Gnist

Linn Stalsberg om de nye 20-årene: Vi må organisere oss!

Av Hannah Sigriddatter Ander

2022-02 Ukategorisert

Da samfunnet stengte ned i mars 2020, var det noe annet som åpnet opp, skriver Linn Stalsberg i hennes nyeste bok Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag. Gnist tok en prat med forfatteren om hennes tanker rundt de nye 20-årene.

---

Linn Stalsberg: sosiolog, journalist og sakprosaforfatter. Stalsberg er aktuell med boka Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag (Manifest forlag 2021). Stalsberg har tidligere gitt ut bøkene Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur (2019) og Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land (2013).

Intervjuet av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist og samfunnsgeograf.

Foto: Eivind Volder Rutle

NB! Intervjuet ble gjort før Putins angrep på Ukraina. Krigens betydning for de nye 20-årene ble dermed ikke diskutert i intervjuet. 

Ingen ting kommer av seg selv

Jeg møter Linn Stalsberg på en kafé på Tøyen i Oslo. Stalsberg forteller at hun satt mye og jobbet her på kaféen for ti år siden da hun skrev boka Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land. Da var stedet fylt av mødre i foreldrepermisjon og en gang overhørte hun noen mødre sitte og snakke om hvor heldige de var som fikk så mange goder som forelder i Norge.

– Jeg måtte bare blande meg, og si at dette er ikke noe de hadde «fått», noe myndighetene har gitt oss i gave, forteller Stalsberg idet vi setter oss ned. Til mødrene sa hun at det heller var snakk om resultater av en rekke år med hard kvinnekamp. – Og noe vi fortsatt må kjempe for og forsvare hele tiden, legger Stalsberg til.

Pandemien som forstørrelsesglass

Stalsberg tar opp i seg både kvinnekamp, klimakamp og klassekamp. Da samfunnet stengte ned i mars 2020, var det noe annet som åpnet opp, skriver Linn Stalsberg i boka Etter pandemien: Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag. Overalt så hun folk si at nå blir endelig en annen verden mulig, og kapitalismekritikken kom fra helt nye kanter.

– Pandemien fungerte som et forstørrelsesglass. Det ble tydelig og klart at pandemien var politisk, forteller Stalsberg og viser til tre linjer som ble politisert: – For det første var den en politisk naturkatastrofe. Pandemien kom fordi vi under kapitalismen har kjørt verden til et økologisk bristepunkt, der man i jakten på raske penger med den største selvfølge tar for seg av naturens ressurser. For det andre beviste den hvordan en nyliberal markedsrettet politikk ikke sitter på svaret på spørsmål om helse og trygghet til alle. For det tredje så vi nå klart og tydelig at det var politisk hvem som får hjelp og ikke når krisene kommer. Mens de allerede rike og mektige fikk gode støtteordninger og rask tilgang på vaksiner, hadde høsten 2021 kun 1,8 prosent av mennesker i den fattige delen av verden fått ett stikk. Utfall av kriser er ikke tilfeldig, og det har pandemien virkelig vist oss, oppsummerer Stalsberg.

Krise eller fest?

Så hva tror sosiologen og skribenten om de nye 20-årene? Får vi krise eller fest? Samme dag som jeg møter Stalsberg har liberalisten og den tidligere Fremskrittspartipolitikeren Ove Vanebo et innlegg i Morgenbladet der han mener Rødts vekst ikke skyldes at nordmenn er blitt mer radikale, men snarere en avideologisering. «Partiets vekst er ikke et venstreradikalt taktskifte,» argumenterte han, «men et koldtbord av populære, aktuelle saker – billig strøm, bedre velferdsordninger, mot sosial dumping, samt motstand mot plagsom cruisetrafikk og naturødeleggende vindmøller.»^[1] Stalsberg mener på sin side tvert imot at ideologiene er tilbake og at venstreradikale idéer ikke lenger oppfattes så radikale for folk.

– Jeg vet ikke noe bedre enn andre om vi kommer til å oppleve krise eller fest. Men det jeg ser at vi har nå, er momentum. Vi har muligheter for helt nye typer samtaler og politikk. Bevisbyrden har skifta. Nå er det forsvarerne for den gamle nyliberale «normalen» som må forsvare hvorfor det skulle være bra å gå tilbake dit. Den brede venstresiden har lenge stått i forsvarsposisjon, men nå spiller vi mer i angrep, vi er over midtbanen, vi dribler og vi kan også skåre mange mål, sier hun.

Stalsberg forteller at hun selv har fått oppleve denne utviklingen gjennom stemningen på lanseringer.

– Jeg er ikke lenger klovnen i rommet som roper om kapitalismen og nyliberalismens feil og mangler, men en seriøs debattant som blir tatt på alvor. Det er stor forskjell på hvordan jeg ble mottatt da jeg ga ut boka mi om tidsklemma og kvinnekampen i 2013 og da jeg ga ut Det er nok nå i 2019. I 2013 ramla folk av stolene sine da jeg kom med kritikk av nyliberalismen og for eksempel talte for sekstimersdagen. Nå sitter jeg på biblioteker på bygder rundt omkring i Norge og har gode kapitalismekritiske samtaler med «folk flest». Særlig merker jeg at de unge er interesserte i temaene jeg tar opp, og ønsker å finne alternativer til kapitalismen. Jeg tror virkeligheten har snakket til folk lenge, og at det jeg gjør er ikke å fortelle dem noe nytt, men å gi folk et språk for det de allerede opplever og ser rundt seg. Det språket, der skylda ligger på vår udemokratiske kapitalistiske system, er ikke lenger radikalt, men noe folk synes gir mening, sier Stalsberg.

Kjenn dine fiender

I sin nye bok Etter pandemien viser Stalsberg til den italienske marxisten Antonio Gramscis kjente sitat «Den gamle verden er i ferd med å dø, og den nye verden kjemper for å bli født: Nå er monstrenes tid». Hun skriver også at om vi skal greie kampen for en ny og bedre normal må vi kjenne våre fiender. Hvem er disse monstrene, og hvorfor må vi kjenne dem?

Stalsberg mener det i kampen fremover er viktig å huske på at ikke alle vil det samme. Hun mener vi må ta innover oss det Sun Tzu skrev i Kunsten å krige for 2500 år siden: «Kjenn din fiende. Hvis du kjenner deg selv, men ikke fienden, vil du gå på nye nederlag etter hver seier.» Det er nettopp slik det føles i kampen for en sunnere klode, mener Stalsberg, og lurer på om nederlagene er blitt mange fordi mange ikke er nok bevisst på hvem og hva de kjemper imot:

– Det er ikke sånn at «alle» ønsker mer rettferdighet, likhet, mer plass til minoriteter, mer demokrati i alle ledd, mer omfordeling av goder og mer hensyn til natur, klima og dyr. Hvilken retning vi skal styre samfunnet i er alltid en kamp mellom ulike interesser. Vi må bli kjent med våre fiender, og være minst like proaktive og organiserte som de er, argumenterer Stalsberg engasjert.

I boka viser hun også til den franske filosofen Bruno Latour som allerede i mars 2020 skrev et essay der han påpekte at «skurkene er bedre organisert og vet mye klarere hva de vil. Krigen vi er inne i nå, er en vanskelig en. Det er ikke det at vi er maktesløse; det er det at mange av oss vet ikke hvordan vi skal reagere». Men hvem er de, skurkene?

– Skurkene er rett og slett de som kjappest mulig vil ha samfunnet tilbake til normalen, den normalen som ivaretar kapitalismen slik vi kjenner den. Dette mulighetsrommet som pandemien har skapt for nye typer samtaler og ny politikk, dette rommet er det ikke bare vi som vil inn i. Krefter som vil ha oss tilbake til den gamle nyliberale normalen jobber hardt for å få oss tilbake dit, påpeker Stalsberg.

Stalsberg viser til Ivar Hippes bok Korstoget mot velferdsstaten fra 2021. Boken handler om hvordan de nyliberale tenketankene tidlig gikk til motangrep på dem som mente pandemien viste at markedsløsninger ikke fungerte. De nyliberale tenketankene uttalte at kampen for lite statlig innblanding og frie markeder aldri har vært viktigere, og gikk ut og advarte om at sosialismen var på fremmarsj under korona, sammen med skremmebilder på en undertrykkende og frihetsberøvende stat. Stalsberg peker også på at her hjemme kom NHO september 2020 ut med sitt «Veikart for en fremtidig velferdsstat», der det midt i krisetid sterkt ble argumentert for at kutt i velferdsgoder, flere midlertidige ansettelser og økt privatisering, blant annet i helsesektoren nå var veien å gå.

Sosialisme må bli mer gøy!

Men noe jeg ble usikker på da jeg leste Stalsbergs bok, var om vi ikke bare må bli bedre kjent med våre fiender men også med oss selv, og hva vi som vil «noe annet» egentlig vil. Stalsbergs analyser og poenger er tydelig sosialistiske, men hun skriver gjennomgående om et stort «vi» heller om «venstresida», og om at vi trenger «en ny normal» heller enn å si at vi trenger en ny sosialisme. Hvorfor tok hun det valget? Burde vi ikke bygge venstresida og sosialismen til et uttalt og tydelig kult, godt og bredt prosjekt slik at folk får lyst til å bli del av venstresida og den sosialistiske kampen mot kapitalismen?

– Det er et godt spørsmål, og her er jeg kanskje litt «under ombygging». SV gjør jo også det samme. De heter Sosialistisk venstreparti, men de går ikke rundt og roper om sosialismen. Jeg snakker mye med folk som ikke er politisk skolerte, og for oss som er over 40 år så henger det fortsatt mange negative assosiasjoner igjen knyttet til sosialismen. Om jeg sier jeg er sosialist og ønsker meg sosialisme må jeg gjennom strafferunden og bruke tid på å ta avstand fra tidligere regimer. Samtidig merker jeg at yngre folk ikke er så redd for det ordet, sier Stalsberg.

Stalsberg mener det fortsatt finnes mange fordommer mot sosialismen, for eksempel at mennesker under sosialismen må leve helt like liv.

– Jeg pleier å si at det er under nyliberalismen vi lever for like liv. Vi drømmer om det samme kjøkkenet, barna går på de samme aktivitetene, vi reiser på ferie til de samme stedene og gjør det samme som alle andre når vi er der. Folk har så mange lengsler, men i kapitalismen får kun de rikeste realisere lengslene. Skal sosialismen appellere til folk flest må venstresida vise at sosialismen er gøy! Sosialisme kan ikke bare gi folk et materielt bedre liv, men også en hverdag med mer frihet, tid, mangfold og muligheter til å oppfylle sine lengsler, argumenterer Stalsberg optimistisk.

– Grunnen til at jeg jobber politisk er for eksempel fordi livet er godt! Det er deilig å være menneske, og det vil jeg at flere skal få kjenne. Det jeg kjemper for er ikke askese og en hverdag der vi må sy våre egne klær. Jeg elsker å feste, å reise, jeg liker mote og er glad i å pynte meg, og det å få muligheten å føle på slike gleder vil jeg at flere skal få lov til. Framtida jeg kjemper for er en rettferdig og grønn framtid som også skal være gøy, påpeker Stalsberg.

Hva nå?

Men hva tenker den populære skribenten vi må gjøre for at de 20-årene skal bli den grønne, gøye og rettferdige festen verdens befolkning nå trenger og fortjener? En viktig forutsetning for å vinne er å plassere skammen der den hører hjemme, argumenterer Stalsberg, som mener streben etter å være «det etiske mennesket» har tatt over mange av oss og blitt en kontraproduktiv kraft.

– Om vi ikke plasserer skammen der den hører hjemme, hos det kapitalistiske systemet og de som kjemper for å opprettholde det, blir vi bare stressa, triste og apatiske. Noen skammer seg for at det de trodde var et etisk forbruk viser seg å ikke være det likevel, mens andre skammer seg for å ikke ha råd til å forbruke etisk. Men flyskam, kjøttskam og kjøpeskam hjelper ikke. Konseptet økosorg tror jeg for eksempel handler mye om at vi føler vi bidrar når vi kildesorterer eller har kjøpestopp, men når vi åpner avisen og leser om at plastforurensningen bare øker og klær hauger seg opp som søppeldynger i andre land blir vi triste og motløse. Kapitalismen er full av slike paradokser hvor vi får høre en rekke «sannheter» som viser seg å ikke stemme. Vi får høre at folk har like muligheter og er like mye verdt, men vi ser at det ikke stemmer i virkeligheten. Dette sliter oss ut, og en måte å bli mindre sliten på er å plassere skammen der den hører hjemme, sier Stalsberg.

Stalsbergs engasjement synes utømmelig, og i løpet av vårt korte møte har vi ikke bare snakket om de overordnede spørsmålene, men også vært innom flere av de mer konkrete kampene vi står overfor i arbeidet for at de nye 20-årene skal bli en fest: lik helsetilgang, endrede patentregimer, bedre arbeiderrettigheter og bekjempelse av ytre høyre, for å nevne noen. En av de mer konkrete kampene Stalsberg snakker mye om er klimakrisa. Stalsberg legger vekt på at det haster å få på plass en klimapolitikk som får med seg alle. – Folks bekymringer for dieselpriser og arbeidsplasser er helt reelle, og klimapolitikken må derfor ikke bare være ambisiøs men også blodrød om den skal lykkes. Vi må også gjøre det mulig for de med dårlig råd å ta naturvennlige valg, konkluderer Stalsberg.

Men hva kan egentlig vi uten umiddelbar makt og tilgang til å lage den nye politikken nå gjøre? Stalsberg er klokkeklar.

– Vi må organisere oss! I fagbevegelsen, organisasjoner og i partier. Man må gjerne bli vegetarianer, men slike grep vil ikke monne. Folk må bli en del av kollektivet og aldri glemme at de kollektive godene er noe vi må kjempe for, sier Stalsberg og avslutter der hun begynte, med å påpeke at ingen ting kommer av seg selv.