Gnist

Det er sannelig mye som ikke står i Kapitalen!

Av Harald Minken

Ukategorisert

Harlad Minken har oversatt Kapitalen bok 2 til norsk. Foredraget finnes også som video helt nederst på siden eller her: https://www.youtube.com/watch?v=kqA3OUuAtJE&t

Hvordan boka kom til

I 1857 fikk Marx et veldig hastverk med å skrive ned sine økonomiske teorier. Det hadde nemlig brutt ut en stor økonomisk krise, og Marx og Engels mente den ville utløse arbeideroppstander og revolusjoner. Derfor var det viktig at folk forsto hva som hadde skjedd og hva den kommende striden nå gjaldt.

Det resulterte i 800 sider nedskrevet i løpet av noen måneder i 1857-1858. Dette manuskriptet kalles som regel Grundrisse. Der er de fleste emnene i det som seinere blei Kapitalen behandlet, men hulter til bulter. En liten del blei reinskrevet og trykt året etter, og blei til en bok på 200 sider med tittelen «Til kritikken av den politiske økonomien, første hefte». Det er en tidlig versjon av de tre første kapitlene i første bok av det som seinere skulle bli Kapitalen.

Men planen var jo at det skulle komme mer. Det framgår av forordet i boka fra 1859 at den bare er de to første delene av et verk i tre deler om kapitalen, og at verket om kapitalen bare skal være det første i en rekke på hele seks verk, om kapitalen, jordeiendommen, lønnsarbeidet, staten, utenrikshandelen og verdensmarkedet.  

Et par år seinere er disse planene skalert ned. Marx’ plan er da å skrive et trebindsverk med tittelen Kapitalen. Jordeiendommen og lønnsarbeidet inngår da mer eller mindre i dette trebindsverket. De tre siste delene av den opprinnelige planen er droppet.

Så starter skrivingen. Fra 1861 til 1863 utarbeidet Marx et stort manuskript på 1500 sider.

Han var da noen og førti år gammel. Bare avbrutt av revolusjonene i Europa i 1848 og ulike forsøk på å etablere kommunistiske organisasjoner hadde han viet seg til økonomiske studier siden 1845. Han blei fratatt sitt tyske statsborgerskap i 1849. Hele resten av livet var han statsløs politisk flyktning i England. Han tjente litt penger som europakorrespondent for en stor amerikansk avis, men han levde likevel i stor fattigdom. «Aldri har noen skrevet om penger generelt med så lite penger spesielt», skriver han et sted. I 1861 blei det litt bedre, takket være støtten han fikk fra Engels. Kona fikk også en arv i 1864.

Nå skal han bare gjøre de tre bindene klar for trykking, ett etter ett. Det er ingen spøk, for ikke bare må han gjøre teoretiske forbedringer i det foreløpige manuskriptet, verket må også ha litterære kvaliteter og være leselig for folk flest. Derfor legger han inn illustrerende eksempler og fortellinger fra virkeligheten. Første bind, med undertittelen «Kapitalens produksjonsprosess», kommer ut i 1867, altså for 150 år siden i fjor.

Så kommer det på litt styr med en internasjonale han leder, samt litt korrespondanse med leserne, før han kommer i gang med andre bok i 1870. Det strever han med i hele 70-åra, for arbeidet blir nå ofte avbrutt av sjukdom. Han følger stort sett planen fra 10 år før, men blir aldri ferdig. Det er Engels som må fullføre boka etter Marx’ død i 1883. Andre bok kom i 1885 og tredje bok i 1893. I forordet til andre bok skriver Engels om hvilke problemer han fikk med oppgava og hvordan han løste det. Dette forordet er med i den nye norske utgava.  

Men dette betyr at det Marx skriver til denne andre boka, representerer hans siste og endelige tanker om hvordan kapitalismen fungerer. Det endrer ingenting på det som står i første bok, men det føyer til nye sider av beskrivelsen.

I disse siste tiårene av attenhundretallet blei Kapitalen (altså den boka som kom i 1867) raskt det viktigste teorigrunnlaget for den voksende arbeiderbevegelsen. Naturligvis var det derfor stor spenning da andre og tredje bok kom ut. Det viste seg at det som blei det store diskusjonsemnet fra den andre boka, var reproduksjonsskjemaene, som behandles i den siste delen av boka. Var de satt opp riktig, eller hadde de alvorlige feil? Og hvis de var satt opp riktig, viste de at kapitalismen kan bestå i all evighet, eller viste de tvert imot at den stadig måtte komme i trøbbel? Blant de som deltok i den diskusjonen var Rosa Luxemburg og en veldig ung Lenin.

Kapitalkretsløpet

Jeg har sagt litt om reproduksjonsskjemaene i den lille oversiktsboka på 80 sider som kom ut i høst. Nå skal jeg konsentrere meg om de første 17 kapitlene i boka, som jeg oppfatter som mer grunnleggende, siden de gir en dypere innsikt i hva kapital egentlig er. Og i motsetning til den akademiske diskusjonen om reproduksjonsskjemaene (eller for den saks skyld om transformasjonsproblemet i tredje bok) er det ikke vanskelig. Det er noe alle kan forstå. Og likevel er det noe som nesten ingen nå har forstått. Det er en innsikt som vi ikke brydde oss om å videreformidle da vi laga studiesirkler i marxistisk økonomi for 40 år siden. Det er en innsikt som ikke finns i pensum i samfunnsøkonomi på universitetet. Om den finns noen steder i dag, er det i bedriftsøkonomien. Men heller ikke der skjønner de helt hva de holder på med.

Dette er det vi ikke har forstått, eller ikke har tatt alvorlig nok, om vi har forstått det:

Kapital er ikke en ting. Eller rettere sagt: Det er ikke én og samme ting hele tida. Det er i utgangspunktet en gitt verdisum. Den kan eksistere som en sum penger, men den kan også eksistere som en viss mengde produksjonsmidler og arbeidskraft, eller som en varemengde av gitt verdi. Kapitalen må faktisk nødvendigvis skifte mellom disse tre formene hele tida. For å være kapital må en gitt pengesum brukes til å kjøpe inn produksjonsmidler og arbeidskraft. Kapitalen bevarer sin verdi i dette kjøpet, men endrer fysisk form.

Deretter må arbeidskrafta og produksjonsmidlene forbrukes i en produksjonsprosess som resulterer i en viss mengde varer for salg. Dette er også en formforvandling, men den underliggende verdien av kapitalen blir bevart, sjøl om den nå ikke lenger tar form av arbeidskraft og kapital, men av en viss mengde varer. Men i tillegg til å bevare verdiene som er satt inn i produksjonen, er de denne gangen også økt. Det har nemlig blitt produsert en merverdi, slik at verdien av de produserte varene er større enn verdien av den opprinnelige pengesummen som blei investert.

Fra kapitalistens side er merverdien hensikten med hele prosessen. Merverdien er resultatet av at arbeiderne arbeider gratis for kapitaleieren en viss del av arbeidsdagen.

Gratisarbeidet som skjer under kapitalismen, skjer fordi arbeideren produserer større verdier pr. arbeidsdag enn det hun får utbetalt i lønn. Verdien av de forbruksvarene og tjenestene som arbeideren kan skaffe seg med den lønna hun har, er mindre enn den nyskapte verdien som hun tilfører produktene hun produserer.

Juridisk sett er det ikke noe galt som skjer – ingen som snyter den andre. Arbeideren må selge arbeidskrafta si for å leve, og hun gjør det frivillig mot en lønn som (i gjennomsnitt under norske forhold) gjør det mulig for henne både å stifte familie, betale ned eventuelle studielån og boliglån, og bo og leve ganske bra. Men det endrer ikke på det forholdet at hun samtidig produserer verdier som kapitalisten tilegner seg gratis, og på den måten opprettholder et system der det er andre som til syvende og sist bestemmer det meste på arbeidsplassen og høster det meste av gevinstene av arbeidet.

Når kapitalen gjennom produksjonen har fått form av en viss mengde varer, må det skje en ny formforvandling, i og med at varene må selges, slik at kapitalen dermed forvandles tilbake til pengeform. Så kan hele kretsløpet starte på nytt.

Kapital er altså en verdisum som bevares gjennom formforvandlingene fra penger til arbeidskraft og produksjonsmidler og videre til varer, og til slutt fra varer tilbake til penger i et stadig kretsløp. Samtidig som verdisummen bevares gjennom disse forandringene, blir den også økt. Denne økningen skjer i produksjonen, der kapitalen antar form av produktiv kapital, dvs. arbeidskraft og produksjonsmidler, og kommer seinere til syne som et tillegg til den opprinnelig investerte kapitalen (merverdi eller profitt) når varene selges.

Det er misvisende å identifisere kapitalen med den ene eller andre forma den tar i kretsløpet. Kapital er ikke penger, men penger som settes inn i et kretsløp som beskrevet. Kapital er ikke maskiner og utstyr, men kan anta form av maskiner og utstyr som en del av kretsløpet. Kapital er ikke varer, men varer som inneholder en merverdi som skal realiseres når varene selges.

Spesielt er det grunn til å merke seg at arbeidskraft brukt i en kapitalistisk produksjonsprosess er en form for kapital, ifølge Marx. Han kaller det variabel kapital, fordi det er arbeidskrafta i virksomhet som skaper merverdi, og dermed er den forma for kapital som kan skape større verdier når den brukes. Kapital lagt ut til innkjøp av produksjonsmidler kaller han derimot konstant kapital, etter som den i høyden bevarer sin verdi i produksjonen (når den forvandles til varer).

Variabel kapital er ikke det samme som lønninger. Variabel kapital legges ut av kapitalisten til innkjøp av arbeidskraft, altså til lønnsutbetaling. Men når lønna er utbetalt til arbeideren, er den ikke lenger kapital. Den variable kapitalen har da forvandlet seg fra penger til levende arbeidskraft. For arbeideren er lønna aldri kapital, for hun bruker den til forbruk, ikke som investering.

Kapitalen må altså nødvendigvis om og om igjen gjennomgå et kretsløp av formforvandlinger fra pengekapital til produktiv kapital til varekapital og tilbake til pengekapital. I hver runde bevares verdien, mens den hele tida skifter form fra penger til arbeidskraft og produksjonsmidler og videre til en varemengde som skal selges. Men i hver runde produserer den i tillegg en merverdi, som er arbeidernes gratisarbeid forvandlet til en ekstra varemengde og (om alt går bra) videre til en pengesum i tillegg til den pengesummen kapitalisten satset til å begynne med.

Merverdien produseres av arbeidskrafta som er i virksomhet mens kapitalen er i den produktive kapitalens form, dvs. i selve produksjonsprosessen. De to andre delene av kretsløpet, innkjøpet av arbeidskraft og produksjonsmidler, og salget av varene, kaller Marx varesirkulasjonen. I sirkulasjonsfasen produseres det ikke noen ny verdi som ikke allerede fantes i varene. Men det kreves arbeid også for å få kjøpt inn og få solgt, og ikke minst til å lagre varene som skal selges og varene som er kjøpt. Kostnadene til den slags arbeid er nødvendige omkostninger, som må reduseres mest mulig for å bevare mest mulig av merverdien, men som ikke tilfører ny merverdi.

Marx regner transport som merverdiskapende arbeid, ettersom det hører med til produksjonen av varen å bringe den fram til stedet hvor den skal brukes. Om det ikke skjer, har varen ingen bruksverdi, og uten bruksverdi kan den heller ikke ha bytteverdi, verdi for en eventuell kjøper. Sirkulasjonsarbeiderne – innkjøpere, selgere, regnskapsførere, lagerarbeidere og transportarbeidere – er dessuten også utbyttet på samme måte som de produktive arbeiderne. De yter nemlig også flere arbeidstimer enn det antall abstrakte arbeidstimer som er inneholdt i lønna. Men utbyttinga av funksjonærene er gjennomsnittlig mindre, siden de har høyere lønn enn de produktive arbeiderne, og tidligere hadde de også kortere arbeidstid.

(Man kunne vel også si at det å ta vare på mest mulig av verdien, og dermed også merverdien, når varen skal ut i verden, også er en form for verdiskaping. Å forhindre ødeleggelse eller å la ødeleggelsen skje og lage noe nytt i stedet, kommer vel ut på ett? Det er kanskje et punkt som kan diskuteres seinere.)  

Men alt i alt: Teorien om kapitalkretsløpet – om kapitalen som det som består i det som forandrer seg, det som blir bevart ved kontinuerlig og raskest mulig å endre form – er både dyp og fruktbar. Den blei ikke mye diskutert da andre bok kom ut, og den er veldig fjern fra kapitalbegrepet både i samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi, for ikke å snakke om Piketty og de som ser kapital først og fremst som personlig formue. Men den danner en enkel og fornuftig teoretisk ramme for å forstå den økonomiske utviklingen i verden de siste 200 årene.

Her vil jeg sende en hilsen til Marx’ gamle læremester Georg Friedrich Wilhelm Hegel. Det er mye Hegel i andre bok. Hos Hegel er det ånden som utvikler seg i historien, men hos Marx er det verdien. Han snakker i fjerde kapittel om «verdiens sjølstendige bevegelse». Verdien er ikke lenger bare et uskyldig lite teoretisk begrep, «den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å framstille en vare». Kapitalen er verdien som har blitt sjølstendig og fått sin egen logikk. Den gjenskaper og videreutvikler alle sine forutsetninger og blir en makt som feier alt annet til side. Kapitalen, den sjølstendiggjorte verdien, skaper det kapitalistiske samfunnet og former utviklingen i hele verden i sitt bilde. Det er jo en tanke fra det kommunistiske manifest, men som her, i andre bok av Kapitalen, er konkretisert tilstrekkelig til å danne et teoretisk grunnlag for vitenskapelige og historiske studier.     

Tid og rom

Produksjonstida er varigheten av kapitalens opphold i produksjonssfæren, dvs. den tida den er produktiv kapital. Sirkulasjonstida er varigheten av kapitalens opphold i sirkulasjonssfæren, dvs. tida da den er pengekapital eller varekapital. Sammen utgjør de omslagstida.

Det er ikke trolig at det foregår produksjon i hele produksjonstida. Råvarene kan bli liggende i dager og uker på lager før det blir bruk for dem. Det er pauser i arbeidet både om natta og i helgene. Dessuten finns det opphold i arbeidet av reint tekniske årsaker, som når sementen størkner, kornet modner, vinen gjærer og sauene klarer seg sjøl i utmarka. I tida da det ikke utføres arbeid på råvarene og de halvferdige produktene, tilføres det verken verdi eller merverdi. Kapital blir bundet opp i produksjonssfæren uten å kaste noe av seg. Det er grunnen til at kapitalistene forsøker å redusere produksjonslageret (just-in-time), kutte pauser, forlenge arbeidsdagen, innføre toskift og nattskift, og framskynde naturlige prosesser, som veksten hos dyr som skal slaktes.

I sirkulasjonstida er produksjonen definitivt avbrutt. I sirkulasjonstida produserer kapitalen verken varer eller merverdi. For kapitalisten er det derfor like vesentlig å forkorte sirkulasjonstida som å fjerne dødtid og avbrudd i produksjonstida. Begge deler gjør at den merverdien som kan produseres pr. år med en kapital av gitt størrelse, blir større. Og det er profitten pr. år som kapitalisten er opptatt av. En ting er å få størst mulig merverdi pr. runde av kapitalkretsløpet. Det er tatt opp i første bok av Kapitalen. En annen ting er å få til så mange runder som mulig pr. år. Og det er et hovedtema i andre bok. Til sammen dekker de hele kapitalistens interesseområde, faktisk – om vi ser bort fra kunstinteressen som ofte melder seg på eldre dager.

Reduksjon i omslagstida er altså essensielt. Om vi ser på sirkulasjonstida, kan det oppnås ved å forkorte transporttida til markedet, forkorte tida varene er på markedet før de er solgt (dvs. å redusere ferdigvarelageret), forkorte tida fra varene er kjøpt til de er betalt, og forkorte tida til betalinga endelig kommer den kapitalistiske produsenten i hende. Tid er penger.

Fra seil til damp, fra kjerre til jernbane og bil. Fra brev til telegram og faks til internett. Andre bok av Kapitalen går grundig inn på dette.

Marxistene i vår tid har ikke vært like flinke som Marx til å studere det materielle grunnlaget for sirkulasjonstida og hvordan det har utviklet seg. Dermed risikerer de å ta grundig feil, ikke minst om profittratens utvikling.

Et annet aspekt ved kapitalkretsløpet som spilte en underordnet rolle i første bok, er den geografiske utvidelsen av markedene. Jo større markeder man kan betjene, jo bedre kan man utnytte stordriftsfordeler og spesialisere seg på produkter som det ikke finnes tilstrekkelig etterspørsel etter lokalt. Men jo lengre unna man henter råvarene og jo fjernere markeder man produserer for, jo lengre vil sirkulasjonstida være, alt annet likt.

Kapitalismen i verdensmålestokk har utviklet seg nettopp ved stadig å løse denne motsigelsen mellom stordriftsfordeler og reduksjon av sirkulasjonstida på nytt og på nytt. Løsningen på motsigelsen har til nå definitivt vært å utnytte stordriftsfordelene, samtidig som man satser på rask teknologisk utvikling i transport og kommunikasjoner. I denne prosessen blir lokal småindustri, handel og håndverk eliminert.

En faktor som har medvirket til denne løsningen er at det finnes stordriftsfordeler i transporten også. De gjør det ikke først og fremst så mye mer lønnsomt å frakte ting over lengre avstander, men derimot å frakte store volumer framfor mindre, dvs. å «konsolidere» godsstrømmene (og persontrafikken) til felles transportårer. Dette kan ha medvirket til en verden der det er billig å transportere personer og varer mellom de store sentraene i verden, men dyrt å drive butikk og transport på (og til og fra) småstedene.  

Pengereserver og åpne kredittlinjer

Et tredje gjennomgående tema i midtpartiet av boka er behovet for å samle opp pengereserver og holde en viss del av kapitalen fast i pengeform.  

Kapitalister som vil utvide virksomheten, eller kapitalistspirer som vil starte en ny bedrift i en bransje, må ha en viss minstestørrelse på kapitalen sin før de kan sette i gang. Denne minstestørrelsen vokser med produktivkreftenes utvikling, sier Marx. Og i visse bransjer er minstestørrelsen faktisk nå veldig stor. Å utvikle en ny modell av mobiltelefoner eller datamaskiner krever utrolig store utviklingskostnader, og ettersom modellen bare har noen få år på seg før det kommer noe enda bedre på markedet, må modellen straks ta en vesentlig del av verdensmarkedet, bare for å dekke utviklingskostnadene.

Om vi et øyeblikk ser bort fra muligheten til å legge ut obligasjonslån eller øke aksjekapitalen, må pengene til en slik nysatsing komme fra merverdi som har samlet seg opp i den eksisterende bedriften gjennom mange runder av kapitalkretsløpet. Dette er en av grunnene til at en del av kapitalen i en kapitalistisk bedrift alltid må ha form av penger. Merverdien fra den pågående virksomheten må samles opp i pengeform til den er stor nok til å forvandles til ny produktiv kapital.

Det samme gjelder om vi skal erstatte en gammel maskin med en ny. For hvert år den gamle maskina er i virksomhet, må en del av merverdien settes av til et fond som i prinsipp skal ha blitt akkurat så stort at det rekker til å kjøpe en ny maskin den dagen den gamle kneler. Å bygge opp pengereserver er altså en nødvendig del av industrikapitalens virksomhet.

Men sjøl til den mest dagligdagse kapitalistiske virksomheten trengs det pengereserver. Dette skyldes sirkulasjonstida, dvs. tida før de produserte varene er solgt, pengene har vendt tilbake og ny arbeidskraft og produksjonsmidler er kjøpt og på plass. Virksomheten skal som regel drives kontinuerlig, men salgsinntektene kan komme inn i en annen rytme enn produksjonen krever. Dessuten vil det alltid skje at prisen som kan oppnås på varene faller, eller råvarene blir dyrere, eller at etterspørselen etter akkurat disse varene svikter. Da vil det trengs en ekstrakapital for å opprettholde kretsløpet i samme skala, eventuelt for å omstille til en annen produksjon.

Det vil altså alltid måtte holde en pengereserve i tillegg til det som kreves til den daglige virksomheten. Dette skjønner naturligvis enhver fornuftig kapitalist, men det meste av eksisterende økonomisk teori har sett bort fra det.

I våre dager trenger kapitalisten naturligvis ikke å samle opp pengene i et skrin eller et pengeskap på kontoret. I stedet dekker han behov for tilskuddskapital med å ha åpne kredittlinjer til en bank, og pengekapital som han ikke trenger med det samme, kan han sette inn på konto og til og med få renter på det, eller han kan kjøpe ulike former for verdipapirer. Trenger han tilleggskapital, kan han sjøl utstede slike verdipapirer. Ingenting av dette forandrer de grunnleggende realitetene – en industrikapital trenger å ha tilgang til cash og holde reserver, uansett hvilken form det tar.

Marx har faktisk noen spredte bemerkninger om hvordan dette vil te seg om produksjonen var samfunnsmessig, som han sier. I stedet for pengereserver ville det trenges planlegging, blant annet av hvor mye arbeidskraft som skal brukes til store investeringer, og hvor store lagre som skal holdes. Dette kan ikke bare planlegges på bedriftsnivå, om jeg skjønner ham rett. Fullt ut desentralisert arbeiderstyre på den enkelte bedriften kan ikke løse problemet.  

Analyse av verdensøkonomien

Til de tre skikkelsene som kapitalen antar i kretsløpet – penger, produksjonsmidler/arbeidskraft og varer – svarer det ulike stadier i kapitalismens utvikling. Fram til for 150 år siden var det varesalget som utviklet seg over stadig større avstander, fra lokale til nasjonale markeder og videre til internasjonal handel. Dette er den verden som skildres i Kapitalens andre bok. De neste hundre årene var det investeringene som blei stadig mer internasjonale, riktignok lenge innafor et kolonisystem. Hver utviklet kapitalistisk makt hadde sin innflytelsessfære, hvor de store konsernene deres hadde monopolmakt. Hilferding, Lenin og Bukharin har beskrevet dette systemet. Det vi opplever nå, er snarere at det er produksjonsprosessen som blir internasjonalisert. Hvert element i prosessen blir satt ut til det stedet hvor det er billigst. Først og fremst dreier det seg om lønnsnivået – de enorme forskjellene i arbeidskrafta verdi mellom ulike land. Foruten avviklingen av koloniveldet og utviklingen som har skapt millioner av nye frie og eiendomsløse arbeidere i den tredje verden, er forutsetningene for dette systemet blant annet revolusjonen i transportkostnadene (konteineren) og at produksjonen kan styres og kontrolleres over store avstander ved hjelp av internett, dataassistert konstruksjon osv.       

Dette er det systemet vi skal drive klassekamp i. For å lykkes må vi studere det kapitalistiske kretsløpet i sin helhet, både produksjon og sirkulasjon, slik det har utviklet seg, og vil fortsette å utvikle seg i verdensmålestokk. Til det trenger vi både førte og andre bok av Kapitalen.

Vi trenger første bok når det gjelder utbytting av arbeidskrafta, absolutt og relativ merverdiskapning, konsentrasjon og sentralisering av kapitalen, skaping av nye arbeiderbefolkninger på ett sted og ødelegging av arbeiderbefolkningen andre steder. Og vi trenger andre bok for å få med oss de av drivkreftene bak dette som finnes utafor produksjonssfæren, i sirkulasjonen.

En ny bedriftsøkonomi

Kapittel 16 inneholder en oppskrift på hvordan en skal beregne profittraten til enkeltbedrifter basert på bedriftsregnskaper. Det vil si: den inneholder to oppskrifter, men ikke tru på den oppskrifta han siterer fra en engelsk økonom.

Beregne lønnsomheten, er det ikke det bedriftene gjør sjøl hvert år? Nei, det er ikke det. For årsmeldingene gir faktisk et skeivt bilde av hvor mye kapital som er satset i bedriften og hvor mye den kaster av seg. Det skyldes bare delvis at avskrivningene på maskiner og utstyr er påvirket av skattereglene. Det skyldes også at man ikke regner lønnskostnadene som forbruk av (variabel) kapital, at man ikke regner varekostnadene som forbruk av konstant kapital, og at man regner profitten på hele den satsede faste kapitalen, og ikke bare den delen av den som er forbrukt i det enkelte året.

Begrepsapparatet til Marx er mye rikere og mer nøyaktig enn dagens bedriftsøkonomi. Når bedriftene i de siste tiårene har begynt å bry seg mer om lagerstyring, varelagerets omslagstakt, kontantstrømsanalyse og slike ting, er det til en viss grad å gjenoppfinne synspunkter som finnes i en klarere og mer systematisk form i andre bok av Kapitalen. Jeg vil faktisk anbefale denne boka til Handelshøyskolen og BI.

Når veldig få marxister var opptatt av denne delen av boka i tiårene fra 1885 og framover, altså de årene da Marx blei tatt dødsens alvorlig og bokstavelig av de fleste, antar jeg det ikke bare hadde sammenheng med at hele diskusjonen kom til å dreie seg om reproduksjonsskjemaene (og seinere om det såkalte transformasjonsproblemet), men også med at det ikke fantes gode bedriftsdata som kunne brukes til analyser på samfunnsnivå. Det gjør det nå. Alle bedriftenes årsmeldinger og regnskaper finnes i Brønnøysundregistrene, og SSB har sammenfattet det hele til nasjonal statistikk. Noe tilsvarende gjelder formodentlig mange andre land også.

Jeg har ingen planer sjøl om å se nærmere på dette. Jeg har blant annet en bok til som jeg også håper å få oversatt mest mulig av. Men jeg håper noen vil følge opp dette. Den nøyaktige oppskrifta finns i første kapittel av den lille hjelpeboka mi.     

Bokas virkning på leseren

Jeg må si litt om hvordan det er å lese boka. Det er ikke vanskelig, i alle fall ikke de delene av den som jeg har konsentrert meg om her. Men det er ofte kjedelig. Det er noen steder utrolig mange gjentakelser av det samme poenget, uten at det kommer mye nytt ut av det. Mange steder setter han opp forutsetninger for undersøkelsene av et bestemt problem, og går så straks over til å diskutere brudd på disse forutsetningene, uten å komme i gang med det han sa han egentlig skulle gjøre. Noen steder syns jeg det er tydelig at han ikke har hatt noen god dag.

Det er to kapitler som byr på størst vanskeligheter, nemlig kapittel 15 og 21. Jeg har laget to vedlegg som skal forklare hva som foregår. De er bakerst i boka. Det ene inneholder litt matematikk til å begynne med, men konklusjonen og slutten skulle være klar nok.

Alle de andre kapitlene er leselige for de som vil og holder ut. Om du trenger hjelp, kan kanskje den lille hjelpeboka mi kan få deg til å se hva som foregår.

Les konsentrert når du har kommet til noe som virker nytt og viktig. Vær nøye med hvilke begreper han definerer og hvilke forutsetninger han gjør. Fortsett en stund sjøl om du syns det begynner å gå på tomgang. La det bli et slags rutinearbeid du skal gjennom.

Så får vi se hva som skjer. Kanskje det skjer med deg som med meg: Da ser du hvordan det hele henger sammen, og du får ideer til hvordan du kan bruke det. Du begynner å bli imponert over Marx og deg sjøl. Du har blitt teoretiker!

Arbeiderklassen bør ha stor etterspørsel etter slike!  

Men helt til slutt en liten advarsel likevel. I hele Kapitalen er det så godt som ingen stat. Alt er kapitalens egen bevegelse. Vi må ikke glømme politikken oppi all økonomien. Det er jo staten og kapitalen som begge to sitter i samme båt og ror, ifølge den gamle visa. Staten leverer arbeidskraft og legger rammene som kapitalen trenger, velferdspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, skolepolitikk. Disse rammene er nasjonale, men i stigende grad også internasjonale. Gamle Marx kom aldri så langt som til bindet om staten, men vi får ikke bli blinde for den sida likevel. Og det gjelder alt fra språkpolitikk til miljøpolitikk til kvinnepolitikk, og alt fra distriktspolitikk til nasjonal lovgivning til internasjonal politikk.

Det er sannelig mye som ikke står i Kapitalen!