelse pågår nå

Rødt og dets forløpere RV og AKP har alltid kjempet for en fri og uavhengig fagbevegelse. Parolen ble formulert den gang sosialdemokratiet fortsatt hadde dype faglige røtter og styrte LO fra topp til bunn gjennom kontroll over et flertall av arbeidslivets klubber og fagforeninger. Denne livslinja mellom den faglige grasrota og Ap-ledelsen er nå brutt, og det eneste som er igjen av dette byggverket er den Ap-lojale LO-toppen og noen få forbund som stadig danser etter partiledelsens pipe. I året som gikk fikk vi en tydelig illustrasjon på hvordan denne lojaliteten fortsatt kan påføre fagbevegelsen selvskading, et fenomen som tiltar i styrke når Ap sitter i regjering. Under LO-kongressen i mai i fjor klarte LO-ledelsen ved manipulasjon gjennom de avgjørende komiteer å sabotere ethvert forslag til politisk kontroll over strømpriskrisa, stikk i strid med det LOs grunnplan med varierende styrke stilte krav om.

Under opptakten til Industriaksjonens markering med krav om å ta kontroll over vannkrafta 19. september i fjor, motarbeidet LO-toppen og enkelte forbund det som kunne blitt en stor og samlende aksjon mot myndighetenes handlingslammelse. Slik sørger de for at regjeringa skal gå fri fra kritikk mot det EU- og ACER-styrte kraftmarkedet fra den faglige grasrota. Den dypere forklaring på denne holdningen fra LO-ledelsen og dens mest medgjørlige støttespillere, er sjølsagt at de ideologisk sett støtter et systemlojalt sosialdemokrati hvis ledelse ikke har tenkt en antikapitalistisk tanke på mange tiår. De er tvert om bundet til masta om bord i statsminister Støres synkende skip, fast bestemt på å kjempe for EØS-avtalens uinnskrenkede kontroll over norsk vannkraft og for at det hellige kapitalistiske strømmarkedet skal forbli uforstyrret, uansett hvor spinnvilt det fungerer.

For store deler av den faglige grasrota blir denne lojaliteten stadig mer uforståelig. Levedyktig kraftforedlende industri ofres på markedets alter og familier kastes ut i fattigdom i et omfang som minner mer om 1923 enn 2023. Rødts alternativ er å oppheve det markedet som ble innført over produksjon og distribusjon av strøm for bare tre tiår siden. I sitt innhold er dette en kamp for fellesskapsløsninger som er stikk i strid med kapitalistisk logikk. Slik kan Rødt fronte en kamp for sosialisme innenfor et avgrenset, men svært avgjørende område for folkeflertallets levestandard. Vi må undergrave den nærmest altomfattende kapitalistiske kontrollen over økonomien og anskueliggjøre behovet for å bygge det nye sosialistiske arbeiderpartiet som er nødvendig for å skape det framtidige felleskapsbaserte samfunnet. Kraftkampen har vist hvor viktig det er at et parti med sterke røtter i fagbevegelsen leder an i opprøret. Jeg prøver ikke med dette å spre illusjoner om at kapitalismen kan reformeres inn i en sosialistisk samfunnsorden. En slik omveltning vil kreve skarpere lut. Men kampen om en sterkere sosialistisk bevissthet i fagbevegelsen må tas på de arenaer som åpnes for de store slag om makt og samfunnskontroll. Og den kampen starter her og nå.

Fagforbundet er bedre organisert enn Rødt!

Rødt har som nevnt voksesmerter. Og partiets ledelse har tilsynelatende ingen plan for å håndtere veksten i form av et organisasjonskart. Det resulterer i en spontan endring av lagsstrukturen, særlig i de større byene, der tendensen nå er å danne bydelslag når medlemstallet i en by nærmer seg tusen eller flere. I Bergen er f. eks et nytt bydelslag etablert rett før jul med nær 200 medlemmer, så vidt jeg skjønner utskilt fra et mye større lag i Bergen sentrum (som er det største av en håndfull bydelslag). I Trondheim har man startet en oppdeling i både noen få bydelslag, samt studentlag og et faglig lag. Men siste nytt derfra er at bydelslaget Østbyen som har fungert i seks år og har 180 betalende medlemmer, nå vil slå seg sammen med Sentrumslaget igjen fordi de ikke har kapasitet til å lede laget. Lagsledelsen faller på noen få folk, og mange som prøver seg har ikke tid eller erfaring til å sitte i styret. Dermed oppløses både laget i Østbyen og også studentlaget i universitetsbyen Trondheim for å slutte seg sammen med det store sentrumslaget med 350 medlemmer – som nå vil vokse til over 500. Det sier seg sjøl at sånne medlemstall i ett lag ikke svarer til en bærekraftig organisasjonsmodell.

Det nyoppretta faglige laget i Trondheim fungerer derimot bra, ifølge Rødt-veteran, bussjåfør og leder i Trondheim LO, John-Peder Denstad. «Det knytter arbeidet til viktige saker for arbeiderklassen og fagorganiserte. Her samles erfarne folk, både yngre og eldre. Det tapper ikke andre bydelslag for gode folk,» hevder han. «Vi må bygge partilag med klare oppgaver som folk identifiserer seg med. Det er en viktig forutsetning for å skape aktivisme», sier Denstad. Han er som offentlig ansatt sporveisarbeider medlem av Fagforbundet hvor Rødt står sterkt. Pålitelige kilder hevder at Rødt har åtte tillitsvalgte for klubber og fagforeninger i Trondheim og 13 i Trøndelag fylke. Cirka 30 prosent av trønderske Rødt-medlemmer som er tillitsvalgte innen LO-forbund er i Fagforbundet. Et grovt anslag tilsier at Rødt har 170 medlemmer i dette forbundet i Trøndelag.

Fagforbundet, LOs suverent største forbund med over 400.000 medlemmer og solid flertall med 77 prosent kvinner blant medlemmene, er det forbundet hvor Rødt har flest medlemmer. Blant de mange tillitsvalgte med verv på distriktsnivå er Stine Westrum som er leder i Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd i Oslo. Fagforbundet har 10 prosent av sine medlemmer, 40.000, i Oslo. Fem av fagforeningene der er ledet av Rødt-damer. Westrum har ikke eksakte tall, men hvis hun grovt skal anslå hvor mange medlemmer Rødt har i Fagforbundet i Oslo, vil hun tippe pluss minus 1000. Og potensialet for å verve flere er stort, gitt at Rødt får 16-17 prosent på meningsmålinger om valgpreferanser i LO.

Fagforbundet er bedre organisert enn Rødt. Vi har kjente og uttalte retningslinjer når nye folk blir valgt som klubbledere eller hovedtillitsvalgte. Da er det første som står på dagsordenen sosialt treff med kolleger og opplæring i grunnkurs for tillitsvalgte, sier Stine Westrum.

Konstituert leder for Yrkesseksjon Samferdsel og Teknisk i Fagforbundet Agder, Jon Espen Syversten, er av samme oppfatning. Er det noe Fagforbundet har systematisert, er det opplæring av nyvalgte folk på klubb- og fagforeningsnivå. I kontorbygget der han jobber i Lillesand peker han nedover en korridor der det fins det er fem ansatte under en opplæringsansvarlig på et eget kompetansesenter. Når folk er blitt tillitsvalgte på et årsmøte, blir de automatisk tilbudt et fase 1-kurs som er tre dager ganger tre. Så fins det et fase 2-kurs som en kan ta seinere.

Men Syvertsen og Westrum er også enige om at tilstanden i Fagforbundet minner mye om Rødts. Det er et lite sjikt av tillitsvalgte som er aktive innen klubber og fagforeninger, mens den store hopen av medlemmer ikke er aktive. Westrum, som sitter i Rødts faglige utvalg sentralt, mener likevel at Rødt kan lære noe av Fagforbundets organisering:

På den faglige landskonferansen vi hadde i slutten av november i fjor kom det opp et forslag om å etablere faglige utvalg i alle partidistriktene allerede i løpet av vinteren. Det er nødvendig for å kunne følge opp det faglig-politiske arbeidet i partilagene, for det blir uoverkommelig hvis dette arbeidet skal ledes fra sentralt hold.

Erobre posisjoner for å omforme både fagbevegelsen og Rødt

Organisering er fattigfolks kapital, sa gode, gamle Karl Marx. Og organisasjon kan ikke kjøpes for penger, men må bygges og vedlikeholdes av hundrevis og tusener av hender og hoder. Rødt opplever en relativ velstand på Stortinget, men det betyr ikke at Rødt som parti blir brakt ut av «organisasjonsfattigdommen» ved andres hjelp. Vi må gjøre det sjøl!

For at Rødt skal gripe timen og skape et nytt sosialistiske arbeiderparti i Norge, har jeg slått til lyd for både å styrke det faglige arbeidet på alle nivåer og samtidig ha en gjennomgripende og langvarig oppbygging av Rødts partiorganisasjon. Dette er en todelt strategi, men også to sider av samme sak. Vi må lære av Fagforbundet, slik de tillitsvalgte anbefaler oss. Men vi har også mye å tilføre fagbevegelsen, og det blir en kilde til lærdom som bare vil bli viktigere for hver dag og måned som den nåværende krisa i kapitalismen utvikler seg. Fagbevegelsen trenger Rødts sosialisme og kapitalismekritiske ideologi. Og Rødt trenger fagrørslas organisasjonserfaring og kunnskap om «fattigmanns kapital».

Rødt er det foretrukne partiet for den organiserte delen den nye norske arbeiderklassen i dag. Vi har flust med medlemmer og vi har mange dyktige tillitsvalgte. Denne posisjonen må vi bruke til å kartlegge vårt omland, bygge våre nettverk rundt lokale klubber og fagforeninger, på distriktsnivå i de ulike fagforbund og rundt de regionale LO-ene som har vist seg som effektive sentre for å bygge opposisjon i fagbevegelsen. Vi må finne fram til de medlemmer som er i stand til å vinne posisjoner på årsmøter, ikke minst i Fagforbundet som sårt trenger en injeksjon av tillitsvalgte fra Rødt. Startpunktet for en slik offensiv vil være å etablere faglige utvalg i flest mulig partidistrikter. Neste etappe er å overbevise Rødts landsmøte til våren om at dette er den rette vei å gå. Mulighetene er store i denne misnøyens vinter vi befinner oss i.

Helseforetaksmodellen har skapt flere problemer enn de har løst. Det er på tide å ta kontrollen tilbake. I denne artikkelen vil jeg ta for meg noen av problemene som har fulgt med helseforetaksmodellen og markedsøkonomiske modeller i sykehusene våre.

Av Liv Bjørnhaug Johansen, politisk rådgiver Rødt på Stortinget og forfatter av «Den lange vakta. En historie fra et helsevesen på bristepunktet.»

Det er en VG-sak fra 2009 som jeg stadig kommer tilbake til når jeg skal snakke om hvordan New Public Management og markedsøkonomiske ideer har fått forme driften av sykehusene i Norge. Oppslaget viser et bilde av en smilende Bjarne Håkon Hanssen. Han var helseminister på denne tida og var i ferd med å bygge opp det vi senere kjenner som samhandlingsreformen. Ingressen lyder: «Helseminister Bjarne Håkon Hanssen vil at norske sykehus skal lære litt mer av japanske bilprodusenter.» Hanssen hadde vært på studietur til Japan og besøkt fabrikkene og lest boka The Toyota Way. Til VG sier han: «Biler og pasienter er selvfølgelig ikke samme sak. Man forholder seg annerledes til mennesker enn til ting, men jeg liker Toyotas tenkning i forhold til god organisering og logiske transportetapper.» Eldrebølgen skulle møtes med effektivisering og stram logistikk.

Nå, snart 15 år senere beskriver både mediene, politikerne og fagorganisasjonene situasjonen som en sykehuskrise. Selv i sentrale strøk har sykehusene så store rekrutteringsproblemer at de må stenge ned avdelinger på grunn av mangel på folk. Jordmødrene har i mange år varslet om at arbeidspresset er så høyt at forsvarligheten er satt på spill. Kommunehelsetjenesten er overbelastet. Lokalsykehusene mister stadig funksjoner og de nybygde sentraliserte sykehusene er for små i det øyeblikket dørene åpner. I psykisk helsevern finnes det knapt langtidsplasser og fengslene fyller seg opp med psykisk syke. Denne sommeren har flere yngre leger stått fram under emneknaggen #legermåleve og beskrevet en arbeidsbyrde som er så stor at det går utover den psykiske helsa deres. Det er forskjell på biler og pasienter. Markedsstyringen av sykehusene har åpenbart ikke løst de demografiske utfordringene de var ment å løse.

Men rett skal være rett; det var ikke Bjarne Håkon Hanssen som dro markedstenkningen inn i sykehusene. Det skjedde ti år før med innføringen av innsatsstyrt finansiering (ISF) og mer systemisk i 2001 med innføringen av helseforetaksmodellen.

Imitert marked

Innsatsstyrt finansiering (ISF) kom altså først. ISF er et finansieringssystem basert på tanken om at økonomiske insentiver fører til økt effektivitet. Det er en måte å skape et imitert marked innen et område der det i utgangspunktet ikke er inntjening eller profitt som er verken mål eller mening med aktiviteten. Å gi helsehjelp er ikke det samme som å produsere varer. Det var derfor nødvendig å lage en slags kunstig valuta for å gjøre det mulig å kvantifisere produksjonen av helse. Valutaen som ble skapt i sykehusene, er det som har blitt kalt DRG-poeng. DRG står for diagnoserelaterte grupper. Systemet innebærer at diagnoser og behandlinger som utføres i sykehuset, har blitt kodet og satt en pris på. Når helsepersonell som behandler pasienter dokumenterer at en kodet behandling er gjennomført, betyr det penger i kassa for sykehuset.

På det meste har halvparten av inntektene til de somatiske sykehusene vært basert på dette systemet. Regjeringa tok det ned til 40 prosent i siste statsbudsjett. ISF var ikke ment som et førende verktøy, men det kreves ikke mye fantasi for å gjette hva som var lurt for sykehusene å gjøre. Jo, nemlig å vri aktiviteten mot lite ressurskrevende behandlinger, med god inntjening, og kutte i de som krever mye, men gir lite DRG. Allerede etter noen få år så man tydelig at tjenestene dreide seg mot å øke på aktiviteter der DRG var justert høyt, og at man gjorde mindre av dette når DRG ble justert ned.

Poenget med helseforetaksmodellen var at sykehusene skulle imitere bedriftsøkonomi i troen på at det ville føre til effektiv drift og kostnadsbesparelser. Nå skulle sykehusene driftes som aksjeselskaper. Det ble opprettet fire regionale helseforetak. De skulle være egne rettssubjekter og være driftet av profesjonelle styrer som hadde stor grad av selvråderett og direkte arbeidsgiveransvar. De skulle også drives etter aksjeloven, noe som innebærer at drift og investeringer skal gå i balanse i samme budsjett. Det betyr at nye investeringer og bygg må dekkes inn ved at overskudd i driften gir egenkapital til å få lån.

Tidligere hadde sykehusene vært drevet av fylkene. Nå ble spesialisthelsetjenesten i hele landet delt inn i fire selvstyrte regionale helseforetak, der de ulike sykehusene ble underliggende avdelinger. Med det glapp sykehusene ut av de folkevalgtes hender. Helseministeren utnevner styremedlemmer i de fire regionale helseforetakene, gir dem et årlig oppdragsbrev og har myndighet til å gripe inn i beslutninger gjennom det årlige helseforetaksmøte, som er et lukket møte mellom styret i de regionale helseforetakene (RHF) og helseministrene.

Ute av de folkevalgtes hender

RHF-ene har myndighet til å bestemme om sykehus, enheter eller fagmiljøer skal legges ned eller flyttes, at sykehustomter skal selges ut, at opptaksområder skal endres eller hele sykehusstrukturer legges om. Dette er viktige beslutninger som både binder mye penger og som i stor grad påvirker folks liv og hvordan helsetjenestene utvikler seg. Det er ganske oppsiktsvekkende at disse beslutningene ikke behøver å gå gjennom noen folkevalgte organer, men kan besluttes i styrerom. Den planlagte nedleggelsen av Ullevål er bare ett eksempel på at helseforetakene kan kjøre gjennom kontroversielle sykehusplaner til tross for massiv motstand fra et samlet fagmiljø og et stort lokalpolitisk flertall.

Departementet, eller helseministeren, gir sine bestillinger til helseforetakene i sine årlige oppdragsbrev. Men om helseforetakene ikke gjør som de får beskjed om, blir det sjelden slått ned på. Gjentatte ganger har helseforetakene blitt kritisert av Riksrevisjonen for ikke å følge opp vedtak fra Stortinget eller anmodninger fra regjeringa, det gjelder både prioritering av psykisk helse, forskning og investeringer. Disse bruddene får ingen konsekvenser.

Styrene i helseforetakene har som primært mål å lande et budsjett og et regnskap med grønne tall. Det har ført til en effektivisering i sykehusene som mange kritikere mener har gått hardt utover både arbeidsforholdene og pasientsikkerheten. Til tross for at pasientene er blitt flere både på grunn av befolkningsvekst og eldrebølge, og at medisinske framskritt har gitt behandlingsalternativer til sykdommer man før døde av. Antall døgnplasser i somatiske sykehus har sunket med 22 prosent siden 2002. I samme periode har psykisk helsevern mistet 36 prosent av døgnplassene.

Samhandlingsreformen

Det er ikke sånn at pasienter blir fortere friske selv om sykehusene vil ha dem fortere ut. Det Bjarne Håkon Hansen forsøkte å løse med sin studietur til Toyota og den påfølgende Samhandlingsreformen, var problemer som bygde seg opp i kjølvannet av alle rundene med effektivisering og kostnadssparing i sykehusene. Før helseforetaksmodellen ble rullet ut var kommunehelsetjenesten primært en omsorgstjeneste som tok vare på medisinsk stabile eldre og pleietrengende. De hadde verken kompetanse eller kapasitet til å ta over de pasientene som sykehusene nå ville bli kvitt.

Jeg jobbet selv på sykehuset i tida før samhandlingsreformen. Om vi hadde pasienter med store medisinske behov som skulle ut, var det ofte mye dialog med kommunen før overtakelse. Vi hadde sykepleiere fra kommunehelsetjenesten som hospiterte for opplæring, og vi hjalp til med å sikre at de hadde alt utstyret som var nødvendig på plass før hjemreise. Det ble det slutt på med Samhandlingsreformen. Det var nå Toyota-logistikken ble rullet ut. Ingen skulle ligge på sykehus hvis det ikke var helt nødvendig. Begrepet «utskrivningsklar pasient» ble innført og all kommunikasjon mellom kommunene og sykehus ble digitalisert og strømlinjeformet.

Nå ble det lovfestet at når en pasient er å regne som utskrivningsklar, plikter kommunene å ta den imot. I forarbeidet til Samhandlingsreformen lå det inne en plan om at kommunene skulle få midler til å bygge opp den kapasiteten og kompetansen den trengte for å møte disse nye kravene. Det ble lite igjen av det. I stedet ble det lagt inn et negativt økonomisk insentiv: dersom kommunene ikke kunne ta imot pasienten det døgnet de ble meldt, ville det påløpe døgnbøter.

Gjennom hvordan loven definerer hva en utskrivningsklar pasient er, ble all makten over situasjonen gitt til sykehusene. En utskrivningsklar pasient er nemlig en pasient som en lege ved sykehuset mener ikke har behov for døgnopphold på sykehus lenger. I praksis betyr det at det er sykehusene som setter standarden for hva kommunehelsetjenesten skal kunne håndtere av medisinske problemstillinger.

Nå ble hele byrden av oppgaver som ble effektivisert ut av sykehusene, flyttet over til de ansatte i kommunehelsetjenesten uten at ressursene fulgte. Jobben deres ble dramatisk endret på veldig kort tid. Før Samhandlingsreformen var det veldig sjelden at sykehjem eller hjemmesykepleien gjorde intravenøse behandlinger. De hadde ekstremt sjelden pasienter med avansert behandling som respirator, dialyse og dren fra lunge eller buk. Nå er dette noe sykehusene forventer at kommunene skal håndtere.

I 2016 leverte Riksrevisjonen den første evalueringen av Samhandlingsreformen. Riksrevisjonen fant at antallet liggedøgn var redusert, men at det samtidig var en økning i reinnleggelser i spesialisthelsetjenesten på 9 prosent. Nær halvparten av kommunene meldte at de ikke hadde nok sykepleiere. Det kom også tydelig frem at forholdene ikke var lagt godt nok til rette for at sykepleierne fikk ta nødvendige kurs og videreutdanning.

Tidsskriftet Sykepleien gjorde i 2021 en undersøkelse som viste at hverdagene og kompetansekravene til sykepleierne i hjemmesykepleien var dramatisk endret etter reformen. På spørsmål om de hadde tatt imot utskrivningsklare pasienter som var for kompliserte for deres enhet å håndtere, svarer 90 prosent ja. De fortalte at informasjon og utstyr som følger pasientene ofte er mangelfulle, de må improvisere, søke opp prosedyrer på YouTube og i noen tilfeller sende pasientene i retur til sykehuset.

Utover det økte presset på kommunehelsetjenesten er det kanskje særlig tre områder der markedsstyringa av sykehusene aller best viser hvordan den svekker tjenesten og rammer pasientene. Føde- og barselomsorgen, psykisk helsevern og geriatri har på ulike måter blitt skadelidende i markedsstyringen av sykehusene. Dette er de delene av helsevesenet der tid og omsorg i seg selv er en sentral del av behovene til pasienten. Det gir ikke noen uttelling i DRG-systemet og blir dermed kuttet og effektivisert til det uforsvarlige.

Føde- og barselomsorgen lønner seg ikke

Føde- og barselomsorgen i helseforetakene er en parodi på hvor galt det kan gå med innsatsstyrt finansiering.
En normal fødsel uten komplikasjoner er ganske lavt priset i DRG-systemet. En fødsel kan vare et døgn og krever kontinuerlig tilstedeværende helsepersonell, allikevel er den priset lavere enn for eksempel en prostataoperasjon som ofte bare varer en halvtime. Men komplikasjoner under fødsel og medisinske inngrep knyttet til dem gir DRG-poeng. Dersom fødselen settes i gang, om det oppstår blødninger eller rifter, om barnet må forløses med tang eller om det må utføres keisersnitt, blir fødselen mer lønnsom. Sykehusene har ingenting å tjene på at jordmødrene skal bruke tid på å forebygge fødselsskader. De tjener faktisk penger på å la være.

Selv om DRG-systemet aldri var ment som et insentivsystem, setter i praksis finansieringen rammene. Jordmorstyrte fødestuer som tilrettelegger for fysiologisk fødsel uten medisinske inngrep, som den nå nedlagte ABC-klinikken på Ullevål sykehus, framstår som ulønnsomme. På de ordinære fødeavdelingene har intensiteten økt. De fødende tas inn sent i fødselen og ligger kortere på barsel. Antall igangsatte fødsler har økt dramatisk de siste årene. Og med igangsetting følger behov for inngrep og komplikasjoner som øker risikoen for fødselsskader.

Liggetiden på sykehus for fødende kvinner går stadig ned. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har liggetiden sunket fra 3,2 døgn i 2007 til 2,6 døgn i 2021. I tillegg beskriver en rapport fra Helsedirektoratet at endringer i fødepopulasjonen gir økt arbeidsbelastning i svangerskaps-, føde- og barselomsorgen. Den peker også på at uønskede hendelser i føde- og barselomsorgen i stor grad er relatert til samtidighetskonflikter på grunn av at bemanning og behov ikke står i samsvar. Rapporten opplyser videre at både gynekologer og jordmødre melder om økende arbeidspress og en stadig mer krevende arbeidssituasjon.

Det gis ikke DRG for ammeveiledning, omsorg og opplæring som er en nødvendig del av barselomsorgen. Dermed har kvinnene ingen økonomisk verdi for sykehuset når barnet er ute. Når det nye sykehuset i Stavanger står ferdig, vil det stå uten barselhotell. Planen er at kvinner som føder uten komplikasjoner, kan reise hjem bare timer etter fødselen. Helseforetakene har få insentiver til å opprettholde en god barselomsorg og bygger nå ned barselsenger i en slik skala at det er vanskelig å se hvordan de kan oppfylle retningslinjene for barselomsorg.

Det er en voksende kritikk mot finansieringen av fødselsomsorgen. Tre regjeringsutnevnte utvalg har dette året levert rapporter som peker på det fagmiljøene har sagt hele veien: at dette systemet har veldig uheldige konsekvenser for fødselsomsorgen. Både Helsepersonellkommisjonen, Kvinnehelseutvalget og Sykehusutvalget anbefaler endringer i finansieringen av fødselsomsorgen. Regjeringa har lovt å gjøre en gjennomgang av tilbudet, men så langt er det ikke kommet noen løfter om endringer.

De eldre taper

En gruppe pasienter som har kommet til å lide mye under raskt-ut-politikken, er eldre. Eldre pasienter har ofte flere sykdommer, og de får ofte omsorgsbehov som følge av funksjonssvikt ved sykdom. De sammensatte behovene blir ikke møtt i systemet, men stykket opp hos forskjellige avdelinger og enheter som alle bare skal gjøre sin jobb.

Eldre bruker oftere lengre tid på å komme seg igjen etter inngrep og er mer utsatt for komplikasjoner som forvirringstilstander og infeksjoner etter operasjoner. Men for sykehusene er liggedøgn etter utført behandling lite lønnsomt, dermed blir også eldre sendt raskt ut. Mens det tidligere var vanlig at pasienten ble liggende flere dager på sykehus etter for eksempel hofteoperasjoner, for å starte rehabilitering og se til at det ikke oppsto komplikasjoner, sender nå sykehusene pasienter ofte hjem samme døgn som operasjonen. Overvåkning av mulige komplikasjoner og opptrening overlates til kommunene.

Antall reinnleggelse av eldre, altså pasienter som blir akutt innlagt igjen på sykehus mindre enn 30 dager etter utskrivelse, har økt jevnt og trutt så lenge det ble målt. I 2019 ble 16, 8 prosent av alle pasienter over 67 år lagt inn på nytt innen det var gått 30 dager. Tallene for 2020 og 2021 er ikke publisert.

Geriater Torger Wyller er blant dem som lenge har advart om at Samhandlingsreformen utgjør en pasientsikkerhetstrussel mot eldre ved at mye av ansvaret for eldre, også ved alvorlig og sammensatt sykdom, overføres til kommunene. Han beskriver i en kronikk i Aldring og helse tankegodset bak samhandlingsreformen slik: «Den har som en klar premiss at sykehusene skal bygges ned, og det er de skrøpeligste gamle som skal være salderingsposten.»

Raseringen av psykisk helse

Innenfor somatikken behandles eksempelvis en blindtarmbetennelse, et armbrudd eller en kreftsvulst stort sett med samme tiltak. Den samme forutsigbarheten gjelder sjelden psykiske lidelser og rusavhengighet. Dette var det lenge forståelse for, og døgnplasser i psykisk helse har blitt holdt utenfor ISF-systemet. Det betyr likevel ikke at de ikke har blitt rammet av systemet – når det ikke er noen penger å hente i psykisk helse er det lite lønnsom for helseforetakene å prioritere. Hver eneste helseminister som har sittet siden modellen ble innført, har på ulike måter forsøkt å få helseforetakene til å prioritere psykisk helse. Ingen har klart det. Det blir færre senger hvert år.

I 2022 var 13 av landets 17 psykiatriske sykehus enten solgt, vedtatt solgt eller truet av nedleggelse. Dette er en direkte konsekvens av et økonomisk system som gjør psykisk helsevern lite lønnsom, mens salg av tomter er veldig attraktivt. Som nevnt skal sykehusbygg og investeringen i helseforetakene dekkes i samme budsjett som driften. Derfor tvinges helseforetakene til å lete etter inntektskilder når de skal bygge. De store, gamle psykiatriske sykehusene lå ofte på flotte tomter med nærhet til skog og vann. Det er tomter med høy verdi. Systematisk selges tomtene til de store psykiatriske sykehusene ut, og pengene finansierer byggingen av de somatiske sykehusene. Konsekvensen er at langtidsplassene i psykisk helsevern er nesten borte. I de nye sykehusbyggene blir psykiatrisengene kuttet og samlokalisert med somatikken ved at det bygges psykiatribygg inne på det nye sykehusområdet. Dette er ikke plasser ment for lengre opphold. Friområdet og terapeutiske anlegg som hestegårder og drivhus er erstattet av luftegårder.

Fengslene derimot har flere pasienter med psykiske helseproblemer enn noensinne. I tillegg øker antall personer som får uføretrygd for psykiske lidelser. Helseforetakene har vendt de sykeste pasientene i psykiatrien ryggen. De er tidkrevende og veldig lite lønnsomme.

I 2017 ble innsatsstyrt finansiering innført i poliklinisk psykisk helsevern. Psykologforeningen advarte om at det vil svekke god fagbedømmelse da det innebærer en standardisering av behandling og begrenser muligheten til individuell tilpasning. Det gir en risiko for at noen får for mye behandling og noen for lite. Fire år senere gjorde de en undersøkelse blant medlemmene sine som viste at de fikk rett. En av fire psykologer synes at de ofte ikke får møtt pasientene nok til å gi god utredning. Like mange svarer at de ofte ikke har mulighet til å tilby hjelp for samsykelighet. 23 prosent forteller at de ofte må avslutte behandlingen før pasienten er ferdigbehandlet.

Mange poliklinikker i spesialisthelsetjenesten, også i de store byene, har nå store vansker med å rekruttere psykologer. Det er ingen som vil jobbe under rammer som ikke gir betingelser som sikrer forsvarlig fagutøvelse. De offentlige poliklinikkene mister folk de trenger for å drive nødvendige tjenester. De som tjener på det, er de kommersielle klinikkene. Når det er lange ventelister og mange som blir avvist i den offentlige helsetjenesten, velger de som har råd til det å få hjelp privat. Flere kommersielle klinikker rekrutterer aktivt psykologer. Dr. Drop-in er blant dem som nå bygger opp kommersielle psykologtjenester. Samtidig vokser køene i de offentlige tjenestene på grunn av mangel på fagfolk, og veldig mange med store behov får ikke hjelp.

Ute av de folkevalgtes hender

I 2019 da debatten om nedstengningen av fødeavdelingen i Kristiansund raste, tok NRKs Debatten for seg helseforetaksmodellen i et program. På den tiden var Bent Høie (Høyre) helseminister og Ingvild Kjerkol (Arbeiderpartiet), som nå er helseminister, var i debatten som opposisjonspolitiker. Hun brukte Kritsiansund-saken til å peke på at Høie i for liten grad styrte sykehusene politisk, men overlot viktige beslutninger til styrene i helseforetakene. Hun rettet en pekefinger mot Høie og sa: «Her står sjefen over sykehusene. Han kan bestemme ting.» Poenget hennes var at den manglende politiske styringen av sykehusene ikke var et problem med helseforetaksmodellen, men en svikt fra Høie. Nå har hun selv sittet som helseminister i to år, og tømmene hun selv ba Høie om å plukke opp har hun latt ligge.

I prinsippet har helseministeren mulighet til å få igjennom saker og styre sykehusene politisk gjennom foretaksmøtet. Foretaksmøtet er den eneste arenaen hvor ministeren kan utøve eierstyring overfor de regionale helseforetakene. Helseministeren kan innkalle til disse møtene på kort varsel og er den eneste stemmeberettigete i møtet. Her ligger styringsmuligheten Kjerkol pekte på i 2019.

Men regjeringsbyttet har ikke gitt noen økt politisk styring over helseforetakene. Til tross for instrukser fra regjeringen om å styrke arbeidet med psykisk helse og et stortingsvedtak om at ingen flere plasser skal legges ned i psykisk helse, fortsetter helseforetakene å kutte både i midler og i sengeplasser. For fødeavdelingen i Kristiansund har det heller ikke vært noen hjelp i regjeringsbyttet. Til tross for et vedtak i Stortinget om å holde åpent, 25 millioner over statsbudsjettet til rekruttering og instruks fra regjeringen om å gjenåpne fødeavdelingen, var resultatet at fødeavdelingen holdt åpent i fem dager. Nå mener regjeringen at de har gjort sitt og har kvittert ut saken som løst. I kjølvannet av stengningen beskrev Kjerkol til NRK Stortingets vedtak som en ambisjon om hvordan det skal være, men at det faglige ansvaret for å gjennomføre eller ikke ligger lokalt, hos helseforetaket. Dette utsagnet er oppsiktsvekkende fordi det gir helseforetakene rom til å ignorere vedtak fra Stortinget ved for eksempel å skylde på mangel på helsepersonell, som ved nedstengning av sengeplasser ved distriktspsykiatrisk senter i Sandnes, eller økonomi, som da intensivavdelingen ved Kirkenes sykehus var nedleggingstruet til tross for et stortingsvedtak om å opprettholde driften.

De to regjeringspartiene er uenig om hvordan sykehusene bør styres. Senterpartiet har programfestet at de ønsker å avvikle helseforetaksmodellen, mens Arbeiderpartiet mener modellen fungerer. Som et kompromiss i regjeringsforhandlingen ble det opprettet sykehusutvalg som skulle se på hvordan modellene kan justeres blant annet for å sikre bedre demokratisk styring og mindre innslag av markedsøkonomi. Utvalget konkluderte med at det ikke er modellen som er til hinder for demokratisk styring, men hvordan helseministeren velger å bruke sine muligheter for å styre. Det er i seg selv selvmotsigende: Hvis en passiv helseminister kan velge å ikke sanksjonere helseforetakene når de ignorerer vedtak fra Stortinget, som tilfellet er i nedbyggingen av sengeplasser i psykisk helsevern, er det åpenbart et demokratisk problem med modellen. I tillegg har ikke lokaldemokratiet, verken i fylkene eller kommunen, noen rom for innsigelser i beslutninger som blir fattet utover at de kan levere innspill til høringer. Styrene i helseforetakene behøver ikke stå til ansvar overfor velgerne. Det koster dem ikke noe å ignorere fakkeltog eller lokale protester.

Da det viste seg at sykehusene etter åtte år med Bent Høies gylne regel om at det skulle være større vekst i psykisk helse enn i somatikk i sykehusene ikke på noe tidspunkt møtte kravene, uttrykte han misnøye, men brukte ikke rommet han hadde gjennom foretaksmøtet til å tvinge dem til å endre kurs. Riksrevisjonen kritiserte dette i sin rapport om psykisk helse i 2021. Til tross for at helseforetakene aldri har oppfylt kravene som fulgte med den gylne regel, har ikke departementet gjort annet enn å be om rapportering. De har ikke stilt noen krav.

Hvor trygt står helseforetaksmodellen?

I rapporten fra Sykehusvalget blir mange av problemene som helseforetaksmodellen er blitt kritisert for erkjent, men det foreslås få andre gjennomgripende endringer enn avvikling av ISF.

De konkluderer med at de ser at ISF øker aktiviteten, men ikke nødvendigvis der det er ønsket vekst. Videre binder ISF opp veldig mye tid i form av krevende rapporteringssystemer og byråkrati. Utvalget anbefaler derfor at man avvikler ISF og går over til rammefinansiering som grunnfinansiering.

Videre erkjenner de at sykehusene er underfinansiering og at ordningen med at drift og investeringen skal gå i balanse i samme budsjett både har ført til kutt i driften, og at nye sykehusene bygges for små. Men de foreslår likevel ikke å gå vekk fra modellen, men heller øke lånerammene for sykehusene.

På Stortinget er det nå bare Høyre, Krf og Arbeiderpartiet som fortsatt mener helsefortaksmodellen er en tilfredsstillende måte å styre sykehusene på. Konklusjonene fra sykehusutvalget gjør at vi kan håpe på noen tilpasninger som demper de hardeste utsalgene av markedstenkning og styrke fagmiljøenes påvirkning på hvordan helsetjenestene utformes, men det er en lang vei igjen før sykehusene kommer tilbake i de folkevalgtes hender.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er de to styringspartiene Høyre og AP som tviholder på helseforetaksmodellen. Helsepolitikk innebærer uunngåelig å gjøre upopulære valg. Pengene vil aldri strekke til alt, hver gang noe prioriteres må noe annet kuttes. Å holde helsepolitiske prioriteringer på en armlengdes avstand kan være komfortabelt for en regjering. Som i psykisk helsehjelp. Ingen helseminister har noensinne sagt de ønsker å nedprioritere psykisk helse, geriatri eller føde- og barselomsorg, men de har heller ikke behøvd å stå til ansvar for kuttene som er gjort. Ved å skyve styringen av sykehusene på en ikke-politisk aktør kan regjeringa sole seg i glansen av det de har fått gjennomført av satsninger, men slippe å stå til ansvar for økonomiske betingede kutt, nedleggelser og nedprioriteringer. Politiske vedtak reduseres med Kjerkols egne ord til å være ambisjoner som det er opp til profesjonelle styrer og sykehusdirektører å gjennomføre eller ikke. Det er en undergraving av demokratiet og et signal om at kampen mot helseforetaksmodellen er kampen om å ta tilbake kontrollen over helsetjenestene.

Hva skjedde med Japan? I denne teksten skal vi se litt nærmere på landets vekst og fall. Vi skal også analysere problemene i dagens japanske økonomi og innvirkningene på arbeiderklassen.

Av Ulv Hanssen, førsteamanuensis ved Soka University i Japan. Hans primære forskningsområde er japansk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Da Japan kapitulerte i august 1945, lå landet i ruiner. Landet hadde blitt brannbombet og atombombet, tre millioner japanere var døde, hungersnøden truet, inflasjonen løp løpsk, industrien var knust, og landet skulle bli okkupert av hevnlystne amerikanere. Man kan vel knapt tenke seg verre forutsetninger for Japans gamle drøm om å «ta igjen og forbigå» Vesten. Men det er nettopp det som skjedde. På bare 25 år gikk Japan fra å være en sønderknust nasjon til å bli verdens nest største økonomi. Japans fenomenale vekst ble kalt et «økonomisk mirakel».

Men så sluttet den japanske økonomien plutselig å vokse. De verdensledende japanske bedriftene ble forbigått av bedrifter i andre land, kronisk deflasjon drev ned produksjonen og arbeidernes inntekter stagnerte. Japan har nå slitt seg gjennom «tre tapte tiår» uten økonomisk vekst og det økonomiske mirakelet er kun et vagt minne.

Det økonomiske mirakelet

For å diskutere Japans problemer må vi først studere årsakene til landets suksess etter krigen. Disse årsakene er mangfoldige og omdiskuterte, så her er det bare plass til kortversjonen. Det finnes både eksterne årsaker utenfor Japans kontroll og interne årsaker som japanerne selv sto for. Den viktigste eksterne årsaken er at den amerikanske okkupasjonen (1945–1952) ikke ble det hevntoktet som japanerne hadde fryktet, men snarere en langt mer progressiv affære. Dette skyldtes intensiveringen av den kalde krigen. I stedet for å svekke Japan, så amerikanerne seg bedre tjent med et sterkt Japan som sto på USAs side i kampen mot Sovjetunionen. USA innførte allmenn stemmerett, legaliserte fagforeningene, befridde politiske fanger (inkludert kommunistene) og reformerte det semiføydale jordbruket. Men fra et økonomisk perspektiv var nok det viktigste at USA lot Japan få relativt fri adgang til det amerikanske markedet, mens det japanske markedet ble beskyttet av høye tollsatser. Dette muliggjorde oppbyggingen av en japansk industri skjermet fra utenlandsk konkurranse. Amerikanerne tillot også fram til 1970-tallet en fastlåst vekselkurs som holdt verdien på yen svært lav og dermed gjorde japanske eksportprodukter konkurransedyktige. Militæralliansen med USA fra 1952 førte også til at Japan brukte lite penger på sitt eget forsvar. En annen ekstern årsak er Koreakrigen (1950–1953) som kickstartet den japanske økonomien da USA kjøpte store kvanta av billige japanske produkter for å føre krig. Japans daværende statsminister, Yoshida Shigeru, skal i et kynisk øyeblikk ha kalt Koreakrigen «en gave fra gudene».

Men en stor del av veksten skyldtes interne forhold som japanerne selv kontrollerte. Her er den kanskje viktigste årsaken statens sterke rolle i økonomien og dens målrettede jakt på økonomisk vekst. Japan var en kapitalistøkonomi, men markedskreftene fikk absolutt ikke fritt spillerom. Staten laget femårsplaner og nærmest dikterte økonomiens retning. Bedrifter måtte ha statlig lisens for å importere, eksportere og opprette fabrikker. Om staten ikke hadde tro på at kapitalistenes prosjekter gagnet den økonomiske veksten, uteble slike lisenser. Staten kunne også lokke kapital til ønskede industrier gjennom subsidier, billige lån og utenlandsk valuta. Statlige diktater og planer var ikke alltid vellykkede, men jevnt over var de utvilsomt utslagsgivende for det økonomiske mirakelet. Hadde Japan minimert statens rolle og åpnet hjemmemarkedet for fri konkurranse og spekulasjon, hadde den spektakulære veksten nokså sikkert uteblitt.

I tillegg til en sterk stat var også en militant fagbevegelse viktig. Under den kalde krigen var Sōhyō fagforeningenes desidert største paraplyorganisasjon. Sōhyō hadde tette forbindelser til Sosialistpartiet som var Japans største opposisjonsparti. Sōhyō organiserte militante massestreiker og politiske protester i tråd med sosialistenes agenda. I 1960 organiserte Sōhyō en generalstreik der seks millioner arbeidere protesterte mot fornyelsen av militæralliansen med USA. Dette er fortsatt den største streiken i Japans historie. De voldsomme protestene førte til at USAs daværende president, Dwight Eisenhower, måtte avlyse et planlagt Japan-besøk av sikkerhetshensyn. Etter hvert som økonomien vokste og levestandarden forbedret seg, modererte Sōhyō sin militante linje. Men vissheten om organisasjonens makt ulmet alltid i bakhodet til arbeidsgiverne og bidro sterkt til at lønna vokste i takt med produktiviteten i høyvekstårene.

Det finnes selvfølgelig også mange andre faktorer som bidro til det økonomiske mirakelet, men forholdene nevnt ovenfor er trolig de viktigste. Gjennom høye tariffer, en devaluert yen, en sterk stat og militante fagforeninger oppnådde Japan en bemerkelsesverdig økonomisk vekst som i 1960-årene snittet på 10 prosent før den avtok noe på 1970- og 1980-tallet.

De tre tapte tiårene

Men så sa det stopp. Siden begynnelsen av 1990-tallet har veksten gjennomsnittlig ligget på under en prosent. Det økonomiske lokomotivet kjører nå i sneglefart, mens høyhastighetstog fra andre land raser forbi. Det var i alle fall inntrykket mange japanere hadde i 2010 da Kina overtok Japans plass som verdens nest største økonomi. Kinas økonomi er i dag tre ganger så stor som den japanske. Hva skjedde med Japan?

Den utløsende årsaken til stagnasjonen var en spekulasjonsboble som sprakk på 1990-tallet. I 1985 presset USA verdens største økonomier til å styrke sine valutaer mot dollaren i et forsøk på å reversere USAs handelsunderskudd. En dyrere yen svekket Japans konkurransefortrinn, hvilket førte til at mange japanske investorer omplasserte sin kapital fra eksportmarkedet til aksjemarkedet i jakt på større profitt. Investeringer i aksjer og eiendom tok fullstendig av og prisene steg vilt. Denne massive innsprøytinga av penger skapte en gigantisk boble som før eller siden måtte sprekke.

Bobla sprakk i 1989, først på aksjemarkedet og litt senere på boligmarkedet. Gjennomsnittverdien på aksjer på Nikkei-indeksen ble halvert mellom 1989 og 1992, mens gjennomsnittsprisen på eiendom i Tokyo falt 60 prosent fra 1992 til 1996. Ufattelige verdier gikk tapt og mange selskaper som hadde investert tungt i disse markedene i tro på at oppturen aldri ville ta slutt, gikk konkurs eller nedbemannet kraftig. Arbeidsledigheten steg fra to prosent på 1990-tallets begynnelse til nesten fem prosent ved dets utgang. Mange selskaper klarte ikke å betjene lånene sine, hvilket førte til at bankene enten gikk konkurs eller sluttet å låne ut penger. Japans gjeldsavhengige bedrifter bremset dermed produksjonen til et minimum. Økonomien stanset. 1990-tallet ble derfor kjent som «det tapte tiåret». Men ettersom veksten i den japanske økonomien ikke har tatt seg opp nevneverdig siden kollapsen, snakker man i dag om «de tre tapte tiårene».

Problemer i den japanske økonomien

Børskrakket var som sagt den utløsende årsaken til Japans økonomiske problemer, men det kan ikke forklare hvorfor økonomien ikke har forbedret seg på 30 år. Mange land opplever spekulasjonsbobler, men det fører sjelden til mange tiår med stagnasjon. En fristende forklaring på Japans unike situasjon er landets voldsomme eldrebølge. Dette er utvilsomt en viktig faktor. Japan har en av verdens raskest aldrende befolkninger og verdens høyeste forventede levealder (85 år). Når dette sammenfaller med en av verdens laveste fødselsrater (1,3 barn per kvinne) befinner Japan seg i en situasjon der antallet arbeidsdyktige går kraftig ned, mens antallet pensjonister går kraftig opp. Det har ført til at utgiftene for pensjon- og trygdeordninger har økt fra 11 prosent av nasjonalbudsjettet i 1990 til 36 prosent i dag. Men demografiske forklaringer har sine begrensninger ettersom andre rike land med lignende demografiutfordringer framviser en langt sterkere vekst enn Japan.

For å forstå Japans langvarige stagnasjon må vi analysere en rekke nyliberale endringer som har skjedd i landet siden 1990-tallet.

Uregelmessig arbeid

For å gjenopprette profitabiliteten etter at bobla sprakk, økte bedriftene utbyttingen av sine arbeidere. De gikk gradvis bort fra den sagnomsuste japanske modellen med livstidsansettelser og ansiennitetsbasert lønn og begynte å ansette arbeidere på korttidskontrakter. Dette medførte selvfølgelig lavere lønn, dårligere vilkår og generelt større usikkerhet. Et av de største problemene til denne voksende gruppa av arbeidere i uregelmessig arbeid er deres ekskludering fra de tradisjonelle fagforeningene. De står dermed ofte alene i kampen mot arbeidsgiverne og må nesten alltid ta til takke med luselønn og monotont arbeid. Denne trenden ble muliggjort av en gradvis liberalisering av arbeidsmarkedet. I dag er nesten 40 prosent av Japans arbeidere ansatt i uregelmessig arbeid. Kvinner er spesielt rammet da over halvparten av arbeidende kvinner har uregelmessige jobber mot bare 22 prosent av mennene. Dette er hovedforklaringen på hvorfor japanske kvinner i dag bare tjener 75 prosent av det menn gjør. Alt i alt har lønnsnivået stagnert siden bobla sprakk. Den gjennomsnittlige reallønna i Japan var i 2019 bare fem prosent høyere enn den var i 1991. Til sammenligning økte reallønna i denne perioden med 48 prosent i Storbritannia, 41 prosent i USA og 34 prosent i Frankrike og Tyskland. Lønnsstagnasjonen har altså vært langt mer urokkelig i Japan enn i sammenlignbare land og er utvilsomt den største årsaken til landets lave vekst siden 1990-tallet.

Svekkelse av fagforeningene

Vi så tidligere at Japans lønnsvekst i mirakelårene ble ivaretatt av en militant fagbevegelse. Dette har endret seg kraftig med framveksten av uregelmessig og ofte uorganisert arbeid. Fagforeningenes svekkelse begynte for alvor på 1980-tallet da nyliberale krefter mobiliserte storstilte angrep mot disse organisasjonene. Fagforeningene ble framstilt som en hemsko på markedsøkonomien. Denne mentaliteten begynte også å prege lederskapet i fagforeningene som nå mente at samarbeid mellom arbeid og kapital var langt mer effektivt enn konflikt. I 1989 ble tidligere nevnte Sōhyō slått sammen med andre paraplyorganisasjoner med en langt mer samarbeidsvillig fortid og dannet den nye organisasjonen Rengō. Med sine sju millioner medlemmer er dette den klart største paraplyorganisasjonen i dag og kan sammenlignes i framtoning med LO i Norge. Rengō brøt forbindelsene til sosialistene og formet nye til mer konservative partier, noe som økte den nyliberale innflytelsen i arbeiderbevegelsen.

I 1990 begynte Rengō i samarbeid med arbeidsgiverforeningene å forlange lavere priser framfor høyere lønn. Tanken var at høye priser i Japan svekket landets internasjonale konkurransedyktighet og skadet hele økonomien. Altså et ganske tydelig arbeidsgiverperspektiv. Men et lavere prisnivå  kom selvfølgelig ikke gratis. Fagforeningene måtte akseptere at prisreduksjon kom på bekostning av lønnsveksten. Det oppsto dermed et uoffisielt kompromiss mellom arbeid og kapital om at dersom bedriftene holdt prisene nede, skulle fagforeningene begrense sine lønnskrav. Dette kompromisset har bidratt sterkt til landets langvarige deflasjon.

Svekkelsen av fagforeningene har gitt seg utslag i antall streiker. I rekordåret 1974 var det 9581 streiker på over en halv dag, men i 2020 var antallet bare 57. Ikke bare har fagforeningene blitt mer konfliktsky, de har også mistet en stor del av medlemsmassen. Bare 16,5 prosent av Japans arbeidere var fagorganiserte i 2022, hvilket var den laveste noteringen siden fagforeningene ble legalisert i 1947. Dette skyldes i stor grad den dramatiske veksten av uregelmessig arbeid som ofte ekskluderes fra fagforeningene.

Uthuling av industrien

En tredje strukturell endring kan observeres i bedriftenes produksjonsmodell. 1990-tallet var begynnelsen på uthulingen av japansk industri ettersom mange bedrifter flyttet produksjonen til utlandet, særlig Sørøst-Asia og Kina, der arbeidskraften var billigere. Bedriftene som forble i Japan, reduserte produksjonsnivået til et minimum ettersom krisa bremset etterspørselen på alle slags varer. Den japanske økonomien begynte bokstavelig talt å gå for halv maskin. I flere industrier som Japan hadde dominert, førte tilbakeholden investering til at Japan ble forbigått av andre land. Dette var tilfellet i for eksempel solcelle- og mikrobrikkeindustriene der henholdsvis Kina og Taiwan fullstendig tok over.

Profitabiliteten var lav gjennom 1990-tallet, men tok seg opp kraftig på 2000-tallet. Dette skyldtes ikke økt produksjon, men hovedsakelig økt utbytting av arbeidskraft, noe som ble muliggjort av den nevnte omstillingen til uregelmessig arbeid. Men i stedet for å omsette profitten i økt produksjon og lønn, har bedriftene brukt pengene på aksjespekulasjon eller simpelthen spart dem i påvente av mer profitable tider. De største bedriftene sitter i dag på store dunger av kapital som ikke omsettes i økonomien.

Massiv statsgjeld

En fjerde strukturell endring er den voldsomme statsgjelda som Japan har oppsamla siden 1990-tallet. Japans statsgjeld forventes å nå 85 billioner kroner ved utgangen av 2023 (seks ganger det norske oljefondet). Det er 263 prosent av landets BNP, hvilket er verdens suverent høyeste prosentandel. Man hører mye om den store statsgjelda i USA, men i prosent er den bare halvparten av den japanske. Den japanske statsgjelda eksploderte da regjeringa begynte sine desperate forsøk på å gjenopplive økonomien etter at aksje- og eiendomsbobla sprakk. Den økonomiske krisa gjorde at skatteinntektene minket samtidig som staten måtte bruke store summer på redningspakker til bankene og forsøk på å stimulere økonomien gjennom en aktiv finanspolitikk.

Statsgjelda har også forverret seg gjennom skattereformer som begrenser statens skatteinntekter. Etter press fra arbeidsgiverforeningene har staten endret sin primære inntektskilde fra direkte skatt (inntektsskatt, selskapsskatt, eiendomsskatt, osv.) til indirekte skatt (moms). Ettersom momsen er en flat skatt som ikke skiller mellom fattig og rik, sier det seg selv at rike individer og bedrifter gagner på at skattebyrden ble utjevnet på denne måten. I 1989 innførte Japan en merverdiavgift på tre prosent. Denne ble økt til fem prosent i 1997, åtte prosent i 2014 og 10 prosent i 2019. Samtidig har de direkte skattene blitt redusert, spesielt for næringslivet og de rike. Selskapsskatten ble for eksempel gradvis redusert fra 50 prosent i 1997 til 23 prosent i 2018 og den høyeste arveavgiften ble redusert fra 75 prosent på 1980-tallet til 50 prosent på 2000-tallet. Slike skatteletter har ført til en forskyvning av skattebyrden fra de rike til de fattige.

Når bedriftene og de superrike fritas fra sitt skatteansvar samtidig som en arbeiderklasse med stagnerte inntekter blir bedt om å dekke kostnadene for en av verdens kraftigste eldrebølger, så er det ikke noe mysterium at statsbudsjettet går i minus. For å dekke dette underskuddet må staten ta opp lån gjennom å utstede statsobligasjoner. Denne utstedelsen tok av på 2000- og spesielt 2010-tallet da sentralbanken kjøpte statsobligasjoner i store kvanta fra banker og finansinstitusjoner. Før bobla sprakk tidlig på 1990-tallet, lå utstedelsen av statsobligasjoner på godt under 10 billioner yen per år, men på 2010-tallet økte dette til et årlig gjennomsnitt på 40 billioner. Da korona-krisa kom i 2020, økte staten utstedelsen til utrolige 108 billioner yen (nesten 10 billioner kroner i 2020-kurs). Det er viktig å forstå at dette er penger som staten låner av store investorer og som må tilbakebetales med rente. Selv om rentene er lave, må staten nå bruke omtrent 25 prosent av statsbudsjettet hvert år bare på å betale ned på gjelda.

Statsgjelda fungerer som en slags subsidie fra arbeidsfolk til eierne av statsobligasjoner som for det meste er rike individer, banker og finansinstitusjoner. Det er fordi staten må bruke en stadig større del av sine skatteinntekter på tilbakebetaling til den sistnevnte gruppa, mens den får mindre å rutte med i velferdspolitikken som er til for vanlige arbeidere.

I mange år har sentralbanken kjøpt enorme mengder statsobligasjoner. Målet er å bryte deflasjonsspiralen gjennom å øke pengebeholdningen i økonomien. Denne pengepolitikken blir ofte kalt kvantitativ lettelse (KL) og oppsto først i Japan. Sentralbanken skaper regelrett penger av intet og bruker disse til å kjøpe statsobligasjoner fra banker og finansinstitusjoner. Med større pengebeholdning kan bankene låne ut mer penger til lavere rente. Dette gir bedrifter og forbrukere tilgang til penger og stimulerer økonomien. Det er i alle fall målet.

Men realiteten er at tilgangen på ekstremt billige lån ikke har ført til økt produksjon og forbruk. Uten lønnsvekst er arbeidere tilbakeholdne forbrukere som sparer eventuelle overskudd de måtte oppnå i påvente av en usikker pensjonstilværelse. Uten økt etterspørsel er det derfor mer profitabelt for bedriftene å bruke de nyskapte pengene til spekulative investeringer på aksjemarkedet enn på lønnsøkninger og økt produksjon. Statens KL-baserte pengepolitikk har med andre ord bidratt til økt profitabilitet for bedriftene uten å skape den ønskede veksteffekten.

Framtidsutsiktene

Japans konservative regjering erkjenner nå heldigvis at landets økonomiske stagnasjon ikke kan løses uten lønnsvekst. Statsminister Kishida Fumio sier han ønsker å skape en «positiv sirkel mellom vekst og fordeling» og går så langt som å kalle dette «en ny form for kapitalisme». Men strengt tatt er det lite regjeringen kan gjøre for å øke lønningene. Det er lenge siden staten hadde makt over kapitalen og kunne styre økonomien med både pisk og gulrot. I dag gjenstår bare gulrøttene. Regjeringen har lokket med skatteletter for lønnsøkninger i mange år, men uten hell.

Så lenge det er kortsiktig profitabelt å holde lønningene nede vil alskens insentiver ha begrenset virkning. Uten lønnsøkning vil kjøpekraften, og derfor også produksjonen, forbli lav, og økonomien vil fortsette å vakle. Så langt har profitabiliteten blitt opprettholdt gjennom massiv statsgjeld. Men hva skjer den dagen investorene mister tro på statens tilbakebetalingsevne og begynner å selge unna sine statsobligasjoner? Det vil innebære en katastrofe for den japanske økonomien.

I 2022 kom omsider inflasjonen også til Japan. Dette var ikke et resultat av brilliant pengepolitikk, men en konsekvens av Ukrainakrigen og skyhøye energipriser. Ressursfattige Japan importerer nesten all energi fra utlandet, så prisstigning i energimarkedet får utslag i høyere priser på alle slags varer. Denne prisveksten var imidlertid langt bråere og kraftigere enn regjeringen og sentralbanken hadde ønsket. Ved slutten av året sto inflasjonsraten på godt over fire prosent. Dette var relativt lavt sammenlignet med mange andre land, men i deflasjonslandet Japan var dette den høyeste noteringen på over 40 år. Ved inngangen til 2023 hadde reallønna for en gjennomsnittsarbeider i Japan falt fire prosent sammenlignet med året før. En ekstremt svak yen forsterket problemene ettersom importvarer ble dyrere. For første gang på mange tiår var det plutselig inflasjon som var problemet.

Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. De høye prisene brøt med kompromisset mellom arbeid og kapital om lave priser og lav lønn, og dette vekket endelig fagforeningene til liv. Lav lønn hadde vært tolererbart når prisene var lave, men ikke når de økte. Fagforeningene, med støtte av regjeringen, presset hardt for lønnsøkning og ved lønnsoppgjøret i mars ble det enighet om å øke lønnsnivået med 3,8 prosent, den største økningen siden 1993. Det er positivt, men Japans problemer stikker langt dypere enn hva ett enslig godt lønnsoppgjør kan fikse.

Japans strukturelle problemer deles i varierende grad av alle rike kapitaliststater. I så måte gir Japan oss kanskje et verdifullt innblikk i hvordan framtidas kapitalisme vil arte seg: nullvekst, statlige redningspakker, gjeld, uproduktiv spekulasjon og økt ulikhet. Hvor lenge er det bærekraftig?

Russlands invasjon i Ukraina vinteren 2022 ble av det store flertallet av FNs medlemmer fordømt som folkerettsstridig aggresjon. Alle partier på Stortinget tok samme standpunkt. Samtidig utløste krigen en politisk debatt om krigens nære forhistorie – og om hvilke former for støtte som burde gis til Ukrainas motstandskamp. Her opphørte enigheten, og spesielt viktig har dette vært i to spørsmål.

Av Sigurd Allern, formann i AKP(m-l) og Rød Valgallianse 1973–75, redaktør i avisa Klassekampen (1969–1972 og 1979–1995) og professor i journalistikk.

Det ene spørsmålet gjelder vurderingen av USAs og NATOs rolle i Øst-Europa og den vestlige opprustningen av Ukraina etter 2014. Har denne politikken i realiteten bidratt til å øke krigsfaren og provosere fram en russisk militær aksjon? Advarslene mot NATOs ekspansjon var som vi vet mange, ikke minst fra statsvitere i den realistiske skolen. John Mearsheimer (2014) mente for eksempel at USAs strategi ledet direkte mot en militær konflikt. Mange erfarne diplomater og politikere i både USA og Europa hadde en liknende analyse. Tidligere statsminister Kåre Willoch (H) advarte flere ganger mot NATOs ekspansjon i øst (Stavanger Aftenblad, 2014; Røe Isaksen & Willoch, 2018). Seniorforsker Sverre Lodgaard (2022) minnet like etter invasjonen om slike problemstillinger i en kronikk i Aftenposten. Holdningen innen de politiske partiene var imidlertid helt annerledes og budskapet unisont: Russlands invasjon var «uprovosert» og NATOs øst-strategi – inkludert planene om å innlemme Ukraina i NATO – burde derfor ikke bringes inn i debatten. Både SV og Rødts ledende politikere sluttet seg til denne linja, ingen ønsket å bli anklaget for å «unnskylde» russisk aggresjon.

Det andre stridsspørsmålet var om Norge – sammen med USA og andre NATO-land –burde gi militær støtte til Ukraina gjennom egne våpendonasjoner og tillatelse til kommersiell våpeneksport? På Stortinget var Rødt det eneste partiet som avviste dette. Standpunktet ble dels begrunnet med den tradisjonelle motstanden mot våpeneksport til krigssoner, dels med henvisning til folkerettseksperten Cecilie Hellestveits påminnelse om at våpendonasjoner kunne øke konfliktfaren i nord, ettersom Russland er Norges grenseland. Rødts linje i våpenspørsmålet var i tråd med holdningen til flere europeiske land, blant dem tradisjonelt nøytrale stater som Sveits, Østerrike og Irland, samt Ungarn og Serbia, men partiet unnlot å bruke dette som et argument i debatten.

Den brede enigheten om å fordømme Russlands invasjon forhindret heller ikke at høyreorienterte aktører (bl.a. Dagens Næringslivs politiske redaktør og Civita) utnevnte tidligere kjente kritikere av NATO og USA til «Putin-klakører», ja selv forskere som professor (og daværende oberstløytnant) Tormod Heier og Russland-eksperten Julie Wilhelmsen ble utsatt for denne type angrep. Kritikken hadde karakter av å være en disiplineringsaksjon der det kortsiktige formålet var å kortslutte politisk debatt om krigens forhistorie og Russlands motiver, samt avvise enhver kritikk av NATOs strategiske rolle.

Lengselen etter konsensus

Disiplineringen kan, som jeg pekte på i en artikkel om propagandakrigen i Vardøger 40 (Allern, 2023), knyttes til hvordan definisjonsmakt utøves når rommet for ytringer skal begrenses. Daniel Hallin har i en analyse av mediedekningen av Vietnamkrigen knyttet denne maktutøvelsen til tre ulike ideologiske sfærer: Konsensus-sfæren er samfunnets indre sirkel, området der mediene presenterer og representerer den offisielle linjen som «alle seriøse aktører» er enige om i et bestemt spørsmål. Utenfor denne sonen finnes en sfære for legitim uenighet, dvs. at det finnes aksept for nyanser i forhold til konsensussfæren og spørsmål som rutinemessig kan debatteres. Sfæren for avvik faller derimot utenfor for den legitime debatten. Dit henvises standpunkter som oppfattes som for uansvarlige, sære eller farlige til å bli gitt oppmerksomhet i mediene og debattplass i den brede offentligheten (Hallin, 1986). Disse sfærene ligger imidlertid ikke fast, de kan både innskrenkes og utvides, og i denne dragkampen er mediene både en arena og aktør.

At Rødt er representert på Stortinget bidro – i det minste en stund – til at motstand eller skepsis med hensyn til våpeneksport ble vurdert som et akseptabelt opposisjonelt standpunkt, altså innenfor sfæren for legitim uenighet. Mindre legitimt var det at både SV og Rødt på forsommeren stemte mot etablering av fire amerikanske militærbaser i Norge underlagt amerikansk jurisdiksjon. Dette ble imidlertid, akkurat som de politiske protestene mot basene, forbigått i taushet ettersom verken regjeringa eller NATO-vennlige medier ønsket offentlig debatt om svekkelsen av norsk suverenitet. At Rødt – i tråd med sitt program – også stemte mot Finlands og Sveriges søknader om medlemskap i NATO vakte derimot hysteriske motreaksjoner fra en rekke norske politikere, både i og utenfor regjeringen. Ettersom medlemskap i NATO nå nærmest betraktes som «en menneskerett» for stater, ble standpunktet raskt henvist til sfæren for illegitime avvik og behørig fordømt. Og selv om det etter Vilnius-møtet sommeren 2023 er åpenbart at Ukraina ikke vil bli innvilget NATO-medlemskap, så er insistering på den fiktive retten til medlemskap brukt aktivt av både USA og Stoltenberg for å skyte enhver tanke om fredsforhandlinger i senk.

Utviklingen av krigshandlingene i Ukraina høsten 2022 fikk også stor betydning  for debatten om våpeneksport. Vellykte militære motoffensiver fra ukrainsk side i områdene rundt Kharkiv og Kherson økte troen på – og illusjonene om – muligheten til en militær seier over Russlands krigsmaskin. Resepten for suksess i krigen var omfattende donasjoner av det norske politikere og journalister begeistret kaller «moderne vestlige våpen». Samtidig ble krigens daglige brutalitet mer synlig, med rapporter om massakrer i ukrainske landsbyer, samt opptrapping av russiske rakett- og droneangrep mot Ukrainas infrastruktur, inkludert i sivile boligområder. Alle tanker om våpenhvile og forhandlinger var dessuten, etter resultatløse forhandlinger våren 2022, forsvunnet fra den internasjonale dagsordenen, og kom først inn igjen i debatten etter Kinas, Brasils, Sør-Afrika og andre «Sør»-lands initiativ våren 2023. NATOs strategi ble ved årsskiftet spissformulert og repetert gjennom Jens Stoltenbergs velkjente motto: «Våpen er veien til fred».

Krigsutviklingen, og mangelen på fredsinitiativ, skjerpet kritikken av Rødts nei til våpeneksport, både internt i partiet, i mediene og på Stortinget. Det framgår av referatene av stortingsdebattene at partiets standpunkt nærmest ble karikert og latterliggjort. Det ble knapt nok forsvart av Rødts egne representanter, bortsett fra Geir Asbjørn Jørgensen fra Nordland. Partiet stemte ellers for milliardpakkene til Ukraina, omfavnet USAs og EUs økonomiske sanksjoner mot Russland uten noen kritisk vurdering, og partileder Moxnes bad statsminister Støre bekrefte at Norge ville «arrestere Putin», men ingenting av dette var nok til å unngå politisk utfrysing. Våpeneksport ble i praksis definert som Stortingets lakmustest. Den som ikke aksepterer denne linja henvises til sfæren for avvik, og forvises både fra konsensus-sfæren og den legitime opposisjonen. Flertallet i Rødts stortingsgruppe varslet etter nyttår at de hadde skiftet standpunkt og var uenig i partiets vedtatte linje, men måtte avvente landsmøtets behandling. Klassekampens redaktører sluttet seg til omvendelsen.

At flertallet på Rødts landsmøte i april 2023 ga klarsignal for støtte til norsk våpeneksport til Ukraina ble av Støres regjering, borgerlige opposisjonspolitikere og SV mottatt med velvillig applaus – og et ironisk «velkommen etter». En lettet partileder Moxnes kunne raskt slutte seg til hele «Ukraina-pakka», med 15 milliarder i årlig økonomisk og militær støtte fra Norge til regjeringa i Kyiv i flere år framover. Vedtaket representerer utvilsomt en milepæl: I et av tidas mest brennbare konfliktspørsmål er konsensus endelig etablert, sfæren for legitim uenighet redusert til et minimum og avvikerne henvist til leserbrevspaltene. Som Linn Stalsberg (2023) denne vinteren skrev om debattklimaet: «Ytringsrommet for Ukraina-samtaler er for tiden på størrelse med en fyrstikkeske, der den som våger seg utenfor, fort kan bli brent».

Den politiske innrammingens betydning

For å forklare denne begredelige utviklingen er det nyttig å trekke inn et sentralt begrep i politisk kommunikasjonsforskning, det engelske begrepet framing. På norsk kan det oversettes med uttrykket innramming og handler i utgangspunktet om et dagligdags fenomen: vi er alle, mer eller mindre bevisst, avhengig av kognitive skjemaer som hjelper oss til å forstå og tolke det som skjer i samfunnet ved å sette det inn i en sammenheng. Rolf Mikkel Blakar (1996, s. 131) bruker i boka Språk er makt betegnelsen «forståelses- eller referanseramar».

Å ramme inn handler med Robert W. Entmans ord både om utvelgelse og betoning. Dette fremmer en bestemt problemdefinisjon, årsaktolkning, moralsk evaluering og forslag til oppfølging av det som beskrives (Entman, 1993, s. 52). Av disse ulike elementene regnes problemdefinisjonen som det mest avgjørende. Den liberale svenske filosofen Lars Gustafsson (1989) har i et kjent essay kalt denne mekanismen «problemformuleringsprivilegiet». Gjennom innramming velger for eksempel journalister et kulturelt eller politisk ledemotiv som påvirker hvilke fakta som formidles og hvilke kilder som kommer til orde. Slike tolkningsrammer kan også gis en moralsk dimensjon, som da VGs politiske redaktør Olav Versto i 10. april 1999 skrev at NATOs bombekrig mot Serbia kunne ses «som en kamp mellom godt og ondt».

Etter invasjonen av Ukraina, som Russland forsøkte å definere som «selvforsvar», ble den dominerende tolkningsrammen av gode grunner en ‘folkeretts-ramme’: invasjonen var et brudd på internasjonal lovgivning og skjedde uten FN-mandat. Samtidig minnet mange om at en slik folkerettsstridig aggresjon ikke var unik. USA har gjennomført en rekke slike militæraksjoner, blant i Irak i 2003 – den gangen med entusiastisk politisk og militær støtte fra Tony Blairs britiske regjering. Den ukrainske regjeringa sendte også, tross sterk motstand i befolkningen, tropper for å støtte USAs okkupasjon i perioden 2003-2008. Å henvise til brudd på folkeretten er derfor, sett fra USAs perspektiv som ledende, militær supermakt, et tveegget sverd og vanskelig å utnytte i en propagandakrig mot Russland.

I løpet av kort tid ble derfor Ukraina-krigen, både av USA og andre NATO-land, omdefinert til å handle om en strid mellom «autokrati og demokrati», beskrevet av president Biden i en tale i Warszawa i mars 2022 som «the great battle for freedom: a battle between democracy and autocracy, between liberty and repression, between rules-based order and one governed by brute force.” (Sitert i Kaczynsky, 2022) Jonas Gahr Støre har velvillig fulgt opp den samme retorikken. Enkelte statsvitere har sluttet seg til denne tolkningen ved å hevde at Russland invaderte Ukraina nettopp fordi Ukraina aspirerte til å følge en vestlig demokratimodell. Krigen handler derfor om «demokrati versus diktatur» (Sculecki & Wig, 2023)

Denne omdefinerte innrammingen har imidlertid møtt kritikk, inkludert fra liberale akademikere, samt fra en politiker som New Zealands (daværende) statsminister Jacinda Arden (Dziedzik, 2022). Domurath og Palestini (2022) karakteriserer definisjonen som empirisk unøyaktig, men også som farlig fra en normativ synsvinkel. I praksis fører innrammingen til at stater med høyst ulike historiske utviklingsbaner, kulturelle identiteter og politiske motiver klumpes sammen. Det underminerer også den diplomatiske nødvendigheten av å forene land og regimer av høyst ulike typer mot en illegal invasjon. I tillegg forsterker denne definisjonen Russlands argumentasjon om at krigens årsak er angrepene fra et samlet Vesten.

I den internasjonale debatten om Ukraina-krigen er den viktigste tolkningsrammen – ved siden av de som er nevnt – utvilsomt definisjonen av krigen som en proxy war, en stedfortrederkrig med røtter i den geopolitiske rivaliseringa mellom USA og Russland. Et hovedargument her er at USA, som en hegemonisk imperialistmakt, utnytter krigen som en mulighet til å svekke Russland både gjennom økonomiske sanksjoner og omfattende militærhjelp til Ukraina, men uten å ofre egne soldater på slagmarkene.

Proxy-begrepet diskuteres aktivt i amerikanske debatter om Ukraina-krigen både blant politikere, militære og akademikere, og ikke bare fordi det er omstridt (DeYong, 2023). I analysen av konflikten brukes det av marxister, for eksempel Monthly Review (Foster, 2022), men også av enkelte konservative republikanske politikere og av tidligere toppledere som Demokraten Leon Panetta, tidligere CIA-sjef og forsvarsminister hos Obama: «We are engaged in a conflict here, it is a proxy war with Russia, whether we say so or not». At begrepet av politiske grunner ikke brukes i offisiell retorikk endrer lite på de geopolitiske realitetene. Noen ganger er det uansett vanskelig å omskrive virkeligheten. Tysklands utenriksminister fra De Grønne (Tysklands nye krigs- og opprustningsparti), Annalena Baerbrock, sa for eksempel i en tale til Europarådets parlamentariske forsamling 24. januar 2023 uten omsvøp at «vi kjemper en krig mot Russland».

Et kjennetegn ved den pågående utmattelseskrigen i Ukraina er altså at den omfatter flere konfliktlinjer enn Russlands angrepskrig og den ukrainske selvforsvarskrigen, dvs. det som fanges opp av folkeretts-rammen. Susan Watkins (2022) oppsummerer i en artikkel i New Left Review at konflikten, når en tar hensyn til forhistorien, kan karakteriseres som «fem kriger i en»: 1) en borgerkrig i selve Ukraina, med splittelser langs geografiske, språklige, sosiale og politiske dimensjoner, 2) Putins krig mot Ukraina (en nyimperialistisk erobringskrig, men også et desperat defensivt spill mot USAs ekspansjon nær dets territorier), 3) den ukrainske krigen for nasjonalt forsvar, 4) Biden-administrasjonens konflikt med Russland, ført både gjennom massive økonomiske sanksjoner og omfattende militær støtte til Kyiv, samt gjennom å utnytte konflikten til en stedfortreder-krig for å svekke Russlands økonomi og geopolitiske innflytelse og sikre amerikansk hegemoni på det eurasiatiske kontinentet og 5) Biden-administrasjonens og NATOs geopolitiske behov for å utnytte konflikten i USAs strategiske rivalisering med Kina, spesielt gjennom å propagandere for paralleller mellom Ukraina og Taiwan.

Disse ulike dimensjonene er i den offentlige debatten i Norge og andre vestlige land gjennomgående redusert til en enkel todeling. David blir angrepet av Goliat og fortjener vår støtte – ikke bare politisk og økonomisk – men først og fremst gjennom utvidede våpenleveranser til regjeringen i Kyiv.

I en kritisk analyse av amerikansk utenrikspolitikk har den britiske militærforskeren Caroline Kennedy (2013) brukt uttrykket «den manikeiske fristelsen» om tendensen til å redusere geopolitiske spenninger og motsetninger til en enkel dikotomi. Begrepet er inspirert av dualismen til den manikeiske religionen: ondskap står mot det gode, mørke mot lys. USA, den ‘skinnende byen på toppen av bakken’, den ‘uunnværlige nasjonen’, rettferdiggjør stadig sine mange intervensjoner og kriger med manikeisk retorikk om kampen mot ‘det onde imperiet’, ‘ondskapens akse’ eller andre varianter av samme tema. Egne geopolitiske framstøt markedsføres som en global kamp for verdier: demokrati mot diktatur og autokrati.

Denne typen manikeisme, konstaterer den tyske sosiologen Wolfgang Streeck (2023), kjennetegner i dag også «den grønne generasjonen» i Tyskland og andre europeiske land. I deres verdensbilde er verden delt i to leire, og når det gode står mot det onde, kan ikke fred oppnås gjennom gamle FN-ideer om en verden av nasjoner som prøver å balansere interesser, motsetninger og maktforhold. Logikken i denne dualistiske tenkningen er enkel: Hvis ukrainerne har all rett til å forsvare landet sitt, så må påstander om at USA samtidig utnytter konflikten til en langvarig, destruktiv stedfortrederkrig henvises til sfæren for avvik og holdes utenfor den offentlige debatten.

I løpet av de siste månedene har utmattelseskrigen – og forsøkene på en ukrainsk motoffensiv – ført til store militære tap. Nye titusener av soldater er drept eller lemlestet. Ingen seriøse fagmilitære vurderinger handler lenger om muligheten til en militær «seier» – eller noen klargjøring av hva det eventuelt skal bety. At «våpen er veien til fred» er en stadig mer livsfjern retorikk. Det er krigen som må stoppes.

Litteratur

Allern, S. (2023) Krigen om krigen – noen refleksjoner om medienes propagandarolle. Vardøger, 40, 23, s. 51-60.

DeYoung, K. (2023, 18 April) An intellectual battle rages: Is the U.S. in a proxy war with Russia? The Washington Post. (https://www.washingtonpost.com/national-security/2023/04/18/russia-ukraine-war-us-involvement-leaked-documents/)

Domurath, I and Palestini, S. (2022, 25 March) Ukraine: Not a war about democracy. RevDem. The Review of Democracy.

Dziedzic, S. (2022, July) Jacinda Ardern warns West to avoid framing Russian invasion as ‘democracy vs. autocracy’. ABC Net Australia (https://www.abc.net.au/news/2022-07- 07/jacinda-ardern-russian-invasion-ukraine-autocracy-vs-democracy/101217638)

Entman, R. W. (1993) Framing: Toward Clarification of a Fractured Paradigm. Journal of Communication, 43(4), p. 51–58.

Foster, J. B. (2022) The U. S. proxy war in Ukraine. Monthly Review online, 9. April. (https://mronline.org/2022/04/09/the-u-s-proxy-war-in-ukraine/)

Gustafsson, L. (1989) Problemformuleringsprivilegiet. Samhällsfilosofiska studier. Albert Bonniers Förlag

Kacynsky, P.M. (2023, 14 February) This is not a war between democracy and autocracy. Euractive (https://www.euractiv.com/section/china/opinion/this-is-not-a-war-between- democracy-and-autocracy/)

Kennedy, C. (2013) The Manichean temptation: Moralising rhetoric and the invocation of evil in US foreign policy. International Politics, 50, 623-638. DOI: 10.1057/ip.2013.26

Lodgaard, S. (2022) Hva førte Europa inn i dette uføret? Vi må snu noen

steiner i egen leir. Aftenposten. (https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/9KLd4r/hva-foerte-europa-inn-i-dette-ufoeret-vi-maa-snu-noen-steiner-i-egen-leir)

Mearsheimer, J. J. (2014) Why the Ukranian Crisis is the West’s Fault. The Liberal Delusions That Provoked Putin. Foreign Affairs, 18 August.

Røe Isaksen, T. & Willoch, K. (2018) Alt med måte. Politiske samtaler. Cappelen Damm.

Sculecki, K. & Wig, T. (2022, 9 April) The War in Ukraine is all about democracy vs Dictatorship. RevDem. The Review of Democracy (https://revdem.ceu.edu/2022/04/09/the-war-in-ukraine-is-all-about-democracy-vs-dictatorship/)

Stalsberg, L. (2023, 20. januar) Rød tvil, tvilsom kritikk.

(https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/2023/01/20/rod-tvil-tvilsom-kritikk/)

Stavanger Aftenblad (14. august 2014) «Vesten må forstå Russland. Kåre Willoch kritiserer EU og NATO i Ukraina-konflikten» (https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/kQppA/vesten-maa-forstaa-russland)

Streeck, W. (2023) A Bipolar World? NLR/Sidecar, 01 May.

Watkins, S. (2022) Five Wars in One. The Battle for Ukraine. New Left Review, 137, September-October, Editorial, s. 5–20.

Når antirasismen sakte men sikkert blir politisk allemannseie, trenger vi flere debatter på venstresida om hvordan man skal forstå rasisme og diskriminering i sammenheng med sosial og økonomisk ulikhet. Hvilke krav kan man forene, hvilke kan ikke forenes, og hvem skal man lytte til? Ewa Sapieżyńskas personlige fortelling i boka, Jeg er ikke polakken din, og kritikken av den er et godt sted å starte om man vil komme videre i debatten om klasse og rasisme i Norge.

Av Nora C. Warholm Essahli, sosiolog og jobber i fagbevegelsen.

Den «nye» rasismen som vokste fram etter at raseteori både ble politisk tabu og vitenskapelig utdatert, kjennetegnes av ideer om iboende kulturelle heller enn biologiske forskjeller mellom mennesker. Vi kjenner alle fortellingen om at muslimer er «uintegrerbare» fordi det muslimske er noe så dypt forankret i mennesker med denne troen, at det ikke kan endres. For at vi skal kunne beskrive dette som rasisme, må denne ideen plassere noen grupper lavere enn andre i et hierarki. Som når muslimer i Norge og andre land i det globale Sør utsettes for diskriminering, vold og stereotypier om muslimer som gammeldagse, akterutseilte og kanskje til og med primitive. Ifølge denne definisjonen, som kommer fra sosialantropologen Marianne Gullestad, er også premisset om at kulturer er uforenelige viktig i en rasistisk tankegang. Kultur blir et kjennetegn ved personer i en gitt gruppe, som er uforanderlige og uforenelige med andre (majoritets)grupper.

Det er en avart av denne formen for rasisme jeg vil si noe om i denne teksten. Jeg har lest boka Jeg er ikke polakken din av Ewa Sapieżyńska, utgitt på Forlaget Manifest i 2022. Den er en personlig fortelling om hvordan det er å være polsk i Norge, og den har satt i gang en debatt om klasse og rasisme som er både viktig og interessant. Anmelder Joanna Rzadkowska anklager Sapieżyńska for på navlebeskuende vis å privilegere den polske middelklassens erfaringer på bekostning av arbeiderklassens. Jeg vil bruke denne diskusjonen som et utgangspunkt for å diskutere en klassebevisst antirasisme, og behovet for anerkjennelse opp mot behovet for omfordeling.

Men før jeg går nærmere inn på dette, må vi dykke litt lenger inn i hva rasisme er. Den anti-polske eller anti-slaviske rasismen er kanskje ikke den man først og fremst tenker på, når det er snakk om rasisme. For kan man egentlig snakke om rasisme mot «hvite» grupper?

Hvem kan rammes av rasisme?

Dette er et stort spørsmål, med mange uenigheter. Noen vil si at det først og fremst er ikke-hvite, som enten har avstamning fra eller selv er fra tidligere koloniland eller som fortolkes slik. Dette fordi det var koloniseringa, som etablerte de økonomiske og kulturelle maktforholdene mellom land og verdensdeler, som i stor grad fortsatt gjelder i dag, som også definerte rasistiske hierarkier. Disse hierarkiene gjenspeiler kolonitidas økonomiske relasjoner, hvor mennesker i det globale Sør ble utbytta og slavebundet av europeere. For å rettferdiggjøre dette måtte man skille mellom grupper. Dette er selvfølgelig en forenkling av en veldig komplisert, mange hundre år lang historie, men poenget står: For å kunne rettferdiggjøre drap, utbytting og slavearbeid ble de som ble utsatt for dette i varierende grad, og på ulike måter, framstilt som tilhørende «raser» som var dummere, men fysisk sterkere, tilbakestående, og hjelpetrengende. Kort sagt: underlegne europeere.

Når man forstår rasisme og diskriminering i dag ut ifra dette bakteppet, så er det ikke åpenbart hvordan rasisme og diskriminering mot polakker og øst-europeere passer inn. Det er da noen vil si at vi må passe på ikke å hule ut rasisme-begrepet. Jeg vil derimot, i tråd med mange andre før meg, innvende at dette er en for statisk måte å forstå rasisme på, som ikke er fleksibel nok til å fange opp oversette eller nye former for rasisme. Man kan også innvende at dette igjen kan gjøre antirasismen lite inkluderende, og at antirasismen bør forholde seg til samfunnet rundt og tilpasse seg de utviklingene som skjer. EUs østutvidelse er en slik utvikling, som radikalt endra mønstrene i hvem som kommer som arbeidsinnvandrere til land som Norge. Dessuten har også østeuropeere en historie med å bli kategorisert som lengre nede i et rasistisk hierarki av nazistene, og svært mange døde under tvangsarbeid i Norge under 2. verdenskrig. Dette er igjen bare en flik av en lang og komplisert historie. Ett viktig punkt er dog at Polen er et fattigere land enn Norge, men også en historisk mye større kulturnasjon. Det er med andre ord komplisert. Jeg mener imidlertid at en slik forståelse, forutsatt at fakta på bakken understøtter den, er nyttig. På denne måten kan man også bevege seg bort fra analyser dominert av forhold i land som USA og Storbritannia. For selv om det er mye å hente der, så er det jo nødvendigvis også mange forskjeller.

Grey lives matter

Sapieżyńskas beskriver det mange polakker i Norge opplever som rasistisk diskriminering, under sin parole «grey lives matter». I Jeg er ikke polakken din fletter hun sammen fortellinger fra eget og andres liv med forskning. Boka dreier seg om systematisk diskriminering av polakker i Norge, på grunn av deres bakgrunn. Det er systematikken i de negative forestillingene og diskrimineringen som gjør dette til et spørsmål om rasisme, slik jeg ser det.

Det betyr derimot ikke at «omvendt rasisme», det vil si rasisme rettet mot hvite fra ikke-hvite, er noe som det gir mening å snakke om. Jeg nevner dette her fordi såkalt «omvendt rasisme» virker å være en besettelse for mange. Tilbake til Gullestads definisjon av rasisme som forestillinger om et hierarkisk system av kulturelle forskjeller mellom grupper: En «rasisme» som sparker oppover, burde etter min mening heller beskrives som mobbing eller trakassering. Heller enn å sette opp kriterier som hudfarge, tilhørighet langs Nord/Sør-aksen eller til nasjonale minoriteter eller urfolk, burde vi forstå rasisme som noe fleksibelt og kontekstuelt forankra. Går man god for at summen av disse formene for diskriminering utgjør en slags form for strukturell rasisme mot polakker i Norge, vil man kunne sette dette inn i en politisk sammenheng. Hvor utbredt denne rasismen er, eller hvordan den arter seg, er et annet, men også viktig spørsmål, der det også er uenigheter. Det kommer nok flere debatter om dette, men vi rekker ikke å gå nærmere inn på det her.

Det å kunne være «noens polakk», viser ifølge forfatteren til de mange små fortellingene fra nordmenn hun møter som sier at de «har en polakk» som gjør det ene eller det andre for dem. Som regel dreier det seg om oppussing eller vedlikehold av eiendom. Polakker betraktes av enkelte arbeidsgivere som mer arbeidsomme enn mange andre «grupper», og spesielt egna til fysisk arbeid. Mens polske innvandrere til Norge før østutvidelsen ofte var leger, sykepleiere, eller tilhørte andre høyt utdanna profesjoner, endra arbeidsinnvandringa fra starten av 2000-tallet den felles forestillinga vi har om hva en med bakgrunn fra Polen «er», når det dreier seg om yrke og utdanning.

Renholdere med og uten doktorgrad

Dette stemmer imidlertid ikke med Sapieżyńskas hverdag som politisk rådgiver. Heller ikke med hennes venner og bekjente, hvorav de fleste jobber innen kulturfeltet, og har lange utdanninger (flere av dem doktorgrad). I tillegg til mange fordommer om Polen som et grått sted uten noe særlig interessant å tilby, opplever Sapieżyńska å bli møtt med forundring og mistro over at hun kan ha den jobben hun har. På ett tidspunkt får hun beskjed av naboene om å fjerne etternavnet sitt fra postkasseskiltet, fordi det ifølge dem vil senke verdien av boligene i nabolaget. Hun beskriver også reaksjonene som kommer, når hun forteller hvor hun er fra. Det er «skuffende» for mange at hun er polsk. Polakker opplever utestenging fra en rekke arenaer, alt fra arbeidslivet, utelivet, sjekkemarkedet til leiemarkedet, argumenterer hun.

Det sporet i boka jeg er interessert i her, er imidlertid beskrivelsene av polskhet som forbundet med det å være arbeidsinnvandrer i lavstatusyrker som renhold og anleggsarbeid uten formell kompetanse. Utover i boka beskriver forfatteren hvordan hun kommer i kontakt med polakker i Norge som jobber i byggebransjen og fagforeningsfolk som organiserer disse gruppene, og snakker med dem om utnytting, lønnstyveri og annen arbeidskriminalitet de opplever.

Forfatter og oversetter Joanna Rzadkowska kritiserte i sin anmeldelse i Morgenbladet Sapieżyńska for en unyansert framstilling av livet som polsk i Norge. Hun hevder Sapieżyńska usynliggjør arbeiderklassen, og hvisker den ut til fordel for fortellingen om manglende anerkjennelse for akademikere. Hva med historiene om renholderne som ikke «egentlig» har doktorgrad eller er kunstnere? Burde ikke historiene som så vidt nøstes i om grov utbytting og lønnstyveri vektlegges mer enn sorgen over å måtte jobbe i arbeiderklasseyrker en tid før man får innpass på kulturfeltet eller i akademia?

Omfordeling versus anerkjennelse

Når polske kvinner i Norge i gjennomsnitt har høyere utdanning enn norskfødte kvinner, men likevel er overrepresentert blant renholdere, er det åpenbart at de ulike klasseposisjonene som man kan ha i Norge, her er ujevnt fordelt etter landbakgrunn. Det er ikke vanskelig å gå med på at man burde ha like muligheter til valg av utdanning og yrke uavhengig av bakgrunn. Men spørsmålet som da melder seg, er hvordan en «rettferdig» fordeling ville sett ut. Hvis polskhet ikke lenger ble kulturelt kodet som «arbeiderklasse», ville det kunne betydd en økt anerkjennelse av polske akademikere. Klasseforskjellene internt mellom polakker ville derimot bestått, og arbeidsvilkårene i de allerede nevnte arbeiderklasseyrkene ville ikke nødvendigvis blitt forbedret.

Vi er med andre ord inne på det den amerikanske feministiske filosofen Nancy Fraser omtaler som «anerkjennelse» som politisk mål for undertrykte grupper, på den ene siden, og «omfordeling» av ressurser og makt, på den andre. Ved å kjempe for anerkjennelse av utdanningen polske innvandrere har med seg fra hjemlandet, samt av den polske kulturen mer generelt, kjemper man ikke nødvendigvis for en omfordeling som rokker ved noen grunnleggende maktforhold eller utjevner sosiale forskjeller.

Faktisk er det heller slik at et ensidig søkelys på anerkjennelse snarere kan fortrenge omfordeling som politisk mål. I hvert fall dersom man som bevegelse ikke er bevisst denne fallgruva. Enda viktigere er det at det kan befeste eller forsterke sosiale forskjeller innad i en minoritet, i dette tilfellet den polske. Dette fordi man da fort lar det være opp til den mest ressurssterke delen av gruppa å definere problemer og mulige løsninger på vegne av resten. Dette er samme mekanisme som utspiller seg i andre bevegelser. Ett eksempel er debatten om hvorvidt feminister på venstresida burde støtte opp om kvinnelige næringslivslederes kamp, når medlemmer av denne gruppa samtidig utbytter lavtlønte kvinner.

Falsk motsetning?

Samtidig betyr ikke det at anerkjennelse ikke er viktig. Solidaritet med grupper som opplever å bli sett på som mindre verdifulle som mennesker på grunn av sin bakgrunn er sentralt for enhver progressiv bevegelse. Man kan dessuten se for seg at det er vanskeligere for arbeidsgivere å slippe unna med rovdrift på arbeidsinnvandrere, dersom man på samfunnsnivå vinner en større anerkjennelse av disse gruppene. Økt anerkjennelse er også viktig for andre aktører som samtidig jobber for mer omfordeling, slik mange forbund jobber for økt status for sine yrkesgrupper parallelt med arbeidet med lønn og tariff.

Kritikken mot Sapieżyńskas Jeg er ikke polakken din kommer fra folk som kjenner den polske diasporaen i Norge mye bedre enn meg. Likevel ser jeg noen tydelige dilemmaer her, som har overføringsverdi også til andre deler av det antirasistiske feltet. Når antirasismen sakte men sikkert blir politisk allemannseie, trenger vi flere debatter på venstresida om hvordan man skal forstå rasisme og diskriminering i sammenheng med sosial og økonomisk ulikhet. Hvilke krav kan man forene, hvilke kan ikke forenes, og hvem skal man lytte til?

Et første sted å starte er nettopp å bruke klasseperspektivet på også disse temaene.

Få andre begreper er like viktige for den radikale venstresida som klassebegrepet. Likevel er det et kontroversielt spørsmål hva en klasse egentlig er, hvor mange klasser som finnes og hvem som hører hjemme i hvilken samfunnsklasse. Formålet med denne teksten er å klargjøre den marxistiske klasseteorien, og hvordan den skiller seg fra sosiologiske måter å forstå ulikhet og makt i det kapitalistiske samfunnet.

Av Emil Øversveen, utreder i Manifest tankesmie og postdoktor i sosiologi ved NTNU.

Få andre begreper er like viktige for den radikale venstresida som klassebegrepet. Likevel er det et kontroversielt spørsmål hva en klasse egentlig er, hvor mange klasser som finnes og hvem som hører hjemme i hvilken samfunnsklasse. Formålet med denne teksten er å klargjøre den marxistiske klasseteorien, og hvordan den skiller seg fra sosiologiske måter å forstå ulikhet og makt i det kapitalistiske samfunnet.

Innledning

«Klasse» er et av mest sentrale begrepene innenfor den marxistiske tradisjonen. Marx’ store politiske nyvinning var hans prinsipielle vektlegging av arbeiderklassens politiske potensial. Der de tidlige sosialistene antok at revolusjonen måtte gjennomføres av en opplyst elite, insisterte Marx på at sosialismen bare kunne skapes av en bred og klassebasert mobilisering. Likevel er det iblant uklart hva Marx faktisk mente med begrepet klasse. Hva mener vi når vi snakker om samfunnsklasser, og hvilke klasser er det som finnes? Marx ga aldri et entydig svar på disse spørsmålene. Et spørsmål som gjerne går igjen er hvordan vi kan avgjøre hvilken klasse folk hører hjemme i. Må man være fattig for å være arbeider, eller inkluderer arbeiderklassen også høytlønte? Er arbeiderklassen først og fremst industriarbeidere i privat sektor, eller kan man være en del av arbeiderklassen hvis man har universitetsutdanning og jobb i staten? Og hvem er det egentlig som hører hjemme i «overklassen»?

Formålet med denne korte, og nokså teoretiske artikkelen er å gi en klargjøring av Marx’ klasseteori slik jeg forstår den. For å tydeliggjøre det som skiller den marxistiske klasseteorien fra andre forståelser, vil jeg sammenligne den med klasseteorien til Pierre Bourdieu. Bourdieu er kanskje den viktigste sosiologen fra etter andre verdenskrig, og han står i dag svært sterkt innenfor den norske klasse- og eliteforskningen. Klasseteorien hans var det klart dominerende perspektivet i en vitenskapelig antologi som nylig ble publisert om den norske arbeiderklassen, og ligger også til grunn for ORDC-skjemaet, et av de mest ambisiøse klasseforskningsprosjektene i nyere norsk historie. Bourdieus teorier har også hatt en betydelig påvirkning på den offentlige samtalen, ikke minst på grunn av dens evne til å sette fingeren på sosiale skiller mange kan kjenne seg igjen i, og som virker mindre tydelige i den marxistiske klasselæra. De blir hyppig diskutert i Morgenbladet og Klassekampen og har inspirert bøker av franske stjerneforfattere som Edouard Louis og Annie Ernaux. Alt dette gjør Bourdieu til den ideelle sparringspartner for den som vil klargjøre og forsvare den marxistiske posisjonen. Jeg vil særlig fokusere på et begrep som er sentralt for både Marx og Bourdieu: kapitalbegrepet, og hvordan vi kan bruke det for å synliggjøre samfunnets grunnleggende konfliktlinjer.

Bourdieus klasseteori

Både den politiske økonomien som Marx i sin tid kritiserte og dagens sosiologiske klasseforskning har det til felles at individets klasseposisjon defineres i forhold til markedet. Den markedsbaserte klasseteorien kan grovt oppsummeres som følger: I samfunnet finnes det en ujevn fordeling av ressurser, for eksempel penger og eiendom. Den ujevne fordelinga av disse ressursene skaper et sosialt hierarki, hvor individene konkurrerer seg imellom for å forbedre sin posisjon. Plasseringen din i dette hierarkiet avgjøres av hvor gode muligheter du har til å lykkes i denne konkurransen, gjerne beskrevet som livsjanser, som igjen avgjøres av hvor mange og hva slags type ressurser du har tilgang på. Dersom flere mennesker befinner seg i noenlunde samme markedsposisjon, kan man si at de utgjør en klasse. I tråd med synet på klassesamfunnet som et hierarki, beskrives disse klassene gjerne med hjelp av vertikale metaforer. Øverst finner vi «overklassen», «middelklassen» utgjør mellomsjiktet, mens «arbeiderklassen» befinner seg under der igjen.

Innenfor sosiologien forbindes den markedsbaserte teorien helst med Max Weber, og har fått sin mest sofistikerte moderne form i klasseteorien til Bourdieu. Den sentrale innsikten Bourdieu skal ha bidratt med, er at klasse ikke er et reint økonomisk spørsmål. For å få fram dette poenget skiller Bourdieu mellom ulike former for kapital. I tillegg til økonomisk kapital, som Bourdieu forstår som ressurser som kan omsettes i penger, avgjøres også klasseposisjonen din av tilgangen din på kulturelle og sosiale ressurser. Ifølge Bourdieu utgjør også disse ressursene en form for kapital, fordi du kan bruke dem til å skaffe deg en fordel i den sosiale konkurransen.

Kulturell kapital er den kapitalformen som har fått mest oppmerksomhet i klasseforskningen, og da særlig underkategorien kroppsliggjort kulturell kapital. Grovt sett viser dette begrepet til de ressursene som følger av å være på måte en som viser at man har kjennskap til den «riktige» kulturen. Dette er en innsikt som er lett å kjenne seg igjen i. De fleste av oss veit at noen kulturelle uttrykk er mer anerkjente enn andre. Opera er «finere» enn Ole Ivars, og å spise på Maeemo er «finere» enn å spise på McDonalds. Det samme gjelder for hvordan vi oppfører oss. Kroppsspråket ditt og måten du snakker på kan avsløre hvilket sosialt sjikt du kommer fra, og slik forme sjansen din til å lykkes i ulike situasjoner. Skal du i jobbintervju, eller opp til muntlig eksamen ved et universitet, vil du antageligvis ha bedre sjans dersom du signaliserer at du hører til «riktig» klasse enn om du oppfører deg som en grov bondetamp. Kultureliten utøver også en betydelig makt over samfunnets forestillinger og tenkemåter. De er overrepresenterte i avisa, på TV og i bokhylla, og har et jerngrep over utdanningssystemet. Denne kontrollen bruker de for å sikre at det er deres ferdigheter og kompetanseområder som belønnes. Resultatet er store ulikheter i hvem som gjør det bra i skolen. Jenter fra høyt utdanna hjem har femti ganger så høy sannsynlighet for å få toppkarakterer på ungdomsskolen enn gutter med lavt utdanna foreldre, og også frafallsstatistikken er sterkt skjevfordelt.

Ifølge Bourdieu må kultur derfor anses som en like viktig kilde til klasseskiller som økonomi. Bourdieu-inspirerte klasseforskere jobber derfor gjerne med flerdimensjonale klasseskjemaer, hvor både økonomisk og kulturell kapital inkluderes. Et eksempel er Oslo Register Data Class Scheme (ORDC), som er utviklet av forskere ved Universitetet i Oslo for å framstille det norske klassesamfunnet. Framfor å operere med kun én overklasse, identifiserer ORDC-modellen hele tre forskjellige overklasser. På venstre fløy finner vi den kulturelle overklassen, som består av professorer, arkitekter, kunstnere, og så videre. Midt mellom er den «balanserte» overklassen, hvor du havner hvis du er lege, dommer eller tannlege. Til høyre finner vi den økonomiske overklassen. Denne er befolket av de med ti prosent høyest inntekt, men også av direktører, rentenister, meglere og «store eiere». På denne måten forsøker forskerne bak skjemaet å tilby en mer nyansert klassemodell enn de som fokuserer på økonomiske ressurser aleine, som skal være i stand til å fange opp former for ulikhet og undertrykkelse som blir utelukket i rent «økonomistiske» analyser.

Marx’ klasseteori

De som kjenner til marxismens grunnprinsipper har sikkert allerede merket seg at Bourdieus forståelse av begrepet kapital skiller seg drastisk fra den Marx utviklet. For å kunne sette fingeren på denne forskjellen, er vi først nødt til å redegjøre for Marx’ klasseteori. Som vi husker, tar den sosiologiske klasseteorien utgangspunkt i distribusjonen av ressurser på markedet. For Marx er imidlertid ikke klasser et markedsfenomen, men noe som oppstår i produksjonsprosessen. Marx’ argument er at det ikke er tilstrekkelig å studere hvordan ressurser blir fordelt for å forstå klassesamfunnet. I stedet må vi gå dypere, og undersøke hvordan ressursene blir produsert.

Ifølge Marx består enhver produksjonsprosess av to faktorer. På den ene siden har man produksjonsmidlene. Produksjonsmidler inkluderer råvarer, verktøy, maskiner og infrastruktur, og er de tingene vi mennesker bruker når vi jobber. På den andre siden har vi arbeidskrafta, som er den arbeidsinnsatsen som legges ned av mennesket selv. Både produksjonsmidler og arbeidskraft er nødvendig for å produsere. Folk kan ikke jobbe uten å ha noe å jobbe med, og produksjonsmidler skaper heller ingenting uten menneskelig input. Under kapitalismen er produksjonsmidler og arbeidskraft skilt fra hverandre. Produksjonsmidlene kontrolleres av en liten gruppe av kapitalister, mens arbeidskrafta tilhører arbeiderklassen. Den kapitalistiske produksjonsprosessen igangsettes når kapitalister kjøper arbeidskraft på arbeidsmarkedet, altså ved at de ansetter andre for å jobbe for seg. Her kan man spørre seg om hvorfor kapitalistene velger å produsere. Gustav Witzøe trenger jo egentlig ikke å drive lakseoppdrett; han har mer enn nok til å kunne leve i overdådig luksus livet ut. Når han likevel velger å ta den risikoen det er å investere, må det være fordi han vil tjene penger på det. Fra kapitalistenes ståsted er formålet med produksjon med andre ord å produsere et overskudd, eller mer presist: En merverdi som er større enn verdien de investerte i utgangspunktet.

Hvor kommer så denne merverdien fra? I svaret på dette spørsmålet finner vi kjernen i Marx’ klasseteori. Når Witzøe er god for over 30 milliarder kroner, sier det seg selv at det ikke er han personlig som har skapt alle verdiene som disse pengene representerer. Verdiene er skapt av arbeiderne som jobber for ham, som jo er de som faktisk drar opp laksen fra havet, og de naturgitte rikdommene de er satt til å jobbe med. Med andre ord har Witzøe tilegna seg verdier han ikke selv har skapt, noe han har rett på fordi arbeiderne – ved å selge ham arbeidskraften sin – også sier fra seg eiendomsretten over det de produserer. Witzøe må riktignok lønne arbeiderne sine, men lønnen er mindre enn verdiene av arbeiderne skaper, noe som vil si at arbeiderne (i hvert fall deler av arbeidsdagen) jobber uten økonomisk kompensasjon. Dette er det Marx refererer til som utbytting: et maktforhold hvor én part kan pumpe ut gratisarbeid fra den andre. I motsetning til i tidligere samfunn beror ikke kapitalens makt på direkte tvang, men på monopolisering av produksjonsmidlene, som medfører at de eiendomsløse av egen fri vilje må selge arbeidskrafta si for å skaffe seg det de trenger for å overleve.

En viktig nyanse er at ordet «kapital» for Marx ikke viser til eiendom i seg selv. Kapital viser til bruken av eiendom for å produsere en merverdi. Formålet med begrepet er altså ikke å måle hvor mye den enkelte har eller ikke har av penger eller andre ressurser. Formålet er å framheve det faktum at produksjonen kontrolleres av kapitalister som er motivert av profitt, og at de skaper denne profitten ved å utbytte arbeidere.

Denne enkle observasjonen har uhyre viktige konsekvenser. Den innebærer at tilgangen vår på det vi trenger for å leve livene våre – mat, klær, husrom, energi, teknologi, medisiner – kontrolleres av privatpersoner som er ute etter privat berikelse. Nettopp fordi kapitalistene disponerer over produksjonsmidlene som sin privateiendom, er den økonomiske makten deres svært vanskelig å utfordre. Kapitalister kan produsere som de vil innenfor lovens grenser, og er dessuten tvunget av konkurransehensyn til å profittmaksimere så langt det er mulig. Om loven blir for streng, eller arbeiderne for kravstore, kan produksjonen flyttes til et annet land. Kapitalflukt er et utfall enhver politiker i det lengste vil unngå, fordi det blir økonomisk krise hvis kapitalistene slutter å investere. Selv om staten selvfølgelig kan disiplinere enkeltkapitalister, kan den derfor ikke på sikt gjennomføre politikk som truer kapitalistklassen som helhet. Dette gir kapitalister en betydelig makt over politikken, som ikke engang trenger å utøves for å være effektiv.

Er kultur en type kapital?

Etter denne gjennomgangen er vi omsider klare for å vurdere Bourdieu og Marx’ klasseteori opp mot hverandre. Jeg kan ta meg selv som eksempel. Jeg er født inn i det både Bourdieu og Marx ville karakterisert som arbeiderklassen – faren min jobbet på gulvet på oljeplattform, og moren min som ufaglært omsorgsarbeider. Med årenes løp har jeg likevel tilegnet meg en smak for fransk film og dyre restauranter, og en væremåte som iblant har ført til at jeg (dessverre) har blitt tatt for å komme fra Oslo vest. Kulturell kapital har jeg med andre ord mer enn nok av. Hva slags makt er det denne kulturelle kapitalen gir meg? Bourdieu har rett i at jeg kan ha gode forutsetninger for å lykkes i et jobbintervju, eller til å briljere med de kulturelle referansene mine over en pils (eller et glass naturvin). Samtidig finnes det en type makt jeg ikke har. Uansett hvor mye kulturell kapital jeg tilegner meg, kan jeg ikke bruke den til å ansette arbeidere, ta overskuddet fra det de produserer i egen lomme, og true dem med sparken dersom de ikke gjør som jeg sier. Jeg kan heller ikke låne ut den kulturelle kapitalen min i bytte mot renter, eller investere den i boligeiendom som lar meg kreve husleie av folk som bare trenger et sted å bo. Den kulturelle kapitalen gir meg heller ikke makten til å flytte en bedrift – og dermed også tusenvis av jobber og hundrevis av millioner i skatteinntekter – ut av landet dersom jeg ikke opplever at jeg får gunstige nok betingelser. Ikke gir den kulturelle kapitalen meg muligheten til å trigge en økonomisk krise heller, slik for eksempel Reitan-slekta i teorien kunne ha gjort dersom de hadde bestemt seg for å legge ned driften på dagen.

Altså kan vi se at «økonomisk» kapital gir en helt annen type makt enn det «kulturell kapital» gjør. Her er det selvfølgelig fremdeles mulig å argumentere at kulturelitens makt er av tilsvarende betydning som den økonomiske kapitalmakten. Marxister vil imidlertid fastholde at det er den økonomiske kapitalen som tross alt er den mest avgjørende, fordi den kontrollerer produksjonen av store deler av det vi trenger for å overleve.  Dette blir langt på vei bekrefta av den klasseforskningen som baserer seg på Bourdieus teori, som viser at den kulturelle kapitalen betyr mindre enn før . Riktignok finnes det ulikheter i status mellom lønnsarbeidere, men disse blekner sammenligna med den enorme rikdommen som tilfaller det andre vil kalle den økonomiske overklassen, og som jeg vil kalle kapitalister. Verdt å merke er at disse undersøkelsene ikke engang tar med seg den formen for ulikhet som marxister egentlig er opptatt av, nemlig den svært ujevne fordelingen mellom arbeid og kapital av makta til å avgjøre hvordan samfunnet produserer sitt eget livsgrunnlag.

Den som vil se hvordan denne formen for ulikhet slår ut i praksis, kan ta en titt på gradestokken. Fossilt brennstoff er den klart viktigste kilden til utslipp av CO2 – opp til 90% ifølge FNs beregninger. I boka Fossil Capital viser Andreas Malm at overgangen til fossilt brennstoff ikke først og fremst skyldtes at kull var billigere eller mer effektivt enn vannkraft. Overgangen var i stedet drevet av kapitalistenes behov for å kontrollere produksjonsprosessen. Der bruk av vannkraft ville krevd samarbeid mellom produsentene, var fossilt brennstoff enklere å tilegne seg, lagre og kontrollere som privateiendom. Malm viser at det grønne skiftet derfor ikke nødvendigvis er i kapitalistenes interesse, fordi fornybare energikilder – vann, vind og sol – av rent materielle årsaker er vanskeligere å monopolisere enn kull og olje.

En sentral utfordring for det grønne skiftet er derfor at kapitalister med interesse av å monopolisere energikildene kontrollerer store deler av verdens energiproduksjon, og at staten dessuten er avhengig av disse kapitalistene for å unngå økonomisk krise og potensiell politisk kollaps. Sammenlignet med fossilkapitalens makt har jeg, med doktorgraden, bokhylla og taleferdighetene mine, nokså lite å stille opp med. Her ligger nok også forklaringen på at det er så lite bevegelse i klimasaken, til tross for at den (dessverre) står særlig sterkt hos nettopp den type kulturelle grupper som bourdieusianske analyser ofte vil plassere i overklassen. Dette er også grunnen til at det ikke nytter med en klimapolitikk som setter arbeiderklassen og «kulturoverklassen» opp mot hverandre over livsstilsvaner og forbruksvalg, men at vi trenger en bred arbeiderbevegelse som kan utfordre fossilkapitalens økonomiske makt.

La oss ta en titt tilbake på ORDC-modellen som jeg presenterte for noen sider tilbake. I denne modellen er den kulturelle, den balanserte og den økonomiske overklassen grafisk sett likestilt. Det vil si at man plasserer leger og kunstnere i samme sosiale sjikt som Gustav Witzøe, John Fredriksen og Kjell Inge Røkke. Er denne antakelsen rimelig? Fra et marxistisk perspektiv er svaret på dette nei. Leger er utvilsomt privilegerte hvis man sammenligner dem med renholdere og Nav-klienter. Sivilingeniører har en annen status enn snekkere, som sikkert kan gi barna deres visse fordeler på universitetet. Bourdieus klasseteori gir oss gode verktøy for å studere disse ulikhetene. Samtidig er både leger, renholdere, sivilingeniører og snekkere alle lønnsarbeidere, og derfor fratatt den økonomiske makta som kapitalistene besitter. Problemet med Bourdieus klasseteori er at denne økonomiske makta viskes ut. Samtidig som at Bourdieus klasseteori kan bidra til en mer nyansert forståelse av ulikheter internt i arbeiderklassen, tilslører den skillet mellom arbeid og kapital, og dermed også kapitalismen i seg selv.

Ulikhet eller makt?

Hva slags klassebegrep vi bruker er ikke bare et teoretisk spørsmål. Klasseforståelsen vår har også sentrale politiske konsekvenser. Den viktigste av disse handler om hvem man identifiserer som allierte og motstandere. Legger man til grunn at kriteriet for å tilhøre arbeiderklassen er å være ressurssvak, utelukker man store deler av Norges befolkning fra det sosialistiske prosjektet. Plasserer man leger, professorer og sivilingeniører i overklassen, er det nærliggende å tenke at disse representerer motstandere som arbeiderklassen må overvinne, og at kampen like gjerne kan rettes mot dem som mot store bedriftseiere og eiendomsbaroner. Og ser man på klasse som et kulturelt spørsmål, risikerer sosialismens prosjekt å reduseres til å skape anerkjennelse for en stigmatisert «arbeideridentitet» – en identitetspolitikk for arbeiderklassen, ofte basert på svært snevre og stereotype forestillinger om hvem som passer inn i denne kategorien. Ingen av disse ideene representerer gode utgangspunkt for de som vil bygge en venstreside som faktisk vil være i stand til å forandre samfunnet.

Det er en utbredt forståelse at klasse først og fremst handler om ulikhet. Jeg tror denne oppfatninga er unøyaktig. Klasse, fra et marxistisk perspektiv, er grunnleggende sett et spørsmål om makt. Mer bestemt handler klasse om en bestemt type makt: Makten én liten gruppe av mennesker, fordi de monopoliserer samfunnets produksjonsmidler, har til å bestemme over hvordan vi mennesker produserer det vi trenger for å leve og trives. Den grunnleggende kritikken av klassesamfunnet er derfor ikke at det skaper sosial ulikhet, selv om kampen mot ulikhet selvfølgelig må være en sentral del av venstresidas prosjekt. Klassesamfunnet er først og fremst problematisk fordi det er ufritt og irrasjonelt at makten over produksjonen skal være et privat privilegium framfor et demokratisk anliggende.

Fra et marxistisk perspektiv er det derfor ikke utjevning mellom klassene som er det endelige målet. Sosialismen handler ikke først og fremst om å ta fra de rike og gi til de fattige, eller om at alle skal sikres «like sjanser» for å klatre oppover i hierarkiet. Med andre ord er ikke målet å forbedre klassesamfunnet, men å avvikle det. I motsetning til den sosiologiske klasseforståelsen, som nøyer seg med å studere ulikhet internt i kapitalismen, er formålet med den marxistiske klasseteorien å problematisere kapitalismen i seg selv. Dette er hovedforskjellen mellom den sosiologiske og den marxistiske klasseforståelsen, og årsaken til at det er den sistnevnte som til syvende og sist er den mest sentrale for den radikale venstresiden.

Av Tiril Vold Hansen, stipendiat i sosiologi ved Nord universitet i Bodø, styremedlem i Rødt Bodø og sitter i Rødts kvinnepolitiske utvalg nasjonalt.

Da Svalbardtraktaten ble underskrevet i Paris 9. februar 1920, ble Norges «fulle og uinnskrenkede» suverenitet over øygruppen slått fast. Samtidig forpliktet traktaten til å ta vare på Svalbards dyre- og planteliv (artikkel 2), ikke benytte Svalbard i krigsøyemed (artikkel 9), og å sikre alle traktatpartenes innbyggere rettigheter til adgang og virksomhet under ikke-diskriminerende vilkår.

Siden den gang har Svalbard gitt norske myndigheter rikelig med utenrikspolitisk hodebry, og noen gullgruve i økonomisk forstand kan man heller ikke si at det har vært. De overordnede målene for norsk svalbardpolitikk ligger fast, men Svalbard står nå i en stor omstillingsprosess. Klimaendringene rammer øygruppa hardt, og når sjøisen smelter blir det mer aktivitet og flere aktører på og rundt Svalbard. Samtidig skal samfunnet til nå viktigste bærebjelke – kulldriften – fases ut.

I denne konteksten er det flere som spør seg om staten egentlig vet hva den vil med Svalbard. Hvilke interesser har norske myndigheter på Svalbard? Hvordan forsøker man å oppnå dem? Og ikke minst – lykkes man?

Svalbardpolitiske interesser og virkemidler

«Hvorfor er dette ordet interesse interessant? Hvorfor er det viktig å stille spørsmål ved hvilken interesse aktørene kan ha i å gjøre det de gjør?» Det spør den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1996) i den moderne klassikeren Symbolsk makt. Som svar på sitt eget spørsmål forklarer han at «Begrepet ‘interesse’ tvang seg først på meg som et redskap for brudd med en fortryllet og mystifiserende visjon av menneskelig handling». Interesse er et begrep som forklarer hvorfor mennesker gjør som vi gjør. Man kan ikke lage sosiologi uten å godta at mennesker har en tilstrekkelig grunn, mener Bourdieu. Mennesker kan være gale eller irrasjonelle, men de handler ikke uten grunn. Hva er så interesse? Ifølge Bourdieu er det «å anerkjenne spillet og å anerkjenne det som står på spill». Å ha en interesse i en politisk sak innebærer dermed at man bryr seg om utfallet av en sak.

Norges interesser på Svalbard kommer eksplisitt til uttrykk i Svalbardmeldingene, i form av fem overordnede mål som har ligget fast siden midten av 80-tallet. De fem målene er 1) en konsekvent og fast håndhevelse av suverenitet, 2) Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd, 3) Bevaring av ro og stabilitet i området, 4) Bevaring av områdets særegne villmarksnatur og 5) Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

For å oppnå de svalbardpolitiske målene har norske myndigheter flere virkemidler til rådighet: pengeoverføringer over både svalbardbudsjettet og på det ordinære statsbudsjettet, lovgivning og håndhevingen av denne, og statlig eierskap i ulike bedrifter er alle viktige styringsinstrumenter.

Svalbard, miljø og sikkerhet

To viktige interesser i norsk svalbardpolitikk er altså miljø og sikkerhet.

I Svalbardmeldingen heter det at «Svalbard skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder». Ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser «skal miljøhensyn veie tyngst». Svalbard har et unik, men sårbart plante- og dyreliv, som med klimaendringer og økt aktivitet opplever stort press. Svalbardtraktaten gir imidlertid norske myndigheter et sterkt mandat til å iverksette tiltak for å ivareta naturen, da artikkel 2 slår fast at Norge har rett til å treffe «passende forholdsregler» for nettopp å sikre bevarelsen av flora og fauna.

Svalbardmiljøloven er en av de mer sentrale lovene som gjelder for Svalbard i dag. Formålet med loven er å «opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner». Dette er med andre ord kanskje det viktigste styringsinstrumentet for å oppnå målet om bevaring av områdets særegne villmarksnatur.

Svalbard er sagt å være nordområdenes største sikkerhetsutfordring. Det er særlig det asymmetriske maktforholdet mellom småstaten Norge og stormakten Sovjet/Russland som har skapt hodebry for norske myndigheter. Begge land har hatt fast tilstedeværelse på Svalbard i et århundre, og dette nærværet har naturligvis påvirket Norges politiske handlingsrom. Gjennom siste halvdel av 1900-tallet har Svalbardtraktatens artikkel 9 – som forbyr at Svalbard skal brukes i krigsøyemed – vært gjenstand for mye diskusjon mellom de to partene, i forhold til for eksempel utbygging av satellittaktivitet og flyplass.

Norges suverenitet over Svalbard er likevel godt etablert og stort sett uimotsagt. Den største utfordringen for norske myndigheter i dag er å få gjennomslag for sitt syn på svalbardtraktatens geografiske omfang i forhold til havretten. Det norske synet er at svalbardtraktaten bare gjelder for Svalbards landområder og territorialsjø, mens havretten overtar i havområdene utenfor dette. En slik tolkning vil gi Norge suverene rettigheter til ressursene i disse havområdene, uten å ta hensyn til traktatens ikke-diskrimineringsprinsipp. Dette synet har naturligvis ikke fått fotfeste uten reaksjoner. Russland, men også flere av Norges NATO-allierte, reagerer når Norge forsøker å teste vannet. Når sjøisen smelter og ressursene i Svalbards havområder blir mer tilgjengelige – fisk, krabber, olje og gass –, blir denne disputten stadig mer aktuell.

Når det gjelder sikkerhet, er det imidlertid også naturlig å nevne Store norske Gruvedrift AS, tidligere Store Norske Spitsbergen kullkompani. I over hundre år har det statseide gruveselskapet vært et sentralt virkemiddel for å bidra til de svalbardpolitiske målene. Ikke minst har dette vært knyttet opp til målet om å opprettholde et stabilt, norsk samfunn på øygruppen.

For det første er energi helt nødvendig for å kunne ha en robust bosetning på 78° nord, hvor det (til tross for at vinteren har blitt 4 grader varmere de siste 30 årene) ikke er uvanlig at gradestokken kryper ned mot -30 tallet i lengre perioder. Og energien er det Store Norske som har stått for, i form av kull.

For det andre har Store norske bidratt med norske, helårlige jobber, og har med det vært hovedkilden til befolkningsmassen som utgjør det norske samfunnet på Svalbard. Som bemerket av Pedersen (2017), har Store norske gjennom å sikre en betydelig tilstedeværelse av norske innbyggere i Longyearbyen har Store Norske bidratt til at ikke misforståelser om øygruppas juridiske status har fått spre seg.

Store norske har dessuten over 300 utmål på Svalbard, tilsvarende et areal på over 3000 kvadratkilometer. Dette er områder som inneholder potensielle forekomster av kull og andre mineraler, og kriteriet for å holde på dem innebærer at selskapet må foreta bergverksrelatert aktivitet innen fem år. Store Norske har derfor også vært et virkemiddel som har bidratt til norske myndigheters kontroll over viktige ressurser og områder.

Virkemidler under endring

Miljøloven og Store norske har altså vært viktige virkemidler for Norge for å ivareta sine interesser på Svalbard. Med klimaendringenes stadig økende press på Svalbards sårbare natur, kan det imidlertid være behov for strengere reguleringer. Klimaendringene har i seg selv store konsekvenser for dyre- og plantelivet som er så tilpasset det kalde nord. Samtidig gjør mindre sjøis området mer tilgjengelig. De siste årene har turismen økt voldsomt. Selv om dette kan ha positive ringvirkninger for lokalsamfunnets økonomi og tilbud, har det også negative effekter: vegetasjonen blir mer slitt, kulturminner rammes i økende grad av erosjon, infrastrukturen står i fare for å overbelastes, og skutertrafikken forstyrrer dyrelivet.

For å imøtekomme den økte ferdselen, har norske myndigheter sendt ut svalbardmiljøloven på høring. De vil iverksette tiltak som ivaretar miljømålene gitt de endringene som har vært, men dette har møtt store protester fra den lokale reiselivsnæringen.

Det kan selvfølgelig virke som et paradoks at miljøloven og kullvirksomheten har stått side om side som viktige svalbardpolitiske virkemidler. Gruvedrift og kullfyring er ikke særlig positivt for miljø og klima. Longyearbyen er trolig en av de byene i Europa som forurenser mest per innbygger nettopp på grunn av kullkraftverket.

Og nå er kullæraen i ferd med å ta slutt. I januar 2021 offentliggjorde norske myndigheter beslutningen om å få på plass en ny energiforsyning for Longyearbyen. Kullkraftverket er gammelt og i en så dårlig forfatning at det setter energisikkerheten på spill. Med det påfølgende lokalstyrevedtaket om å avslutte kullforsyningsavtalen med Store norske fra september 2023 konkluderte Store norske med at kulleventyret hadde fått sin sluttdato. Selv om gruvedriften nå har blitt forlenget med to år på grunn av høye kullpriser, er et endelig punktum for denne næringa satt.

Det er tydelig at et skifte er på vei. Gruvedrift har vært bærebjelken i norsk aktivitet og tilstedeværelse på Svalbard gjennom hundre år. Tidligere mente man at reiselivet kunne overta som en av de nye beina for Svalbardsamfunnet, men påvirkningen dette har på naturen gjør dette til en utfordring. I tillegg er reiseliv (og for øvrig forskning, som også er en viktig næring på Svalbard) en internasjonal næring, som neppe kan gjøre opp for de norske arbeidsplassene og tilstedeværelsen som kullindustrien har stått for.

Dette er en vanskelig nøtt for norske myndigheter: hvordan opprettholde målet om norske samfunn på øygruppen og dermed underbygge de sikkerhetspolitiske interessene, men samtidig bevare områdets særegne villmarksnatur og ta Svalbardsamfunnet inn i ei moderne tid?

Longyearbyen – et parallellsamfunn?

Heldigvis for norske myndigheter, kan man si, er det flere verktøy i verktøykassa. I sommer vedtok regjeringen å innføre krav om tre års botid i en norsk kommune for andre enn norske statsborgere for å ha stemmerett og være valgbar til lokalstyret i Longyearbyen. I praksis betyr dette å frata utlendinger stemmeretten. Flere frykter at dette vil skape et klasseskille mellom norske og utenlandske innbyggere.

Samtidig har regjeringen innført begrensninger for retten for spesialundervisning. Barn med store tilretteleggingsbehov vil miste skoleretten. Dette kan bety at familier med barn som har vokst opp på Svalbard i verste fall vil måtte flytte.

Staten har dessuten sikret seg eierskap over mer av boligmassen i Longyearbyen. Tidligere justisminister Monica Mæland uttalte i forbindelse med saken at «Boligpolitikken er et godt virkemiddel for å videreutvikle Longyearbyen som et levedyktig lokalsamfunn i samsvar med målene i svalbardpolitikken. Målet er å sikre boliger til de offentlig ansatte og bidra til en god forvaltning av boligmassen». Bolig er en viktig maktfaktor i Svalbardpolitikken, som gjør det enklere å holde kontroll på hvem som bor og driver virksomhet i byen.

Det var i dette mylderet av nye endringer og i kjølvannet av en pandemi at også det nye miljøregelverket ble sendt på høring. I forbindelse med at miljødirektoratet var oppe for å orientere om forslaget, samlet flere hundre innbyggere seg i et fakkeltog «mot alt de var forbanna over».

Mange føler seg motløse i møte mot det som oppleves som et statlig overformynderi og udemokratiske skinnsprosesser. Svalbardsamfunnet illustrer det nok mange i utkants-Norge kan kjenne seg igjen i: avstanden mellom de som bestemmer og de det bestemmes over, er for stor.

På den andre siden er det få lokalsamfunn som opplever så stor politisk interesse som det Longyearbyen gjør. Alle stortingskomiteer besøker Svalbard i løpet av sin stortingsperiode, og ministerbesøk er heller ingen mangelvare.  Svalbard har stor betydning for Norge, og det er viktig at politikerne vet dette. Men for å vende tilbake til Bourdieu: hva er det egentlig som står på spill?

Svalbard – en grensestein i et rikt hav

Når Norge nå strammer grepet – for det framstår det unektelig som de gjør –, hva er det som ligger bak? Hvorfor er norske myndigheter livredde for å miste «norskheten» i Svalbardsamfunnet? Ja, suverenitetshensyn kan være viktige i seg selv, men hva skal Norge egentlig med suvereniteten over Svalbard?

På mange måter har Svalbards historie vært en lang kamp om ressurser, hvor det store spørsmålet har vært hvem som har rett til å høste ressursene. Fra hvalfangst på 1600-tallet til den ekspansive gruvedriften på 1900-tallet, har ressursutnytting og motstridende suverenitetskrav gått hånd i hånd. I dag er spørsmålet om svalbardtraktatens versus havrettens omfang Norges største utenrikspolitiske utfordring.

Som Svalbardhistoriker Thor Bjørn Arlov skriver: «Det er som grensestein i et rikt hav øygruppen har størst betydning for Norge».

I søken etter å sikre suverene rettigheter til ressursene kan miljøinteressene spille på lag med sikkerhetsinteressene. Russland har flere ganger påpekt at miljøloven er «et fordekt forsøk» på å presse dem vekk fra Svalbard. Selv om miljøloven må sies å handle om genuine ønsker om å ivareta svalbardnaturen, er miljøvern også et effektivt hinder for nærings- og tilstedeværelsesetablering. Det er imidlertid ikke like sikkert at statens interesser på Svalbard går overens med lokalbefolkningens interesser. På veien mot å befeste betydningen av Svalbard som grensestein, kan avstanden mellom de som styrer og de som styres komme til å bli enda større.

Fra et sosialistisk standpunkt kan man spørre seg om det er riktig av Norge å bruke Svalbard som en grensestein i et rikt hav, eller om det er andre og viktigere hensyn som bør tas.

For det første bør hensynet til klima og miljø settes i førersetet. Petroleumsressursene må få ligge i ro, og det bør heller ikke åpnes opp for utvinning av andre mineraler på havbunnen. Å legge større deler av havområdene rundt Svalbard under marint vern kan dessuten være en løsning for å hindre økt spenning om disse naturressursene og spørsmålet om hvem som har rett til å utvinne dem.

For det andre bør lokaldemokratiet styrkes, ikke svekkes. Alle må få delta i lokaldemokratiet på samme vilkår som på fastlandet. Svalbard kommer alltid til å være et spesielt sted med tanke på øygruppas geopolitiske betydning, men dette bør ikke være gyldig grunn til å svekke rettighetene til de som bor der.

For det tredje bør klassekampen på Svalbard få sitt rettmessige fokus. Før valget i fjor gjorde Svalbardposten en gjennomgang av partienes partiprogrammer. I Rødts partiprogram var ikke Svalbard nevnt. Redaktøren skrev imidlertid at hos Rødt «er klassekamp det store hurraordet, og det er tydeligvis lite av klassekamp på øya. Mulig de skulle sett litt nærmere på samfunnsstrukturen her og på dette klassedelte samfunnet.»

Den oppfordringen bør Rødt ta. For på Svalbard er det nok av klassespørsmål å ta tak i.

Artikler & intervju

Leder
Samisk kultur og identitet i vinden

Plukk

Gnist-samtalen med Boye Ullmann

De beste av de beste: Enhetsskolen har eliteskoler, men er det et problem?
av Pål Halvorsen

Tvungen lønnsnemnd igjen? Da er svaret opprør!
av Stine Westrum

Hva er klasse? En klargjøring av den marxistiske posisjonen
av Emil Øversveen

Verdien av lokalt fagligpolitisk samarbeid
av Maren Njøs Kurdøl

Klasse og rasisme
av Nora Warholm Essahli

Kvinnene som kraft. Kan erfaringer fra Kvinnenes tariffaksjon, 1986-1989, være til nytte i dag?
av Siri Jensen

Arbeiderklassen, fagforeningene og den frigjørende kampen i Afrika
av Baba Aye

Virker frontfagsmodellen? — og for hvem?
av Johan Petter Andresen

Hva vil Norge egentlig med Svalbard?
av Tiril Vold Hansen

Nakba – katastrofen – 75 år
av Svein Olsen

Bokomtaler

The Class Matrix: Social Theory after the Cultural Turn
av Vivek Chibber

Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat. Et portrett i politisk idéhistorie
av Harald Berntsen

Konrad Nordahl. Fagbevegelsens mektige leder
av Inger Bjørnhaug Berge Furre

Eit liv i rørsle
av Arnhild Skre

A Spectre, Haunting: On the Communist Manifesto
av China Miéville

Labor’s End: How the Promise of Automation Degraded Work
av Jason Resnikoff

Understanding the Palestinian- Lebanese resistance
av Palestinakomiteen i Norge:

Bokhjørnet
av Tore Linné Eriksen
Bokomtaler Revolusjonens A-Å

Totalarbeideren
av Jokke Fjeldstad

Når media og politikere i dag uttrykker det forferdelige i at vi nå har en «krig i Europa», unnlater de å fortelle at det bare er om lag 20 år siden den forrige brutale krigen i Europa ble avsluttet, krigen på Balkan, krigen om Jugoslavia. I løpet av en tiårsperiode ble et relativt stort land i Europa, Jugoslavia, fjernet fra kartet og erstattet av seks små nasjonalstater. USA og deres NATO – allierte framstilte opprettingen av de små nasjonalstatene som en seier for demokratiet og folkeretten. Når Russland går inn i Ukraina med militære styrker for å støtte den russiske minoriteten som krever nasjonal uavhengighet i Luhansk og Donetsk, er det okkupasjon.

Av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og aktuell med boka Arbeiderklassen, Visjoner om en annen verden. Han utgav i 1985 boka Jugoslavia, et forsøk på sosialisme.

De to krigene har mye til felles. Begge er sterkt påvirket av den internasjonale situasjonen og stormaktenes globale ambisjoner. I begge krigene dreier det seg om land i økonomisk krise, om nasjonal splittelse og om korrupte maktpolitikeres ambisjoner og i begge krigene blir vanlige innbyggere taperne. Mye er i dag glemt av det som skjedde i Jugoslavia i årene 1990 til 2000. Derfor må jeg bruke litt ekstra plass på de dramatiske hendingene på Balkan som i perioder rystet hele Europa.

Bombingen av Beograd

I parken utafor Radio og TV-bygget i Beograd står en liten minneplate med innskriften «Hvorfor». Minneplaten gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg kort tid etter bombingen besøkte Beograd. Den store TV-bygningen var bombet i stykker. 16 journalister og teknikere var drept. Farlige kjemiske utslipp fra en fabrikk nært sentrum, hadde ført til et stort antall krefttilfeller.  Min gode venn Ljubica Rajic var en av kreftofrene. Ljubica, sosialisten, professoren i nordiske språk og Norgesvennen, var en av dem som måtte ofres i denne såkalte humanitære aksjonen der Norge hadde deltatt med F-16 fly i NATO-armadaen på 1100 bombefly. Statsminister Bondevik hadde sagt Ja til å delta i aksjonen, uten godkjenning av FN. Amnesty kalte aksjonen en «krigsforbrytelse». Alle partiene på Stortinget sa ja, også SV. Dette ble framstilt som en humanitær operasjon for å berge uskyldige albanere fra

Milosevics terror. Den 24. mars 1999 slapp Nato-fly sine ødeleggende bomber over «Beograds Marienlyst». Bombingen av Jugoslavia var den største militære operasjon i Europa siden 2.verdenskrig. I tillegg til de menneskelige ofrene ble fabrikker, bruer, veier bombet i stykker. Vi var nå i siste fase av den langvarige krigen. Noen måneder seinere, den 12.juni 1999, kunne norske soldater, som de første Nato-troppene, gå inn i Pristina og erklære at Kosovo ikke lenger var en del av Serbia.

Det er verdt å tenke tilbake på NATO-operasjonene i Jugoslavia på 90-tallet da Russlands erobring av Krim og støtte til nasjonalister i Donetsk og Luhansk skaper forferdelse. USA og NATO brukte sin makt på samme måten da de opprettet nye statsdannelser på Balkan 20 år tidligere.

Hvorfor måtte Jugoslavia ødelegges?

Den jugoslaviske situasjonen

Jeg var student i Jugoslavia i 1968/69. Dette var Titos Jugoslavia, landet som bygde sin egen form for sosialisme og som spilte en helt sentral rolle i den alliansefrie bevegelsen. Studenter fra mange land i den tredje verden fikk studere gratis ved landets universitet. Mange kom fra afrikanske land og skulle hjem og bygge «african socialism». Andre skulle hjem til arabiske land og bygge «arabic socialism». I Jugoslavia kunne de studere det spesielle økonomiske systemet arbeiderselvstyre og den spesielle måten landet organiserte en flernasjonal stat på.

Den jugoslaviske modellen hadde vært en suksess. Landet hadde oppnådd uavhengighet fra Moskva og Peking og landet hadde gode forbindelser til kapitalistiske land, selv om de sto fast på at de bygde sosialisme.

Den økonomiske veksten var imponerende. Mellom 1950 og 1975 hadde landet firedoblet nasjonalproduktet, en vekst som langt overgikk veksten i små kapitalistiske land som Hellas og Portugal og nesten det dobbelte av veksten i norsk økonomi. Til tross for betydelige økonomiske forskjeller mellom landets seks nasjonaliteter, var ikke uenighetene større enn at de kunne samarbeide om dette store statsprosjektet. (Se Oppløsningen av Jugoslavia, hefte utgitt av meg for RV i 1996). Utviklingen i Jugoslavia beviste at det var mulig å oppnå stor økonomisk, sosial og kulturell vekst selv om arbeiderne var med og styrte bedriftene og statsplanen var overordnet bedriftenes planer. For mange tidligere koloniland, som ikke ønsket å innføre kapitalisme, ble den jugoslaviske modellen en inspirasjon.

Jeg studerte i Jugoslavia da landet hadde sin storhetstid. Mitt parti den gangen, SF, var også sterkt inspirert av den jugoslaviske modellen.

USA og Vestens nye våpen: Kapital.

Etter Vietnamkrigen og den økonomiske krisa i 1972/73 sto vestlig kapitalisme overfor alvorlige utfordringer: Sovjetunionen økte sin innflytelse i store deler av den tredje  verden. Maos Kina inspirerte også mange, og Jugoslavia ble sett som et alternativ for land som ønsket uavhengighet fra stormaktene.

Hvordan skulle USA og Vesten møte utfordringene? Nederlagene i Algerie og Vietnam og Sovjetunionens militære styrke hadde svekket lysten på nye militære eventyr. Svaret kom fra de amerikanske nyliberalistene: erobre nye markeder med kapital, ikke våpen.  Enorme mengder overskuddskapital fra oljekrisa på 70-tallet ble tilbudt i form av billige lån til land i den tredje verden og planøkonomier som manglet investeringskapital. Også den jugoslaviske regjeringa ble fristet til å ta opp store lån via Verdensbanken og Pengefondet. Snart var mange fattige land og planøkonomier i gjeldskrise. Med renteøkninger på 80-tallet, vokste gjeldskrisa.

I flernasjonale stater som Jugoslavia, førte den økonomiske krisa til økt rivalisering mellom de nasjonale maktsentrene. I stedet for å begrense bruken av markedskrefter, ville høyreorienterte ledere ha mer marked. Planøkonomien brøt sammen og ulikheten mellom nasjonalitetene økte. I 1990 ble kommunistpartiet oppløst og en fiendtlig utvikling mellom republikkene utviklet seg. Rivaliseringen mellom Kroatia og Serbia nærmet seg full krig. markedsorienterte ledere krevde oppløsning av den flernasjonale staten. Drivkraften i kravet om oppløsning av staten var kroatiske ledere med politiske røtter tilbake til den fascistiske Ustasjabevegelsen fra andre verdenskrig.

USA/NATO, forsvarer av undertrykte nasjoner?

Hvordan møtte de vestlige imperialismaktene krisen i Jugoslavia? Etter den andre verdenskrigen hadde de erklært at alt måtte gjøres for å unngå ny krig. Nå, 45 år seinere var dette bare store ord. Krisen i Jugoslavia ble utnyttet maksimalt for å svekke planøkonomier og erobre nye allierte og markeder.

Etter sammenbruddet av Sovjetunionen og USAs seier i Irak-krigen 1992 var haukene i Pentagon styrket. Igjen var det vilje til å bruke militær makt i kampen for å sikre USAs/Vestens globale interesser. Behovet for et mer offensivt NATO hang også sammen med utviklingen av imperialismen. Verdens globale storselskaper hadde vokst i alle verdensdeler. I sin stadige jakt på nye råstoffkilder og markeder var det økende behov for bruk av militær makt. Tida var inne til å endre NATOs strategiske konsept. Den offisielle begrunnelsen var behovet for å hjelpe nasjoner og land som var truet av diktatorer og fiendtlige stormakter. Endringen av NATOs aksjonsområder til også «Out of area», løste problemet. Jugoslavia ble testen på den nye strategien.

I løpet av en sjuårsperiode med svært aktiv politisk innblanding og militære intervensjoner lyktes USA/NATO med:

– å splitte opp staten Jugoslavia i små stater.

-å sikre Tyskland/EU kontroll med Slovenia og Kroatia og dermed adgang til Middelhavet

-å dele opp Bosnia i etniske områder

-å rive Kosovo fra Serbia og gjøre Kosovo til NATO/EU-base

-å knekke den serbiske Milosevic regjeringen politisk og militært gjennom en brutal krig.

Over 100 000 mennesker mistet livet i kampene på Balkan. Dette er mange ganger tallet på drepte i dagens Ukraina. I ettertid har massakrene i Srebrenica fått stor oppmerksomhet. Det var mange «Srebrenicaer» i denne langvarige krigen.

Et uttrykk for viljen til maktbruk fra USA/NATO er uttalelsen som en av USAs mest toneangivende journalister, Thomas Friedman kom med  i New York Times 23.april 1999: «For hver eneste uke dere herjer i Kosovo vil vi sette landet deres tilbake med et tiår. Vil dere ha 1950? Vi kan gi dere 1950. Ønsker dere å gå tilbake til 1389? Vi kan klare 1389 også. Det som trengs er en nådeløs luftkrig hvor «vi har som mål hver eneste kraftledning, hvert vannrør, hver bro, hver vei….»

På 60-og 70-tallet ble Jugoslavia rost for sin flernasjonale karakter. Politikere fra hele verden kom til Beograd for å studere hvordan Jugoslavia på fredelig vis hadde lyktes i å samle folk med ulik nasjonal bakgrunn. Dette var også det eneste logiske i en stat hvor hele området var preget av nasjonal og etnisk blanding. For små nasjonaliteter var dette særlig viktig. Da kroatene krevde selvstendighet for republikken Kroatia, skapte det redsel i andre deler av Jugoslavia. Hva ville skje om Bosnia skulle bli en stat? Hvilken nasjonalitet skulle «eie» denne staten? I denne delen av Jugoslavia utgjorde muslimene 40 %, ortodokse serbere 32%, katolikker 20 %. (Kilde: Lysestøl: Jugoslavia, et forsøk på sosialisme. Oktober 1985). Hva slags statsdannelse skulle dette bli? Faren for en krig i Bosnia var stor. I Sarajevo organiserte folk først på 90-tallet store demonstrasjoner mot oppløsning av den flernasjonale staten, mot en egen bosnisk stat.

Men, uansett protester, krefter som ønsket Jugoslavia oppdelt i nasjonalstater fikk full støtte av USA/Nato. Krigene på Balkan åpnet veien for kraftig styrking av USAs innflytelse i Europa. Når europeiske politikere ikke lyktes i å lage en plan for Bosnia, tok amerikanerne ledelsen. Forhandlingene ble flyttet til USA og endte med den såkalte «Daytonavtalen», en plan som delte Bosnia i to hoveddeler og mange underområder. (Den norske regjeringa var aktivt med i forhandlingene i 1993 gjennom utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Stoltenberg hadde vært en varm venn av Jugoslavia og hadde sterke personlige relasjoner til Beograd. Nå bidro han med sin ekspertise til ødeleggelse av landet). I desperasjon flyttet folk på kryss og tvers i

Bosnia for å sikre seg et sted å bo der «deres» nasjonalitet var dominerende. Daytonavtalen var en avtale over hodet på folket i Bosnia. For å hindre blodbad ble det bestemt at NATO skulle ha 60 000 soldater til stede.

Oppløsningen av Jugoslavia markerte starten på en tiårsperiode, 1999 – 2009, med kraftig styrking av NATO. 14 nye land ble medlem. Dette var land som tidligere var tett knyttet til Sovjetunionen/Russland. NATO kunne nå bruke sin nye styrke til intervensjoner i Midtøsten og andre deler av verden.

Når stormakten Russland forsvarer sine interesser

Hvordan påvirket denne voldsomme offensiven fra USA/NATO stormakten Russland? I Russland var planøkonomien brutt sammen. Gjennom en turbulent periode etter 1991 ble en primitiv form for kapitalisme utviklet. Offentlige eiendommer ble erobret av korrupte oligarker og den politiske makten ble erobret av nasjonalistiske politikere som var bevisst Russlands militære styrke og økonomiske potensiale. Ingen land i verden har kontrollen med så store landområder. Store deler av landområdet er ennå lite utforsket. Det er liten tvil om at de kapitalistiske teknologigigantene i USA og Vesten, som er opptatt av å sikre seg strategiske råvarer i framtida er opptatt av det russiske potensialet.

Makthaverne i grenseland som Ukraina hadde innført markedsøkonomi. Men dette store jordbrukslandet var i økonomisk krise. Nasjonalproduktet var på nivå med  tredje verden land og mulighetene til vekst var begrenset om de ikke frigjorde seg fra en stagnerende russisk økonomi. Oligarkene i maktposisjon, forsto at ei framtid alliert med USA/Vesten ga helt andre økonomiske muligheter enn i allianse med Russland.

Også folk flest i Ukraina var trøtt av fattigdom, økonomisk stagnasjon og en korrupt maktelite. Stadig flere har ønsket løsrivelse fra Russland og tettere tilknytning til Vesten.

Den stadig mer provestlige utviklingen i Ukraina har truet russiske interesser. Det har også vært liten tvil om hva som er NATOs strategi, løsrive Ukraina fra Russland og knytte landet

tettere til EU og NATO. Dette ble klart uttrykt på Natotoppmøtet i Bucuresti i 2008 og gjentatt en rekke ganger seinere.

Som i det tidligere Jugoslavia, har forholdet til stormaktene variert med nasjonalitet. Ukraina er en flernasjonal stat med en stor russiskspråklig minoritet. Om lag 18 % av befolkningen sier at russisk er deres morsmål. De russiskspråklige dominerer i Øst, i Luhansk og Donetsk fylker. Flertallet i de russiskspråklige områdene har fryktet en tettere tilknytning til EU og Nato. Spenningen mellom nasjonalitetene skjerpet seg etter 2014 med Euromaidan, Russlands annektering av Krim og opprettingen av folkerepublikkene Luhansk og Donetsk samme året. Spenningen skjerpet seg ytterligere med den nye språkloven i 2019 som gjør det vanskeligere for folk å bruke russisk språk.

I denne spente politiske situasjonen velger Russland, offisielt for å komme sine russiske landsmenn til unnsetning, å angripe Ukraina. Krigen har nå vart i over et halvt år. Politikere og media framstiller krigen som enestående og brutal. Som jeg har vist i denne artikkelen er det under 20 år siden en lignende krig utspant seg i Sør -Europa. Også den gangen var det stormakten som påsto de ville hjelpe nasjonale minoriteter. På Balkan greide USA/NATO å tvinge igjennom en fredsavtale på sine premisser. Stormakten Russland står i en mye svakere posisjon. I mars så det ut til at det var mulig å komme til forhandlinger i Ukraina. Men etter at USA og deres allierte aktivt har gått inn med massiv våpenstøtte til Ukraina, ser det i skrivende stund ikke ut som en forhandlingsløsning kan ventes med det første. Dette henger også sammen med den globale politiske situasjonen.

Under krigen på Balkan var Russland kraftig svekket og den nyliberale revolusjonen gikk sin seiersgang over store deler av kloden. Siden den gangen har den globale situasjonen endret seg. Den viktigste endringen er utfordringene fra et Kina i kraftig vekst og det tettere samarbeidet mellom vestens fiender, Kina, Russland og Iran. Dersom denne alliansen styrkes vil USA/Vesten miste mye av sin innflytelse i Eurasia, som omfatter 70 % av jordas befolkning. Særlig truende for USA er Kina og Russlands forsøk på å frigjøre seg fra USAs kontroll med verdens finanssystem. I dag vet vi at Kina, Russland og Iran gjennomfører viktige handelstransaksjoner uavhengig av dollarsystemet. Dette kan i framtida bli et alternativ i internasjonal handel og bety en trussel mot USAs finansmonopol. ( Se dr.  Roger Van Zwanenberg i Palestine  Chronicle  30.08.22)

I et slikt perspektiv er krigen i Ukraina mer enn bare en krig om Ukrainas selvstendighet. En langvarig krig bidrar til å svekke Russland på mange områder og hindre utviklingen av alliansen med Kina. For Russland er det derfor fortsatt viktig å hindre at Ukraina med en befolkning på 45 millioner og et stort territorium blir en framtidig base for USA/NATOs interesser. Det er liten grunn til å tro at det bare er det ukrainske folket USA/NATO  har i tankene når våpen pøses inn i landet.

Som et globalt fenomen kan ikke rasisme skilles fra andre globale undertrykkende strukturer, som klasse, kjønn og kapitalismen. Da Angela Davis nylig foreleste i Oslo pekte hun betimelig på problemer knyttet til “racial capitalism”. Samtidig kunne de kapitalismekritiske perspektivene vært enda mer gjennomgripende i hennes forelesning, skriver Toufoul Abou-Hodeib.

Toufoul Abou-Hodeib er historiker ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitet i Oslo. Hennes forskning omhandler samtids kultur- og sosialhistorie av Midtøsten, med fokus på Libanon og Palestina.

Publikummet som møtte opp på foredraget på Melafestivalen, som ble holdt på Saga Kino sensommeren 2022, var et sjeldent mangfoldig syn til å være et stort arrangement i Oslo. Her var folk i alle farger og fasonger, aktivister, kunstnere og akademikere. Og det stort sett unge publikummet var kun her og der flekket med grå hoder. Allerede før foredragsholderen åpnet munnen for å tale, ble hun møtt med stående applaus.

Alt dette er egentlig ingen overraskelse gitt at foredragsholderen var Angela Davis, invitert til å åpne 20-årsjubileet til Mela om temaet «Why Racism Must be a Global Concern». Hennes person og aktivisme går på tvers av skillelinjer mellom generasjoner og etniske identiteter — skillelinjer som noen ganger overfladisk dominerer politiske og kulturelle diskusjoner. Gjennom mange tiår med aktivisme og intellektuell produksjon har 78-åringen frontet kjernesaker for flere generasjoner, fra klassisk venstresideideologi til Black Lives Matter-bevegelsen (BLM) og skeive rettigheter mer nylig. Professoren ved University av California var medlem av kommunistpartiet i USA frem til oppløsningen av Sovjetunionen, har vært frittalende om feminisme og rasisme, og har frontet bevegelsen for avskaffelse av fengsler i USA. Hun har uttrykt seg om saker som spenner seg fra det lokale, som politisk mobilisering på grasrotnivået i amerikansk politikk, til en global forståelse av rasisme og sexisme.

I anledning Melafestivalens jubileum, åpnet Davis med et tema som hun også kom tilbake til senere i foredraget: kunstnernes rolle i å overskride grenser. Men den tråden var bare én av flere i et foredrag spekket med eksempler og anekdoter fra et liv i aktivisme og akademia. Hun snakket om hvordan internasjonal solidaritet var blottet for anerkjennelsen av rasisme som et globalt problem. Samtidig ga hun også en internasjonal solidaritetskampanje anerkjennelse for å ha bidratt til hennes frifinnelse fra en siktelse for medskyld i bortføring og drap, i det som ble kjent som Marin County Civic Center-angrepene i California i 1970. I et vink til Marx og Engels snakket hun også om behovet for en «multiracial international» som kunne romme aktivisme både mot rasisme og sexisme. Som et eksempel på rasisme som et globalt fenomen, nevnte hun en utbredt fornektelse av at rasismen ligger til grunn for det settler-koloniale forholdet mellom Israel og Palestina. Og, selvfølgelig, gikk hun stadig tilbake i foredraget til BLM-bevegelsen og hvordan det tok 50 år med aktivisme før man begynte å snakke om rasisme som et strukturelt problem, slik BLM gjør.

Foredraget til Davis beskrives best som ulike innlegg og anekdoter som alle formidlet en humanistisk visjon av «vår fremtid som en art som lever sammen, ærer jorden og respekterer andre arter», for å bruke hennes egne ord. Davis’ vidtrekkende foredrag var i tråd med begivenhetens natur og det brede spekteret av publikummet som hadde kommet for å høre henne tale. Med utgangspunkt i episoder fra hennes mange år som aktivist, malte hun et bilde av en nyere og mer moden aktivisme med rom for kjernesaker som dreier seg om rasisme, sexisme og klima. Mens hun navigerte en bred tilnærming til temaet «Global Race» som gikk fritt på tvers av tid og rom, presenterte hun bare få glimt av hvordan alle disse trådene flettes sammen, og hvilken plass klasse har i en global forståelse av rasisme.

Et aspekt som Davis av og til fremhevet i foredraget, men som kunne vært mer gjennomgripende, var «racial capitalism», et begrep utviklet av den radikale, afroamerikanske tenkeren Cedric Robinson i hans kanoniske Black Marxism (1983). I denne boka – som både bygger på, men også kritiserer – tankene til Karl Marx og Friedrich Engels, argumenterer Robinson for kapitalismens sentrale rolle i å frambringe og opprettholde rasisme. Forstått som en struktur av diskriminering og dominans brukt for å utvinne sosioøkonomisk merverdi, understreker «racial capitalism» hvordan kapitalismen nyter godt av ulikheter i sosiale relasjoner, spesielt rasisme. Ikke overraskende, utviklet Robinson konseptet i en amerikansk, akademisk kontekst og i den historiske skyggen av slaveri og de rasistiske ulikhetene USA er bygget på. Men konseptet har fått bredere betydning for antirasister i senere år. Mer generelt har tankene til radikale, afroamerikanske intellektuelle funnet fornyet liv i BLM-bevegelsen og dens betoning av rasismens strukturelle grunnlag. Movement for Black Lives (M4BL), dannet i 2015 som en koalisjon av mer enn 50 grupper aktive i BLM-bevegelsen, bruker spesifikt begrepet «racial capitalism» i sin analyse av undertrykkelse av afroamerikanerne.

Å tenke på rasisme som et strukturelt problem handler ikke bare om å bruke vanskelige og fancy begreper. Det innebærer et totalt skifte i perspektiv på hva rasisme er og hvordan det kan bekjempes. Det betyr at langt ifra å handle om et individuelt problem eller om individuelle holdninger, kan rasisme som et globalt spørsmål ikke skilles fra andre globale undertrykkende strukturer, som klasse, kjønn og kapitalismen. Der begynner de forskjellige trådene fra Davis’ foredrag – som spenner i fokus fra kvinner til transpersoner, fra palestinere til afroamerikanere – å flettes sammen. Når rasisme er forankret i globale ulikheter, kan det ikke bekjempes gjennom smal identitetspolitikk eller måles med enkelte individers prestasjoner. Selv om for eksempel valget av den første afroamerikanske presidenten kan sees som et resultat av flere tiår med aktivisme i USA, forblir mange av strukturene som opprettholder rasisme – som fengselssystemet og USAs imperialistiske utenrikspolitikk – intakte. Rasisme kan med andre ord ikke behandles verken som et representasjonsproblem eller bare innenfor nasjonale rammer.

En strukturell forståelse av rasisme er en god motvekt til en forenklet identitetspolitikk som sidestiller strukturell fremgang med at man kan krysse av for representasjonskrav i enkelte politiske stillinger, eller bøker på pensum. Selv om slike krav er viktige, er de ikke tilstrekkelige. En dominerende struktur løser seg ikke automatisk opp bare gjennom at inkludering av individer fra minoritetsgrupper gir bedre representativitet for disse gruppene som helhet.

Davis’ stemme er også en påminnelse om at rasisme ikke kan tilnærmes bare på nasjonalt nivå. Selve historien om imperialisme, kolonialisme og slaveri er global, og en tilnærming til rasismen i vår tid må også knytte den til dagens andre undertrykkende strukturer. Selvfølgelig har rasisme sin egen skrekkelige historie, men nettopp fordi den er så innbakt i klasse-, klima- og kjønnsulikheter, kan den ikke tilnærmes i isolasjon. En mer strukturell endring kan bare oppnås når rasisme blir forstått som et globalt system av undertrykkelse som muliggjør og blir ytterligere muliggjort av andre dominerende strukturer.

Vi står midt i en kvensk vår! Dette kommer til syne på flere måter. I løpet av det siste året har det vært flere debatter om kvener, det kvenske språket, og vår stilling i det norske samfunnet. Det dukker med stadig større hyppighet opp saker om kvenene i norske medier. Dette er positivt på flere måter da det har bidratt til en økt synliggjøring av denne «usynlige minoriteten».

Av Henrik Madsen, utdannet historiker (MA), kommunist og kven.

Første gang jeg kan huske å ha hørt om kvenene og det kvenske språket, var da jeg som delegat på Rød Ungdoms landsmøte i 2016 skulle være med på å stemme over et forslag om å vedta «Punaiset Nuoret» som offisielt, kvensk navn på organisasjonen. Jeg har sikkert hørt om den kvenske saken før dette også, uten at jeg har bitt meg særlig merke i det. Året etter ble jeg gjort oppmerksom på at dette også var noe som angikk meg personlig som en del av min families historie, noe jeg også skrev om i en artikkel publisert i Radikal Portal.

Historisk kontekst

Før jeg går videre er det viktig å ha en grunnleggende forståelse av kvenene og vår historie. Kvenene har en lang historie i de nordiske områdene, som strekker seg helt tilbake til de eldste kildene om Norge. Kvener er først omtalt i Ottars beretninger på 800-tallet, hvor våre områder beskrives som fra Bottenviken, nordover til Ishavet, fra Lofoten i vest til Kolahalvøya i øst. Senere fortsetter vår historie i Norge med de store folkevandringene fra Finland og Nord-Sverige mellom 1400-tallet og første halvdel av 1900-tallet.

Sammen med jøder, skogfinner, rom og romani er vi anerkjent som nasjonale minoriteter. Dette er folkegrupper med århundrelange tilknytninger til landet, og som ansees for å ha bidratt til å forme den norske kulturarven. I tråd med FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter, Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (Minoritetsspråkpakten) og Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter er myndighetene pliktig til å verne og støtte vår kultur- og språkarv. Dette er ikke noe man har bestemt for å være snille mot oss, men som tiltak for å reversere den århundrelange fornorskningspolitikken som ble drevet med mål om å utrydde våre språk og kultur.

Utover siste del av 1800-tallet gikk den norske staten fra å føre en politikk hvor kvener var ønsket for å bosette de nordlige områdene, til å betrakte oss som en fare for rikets sikkerhet. Lignende politikk ble også ført mot andre nasjonale minoriteter, og har hatt stor påvirkning på antall språkbrukere og folk som anser seg tilhørende disse gruppene. I kvenenes tilfelle resulterte dette i at flere nordnorske byer mistet sin kvenske majoritetsbefolkning, og at kvensk regnes som et av de mest utrydningstruede språk i Europa. Det er viktig å merke seg at den kvenske kulturen og språket ikke er noe vi har valgt å forlate, men noe som ble tvunget fra oss. Ødeleggelsen av den kvenske historien, kulturen og språket har vært en villet politikk av norske myndigheter.

Så langt har jeg beskrevet historien, men dette har virkninger som strekker seg fremover i tid. Følgelig blir spørsmålet hvordan diskrimineringen kommer til uttrykk i dag. Til å begynne med så er situasjonen bedre enn på lenge. Staten bedriver ikke lenger den intense assimileringspolitikken, språkforbudet er avskaffet, og det er begynner å bli noen år siden staten internerte minoriteter. Når det er sagt, så møter vi fremdeles flere utfordringer. Som ung kven kan disse utfordringene kort oppsummeres med mangel på kunnskap og infrastruktur, og generell motvilje både i det offentlige og i det private.

Mangel på kunnskap

Velger man å snakke høyt om egen identitet havner man fort i en forventet rolle som både historiker, representant og lingvist. Det å skulle stå frem og ville oppdage egen identitet er ikke nødvendigvis en enkel prosess, men noe man må hoppe ut i med begge beina. Det blir forventet full kunnskap om hvem og hva kvener er, hvorfor vi defineres som et eget folk, og om hvorvidt språket vårt er en finsk dialekt eller et eget språk. Ønsker man å søke kunnskap om vårt folks kultur, historie og språk er det en høy terskel for å finne den. Fornorskningspolitikken har forårsaket store brudd i kunnskapsformidlingen mellom generasjonene, noe som har ført til lav kulturell selvtillit blant oss unge. Bor man nordpå har man kanskje slekt eller naboer å spørre, men bor man sør i landet finnes det få informasjonskilder. Midt i dette betraktes man ofte på som en representant for hele det kvenske folket.

Står man frem med sin identitet, risikerer man å bli møtt med tvil og mistenksomhet. Dette kommer gjerne til uttrykk gjennom spørsmål om hvor kvensk man egentlig er, og om man virkelig kan kalle seg det. Selv har jeg opplevd å få spørsmål som minner sterkt om de man stiller hundeavlere, hvor det forventes å vise til hvor mange prosent man er, gjerne sammen med en stamtavle. Mislykkes man i å vise til nok «kvensk blod» i årene, eller ikke oppfyller et sett med vilkårlig og kontinuerlig endrede krav, er det fort at disse personene utenfor det kvenske miljøet ikke aksepterer det. Tvilen og mistenksomheten kan være noe som blir rettet mot en, så vel som noe man retter inn mot seg selv.

Mangel på infrastruktur

Helt fra barnehage til høyere utdanning lager lærerne eget materiale til kvenskundervisning, ettersom det mangler skolebøker og ressurser. Selv i de områdene med lovfestet undervisning i kvensk, er det krevende å finne undervisere. Her oppstår en uheldig spiral, hvor man ikke får undervist kvensk grunnet mangel på lærere som er komfortable med å undervise det, samtidig som man ikke får tettet lærergapet grunnet mangel på folk som får språkundervisning.

Mellom 2014 og 2019 gjennomførte Kvenungdommen et prøveprosjekt med kvenske loser (Kvääniluusit), som lignet de eksisterende ordningene med jødiske og samiske veivisere. Under prosjektet reiste unge kvener rundt på skoler i Troms og Finnmark for å formidle kunnskap om kvenske forhold til ungdom, og påvirke ungdoms holdninger til kvener. Pilotprosjektet konkluderte med at det er et stort behov for formidling av kvensk språk og kultur i skolen, men at det er et tungt ansvar å legge på ungdom, som i verste tilfellet fører til utbrenthet, og at man ikke har videre krefter til å arbeide med kvensaken.

Dessverre speiler dette seg i resten av samfunnet også. Kunnskapen om kvener og det kvenske språket er svært mangelfull. I lærebøkene omtales vi tilnærmet ikke, og gjerne bare i en forbigående setning. Måten vi blir skrevet om gir ofte et inntrykk av at vi er noe som en gang eksisterte, noe vi i aller høyeste grad fremdeles gjør.

Motvilje fra samfunnet

Den reelle dybden av problemene blir særlig tydelig i møte med storsamfunnet, hvor vi møtes med en generell motvilje i både det offentlige og private. Som nevnt tidligere er kampen om kvenskundervisning en stadig oppoverbakke. Universitetet i Tromsø (UiT) har offisielt et tilbud om kvensk utdanning, som de ofte skryter av. Det fungerer dessverre ikke i praksis, da de ikke tar opp studenter. Unge kvener med planen klar må altså enten utsette utdanningen på ubestemt tid, eller velge noe annet.

I et av tilsvarene Kristine og jeg mottok ble vi anklaget for å ville påtvinge befolkningen kvensk, som selvsagt ikke er riktig. Det vi tar til orde for er at det offentlige skal ta ansvar for at eksisterende regelverk følges opp, og at kvenskundervisningen som allerede blir reklamert for, faktisk skal tilbys for de som ønsker det. Som tidligere nevnt er kvensk anerkjent og beskyttet av Minoritetsspråkspakten, som pålegger staten å beskytte, styrke og videreutvikle språket, samt tilrettelegge for undervisning. I samme tilsvar ble vi gruppert sammen med andre minoriteter i Norge, og fikk høre at «man ikke kan undervise i alle mulige språk». Dette på tross av at vi er en nasjonal minoritet, som staten er særlig forpliktet å verne spesielt om. Samtidig er det viktig å påpeke at morsmålsundervisning allerede er en rett som gjelder barn og unge som er vokst opp i flerspråklige hjem. Igjen er det vi tar til orde for er et minimumskrav.

Motviljen er dessverre ikke bare begrenset til å gjelde oss som gruppe, men også enkeltpersoner. I de forutnevnte artiklene trakk vi frem to eksempler: Det ene eksempelet var om en ung kven som fikk bekymringsmeldinger tilsendt jobben, etter å ha ønsket å skrive om historie i kvensk kontekst. Det andre var en som opplevde å stryke på en semesteroppgave om et «fritt, samtidsaktuelt tema», da vurderingsansvarlig mente det kvenske «ikke var aktuelt nok».

Bergen og flaggsaken

Motviljen er ikke begrenset til de historisk kvenske områdene, ei heller til staten, men finnes også ellers i Norge. Tidligere i år fremmet jeg og Rødt Bergen et forslag om å innlemme kvenfolkets dag og den internasjonale romanidagen i kommunens flaggregelverk. Bergen sitt flaggregelverk inneholdt allerede flere dager som ikke er offisielle flaggdager i Norge, og skulle etter de vedtatte endringene få enda flere. På tross av det mente flertallet av bystyrets medlemmer at det ikke var plass til rom, romani og kvenenes dager. Byrådet var enig med denne vurderingen, og begrunnet i debatten sin beslutning med at ettersom at ikke alle de nasjonale minoritetsgruppene hadde nasjonal- eller flaggdag, ville de ikke flagge for noen. Om de andre gruppene ønsket egne dager eller flagg, ble ikke tatt med i betraktningen, selv om Rødt Bergen oppfordret byrådet til å gå i dialog med de nasjonale minoritetsgruppene det gjaldt. I stedet for å ta et ordentlig standpunkt valgte byrådet altså å skyve de andre minoritetenes foran seg.

Et annet argument mot dette dukket opp i BA noen måneder senere, hvor det ble hevdet at det vil bli for dyrt for kommunen å flagge for alle mulige grupper og nasjonaliteter. Om vi ser bort fra at kommunen allerede flagger for flere grupper, og at det er usannsynlig at én gruppe til ville slått kommunen konkurs, så har Bergen kommune allerede et lager som rommer et stort antall flagg, deriblant de fleste nasjonalstaters flagg, som blant annet brukes til å flagge ved statsbesøk.  Blant disse ligger også kvenflagget, som kommunen kjøpte inn tidlig i 2022 for nettopp å flagge på kvenfolkets dag. Den engangssummen det kostet Bergen å flagge for kvenene er dermed allerede betalt. Ønsket var altså at kommunen skulle formalisere flaggingen ved å innlemme den i Bergens flaggregelverk, slik kommunen allerede har gjort med Island, Danmark, Sverige og Finland sine nasjonaldagen, samt Danmarks grunnlovsdag, heller enn å la det være opp til dagsformen til byrådet.

Oppsummering

Eksempler på utfordringer og negative erfaringer kan man trekke frem i evigheter. Målet med å trekke de frem her, er å male opp et bilde av hvilke utfordringer vi som unge kvener møter i dag. Når det er sagt er det ikke alt som er negativt. Som jeg nevnt i starten av artikkelen, så lever vi i det som blir betraktet som en kvensk vår. Vi har de siste tiårene gått fra en utvikling hvor folket og språket var ukjent for størsteparten av majoritetssamfunnet, til at vi dukker opp på stadig flere arenaer. Selv de politiske partiene har fått øynene opp for oss. Vi har gått fra en tilværelse på 1990-tallet hvor forslag som omhandlet kvener i et ungdomspartis programutkastet konsekvent ble korrigert til «svensk», til at de fleste politiske partier og ungdomspartier har vedtatt egne kvenske navn., Det i tillegg til at saker som omhandler oss har fått større plass i partiene programmer.

Den kvenske bevegelsen står midt oppe i en periode med mye nybrottsarbeid, hvor samtidig som vi er med på å utforme nye deler av vår kultur, også opplever å bli en stadig mer synlig del av samfunnet. I løpet av relativt få år har vi gått fra å bli enig om flagg, til at stadig flere kommuner og institusjoner flagger på kvenfolkets dag. I tillegg vil alle bilførere snart komme til å bære et stykke kvensk kultur i lommeboken, da alle nye førerkort bærer sangteksten til «Hyvän illan» i mikrotekst på baksiden. «Hyvän illan» blir ofte betraktet som kvenfolkets nasjonalsang, og er gjennom sine historiske røtter fra tettstedet Erkheikki i Sverige, med å knytte kvener sammen med de svenske minoritetsgruppene tornedalinger og lantalaiset.

Hovedpoenget er altså at kvener i høyeste grad er et folk med et levende språk, en stolt historie, og en levende kultur i vekst, og at det er viktig at den generelle kunnskapen i befolkningen henger med. Dessverre ser vi med bekymring på kunnskapsmangelen, og hvilke følger dette vil kunne ha for oss fra politisk hold, både nå og i fremtiden. Argumenter om at «nei, nå er det så få som kan språket og kjenner til folket at det ikke er vits» er dessverre ikke uvanlige. Det holder ikke, da det om noe, er et argument for det motsatte. Vi er nemlig fast bestemt på å bli.

Slavemerkene som utløste et av Norges første arbeideropprør

Tonje Lysfjord Sommerli, museumspedagog og medlem av Gnist-redaksjonen

Naturen hvor gruvene ligger, er vidunderlig vakker. Hver årstid her oppe ved Polarsirkelen har sin særegne skjønnhet. Det er vanskelig å avgjøre om dette imponerende høyfjellslandskap er vakrest under den korte sommeren med sin rike vegetasjon, eller under den lange vinteren, da alt er innsvøpt i et blendende, hvitt snøteppe. Like betagende er Naturen under den trolske vår eller når høsten farger den i gull og purpur og myrenes og kjerrets løv er i brunt og rødt!

Tettstedet Sulitjelma, populært kalt Sulis, ligger idyllisk til ved bredden av Langvatnet, omtrent en halvtimes kjøretur østover fra Fauske, ikke langt unna svenskegrensen. Med et folketall på mindre enn fire hundre innbyggere fremstår tettstedet som et naturskjønt, dog søvnig lite sted. Likevel, for litt over hundre år siden var tettstedet åsted for et av landets første virkelige arbeideropprør, et opprør som satte Sulitjelma på kartet og som danner utgangspunktet for Nils Gaups historiske dramafilm «Sulis», som har premiere i 2023. Men hva var det som trigget opprøret? Hvorfor fløt begeret over for de slitne, underbetalte gruvearbeiderne?

Den gule steinen – et skjebnesvangert funn

Fra langt tilbake i tiden har Sulitjelma vært et viktig reinbeiteområde for både norske og svenske samer – bruk av området som sommerbeite for rein er dokumentert helt tilbake til 1500-tallet.

I 1858 oppdaget samen Mons Andreas Petersen, bedre kjent som Mons Petter, en stein med gyllent skjær. I den tro at han hadde funnet gull, tok han steinen med seg til handelsmannen Bernhard Kock på Venset i et forsøk på å selge den. Handelsmann Kock var imidlertid ikke overbevist; selv om steinen hadde farge som gull, veide den altfor lite. Mons Petter måtte reise tomhendt hjem igjen. Funnet av steinen førte likevel til økt interesse for å undersøke jordsmonnet og berggrunnen i Sulitjelma grundigere, og i de følgende tiårene ble det klart at området var rikt på kobberkis. Det er lett å skjønne at stakkars Mons Petter hadde tatt feil; kobberkis har en farge som minner sterkt om gull.

Flere potensielle norske investorer var dog skeptiske til hvorvidt gruvedrift ville lønne seg grunnet Sulitjelmas avsidesliggende beliggenhet, men den svenske konsulen, politikeren og industrimannen Nils Persson fra Helsingborg fattet interesse for de rike malmforekomstene i 1886. Da han bestemte seg for å investere i gruvedriften, ble det fortgang i utviklingen, og i 1891 ble Sulitjelma Aktiebolags Gruber stiftet. En smalsporet jernbane, Sulitjelmabanen, ble påbegynt samme året, for å frakte malmen fra Sulitjelma til utskipningsstedet på tettstedet Finneid, omtrent tre kilometer sør for Fauske.

Oppstarten av gruvedriften førte til en eksplosiv befolkningsvekst i Sulitjelma – fra omtrent 50 nybrottsmenn tidlig på 1890-tallet til rundt 3000 innbyggere kun tjue år senere. Gruvene lå spredt rundt i området, med to store felter nord og sør for Langvatn, hvorav malmutvinningen først kom i gang i det nordlige feltet. Gruvene bar navn som Mons Petter-gruven, Giken, Charlotta, Bursi Gruve og Furuhaugen; Hanken Gruve, som lå høyere opp i landskapet enn de øvrige, var såpass avsondret fra de øvrige at de dannet et eget lite gruvesamfunn som på folkemunne ble kjent som Ny-Sulitjelma.

Oppstarten av gruvedriften førte også til flere tekniske nyvinninger, blant annet den såkalte knudsenprosessen for røsting og smelting av malm, en prosess utviklet av den norske bergverksingeniøren Julius Emil Knudsen (1856 – 1945) som forenkler foredlingen av malmen gjennom sakte forbrenning i en lukket ovn. Også den første elektriske smelteovnen for kobber kan tilskrives driften ved Sulitjelma Gruber. Tidlig på 1900-tallet var selskapet Norges største bergverk og landets nest største industribedrift, kun slått av Borregård i Sarpsborg. Men glansbildet hadde en dyster bakside.

«Lapplands Helvete»

I Sulitjelma fantes det arbeidere fra mange nasjoner: Norske, svenske, finske, tyske, samiske og kvenske. Mange av dem var såkalte lauskarer – enslige menn eller menn med familie som bodde andre steder. Få av dem hadde tidligere erfaring med gruvedrift; mange av dem var tidligere fiskerbønder som søkte lykken i den nye gruveindustrien. Den nye hverdagen som ventet dem, var verre enn noen av dem hadde kunnet forestille seg. Verket eide alt, ikke bare gruvene, men hele stedet: Arbeiderboligene, veiene, butikken og biblioteket. Gruvesamfunnet hadde sin egen myntenhet, til bruk i stedets butikk, også den eid av verket. Prisene ble fastsatt utelukkende av arbeidsgiverne. Å skaffe seg matauk ved jakt og fiske var strengt forbudt for arbeiderne; slikt var forbeholdt funksjonærene og deres familier.

Boligene for arbeiderfamiliene var små og trange; kakerlakker og veggelus forekom overalt. Lauskarene bodde i brakker, som hver hadde sin egen kokke som laget mat til karene. Kvinnene i Sulitjelma arbeidet ellers mest med matlaging, husstell eller andre forpleiningsoppgaver, men flere, stort sett ugifte kvinner og enker, jobbet også som såkalte «sjeidersker», oppkalt etter sorteringsprosessen i sjeidehusene, hvor råmalmen ble grovknust og sortert, ved at kvinnene sto ved et transportbånd og skilte gråberget fra kisen for hånd. En del menn arbeidet også i sjeidehusene, og hadde vesentlig høyere lønn enn kvinnene.

Dag Skogheim beskriver boforholdene for arbeiderfamiliene slik, dette utdraget har han hentet fra et eksemplar av avisa Saltens Fremtid i 1911:

Hvad familiernes bekvemmeligheter angaar, saa er det nok at si at naar en familie med 5-6 og 7 barn kun har et værelse til raadighet saa kan vel ikke knebenheten og uforsvarligheten drives stort længer. I dette værelse maa man altsaa bo om dagen og om natten danner det soveplads for 9-10 mennesker. Efter hvad det er os meddelt saa økes sygdommerne, særlig de smittsomme, i en betraktelig grad her i Sulitjelma. Det har været alldeles paafaldende alle de barnekister som i vintrenes løp er kjørt paa kirkegaarden, og efter det vi har brakt i erfaring er det overveiende antal fra familier med daarlig husrom. Det er grund til at spørge hvem det er som for størstedelen har disse barns død paa sin samvittighed.

Kirkegården, som åpner i 1894, blir senere kjent som «barnas kirkegård»: Over 277 barn under ti år er gravlagt her, i tillegg til 61 dødfødte spedbarn.

Funksjonærene og direktøren bodde derimot på administrasjonssenteret Furulund, på en høyde ved Langvatnets nordlige bredd, men likevel som i en helt annen verden. Klasseskillet mellom gruvearbeiderne og funksjonærene var enormt; Funksjonærboligene hadde egne hager og lå mer tilbaketrukket, og den vakre, utsmykkede direktørboligen hadde andedam i hagen, samt tennisbane og lysthus. Området var på folkemunne kjent som «plysjbyen.» På Furulund lå også post- og telegrafkontoret, sykehuset og butikken.

Viktor Evjen skriver om de tilreisende arbeidernes sjokkartede møte med gruvesamfunnet Sulitjelma at:

Det barske og harde slitet under jorda blei også en ny livsform for de fleste. Men de blei snart vant med yrket og mørket og dessuten det gode samholdet. Verre var møtet med autoritære ledere som manglet respekt for menneskeverdet. De oppdaget at bedriftslederne hadde helt andre oppfatninger om menneskeverdet enn det arbeiderne hadde.

Gruvearbeiderne måtte selv kjøpe verktøyet sitt: Krafse, brett og gruvelampe. De måtte også betale for slitasjen på bruken av boremaskinen, boret, sprengstoff, lunte og fenghetter. Til å begynne med arbeidet de på akkordlønn, noen minstelønn fantes ikke, og Evjen skriver at det finnes tilfeller hvor utbetalingene var nede i 11 øre pr.dag. Akkordsystemet ble etter hvert avviklet, men lønna er stadig lav – i 1903 tjener er gruvearbeider totalt åtte kroner i måneden, som tilsvarer rundt 586 kroner etter dagens kurs. Arbeidsdagen startet klokken 6 om morgenen og varte mellom 10 og 12 timer. Det var et farlig arbeid, for gruvegangene var dårlig sikret, og om en arbeider ble hardt skadet eller døde, måtte familien hans forlate Sulitjelma. Det ubarmhjertige gruvesamfunnet hadde kun rom for dem som kunne arbeide. Ifølge arbeidsreglementet for «Sulitielma Aktiebolags Gruber» paragraf 5 kan en arbeider ilegges bot for:

Ulydighet, Uorden, uhøflig Optræden, forsætlig Beskadigelse eller Ødelæggelse af Verkets Eiendomme, Redskaber, Materialer m.m

Ledelsen har egne spioner som angir eventuelle opprørere og agitatorer til direktøren. Noen få snikes inn, men oppdages, bøtelegges og kastes ut. Den svenske agitatoren Anna Maria Katarina «Kata» Dahlstrøm besøkte Sulitjelma i hemmelighet i 1904, og skrev i etterkant av besøket tre skarpe artikler om dette «Lapplands Helvete», som hun kalte stedet, i Sosialdemokraten. Uttrykket ble hengende igjen, og vel fortjent. Men under overflaten ulmet det.

Begeret flyter over

Over hele landet hadde arbeiderne begynt å organisere seg og stille krav til 8-timers normalarbeidsdag, tariffestet lønn og rett til sykepenger. Som nevnt besøke Kata Dahlstrøm stedet og forsøkte å oppfordre arbeiderne til å organisere seg; av andre agitatorer kan nevnes Helene Ugland, Hans Berntsen og Hans Leveraas.

Vendepunktet kom på slutten av året 1906, da den nyansatte direktør Holmsen, ivrig etter å demonstrere sin dyktighet og effektivitet ved å presse arbeiderne ytterligere (for å oppnå enda mer profitt), innførte et system med små blylodd – blant arbeiderne kjent som såkalte «slavemerker» – som arbeiderne skulle bære utenpå klærne. Arbeiderne skulle hente skiltene om morgenen og bære dem så lenge skiftet deres varte, for deretter å levere dem inn til avtalt tid om kvelden. Hvert lodd var utstyrt med et lite nummer, en ytterligere dehumanisering av arbeiderne som dermed fratas sin identitet ved å skulle tiltales med nummer fremfor navn. Loddsystemet ble først innført i Charlotta-gruven, og om en arbeider møtte frem uten «slavemerket» ble han trukket i lønn. Bruken av slavemerkene var imidlertid den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over: Flere av gruvearbeiderne nektet rett og slett å gå med slavemerkene, hvorav verksledelsen reagerte med å si opp omkring 200 mann i et fåfengt forsøk på å skremme de gjenværende til lydighet. Men ryktet om slavemerkene spredte seg raskt; også arbeiderne ved Hanken gruve begynte å protestere. Arbeiderkampen var i gang i gruvesamfunnet.

Om morgenen søndag den 13. januar 1907 våknet direktør Holmsen og tittet ut av vinduet, og fikk sitt livs sjokk: Gruvearbeiderne fra hele Sulitjelma hadde samlet seg på det islagte Langvatnet – det eneste stedet i bygda verket ikke eide – og i protest mot umenneskelige arbeids- og levekår ble den første arbeiderforeningen i Sulitjelma stiftet. Ifølge Evjens kilder skal direktøren ha fått kalde føtter og forlatt stedet omgående, og verksledelsen kunne intet gjøre for å forhindre møtet i å gå sin gang:

Arbeiderne i Sulitjelma sto sammen som aldri før og fagbevegelsen blei stiftet. Oppsigelsen av de 200 arbeiderne blei trukket tilbake. Og hva skjedde så videre med skiltene? Jo, de blei blant annet i all gemyttlighet senere budt frem på de andre arbeidsplassene, og mottatt med vitser og latter.

Seks dager senere, 19. januar 1907, ble Jakobsbakken Gruvearbeiderforening stiftet, med 140 medlemmer. Samme året, den 17. februar, fikk arbeiderne sin første lønnstariff. Året etter gikk gruvearbeiderne i Sulitjelma i stedets første 1. mai-tog, og Jakobsbakken Gruvearbeiderforenings fane vaiet stolt fremst i toget. Ingen ringere enn Martin Tranmæl holdt årets 1. mai-tale! 31. mai ble Sulitjelma Stedlige Partistyre, et lokallag av Arbeiderpartiet, stiftet og innmeldt i Søndre Salten Kretsparti.

De følgende årene kom ytterligere tiltak på plass i Sulitjelma: Et eget bibliotek ble opprettet, og antall tilgjengelige bøker økte fra 17 i starten til 136 bare i løpet av året. To år etter, i 1910, kom et arbeids- og avlønningsreglement på plass.

Kampen fortsetter

En landsomfattende gruvestreik fant sted i 1911, og påvirket også gruvesamfunnet Sulitjelma. Målet med streiken var å øke arbeidernes minstelønn fra 30 til 35 øre i timen, og konflikten varte i ni uker, hvor arbeiderne streiket og ble møtt med lockout fra ledelsen. Gjennom denne storstreiken ble gruvearbeiderne del av en nasjonal konflikt – en kamp for noe som var større enn deres eget gruvesamfunn. Gruvearbeiderne fikk støtte fra pressen; I avisa Saltens Fremtid skrives det at:

Nu er det, det gjælder, kamerater. Lat os nu ikke dupere av dette evindelige snak om nedleggelse av bedrifterne og deres indskrænkning. Det er kun sat i scene for at skræmme de svake, de for hvem man tror det er en livssak at beholde sine pladser ved bedriftene.

Mot slutten av første verdenskrig preger vareknapphet og dyrtid store deler av Europa, også Norge. Arbeiderbevegelsen ble stadig mer radikalisert etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. Mange arbeidere nektet også å gjøre militærtjeneste, siden militæret ble sett på som et av storkapitalens redskaper for å kontrollere arbeiderne og tvinge dem til lydighet. I 1918 utspilte den såkalte «Sulitjelma-affæren» seg: Arbeideren Johan Julius Medby fra Rognan, medlem av Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti, hadde drevet med antimilitaristisk agitasjon blant soldatene på Drevjamoen militærleir nord for Mosjøen i 1917 og blitt dømt til fem måneders fengsel. Han rømte imidlertid fra straffen og dro nordover, og året etter arbeidet han i Sulitjelma. Hans arbeidskamerater hadde imidlertid stor sympati for Medbys militærnekting, og da lensmannen ankom for å arrestere ham, nektet arbeiderne å utlevere rømlingen. Lensmannen måtte hente forsterkninger, og kom senere tilbake med tre bevæpnede mann. Medby fulgte nå med frivillig for å unngå blodsutgytelser, men gruvearbeiderne grep inn, avvæpnet politifolkene og sendte dem tilbake med uforrettet sak. Ved det tredje forsøket ble det satt inn hele tre marinefartøy med over 300 soldater, og hele Sulitjelma ble isolert fra omverdenen i fem dager, da post, telefon og telegraf stoppet helt opp. Medby ble arrestert og satt fengslet i Kabelvåg. 11 gruvearbeidere ble også tiltalt; seks av dem fikk til sammen 256 dagers fengsel for å ha bistått Medby, de øvrige fikk betinget dom.

I løpet av de neste tiårene ble Sulitjelma gradvis et bedre sted å bo og arbeide: 8-timers normalarbeidsdag ble innført i 1923, fire år etter at den hadde vært lovfestet i resten av landet. I flere av arbeiderboligene ble det innlagt vann og toalett, og ordentlig helårsskole kom i gang. Kampen for et bedre samfunn har båret frukter.

Sulitjelma Gruber var i drift under hele andre verdenskrig, og ble av den tyske okkupasjonsmakten regnet som en av Norges viktigste industribedrifter. Rikskommissær Josef Terboven besøkte selv området sommeren 1940, og aksjeselskapet fikk gunstige kontrakter med tyske bedrifter for å opprettholde produksjonen. For den norske motstandsbevegelsen kom imidlertid Sulitjelma til å spille en annen sentral rolle: Siden stedet ligger svært nær svenskegrensen, ble det et viktig startpunkt for norske flyktninger som skulle krysse grensen ulovlig. Flere beboere var gode skiløpere og hjalp flyktninger over grensen i hemmelighet. Tyskerne mistenkte at flere gruvearbeidere var involvert i slike illegale motstandsaktiviteter, og Wehrmacht-soldater ble etter hvert satt inn til å patruljere fjellområdene. For å beskytte selve gruveanlegget mot sabotasje fra de allierte styrkene ble det også satt inn sikringstiltak; både gjerder, soldater og vakthunder ble en del av beboernes hverdag. Flere sabotasjeaksjoner ble planlagt, men grunnet skips- og flymangel ble disse aldri satt i verk.

Historien stadig like aktuell

Nils Gaup startet egentlig arbeidet med å skrive manus til filmen «Sulis» allerede i 2010, men grunnet mangel på ressurser og praktiske problemer knyttet til Covid-pandemien startet innspillingen for alvor først i fjor.

I et intervju med NRK Nordland forteller produsent Tom Vidar Karlsen fra Storyline NOR at han tror timingen for filmen er mer aktuell enn noensinne. Opprøret på Langvannsisen i 1907 viser hvordan gruveledelsens forsøk på effektivisering og kontroll førte til at begeret til slutt fløt over for de utarmede arbeiderne, slik at grunnlaget ble lagt for velferdsstaten slik vi kjenner den i dag:

Historien fra Sulitjelma handler blant annet om kampen for en tariffavtale, 8-timers arbeidsdager og rettigheter. Om arbeidere som hadde fått nok.

Som innfødt nordlending med familie som slekter fra gruvesamfunnet Sulitjelma må jeg si at jeg gleder meg veldig til å få et bedre innblikk i de dramatiske januardagene i 1907. Da grunnlaget for velferdsstaten ble lagt. Og som en viktig påminnelse om at våre hardt tilkjempede rettigheter aldri må tas for gitt.

Kilder:

Evjen, Viktor: Opprøret på Langvannsisen: arbeiderhistorie i Sulitjelma gjennom 100 år. Skutvik Forlag 1992. Tilgjengelig digitalt her:

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2012091805001?page=3

Skogheim, Dag: Klassekamp under nordlysflammer. Nord-norske arbeidere i kamp 1889 – 1918. En dokumentarisk beretning. Pax Forlag A.S Oslo, 1973. Tilgjengelig digitalt her:

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2009061701042?page=5

Spjelkavik, Anders: En sangforenings besøk i Sulitjelma, året 1904. Årstall ikke oppgitt. Digitalt tilgjengelig her:

https://www.sulisavisa.no/historielag/Bibliotk/besok.htm

https://www.nrk.no/nordland/xl/arbeiderkampen-i-sulitjelma-ga-etterkommerne-et-bedre-liv-1.14512952?fbclid=IwAR0P-2urRvrD6dp0-Vr9IMsAQPhGo2hSNEGXx4Aj0y_h2fYR4OTQ1aaY9Xw

https://www.nrk.no/nordland/storyline-nor-lager-filmen-_sulis_-om-opproret-i-sulitjelma-med-regissor-nils-gaup-1.15436912

At Storbritannia stemte for Brexit og amerikanerne valgte Trump, sjokkerte mange i den sentrumsliberale offentligheten i flere land, og mange har tydd til en variant av Trumps egen forklaringsmodell – Fake News eller alternative fakta. At Trump og hans tilhengere er farlige for demokratiet, tror jeg mange kan enes om, og derfor har bekjempelsen av slike alternative fakta fått gode vekstvilkår siden. Den følgende teksten argumenterer imidlertid for at også denne bekjempelsen er autoritær og udemokratisk, og at tendensen i denne retningen kan signalisere et vendepunkt – at vi står overfor en alvorlig innsnevring av den offentlige samtalen.

Av Isak Lekve, sosiolog i De Facto

I mai lanserte vi i De Facto en rapport om strømprisene, hvor vi konkluderte med at de to nye strømkablene til Tyskland og Storbritannia, som begge kom i drift i fjor, er hovedårsaken til at vi har gått fra rekordlav pris i 2020 til europeisk prisnivå fra 2021 og inn i 2022.

Rapporten fikk mye oppmerksomhet, og den var i all hovedsak positiv. Men i juni ble så rapporten «faktasjekket» av Faktisk.no, og konklusjonen var knusende. Som mangeårig deltaker i offentligheten, er jeg for så vidt godt vant til å møte kritikk og motstand, og pleier også å tenke at det er bedre med kritikk enn stillhet. Men vanligvis kommer kritikken fra aktører med andre posisjoner, argumenter eller interesser. Med Faktisk var det annerledes: Dette er en virksomhet som ønsker «å motvirke feilinformasjon ved å faktasjekke det offentlige ordskiftet og avdekke falske nyheter». Det er en virksomhet som ønsker å fremstå som objektiv overdommer, som har fått en privilegert posisjon i norsk offentlighet til å bestemme hva som er sannhet, og som får sine artikler vidt distribuert av NTB. Slik fungerer faktasjekk noen ganger som effektiv avvæpning av de som er så uheldig å havne i «helt feil»-kategorien.

Utviklingen siden juni har vist at Faktisk.no sine eksperter faktisk tok helt feil. Men viktigere enn hvorvidt våre konklusjoner var riktige eller gale, er spørsmålet om hvilken funksjon en slik virksomhet har på offentligheten. At Donald Trump kunne vinne det amerikanske presidentvalget og britene stemme for Brexit, har av makteliten i den sentrumsliberale offentligheten blitt forklart med bruk av halvsannheter og ren løgn, og flere av disse ser det også i økende grad som sin egen rolle å kjempe mot slike «fake news» – i kamp for demokratiet. Offentlig debatt blir bedre når omstendighetene som omtales stemmer. Men denne virksomheten – som faktasjekken er et symptom på – kan også bidra til å innskrenke rommet for alternative standpunkter og dermed bidra til en mindre demokratisk offentlighet.

Også faktasjekkerne kan ta feil

Det er ikke denne tekstens hovedambisjon å argumentere sterkt for mitt syn på hvorfor de innenlandske kraftprisene har gått bananas siden sommeren 2021, det har jeg allerede gjort mange andre steder. Men uenigheten om kraftprisens årsaker kan likevel bidra til å illustrere kompleksiteten i faktasjekking – og vil derfor bli gjengitt i det følgende.

Kort sagt handler uenigheten om hvorvidt det er kablene eller gassprisene (og dermed: Putin og krigen) som er hovedårsaken til de høye prisene. Men det har hele tiden vært vårt argument at gassprisene bare kan virke på det norske kraftmarkedet gjennom strømkablene. Ja, de høye gassprisene øker prisen på energi i Europa, og det smitter over på Norge. Men denne smitten skjer i mye større grad enn tidligere fordi vi har bygget kabler.

Det er klart at det dermed er riktig at de høye prisene skyldes Putin og gassprisene. Samtidig er det likevel like riktig at de skyldes kablene. Spørsmålet er dermed ikke egentlig om vår eller våre kritikeres påstand er «helt riktig» eller «helt feil», men i hvilken grad kablene har bidratt. Eller altså, hvor høy hadde prisen vært uten kablene? Dette er umulig å besvare eksakt, men en kan selvsagt benytte seg av ulike modeller som gir en pekepinn.

Statnett laget en slik analyse som har blitt mye brukt av våre kritikere. Her brukte de en standard statistisk modell som skilte ut effekten av gassprisene som en forklaringsvariabel og effekten av kablene som en annen, og slik kunne de hevde at kablene bidro med bare ti prosent av økningen. Men en slik analyse kan aldri vurdere vår påstand, at gassprisene bare kan virke gjennom kablene, nettopp fordi de skiller de to variablene fra hverandre. Dermed var den verdiløs for å avkrefte vårt syn. Ved å skille to variabler som egentlig henger tett sammen, får man et feilaktig bilde av hvordan prisøkningen reelt sett foregår.

Disse ganske enkle sammenhengene, var altså nok til at våre kritikere hos Faktisk.no etter mitt syn gikk seg vill i faktasjekken. Og det illustrerer noe veldig viktig: En del sammenhenger er ganske enkelt for komplekse for enkel faktasjekk. Vi vil aldri få vite akkurat hvor mye av strømprisøkningen vi ville fått uten kablene, og analyser som ikke evner å ta opp i seg sakens kompleksitet, er ganske enkelt verdiløse. Her feilet Faktisk.no fullstendig, og vår sak er bare en av mange som viser at Faktisk.no ikke tar dette tilstrekkelig på alvor.

Hva som er sant avhenger av posisjon

Cui bono, hvem tjener på det, er et spørsmål som noen ganger stilles for å lede oppmerksomheten fra argumenter til motiver. Og i debatten som fulgte vår rapport, var det illustrerende at de som kritiserte rapporten var 1) kraftbransjen, og 2) makteliten i sosialdemokratiet. Begge deler kan enkelt forklares. Kraftbransjen tjener penger på høye kraftpriser. Makteliten i sosialdemokratiet er redd for at EØS-motstanden i fagbevegelsen skal styrke seg.

Dette betyr ikke nødvendigvis at de tar feil. Helt uavhengig av hvilke interesser de representerer, så er det argumentene de formulerer de må vurderes etter! Men det illustrerer noe viktig: Ulike standpunkter handler ikke først og fremst om ulike fakta. Det handler vel så mye om at ulike posisjoner har ulike interesser. I dette tilfellet har de begge en interesse av å få kraftprisene til å fremstå som «en perfekt storm» – slik tidligere energiminister Persen formulerte det. Altså noe uforutsett og utenfor kontroll. Det lar kraftbransjen fortsette som før. Og det fratar politikerne for ansvar. Vær og vind altså. I stedet for kabler og kraftpolitikk.

For vår egen del var vi hele tiden tydelig på at vi tjente industriarbeiderklassens interesser. Initiativtaker og hovedfinansieringskilde for rapporten var Industriaksjonen, en samling av 50 klubber som ønsker fortsatt industri i Norge. De høye strømprisene setter dette i spill. Vårt utgangspunkt var dermed en bekymring over industriens vilkår, og vårt mål var å bidra til en politikk som ga lavere strømpris.

Selv om dette i mine øyne er edlere, må selvsagt også våre standpunkter vurderes etter argumentene. Men det understreker altså at ulike posisjoner typisk vil lande på ulike standpunkter avhengig av interesser. Og i mange tilfeller vil begge posisjoner «ha rett» – fra sin posisjon.

Dette tok ikke analysene som lå bak utbyggingen av kraftkablene hensyn til. Her ble den samfunnsøkonomiske lønnsomheten vurdert etter hvor mye større fortjeneste en kunne få på krafteksport med nye kabler, og så trukket fra diverse andre faktorer. Men i realiteten er «samfunnsøkonomisk lønnsomhet» her et begrep som skjuler at kablene var svært gunstige for noen – først og fremst kraftbransjen, og svært lite gunstige for andre – først og fremst kraftforedlende industri. I de konkrete regnestykkene kom dette totalt sett ut i pluss, men i virkeligheten er det jo et politisk spørsmål om en skal forfordele kraftbransjen eller kraftforedlende industri. Også om det er sånn at en krone mindre i kraftforedlende industri tilsier to kroner mer i kraftbransjen.

Og nettopp slik tenker også Faktisk.no. De opererer med et samfunnssyn hvor et komplisert spørsmål har ett svar og hvor det ikke eksisterer interessekonflikter. Dette er naivt, men det er også elitistisk og farlig. For hvis det er slik at det egentlig eksisterer ett ekte svar i saker som er kompliserte og preget av interessekonflikter, og dette svaret formuleres av de som selv sitter midt i samfunnseliten – så vil dette svaret ofte være et svar som bare kommer mindretallets interesser til gode. Samtidig blir veien kort til å tenke nedsettende om vanlige folk eller å ta fra folk med feil meninger stemmeretten – slik tidligere Venstre-leder Trine Skei Grande ville ta makt fra eldre velgere etter brexit.

Faktasjekk bidrar til å begrense offentligheten

Et annet komplisert spørsmål som ikke egner seg for faktasjekk, er hvorvidt USA er et demokrati. For noen år siden var de fleste enige om dette, men da Trump ble valgt ble vi oversvømt av bøker med titler som How democracy ends som nettopp tok utgangspunkt i at dette enten var eller signaliserte slutten på demokratiet i Amerika. De fleste er likevel enige om at demokrati forutsetter noe mer enn bare å kunne plassere en stemmeseddel i en urne hvert fjerde år, og særlig sterkt står idéen om at demokratiet er avhengig av en velfungerende offentlighet.

Gjennom offentligheten blir vi kjent med premisser, argumenter og standpunkter, og vi ser hvordan andre premisser og argumenter leder til andre standpunkter. Så kan vi knytte standpunktene til bestemte posisjoner og større systemer av ideologisk eller teoretisk art – og ikke minst kan vi basert på dette finne frem til egne standpunkter som informerer valgene våre. For at offentligheten skal være velfungerende, må den imidlertid ha en infrastruktur som gjør at vi også kan delta i offentligheten med egne premisser, argumenter og standpunkter. Dette er noe mer enn bare ytringsfrihet. Ytringsfriheten verner en mot straffeforfølgelse, og er selvsagt en nødvendig forutsetning for en velfungerende offentlighet, men en demokratisk offentlighet er slik en offentlighet som har rom til flere enn bare makteliten og dens kommunikasjonsrådgivere. Aller helst til alle.

Dessverre er ikke Faktisk.no alene. I høst har vi sett Forsvarets forskningsinstitutts (FFS) famøse karikering av EØS-motstanden, og Dagbladets leder som gikk farlig nært å hevde at SVs Ingrid Fiskaa forsøker å frikjenne Putin – fulgt opp av utspill fra Guri Melby som hevdet at «det ser ut som SV prøver å renvaske Putin». Verst var det at selveste statsministeren belærte fungerende partileder i SV, Kirsti Bergstø på debatten om kraftmarkedet med ordene «Putin herjer i Europa». Å knytte kritikk av EØS, Nato eller kraftmarkedet til Putin, betyr å knytte det som burde være legitime standpunkter til en folkerettsstridig krig. Det er ståmannsargumentasjon og «guilt by association», som tatt ut av lærebøkene i hersketeknikker. Ingen ønsker å stå som forsvarere av Putin sin krig. Slik begrenses offentligheten.

Effekten av at noen aktører opphøyer seg selv til overdommere i kompliserte spørsmål med sterke politiske implikasjoner, er nettopp at en del standpunkter blir stemplet som illegitime eller falske – også når virkeligheten er mer komplisert. Men uavhengig av hvorvidt standpunktene rent faktisk ikke lar seg forsvare (som klimaskepsis eller at jorden er flat) – så er en aktør som ønsker å stemple, og i siste instans luke ut, slike standpunkter, en aktør som jobber for å innskrenke offentligheten. En innskrenket offentlighet, er en offentlighet med færre vanlige folk og flere kommunikasjonsrådgivere. Slik fungerer faktisk.no som nyttige idioter for de som betaler for konsulenter: Makteliten.

Offentligheten ved et veiskille?

En del meninger har det alltid vært vanskeligere å formulere enn andre. Det er en kjent sak for mange av Gnists lesere at politisk engasjement i Rødt ofte fører med seg mye ubehag som forhåndsdømming, stempling og stygge kommentarer i sosiale sammenhenger om «hvor lettvint» eller «antidemokratisk» eller «naiv» en er, med familiemedlemmer som bruker enhver tilstelning til å spørre om det ikke er på tide å «vokse opp». Og der aktivitet og verv i Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet virker som døråpner til både næringsliv, konsulentbransje og organisasjonsliv, fører nok aktivitet i Rødt snarere til å lukke dører. Alt dette er prosesser som gjør at det krever mot, styrke og masse vilje til å formulere offentlige meninger som kan knyttes til Rødt. Og jeg tror poenget kan generaliseres til alle bevegelser som kjemper for radikale standpunkter – og da har vi ikke nevnt den økende hetsen fra høyreradikale blogger som Resett.no. Alle disse prosessene bidrar til å øke terskelen for å ytre seg – til å avdemokratisere offentligheten.

Det var Hegel som formulerte den idealistiske dialektikken, hvor tese ble møtt av antitese som så ble opphevet av en syntese som tok opp i seg momenter fra dem begge – slik at ideene utviklet seg. Slik ble verdien av ulike standpunkter begrunnet filosofisk – og fremskritt ble nettopp knyttet til et mangfold av tenkemåter. Jo flere tenkemåter utover den rådende – jo bedre syntese. Dette er ikke bare mer demokratisk. Det skaper også et bedre samfunn.

Historisk er det ingen tvil om at Hegel har hatt rett i dette – selv Marcus Thrane ble først fengslet for å kreve allmenn stemmerett – en gang var det radikalt å være for demokrati! Men i dag er alle enige om at hans prosjekt var både riktig og legitimt – og at den tidens politiske elite var dypt antidemokratisk.

Faktasjekk forutsetter at kompliserte politiske spørsmål kan besvares med to streker under svaret, det forutsetter en interessefri offentlighet, og det tar ofte utgangspunkt i at ens egne snevre interesser kan generaliseres. Alt er feil. I tillegg bidrar faktasjekk effektivt til å utdefinere standpunkter som illegitime, og slik innskrenke offentligheten og demokratiet – til tross for at nesten alt vi tar for gitt i dag en gang har vært kontroversielt og radikalt.

Dette gjør at vi i dag står ved et veiskille: Vil offentligheten bli stadig mer preget av aksepterte meninger og elitens forståelse av virkeligheten – mens alt annet utdefineres? Eller vil vi klare å fortsette å utvide betingelsene for deltakelse i offentlighet og demokrati? Om vi skal vinne denne kampen for en mer demokratisk offentlighet og en bedre verden, betyr det i alle fall at vi må stå imot tendensene til innskrenkning gjennom å fortsette å gjøre slik som Kant formulerte som kjernen i opplysningsprosjektet og som vi radikalere alltid har gjort: Sapere aude – ha mot – til å bruke vår egen forståelse – også i faktasjekkens tid.

Leder: Solidaritet med Latin-Amerika – Bevar brigadene!

Plukk

Gnist-samtalen: Klimakamp er klassekamp
Frode Bygdnes: Konsekvenser av blokkpolitikk og militær opprustning i nordområdene
Tonje Lysfjord Sommerli: Slaveopprøret i Sulitjelma
Halvor Fjermeros: Organisering er fattigmannskapital
Toufoul Abou-Hodeib: Angela Davis og den globale rasismen
Arnljot Ask: Ny verdensorden etter Ukraina
Isak Lekve: Mot en smalere offentlighet?
Henrik Madsen: Den kvenske våren
Hannah Sigriddatter Ander: Ninthu Paramalingam om å gjøre politikk med glede

Bokomtaler:

Krisernas tid: Ekologi och ekonomi under kapitalismen
av Yngve Heiret

«Nedvekstkommunisme vil
redde verden!»
av Ulv Hanssen

Socialist Register
av Øyvind E. Hansen

I Ulvens Time
av Tina Andersen

Det glemte århundre. Historier
fra 1600-tallet
av Tonje Lysfjord Sommerli

Vardøger
av Erik Ness

Mens dette skrives, har president Putin annonsert at Russland trapper opp sin krigføring i og mot Ukraina. Det skal settes inn rundt 300 000 soldater i tillegg til de som allerede er engasjert i krigføringen hvor kombinasjonen av russiske samt styrker fra utbryterrepublikkene Luhansk og Donetsk utgjør i nærheten av 200 000 soldater.

Krigen i Ukraina påvirker forholdet mellom mange land, ikke minst olje og gass som det mest synlige. 

Per-Gunnar Skotåm er gruvearbeider og representerer Rødt i kommunestyret i Fauske og i fylkestinget i Nordland.

Det gjennomføres nå folkeavstemminger i områdene Luhansk, Donetsk, Kherson samt deler av Zaporizjzja med henblikk på å synliggjøre flertall for å etablere sjølstendige republikker i disse områdene for permanent tilknytning til Russland.

Utviklingen er ett steg opp fra det som Russland fram til nå har karakterisert som en spesiell militæroperasjon til en massiv og full krig. For de som har utkjempet den på bakken, har den nok hele tiden blitt opplevd som en full og intensiv krigføring.

Krigen endrer nå karakter og dimensjonen og konsekvensene for Europa og verden vil bli tydeligere.

Etter kuppet i Ukraina i 2014, den såkalte Maidan-revolusjonen er det ført en LIC (Low intensity Conflict) mot de opprørske elementene i Luhansk og Donetsk. Et opprør som ble utløst av ukrainske myndigheters diskriminering av alt russisk, inklusive sin russisktalende befolkning i disse områdene. Over 8 år fra 2014 til 24.februar 2022 er det drept nærmere 14000 mennesker. De fleste fra utbryterrepublikkene med en blanding av sivile russisktalende og stridende russisktalende blir beskutt vilkårlig omtrent daglig med artilleri fra Ukraina.

Russlands massive folkerettsstridige invasjon 24. februar med 140 000–200 000 soldater var en opptrapping av denne småskalakrigen til en militæroperasjon som hadde til hensikt å annektere opp mot 40 % av Ukraina og få Ukrainas ledelse til å kollapse. Det lyktes ikke. En innbitt motstand fra ukrainsk side med etter hvert en massiv støtte fra Nato-land med materiell og våpen har gjort at frontlinjene har stivnet og at Ukraina har drevet Russland tilbake på noen frontavsnitt.

Krigen er nå i ferd med å endre karakter både ved den massive støtten fra NATO med våpenhjelp, opptrening, instruktører og innsamling av etterretning ved hjelp av satellitter og luftovervåking samt formidling av disse som måldata for Ukraina. Krigen utkjempes nå fra ukrainsk side tydeligere som et oppgjør fra Vesten på ukrainsk jord mot Russland. Dette indikeres også gjennom utsagn fra president Joe Biden om at et av målene ved å hjelpe Ukraina er regimeskifte i Russland.

Forut for Russlands invasjon 24. februar i år opplevde de sentraleuropeiske landa en sterk stigning av energiprisene. Noe som på det tidspunkt ikke var knyttet til krigføringen men skyldtes underliggende forhold som også er et delpremiss for konfliktlinjene mellom Ukraina og Russland.

Gass

Det vesentligste av gassen fra Russland til Vest-Europa kommer i gassrørledninger gjennom Ukraina og gassrørledningen North Stream I i Østersjøen som går til Tyskland. En tilsvarende gassrørledning North Stream II var ferdigbygd og skulle settes i drift ved årsskiftet 2021/22. Den ville doble kapasiteten. Ukraina og USA var sterkt imot dette. Ukraina fordi de ikke ønsket en redusert betydning for gassrørledningene som gikk gjennom landet. Ukraina  har store inntekter på transitt gjennom landet og videre vestover. En dobling av kapasiteten med en ny rørledning gjennom Østersjøen ville svekke betydninga av rørledningene som går gjennom Ukraina og gi Ukraina en dårligere forhandlingsposisjon med hensyn på framtidige transittinntekter.

USA på sin side ønsket ikke noen North Stream II fra Russland til Tyskland av to grunner. Den ville gjøre Tyskland mer avhengig av russisk gasseksport samt at USA har et behov for sjøl å få avsetning for sin gass. USA er blitt mer enn sjølforsynt som et resultat av fracking-teknologien som evner å utnytte reservene som ligger lagret i skiferforekomster i deler av berggrunnen.

Fracking

Den amerikanske fracking-teknologien tok av for rundt 10-15 år siden. Den utløser raskt store gass-strømmer og oljeproduksjon. Produksjonen faller derimot raskt sammenlignet med tradisjonelle olje og gass-brønner. Produsentene må derfor stadig bore nye brønner for å opprettholde produksjonen, og inntektene går vesentlig med til å investere i ny produksjon. Fortjenestemarginene er små og ved det internasjonale prisfallet i perioden 2014 til 2016 var det nesten stillstand i ny produksjon. Til gjengjeld er det betraktelig lettere å trappe opp produksjonen når prisene stiger, enn ved tradisjonell petroleumsproduksjon. Daniel Yergin dokumenterer i boka «The Prize» hvordan rivalisering rundt energi var et underliggende premiss for de fleste større konflikter i det 20 århundre. I boka «The New Map» dokumenterer han hvordan verden endrer seg energimessig.

Da USA skjønte at de kunne være sjølforsynt med olje og gass, endret de strategi og allerede planlagte importterminaler for Liquid Natural Gas (LNG), ble prosjektert om til å bli bygd som eksportterminaler. Fortjenestemarginene var fortsatt små, og gass som ble transportert gjennom gassrørledningene fra Russland, hadde lave priser og høye fortjenestemarginer. De prisene som har oppstått siste året og som med all sannsynlighet vil vedvare, gir derimot grunnlag for store fortjenester for amerikansk gasseksport. Dette er en konsekvens av den konflikten som pågår. Hvorvidt dette var tilsiktet, får leseren sjøl gjøre seg opp en mening om.

NATO og Kina

På NATOs toppmøte i Madrid i juli i år tok den pågående krigen i Ukraina stor plass. Mer betydningsfullt var at NATO definerte Kina som sin framtidige fiende uttrykt ved erklæringer som

… Kina utgjør en systemisk utfordring for alliansen ved siden av hovedtrusselen fra Russland. 

Dette ble utdypet videre gjennom uttalelser som:

Det dypere strategiske partnerskapet mellom Folkerepublikken Kina og den russiske føderasjonen og deres gjensidig forsterkende forsøk på å undergrave den regelbaserte internasjonale ordenen strider mot våre verdier og interesser.

Indikasjonen på at Kina seiler opp som en ny definert fiende for USA og NATO understrekes ved at fire stillehavsmakter – Australia, Japan, New Zealand og Sør-Korea – var invitert til konferansen. Her er det greit å minne om at NATO i sjølve navnet har definert sitt geografiske område til Nord-Atlanteren. Uten at det begrenset NATO i å involvere seg i krig i Afghanistan.

USA i spiss, Norge på slep

Vi ser konturene av et NATO med USA i spiss og Norge på slep som definerer Kina som en sikkerhets- og krigstrussel mot seg uten at det belegges med konkret dokumentasjon om at en slik sikkerhetspolitisk trussel eksisterer. Tvert om er det USAs hangarskip som provoserer til økt spenning i Sørøst Asia og i Sør-Kina havet i nærheten av Kinas kyster og opp mot andre staters grenser.

Kinas sterke økonomiske utvikling siden 1990 har gjort at USA er blitt passert av Kina i økonomisk kjøpekraft (Power Purchase Parity) i 2014. USA rammes av panikk ved at Kina ut fra dagens utvikling vil kunne passere USA i nominell økonomisk styrke en gang mellom 2027 og 2030. USA er livredd for å bli en annenrangs økonomisk makt og slik bli detronisert til supermakt nummer 2.

Vi opplever en verdenssituasjon som avspeiler en rekke av de strategier som USA har fulgt for å utvide sin økonomiske, politiske og militære makt. Disse har USA utviklet og fulgt internasjonalt nesten siden nasjonens fødsel.

USAs strategi

Monroe-doktrinen har vært retningsgivende for USAs strategi for alle områdene i Nord- og Sør-Amerika. Den har vært premisset og rettferdiggjøringa for det utall av kupp og militære intervensjoner i Mellom og Sør-Amerika. Den følges fortsatt i dag.

Truman doktrinen er oppkalt etter president Truman som overtok presidentembetet i USA ved president Roosevelt sin død i 1945. Det er en doktrine for å demme opp for innflytelsen fra de sosialistiske land og folkedemokratier som Sovjet og Øst-Europa, fra Japans kapitulasjon høsten 45 og mot Den Røde Hær i Kina. Bombeflyene som hadde bombet Japan, dro ikke hjem igjen til USA, men fortsatte å bombe Mao Tse Tung sine tropper der de kjempet mot den USA-vennlige Chiang Kai-Sheck. Sistnevnte evakuerte i 1949 til Taiwan da nederlaget var et faktum.

Doktrinen ble seinere supplert med dominoteorien som ga det politiske etablissementet i USA legitimitet innad så de kunne bruke enorme ressurser for å hindre folkelig frigjøring i hele Indo-Kina samt resten av Det fjerne Østen. Ved innledningen til 50-tallet så USA for seg en situasjon hvor ett eller flere land frigjorde seg og falt ut av deres interessesfære. Da ville alle landene (dominobrikkene) falle. Dette medførte den grusomme krigen mot Vietnam, Laos og Kambodsja hvor USA slapp løs 3 ganger  mer sprengkraft over disse landene enn det alle krigførende parter utløste under 2. verdenskrig. 

Det vi nå ser utspille seg i Ukraina, har en forutgående historie fra før 2014, men intensivert etter det USA- og EU-støttede kuppet. I 2019 utviklet den amerikanske tenketanken Rand Corporation en analyse og et strategisk konsept:. Extending Russia – Hvordan få Russland til å forstrekke seg?

Rand Corporation er finansiert av og nært knyttet til det amerikanske forsvarsdepartementet. De fungerer som en utvikler av ideer for de ledende miljøene som utvikler strategiene for amerikansk utenrikspolitikk. Disse miljøene er knyttet både til Republikanerne og Demokratene i USA.

Analysene er godt kjent i statene som tidligere var en del av Sovjetunionen, men nå er sjølstendige. Da det ble gjennomført kuppforsøk både i Hviterussland og Kazakhstan i fjor var det kontante svar fra myndighetene i begge land, og i Kazakhstan også med russisk militær bistand etter ønske. Det som utspilte seg, fulgte manuskriptet fra Rand-rapporten.

Konspirasjonsteorier?

Det er vanskelig å reise disse problemstillingene for deler av venstresida i Norge. I deler av miljøet til venstre er det en fullstendige avstandstaken fra dokumentasjonen om at alle stormakter har planer og strategier knyttet til sine interesser, og at de sjølsagt også forsøker å holde detaljer i disse hemmelige for hverandre. Det enkleste er å stemple slikt som konspirasjonsteorier og de som fremmer dem som konspirasjonsteoretikere. Man skal ikke bare skal ta avstand fra påstanden om at stormaktene legger planer, men også avviser å vurdere om det er noe i dem. Da blir det ikke bruk for alternative forklaringsmodeller. Diskusjonen stopper opp.

Et slikt standpunkt går bort fra å forklare og forstå verden ut fra de sammensatte komplekse bildene som dannes ut fra klassekampen i hvert enkelt land, rivaliseringen mellom ulike rivaliserende stormakter og imperialistiske makter samt den nasjonale kampen som foregår mellom sjølstendige avkolonialiserte stater og imperialistlandene. Disse fører en sammenhengende kamp for å forsvare, bevare og utvikle sin sjølstendighet for å nevne de tre viktigste motsetningene som driver utviklinga i verden.

I stedet er politikken redusert til hva som verbalt uttrykkes av de politiske lederne og er mest opptatt av hvilke ledere som til enhver tid utrykker sin stats politiske dominans. Clinton eller Trump, Sanders eller Biden. Putin eller Medvedev.

I filosofisk forstand fjerner en slik tenking seg fra en materialistisk tenkemåte, i marxistisk forstand. Altså latt være å ta utgangspunkt i de materielle, økonomiske produksjonsmessige forholda som drivere i verdenspolitikken. I stedet en idealistisk eller gjerne en metafysisk tilnærming hvor det ikke er de materielle kreftene som driver verdensutviklinga, men tankene og ordene. Når disse tankene og ordene har som formål å tåkelegge hva som virkelig skjer og hva som er de underliggende motiver, blir det umulig å utvikle sjølstendige analyser av utviklinga.

På slutten av 90-tallet utviklet rådgiveren for de nykonservative kreftene i USA Zbigniew Brzezinski følgende analyse. Den tok utgangspunkt i hva som skulle til for at USA ikke skulle sakke akterut som økonomisk og politisk supermakt i tiårene framover mot 2030–2050. Strategien er nedfelt i boka The Grand Chessboard.

Her skisseres det en strategi hvor han understreker at det tomrommet som har oppstått i de tidligere Sovjetrepublikkene sør for Russland, vil bli fylt av Kina eller et framtidig styrket Russland om ikke USA evner å fylle det.

The Silk Road Strategy Act ble fremmet i 1999 som lovforslag i den amerikanske kongressen og ble vedtatt der. Loven skal fremme USA sine økonomiske, kulturelle og politiske interesser i 8 navngitte tidligere Sovjet-republikker.

Hva med Kina

Som nevnt tidligere er Kina i ferd med å bli verdens største økonomi. Kina er verdens største eksportør av industrielle forbrukerartikler. Landet har en enorm valutareserve, i hovedsak i amerikanske dollar. Kina er et imperialistisk land i den klassiske leninistiske betydninga, at eksport av finanskapital vil øke i betydning og kan bli viktigere enn vareeksporten. Samtidig har Kina stort behov for nye markeder og gjennom handel eksportere egen vareproduksjon og få tilgang til å kjøpe råvarer.

Der USA har ekspandert også gjennom omfattende militære eventyr, har Kina ikke avfyrt fiendtlig ild utafor landets grenser sida 1979 i krigen med Vietnam. Kina forsøker å utvide sin økonomiske ekspansjon med tilbud om gjensidig fordel for de landene som tar del. Den Asiatiske utviklingsbanken er viktig i denne sammenhengen.

Den viktigste strategiske planen for Kina er «Belt and Road Initiative» lansert i 2014 av dagens leder Xi Jinping og som har utviklet seg sterkt siden. Det er et verdensomspennende infrastrukturprosjekt som skal knytte transport og kommunikasjon sammen gjennom et omfattende system av veier, jernbaner, havner, rørledninger, elektronisk kommunikasjon og annet. Det gir de landa som tilslutter seg, raske muligheter til å utvikle egen produksjon og handel og å oppnå en sterkere økonomisk vekst. Men det kan oppstå sterkere økonomiske gjeldsbindinger til Kina, som kan føre til at de mister innflytelse og kontroll over infrastruktur i eget land når de ikke kan betjene gjelda.

Den pågående krigen i Ukraina med først sterke sanksjoner mot Russland fra de fleste NATO-land reduserte sterkt oljestrømmen til Vest-Europa. Kravet fra USA og Ukraina om at North Stream 2 ikke skulle åpnes, med påfølgende reduksjon fra North Stream 1 fra Russland sin side som et mottiltak, har redusert Russlands gasseksport til en femdel av hva den var i fjor høst. Russland forsøker nå å selge hva de har til andre land i øst – ikke minst til Kina. Dette selges med store rabatter, men til tross for dette tjener Russland stort siden særlig prisen på gass har blitt mangedoblet. Det er nå en intensivert framdrift på nye gassrørledninger østover fra Russland for å få unna eksisterende og framtidig produksjon. Dette vil ikke komme på plass på mange år ut fra behovet, men det er den veien utviklinga går. Gjennom påtrykk og sanksjoner forut for og som en del av sanksjonene knyttet til krigen, har Vest-Europa blokkert for import fra Russland. Samtidig tar Russland konsekvensene av dette og vender seg østover. Sagt på en annen måte har Vesten vendt Russland ryggen, og Russland vender nå Vesten ryggen. Sannsynligvis permanent i overskuelig framtid. Dette frambringer en situasjon med permanent energiunderskudd i Vest-Europa, ekstrempriser på all energi og en sterkere avhengighet av amerikansk LNG- gass som nå blir virkelig lønnsom for USA. Det ville den ikke vært uten denne energikrisa med voldsom prisvekst.

Utviklinga i Midt-Østen og Øst-Asia og forholdet mellom Russland, Kina, India, Pakistan og Tyrkia vil nå bestemme mye av utviklinga ikke bare i Asia, men i større deler av verden. Det økonomiske tyngdepunktet i verden flytter seg raskt østover. Historiske konflikter som mellom Kina og India knyttet til grensedragninger tones ned og kan finne sin løsning. Det samme med historiske konfliktlinjer mellom India og Pakistan. En utvikling knyttet til økonomisk vekst for alle involverte land koblet opp mot «The Belt and Road Initiative» kan være nøkkelen til framtidig økonomisk vekst og utvikling fra Midt-Østen og videre østover i Asia.

Dette tidsskriftet fyller 50 år i år! Og som partiet det høyrer til så har det utvikla seg, fornya seg og forynga seg.

Dette jubileumsnummeret er ikkje eit historisk verk som gir ein rettferdig representasjon av 50 år med tekst og skribentar. Nummerredaksjonen har vald ut tema og artiklar som framleis er aktuelle i dag. Det kan kanskje virka rart at dei er det, sidan me har med tekstar som er 50 og 40 og 30 år. Men kapitalismen, imperialismen, rasismen og kvinneundertrykkinga er der fortsatt. Og Marx sine tekstar er jo over 150 år gamle, men dei er også aktuelle i dag, utan at me akkurat skal sei at våre tekstar held det nivået. Me ønsker at også dette nummeret skal kunna brukast i kampane lesarane deltar i, i dag.

Tidsskriftet har frå tidleg av ønska teoretisk utvikling og debatt. Som førre redaktør, Erik Ness, pleier å formulera det, så skal det helst vera ein artikkel i kvart nummer som redaktøren forstår lite av. Men det skal også vera bolkar som inviterer lesarar inn, som bokmeldingar og intervju.

Kva er sosialisme? Kva er eit klasselaust samfunn? Dette er spørsmål som blei diskutert då tidsskriftet starta i 1972, og som også blir diskutert no, også i jubileumsnummeret. Det skulle bare mangle, Vi er et revolusjonært tidsskrift, i 50 år.

Målet med tidsskriftet er å få debatt og være en arena for å utvikle ny kunnskap. Det er ikkje eit internblad for Rødt, me ønsker å diskutera med alle radikale. Me vil utfordra kjende standpunkt, men samtidig gi grunnskolering i saker som er viktige. Tidsskriftet er eit uttrykk for ein organisert bevegelse som vil ha kontakt med radikale folk, som vil slåss. I klassekampen får teorier og standpunkter seg. Me ønsker ikkje berre å finna fram dei mest perfekte teoriane om sosialisme og marxistisk økonomi, bak et skrivebord, men måle tankene opp mot det virkelige livet.

Me har heile vegen villa gi eit bidrag til den organiserte revolusjonære bevegelsen i Norge. Difor er spørsmål rundt organisering og praktisk klassekamp, kvinnekamp og antirasisme viktige spørsmål for tidsskriftet. Me har alltid stått økonomisk sjølvstendig, og basert oss på abonnementsinntekter og støtte frå lesarane. Rett nok har me søkt om statlig støtte og fått avslag, men et revolusjonært tidsskrift som vårt er vel ikke noe makta synes om. Kanskje er det like bra. Dette er ein politisk strategi, me er ikkje ein statsstøtta tenketank, men ein del av ein levande revolusjonær bevegelse.

Røde Fane, R! (ein kort periode), Rødt! (Me skifta navn til det nokre få år før Akp, RV og uavhengige blei partiet Rødt.), og Gnist har alltid hatt eit internasjonalt perspektiv med solidaritet med verdas kjempande folk. Mange av dei som har lese og skrive i tidsskriftet gjennom 50 år, har blitt politisk engasjerte av kampen mot USA-imperialismen sine åtak i Søraust-Asia og Sovjet-imperialismen sine åtak blant anna i Afghanistan. I dag betyr det blant annet støtte til kurdarane og palestinarane sin kamp – og akkurat nå støtte til Ukraina sin kamp mot Russlands angrep. For å forstå må me sjå på den internasjonale situasjonen, rivaliseringa mellom stormaktene, spesielt USA og NATOs streben etter å dominera stadig fleire land og regionar.

Tidsskriftet har heilt frå det starta som Røde Fane i 1972 villa dela kunnskap for å forandra.  EF-kampen var i siste fase i 1972. 25. september vann folket ein siger ein skulle tru var umobleg.  Kapitalismen med dei fire fridommane fekk seg ein på trynet. Sjølvtilliten auka og sigeren sette spor. Ja til EF avviste at EF ville bli en union. I dag veit me at det blei ein union, Den Europeiske Union, EU.

Heilt frå dag ein, har tidsskriftet vore ein arena for kvinnepolitisk debatt. Det skulle berre mangla, halvparten av menneskja er kvinner. Men, me lever i eit samfunn der det er menn som er mest synlege, bestemmer mest og set dagsordenen i samfunnsdebatten. Sånt set spor også i den revolusjonære bevegelsen. Me vann abortkampen, sjølv om angrepa på fri abort ikkje har stilna. Sekstimarsdagen vil vera til størst nytte for kvinnene, som er dobbeltarbeidande, sjølv om dei nye generasjonane menn tar meir ansvar i heimen og i barneoppdragelsen enn for 50 år siden. Debattane om kvinnepolitikk har vore heftige. Det kan du sjå ved å lese eit godt utval artiklar i det nummeret du nå leser.

Ein liten leseforklaring av dette nummeret:

– Me har ikkje latt forfatterne få endra noko i artiklane. Ingen utdjupingar som forklarer kva som er meint, sjølv om det er lenge sidan.

– Redaksjonen har forkorta de fleste artiklane sånn at dei er omtrent like lange, og det blei plass til fleire. Forfattarane har godkjent forkortningene.

– Redaksjonen har skrive ein kort intro for å plassare artiklene i si tid og ofte knytta artiklane til vår tid.

– Me har funne fram portrett av forfattarane frå den tida artikkelen ble skrive. Det minner oss om at artikkelforfattarane heile tida i hovudsak har vært datidas unge vaksne.

Me har ikkje hatt kapasitet til å laga oversikt over redaktørar og redaksjonsmedlemmer dei siste 50 åra. Men det er berre å gå inn på tidlegare nummer på nettsidene og sjå, mange har vore innom og sett sitt preg, samtidig som det er fleire som har vore med i redaksjonen i ein mannsalder.

I jubileumsåret består redaksjonen av mange unge vaksne, me har gjort eit skikkeleg generasjonsskifte på nore få år. Det peikar framover. Oversikt over noverande redaksjon står i kolofonen.

God lesing!

Redaksjonen for dette nummeret har bestått av:

Jorun Gulbrandsen

Erik Ness

Ingrid Baltzersen

Innholdsliste:

• Leder: En utopi, av Erik Ness
• Spredte minner om kampe mot porno, av Unni Rustad
• Kvinnekroppen som kamparena, av Ingrid Balterzen
• For 40 år siden jubla AP-kvinnene for sekstimarsdagen, av Magnhild Folkvord
• Verken gubbemarxisme eller likestillingsfeminisme, av Sissel Henriksen
• AKP (m-l) og kvinnekampen, av Gro Hagemann
• Til spørsmålet om ungene, av ukjent forfatter
• Skolen – oppbevaring og kontroll, av Jorun Gulbrandsen
• En ny, militær doktrine, av Per-Gunnar Skotåm
• Pol Pot, Kambodsja og Kina, av Pål Steigan
• Det nasjonale spørsmålet og samerett, av Svein Lund
• Intervju med Siavash Mobasheri: Ikke bare resultater i valg, av Erik Ness
• Er spredt bosetning reaksjonært?, av Kjersti Jacobsen
• Torsken – «not a nice guy», av Jens Andvig
• Drømmen om den «reine», vestlige sosialismen, av Kjersti Ericsson
• Kommunisme – himmel, helvete eller frigjøring?, av Jokke Fjeldstad
• Makt, motmakt og strategi for sosialisme, av Brigt Kristensen
• Grønn ny deal: gjennoppstått kenyesianisme eller sosialistisk strategi?, av Yngve Solli Heiret, Daniel Vernegg og Alf Jørgen Schnell
• Om å bake brød i en kapitalistisk økonomi, av Nina Bjørk
• Kvinner på tvers 25 år: Kvinneundertrykking og klasseundertrykking i uskjønn forening, av Siri Jensen
• NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden, av Ebba Wergeland
• Intervju med Maren Amble Stinessen og Lars Mamen: Arbeidet bak eiendommene, av Hannah Sigriddatter Ander
• Bokessay: Hvorfor lese Samir Amin? Et biografisk og bibliografisk riss, av Tore Linné Eriksen
• På kanten – Norsk oljevirksomhet i Barentshavet og hvorfor det må settes en strek, av Helge Ryggvik
• Revolusjonens A-Å: Friedrich Engels, av Mathias Bismo

Det er nesten komisk å tenke på, men i høst var det en nyhet dersom strømprisen oversteg 1 krone kilowattimen. Nå er skyhøye priser den nye normalen uten at folks inntekter har økt nevneverdig og på tross av at det meste av vannkraften er offentlig eid. Da er det ikke rart folk blir rasende. Dagens markedstvang forsterker økonomiske forskjeller og skaper fattigdom.

Av: Sofie Marhaug, stortingsrepresentant for Rødt og andre nestleder i energi- og miljøkomitéen

Den foregående høsten og den pågående vinteren har folk opplevd at strømregningene har mangedoblet seg. Over 600.000 nordmenn har meldt seg inn i facebookgruppen «Vi som krever billigere strøm». Både 20. januar og 15. februar var det demonstrasjoner i både byer og bygder i hele landet, med støtte fra en rekke fagforeninger og forbund.

På den første markeringen i Bergen traff jeg en dame som gikk i demonstrasjonstog for aller første gang i sitt liv. Hun bodde i et dårlig isolert hus utenfor byen. Der er boligprisene lavere. Denne vinteren hadde hun gått til anskaffelse av en gassovn, for å få råd til å varme opp huset sitt. Er vi i ferd med å av-elektrifisere norske husholdninger i et land som har bygget selve velferdsstaten på «hvitt kull»? Et land som har elektrifisert hver en knaus, fra Nordkapp i nord til Lindesnes i sør?

Historiens kraftlinjer

I folks bevissthet er ikke historien om den norske vannkraften borte. Det er dessuten en fortelling som står i grell kontrast til dagens politikk, der prisene settes på en strømbørs som mest av alt minner om et europeisk Casino. Ingen forstår helt systemet, men kundene er dømt til å tape.

På begynnelsen av 1900-tallet startet elektrifiseringen av Norge. Dette var lenge før vi hadde oppdaget oljen. Det var også lenge før vi hadde oppdaget at fossilt brensel truer klimaet, som i sin tur har fått politikere til  – nok en gang og ironisk nok – å ta til orde for storstilt elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon.

Da vannkraften skulle bygges ut var utenlandske kapitaleiere interesserte i å tjene seg rike på den norske naturen. Fossefallene egnet seg perfekt for vannkraftutbygging, og det var lite kapital i Norge til å investere i utbyggingene. Utenlandske «fossespekulanter» saumfarte norske bygder. I 1906 tilhørte to tredjedeler av fossefallene utenlandske eiere.[ref] Jeg baserer meg på Norges vassdrag- og energidirektorats (NVE) Vann og energiforvaltning – glimt fra NVEs historie (2012).[/ref] Det sier seg selv at norske lokalsamfunn var i ferd med å tape arvesølvet.

Oddas store forfatter (ikke NRKs utenrikskorrespondent), Gro Holm, beskriver situasjonen godt i romanen Det hvite kull (1936). Der skildrer hun både hvordan norske bondesamfunn ble utnyttet og lurt, og om elektrifiseringens glans. I ingeniør Harald Hansens 17. mai-tale fortelles det om en vannkraftutbygging som har sin gjenklang i dagens debatter om det grønne skiftet:

Vår oppgave er alvorlig nok. Og det vi skal se, er at vårt arbeide her, det er ledd i et stort hele, det er arbeidet for vårt lands elektrifisering. Vi har fossene, vi har det hvite kull. Teknikken er nå kommet så langt, at vi kan nyttiggjøre oss av dem, om vi da kjenner vår besøkelsestid. Vi eier et av verdens mest begunstigede land på det hvite kulls område, det skal vi alltid holde klart for oss. Våre fosser er naturskjønne, det er de. Vi mister dem på en måte, men de gjenoppstår på en i tusenfold skjønnere måte, de skal gjøre vårt land rikt og stort. Alle fosser utbygget, et nett av høispentledninger som binder landet sammen, fra Vesterhavet til Kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand, med lys i alle hjem, med kraft til hver slipesten og hvert treskeverk, med elektrisk drift av våre jernbaner. Vårt motto være: La det hvite kull avløse Englands sorte. Bind våre fosser. Gjør eder jorden underdanig.[ref] Gro Holm, Det hvite kull, Gyldendal: 1936, 81–82.[/ref] 

Elektrifiseringens pris var naturødeleggelser – den gang som nå. Derfor skulle det bare mangle at lokalbefolkningen, som fikk sine omgivelser rasert, også skulle få en viss kontroll over verdiene som ble utnyttet. Da gjelder det å kjenne sin besøkelsestid, slik Holms Hansen formulerte det i sin grunnlovstale.

Dette forstod norske politikere. De så hvordan Norge var i ferd med å miste kontrollen over våre felles ressurser. I 1906 vedtok det norske Stortinget de såkalte «panikkloven», det vil si en midlertidig konsesjonslov. Denne sørget for et system der utenlandske investorer og aksjeselskap måtte få konsesjon fra den norske staten for å kjøpe opp utbygningsrettigheter.  Allerede året etter ble loven oppdatert og prinsippet om hjemfallsrett, som konsesjonsloven er kjent for, ble introdusert og siden forsterket. Hjemfallsrett innebærer at privat utbygging har en tidshorisont, og at eierskapet på et tidspunkt skal tilfalle staten vederlagsfritt. Da loven ble oppdatert i 1917 ble den offentlige kontrollen ytterligere forsterket. I tillegg til vilkår om tidsbegrensning på maksimalt 60 år, hjemfall og kraftavståelse (konsesjonskraft) til kommunene ble det vedtatt bestemmelser om direkte økonomiske ytelser til kommuner og staten i form av konsesjonsavgifter.

Til grunn for den norske vannkraftutbyggingen har vi med andre ord hatt en politisk kamp for å sikre offentlig eierskap til naturressursene. Dette har kommet innbyggerne til gode langt på vei. Før var det vanlig å kjøpe strøm til kostpris; det samme prinsippet som ligger til grunn for vann- eller renovasjonsavgifter i dagens Kommune-Norge. For å spare på strømmen hadde vi et toprissystem frem til 1970-tallet, der husholdningene fikk beskjed om når forbruket nærmet seg det vi den gangen regnet som overforbruk. Kort sagt er folk i Norge godt kjent med hva politisk styring av strømprisene egentlig innebærer.

Overgangen til stadig sterkere grad av markedsstyring og avståelse av demokratisk kontroll over energipolitikken har skjedd over tid. Viktigst er nok Energiloven av 1990, initiert av Syse-regjeringen og Senterpartiets olje- og energiminister, Eivind Reiten, og vedtatt av et samstemt storting. Denne loven hadde til hensikt å gjøre kraft et en markedsvare: kjøp og salg, styrt av tilbud og etterspørsel. Som alle andre lover som legger opp til storstilt privatisering ble den begrunnet med rasjonalitet og effektivitet. I det siste har også «harmonisering» blitt et fyndord for både nåværende og foregående regjering, i forsvaret for tettere tilknytning til enda større og dyrere markeder enn de nordiske.

Med innlemmelsen i EØS i 1994 og etter hvert tilslutningen til EUs energibyrå ACER i 2018, settes mulighetsrommet for å styre prisene politisk i spill. Selv om det ikke er ACER som bestemmer de norske prisene, kan EU drive tilsyn og gripe inn dersom politikere skulle ta for stor kontroll over strømprisene i konflikten med den akk så frie konkurransen.

Nye utenlandskabler (eller mellomlandskabler som det kalles på fint) har koblet det norske strømmarkedet enda tettere på det europeiske. Kablene til Nederland (NorNed, 2007), Tyskland (NordLink, 2021) og England (North Sea Link, 2021) i overveiende grad eksportforbindelser. Ser vi på tallene fra i fjor var det 86,7 prosent eksport i nederlandskabelen, 79,3 prosent eksport i tysklandskabelen og 97,2 prosent i englandskabelen.[ref]Klassekampen laget en god oversikt, «Nesten alt går til eksport», 17.2.2022.[/ref] Enda mer avgjørende for prisen er det like fullt at kablene kobler oss på større og dyrere prisområder enn våre egne.

Norge har hatt kraftutveksling med andre og i hovedsak nordiske land helt siden 1960-tallet. Men dette har vært små prisområder med stabile, lave priser. Dermed har vi ikke hatt så store prissvingninger. De nye utenlandskablene knytter oss derimot tettere til områder med vedvarende høye priser. Dette fører i beste fall til en minimal prisreduksjon i Nederland, Tyskland og England, men først og fremst fører denne politikken til et enormt prishopp i Norge. De store markedene sluker de små. Det er slik tilbud og etterspørsel fungerer i strømmarkedet.

Allerede på 1990-tallet advarte Rødts forløper, Rød Valgallianse (RV), mot utviklingen vi ser i dag. Terje Kollbotn skrev den gangen en rapport der han advarte mot økt eksport til det europeiske kraftmarkedet, økt press på norsk natur og ikke minst høyere strømpriser.[ref]Terje Kollbotn, EF/EØS og den nasjonale kampen om vasskrafta og konsesjonslovene, 1993.[/ref] Det siste er verdt å merke seg i en tid der politikere fra Høyre så vel som Arbeiderpartiet snakker om en «perfekt storm». De har forvekslet markedslovene med naturlovene, for å slippe å ta ansvar for at et så grunnleggende behov som energi er i ferd med å bli en luksusvare.

Hva så med eierskapet? Fortsatt eier det offentlige enten det er Statkraft, kommunene eller fylkeskommunene om lag 90 prosent av all kraftproduksjonen i Norge. Problemet er at de opererer som aktører på et marked. De norske kraftprodusentene lever godt med høye priser.

Men også eierskapet er skrantende. Hjemfallsretten er hulet ut og tilpasset EU. Nå er det nok at to tredjedeler er offentlig eid, og ikke en gang eid av den berammede kommunen, når konsesjonen utløper. Dette fikk lokalsamfunnene i Røldal og Suldal smertelig erfare i fjor, da Hydro-Lyse overtok eierskapet i forbindelse med at konsesjonen utløp. I mange tiår hadde særlig Røldal vært skadelidende for naturødeleggelsene som kraftutbyggingen hadde medført, og når konsesjonen gikk ut fikk kommunen ingenting igjen.

Kraftprofitørene

Det er heller ikke til å stikke under stol at offentlig eide kraftselskap opererer etter kapitalismens prinsipper. Da jeg spurte finansministeren i desember i fjor om hvor mye mer staten tjener på de høye prisene, var svaret over 27 milliarder i form av økt utbytte for Statkraft og grunnrenteskatt. Det siste er ikke et så dumt prinsipp, men det speiler like fullt at også kommunale og fylkeskommunale kraftselskap øker inntektene enormt når prisene er høye. Siden desember har strømprisene holdt seg høye. Det er altså ingen grunn til å tro at det går dårlig for kraftprodusentene i 2022 heller!

I virkeligheten snakker vi om en superprofitt for kraftbransjen. Konsesjonsprisen for kraft, det vil si snittet av hva det koster å produsere kraft i Norge, som settes av olje- og energidepartementet, var på 11,4 øre kilowattimen i 2021. I 2022 er den satt til 11,57 øre kilowattimen. På det meste (21. desember i fjor) var markedsprisen oppe i 6 kroner og 12 øre kilowattimen noen steder i Sør-Norge. Gapet mellom hva det koster å produsere kraft kontra hva det koster å kjøpe kraft er enorm. Det er vanlige husholdninger og viktige arbeidsplasser som blir taperne med dagens system.

I debatter får jeg ofte høre at det ikke er så farlig at kraftbransjen tjener store penger på høye priser, fordi disse inntektene kommer fellesskapet til gode. Vi får angivelig mer velferd i den andre enden. Jeg forstår godt at det går an å tenke slik, all den tid 90 prosent av kraftproduksjonen er offentlig eid. Dessverre er nok sannheten at både Statkraft og andre følger vanlige bedriftsøkonomiske prinsipper. Lederlønningene er på mange millioner, med lederen i Statkraft som en versting: Han (for det er så klart en mann) er lønnsledende i staten. I 2018 fikk Christian Rønning-Tønnesen i alt 8,6 millioner, mens han nå går ned i halv stilling og nå får «skarve» 4,4 millioner.

Slike lederlønninger har vi hatt før de ekstreme prisene tok landet med storm – for å bruke markedsliberalistenes egen metafor. De forklarer ikke hvor alle pengene blir av, men de forteller om en voldsom konsentrasjon av rikdom og en ukultur i det offentlige. Hvorfor skal stat og kommuner subsidiere slike lederlønninger?

Om vi så ser bort fra lederlønningene, og vender tilbake til økte inntekter i 2021 og 2022, vil vi fortsatt få problemer med spore pengene. SV klarte å forhandle seg frem til å bruke 2,3 milliarder mer av Statkrafts utbytte, da de ble enige med regjeringen om et budsjettforlik. Også strømstønadsordningen som kom på plass, og som siden har blitt forsterket, betaler tilbake en brøkdel (grovt regnet 25 prosent) til norske husholdninger. Næringslivet er fortsatt skadelidende og faller ikke inn under ordningen. Det er ikke vanskelig å konkludere med at av de mange titalls milliardene det offentlige får i økte inntekter som følge av skyhøye strømpriser, så er det tvilsomt at andelen som kommer tilbake i direkte kompensasjon eller indirekte gjennom velferdsordninger er spesielt stor.

Et godt eksempel på en offentlig aktør som tenker på en bedriftsøkonomisk måte, er Lyse som i 2022 proklamerte at de skal kjøpe opp mobilselskapet Ice til 5,56 milliarder kroner. Kan hende dette er en «strategisk» investering for det offentlig eide kraftselskapet, men velferd kan det ikke kategoriseres som. De er neppe alene om å tenke i slike baner.

Det er kraftbransjen som tjener på de høye prisene og som i stor grad forvalter inntektene slik en annen kapitalistisk aktør ville gjort det.

I et større bilde er det vanskelig å forsvare denne utviklingen. Som Jon Hustad pekte på i en tekst i Dag og Tid, så tjener norske kraftselskap mer på de økte inntektene enn eksportinntektene i seg selv.[ref]Jon Hustad, «Dei som betaler», Dag og Tid, 18.2.2022.[/ref] Samtidig er det liten tvil om at også Statnett, som jeg ikke har skrevet like mye om frem til nå, håver inn på de såkalte flaskehalsinntektene, det vil si prisdifferansen i utvekslingen med utlandet. Selv om Hustads tall var noe overdrevne (og rettet i neste utgave av avisen) er poenget hans at kostnaden for husholdninger og næringsliv i Norge er enorm. Likevel var argumentet i analysene Statnett serverte norske myndigheter, at de nye utenlandskablene ville være samfunnsøkonomisk lønnsomme: Vi kom til å tjene så godt på disse forbindelsene at det var verdt å bygge dem. Da er ikke prisen kunder i Norge betaler tatt særlig hensyn til. Kanskje ikke en gang påtenkt.

Det er forståelig om både Statnett og Statkraft og andre kraftprodusenter ivrer for en slik utvikling. For dem er prisene gull, mens for folk flest er arvesølvet tapt.

En ny vår?

‘Kraften – eller «krafta» som det heter utenfor Bergen – er vår’ er et slagord som har blitt løftet frem denne høsten og vinteren på strømdemonstrasjonene og blant en rekke fagforeninger og forbund som har protestert mot de høye prisene. Historien om Energiloven, ACER og utenlandskabler er dessverre historien om at kraften i stadig mindre grad tilhører fellesskapet. Hensynet til profitt veier tyngre enn hensynet til folk.

I politiske debatter kommer nye unnskyldninger til: Vi skal forsyne Europa med ny kraft både av hensyn til klima og for å gjøre de andre landene mindre avhengige av russisk gass.

Både mennesker og natur blir skadelidende av større kraftutbygging, økt eksport og tettere tilknytning til det europeiske strømmarkedet, slik RV allerede advarte mot for snart 30 år siden. Markedstvangen er den drivende faktoren, ikke alle mulige andre påskudd.

Den gode nyheten er at det politiske slagordet om at ‘kraften er vår’ har en dobbel betydning: Det handler ikke bare om den konkrete vannkraften, men også om den politiske kraften i felles protester mot de skyhøye strømprisene. Slik kan kraften bli vår igjen.

Militær makt kan ikke svare på noen av krisene verden står i. Det er et paradoks: De som skal forsvare oss gjør i stedet situasjonen verre, både økonomisk, økologisk og etisk.

Av Ingeborg Breines, humanist med lang erfaring fra arbeid i fredsbevegelsen, nasjonalt og internasjonalt. Har skrevet en rekke artikler og redigert bøker spesielt om fredskultur, fredsundervisning og kvinner og fred. Breines har blant annet vært generalsekretær i den norske UNESCO-kommisjonen, direktør for kvinner og fredskultur i UNESCO, Paris og direktør for UNESCOs kontor i Islamabad og Genève, daglig leder av Nordland akademi for kunst og vitenskap og co-president i IPB, Det internasjonale fredsbyrået.

Vinteren og våren 2022 var det intens virksomhet blant fredsfolk i Norge. Hensikten var å prøve å hindre USA i å etablere fire nye militærbaser i Norge – på flyplassene Evenes, Rygge og Sola og på marinebasen Ramsund ved Evenes. Utgangspunktet var Solberg-regjeringens undertegning av tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid, fremmet i kongelig resolusjon 16. april 2021. Avtalen omhandler etablering av disse fire basene, eller «omforente områder» som styresmaktene kaller det, men legger også til rette for opprettelse av flere baser senere.

Avtalen medfører også ytterligere arealbruk idet adkomst til disse områdene skal sikres, over privat, kommunal og statlig eiendom – over sjø, vann, land og luft. Tilgang til og bruk av basene skal være uten kostnader for amerikanske styrker, amerikanske kontraktører og norske kontraktører. Både Norge og USA skal ha rett til bruk av de omforente områdene dersom partene ikke har fastslått at amerikanske styrker har rett til eksklusiv tilgang til og bruk av deler av områdene. Samtidig står det i avtalen at de amerikanske basene skal nyte immunitet og være underlagt amerikansk jurisdiksjon dersom det skulle oppstå uenighet mellom Norge og USA.

Avtalen må kunne sees som et brudd med tidligere basepolitikk og et brudd med  Grunnlovens paragraf 1 som sier at Norge skal være et fritt, selvstendig, udelelig og uavhengig rike. Da norsk medlemskap i NATO ble en realitet i 1949, prøvde daværende statsminister Einar Gerhardsen å berolige Sovjetunionen med at

Den norske regjering ikke vil tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.

Gerhardsen bekreftet Baseerklæringen av 1949 på NATO-møtet i Paris i 1957 og tilføyde at det ikke vil bli lagret atomvåpen i Norge i fredstid. Statsminister Trygve Bratteli spesifiserte i den såkalte Bratteli-doktrinen om forbud mot atomvåpen på norsk jord fra oktober 1975 at: Vår forutsetning ved anløp av fremmede krigsskip har vært og er at atomvåpen ikke medføres om bord.

Baseavtalen, som er inngått på USAs initiativ, ifølge tidligere forsvarsminister Frank Bakke Jensen, ble sendt på høring 16. april 2021. Med bakgrunn i negative svar, tillot fredsbevegelsen seg å håpe at et nytt Storting og en ny Regjering ikke ville la loven passere. Men våren 2022 fikk vi se at Støre-regjeringens innstilling var i samsvar med Solberg-regjeringens. Loven gikk igjennom 3. juni mot SV, Rødt og MDG sine stemmer.

Facebook-siden Nei til amerikanske baser på norsk jord har kontinuerlig formidlet informasjon om prosessen til ca. 10 000 medlemmer, og fortsetter arbeidet. Mange har gitt uttrykk for sinne og frykt over at myndighetene ønsker å bryte tidligere basepolitikk og underminere norsk selvråderett. Bekymringen var og er stor for at baseavtalen øker den militære spenningen i nordområdene og rivalisering i våre nærområder og gjør norske lokalsamfunn til terror og bombemål. Å slippe amerikanerne nært innpå Russland og oppheve norske base- og øvelsesrestriksjoner, virker ikke beroligende på Moskva.

Norge, som et lite land i verden, er i en klart asymmetrisk relasjon både til Russland og USA. Å være i en mulig frontlinje mellom to stormakter er en svært utsatt posisjon. USA og Russland vil kunne se seg tjent med å bruke norsk territorium dersom det skulle komme til en konfrontasjon. Ingen av dem ønsker selvsagt at det føres krig på deres eget territorium, og slett ikke med de våpnene som er tilgjengelige i dag. Det burde være i norsk interesse å ikke sette seg i en slik situasjon. Vår geografi ligger fast og vi har all mulig interesse av at nordområdene forblir en fredelig samarbeidsarena, ikke minst nå når klimaendringene åpner for tilgang til store naturressurser og trafikk både i nordøst og nordvest-passasjen.

Dersom USA skulle velge å gå til krig mot et annet land fra basene i Norge, blir Norge et mulig angrepsmål. Om USA skulle ønske å angripe Russland fra Norge, har norske myndigheter ingen makt til å stoppe det. USA vil heller ikke være forpliktet til å følge norske lover for natur og miljø på basene, som for eksempel grunnlovens §112 og naturmangfoldloven. Natur og ungdom påpeker at Norge kan miste råderett over egen natur. Forskningsrapporter viser uforsiktig naturforvaltning, avskoging, giftige stoffer i drikkevann og jordsmonn, dårlig opprydning av kjemikalier, kreftfremkallende stoffer og militært materiell, inklusive atomavfall i og rundt amerikanske militærbaser.

Offisielt heter det at avtalen legger til rette for at USA kan yte raskere og bedre «militær forsterking av Norge» og er en videreutvikling av det regjeringen anser som et viktig og positivt samarbeid med USA for «å ivareta norsk sikkerhet og norske interesser». Avtalen ansees som en forutsetning for at USA vil (fortsette å) investere i militær infrastruktur i Norge. Avtalen, som kalles SDCA (Supplementary Defence Cooperation Agreement),  er også viktig for sikkerheten i Europa, sa utenriksminister Anniken Huitfeldt.  Det må være tillatt å stille seg undrende til myndighetenes antagelse om at lille Norge, og Europa, har samsvarende sikkerhetsinteresser med stormakten USA, og det uavhengig av hva som skjer i amerikansk politikk med sine sterke interne konflikter, svake presidenter og sitt svekkede demokrati.

Amerikansk, «forhåndslagret», militært materiell i Norge tilhører de amerikanske styrkene og fasilitetene hvor de befinner seg skal kun brukes av amerikanerne, som derved har eksklusiv kontroll. USA kan fjerne materiellet fra norsk territorium når de måtte ønske. Kan Norge?

Styresmaktene anser det som urealistisk at Norge skal forsvare seg utlukkende med egne styrker og at det derfor er viktig at USA og andre allierte kan trene, øve, forhåndslagre våpen og på andre måter forberede forsterkning til Norge i tilfellet angrep. Denne faren er sannsynligvis økende. For jo mer aggressivt vi oppfører oss «ute», jo større muligheter for represalier hjemme. Mange setter derfor sin lit til NATO, andre til nordisk militært samarbeid. Tidligere anså norske myndigheter at vår sikkerhet er avhengig av at vi sees som et fredelig og vennligsinnet land og del av et sterkt FN, men det har endret seg. Da Norge nylig kjempet for en plass i FNs sikkerhetsråd ble det stadig fremhevet at det var for å fremme norske interesser. Det norske bidraget til FNs fredsbevarende styrker er betydelig redusert, mens støtten til NATO øker.

Den nasjonale forsvarsevnen ansees som svekket etter at Norge fra 1999 av har lagt om sin forsvarsstrategi til å være en del av NATOs out-of-area strategi, framfor å ha et godt, defensivt, nasjonalt forsvar. Som svar på NATO og USAs behov for et langtrekkende, offensivt/aggressivt militærsystem, har Norge kjøpt langtrekkende fly og våpen og deltatt og deltar aktivt internasjonalt i kriger i land vi ikke har hatt noen konflikt med. Sikkerhetspolitikk er blitt til usikkerhetspolitikk. Det norske forsvaret er så integrert i USAs globale militærstrategi allerede at fregatten KNM Fridtjof Nansen er under amerikansk kommando som støtteskip til det amerikanske hangarskipet USS Harry S Truman i fremmede farvann.

Tidligere statsminister og generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, uttrykte i Klassekampen 9.12.21 bekymring for at baseavtalen også skal tilsidesette forbudet mot dødsstraff, tortur, umenneskelig behandling og tvangsarbeid. Yuhan Shanmugaratnam tok i en artikkel i Klassekampen 12.01.22 opp en lignende uro. Han viste for eksempel til at Guantánamo-fangeleiren var «hendig» plassert utenfor amerikansk jurisdiksjon og at amerikanerne derved kunne tillate seg en oppførsel de ikke kunne ha hjemme.

Demokratiet svekkes også hos oss

En slik viktig baseavtale burde vært forelagt det norske folk til folkeavstemming. I det minste lagt frem med krav om to tredjedels flertall i Stortinget. Men avstemningen ble gjort med simpelt flertall under henvisning til at «det er ingenting i denne avtalen som endrer den norske basepolitikken eller norsk politikk med hensyn til lagring eller utplassering av kjernefysiske våpen på norsk jord». Tomme ord. Allerede ved flyulykken i Beiarn i mars 2022 under militærøvelsen Cold Response, påropte USA seg enerett til å etterforske ulykken. Resultatet har forblitt offentlig ukjent. Vi risikerer mange slike hendelser hvor norsk rettsvesen ikke har kontroll over hva som skjer i landet.

Amerikanske militærbaser kan umulig være i det norske folkets interesse. Hvorfor aksepterer norske politikere en slik samarbeidsavtale med USA? Hvorfor påstår myndighetene at loven ikke endrer norsk base og atomvåpenpolitikk, anløpsregler for norske havner eller norske begrensinger på lagring av visse våpentyper/atomvåpen på norsk territorium, og at det heller ikke er noen grunn til at Russland skal reagere på avtalen? Lokker USA– eller truer de? Med hva?

Norge spiller en stadig mer vesentlig rolle i etterretning for USA. Det er merkelig at våre politikere ikke ser den store faren de setter Norge i ved å gi en stormakt slikt fotfeste. Dette skjer selv når USA er i en høyst ustabil situasjon. Norges geografiske beliggenhet burde tilsi en helt annen og mindre provoserende tilnærming. Er det slik at norske myndigheter er beredt til eventuelt å ofre det nordligste Nord-Norge på det amerikanske, militære alteret? Er man beredt til  å «ofre» Finnmark?  Og er man så utrolig sneversynt og naiv at man tror at en storkonflikt i nord vil holde seg nord for Polarsirkelen?

Det ser ikke ut til å være mange pasifister i Norge for tiden. De fleste synes å mene at vi trenger et militært forsvar, dog vil sannsynligvis et flertall foretrekke et defensivt forsvar, til stede rundt om i landet og kanskje også beredt til å forene sivile og militære oppgaver. De vil ta avstand fra et langtrekkende, offensivt, aggressivt, imperialistisk  «angrepsforsvar«. De færreste ønsker vel et forsvar som mer er et bidrag til stormaktenes ekspansjons- og maktinteresser enn til forsvar av Norge? Og visselig ser det ut til at «the land of the free« har større interesse av å selge våpen, påføre konkurrerende land økonomiske sanksjoner og etablere egne baser på fremmed grunn enn å styrke demokratier rundt om i verden.

Nettverk av baser

De fire basene som skal etableres i Norge inngår i et nett av amerikanske baser rundt om i verden. Basene i Norge er sannsynligvis mye verdt for USA på grunn av nærheten til Russland, til de russiske militæranleggene på Kolahalvøya og kanskje også til de rike naturressursene i Arktis. USA skal ha 800 til 1000 kjente militærbaser (avhengig av om lyttestasjoner regnes med) i 80 land og på alle kontinenter. Minst 90 % av verdens militærbaser er amerikanske. Til sammenligning skal Russland ha åtte og Kina én. Basene er en enorm maktfaktor som muliggjør USAs militære hegemoni i verden. De bidrar til at USA kan tillate seg å diktere betingelser ut fra en såkalt «rules-based world order», hvor USA bestemmer reglene i motsetning til internasjonal lovgivning utviklet av FN og gjeldende for alle.

Noen av basene i det verdensomspennende basenettverket er del av USAs rakettskjold, som skal være utviklet spesielt for å beskytte USA mot atomangrep østfra. De fleste basene er rundt Russland og Kina, men ca. 30 av disse basene er i Afrika, hvor USA etablerte Africom i 2008 på tross av protester fra et flertall afrikanske land. Under skalkeskjul av å tilby sikkerhet og trygghet, gir det større adgang til utnyttelse av ressursene i afrikanske land for USA-baserte multinasjonale selskaper. Også en rekke små øystater er blitt belemret med store amerikanske militærbaser. Da Kina i april 2022 gjorde en sikkerhetsavtale med Salomonøyene som kan ende i en ny kinesisk base, førte det til store protester fra USA. Kanskje er det lurt å feie for egen dør først?

Basene gjør krig mer sannsynlig og hindrer fred og nedrustning. De øker internasjonal spenning og er også miljøkatastrofer. Å legge ned basene ville bidra til å redusere spenningen i verden, bedre klimaet, frigjøre viktige jordbruksarealer og gjøre USA mindre truende. Det ville også bety mindre vold i basenes nærområder, mindre ødelagt og forurenset land og vann, mindre fare for liv og helse.

Atomvåpen

FNs forbudstraktat mot atomvåpen (TPNW) ble gjeldende folkerett 22. januar 2021. Det betyr at verden etter lang kamp endelig har fått et forbud mot atomvåpen. Atomvåpen er nå ulovlig! Norge har dessverre ikke sluttet seg til avtalen på grunn av den sterke rollen atomvåpenavskrekking har i NATOs militærstrategi, hvor også førstebruk av atomvåpen inngår. Det er klart i strid med den norske folkeviljen. Det synes ikke å være satt noen restriksjoner angående lagring av atomvåpen på de planlagte basene i Norge.

Krigen i Ukraina og den enorme polarisering den har medført, gir betimelig angst for bruk av atomvåpen, ved siden av frykt for ulykker ved atomkraftverkene i landet. Fredsprisvinner Oscar Arias fra Costa Rica har nylig fremmet et konstruktivt forslag om at USA trekker sine atomvåpen ut av Europa mot at Russland ikke utplasserer atomvåpen i Belarus. Det vil kunne bidra til en ny åpning, en nødvendig diplomatisk dialog.

Siden 2009 har atomdrevne ubåter fra USA og andre vestlige land blitt firedoblet i norske farvann og amerikanske B-52 bombefly, som kan bære atomvåpen, har vært invitert til nordnorsk luftrom, sier oberstløytnant Tormod Heier til Klassekampen i april 2019. Norge, i rollen som NATO i nord, har evne til å gjennomføre operasjoner inn mot russiske luftforsvarssystemer med nye ubåter, nye anti-ubåt overvåkningsfly og kampfly. Det gir risiko både for økende geopolitisk spenning og klassiske sikkerhetsdilemmaer mellom øst og vest, også med henblikk på Svalbard. Den økende atombåtaktiviteten i vår nærhet skaper usikkerhet og angst. Norge må kunne gjøre som New Zealand, som forbyr fremmede fartøy og fly som blir drevet av kjernekraft eller transporterer atomvåpen å entre sitt farvann eller territorium. Støre-regjeringen bør også utvide beslutningen om at Norge skal være atomvåpenfri til ikke bare å gjelde i fredstid, men også i krigstid, når det er ekstra viktig.

USA eller NATO?

Militariseringa av Norge har pågått over tid, er sterkt økende og har, etter at Russland gikk inn i Ukraina 24. februar 2022, nådd helt uforutsette, uante og skremmende høyder. Norsk basepolitikk har allerede blitt endret blant annet med etablering av fremmede militærbaser i Trøndelag og i Troms, dog uten å bruke base-ordet, men med allierte soldater, såkalt på rotasjon. Dessuten med massiv forhåndslagring av amerikansk militært materiell i Trøndelag; tilrettelegging av havner for besøk av atomubåter i Bergen og utenfor Tromsø; økende og effektivisert etterretningsvirksomhet, inklusive Globus III radaren i Vardø, som skal være mye sterkere enn den som allerede er der; ved bygging av det nye, kraftige og velutstyrte spionskipet Marjatta II; amerikanske og allierte aktiviteter blant annet på Andøya og på Fauske, og stadig større militærøvelser stadig lengre nord, stadig nærmere grensa til Russland.

Både USAs tilleggsøving i Nord-Norge i 2018 i forbindelse med militærøvelsen Trident Juncture og ulike amerikanske radaranlegg og andre militære installasjoner ikke minst i Nord-Norge, demonstrerer uklarheten mellom hva som er USA og hva som er NATO. Iblant kan det se ut som om det spilles på usikkerhet om hva som er NATOs tilstedeværelse i Norge og hva som er USAs, ut fra hva som er opinionsmessig opportunt til enhver tid. Siden det er opplagt hvor makta ligger, er det kanskje ikke så interessant om det dreier seg om USAs militære aktiviteter i landet eller et USA-dominert NATO? Eller kanskje er det likevel viktig, politisk, praktisk, juridisk? Lille Norge, med sitt abnorme militære forbruk, er en middels stormakt i NATO sammenheng og en avansert spiller på den geopolitiske banen, ikke minst som «NATOs ører i nord». Den ene amerikanske presidenten etter den andre skryter av Norges rolle. Norske regjeringer med tilsynelatende ulike politiske farger er unisont militærgrønne i denne sammenheng. Det kan nesten se ut til at norske ministre nyter å spille med «de store» og være «en av gutta», alltid beredt til å vise militære muskler. Patriarkatets kvinner og menn gis gode spillerom i en slik sammenheng.

NATO – utgått på dato

NATO, North Atlantic Treaty Organization, ble opprettet i 1949 med 12 land i den hensikt å bygge en vestlig, militær forsvarsallianse mot det som ble oppfattet som en truende, ekspansiv kommunisme i Sovjetsamveldet. NATOs første generalsekretær, Lord Hastings Lionel Ismay, definerte hensikten med NATO slik: Holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede. Som et tilsvar, opprettet Sovjetsamveldet i 1955 Warszawa-pakten med land i Øst-Europa. Men da Sovjetsamveldet ble oppløst og Warszawa-pakten ble lagt ned i 1991, var begrunnelsen for NATOs eksistens borte. Mange håpet og trodde at nå endelig hadde stormaktene tatt til fornuft, våpenkappløpenes tid var over og ressursene skulle ikke lenger brukes på krigsferd, men på velferd. Isteden for å legge ned NATO, kjempet organisasjonen for sin eksistens og utviklet et nytt konsept som åpnet for militær intervensjon utenfor eget område (out-of-area), såkalt forebyggende (pre-emptively), uten å være angrepet, og heller ikke nødvendigvis med Sikkerhetsrådets godkjenning. Dette var et eklatant brudd på FN-pakten og folkeretten, som sier at intet land har lov til å gå til krig mot et annet land, uten at ens suverenitet er blitt krenket. Også da skal Sikkerhetsrådet sette inn en rekke tiltak for å prøve å forhindre krig.

Den forfeilede krigen mot terror og dens støttespillere har bidratt til at verden igjen kom inn i en situasjon med sterk geopolitisk spenning og konfrontasjon. «Pre-emptive strikes» ble formalisert som del av den ny NATO «out-of-area»-strategien i 1999 i Washington. Samme år begynte NATO å rekruttere tidligere østeuropeiske land. NATO har nå 30 medlemsland og flere er på venteliste. Flere er også med som såkalte «partners in peace», og nå ser det ut til at Sverige og Finland lar seg skremme inn i NATO.

NATO ble i sin tid presentert for det norske folk som en transatlantisk forsvarsallianse. Flere var dog skeptiske til at Norge skulle forlate sin nøytrale og alliansefrie posisjon. Hitlers angrep på Norge underminerte imidlertid mellomkrigstidens «brukne geværs politikk». Mer eller mindre hemmelige planer om å styrke Norges orientering vestover ble lagt i London under siste verdenskrig. Haakon Lie klarte å få Arbeiderpartiet med på at Norge skulle inn i NATO. Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakta og på årsmøtet i 1949 ble medlemskap vedtatt med lynets hastighet, nærmest som et statskupp, uten at saken engang var på dagsordenen.

Odelstingspresident og tidligere medlem av Folkeforbundet, Carl J. Hambro fra Høyre, var kritisk til medlemskap i NATO. Han mente beslutninger om landets utenrikspolitikk derved ville bli flyttet utenfor landets grenser. Da det likevel ble bestemt at Norge skulle med i NATO, oppfordret han Norge til å møte med «mistenksom aktpågivenhet». En slik mistenksom aktpågivenhet er overhodet ikke fremtredende i dag.

Propagandaen for NATO var og er bastant i Norge, også før krigen i Ukraina. Det er svært vanskelig å komme igjennom med kritikk av norsk medlemskap, eller med synspunkter om at NATO har utspilt sin rolle bør legges ned og at dens aggressive fremferd fører til død og elendighet og stiller verdensfreden i fare. NATOs politiske diskurs baserer seg på de verste scenarioer og stivnede fiendebilder. Dette vanskeliggjør nedtrapping av konflikter, noe som er blitt tydeliggjort i forbindelse med krigen i Ukraina. Den gamle romerske tenkning som sier: Ønsker du fred, forbered krig burde være foreldet, men blir brukt uhemmet av både politikere og media. NATO vil ikke overleve uten en fiende. Uten muslimske land, Russland og nå også Kina må organisasjonen legges ned. Ingen vil betale de enorme bidragene til militært forsvar hvis man ikke er redd. FN burde i stedet gis ressurser og arbeidsmuligheter og internasjonal lov må brukes mer effektivt. Hvis FN skal kunne klare å gjøre det den er skapt for, må adekvate ressurser flyttes dit.

Også en tidligere kvinnelig leder i AUF, senere leder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget og nå utenriksminister, Anniken Huitfeldt, synes å ha mer tro på opprustning enn dialog og tillitsbygging. Andre kvinnelige topp-politikere som blant annet tidligere forsvars- og utenriksminister, Ine Eriksen Søreide fra Høyre og tidligere utdanningsminster fra Venstre, Guri Melby, formidler en rigid, kompromissløs og uforsonlig militaristisk holdning til krigen i Ukraina, og roper på mer våpen, mer NATO, og virker uinteressert i å styrke FNs rolle, forhandlinger og diplomati. Journalist Arild Rønsen i Klassekampen snakker om «opprustningskåte damer», et begrep som feminister for noen år siden ikke ville trodd var mulig.

Maktkamp og kolonisering foregår helt inn i stratosfæren, og videre. Generalmajor John Shaw, leder for kommandooperasjonen til det nye US Space Force, på Cape Canaveral i Florida, planlegger for krigføring fra rommet helt inn i det 22. århundret. Våpenkontroll, slik den ble utviklet fra 1960-tallet av, inklusive Traktaten om det ytre rom fra 1967, som forbyr masseødeleggelsesvåpen i rommet, synes ikke å bli tatt ad notam. Hensikten med den nye romenheten i Pentagon er, ifølge tidligere president Donald Trump, å sikre amerikansk dominans i det ytre rom, verdens neste krigsskueplass. Bare noen dager etter at president Trump etablerte sin nye »romkrig»-avdeling i Pentagon, erklærte NATO, i desember 2019, behov for å ruste seg for militarisering av rommet.

NATO er ikke lenger en nordatlantisk allianse, men er i partnerskap med Gulfstater og land i Asia, Midt-Østen, Sør-Amerika og Nord-Afrika. NATO har for lengst utspilt sin rolle som forsvarspakt og er i stedet blitt en enorm krigsmaskin som burde vært lagt ned samtidig med Warszawa-pakten. Alliansens land produserer, selger og kjøper mer enn noen andre ekstremt dødelige våpen og må sies både å provosere og initiere andre til å gjøre det samme i en endeløs opprustningsspiral. USA/ NATO har i dag 15 ganger så stort militærbudsjett som Russland, ifølge SIPRI.

Vi og Russland

Russland har over lang tid signalisert at de føler seg omringet og truet av Vesten som har ekspandert både med NATO og EU inn mot deres grenser. Russland har gitt uttrykk for at deres sikkerhetsbehov er blitt neglisjert og nærmest latterliggjort fra vestlig side. Spenningen har økt ved dramatisk økte militærutgifter i USA og øvrige NATO-land, ved bygging av militær kapasitet og baser nær den russiske grensen, gjennom krigsretorikk, sanksjoner/økonomisk krigføring og en rekke andre intimiderende og isolerende initiativ. Det er bygd fiendebilder og russiske ledere er blitt demonisert med god hjelp av mainstream media.

Etter at Russland gikk inn i Ukraina etter en langvarig konflikt i Donbass-området, har situasjonen blitt svært farlig. Krigen i Ukraina har brakt krigens forferdelighet nærmer oss. Trusselen om en tredje verdenskrig overskygger plutselig alle andre trusler. En «gammeldags», utålelig, krig mellom Russland og Ukraina og en proxy-krig mellom NATO/USA og Russland, er et forferdelig nederlag og tilbakeskritt for multilateralismen. Det ukrainske folk og unge soldater fra Ukraina og Russland er de som lider aller mest.

Tidligere avtaler skrotes med enorm hastighet, og det på nærmest alle felt: militært, handels- og finansrelatert, kulturelt, administrativt, medmenneskelig. Et bastant jernteppe senkes mellom Vesten og Russland, isolasjonen og polariseringen er nærmest total og vi vet ikke hvordan morgendagen vil se ut. Uten å ville redusere Russlands ansvar for angrepet på Ukraina, ligner krigsvirkeligheten på det scenarioet som ble presentert i rapporten fra den amerikanske, konservative, tenketanken Rand Corporation i 2019, Extending Russia. Competing from advantagous ground. Rapporten skisserer hvordan Russland kan svekkes og destabiliseres blant annet ved hjelp av baser langs Russlands grenser, økonomisk boikott, tapping av landet for fagfolk og ved å sende dødelige våpen til Ukraina.

Det er et akutt behov for å få til våpenhvile og reelle fredsforhandlinger. Krigsiveren synes imidlertid mye sterkere både blant politikere og media enn å få frem løsningsforslag som vil føre til en slutt på krigen. Krig er ingen løsning, vil aldri bli en løsning og må utraderes fra opsjonspaletten. En mye sterkere involvering av FN, regionale institusjoner, diplomati, fredsbevegelsen, folk til folk-samarbeid er umiddelbart påkrevet. Det må ikke bare tenkes kortsiktig og reaktivt, men langsiktig, både visjonært og praktisk, om hvordan vi vil at Europa og verden skal se ut, i morgen, og i overmorgen. For hva ellers er alternativet?

Alternativer?

Vi må forholde oss til dagens største trusler og samarbeide for å kunne takle klima- og naturkatastrofer, voksende ulikhet og atomopprustning. Uten en signifikant nedrustning vil Norge og verden ikke ha råd til å møte folks behov og stanse klimakrisa. Likevel rustes det opp. Ukraina-krigen skal vinnes, koste hva det koste vil og NATOs påbud om to prosent av BNP til militært forsvar skal møtes. Menneskelig sikkerhet, slik begrepet ble utviklet av FNs Utviklingsprogram i 1994, nedprioriteres. Forsvars og sikkerhetsspørsmål forblir dessuten demokratiets sorte hull og folk får kun innsikt i bruddstykker av det som skjer.

Det som er sikkert er at militær makt ikke kan svare adekvat på noen av de krisene verden står i. Det er et paradoks. De som skal forsvare oss gjør i stedet situasjonen verre, både økonomisk, økologisk og etisk.

Det er på høy tid å få i gang en dypere refleksjon om hva som er sikkerhet og hva som gjør oss trygge i dag. Militærressursene burde gå til de som er fattige og sulter, til det nødvendige grønne skiftet og til å bygge fredskultur. Koronapandemien har vist vår gjensidige avhengighet. Ingen er trygge før alle er trygge. Det samme gjelder på sikkerhetsfeltet.

Krigen i Ukraina har vist til fulle at for å unngå store ubehageligheter er det best å være på lag med flokken. Å snakke om fred i krigstid har vist seg å være svært vanskelig og mange blir redde for å ytre seg. Både fredsbevegelsen og venstresida risikerer å bli splittet. Noen vil stå på en klart anti-krig og pasifistisk grunn og andre vil ende opp med å ta stilling med egen regjering og prioritere egen gruppetilhørighet, og noen vil bare bli tause.

En slik splittelse er forståelig når mediebudskapet er så hardt, uforsonlig og polarisert. Hovedvekten av politikere og mediebildet presenterer en svart-hvitt tenkning som er svært uheldig med sikte på dialog, avspenning og fred. Kravet om å tro fullt og fast på at vi står overfor et valg mellom det onde og det gode, de onde og vi gode, mellom de og oss, underminerer intellektuell selvstendig tenkning og gjør det vanskelig å fremme tvil, være spørrende, søke kunnskap. I Russland kan man få opptil 15 års fengsel for å ytre seg mot krigen, i Ukraina er alle opposisjonspartier forbudt og i begge land er mediebildet blitt ensidig. Også hos oss er situasjonen svært polariserende, og beskyldningene hagler mot de som ønsker å forstå hvordan denne situasjonen kunne oppstå, og som jobber for forhandlinger og våpenhvile.

Ord og bilder manipuleres og det er svært vanskelig å finne ut hva som er sant, hva som er desinformasjon og propaganda. Også krigen om sjel og hjerter er intens. Det blir krevd at man skal være for eller mot. Ofte synes det å være lettere å kritisere ”de andre”, trekke frem og blåse opp uheldige sider, men være døv og stum i forhold til hva som skjer hos oss. Men vi kan ikke kritisere, veilede eller inspirere andre hvis vi ikke selv klarer å leve opp til den standard for internasjonalt samkvem som møysommelig er utarbeidet av FN.

Nå må vi få frem at krig ikke er normalt. Vi må være klar på at opprustning er økonomisk, økologisk og moralsk forkastelig. Vi må tillate oss å stille alle de relevante spørsmålene selv om vi ikke har svarene.