Han har inspirert en hel generasjon marxister, men også Jordan Peterson og det tredje riket. Hva kan Friedrich Nietzsche lære oss om høyreradikalismens appell?
Tredje januar 1889 bega Friedrich Nietzsche seg ut på det som skulle bli en skjebnesvanger spasertur. Den tyske filosofen hadde kranglet med familien han bodde hos, og vandret gatelangs da han fikk øye på en kusk som pisket hesten sin. Nietzsche skal ha brutt ut i tårer, og omfavnet hesten i et forsøk på å få piskeslagene til å stoppe. Samme dag fikk han et mentalt sammenbrudd. Nietzsche levde i elleve år til, men skrev aldri et eneste ord igjen.
Dette er i hvert fall det mange tror skjedde med Nietzsche denne dagen. Som det kanskje passer seg for historiens mest beryktede filosof, er det ingen som helt veit hva som fikk Nietzsche til å gå fra vettet denne vinterdagen i Torino. Det vi i hvert fall vet er at Nietzsche tilbragte de siste årene av livet sitt i pleien til sin søster Elisabeth Förster-Nietzsche. Förster-Nietzsche var antisemitt og tysk nasjonalist, og da hun ble sittende igjen med kontrollen over Nietzsches forfatterskap, brukte hun dette for å fremme sin egen politiske agenda. Slik etablerte hun en kobling mellom Nietzsche og høyre-radikalisme, som var såpass vellykket at Adolf Hitler var til stede da hun ble begravet i 1935.
I dag er Nietzsches politiske ettermæle et omdiskutert tema. På den ene siden har Nietzsche vært en sentral inspirasjonskilde for Michel Foucault, Toni Negri, Gilles Deleuze, Judith Butler og en hel rekke andre tenkere som gjerne oppfattes som politisk progressive. Samtidig er det umulig å lese Nietzsche uten å gjenkjenne ideer som fremdeles sirkulerer på dagens reaksjonære høyreside. At Nietzsche appellerer til begge sider av det politiske spektrumet er ikke så unikt i seg selv – det er det mange andre filosofer som også gjør. Det unike med Nietzsche er at han er i stand til å appellere til høyre- og venstresidens mest radikale fløyer, i den forstand at selverklærte marxister, radikale queer-feminister, mørkelilla Ayn Rand-disipler og høyreradikale kulturkrigere alle på ulike tidspunkt – og av svært ulike grunner – har trykket Nietzsche til sitt bryst.
Nietzsches forførende perspektivisme
Hva er så innholdet i dette besynderlige forfatterskapet? Skulle man kokt Nietzsches prosjekt ned til én setning, kunne man sagt at Nietzsche ønsker å angripe de verdiene, tenkemåtene og institusjonene som etter hans syn definerer den vestlige sivilisasjonen, og som han særlig forbinder med kristendommen og den filosofiske tradisjonen etter Platon. Nietzsche selv beskriver dette prosjektet som å filosofere med hammeren. Det er altså en destruktiv filosofi vi har med å gjøre: alt det gamle skal hamres i stykker, og de etablerte sannhetene skal snus på hodet. På denne måten ønsker ikke Nietzsche bare å åpne opp for en radikalt annen virkelighetsoppfatning, men også for en ny og høyere menneskelig levemåte, et ideal han iblant betegner som overmennesket (Übermensch).
For å gjennomføre dette prosjektet benytter Nietzsche seg ofte av en genealogisk metode. Det vil si at han ikke diskuterer moral, sannhet og andre filosofiske spørsmål i det abstrakte, men viser hvordan de har oppstått som et resultat av en bestemt historisk utvikling. En av kjerneinnsiktene hans i denne forbindelse er at ulike grupper har interesse av å framstille virkeligheten på ulike måter. Mot filosofenes forsøk på å finne den evige sannheten framsetter Nietzsche en radikal perspektivisme: all kunnskap stammer fra et bestemt perspektiv, og hva som til enhver tid regnes som «sant» og «usant» vil avgjøres av hvem som har makt til å få anerkjent sin kunnskap som den riktige.
Her tror jeg vi finner kjernen i Nietzsches evne til å forføre den radikale venstresiden. Nietzsches perspektivisme har åpenbare likheter med Marx og Engels’ formulering om at de herskendes ideer også er de herskende ideer, eller det feministiske argumentet om at den etablerte vitenskapen er et uttrykk for sexistisk og rasistisk undertrykkelse.
Samtidig er Nietzsche også en farlig alliert. Bøkene hans er fulle av angrep på sosialisme, kvinner, demokrati og medfølelse, og hyllester til krig, slaveri og det «blonde udyret» han mener legemliggjør alt som er sterkt og godt ved mennesket. I Avgudenes ragnarok slår han for eksempel fast at «frihet betyr at de mannlige, de krigs- og seiersgladene instinktene har herredømmet», og at «det mennesket som er blitt fritt, og enda mer den ånd som er blitt fri, tråkker på det foraktelige velbefinnendet som kremmere, kristne, kuer, kvinner, engelskmenn og andre demokrater drømmer om. Det frie mennesket er en kriger».
Corey Robin har argumentert for at kjernen i all reaksjonær ideologi er et angrep på ideen om at undertrykte grupper kan og bør frigjøre seg selv. For den reaksjonære er slike frigjøringskamper en oppskrift på sosialt kaos, og en trussel mot kulturens «høyere verdier». Dersom vi legger denne definisjonen til grunn, er det ingen tvil om at Nietzsche ikke bare er reaksjonær, men en av de mest reaksjonære tenkerne i hele den filosofiske kanonen. En slik tenker bør vi behandle med ekstrem skepsis, og etter mitt syn har Nietzsches påvirkning på den venstreorienterte teorien hovedsakelig vært negativ.
Når jeg likevel mener at venstresida bør forholde seg til Nietzsche, er det fordi jeg også mener at vi hos ham finner den beste formuleringen av det reaksjonære verdensbildet. Ingen andre har kritisert venstresida like nådeløst og presist. Og ingen andre steder får vi et like godt innblikk i hva som tiltrekker folk til fascisme, rasisme, militarisme og andre -ismer vi ofte sliter med å forstå appellen med. Vi bør derfor ikke lese Nietzsche som en alliert, men som en fiende, som kan hjelpe oss med å identifisere de svake punktene i vårt eget prosjekt. I resten av denne artikkelen skal jeg trekke fram tre ideer jeg mener er særlig fruktbare i denne forbindelse.
Folk vil ikke nødvendigvis alltid ha rett
I Hinsides godt og ondt slår Nietzsche fast at filosofer tradisjonelt sett har forstått det som sin oppgave å søke etter sannheten. Så stiller han et radikalt spørsmål: Er sannheten egentlig noe som er verdt å søke etter? Kan det ikke være befriende å legge sannheten til side, og i stedet velge oss de oppfatningene som passer oss best? For Nietzsche er ikke spørsmålet om en påstand er sann eller falsk, men i hvilken grad den «fremmer og opprettholder livet». Usannheten er ifølge Nietzsche en livsbetingelse – de påstandene som er feilaktige, er ofte også de påstandene vi trenger mest for å leve.
Her mener jeg Nietzsche setter fingeren på noe av det som gjør en politisk figur som Donald Trump så populær hos mange. Trump har som kjent et anstrengt forhold til sannheten, og mange har lurt på hvorfor han kan overbevise så mange når så mye av det han sier helt åpenbart ikke stemmer med virkeligheten. Fra et nietzschiansk perspektiv kan man imidlertid argumentere for er at Trump ikke er populær til tross for at han lyver, men på grunn av det. Ifølge Nietzsche kan det å snakke sannheten imot være et tegn på styrke. Når Trump lyver demonstrerer han at han ikke er underlagt de samme reglene som oss andre, på en måte som lover at også vi kan frigjøres fra sannhetens tyranni. Og hvem er det som ikke kan la seg besnære av et slikt løfte? Det vi vet om dagens situasjon er jo ikke spesielt appellerende: at temperaturen stiger, at krigsfaren er mer akutt enn på lenge, og så videre. I en slik situasjon er det fristende å hengi seg til det usanne og irrasjonelle, ikke minst fordi man dermed også får et større handlingsrom enn de som lar seg styre av det som er faktisk riktig.
Derfor nytter det antageligvis ikke å møte Trump og lignende figurer med å faktasjekke påstandene deres. Ingen liker han som alltid skal rekke opp hånda i klasserommet: folk fra Haiti spiser faktisk ikke kjæledyrene sine, global oppvarming er faktisk et stort problem, og så videre. Tvert i mot kan denne typen pedanteri øke Trumps appell. Hvis Trump trosser bedreviterne, og fortsatt vinner, har han bevist at selv sannheten ikke er nok til å stoppe ham. Vi kan altså ikke gå ut fra at folk støtter den radikale høyresiden fordi de ikke vet bedre, eller fordi de er ufrivillig rammet av en irrasjonalitet som forhindrer dem i å forstå hva de «egentlig» ønsker. I stedet må vi vurdere muligheten for at folk ønsker det irrasjonelle i seg selv, og at et par nøye utvalgte usannheter også kan komme til nytte i vårt eget prosjekt.
Det er ikke en dyd å være undertrykt
Et av Nietzsches viktigste bidrag er skillet mellom herremoral og slavemoral. Disse moraltypene kan grovt oppsummeres som følger. Herremoral er moralen til eliten. Den opphøyer samfunnsvinnernes egenskaper: makt, styrke, skjønnhet, rikdom og så videre. Slavemoral er moralen til samfunnets undertrykte grupper. Den snur herremoralen på hodet, og påstår at herrene faktisk ikke er gode, men tvert i mot syndige og foraktelige. Fra slavens perspektiv er det umoralsk å være rik og vellykket, eller å ha mer makt enn sin neste. I stedet er det de undertrykte som er de moralsk høyverdige, et dogme som oppsummeres i den kristne frasen om at det er de «saktmodige» – altså de som er i stand til å lide i stillhet – som skal arve jorda. Jo lenger ned i samfunnshierarkiet du er plassert, jo høyere moralsk status har du – dette er slavemoralen i et nøtteskall.
Nietzsches kritikk av slavemoralen er at den fokuserer på alt som er vondt i livet. Slavemoralen dyrker svakhet, smerte og tap, og forakter det sunne og sterke. Man trenger ikke å godta Nietzsches moralfilosofi for å føle seg truffet av denne kritikken. For er det ikke riktig at vi på venstresiden ofte opererer med et moralsk hierarki basert på hvor mye ulike grupper har slitt med gjennom historien? Det er ikke helt uvanlig å høre at samisk kultur er bra fordi den norske staten forsøkte å kvitte seg med den, eller at vi bør lytte til «svarte stemmer» fordi de har blitt utsatt for rasisme. Vi ser også slavemoralens logikk i dagens diskusjoner om menn, hvor premisset ser ut til å være at det er fordi menn er overrepresenterte blant skoletapere og selvmordskandidater at venstresida bør ha en politikk for dem, altså at det kun er som ofre at de skal spille en politisk rolle. Selv har jeg også opplevd at det å ha blitt utsatt for undertrykkelse kan fungere som en kilde til prestisje. Den undertrykte tillegges autoritet og betydning, mens de andre kikker beklemt i bakken, skamfulle over å ha levd så enkle liv. Selv om man kan godt kan mene at dette er sånn det bør være, bidrar det også til å skape en bevegelse hvor skam og dårlig samvittighet spiller en sentral rolle i å regulere folks atferd. Dermed er det kanskje ikke så merkelig at venstresida så ofte framstår som streng og humørløs, mens høyresiden framstår som frisk og bejaende – de heier på vinnerne, vi på taperlaget, og da kan veien være kort til å dyrke nederlaget som en verdi i seg selv.
Folk kan ha dårlige grunner til å støtte gode saker
Nietzsche diskuterer ikke bare slavemoralen på et abstrakt nivå, men undersøker også hva som får folk til å slutte opp om den. Nyvinningen hans er at han argumenterer for at moralske posisjoner kan være psykologisk motivert. Konkret mener han at slavemoral er et uttrykk for ressentiment. Begrepet sikter en følelse av bitterhet overfor folk man opplever man opplever at står over seg i det sosiale hierarkiet. Den underlegne forstår at han er underlegen, men i stedet for å tenke at det er seg selv det er noe galt med, skylder han på de som faktisk har lykkes. Ressentiment legger dermed opp til en hevnens politikk, hvor folk ikke ønsker å heve seg selv opp, men å senke alle andre ned til sitt eget nivå: «hvis ikke jeg har det bra, skal ikke noen andre få ha det bra heller».
Nietzsches mener altså at ‘gode’ moralske verdier – solidaritet, egalitærisme, og så videre – er et skalkeskjul for sjalusi, forakt og andre negative impulser, og at forsøk på å realisere disse verdiene derfor vil lede oss inn i et kontrollerende og livsfiendtlig samfunn. Selv mener jeg (åpenbart) ikke at det er livsfiendtlig å kjempe mot ulikhet og undertrykking. Samtidig tror jeg Nietzsche har rett i at motivene våre ikke alltid er så edle som vi selv tror. Mitt inntrykk er at vi på venstresida generelt er opptatt av at folk rundt oss skal ha de riktige meningene, noe som vanligvis betyr at man skal stå på siden til jordas fordømte, men at vi ikke er så kritiske til hvorfor folk mener det de gjør. Dette leder oss iblant til å akseptere argumenter vi ikke bør akseptere, fordi de enten uttrykkes av eller støtter en eller annen undertrykt gruppe. La oss for eksempel ta begrepet «hvite privileger». I en av de mest kjente artiklene om dette temaet defineres det å være privilegert som å kunne gå på butikken uten å bli trakassert, og at man er i stand til å beskytte barna sine mot folk som ikke liker dem. Dersom man på bakgrunn av dette mener at det hvite privilegier er noe man bør kvitte seg med, argumenterer man fort for at hvite folk bør plages på butikken og at barna deres bør settes i fare. I så fall mener jeg at man ikke lenger er motiverte av å avskaffe rasistisk undertrykking, men av å generalisere den, og av å ta hevn på en bestemt menneskegruppe fordi de er født med «feil» hudfarge. Slik tror jeg da også venstresiden ofte framstår fra utsiden: som en gjeng utskudd som av ulike grunner ikke har klart seg i livet, og som nå vil straffe alle andre for sin egen ulykke. Svaret vårt på denne kritikken må være å bygge en bevegelse som kan kjempe mot undertrykkelse uten å tråkke uti de fallgruvene Nietzsche identifiserer, selv om dette innebærer å kritisere folk på vår egen side.
***
I Kill All Normies beskriver Angela Nagle hvordan den nye høyresiden har klart å framstille seg selv som radikale utfordrere av det bestående, og venstresiden som konforme og kjedelige. For å oppnå dette har høyresiden utviklet seg i en nietzschiansk retning. Den nye høyresiden er irrasjonell, følelsesstyrt og destruktiv. Den vil rive ned alle politiske, etiske og kunnskapsmessige standarder, og erstatte dem med et bekmørkt verdensbilde hvor kampen om makt er det eneste som teller. Den liker ingenting bedre enn å rive ned venstresidens påståtte moralske overlegenhet, og å vise hvordan det egentlig er vi som er dømmende, forutinntatte og intolerante. I møte med en slik høyreside kan vi ikke bare fordømme, vi må også forstå. Derfor er Nietzsche fremdeles en uunnværlig sparringspartner, selv om jeg anbefaler å lese ham med hammeren i hånda.