Gnist

André Gorzs ikke-reformistiske reformer viser oss hvordan vi kan endre verden i dag

Av Mark Engler og Paul Engler

2022-01 Ukategorisert

På 1960-tallet utviklet den radikale tenkeren André Gorz et nytt konsept som gikk hinsides den lite givende debatten om reform eller revolusjon. Med ikke-reformistiske reformer kan sosiale bevegelser vinne umiddelbare seire som tar makta fra elitene, og med det klarere veien for mer radikale endringer.

---

Av: Mark Engler og Paul Engler
Oversatt og forkortet av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Christian Sørgjerd

Teksten ble opprinnelig publisert i det sosialistiske tidsskriftet Jacobin Magazine, og er tilgjengelig på www.jacobin.com

I mer enn et århundre har radikalere debattert hvorvidt systemendringer kan komme gjennom reform eller revolusjon. Ulike strateger – særlig innen den sosialistiske tradisjonen – har vært uenige om en gradvis kan skape et nytt samfunn, eller om et skarpt brudd med den eksisterende politiske og økonomiske ordenen er nødvendig.

Som del av den nye venstresiden som oppstod på 1960-tallet, forsøkte den østerriksk-franske teoretikeren André Gorz å bevege seg hinsides denne todelingen og presentere et alternativ. Gorz foreslo at sosiale bevegelser gjennom bruken av «ikke-reformistiske reformer» kan oppnå umiddelbare forbedringer og samtidig bygge styrke for videre kamper, noe som til slutt vil kunne kulminere i revolusjonære endringer. Med en viss type reform ville en altså kunne skape forutsetningene for enda større endringer på et senere tidspunkt.

Den ikke-reformistiske reformens opphav

Gorz ble født i Wien i 1923 og gitt navnet Gerhard Hirsch. Sent på 1940-tallet emigrerte han til Frankrike, hvor han skapte seg et liv som en engasjert intellektuell som dykket ned i problemstillingene som var aktuelle i samtidens sosiale bevegelser. Han ble en provokativ – og ved noen anledninger innflytelsesrik – stemme for flere generasjoner med sosialistiske, fagforenings-, og miljøaktivister. På 1950-tallet var han venn og samarbeidspartner av Jean-Paul Sartre, og talsperson for en retning av den eksistensielle marxismen som ble forbundet med tidsskriftet Les Temp Modernes, som han satt i redaksjonskomiteen til. På 1960-tallet startet han sitt eget tidsskrift, Le Nouvel Observateur. Senere gikk han videre til å skrive flere pionerarbeider om økologisk politikk.

Gorz introduserte ideen om ikke-reformistiske reformer i en av sine første bøker, A Strategy for Labor, som ble publisert på fransk i 1964 og på engelsk i 1967, såvel som i flere essayer som kom i samme periode. I sin streben etter å stake ut en vei videre for sosiale bevegelser, erklærte han seg uenig med sosialdemokrater som trodde at kapitalismens onder kunne avskaffes simpelthen gjennom å stille til valg og inngå parlamentariske avtaler. Men samtidig kritiserte han også radikalere som stadig spådde en revolusjon som i virkeligheten ikke var å se på horisonten.

«De siste tretti årene», skrev Gorz, har «den kommunistiske bevegelsen fremholdt profetien at kapitalismen uunngåelig vil kollapse. I de kapitalistiske landene har dens politikk vært å ‘vente på revolusjonen’. Kapitalismens interne motsetninger skulle etter sigende tilta, og de abeidende massenes tilstand forverre seg. Det var uunngåelig at arbeiderklassen ville gjøre oppstand.»

Men dette skjedde ikke, og ihvertfall ikke på den måten de hadde sett for seg at det ville skje. Midt ute på 1960-tallet var den avanserte kapitalistiske verden i stedet preget av robust økonomisk vekst, en periode som i Frankrike skulle bli kjent som Les Trente Glorieuses – på norsk de tre gloriøse tiårene. Kapitalismen maktet ikke å kurere seg selv for sine «kriser og irrasjonaliteter» , skrev Gorz, men den hadde «lært hvordan å forhindre at de ble eksplosivt akutte.»

Et annet sted, hvor han reflekterte over en tidligere periode karakterisert av dyp fattigdom, observerte han at «nødlidende proletarer og landarbeidere ikke trengte å ha noen modell for et fremtidig samfunn i bakhodet for å stå opp mot den eksisterende ordenen: det verste var her og nå: de hadde ingenting å tape. Men forholdene har endret seg siden den gang. Nå for tiden er det i de rikere samfunnene ikke så klart at status quo representerer det verst mulige ondet.»

Gorz anerkjente at dyp fattigdom og elendighet fortsatt eksisterte, men nå bare blant en fraksjon av befolkningen – kanskje en femtedel. De som led mest var ikke et homogent proletariat klart til å komme sammen som en forent kraft. I stedet var de en sammensatt og splittet samling av mennesker som inkluderte de arbeidsløse, småbønder og eldre i økonomisk usikre situasjoner.

For Gorz betød de endrede tidene at sosiale bevegelser måtte anlegge en ny strategi, og spesifikt en strategi med fokus på å vinne konkrete forbedringer som kunne fungere som overgangssteg på veien mot revolusjon. «Det er ikke lenger nok å resonnere som om sosialismen var en selvinnlysende nødvendighet», hevdet han. «Denne nødvendigheten vil ikke lenger bli anerkjent med mindre den sosialistiske bevegelsen spesifiserer hva sosialismen kan bringe til torgs, hvilke problemer bare den kan løse, og hvordan. Nå mer enn noensinne er det nødvendig å presentere ikke bare et helhetlig alternativ, men også de mellomliggende målene (medieringene) som leder til den og innvarsler den i nåtiden.»

Med denne tilnærmingen ville endring komme «gjennom langsiktig og bevisst handling, som begynner med en gradvis gjennomføring av et sammenhengende reformprogram»: Kamper for disse reformene ville fungere som «styrkeprøver». Små seire ville gi bevegelser muligheten til å bygge makt og sette dem i en bedre posisjon for fremtidige kamper. «På denne måten», hevdet Gorz, «vil kampen avansere [idet] hvert slag styrker makten, våpnene og også grunnene arbeidere har for å yte motstand mot angrep fra reaksjonære krefter.»

Gorz så ikke bort ifra muligheten for – og til og med nødvendigheten av – et fremtidig oppgjør mellom arbeidere og kapitalen, men han kritiserte den delen av venstresiden i Frankrike som i frykt for å stagge revolusjonslysten blant arbeidere nektet å kjempe for umiddelbare forbedringer. «Disse lederne frykter at en lettelse av arbeidernes bør, eller en delvis seier innenfor rammene av kapitalismen, vil styrke systemet og gjøre det mer tålelig,» skrev Gorz. Likevel argumenterte han for at:

Denne frykten… reflekterer inngrodd tenking, en mangel på strategi og teoretisk refleksjon. Med antagelsen om at delvise seire innenfor rammene av systemet uunngåelig ville bli absorbert av det, har en ugjennomtrengelig barriere blitt satt opp mellom dagens kamp og den fremtidige sosialistiske løsningen. Veien fra den ene til den andre har blitt blokkert… Bevegelsen oppfører seg som om spørsmålet om makt har blitt løst: «Så snart vi sitter med makten…» Men hele spørsmålet er nettopp hvordan å komme seg tid, hvordan å skape midlene og viljen til å komme seg dit.

Å gjøre endring til noe strukturelt

Så, hva er det da som utgjør en «Ikke-reformistisk» eller «strukturell» reform?^[1]

I sine enkleste formuleringer definerer Gorz disse reformene som forandringer som ikke er utformet for å imøtekomme det gjeldende systemet. «[En] ikke nødvendigvis reformistisk reform er en som ikke er utformet ut fra hva som er mulig innen rammene som er satt av et gitt system og administrasjon, men ut fra hva som bør gjøres mulig med utgangspunkt i menneskelige behov og krav », skriver han. «En ikke-reformistisk reform er bestemt ikke ut fra hva som kan være, men hva som bør være.»

Utover dette er Gorz noen ganger tvetydig, og det kan i arbeidene hans være vanskelig å finne nøyaktige standarder for hvordan et ideelt krav ser ut. Likevel er det noen sentrale punkter som trer frem.

For det første, bør ethvert individuelt krav ses som et steg på veien mot noe større. Reformer, skriver han, «må utformes som midler, ikke som mål, som dynamiske faser i en kampprosess, ikke som muligheter til å hvile på laurbærene.» De må nytte til å «lære opp og forene» mennesker gjennom å stake ut «en ny retning for den sosiale og økonomiske utviklingen». Hver reform bør være knyttet til en videre visjon for endring.

Med Gorz’ ord kan ikke arbeidernes «oppdelte kamper for jobber og lønninger, for en riktig verdsetting av menneske- og naturressurser, for kontroll over arbeidsforholdene, og for den sosiale tilfredsstillelsen av de sosiale behovene skapt av den industrielle sivilisasjonen […] lykkes med mindre de ledes av en visjon for en alternativ sosial modell […] som gir disse enkeltstående slagene et helhetlig perspektiv.» Ikke-reformistiske reformer bør lede til å opplyse veien mot alternativet. Et sosialistisk program, bemerker han, bør «ekskludere hverken kompromisser eller delmål, så lenge disse peker i riktig retning og denne retningen er klar».

Gorz mente at sosialister i praksis ofte ville kunne alliere seg med moderate sosialdemokrater og liberale reformister innstilt på å se umiddelbare reformer som et mål i seg selv. Men dette gjør det bare desto viktigere at radikalere er klare om deres vidtrekkende mål. «Faktumet at sosialdemokratiske ledere og sosialistiske krefter kan være enige om behovet av enkelte reformer, må aldri få skape forvirring rundt den grunnleggende forskjellen mellom deres respektive mål og perspektiver», skriver han. «Hvis en reformorientert sosialist strategi skal være mulig, må denne grunnleggende forskjellen ikke skjules […] Tvert imot må den plasseres i sentrum for den politiske debatten.»

For det andre, hevder Gorz at måten et krav blir vunnet på er like viktig som kravet selv. Kravene må være «en levende kritikk» av eksisterende sosiale relasjoner. Ikke bare i innhold, «men også i måten de blir forfulgt på». For eksempel vil en lønnsøkning på en dollar som blir gjennomført som følge av en streik være veldig annerledes fra en økning som blir gitt nærmest på slump av en arbeidskjøper eller en statsfunksjonær. Gorz skriver at «Enhver reform – inkludert arbeiderkontroll – kan tømmes for sitt revolusjonære innhold og reabsorberes av kapitalismen hvis den simpelthen innføres av regjeringen og administreres byråkratisk, det vil si, blir redusert til «en ting».

I sin innsiktsfulle lesning av Gorz forklarer Amna Akbar at ikke-reformistiske reformer «ikke i seg selv handler om å finne løsningen på et politisk forvaltningsproblem: de handler om at folk utøver makt over betingelsene for deres egne liv». Dette kaller Gorz «et eksperiment i muligheten for deres egen frigjørelse».

Enkelte kritikere har hevdet at spørsmålet om hvordan kampen for en reform føres er så sentralt, at det å fokusere på innholdet i enhver nærliggende reform bommer på målet. Disse kritikerne mener at selv om en enkeltreform kan være av mer eller mindre nytte, er ideen om at det finnes «sølvkule»-reformer som har et iboende radikalt potensiale en feilslutning: Det finnes nemlig ingen reformer som i seg selv er overskridende, for det er det bare kampen som kan være.

Som svar på dette, har forsvarere av Gorz’ begrep kontret ved å peke på en tredje egenskap ved strukturelle reformer: Ikke-reformistiske reformer er endringer som styrker folkelig makt på bekostning av eliter. Som Gorz skriver, «forutsetter [disse reformene] en modifisering av maktrelasjonene; de forutsetter at arbeiderne vil overta maktposisjoner eller hevde en styrke […] sterk nok til å etablere, opprettholde og utvide de tendensene innen systemet som kan svekke kapitalismen og få den til å riste i sammenføyningene.»

For Gorz er den ultimate ikke-reformistiske reformen en reform som styrker arbeidernes kontroll over produksjonsprosessen på en arbeidsplass eller i en industri. I vår tid har aktivister i USA pekt på at å gjøre betydelige endringer i lovverket som regulerer arbeidslivsrelasjoner – inkludert å skrote den fagforeningsfiendtlige Taft-Hartley-loven fra 1947 – som en type reformer som ville endre denne maktbalansen.^[2] Andre har omtalt å innføre et universelt helsevesen som et eksempel på en strukturell endring. Ikke bare fordi det ville avvaregjøre en viktig sektor av økonomien, men fordi det ville kunne fasilitere videre kamp.

«Medicare for All ville ikke bare sikre en sårt trengt og velfortjent lettelse av arbeiderklassens bør», skriver forfatteren og journalisten Meagan Day, men «det ville også øke vår evne til å intensjonelt slå tilbake mot overklassen.^[3] Dersom fagforeninger ikke måtte gjøre massive offer for å ikke miste helseforsikringene sine, hva annet kunne de da i stedet slåss for? Hvis en arbeider ikke trengte å være redd for å miste helseforsikringen hvis hun mister jobben sin, hvor mye modigere ville hun ikke da kunnet være i møte med sjefen sin? Hvis tilgangen på helsehjelp ble gjort uavhengig av ansettelsesforhold, hvor mye mindre makt ville ikke da sjefene ha over arbeiderne både i økonomien og i politikken?»

I hvert tilfelle er det ikke bare umiddelbare materielle forbedringer som står på spill, men også evnen til å vinne ytterligere forbedringer i fremtiden. For Gorz søker ikke-reformistiske reformer å underminere den etablerte ordenen. «Strukturelle reformer bør ikke forstås som konsesjoner gitt av den borgerlige staten når et kompromiss har blitt fremforhandlet med den og er av en karakter som bevarer makta den har intakt. De bør heller konseptualiseres som sprekker i systemet skapt av angrep på dets svake punkter», skriver han.

En strategi for ikke-reformistiske reformer «sikter på å ryste systemets likevekt kraftig gjennom delseire, og med det skjerpe dets motsetninger, intensivere dets kriser, og videre – gjennom påfølgende angrep og motangrep – gjøre klassekampen mer og mer intens.»

 

Det radikale kompromissets kunst

Nøkkelen til å implementere en strategi basert på ikke-reformistiske reformer er å balansere to krevende kjensgjerninger: For det første, at kompromisser kan innebære snublesteiner for sosiale bevegelser og derfor bør ses på med mistenkelighet, og for det andre, at det å nekte å forhandle om umiddelbare reformer også er problematisk. For ikke å ende opp i en situasjon hvor en står med skjegget i postkassa, må en derfor balansere på den tynne linjen mellom disse to sannhetene.

Hva gjelder det problematiske ved å inngå kompromisser, peker radikalere som advarer sosiale bevegelser mot å inngå avtaler på faren for kooptering og at en skal ende opp med å legitimere systemet. Mens faren som disse fallgruvene representerer ofte overdrives, er det en advarsel det likevel er viktig å ta med seg. Sosiale bevegelsers historiske erfaringer har vist at reformistiske kompromisser – også de som har ført til betydelige forbedringer – ikke kommer gratis: Når en bevegelse har presset gjennom en gradvis seier blir den ofte demobilisert, for i mange tilfeller aldri igjen å bli reaktivert.

Forbedringer som vinnes i samarbeid med valgte representanter – som unngåelig viser sine smilende ansikter på båndkuttings- og avtaleundertegningssermonier – forsterker det utbredte narrativet om at det er de som sitter ved makta som skaper sosial endring. Bevegelser som «inviteres inn» for å overvåke eller administrere reformer kan risikere å miste sårt trengte talenter til byråkratisk spill.

Som en følge av dette, blir deres evne til å generere press fra utsiden redusert. Profesjonalisering brer om seg i bevegelsene, og radikale organisatorer forvandles til funksjonærer i komfortable posisjoner. Slik et uttrykk som har tålt tidens tann i USA sier, reiser sosiale bevegelser til Washington DC for å dø.

En styrke ved Gorz’ analyse er at den ikke fornekter disse utfordringene. I stedet insisterer den på at bevegelsene må ta dem for hva de er og stupe ut i det. Systemet, hevder Gorz, har en formidabel evne til å utvanne og kooptere reformer på en måte som svekker deres evne til å presse på for revolusjonær konfrontasjon. Det finnes ikke antikapitalistiske institusjoner eller seire som i det lange løp ikke kan utvannes, totalt forandres, absorberes eller tømmes for hele eller deler av sitt innhold med mindre deres initiering ikke utnyttes av nye offensiver så snart de har manifestert seg», skriver han.

Men mens faren for kooptering er reell, er dette utfallet ikke uunngåelig. «Risikoen må tas», hevder han, «for det finnes ikke noe alternativ».

Gorz inntok dette standpunktet fordi han var overbevist om at konsekvensen av å vegre seg for å gå inn i disse kampene ville være å isolere seg. Han var kritisk innstilt overfor «maksimalister», utopister og dogmatiske sekterikere hvis insistering på renhet bare fjernet dem fra faktisk kamp. Han innså at et program for hvordan å handle på kort sikt ikke kunne handle om å komme opp med mest mulig radikale krav.

De som etterstreber strukturell reform, hevdet han, kan ikke «sikte mot å umiddelbart realisere antikapitalistiske reformer som er direkte inkompatible med systemets overlevelse, slik som nasjonalisering av alle viktige industrielle bedrifter». Selv om det kunne være ønskelig med reformer som avskaffet kapitalismen umiddelbart, var hele poenget at arbeiderne ikke enda hadde styrken til å implementere denne typen endringer. «Hvis den sosialistiske revolusjonen ikke er umiddelbart mulig, er ikke reformer som umiddelbart ødelegger kapitalismen det heller», skriver han.

Radikalere må spørre seg hvilke delmål de kan akseptere, vel vitende om at disse ikke vil oppfylle deres mest transformative begjær. Med en konflikt mellom en fagforening og en arbeidskjøper som eksempel, skriver Gorz at en gitt seier ikke vil «resultere i avskaffelse av kapitalismen. Seier vil bare føre til nye slag og potensialet for flere delseire, og ved hvert steg – særlig i kampens tidlige fase – ende med et nytt kompromiss. Veien vil være full av fallgruver»: Som del av denne prosessen vil «Fagforeningen […] være nødt til å bli skitten på hendene» og risikere å legitimere sjefens makt.

«Vi må ikke gjemme unna eller minimere disse kjensgjerningene», insisterer Gorz. Likevel peker han på at kampen også har fordeler: «For gjennom kampens utvikling har arbeiderens nivå av bevissthet økt; de vet veldig godt at alle kravene deres ikke er innfridd og de er klare for nye kamper. De har erfart sin makt; virkemidlene de har brukt mot ledelsen peker i retning av deres ultimate krav (selv om de ikke oppnådde fullstendig tilfredsstillelse). Ved å inngå kompromisser gir de ikke opp målet sitt, men tvert i mot beveger de seg nærmere det.»

Hva som kvalifiserer som et dugende kompromiss er ikke alltid så klart, og Gorz argumenterer for at hvorvidt en gitt reform er reformistisk eller ikke ofte avhenger av konteksten. Et krav om rimelige boliger kan virke lovende, men som vi har erfart i USA, belager avtaler som er gjort for å fremskaffe dette ofte seg til å være lite mer enn offentlig subsidiering av profittsultne eiendomsutviklere hvis definisjon av «rimelig» i praksis utestenger alle andre enn den karriereklatrende middelklassen.

Blant andre faktorer, resonnerer han, «Ville en først være nødt til å bestemme hvorvidt den foreslåtte boligutbyggingen ville bety ekspropriasjon av de som eier de nødvendige tomtene, og om byggingen ville skje i form av en sosialisert offentlig tjeneste og slik ødelegge et viktig sentrum for privat kapitalakkumulasjon […] Avhengig av tilfellet, ville forslaget for 500.000 boenheter være enten ny-kapitalistisk eller anti-kapitalistisk.»

Disse tvetydighetene skaper vanskelige dilemmaer som bevegelsene må konfrontere, spørsmål som ikke kan besvares abstrakt eller løses utenfor konteksten av kamper som finner sted i den virkelige verden. Den store styrken ved Gorz’ teori er ikke at den tilbyr enkle løsninger, men at den gir oss et rammeverk for å forstå kostnadene og fordelene ved å fremsette et gitt krav eller å akseptere et gitt kompromiss. Det skaper en orientering mot handling som tvinger oss til å balansere revolusjonære visjoner opp mot en nøktern vurdering av de nåværende forholdene.

Med andre ord kan ikke det å omfavne begrepet ikke-reformistiske reformer fri en bevegelse fra å måtte debattere strategi, noe som verken ville vært realistisk eller ønskelig. Det som det derimot kan bidra til, er at de strategiske debattene blir bedre.