Rosa Luxemburg. En biografi
Av Halvor Fjermeros
Ellen Engelstad og Mimir Kristjánsson:
Rosa Luxemburg. En biografi
Forlaget Manifest, 2019, 127 s.
Av Halvor Fjermeros,
bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand, blogger og forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.
Rosa Luxemburg (1871–1919) var en begavet intellektuell som befattet seg med tunge teoretisk emner som kapitalakkumulasjon i tradisjon etter Marx. Hun studerte industriens utvikling i Polen, noe som førte fram til hennes doktorgrad i statsvitenskap ved universitetet i Zürich i 1898. Hun var opptatt av antimilitarisme som et mottrekk til den imperialistiske krigføringen, kjempet for massestreiken som arbeidernes viktigste våpen. Hun analyserte den tyske arbeiderklassens politikk under den 1. verdenskrigen.
Det er noe befriende over dette vidsynte engasjementet, så fjernt fra vår tids trange og «identitære» innretning på mye av politikken. Ellen Engelstad og Mímir Kristjánsson legger vekt på dette i den korte biografien deres om Røde Rosa. Hun kunne hatt alle gode grunner til å kjempe for særinteresser i form av «identitetskamper»: som jøde i ei tid da jødehatet for alvor ble tatt i bruk som politisk redskap, som funksjonshemmet fordi hun var låghalt, eller som kvinne som sikkert kunne funnet hundre grunner for å engasjere seg i kvinnekamp, slik hennes venninne og kompanjong Clara Zetkin gjorde. Eller som forfatterne skriver: «Tvert imot så hun i enkelte tilfeller dette som reine distraksjoner fra det som virkelig betydde noe: Kampen mot kapitalismen.»
Russisk revolusjon – til inspirasjon og irritasjon
250 000 mennesker var samlet til en støttedemonstrasjon utenfor hallen der soldat- og arbeiderrådene, sovjetene, holdt sin første nasjonale kongress i desember 1918 midt under den tyske revolusjonen. Disse rådene var nå «på papiret landets øverste myndighet», skriver forfatterne. Mens ledende sosialdemokrater (i SPD) ville velge en ny nasjonalforsamling, mente Røde Rosa at det ville være feil. Rådene måtte beholde makta: «Hvis arbeiderne ga denne fra seg, ville kontrarevolusjonen ikke være langt unna», skriver Engelstad og Kristjánsson og siterer Rosa i et avsnitt som sier mye om hennes politiske tenking:
Hva er det de forventer av den mektigste sosiale revolusjonen i menneskehetens historie? De ser ut til å tro at ulike klasser skal komme sammen, ha en trivelig, lavmælt og hederlig debatt, før de går til avstemning (…) Og så, straks kapitalistklassen innser at den er i mindretall, vil den sukke og si, ‘Vel, det er ikke noe vi kan gjøre! Vi ble nedstemt. Så la oss gi arbeiderne alt vårt land, våre fabrikker, gruver, brannsikre safer og vakre profitter. (s. 86)
I polemikk mot SPD-ledelsens høyredreining skrev hun alt i 1899 brosjyren Sosialreform eller revolusjon. Og etter den russiske revolusjon i 1917 viste hun seg også som en frisjel som rettet skarp kritikk mot det hun oppfattet som udemokratiske tilbøyeligheter fra revolusjonslederne Lenin og Trotskij:
Sosialistisk demokrati er ikke noe som begynner først i det lovede land etter at fundamentet for den sosialistiske økonomien er på plass, som en slags julepresang til det flinke folket, som i mellomtida lojalt har støttet opp om en håndfull sosialistiske diktatorer. Sosialistisk demokrati begynner samtidig som nedbyggingen av klassesamfunnet og byggingen av sosialismen. Det begynner i det øyeblikk som det sosialistiske partiet får makta. (s. 72)
Ikke Lenin eller Luxemburg, men Lenin og Luxemburg
Dette er en vesentlig og prinsipiell kritikk, uansett fra hvem og i hvilken situasjon den er framsatt. Samtidig er det verdt å tenke på hvilke praktiske omstendigheter Røde Rosa ville hatt for å gjennomføre slike prinsipper hvis hun hadde lykkes i å bli en slik leder for den tyske revolusjon, som hun sikkert drømte om å bli. Det hadde ikke blitt noe teselskap. I denne sammenhengen forble Luxemburg teoretikeren som slapp å prøves i virkeligheten mot den mest hensynsløse militarisme verden kunne oppdrive i 1918. Her kan vi sitere Max Weber som bemerket at tyskernes nasjonale ulykke var at de aldri halshogde en eneste av Hohenzollerne (fyrsteslekt som førtes videre i keiserdømmet). Denne ulykkestilstanden preget også den tyske arbeiderbevegelsens ledelse. Den sto med sine illusjoner om det fredelige samkvem med borgerskapet i fremste rekke i sin støtte til både arbeidsfred under krigsforberedelsene og til selve krigen 1914–18.
Og her er det jeg syns forfatterne blir for forutinntatte i sin pro-Rosa-prosa. Alle skjønner at det er mye enklere å selge hennes «demokratiske sosialisme» enn Lenins «diktatur» på bokmarkedet. Men se da opp for de lettvinte utsagnene som at tross Rosas ideer om «proletariatets diktatur» (som hun vitterlig gikk inn for), så «er det ingen grunn til å tvile på at hennes mål var å utvide stemmeretten og de politiske frihetene, stikk i strid med det som faktisk skjedde i Sovjet.» (s. 74). Det ene var et «mål», det andre en realitet.
Det skrives også at Rosa ikke var revet med av noen «revolusjonær hurrastemning» etter 1917. Her er intet sitat, så hva betyr det? En annen biograf, tyske Frederik Hetmann, skriver at Rosa «er en lidenskapelig tilhenger av en proletariske revolusjon i Russland og av sovjetene – det er hevet over enhver tvil.» Dette skriver han i vurderingen av hennes pamflett Om den russiske revolusjon, skrevet i fengsel i Polen hvor hun oppsøkes i ens ærend av vennen Paul Levi som vil fraråde henne å utgi den, av taktiske hensyn overfor de russiske kameratene. Hetmann mener at hennes standpunkter var provisoriske, og at hun endret mening på noen (men ikke alle) områder etter erfaringene høsten 1918. Denne biografien fra 1976 er svært utfyllende og på mange måter et viktig korrektiv til Engelstad og Kristjánsson bok.
En annen Rosa-biograf, Paul Frölich (1940), skriver:
Luxemburg undervurderte kraften i organisasjonen (…) Hun stolte alt for blindt på trykket fra de revolusjonære masser for å korrigere partiets politikk. (Altså:) Ikke Luxemburg eller Lenin, men Luxemburg og Lenin.
Blir vi kjent med personen Rosa?
Nå vi først snakker om samtidig kritikk, så bør det nevnes at kommunisten og den store teoretikeren Antonio Gramsci (1891–1937), også var en tydelig kritiker av hennes syn på massestreikens rolle. Gramsci bruker ordet «økonomistisk» og «spontanistisk» om hennes posisjon som han mente var påvirket av fransk syndikalisme. Ett av områdene der jeg mener at hun bomma så det sang, var det nasjonale spørsmålet, både på Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 (som kun kort nevnes tidlig i boka) og Irlands revolusjon mot britene i 1916. Jeg savner mer av samtidas debatt inn i denne boka og flere av aktørene. For de var mange. Og de var skarpe og skolerte. Og det var ofte gode venner som sa rett ut hva de mente til hverandre, som Lenin og Luxemburg. For å sitere Hetmann igjen: «Motsetningene blir ofte framstilt for krast i lys av den utvikling som inntraff etter at de begge var døde.»
Hva er en biografi? Den skal gi en brei og dyp kjennskap til et menneskes personlighet og karakter, i tillegg til overflatiske fakta. Jeg syns ikke jeg blir tilstrekkelig kjent med personen Rosa her. Jo da, hun hadde sine «friends and lovers», som vi møter, og var glad i katten sin, Mimi. Og hun elsket blomster og fugler, men vi får f.eks. liten kjennskap til hennes dype ornitologiske kunnskaper (som var store). En helt sentral person mangler i rollelista, nemlig sekretæren, Mathilde Jacob, som både passet Mimi og skreiv og mottok brev til fengselsfuglen som avslørte svært personlige og inderlige sider ved Rosas følelsesliv.
Men hvis målet er å skrive kortfattet prosa, så har boka om Rosa blitt en appetittvekker. Den har ansporer til å kaste seg inn i litteraturen om et uhyre spennende avsnitt i forrige århundret som uansett ikke lar seg beskrive fyllestgjørende bare i ei bok.