Joar Hoel Larsen:
India
Oslo, Font forlag, 2015, 409 s.

Joar Hoel Larsen, NRK- journalist og utenrikskorrespondent, har skrevet bok om India. Som medfølgende partner har han bodd i New Delhi i flere år, og denne perioden har han benyttet til å bli kjent med hovedstaden, reise rundt i India, treffe mennesker og lese mange bøker om dette enorme landet som egentlig er et helt kontinent. Gjennom oppholdet har han tilegnet seg innsikt i samfunnsforhold, kultur og politikk, og denne boka med den knappe tittelen India er skrevet for å dele denne kunnskapen med et bredere publikum.

Både fattigdom og vekst

India er kjent som et av de mest folkerike landene i verden, og for en del år tilbake var India for mange nordmenn først og fremst kjent som et land med enorm fattigdom, der det første norske bistandsprosjektet – Keralaprosjektet – startet opp i 1952. De senere årene er det nok heller landets raske økonomiske vekst og store, voksende middelklasse som først nevnes når det er snakk om India. I tillegg har indiske turistmyndigheter de senere årene valgt slagordet ’Incredible India’ for å promovere landet og dets mange kontraster. Her finner man noen av verdens høyeste fjell og lengste elver, her finner man lange sandstrender, ørken og grønne te-plantasjer. India er verdens største demokrati og hjemlandet til Gandhi, yoga og ikke-voldstenkning, men India har fortsatt et kastesystem som rangerer mennesker ut fra en iboende raselignende hierarkisk tankegang. Her er det et stort religiøst mangfold, men samtidig en sterk, og tidvis voldelig hindunasjonalisme, og her finner man utbredt vold mot kvinner, men samtidig en aktiv og sterk kvinnebevegelse som har eksistert siden 1920-tallet.

Og slik kunne man fortsette å liste opp kontraster og mangfold. Spørsmålet som melder seg når det gjelder denne boka om India, er hvilket av alle disse perspektivene eller sidene ved India Hoel Larsen har valgt å vektlegge. Og videre: Har det blitt en god, riktig og utfyllende innføring?

Personlig grep

Hoel Larsen sier i forordet at dette ikke er ment som en altomfattende innføring om India. Snarere har han ønsket å formidle fra den kunnskapen han har opparbeidet seg gjennom sitt lange opphold – og fra sine mange kortere besøk i forbindelse med sitt yrke som journalist – og gjennom dette fortelle om ’sitt India’ (vi har alle vårt). Denne innfallsvinkelen har mye for seg, for Hoel Larsen er ikke akkurat den første europeeren som har kommet til dette kontinentet og som har ønsket å formidle videre sin kunnskap til de der hjemme. Det finnes nok av reiseskildringer og innføringsbøker om India. Samtidig blir denne tilnærmingen også en svakhet da man som leser blir sittende igjen å lure på hvordan de underliggende valgene om hva som er med – eller utelatt – er tatt.

Når man leser innholdsfortegnelsen og begynner å bla litt i boka, virker det først ikke som noe er utelatt. Her er kapitler om veien fram til indisk selvstendighet og delingen/utskillelsen av Pakistan i 1947, om Gandhi, om Beatles og yoga i India, om Varanasi, om cricket, om kvinner, om Kashmir og om Cashmere-sjal, bare for å nevne noe. I tillegg flyter de fleste kapitlene over av små anekdoter og beveger seg tilsynelatende sømløst fra faktaopplysninger om helse, vaksiner og barnearbeid, til anekdoter og pussige småhistorier. Slik sett kan det bli litt springende, men fordi han skriver godt og har en rød tråd, framstår hvert kapittel som en avsluttet helhet,– som en liten fakta-novelle.

Det personlige grepet fungerer godt i mange av kapitlene, og personlig likte jeg kanskje best de to tidlige kapitlene som er basert på en reise Hoel Larsen gjorde med sine to tenåringsdøtre til India i 1999, der de blant annet reiste langs veien fra Allahabad til Agra, og videre til Varanasi. I det første av disse, som har fått tittelen «Veien til Agra» etter den kjente barneboka av Aimeè Sommerfeldt, bruker Hoel Larsen fortellingen om fattiggutten Lalu og hans lillesøster Maya som en ramme om reisen samme veien førti år etter at boka kom ut. Som noen kanskje husker, dro Lalu og Maya ut på den lange, strevsomme og tidvis farefulle ferden til Agra for å finne leger som kunne gi Maya synet tilbake. Og dermed forener Hoel Larsen anekdoter og opplevelser fra sin egen reise i 1999, med informasjon om helsepolitikk, vaksiner og barnedødelighet i India. Tilsvarende, i kapitlet om Varanasi, forenes småhistorier om hans egen og døtrenes besøk i byen med faktainformasjon om blant annet silkeveving, håndverkstradisjoner, barnearbeid og utdanning. Disse kapitlene fungerer så godt fordi de nettopp tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser i India, og så bruker disse til å formidle viktig faktakunnskap om sentrale utviklingspolitiske emner.

Andre kapitler fungerer ikke like godt. For eksempel lurer jeg på hvorfor han har valgt å ta med et helt kapittel om Beatles i India. Som flere andre kapitler er dette basert utelukkende på sekundærkilder, men der de andre av denne typen dreier seg om forhold som har en direkte kobling til India, som for eksempel historiekapitlet om kolonitiden, frigjøringsbevegelsen og delingen av India/Pakistan, dreier dette kapitlet seg mest om Beatles.

De undertrykte

Langt på vei har dette blitt en god framstilling av India, i et slentrende og lettlest språk. I det store og hele unngår Hoel Larsen orientaliseringen av et slags eksotisk India, som de fleste reiseskildringer og populærvitenskapelige bøker i denne sjangeren er fulle av. Men boka skjemmes også tidvis av småfeil og skjevframstillinger, samt noen åpenbare korrekturfeil, som trekker ned et ellers solid og troverdig helhetsinntrykk. Alvorligst er det at de som står aller nederst i kastehierarkiet, flere steder blir omtalt som ’kasteløse’. Dette er en betegnelse som er misvisende og som derfor ikke benyttes av fagfolk lengre, da denne gruppa faktisk tilhører såkalte ’uberørbare’ kaster, det vil si kastegrupper som ut fra hindureligiøs målestokk ansees å være urene. Den rette betegnelsen på norsk er derfor ’uberørbare’, eller mer vanlig i dag, dalit, som er den betegnelsen de selv foretrekker og som betyr ’de undertrykte’.

Boka inneholder også et eget kapittel om kvinners stilling i India, og Hoel Larsen skal ha honnør for at han klarer å framstille indiske kvinners vanskelige situasjon på en relativt balansert og usentimental måte. Under tittelen ’Hva er det med indiske menn?’ starter han kapitlet med en omtale av den brutale gjengvoldtekten av en ung kvinne på en buss i New Delhi i desember 2012, og fortsetter deretter med å fortelle om blant annet kvinneunderskuddet som har økt, om praksisen med arrangerte ekteskap, og om enkenes vanskelige situasjon. Samtidig skjemmes dette kapitlet av enkelte overdrivelser, som når man lett får inntrykk av at sati – enkebrenning – var et stort problem i India i tidligere tider. Dagens historikere, derimot, er enige om at sati aldri har vært særlig utbredt, men at britiske koloniherrer brukte denne ’barbariske’ skikken som et påskudd for kolonialismen. Videre, selv om mange enker i India har det vanskelig, er det også mange som blir tatt godt hånd om av sine barn. Det blir derfor en overdrivelse å si om enker: «De fleste «lever» ikke.» De bor på gaten og eksisterer såvidt.’ (s. 250)

Hvor er kaster og klasser?

Selv om Hoel Larsens prosjekt ikke har vært å gi et fullstendig eller uttømmende bilde av India, må jeg innrømme at det er et stort hull i en bok med tittelen India. Jeg tenker selvfølgelig på kastehierarkiet, de enorme klasseforskjellene og den sosiale kampen som føres nedenfra i mange former. Riktignok nevner Hoel Larsen kaste i flere avsnitt, så det er ikke helt fraværende, men det blir aldri omtalt gjennomgående, slik for eksempel cricket blir. Faktum er at kaste som hierarkisk struktur og tenkemåte gjennomsyrer det indiske samfunnet på en slik måte at en hel bok om India uten å behandle dette etter mitt syn blir ufullstendig. Den franske antropologen Louis Dumont satte tydelig ord på dette da han for lenge siden skrev en bok om India med tittelen Homo Hierarchicus – det hierarkiske mennesket. Selv om selve kastesystemet er på vikende front i dagens nyliberale India, så lever selve den underliggende hierarkiske tenkemåten i beste velgående, og kommer blant annet til uttrykk i gapet mellom en konsumfiksert voksende middelklasse og de mange mange hundre millionene som lever under fattigdomsgrensa.

Til tross for disse manglene, vil mange ha nytte og glede av denne boka. Først og fremst vil boka utvilsomt være nyttig som en innføring for førstegangs, og kanskje andregangs reisende som ønsker å lære litt om mangfoldet i dette enorme landet. Den dekker et bredt spekter av temaer, og er mer samfunnsorientert enn de vanlige reiseskildringenes utgytelser om ’det mystiske’ India med ’et paradis av opplevelser’. Både ryggsekkturister som søker solnedganger over Ganges og yogaturister som egentlig bare ønsker å finne seg selv, vil utvilsomt av nytte av å lære litt mer om indisk samfunn og historie.

Anne Waldrop

Liza Featherstone (red.)
False Choices. The faux feminism of Hillary Rodham Clinton
London: Verso, 2016, 182 s.

Diana Johnstone:
Queen of chaos. The Misadventures of Hillary Clinton.
Petrolia, CA: Counterpunch Books, 193 s.

Dough Henwood:
My turn. Hillary Clinton targets the presidency.
OR Books, 2015, 182 s.

Når jeg skriver dette, er det en drøy uke igjen til amerikanerne skal velge mellom Donald Trump og Hillary Clinton. Da disse tre bøkene ble skrevet, hadde ennå ikke Bernie Sanders trukket sitt kandidatur og Hillary Clinton var ennå ikke nominert til Demokratenes kandidat. Situasjonen var mer åpen, og hensikten med bøkene klarere: å avsløre Hillary Clinton som den neoliberale krigshisseren hun er, og vise at den politikken hun har stått for og vil stå for som USAs president heller er en trussel mot kvinners liv, enn en seier for feminismen.

De tre – relativt korte – bøkene kommenterer Hillary Clintons politiske innflytelse på ulike måter, men med utgangspunkt i de samme fortellingene om henne. Dough Henwoods bok går kronologisk gjennom hennes politiske liv fra jusstudent med radikalt image, via presidentfrue og senator, til utenriksminister og til presidentkandidat i 2008 og 2016. Diana Johnstone er mest opptatt av å fortelle historiene om Hillary Clintons roller i den amerikanske utenrikspolitikken, hvordan den har vært konfliktfremmende heller enn diplomatisk. Liza Featherstone har redigert en samling av essays med bidrag fra amerikanske feminister fra «venstreside-kommentariat», politisk bevegelse og akademia, som tilsammen gir en god oversikt over Hillary Clintons merittliste på en rekke politikkområder både innenriks og utenriks, og viser hvordan lovendringer og politikk hun har fremmet er direkte skadelig for livet til kvinner og barn.

Hennes tur?

Bokas tittel spiller på at Hillary nå har jobbet seg fram dit at det er «hennes tur» til å bli president. Det er selvfølgelig ikke forfatterens oppfatning, men Clinton-parets ambisjon for seg selv skal ha vært «8 Years of Bill and 8 years of Hill», og nå er det hennes tur, etter nederlaget da hun tapte for Obama i 2008. Boka er full av fakta og krydret med anekdoter fra Hillarys vei mot toppen, og inneholder foruten en lang liste av referanser, en samling av uttalelser som visstnok skal ha kommet fra henne. Det er fornøyelig nok, og viser henne fram som en løs kanon, noe som er dypt tragisk med tanke på framtida. Jeg reagerer likevel litt på det når man «tar» en kvinnelig kandidat for å være sosialt klumsete og løsmunnet, det blir raskt et «bevis» på at det er typisk at kvinner ikke forstår spillet eller reagerer med følelsene. Avslutningsvis drøftes Hillary Clinton opp mot andre kandidater, som Bernie Sanders, og saken som nå har fokus, bruken av den private e-postserveren til offisiell korrespondanse, blir berørt. Ut fra måten hun reagerer på og besvarer spørsmål om hvorfor hun har brukt denne serveren, er det lett å slutte seg til at dette ikke er en beklagelig feil, men et ønske om å holde deler av korrespondansen skjult og under egen kontroll.

En stor konspirasjon?

Diana Johnstones bok oppfatter jeg at ikke begrenser seg til å omtale Hillary Clintons utenrikspolitiske meritter, men at den tar for seg hele historien om USAs medvirkning i krigene de siste tiårene. Da jeg begynte å lese denne boka, kjente jeg ikke til Diana Johnstone, men syntes etter å ha lest de to første kapitlene at hun streket opp verden med veldig bred pensel og for det meste i svart-hvitt. Et eksempel: I omtalen av det hun benevner som LGBT-lobbyen (Lesbian, Gay, Bisexual and Transgender), påstår hun på s. 30:

In the second decade of the 21st century, the demands of the LGBT lobby have largely displaced the demands of organized labor as the leading «progressive» or «left-wing» cause.

Jeg ser poenget om at individuell rettighetskamp kan ta for stor plass på den politiske arenaen, men dette er etter min mening en grov overdrivelse.

I kapitlet om Jugoslavia hevder hun blant annet at det ikke fins bevis for at Srebrenica-massakren var et folkemord, og senere i kapitlet «Not understanding Russia» at det er overveiende sannsynlig at det malaysiske MH17 flyet som ble skutt ned i Donetsk ble truffet av missiler skutt opp av ukrainske opprørere, men at verden ikke skal få vite det (s. 166). (For et par måneder siden ble imidlertid etterforskningen avsluttet, med en relativt tydelig konklusjon.) Hovedpoenget hennes i boka er at Russland – og nå også Syria – er offer for en konspirasjon ledet av USA med Israel og Saudi-Arabia på laget, og de vesteuropeiske landene som haleheng. Målet er å ta opp igjen den kalde krigen som USA har bruk for av økonomiske grunner og for å framstå med gammel styrke. Ja, det jobbes intenst fra USA og Nato for å få reetablert Russland som hovedfienden. Med Hillary Clinton i Det hvite hus er sjansen større for nye militære intervensjoner i pågående konflikter. Men det betyr vel ikke at Russland er «the good guy» – et offer for en konspirasjon, og at Pussy Riot er vestlige agenter som brukes for å sverte Putin?

Den falske feminismen

Jeg har hatt mest glede av å lese essaysamlingen. Den er delt i to hoveddeler, en kalt «Hillary At Home» og en, betraktelig kortere, «Hillary Abroad». De ulike essayene står godt på egen hånd. Jeg vil særlig dra fram «Ending poverty as we know it» av Frances Fox Piven og Fred Bloc om hvilke endringer som må gjøres i den økonomiske politikken hvis det skal være mulig å bekjempe fattigdom, og «Abortion and the Politics of Failure» av Maureen Tkacik, som handler om hvordan retten til en trygg abort ikke gjelder for alle. Artikkelen beskriver hvordan abortlobbyen i det demokratisk partiet har vært med på å promotere abortpiller som har skadelige bivirkninger til priser som de som trenger dem, ikke er i stand til å betale. Den avslører også at de illegale abortpillene som kan skaffes på postordre fra Mexico og er tilbudet til de som ikke har penger til eller tør å bruke abortklinik-kene, faktisk er tryggere og har færre bivirkninger enn de som er blitt tilbudt av det demokratstøttete abortpilleprogrammet, som i stor grad har lagt penger i fanget på legemiddelindustrien.

Som en kuriositet vil jeg også nevne «Hillary Screws Sex Workers» av Margaret Corvid, som handler om prostituertes rettigheter, og kritiserer Hillary Clinton og Demokratenes for ikke å ville anerkjenne prostituerte rettigheter som arbeidere og på den måten fri dem fra offer-rollen. Dette er et standpunkt som er kontroversielt hos oss, men som vi hører fra dem som er imot Sexkjøpsloven. Men det er interessant at den feministiske bevegelsen i USA favner dette også.

Avslutningsvis beskrives alternativet bortenfor Hillary Clinton: å bygge et anti-rasistisk og anti-imperialistisk feministisk alternativ på basis av kritikk av neoliberalismens brutalitet og i solidaritet med de som rammes av den (Beyond Hillary, av Zillah Eisenstein).

Det har vært viktig for de tre forfatterne, som i hovedsak er journalister, å tilbakevise at et valg av Hillary Clinton som den neste presidenten er et feministisk valg. Høyrepopulistene på den republikanske sida har gjort Hillary Clinton til hatobjekt, noe som igjen har ført til at hun har fått progressiv appell og blitt til noe i nærheten av et feministisk ikon – hos eliten, vel å merke. Det snakkes mye om at nå skal «glasstaket» knuses og at hvis Hillary kan bli president, så kan alle amerikanske småjenter nå sine mål og bli akkurat det de vil – «Only in America»? Riktig nok er USA i en særstilling som supermakt, men det er et faktum at det er kvinnelige president i flere afrikanske land og at det berømmelige «glasstaket» i så måte må sies å være knust allerede, med Indira Gandhi, Maggie Thatcher og Angela Merkel, bare for å nevne noen kvinner med stor makt. Uten at undertrykkingen av kvinner har opphørt eller i det minste minket. Men det går fint an å forstå at bøker som avviser Hillary Clinton som feminist, har vært nødvendige i diskusjonen om hvem som skulle nomineres som demokratenes kandidat.

Kari Celius

Samir Amin:
The reawakening of the Arab world: Challenge and change in the aftermath of the Arab spring
New York: Monthly Review Press, 2016, 248 s.

For en generasjon siden var Samir Amin – sammen med Andre Gunder Frank, Immanuel Wallerstein og andre – en av de viktigste teoretikerne bak den såkalte avhengighetsskolen, en kritisk retning i forståelsen av verdensøkonomien. De beskrev et system der Nord (Europa, Nord-Amerika) også etter kolonitidas slutt holdt landene i Sør (Afrika, Asia og Latin-Amerika) i et jerngrep av økonomisk avhengighet (støttet av rå militærmakt når det trengtes) som sikret en strøm av rikdom fra de fattige til de rike, og blokkerte mulighetene for reell utvikling. Landene i Sør ble lenket fast i en posisjon som råvareleverandører til industrien i Nord.

Avhengighetsskolen kan åpenbart kritiseres for å gi et forenklet bilde som var låst fast i en situasjonsbeskrivelse fra en bestemt periode. Deres teorier var dårlig i stand til å redegjøre for de store faktiske endringene som fant sted i internasjonal økonomi, med framveksten av nye industrimakter som Sør-Korea, Taiwan, Kina, Malaysia, Thailand, Brasil, og Tyrkia. Likevel kom disse teoretikerne med viktige analyser av mekanismer som bidro til å reprodusere skillet mellom rike og fattige land.

I en arabisk og egyptisk sammenheng har Samir Amin vært en skarp kritiker av regimene som har regjert i Kairo, Damaskus, Bagdad og Alger de siste tiåra. Som ung nyutdannet økonom var han involvert i arbeidet med forsøket som ble gjort under Nassers styre i Egypt på 1950- og 1960-tallet med å få til rask industrialisering og allsidig økonomisk utvikling, samtidig som utdanning og helsestell og et minimumsnivå av mat og klær ble sikret for den store fattige befolkningen i landet. Mens han så – og ser – positivt på de investeringene som i disse årene ble gjort i Egypt og de andre radikale arabiske republikkene for å løfte industri og infrastruktur, fremmet Amin tidlig en kritikk av mangelen på demokrati som han mente var en sentral del av forklaringen på hvorfor utviklingsforsøkene kjørte seg fast allerede etter ti–femten år. Arvtakerregimene som i dag dominerer de samme landene, har han betraktet som korrupte eliter uten noe klart program annet enn å holde seg selv ved makta og berike seg mer. Omleggingen i retning markeds-økonomi – som han er dypt skeptisk til – har forlatt de positive sidene ved «den arabiske sosialismen» uten å skape noen reell kapitalistisk økonomi. Resultatet er en hybrid der en gruppe privateide kapitalister med gode kontakter til de militærdominerte regimene gjør seg feite uten å drive fram noen reell vekst i landene.

Alt dette skriver Amin om i The Reawakening of the Arab World, og her og der treffer han godt. Når dette likevel er forstemmende lesning, er det knyttet til Amins forsøk på analyse av den nåværende situasjonen. Det er fire hovedproblemer:

For det første er hele framstillingen veldig omtrentlig og til tider misvisende. Det svekker troverdigheten og gir et inntrykk av at det som foregår, mer er forutinntatt synsing enn reell analyse. Han unnslår seg ikke for rene usannheter i forhold til sitt fremste hatobjekt, islamistene. Bare ett eksempel: På side 67 skriver han «The government, composed exclusively of Muslim Brotherhood members chosen by Muhammad Mursi». Men dette er bare tull, og det er ingen grunn til å tro at ikke Amin vet det. Ikke på noe tidspunkt under Mursi var det et flertall av Borskapsmedlemmer i regjeringa, og Mursis makt over den var sterkt begrenset. Slike eksempler florerer. Det hjelper heller ikke at det hele virker dårlig oversatt fra fransk.

For det andre består kritikken av den nåværende økonomiske politikken i de arabiske landene av allmenne besvergelser mot nyliberalisme og globalisering. Det finnes lite konkret analyse av hva som er en farbar vei for utvikling med utgangspunkt i dagens situasjon.

For det tredje, og mest graverende, virker Amin helt ute av stand til å gripe islamismens rolle i dagens arabiske samfunn. Dette er ikke noe lite spørsmål, siden vi her snakker om den overlegent største ideologiske strømningen og folkebevegelsen i de arabiske landa, i hvert fall de siste tretti åra. Amin behandler denne bevegelsen, og i særdeleshet dens viktigste uttrykk, Det muslimske brorskap, utelukkende som en svart reaksjonær kraft, men uten noe som kunne kalles faktabasert drøfting. Han undersøker ikke dens sosiale grunnlag, dens faktiske politiske linje og særlig ikke dens utvikling over tid. Han har selvsagt rett i at dette verken er en sosialistisk bevegelse eller en arbeiderbevegelse. Den er og har alltid vært en middelklassebevegelse, som i alle fall i de siste femti åra framfor noe har rekruttert blant ungdom i høyere utdanning. Ser vi på den aktive medlemsmassen, er islamistenes tyngdepunkt på universiteter og høyskoler og blant yrkesgrupper som leger, ingeniører, advokater og lærere. Bevegelsen rommer så vel rike kapitalister som fattige offentlige funksjonærer. Denne sosiale bakgrunnen reflekteres i islamistenes politiske program og praksis. Økonomisk modernisering og utvikling av moderne helsestell og utdanning står helt sentralt. Strategien er preget av troen på en liberal markedsøkonomi innad, men med en aktiv rolle for staten i å legge vilkårene til rette for en planmessig oppbygging av konkurransekraft i forhold til verdensmarkedet. Amin ser bort fra at en liberalisering i en statsdominert crony-kapitalisme som den egyptiske, kan virke progressivt ved å slippe til reell konkurranse og initiativ. Samtidig er det klart at en slik omstilling kan ha store sosiale omkostninger (selv om dagens frie fall mot statskonkurs neppe er noe bedre alternativ). Og islamistene rommer både fløyer som ønsker at staten skal ta et tydelig sosialt ansvar, og mer høyreliberale krefter.

Sosialt er islamistene konservative når det gjelder forholdet mellom kjønnene. De forsvarer «den muslimske familie» der mannen er overhodet. Samtidig er dette kanskje det feltet der endringen i islamistenes holdninger har vært sterkest de siste tiåra. Nye generasjoner av kvinnelige aktivister har drevet igjennom et positivt syn på utdanning for kvinner, kvinners politiske deltakelse og, om enn mer nølende, kvinnelig yrkesaktivitet. Nylig foreslo Tunisias største politiske parti, islamistiske al-Nahda, en lov som kraftig styrker kvinners beskyttelse mot vold, i sær gjennom skjerpede reaksjoner mot alle former vold i ekteskapet.

Ikke minst er islamistenes politiske rolle i den arabiske verden i dag at de er den sterkeste kraften som driver fram krav om valg av de politiske lederne, om fri politisk diskusjon og om organisasjonsfrihet.

Men her ligger det fjerde problemet med Amins bok. Det er i beste fall høyst uklart hvilket syn han har på demokrati. Han skriver i og for seg fortjenstfullt om den positive sammenhengen mellom sosial framgang og demokrati. Problemet er at det gang på gang blir klart at dersom frie valg bringer til makta en politisk bevegelse Amin ikke liker, så har dette for han ikke noe med demokrati å gjøre, og det er egentlig tvilsomt om slike valg er noen god idé. Slik kommer han i sin holdning til folket til å ligne en frasevenstreversjon av slik Tom Lehrer i sin karikerte amerikansk utenrikspolitikk: «They need to be protected, all their rights respected, till somebody we like can be elected». Av en gammel radikaler burde man ha ventet noe bedre.

Bjørn Olav Utvik

Hans Ebbing om Karl Marx-biografien til Sven-Eric Liedman:

– Framstillingen av Marx´ banebrytende teoretiske arbeid settes i kontrast til hvordan samtiden og ettertiden har objektivert dette arbeidet til «marxisme» i ulike varianter og slik omformet resultatet av det til ideologi.

Hans Ebbing er medlem av SV.

Sven-Eric Liedmans Karl Marx – En biografi¹ er vel det nærmeste vi kan komme en komplett biografi om Marx. Et nærmest ufattelig stort og mangfoldig intellektuelt arbeid blir lest i sammenheng med et sterkt levd liv i familie og vennskap, i rollene i offentligheten som avisredaktør, korrespondent, som politiker, debattant, som politisk organisator, alliert og motstander. Og ikke minst – det aktive forholdet til sin samtids vitenskaper, den politiske økonomi, naturvitenskapene, særlig Darwin og den nye, organiske kjemien. Biografien er forenet med en kritisk gjennomgang av dette arbeidet. Et stort arbeid om et stort arbeid!

Framstillingen av Marx´ banebrytende teoretiske arbeid settes i kontrast til hvordan samtiden og ettertiden har objektivert dette arbeidet til «marxisme» i ulike varianter og slik omformet resultatet av det til ideologi. Dette er et paradoks ettersom Marx (og Engels) jo var de første som med det lenge upubliserte Die deutsche Ideologie (1845, utgitt først 1932, ukjent for alle supermarxistene med Lenin og Trotskij etc. i spissen) utviklet et kritisk ideologibegrep som «fordreid» eller «falsk» bevissthet. Ideologieffekten oppstår ikke i språket og tenkningen isolert sett, men i møte mellom samfunnets motsetninger når dette møtet artikuleres som filosofi, religion eller vitenskap som foregir å stå «utenfor» eller «over» samfunnets motsetningsfylte realiteter. I disse stridighetene om «marxismen», som ingen kan ha den fulle oversikt over og som derfor er åpne i sine avslutninger mens de pågår, deltar «marxister», «liberalere», «sosialdemokrater», «maoister» og «anti-marxister» av ulike slag, ikke minst de siste. Biografien dreier seg derfor også om en drøfting av marxisme-diskusjoner og Marx-tolkninger i Liedmans egen samtid (og dermed samtiden til de litt eldre leserne av Rødt!): Biografen er slik en implisitt biografi om biografen – en engasjert politisk intellektuell og akademisk idéhistoriker i Sverige.

Samtidens grep på fortolkningen

Sven-Eric Liedman (f. 1939) begynte sin akademiske karriere innenfor filosofien, men på grunn av den rådende historie-løshet og dogmatiske positivisme i svensk filosofi på 1950- og 60-tallet skiftet han over til idéhistorie. Den historiske dimensjon i vitenskapelig arbeid, filosofi osv. er ikke bare en utvendig, historisk datering av dette arbeidets faktiske plassering i en objektiv tidslinje, men en plassering av dem i en sammenheng av mening. Ulike intellektuelle posisjoner og stridigheter belyser hverandre gjensidig skiftende over tid, dels uavhengig av opphavsmennenes-/kvinnenes intensjoner. Tidligere posisjoner som overleveres oss, fortolkes og får mening ut fra og «i» vår egen motsetningsfylte samtid. Ingen leser kan flykte fra sin samtids lys og skygge, heller ingen biograf.

Samtidens grep på fortolkningen av Marx´ liv og arbeid manifesterte seg umiddelbart etter hans død i 1883. Liedmann peker på at det da ikke manglet vennligsinnete lesere som ville legge beslag på hans teorier og bestemme hvordan de skulle tolkes. Motivene for denne kampen om «den riktige fortolkningen» har fortsatt fram til denne dag. Det har hatt til konsekvens at selve det intellektuelle arbeidet, slik vi finner det i Marx´ skrifter og hans egne, kritiske refleksjoner over disse, dels druknet i ideologisk larm, i «marxismens og vitenskapens» navn. Liedmann viser til utbruddet fra Eleanor Marx, Marx´ yngste datter, da slagsmålet var i gang kort tid etter farens død: «Måtte himmelen bevare Marx for hans venner!» Alt før dette hadde fenomenet «marxisme» dukket opp som en ideologisk objektivering, slik at Marx selv måtte erklære at «etter alt hva jeg vet, er jeg ingen marxist» – referert av Friedrich Engels. («Alles, was ich weiss, ist, dass ich kein marxist bin».)

Kapitalens fenomenologi

Marx var altså klar over motsetningen mellom marxisme som «lære», ideologi og verdensanskuelse og hans eget rastløse, alltid uferdige intellektuelle arbeid under stadig revisjon. Denne distinksjonen mellom den internt intellektuelle, begrepsmessige dimensjonen og den utadvendte objektiveringen som «isme» er seinere blitt utlagt som skillet mellom vitenskap og ideologi, et skille som den franske filosofen Louis Althusser (1918–90) la stor vekt på (jfr. Die deutsche Ideologie), og som Liedman gir en god framstilling av. Skillet var på 1960- og 70-tallet et viktig element i oppgjøret med ny-stalinismens og maoismens ødeleggende virkninger på formidlingen og forståelsen av hva Marx´(og andre viktige teoretikeres) arbeid gikk ut på, da denne motsetningen ble særlig heftig diskutert i Sverige og Norge. Hos Liedman (og ikke bare ham) er dette skillet også viktig for å «distansere» deler av Freidrich Engels teoretiske arbeid, særlig Anti-Dühring, fra de åpne tendensene i Marx´ kritikk av den politiske økonomi, primært Kapitalen og Grundrisse – det siste et arbeidsmanuskript fra 1857, publisert først i 1939 i Moskva og derfor ukjent for stridende supermarxister som Plekhanov, Lenin, Trotskij, Kautsky Bebel, Zetkin, Bernstein, Hilferding, Luxemburg, Gramsci. Men det er nettopp der Marx demonstrerer sin nyskapende, analysemåte skarpest, som oppløser tendensene til steil teoretisering og «ismefisering». Det dreier seg om kapitalens fenomenologi.

Marx´ sjølrefleksjon: Politisk økonomi I og II

Da er det litt uheldig for biografien at Liedmans gjennomgang av Kapitalen etter min mening er den svakeste delen. Han innfører en ny term , «abstrakt arbeidskraft», som velvillig fortolket vel må utlegges som det Marx kaller abstrakt arbeid – altså de ulike konkrete arbeidenes felles samfunnsmessige form som vareproduserende arbeid. På dette viset blir den helt grunnleggende distinksjonen hos Marx mellom arbeid (som en levende, verdiøkende og samtidig bruksverdi skapende prosess) og arbeidskraft (som vare, kapital) tilslørt, for ikke å si visket ut. I boka viser han til at han har hatt hjelp til denne delen av biografien fra fagøkonomisk hold. Det kan ha vært risikabelt.

Men Kapitalen er ikke en «positiv» politisk økonomi. Undertittelen til verket presiserer at det dreier seg om en Kritik der politischen Ökonomie. Kritikk-begrepet er klart flertydig: Marx forstår seg selv som deltaker i en stor, historisk gitt vitenskapelig tradisjon, den politiske økonomi, særlig slik han finner den hos Adam Smith og David Ricardo m.fl. Som vitenskap har den ambisjon om å avdekke de lovmessigheter, bevegelseslover, som preger det økonomiske liv, men som er skjult for folk flest, for common sense. Teorien hans er «positiv» i den mening at den søker å si noe om hva som faktisk er tilfelle – «positivt gitt».

På den andre side er dette ikke mulig uten samtidig å gå kritisk gjennom det teoretiske, relevante arbeidet som alt foreligger innfor den økonomiske vitenskapens tradisjoner. Derfor får Marx´ referanser til – og kritiske nærtolkinger av – begrepsbruken i den foreliggende politiske økonomi stor betydning, slik dette skjer mest utførlig i Kapitalens påtenkte 4. bind, Theorien über den Mehrwert. Den politiske økonomi kritiserer seg selv gjennom Marx´ arbeid. I disse undersøkelsene framhever Marx økonomenes «esoteriske» (innadvendte) begrepsbruk, typisk for vitenskapenes forskjellighet fra og distanse til common sense. I forskningsprosessen skjer dette parallelt med empiriske studier som kan belyse den saklige relevans av begrepsdrøftingen. Og gjennom dette avdekker han hvordan begrepsbruken i den etablerte politiske økonomi stundom er tendensiøs – «ideologisk» i betydningen «fordreid» – for så vidt som den er en tilsløring av interesser som ligger til grunn i den politiske teoriens begrepsfesting av den økonomiske praksis, og da med utgangspunkt i den helt grunnleggende vare- og pengefetisjismen. Denne fetisjismen er en fungerende, psykisk realitet. Som deltakere i et «universelt» vareproduserende samfunn oppfatter vi pengenes og kapitalens «magiske» kraft som autonome, selvdrivende størrelser. Denne fetisjen blir av Marx forstått som en realabstraksjon – abstraksjoner som ved sin kollektivt gjennomgripende, samfunnsmessige karakter blir tung realitet for hver og en av oss – en del av den mentale «natur» hos mennesker som lever og handler med penger og varer «i samfunn som domineres av den kapitalistiske produksjonsmåten». (Marx bruker ikke ordet «kapitalisme» i Kapitalen!).

Dette er det forståelsesgrunnlaget, det epistemologisk moment, som burde vært revolusjonerende for all økonomisk tenkning etter Marx og skarpere framstilt hos Liedman. Marx demonstrerer at han «ser bak» Ricardo og Smiths begreper i det at de stundom – i deres «apologetiske øyeblikk» – uttrykker en ureflektert, utadvendt, «eksoterisk» partiskhet, et implisitt klassestandpunkt innbakt i vitenskapens begreper på en fordekt måte. Også i dagens politiske økonomi framstår kapitalen fortsatt som en ting, som «natur», mens Marx viser at kapitalen som fenomen tvert om er et «samfunnsmessig forhold». Fenomenet kapital forutsetter historisk gitte, og dermed historisk-relative, foranderlige produksjonsforhold. Som produksjonsforhold er de klasse- og maktforhold. I den klassiske politiske økonomien framstår disse forholdene – bevegelsene i den kapitalistiske produksjonsmåten ­– som evige og tidløse. Kapital oppfattes rett og slett som en «uavhengig innsatsfaktor» (ved siden av arbeid) også i dagens akademiske økonomi og ikke som et resultat av en historisk bestemt og derfor «relativ» måte å organisere arbeidet på.

Gjennom denne doble avdekking kommer Kapitalen i en grunnleggende teoretisk motsetning både til den kapitalistiske virkelighet og dens systemkonforme økonomiske teori som blir praktisert ved universitetene, motivert ut fra kapitalkreftenes («markedets») behov for begreper i deres økonomske disposisjoner og styring, og ikke minst ut fra statens økonomiske politikk for å fremme gode vilkår for kapitalens akkumulasjon. Vi forsår da godt hvorfor Kapitalen oppfattes som kontroversiell på en måte som gjør det umulig å integrere dens kritiske metodikk i det bestående samfunnets økonomiske utdanningssystem og begrepsverden. Disse motsetningsforholdene kunne vært skarpere formidlet av Liedman. På den andre side får han godt fram den rådende politiske økonomiens teoretiske elendighet og praktiske hjelpeløshet overfor de globale krisetendensene som nå gir fornyet interesse for Marx hos mange økonomistudenter og noen få akademiske økonomer.

Krise

Nettopp fordi denne krisa domineres av finanskapitalens akkumulasjonslogikk, kunne den hos Liedman dannet et tydeligere utgangspunkt for en kritisk avgrensning av Marx´ framstilling av kapitalforholdet i Kapitalen og Grundrisse. Det er en historisk betinget svakhet ved Kapitalen (1867–94) at finanskapitalens (tilsynelatende) løsrivelse fra «realøkonomien» i dag ikke fanges godt nok opp. Bakgrunnen for det er ikke primært en «svakhet» ved Marx´ metode, men det historiske faktum at på Marx´ tid – og lenge etterpå – var det den industrielle kapital som dominerte det økonomiske systemet både i praksis og i økonomisk tenkning. Finans- og kredittkapital var underordnet industrikapitalens dominans. Denne rent empiriske, historiske realitet («historisitet») legger prinsipielle begrensninger på hva en kritikk av den politiske økonomi i det hele tatt kunne yte på Marx´ tid. Denne erkjennelsen av vitenskapenes historisitet er imidlertid en typisk «marxsk» erkjennelse. Den utilstrekkelighet vi da finner i Kapitalen når det gjelder å forklare vår tids økonomiske (og politiske, ideologiske og økologiske) krise, er en objektivt betinget utilstrekkelighet som må takles ved den politiske økonomiens sjølrefleksjon, altså «marxsk». Av samme grunn må kritikken av den politiske økonomi fornyes i det prinsipielt «uendelige» både teoretisk og empirisk.

Kapitalens mangel – en skandale!

Kapitalen ble aldri ferdig. Påminningen om dette er viktig hos Liedman. Kapitalen preges nemlig av en teoretisk mangel: Den systematiske framstillingen av de grunnleggende maktforhold, de sosiale klassene og deres innbyrdes, permanente kamp om dominans og maktutøvelse – og det hos den samfunnsviter og filosof som mer enn noen annen er blitt kjent for å løfte fram klassekampens betydning ikke bare for politikken og samfunnslivet ellers, men for vår måte å forstå verden på! En skandale! Dermed mangler også en teori om statens rolle og dens utvikling og virkemåte i forholdet mellom klassene. Kapitalens tredje bind avsluttes med noen uferdige setninger som annonserer en tematisk framstilling av denne sammenhengen. Marx´ bemerkninger om statens rolle må vi lete etter andre steder og da ad hoc – i tilknytning til aktuelle hendelser som revolusjonen i 1848 eller Pariser-kommunen 1871.

Dette kan synes paradoksalt. Samtidig er det slik at de teoretiske, abstrakte begrepene om produksjonsforhold og produksjonsmåte, som først hos Marx utmyntes på en teoretisk presist måte, forutsetter et begrep om klasser og klasseforhold som Marx finner særlig hos de store «borgerlige» økonomer, Adam Smith (1723–1790) og hans «analytiske» etterfølger David Ricardo (1772–1823). Men hos disse blir ikke klassene forstått som en del av historisk spesifikke produksjonsforhold, men som naturlige. Til gjengjeld får Marx fram at staten med sin voldsmakt og rettsliggjøring av faktum – fordrivelsen av bøndene fra jord og grunn, inngjerdingen, privatiseringen av allmenningene – er tilstede ved konstitueringen av den «opprinnelige» akkumulasjon og dermed kapitalismen som en historisk gitt produksjonsmåte. Men en systematisk, helhetlig framstilling av klassekampen i den type samfunnsformasjon hvor «den kapitalistiske produksjonsmåten dominerer», mangler like fullt. (Men hvor finner vi den?)

Produksjonsmåte versus samfunnsformasjon

Det betyr at i de faktisk eksisterende («empiriske») kapitalistiske samfunn fins det alltid rester av strukturer, produksjonsmåter og institusjoner fra tidligere samfunnsforhold. De lever i ulikt omfang videre i konflikt eller i symbiose med den kapitalistiske dynamikken. Liedman poengterer, forøvrig helt i samsvar med Marx´ teoretiske selvforståelse, at framstillingen av den kapitalistiske produksjonsmåten «som sådan» – altså i sin «rene form» – kan reduseres til framstillingen av dynamikken i forholdet mellom arbeid og kapital. Produksjonen av merverdi for profitt og dynamikken i kapitalens sirkulasjonsforløp framstilles i Kapitalen først uavhengig av grunneierklassens empiriske tilstedeværelse i samfunnskroppen. Grunnrenten som moderne økonomisk kategori – altså grunneierens andel av merverdiproduktet – forutsetter jo at merverdiproduksjonen er til stedet allerede og at produksjonen av merverdi (Mehrwert til forskjell fra merprodukt i fysisk forstand) dermed er uavhengig av grunneierne som sosial klasse. Grunneieren med sin eiendom er ikke et konstituerende moment for de spesifikt kapitalistiske produksjonsforhold, men har med sin grunneiermakt derimot stor betydning for samfunnets distribusjonsforhold, særlig der hvor privat, godt organisert grunneiermakt fins. Utviklingen av kapitalisme i USA og Kina illustrerer poenget.

USA og Kina

Det historisk mest typiske trekket ved kapitalismens ekspansjon i USA, var nettopp fraværet av et overlevert, føydalt grunneier-forhold, slik at den delen av merverdien som ellers ville ha fungert som grunnrente og finansiert denne klassen parasittære livsmønster, i stedet kunne gå rett inn i kapitalakkumulasjonen, altså disponeres av kapitalistene på en produktiv måte. Kapitalismen i USA er en dokumentasjon på at privat grunneiendom er overflødig for denne kapitalismens oppkomst. Og etter hvert som jord og grunn ble privateiendom også i Amerika, kunne kapitalakkumulasjonen lenge «go west» og erobre ny grunn som produksjonsmiddel med et følge av arbeidssøkende, eiendomsløse arbeidere (arbeidskraft) i hælene. Den «opprinnelige» akkumulasjon i Amerika skjedde ved en ekspropriasjon i form av en eliminering av urfolkenes sosiale systemer i tillegg til fysisk utslettelse, og uten en parasittær, politisk lenge godt organisert grunneierklasse som i England og største delen av Europa ellers.

Et liknende trekk finner vi i den kinesiske kapitalismens utvikling etter Maos død: Den kinesiske revolusjonen hadde avskaffet de føydale eiendomsforhold til jord og grunn. Den kinesiske kapitalismens erobring av jord og grunn som et grunnleggende produksjonsmiddel ble forvaltet av staten – eller om man vil: enheten av stat og parti, av en monopolistisk politikk.² Jeg skulle gjerne sett at Liedman hadde gått inn på dette ettersom kapitalismens utvikling i USA og Kina vil bli avgjørende for ikke bare kapitalismens og den globale klassekampens, men også for klodens klimatisk usikre framtid. Den menneskeskapte motoren bak dagens klimaendringer er kapital-akkumulasjonen. Økonomisk vekst målt i penger, og materielt forbruk målt i bruk av energi, råvarer og utslipp av klimagasser, er i akkumulasjonsprosessen koplet sammen som to sider av samme sak. Denne eksistensielle usikkerheten vil få stor betydning for den måten Marx vil bli lest og formidlet på i årene som kommer.

Abstraksjoner

Marx´ framstilling av den kapitalistiske produksjonsmåten med dens spesifikt historisk betingede dynamikk er i Kapitalens første bind en abstraksjon fra en situasjon der grunneierklassen var til stedet som et ugjendrivelig, historisk faktum. Men denne teoretiske («vitenskapelige») begrepsdannelsen, er ikke mulig uten den empiriske «materien» som den er en abstraksjon fra. Det blir særlig tydelig i Kapitalens framstilling av kampen om arbeidsdagens lengde og akkumulasjonsprosessen. Framstillingen veksler mellom på den ene side mellom teoretiske bestemmelser av arbeidstid, mer-arbeidstid, verdi og verdiøkning, akkumulasjonens logikk og på den andre side av empiri, beskrivelse av klasseforhold og gitte klassekamper der arbeidsdagens lengde bestemmes og de maktforholdene som akkumulasjonen foregår under og preges av. Men samtidig er det slik at det er først gjennom bruken av teoretiske abstraksjoner på det empiriske materialet, at denne begrepsmessige integrasjonen av klasser, makt (herunder også politisk makt gjennom staten) og økonomi blir forståelig og kan forklares. Det er like mye de teoretiske abstraksjonene som «redder» empirien og slik gjør den relevant, som at empirien underbygger de teoretiske begrepene og stadfester deres «sannhet».

Samfunnsformasjoner – Norge versus Sverige

Produksjonsforholdene i norsk landbruk kan, her sterkt forenklet, kan tjene som en illustrasjon på en symbiose mellom nedarvete forhold fra et før-kapitalistisk samfunn og moderne kapitalisme. Landbruket er hos oss i all hovedsak basert på sjølsysselsatte bønder, grunneiere som også er sine egne arbeidere, ikke på lønnsarbeid. Noe av den historiske bakgrunnen for dette var den spesielle klassestrukturen i Norge. Til forskjell fra Liedmans Sverige ble odelsretten, som en før-kapitalistisk, privat eiendomsform, vedtatt i 1814 som en del av den nye norske statens konstitusjon da Norge kom i union med et ennå sterkt føydalt preget Sverige. Det ga bøndene i Norge en sterkere politisk stilling enn i Sverige både i statens politiske institusjoner og som vern mot et marked for grunneiendom. Det har gitt et sterkere vern av landbrukets «nasjonale» verdiprodukt, bl.a. ved en omfordeling av den samfunnsmessige merverdien gjennom skattesystemet og økonomisk støtte (= politisk styrt grunnrente) til landbruket utenfor de «rene» markedsmekanismene jfr. landbruksoppgjørene.

Det politiske dreiepunktet i moderne tid for denne «norske» relasjonen er selvsagt sosialdemokratiets klassekompromiss med bøndene med kriseforliket i1935, med politisk støtte både fra arbeid og kapital, formidlet og organisert av Arbeiderpartiet i samforstand med LO og Arbeidsgiverforeningen, jfr. Hovedavtalen. Følgelig kan ikke klassekampen i Norge reduseres ensidig til forholdet mellom arbeid og kapital. Det vi i dag kaller «den norske modellen», er betinget av at klassekompromisset mellom arbeid og kapital fra 1935 (og fram til i dag) var koblet til et annet klassekompromiss med bøndene (grunneierklassen) og andre primærnæringer, altså kompromisset mellom «by og land».³ Kompromisset ble formidlet gjennom statens inngrep og vedlikeholdt gjennom striden omkring de årlige statsbudsjettene. Gjennom dette allianseforholdet har «den norske modellen» vist større motstandskraft mot liberalismens angrep på «den nordiske modellen» enn i Sverige og Danmark. Dette viser oss at organisert klassekamp i høyt utviklede kapitalistiske samfunn er vanskelig å forestille seg, uten en eller annen form for statlig mellomkomst, innblanding eller trussel om dette.

Denne særnorske utgaven av klassekompromiss blir selvsagt ikke kommentert av Liedman. I Sverige har industrikapitalen dominert samfunnsformasjon og dermed den politiske tenkningen på en mye mer gjennomgripende måte enn i Norge. Det har lenge gjort politikken «enklere», mer «positivistisk» der – inntil innvandringsproblemet dukket opp. Den form for alliansepolitikk som Arbeiderpartiet stod for etter 1935 og som fortsatt er i funksjon på nye vilkår, var typisk for den måten å tenke strategi på som vi finner hos Antonio Gramsci (1891–1937). At Gramsci har en så underordnet plassering i Liedmanns framstilling av ettervirkningene av Marx´ tenkning, kan dels forstås på en slik bakgrunn av «enklere» svenske klassekonstellasjoner på hele 1900-tallet og fram til i dag. Men i en politisk, strategisk tenkemåte er det begrepet om samfunnsformasjon med sin «urene», komplekse strukturer og allianse- og motsetningsforhold som må danne utgangspunktet. Dette var Lenins prinsipielle poeng i et «primitivt» Russland og som er tatt i arv av Gramsci, modifisert for et «komplisert» Italia. Politisk tenkning, redusert bare til forholdet mellom arbeid og kapital, blir en håpløs karikatur. Jeg skulle derfor gjerne sett at skillet mellom kapitalisme som produksjonsmåte og kapitalistiske samfunnsformasjoner – samfunn som blir dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten – var blitt skarpere presisert hos Liedman.

Et uferdig arbeid

Det tredje bind av Kapitalen, redigert av Friedrich Engels etter Marx´ død, slutter i samme øyeblikk som dette kompliserte tema – klassene og staten – blir annonsert som en egen oppgave. Tidligere i Kapitalen har vi flere ganger støtt på de to hovedklassenes forhold til hverandre og da som forhold i produksjons- og sirkulasjonsprosessen som helhet, som en historisk spesifikk produksjonsmåte, men altså ikke som en systematisk framstilling med en teoretisk nyansert og utdypet statsbegrep. Staten på Marx´ tid var da også noe helt annet enn dagens moderne (europeiske) stater som med sine omfattende infrastruktur (helsevesen, skoler, vitenskaper, kort sagt velferdsstat) like mye er en produktivkraft, og slik tilhører «basis», som den er en «overbygning» og forvalter av monopolistisk retts- og voldsmakt. Med andre ord at modellen med basis versus overbygg er lite adekvat. Så var den hos Marx bare en del av en «ledetråd» – ikke en teori, slik Liedman gjør klart på en frigjørende måte.

Men hvorfor er det nødvendig for oss å erklære oss som ikke-marxister (altså ikke som antimarxister) – selv om vi utvilsomt er vennligsinnete, men ikke ukritiske lesere av Kapitalen? Vi kan jo ikke underslå at vi ennå i dag finner sannhet og opplysning i arbeidet med Marx` tekster! Det er da viktig å skille mellom denne type «distansert» erkjennelse av arbeidet med Kapitalens «vitenskaplige resultater» og den begeistring som oppstår når vi i dag blir revet med av enkelte, ennå aktuelle passasjer i Det kommunistiske manifest og som på grunnlag av denne fascinasjonen stadig utgis på nytt etter de stadige, seg selv gjentakende dødsdommer over «marxismen».

Sovjetkommunismens sammenbrudd

Vi skal altså bevare Marx for hans venner. Sven-Eric Liedman er selv en stor venn av Marx, men en kritisk venn og derfor en ekte venn. Oppgaven hans er å oppløse marxismen som objektivert størrelse, som ideologi, slik at tekstene kan tale for seg selv i møte med leseren og hennes motivasjoner og lesehorisont. Han legger en refleksjon over sin egen samtid til grunn. Samtidig er det slik at denne samtiden kan «leses» blant annet ved bruk av begreper som er inspirert av Marx-studier og deltaking i de «evige» diskusjoner og stridighet omkring disse begrepene. Liedmans framstilling av disse diskusjonene er verdifull. Biografien er skrevet i en situasjon der det ikke lenger fins noen offisiell marxisme forankret i et eller annet politisk regime. Det er frigjørende.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning omkring 1990, hadde den for lengst mistet enhver form for ideologisk autoritet for 99 % av det politiske venstre i de høyt utviklede kapitalistiske landene. Likevel var den første ideologiske reaksjonen etter Sovjetunionens sammenbrudd at Marx «dras med i rasmassorna, ner i den glømska som omsluter det hopplåst föråldrade» skriver Liedman i et innledende avsnitt. Marx, og ikke bare han, var den første av en rekke «motbjudande figurer» som nå endelig var forvist til historien og dens skraphaug.

Den liberale utopi

En illustrasjon på Liedmans poeng er statsviteren Francis Fukuyama. I 1992 – året etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning – kunne han fra sitt amerikanske ståsted med USA som eneste «supermakt» proklamere The End of History and the Last Man. Her hevder han uten blygsel at den verdensomspennende spredningen av liberalt demokrati og markedsøkonomi etter vestlig modell markerer avslutningen på menneskehetens sosiokulturelle utvikling. USAs og Vestens «seier» i den globale maktkampen ga altså rikelig anledning til en ny runde med historiemetafysisk ønsketenkning som nok en gang fyrte opp under forestillingen om det Karl Polanyi kalte «den liberale utopi».⁴ Det dreier seg om «det menneskelige styresettets endelige form», der historien som kamp mellom ideologier er vunnet. Liberalt demokrati i form av parlamentarisme og økonomisk liberalisme gikk opp i en høyere, triumferende syntese. (Heia dialektikken! Heia Hegel!)

Med dette budskapet inntok Fukuyama selv en ideologiserende holdning, der «sannheten» i den liberale ideologien var forankret i et nytt globalt maktforhold. Det globale maktbalanseprinsippet etter 1945 var i 1992 for en stund opphevet og den siste supermakt, fanget i liberalismens ideologiske rus, innledet en «markedsøko-nomisk» sjokkterapi mot den tidligere Øst-Blokken (og nye kriger i områder hvor dette tidligere ble forhindret med Sovjetunionen på plass i det globale statssystemet). Men akk, hvor lenge holdt denne utopien? Seinere, med Russlands tilbakekomst på den verdenspolitiske scene og det nye Kina som økonomisk stormakt, integrert i den globale kapitalismen og pustende USA i nakken, er situasjonen gått over i bakrus med en militær innsirkling av den gamle fellesfiendens kjerneterri-torium ved hjelp av Nato med bl.a. 330 US-soldater permanent utplassert i Norge på rullerende basis fra januar 2017 – et radikalt brudd med den kalde krigens basepolitikk – med sosialdemokratiets støtte! Er dagens Russland en større fiende for Norge enn Sovjetunionen var? I Asia er strategien å sirkle inn Kina, «Pivot Asia» som fredsprisvinneren Obama kaller det, videreført av USAs nye president (som i skrivende øyeblikk ser ut til å bli hans tidligere utenriksminister). Fukuyama har seinere modifisert sitt standpunkt – og da ikke bare på grunnlag av nye studier i mer institusjonsteoretisk retning, men primært som følge av at maktforholdene globalt ikke lenger er så entydig oppløftende som da USA var den eneste «supermakt» tilbake på den verdenspolitiske scene: Statsvitenskap som ideologi.

Ideologi I og II

Tilfellet Fukyama (som Liedman ikke nevner) minner oss altså om skillet mellom ideologi og vitenskap: Ideologiene er offer for de «korte konjunkturer» samfunnslivet med sine nye, stadig mer intense kommunikasjonsformer (= produktivkrefter!) som invaderer våre liv. Fukuyama er en stor konjunkturintellektuell. Konjunkturer forplanter seg inn i institusjonene, ikke minst akademia der det offisielt drives vitenskap, noe som bare gjør det enda vanskeligere å skille mellom hva som i det aktuelle øyeblikket er vitenskap og hva som er ideologi.

Det kritiske ideologibegrepet – til forskjell fra det «positive» begrepet om ideologi som «lære» eller «verdensanskuelse» – som her er i sving, har sin bakgrunn i Den tyske ideologi. Dette manuskripet av Marx og Engels, som ble aldri ble publisert i deres levetid, er likevel bestemmende for deres intellektuelle arbeid og sjølrefleksjon på en helt grunnleggende måte. Framhevingen av Den tyske ideologis betydning for utviklingen av Marx´ tenkning er et av de beste avsnittene hos Liedman. Althussers framheving av Den tyske ideologi som et overgangsfenomen der den filosofiske humanismen hos «den unge Marx» – den snille Marx som Lars Roar Langslet kunne (og Rune Slagstad fortsatt kan) trykke til sitt bryst (for å slippe å lese Kapitalen) – med sine tanker om «menneskets vesen» godt på bunnen, overskrides til fordel for et relasjonelt, historisk bestemt menneskebilde, der mennesket blir definert av de samfunnsmessige relasjoner det inngår i og der menneskets «vesen» bare kan endres med endring av disse relasjonene (som den konservative Langslet kjempet for å bevare) og som danner rammebetingelser for de intellektuelle karrierer i offentligheten (Slagstad). Kapitalen er en analyse av grunnleggende motsetningsforhold og dynamikk i den type samfunn som også vi lever i. I dette samfunnet preges vi av våre roller og «funksjoner» samtidig som vi hver for oss er unike med våre personlige særdrag.

Selv om Sovjetunionen omkring 1990 for lengst hadde mistet sin tiltrekningskraft på det europeiske, «nye» venstre fra 1960-tallet, førte dens forsvinningsnummer som kommunismens spøkelse (Fellesfiende) til en høyredreining eller generell avpolitisering av disse miljøene, ikke minst mellom studenter og akademikere, men også i den faglige og politiske delen av arbeiderbevegelsen. Det medførte en svekkelse av denne. Men Sovjetunionens oppløsing betydde også en nødvendig, siste ideologske frigjøring fra stalinismen og dens ettervirkninger. Det var i samsvar med den teoretiske, empiriske og historisk funderte kritikk som en del av oss, bl.a. bokspalteredaktøren av det tidsskriftet du nå holder i hånden, hadde medvirket til å utvikle gjennom de ideologske kampene på venstresiden. Men da rest-stalinismen forsvant som internasjonalt fenomen, opplevde vi som hadde vært dens sterkeste kritikere og som hadde påvist Sovjetunionens selvoppløsende motsetninger,⁵ at vi selv ble svekket i den ideologiske (og ideologiserende) kampen.

Denne dobbelthet kan best forstås via et begrep om det kulturelle og ideologiske hegemoni (Gramsci) som dannet horisonten rundt de venstrebevegelser og partier som ennå fantes omkring 1990. Hegemoniet kan ikke begrunnes eller bæres opp av de teoretiske, kunnskapsbaserte begrepenes og forståelsesformenes «vitenskapelige», analytiske kraft alene. Selv om de teoretiske stridighetene alltid er viktige «i seg selv», er de alltid også omgitt av premisser og maktsammenhenger som domineres av faktorer utenfor vitenskapene, av de sterkeste kreftene i samfunnet, deres medier, partier, statsinstitusjoner, utdanningsvesen, religionen, alle slags ideologiske strømninger i komplekse, sammensatte moderne kapitalistsk høyt utvikelede samfunn. Det er her Gramscis hegemonibegrep, inspirert av Lenin, viser sin relevans.

Gramsci har ingen sentral posisjon hos Liedman i denne boka, noe som kan forklare at denne dobbelthet ikke blir tydelig nok. Liedman går rett over til å slå fast hvordan kapitalismens utvikling kort tid etter at sivilisasjonens «endepunkt» var nådd (jfr. Fukuyama), produserte nye problemer, nye kriser som raskt fornyet interessen for Marx. Innføringen av kapitalisme i det nye Russland gjorde med ett Marx´ teori om den «opprinnelige» akkumulasjon aktuell …igjen!⁶

Marx og de ideologiske kampene

Vi kan slå fast at Marx´ innflytelse på arbeiderbevegelsen i vest skjedde mer gjennom det ideologiske fenomenet «marxisme» enn gjennom empirisk forskning og teoriutvikling. Behovet for en «verdensanskuelse» er grunnleggende, og dette behovet oppstår i det levende samfunnslivet med dets konflikter og motsetninger som skaper behov for orden i vår måte å oppfatte verden og handle på. Liedmann viser dette i en kommentar til marxismens innflytelse i svensk arbeiderbevegelse og hvordan den der ble bearbeidet og distansert gjennom sosialdemokratiets utvikling.

Norge nevnes selvsagt ikke hos Liedman, men siden tidsskriftet Rødt! har sin historiske bakgrunn i en særegen norsk konjunktur av «marxisme-leninisme» med tillegget «Mao Tse-Tungs tenkning», kan det være verdt å minne om følgende: Den russiske revolusjonen hadde en reell innvirkning på arbeiderklassens politiske og ideologiske utvikling også i Norge og ga «marxismen» en motstridende, ideologisk innflytelse i arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet hadde i utgangspunktet sympati med revolusjonen og hentet inspirasjoner fra den, men kom etter hvert i opposisjon til å bli styrt av Sovjetunionen gjennom Komintern. Vi fikk splittelsen i 1923 som munnet ut i dannelsen av Norges kommunistiske parti (NKP). Rivaliseringen mellom AP som massepartiet og NKP som et lite, men ideologsk bundet parti til sovjetmarxismen, ble til slutt avløst med dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961 som da var blitt den nye konkurrenten til venstre for det stadig mer stats- og Nato-integrerte, norske Arbeiderparti.

Den kinesiske revolusjonen derimot hadde ingen tilsvarende virkninger i arbeiderbevegelsen i Norge. Mens NKP altså var et ektefødt barn av motsetninger i arbeiderklassens ideologiske og politiske strev i Norge og internasjonalt, stod det nye kommunistpartiet, AKP(ml), med sin maoisme i et eksotisk forhold til arbeiderbevegelsen i eget land og dennes historiske erfaringer. Mange norske maoister som lot seg proletarisere av rent politiske og ideologiske grunner fra midten av 1970-tallet, gjennomgikk etter hvert en grunnleggende av-maoisering i samme grad som de påtok seg tillitsverv i fagbevegelsen og slik ble konvertert til mer normale, men sosialistisk innstilte fagforeningsfolk med viktige innslag av marxistiske impulser i sitt faglig-politiske arbeid. Dette innslaget var delvis formidlet av den rent ideologiske autoritet som maoismen kunne gi inntrykk av som videreføring av en «ekte marxisme-leninisme» for vår tid – det vil si: på bakgrunn av den kinesiske revolusjonens (forvrengte?) erfaringer slik disse ble (mis-)forstått her. Ved denne nye praksis i arbeiderklassens mest grunnleggende organisasjon, fagbevegelsen, ble de marxistske, ideologiske brokkene av «marxismen-leninismen» omfunksjonert til intellektuelle verktøy i den faglige kampen, noe som kan ha bidradd til å styrke deler av norsk fagbevegelse og dels radikalisere den, mens fagbevegelsen i praktisk talt alle andre europeiske land har beveget seg mot høyre og blitt svekket, integrert i EU-prosessen, som Norge med sitt dobbeltnei 1972 og 1994 har hatt større motstandskraft mot.

Også i Sverige fantes (ml), men svakere og mer oppsplittet enn i Norge. Bevegelsens viktigste resultat hos oss er dagsavisa Klassekampen som gjennom en tilsvarende av-maoisering er blitt et sentralt medium for en venstresideoffentlighet på norsk.⁷

Den ideologiske kampen – ideologienes nødvendighet som politiske verdensanskuelser – er det umulig å komme unna. Ideologiene får sin egen spontantitet ut fra motsetningsforholdene i samfunnet som skal forstås, forklares og rettferdiggjøres. Først da blir politisk, strategisk handling mulig, alt etter hvilket ståsted en har og hvilke ideologiske dominansforhold og impulser som er i sving. Det er i en slik sammenheng at Engels Anti-Dühring må leses, ikke som et autonomt filosofisk eller «vitenskapelig» verk, selv om det kan ha vært Engels ambisjon. (Engels er tvert om notorisk tvetydig.) Her har Liedman et problem: Han tar som idéhistoriker Anti-Dühring (1877) alt for for bokstavelig i stedet for å «destruere» dette arbeidet i dets historiske sammenheng og slik gjøre det forståelig i dag og klarere avgrense dets filosofiske (ontologiske og epistemologiske) relevans til noe tidsbestemt innenfor hegemonikampens horisont.

Den russiske revolusjonen – 100 år etter

Til neste år er det 100 år siden den russiske revolusjonen. Den vil utløse en ny kamp om den «riktige» fortolkningen av hva den har betydd – en kamp helt innenfor horisonten av de stridigheter og motsetningsforhold som kjemper om hegemoni – enten kampens helter og skurker er klar over det eller ikke. Da vil «marxismen» dukke opp igjen i en eller annen form. Trolig også Anti-Dühring, og da som en filosofisk villfarelse i relasjon til en «riktig» filosofi, forankret og beskyttet innenfor universitetenes korridorer og av de liberale medienes ideologiske univers.

Foran diskusjonene i forbindelse med 100-årsmarkeringen vil Liedmans bok med sine eksponeringer av marxismen interne kamper bli et svært verdifullt bidrag til av-dogmatisering av debatten – i den grad det er mulig, som et ledd i venstresidens evige selvrefleksjon. Det gjelder både hans inspirerende biografiske presentasjon og nærlesning av Marx. Dessuten er hans omfattende register og anmerkninger til teksten (134 sider) i seg selv en imponerende oversikt, dokumentasjon og spore til nye studier.

Noter:

1. Sven-Eric Liedman, Karl Marx. En biografi. Stockholm: Albert Bonniers förlag, 2015, 818 s.
2. Se Kristen Nordhaugs artikkel «Klassekamper i Kina», i Vardøger nr. 36, Det liberale hegemoni og arbeiderbevegelsens defensiv, Trondheim 2016.
3. Dette blir drøftet i Vardøger 36 i mine artikler «Den liberale utopi, maktbalanse og demokrati» og «Liberaliseringen av Norge – «Den norske modellen» og dens forutsetninger».
4. Den liberale utopi, opprinnelig The Great Transformation (1944), norsk utgave på Res Publica, Oslo 2012
5. Se Vardøger 5:Om overgangssamfunnets problemer (1972), nr. 8: Om overgangsamfunnets politiske økonomi: sovjetunionen (1976), og Hans Ebbing, Trond Spurkeland og Knut Ågotnes (red.): Stalinismen – en marxistisk kritikk, Gyldendal norsk forlag 1975.
6. Dette setter de «marxistiske teoriene» som på 1970-tallet i ramme alvor påstod at Sovjetunionen var kapitalistisk, i et underlig lys.
7. Avisas strategiske problem er at den nå ved sin integrasjon i en ny, norsk medievirkelighet begynner å ligne stadig mer på fordums «liberal-radikale» aviser, slik som Dagbladet var på slutten av 1960-tallet. KK er vår tids Dagbladet fra 1968. (Akk, ja!)

Joakim Medin:
Den kurdiske revolutionen och kampen mot IS – Kobane
Stockholm: Leopard förlag, 2016, 300 s.

Joakim Medin var den siste utenlandske journalisten som rapporterte fra Kobane etter at IS sine angrep brøt ut. Hans nye bok handler om kampen mot IS, men også om hvordan det arbeides med å bygge et nytt samfunn i regionen. I 2015 ble han arrestert av den syriske etterretningstjenesten, og har sett både Assadregimet, IS og frigjøringskampem fra innsiden.

Boka starter med å vise de tydelige kontrastene og motpolene mellom IS og kurderne. Medin trekker ikke enkle konklusjoner, men forsøker å gi et innblikk av revolusjonen og kampen mot IS fra innsiden. Han tar oss med inn i historien, de politiske motsetningene og bakgrunnen for kurdiske frigjøringsbevegelsen. Deretter skriver han mer om hva han har vært vitne til, hvordan sitasjonen har utviklet seg, det ideologiske bakteppet og utfordringene i området.

Det er litt vanskelig å anbefale en slik bok uten forbehold. Boka beveger seg innom mange store spørsmål og gir perspektiver på viktige prinsipper i Rojava (Nord-Syria) og den kurdiske frigjøringsbevegelsen.

Medin har vært i Rojava flere ganger og han bruker intervjuene han har gjort med en rekke folk over tid gjennom hele boka. Skildringene hans fra tilstedeværelsen under noen hendelser i Rojava er spesielt gode, ikke minst gjelder det hans beskrivelse av hvordan det var da yezidiene fra Shengal ble reddet av YPG- og PKK-geriljaen. Boka tar oss med på en reise for å forstå den komplekse situasjonen.

Den ellers gode boka inneholder noen slurvefeil som er uheldige. Når den likevel anbefales, er det ikke fordi jeg står inne for alt, men fordi det likevel en bok jeg synes det er verdt å lese. Jeg tror det vil være en fordel å lese om historien og frigjørings-bevegelsen gjennom andre kilder i tillegg.

Seher Ayar

Catarina Principe og Bhaskar Sunkara (red):
Europe in revolt
Chicago: Haymarket Books, 2016, 203 s.

Popgruppa The Hollies sang en gang «King Midas in reverse», skrevet av Graham Nash året før han ble med i supergruppa med den berømte forkortelse C, S & N. Jeg kom i hau’ denne omvendte kong Midas, for i stedet for å gjøre alt han tok i til gull, som det skjedde i det greske sagnet, ble det grus og grå elendighet ut av hans virke. Det er et brukbart bilde på det som med et upresist begrep kalles venstresida i dagens Europa. Disse «venstresidene» og deres strev etter suksess og et tydelig ståsted er tema for boka Europe in revolt. Gjennom 13 artikler om bl.a. Hellas, Italia, Frankrike, Nederland, Tyskland, Irland, Portugal, Sverige, Spania og Storbritannia belyses utfordringene sett fra venstre. Men det blir mer gråstein enn gull av det, i land etter land, og langt fra å skildre et opprør fra venstre, er det snarere en bevegelse i revers, i beste fall avbrutt av perioder med sakte framgang i krabbegir.

Det er et opprør underveis i EU, tydeligst synliggjort med det britiske brexit-flertallet i juni. I land etter land er det økende folkelig motstand mot kuttpolitikken i den økonomiske krisas kjølvann, mot flyktningpolitikken, mot forverringene i arbeidslivet, mot de økende ulikheter osv. Men det er ikke drevet av en spesielt godt organisert bevegelse, og det er ikke først og fremst drevet fra venstre. Riktig nok fins det opposisjon fra venstre i en del land, men det politiske budskap som signaliseres, er såpass sprikende at det er vanskelig å finne fram til et minste felles multiplum. Det jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boka, er nettopp det: Det er nesten umulig å gi noen få og tydelige kjennetegn på hva vår tids «venstre» representerer. Det som derimot er et gjennomgående trekk ved de fleste land i EU, er at de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene sliter med sin velgeroppslutning. Det gir seg de mest dramatiske og uventede utslag, fra total utradering som i Hellas der fenomenet har gitt opphav til et nytt begrep, pasokifisering, via maktesløshet i opposisjon for det spanske PSOE og dermed endeløst regjeringskaos i Madrid, til store allianser med konservative partier, som SPDs samarbeid med Angela Merkel i Tyskland. Denne uforutsigbarheten og oppløsningen av gammel makt skulle en tro ville styrke kreftene til venstre. Men så enkelt er det ikke.

Et annet trekk som framtrer tydelig av boka, er at hvert land har sine særegne historiske forutsetninger, såvel som tilfeldige veivalg, noe som gir seg høyst ulike organisatoriske modeller for venstresida. Nye partier har blitt dannet av partisamlinger, som greske Syriza, franske Front gauche og Bloco Esquerda i Portugal, eller har sprunget ut av nye grasrotbevegelser som spanske Podemos og den italienske Femstjernesbevegelsen, M5S, under den ustyrlige lederen Beppe Grillo. Akkurat her savner jeg for øvrig en mer omfattende beskrivelse av dette italienske fenomenet som ikke har sin like i EU, og som beskrives som «anti-flyktninger, anti-EU og anti-fagforening» i boka. M5S er for øyeblikket den største utfordreren for euroens voktere i Brussel i og med den italienske statsminister Renzis selvsikre utskriving av en folkeavstemning han kan tape rett før jul.

Brudd med «eurofetisjismen»

En av redaktørene for boka, portugisiske Catarina Principe, er tydelig i sin kritikk mot det europeiske prosjektet. Hennes artikkel om Portugals nye venstreblokk, som nå sitter i regjering med sosialdemokratene og lever farlig tross rekordvalg på 10,5 % i fjor – omtrent som et SV i rødgrønn regjering her hjemme – er forbilledlig ved den kritiske avstand hun har, tross hennes medlemskap i «Bloco». Hun og partiet er EU-motstandere og hun kritiserer de mange partiene som vil «forandre EU fra innsida» og oppfordrer til et brudd med det hun kaller «eurofetisjismen», en treffende betegnelse på den lojalitet til og avhengighet av EU-systemet som mange radikale partier, som Syriza og Podemos, har vist. Dette er et bra anslag i boka, men det følges ikke opp av andre forfattere, noe som selvsagt først og fremst avdekker at det overhodet ikke er en felles plattform for det meste som kaller seg venstre i EU i dag. Her burde etter min mening redaktørene ha utfordret bidragsyterne til dypere refleksjon. Typisk i så måte er at Hilary Wainwright, en veteran på den britiske venstresida til venstre for Labour, men nå nyomvendt «corbynista», ikke nevner EU og brexit-kontroversen med ett ord i sin artikkel kalt «The making of Jeremy Corbyn». Wainwright var blant de mange i Labour, Owen Jones var kanskje den mest kjente, som skiftet EU-standpunkt da den britiske høyresida tonet flagg og gikk inn for brexit. Dette har bidratt til å forvirre raddiser i hele Europa (inkludert Norge) og har midlertidig styrket argumentet om å «demokratisere EU» i stedet for å avsløre og bekjempe de europeiske elitenes forsøk på å skape en superstat. Dette burde vært en soleklar utfordring for alle bokas forfattere. Det vitner om vage retningslinjer og svak redigering over dette årets heiteste EU-tema.

Mer irrelevant for hver dag?

Den mest tankevekkende, for ikke å si urovekkende artikkelen er den som heter «Hva skjedde med den franske venstresida?» av Clement Petitjean. Den beskriver et langt og – foreløpig – mislykket forsøk å skape et partialternativ til venstre for nåværende president Hollandes sosialdemokratiske parti. Det startet i 2008 med samling av det da nye Parti de gauche (PG), det gamle kommunistpartiet PCF og flere smågrupper lengre ute til venstre i en venstrefront, Front de gauche. Jean-Luc Melenchon fra PG sto fram som frontens tydelige leder som tok opp kampen om mot Marine Le Pen og hennes ytre høyre Front National om arbeiderklassestemmene i presidentvalget i 2012. Men forsøket slo kontra, Le Pen kom styrket ut av valget og interne stridigheter fulgte innad i Parti gauche, det viktigste partiet innen venstrefronten. Artikkelen drøfter motsetninger som en kjenner igjen fra debatter over alt om strategi for systemkritiske partier; om valgkamp- kontra klasse-kampparti, om nasjonal suverenitet kontra internasjonalisme, om nasjon og «folk» kontra arbeiderklasse. Og mens debatten går, gjør den franske venstresida seg mer irrelevant for hver dag som går, skal en dømme etter forfatterens vurderinger.

En helt annen vei har det sosialistiske parti (SP) i Nederland valgt. Det tidligere maoistpartiet har utvikla seg til å bli et masseparti som nå er det tredje største i landet, men vel å merke etter å ha gitt på båten de fleste av sine gamle prinsipper. Både revolusjon og marxisme er fjernet fra programmet, så vel som Nato-motstand, oppløsning av monarkiet og motstand mot å heve pensjonsalderen. Kort sagt: Partiet har mistet sin sjel, og med det også en del ledende medlemmer som syns PS blir stadig mer likt sosialdemokratene.

Her burde boka tatt skrittet over til nabolandet. For i Belgia fins EUs mest kraftfulle revolusjonære parti, det belgiske arbeiderpartiet PTB, som enda til kaller seg kommunistisk. Det har mye av det samme utgangspunktet som PS, har steget jevnt og trutt i valg og meningsmålinger, men har i høyeste grad bevart sin marxistiske sjel og utviklet sin faglige forankring og sin arbeiderklasseprofil. Det er en svakhet ved utvalget i Europe in Revolt at et så interessant parti i et så sentralt EU-land har gått under redaktørenes radar. Like fullt anbefaler jeg boka til alle som vil vite mer om hvorfor det lenge etterspurte opprøret fra det europeiske venstre lar vente på seg.

Halvor Fjermeros

David Harvey:
The ways of the world
London: Profile Books, 2016, 376 s. (Paperback, januar 2017).

David Harvey er en av vår tids fremste marxistiske samfunnsforskere, som for alvor begynte å nå et stort publikum med The new imperialism i 2003. Det er for øvrig den eneste boka som er oversatt til norsk, selv om A brief history of neoliberalism (2007) utvilsomt hadde fortjent det samme. Harvey også kjent for sin veiledning til å lese Kapitalen, både gjennom to bøker og nettbaserte kurs – på 25 episoder – som er sett av mer enn to millioner (davidharvey.org). I de siste åra har han jamnt og trutt kommet med nye bøker, med særlig oppmerksomhet retta mot kapitalismens mange kriser og motsigelser.

For de som har gått glipp av tidligere episoder, inviterer David Harvey nå lesere med på en guidet tur gjennom essays og bokkapitler utgitt over et tidsspenn på 45 år. Det er ikke en sammenrasket «best-of-Harvey»-utgivelse, men et meget gjennomtenkt utvalg som er bundet sammen av en rød trå: endringer i den globale økonomien, kapitalismens ubønnhørlig akkumulasjonstvang, rasering av miljøet (kalt «creative destruction») og klassekamp. Dessuten får vi et blikk inn i geografi som et fagområde i utvikling, ikke minst takket være Harvey selv. Ikke minst byr han på konkret eksempler på hvordan det noen gjerne vil se på som geografisk eller miljømessig determinert, i virkeligheten bare kan forstås som uttrykk for herskerklassens metoder for å velte byrdene over på andre i ulike epoker.

Tydeligst er Harvey når han formidler egen forskning knyttet til urbanisering, klasser og akkumulasjon og imperialisme, med materiale fra Paris på 1800-tallet til Baltimore på 1960-tallet, arbeiderkamp i bilfabrikker i Oxford på 1970-tallet og i Asia i våre dager. Ingen kan lenger være i tvil om at kapitalismens forsøk på å «løse» kriser, bare betyr å forskyve dem til andre deler av kapitalens kretsløp, mens regninga og gjeldskatstrofene sendes til fattigfolk og til land som Hellas. Harvey har også et våkent blikk for hvordan opprustning, angrepskriger og imperialisme følger av nødvendighet. Nyttig er også påminninga om hvor naivt det er å tale om prissetting av natur, i håp om å tale markedsøkonomenes språk (les: «det grønne skiftet».)

Et heldig grep er å utstyre hvert kapittel med en nyskrevet kommentar, som både gir innblikk i hvordan bidragene kom til, og hva som fortsatt er aktuelt. Dessuten er det en klargjørende introduksjon som tar utgangspunkt i dagens situasjon, med vekt på omstrukturering som i praksis bare forsterket rovdriften på både mennesker og natur. Her får vi f.eks. vite at Kina i løpet av noen få år etter krisa i 2008 har brukt 50 % mer sement enn det USA har gjort gjennom hele 1900-tallet, ikke minst for å unngå massearbeidsløshet og sosial uro. Når den gjeldsfinansierte veksten avtar, merker land i Sør at råvareboomen og deres eksportinntekter raser sammen, samtidig som de økologiske virkningene er dramatiske.

Harvey er ikke alltid like lett å lese, men i flere av bidragene viser han sin evne til formidling i nærmest litterære tekster. For de som går til Harvey med beskjedne bakgrunnskunnskaper, anbefales det sterkt å starte med de tre siste kapitlene. Ikke alle blir like tydelige og forståelige etter hvert, men det gjør Harvey. Derfor bidrar han både til konkret innsikt og til antikapitalistisk kamp.

Tore Linné Eriksen

Mark Kilian fra de Socialist, et nederlandsk sosialistisk tidsskrift, snakket med Michael Roberts om den nye boka hans The long depression, om den nåværende økonomiske stagnasjonen, utsiktene til en ny resesjon og kapitalismens utveier.

Michael Roberts er en marxistisk økonom og skriver en mye lest blogg, i hovedsak om kapitalismens økonomiske kriser. https://thenextrecession.wordpress.com/.

Mark Kilian fra det nederlandske tidsskriftet de Socialist intervjued Roberts. Intervjuet er også publisert på Roberts sin blogg. Intervjuet er oversatt av Torstein Dahle.

Regjeringen vår sier at økonomien holder på å ta seg opp igjen. Samtidig ser vi at Hellas kontinuerlig trenger “redningspakker», og det er problemer i Italia. Hvordan er tilstanden i verdensøkonomien?

Fra oversetteren

Oversettelsen av intervjuet med Michael Roberts har budt på noen problemer. Noen av dem er så viktige at jeg vil nevne dem spesielt.

Det viktigste gjelder ordet «profitability». Det er ikke gangbar norsk å snakke om profitabilitet. De fleste steder har jeg derfor oversatt det med profittrate. Det er ikke synonyme begreper. Profittraten (forholdet mellom profittmengde og kapitalmengde) er et mål på «profitabiliteten». Roberts er marxist, og han ser på profittraten som et helt sentralt mål på kapitalismens helse. Kapitalen må vokse, og det gjør den ved å kreve at produksjonen under kapitalismen skal gi profitt. Profitten er skapt av arbeidsfolk i form av merverdi fra deres verdiskapende arbeid. Roberts er sterkt engasjert i å dokumentere og argumentere for at Marx hadde helt rett da han formulerte loven om profittratens fallende tendens. Å forstå denne loven er helt avgjørende for å kunne forstå utviklingen og utfordringene til dagens kapitalisme.

I oversettelsen er det derfor nødvendig å få fram at det nettopp er profittratens utvikling Roberts sikter til, når han snakker om at «profitabiliteten» går opp eller ned. Mange ville sikkert ha brukt ordet lønnsomhet som oversettelse, og det har jeg gjort noen få steder der jeg mener at det kunne være naturlig. Lønnsomhet er imidlertid ikke noe entydig begrep i økonomifaget. Da er kapitalavkastning mer presist. Men avkastning får utbyttingsforholdet til å framstå som noe nøytralt og naturlig. Det er tvert imot viktig at leseren knytter lesingen til den marxistiske begrepsbruken som forfatteren selv er opptatt av.

Flere steder i intervjuet bruker Roberts selv formuleringen «Marx’s law of profitability» når han snakker om loven om profittratens fallende tendens. Dermed føler jeg meg på trygg grunn med min oversettelse.

Roberts uttaler om krisen på begynnelsen av 1980-tallet at «This period is called the profitability crisis». På norsk kalles den nok vanligvis for en profittkrise, men det ville ha vært mer korrekt å kalle den for profittratekrise. Jeg har likevel brukt profittkrise, siden det er det som perioden normalt kalles. Jeg har satt formuleringen til Roberts i parentes, slik at alle kan se hva som er sagt.

Andre oversettelsesproblemer er av vesentlig mindre betydning. Vi har ikke noe godt norsk ord for «recovery». Jeg har stort sett brukt opphenting, men av og til også andre formuleringer som jeg mener er noenlunde treffende for meningsinnholdet. Ordet «output» dreier seg om det som kommer ut av produksjonsprosessen, mens «production» ofte sikter til selve prosessen. På norsk kaller vi begge deler for produksjon. Roberts snakker om «the national output», og jeg har oversatt det med nasjonalproduktet. Det kan være diskutabelt, men selve ordvalget har neppe vesentlig betydning for forståelsen.

Torstein Dahle

Utviklingen av verdensøkonomien siden 1945 har ikke vært harmonisk, ikke gått i en rett linje oppover. Det har vært en serie av oppturer og resesjoner. Med resesjon mener jeg en nedgang i nasjonalinntekten eller nasjonalproduktet for et land i minst seks måneder eller mer, før det begynner å gå oppover og det igjen begynner å bli vekst.

Men det som er annerledes med den perioden vi er inne i nå, er at vi hadde en veldig kraftig nedgang i 2008–9 etter det internasjonale banksammenbruddet. Den store resesjonen, som varte i 18 måneder, var den største siden 1930-tallet. Den førte til at alle de store økonomiene i verden, inkludert den nederlandske, hadde en sterk nedgang i nasjonalinntekt og nasjonalprodukt. Hver gang dette skjer, får millioner av mennesker sine liv ødelagt, de blir arbeidsløse og mister kanskje boligene sine fordi de ikke kan betale husleien eller låneavdragene. På toppen av dette iverksatte regjeringene en hel rekke tiltak, kuttet i velferd og offentlige tjenester, noe som gjorde det enda vanskeligere for folk. Hele denne nedgangsperioden innebærer et varig tap. Hvis det ikke hadde vært noen nedgang, ville produksjon og inntekt ha vært høyere, jobbene hadde vært bedre. Det kan aldri bli tatt igjen.

Det som er annerledes nå sammenlignet med andre kriser, er at opphentingen fra Den store resesjonen har vært utrolig svak. Det er den svakeste økonomiske opphentingen siden 1930-tallet. Fra slutten av Den store resesjonen, etter sju år, har de fleste økonomiene knapt nok nådd opp igjen til det nivået de var på i 2007. Det viser hvor svak opphentingen har vært.

Se for eksempel på Italia: Det internasjonale pengefondet IMF har kommet med en rapport som rett og slett er sjokkerende. Ikke bare har Italia en stor bankkrise på gang, som kan få det til å smelle rundt bankenes ører ganske snart dersom ikke regjeringen trer støttende til. IMF har også kommet til at Italias bruttonasjonalprodukt og produksjonsvolum ikke vil komme tilbake til 2007-nivået før i 2025! Det betyr to tapte tiår av produksjon, inntekt, jobber og bedre kår for det italienske folk. Så dårlig har opphentingen vært i Italia.

Produksjon, sysselsetting og folks inntekter har i de fleste økonomiene og for flertallet av innbyggerne ennå ikke kommet opp på 2007-nivå. I følge en ny rapport fra konsulentfirmaet McKinsey har to tredjedeler av husholdningene i de 26 OECD-økonomiene lavere levestandard i 2015 enn i 2005!

Så dette er virkelig en svak opphenting, og etter min mening er det all grunn til å frykte at verdensøkonomien vil gå inn i enda en kraftig nedgang om ett år eller to – før vi har nådd opp til de nivåene vi har sett tidligere, om vi noensinne gjør det.

I den nye boka di beskriver du tre depresjoner: De som var i 1873–1897og i 1929–1939, og den som pågår nå. Er det noe vi kan lære av dette?

Etter min mening er ikke dette en normal resesjon, men en depresjon. Det er noe annet enn de vanlige lavkonjunkturene. Det er noe som ikke skjer særlig ofte. I historien til den moderne kapitalismen, fra og med det 19. århundre og til nå, har det bare vært tre store depresjoner. I en depresjon er opphentingen så svak at økonomiene ikke kommer opp igjen til den samme veksttakten eller til og med til det samme produksjonsnivået som tidligere, før det er gått svært lang tid.

Det var en sterk nedgang i 1873 i Stor-britannia, Tyskland og USA, som var de store kapitalistiske økonomiene da. Det var ingen virkelig sterk opphenting etter det. Det kom en serie med kraftige nedturer som pågikk de neste 20 årene. Dette var en depresjon: Lav veksttakt i oppturene og en serie med kraftige nedturer. Det tok veldig lang tid før økonomien var kommet varig til hektene igjen.

Den andre depresjonen blir kalt Den store depresjonen. Den begynte med sammenbruddet i aksjemarkedene i USA i 1929, som lignet på sammenbruddet i boligmarkedet i USA i 2007. Etter krakket i 1929 gikk USA, verdens største kapitalistiske økonomi, inn i en depresjon av alvorligste sort. Det var langvarig massearbeidsløshet, og det skjedde ikke noen egentlig opphenting av økonomien i løpet av 1930-årene. Det eneste som fikk snudd den, var at USA gikk inn i den andre verdenskrigen, sammen med Storbritannia, mot de såkalte aksemaktene. Statlig produksjon økte, noe som ledet til vekst og økonomisk gjenoppbygging av økonomien. Så det var bare krigen som gjenreiste økonomien på 1930-tallet. Etter min mening er vi nå inne i en tilsvarende periode. Det vil måtte bli noen drastiske forandringer for at kapitalismen i det hele tatt skal kunne komme til hektene igjen.

Ditt ordvalg antyder at statsledet produksjon kan bli annerledes enn kapitalistisk produksjon?

Jeg mener at det må gjøres et skille her. Keynesianske økonomer mener at løsningen på disse nedturene er at staten skulle bruke mer penger på velferd, eller gi penger til næringslivet til investeringsformål, eller sette i gang egne produksjonstiltak og dermed få folk i arbeid. Dette vil sette fart i den kapitalistiske økonomien og få den i gang igjen. Det er keynesianernes løsning på disse krisene.

I 1930-årene ble dette forsøkt kort og halvhjertet av Roosevelt i USA under den såkalte New Deal. Det er ikke egentlig blitt forsøkt å gjøre dette for å få økonomien på fote igjen nå. De fleste regjeringene har drevet med å kutte i offentlige utgifter. Jeg går ikke inn for den keynesianske løsningen. Den kan hjelpe en stund, men den ville også etter hvert bety en svekkelse av lønn-somheten i næringslivet, og den kunne faktisk – under visse omstendigheter – gjøre situasjonen verre.

Når jeg snakker om statlig produksjon, mener jeg at staten tar over kontrollen over mesteparten av investeringene i økonomien. Da ville de store selskapene bli del av en statsledet, ideelt sett statseid, virksomhet. Under den andre verdenskrigen var det i virkeligheten det som skjedde. De store selskapene fikk beskjed: «Du kan ikke lenger produsere biler, du må nå lage stridsvogner.» Det var direkte statlig styring for å styrke krigsinnsatsen. På en måte ble kapitalistisk produksjon for profitt avsluttet, og i stedet kom en statsledet produksjon. Kapitalistene tjente fortsatt penger og gjorde profitt, men de ble fullstendig kontrollert og ledet av den militære staten for å drive krig. Analogien her er at kapitalismen ikke lenger opererer på grunnlag av interessene til den kapitalistiske sektoren, men ut fra hva som ble ansett for å være i samfunnets interesse på den tiden.

Skulle vi komme med et sosialistisk svar heller enn et keynesiansk, måtte det bli at vi trenger at regjeringene overtar de store sektorene i økonomien for å produsere for samfunnsmessige behov heller enn for profitt. Det betyr å kontrollere investeringer og eierskap til alle de største bankene og andre store selskaper. Dette er drastisk forskjellig fra hva keynesianerne foreslår nå, og det går enda lenger enn i krigstid.

Mange mennesker ser den langvarige oppgangen etter 1945 som en «normal» situasjon.

Men hvordan forklarer vi denne oppgangen?

En viktig del av boka mi dreier seg om hvorfor det er oppgangstider og nedgangstider. Perioden fra 1945 til midten av 60-tallet var en eksepsjonell periode; den blir kalt for kapitalismens gullalder. Det var ganske god vekst, mer eller mindre full sysselsetting, mange land utviklet en bedre velferdsstat, gratis utdannelse til og med på universitetsnivå, gratis helsetjeneste, statlige boligprogrammer, bedre pensjoner etc.

Men det var en helt spesiell periode. Hvorfor? Det som driver fram vekst under kapitalismen, er evnen til å oppnå profitt. Den kapitalistiske økonomiens helse avhenger av hva som skjer med kapitalens lønn-somhet, dvs. profittraten på hver eneste investering som kapitalister gjør. I Europa var mesteparten av maskiner og fabrikker etc. fysisk ødelagt etter annen verdenskrig, og det var store mengder av tilgjengelig arbeidskraft til lav lønn. Som følge av dette gikk lønnsomheten for de store kapitalistiske industrikompleksene rett til himmels da de startet opp igjen. Og de fikk billig (til og med gratis) kreditt fra USA. I USA hadde gammel kapital mistet en del av sin verdi, slik at ny kapital som ble investert i ny teknologi var ekstremt profitabel, og det var en enorm utvidelse av arbeidsstyrken. Det samme var tilfellet i Japan. Over hele fjøla hadde verdenskapitalismen en høy profittrate på investeringene.

Men på midten av 60-tallet begynte profittraten å falle ganske kraftig fram til de første årene på 80-tallet. Denne perioden blir kalt for profittkrisen (the profitability crisis). Marx sin teori om kriser under kapitalismen går ut på at hvis profittraten er den drivende kraften bak vekst, kan den ikke holde på å gå oppover. Etter hvert som kapitalismen utvider seg og akkumulerer kapital, er det en tendens til at profittraten faller. Dette er en grunnleggende lov (a key law) i den politiske økonomien som Marx forsto. Og i prosessen med en fallende profittrate kommer kapitalismen i vanskeligheter og det utvikler seg oftere kriser.

«Gullalderen» på 1950- og 1960-tallet førte til kriser. Jeg var ung da, og jeg husker at denne tiden var en tid der arbeiderbevegelsen kom ut i store kamper etter hvert som profittraten sank og kapitalismen prøvde å presse arbeiderne ned. Arbeiderne kjempet fordi de hadde oppnådd en god del som de ikke ville gi opp, og fagbevegelsen var relativt sterk. Til slutt ble fagforeningene knust i resesjonene tidlig på 1980-tallet, og arbeiderbevegelsen ble bastet og bundet og slått i en rekke kamper. Kapitalismen prøvde da å få opp profitt-raten gjennom kutt i offentlige utgifter, privatisering, utbytting av arbeidsstyrken, fjerning av all form for beskyttelse av arbeidskraften, globalisering etc. Denne nyliberale perioden utgjorde de siste tjue årene i det tjuende århundre.

«Gullalderen» var altså en spesiell periode da profittraten var veldig høy på grunn av en verdenskrig, så ble den fulgt av en sterk nedgang i profittraten, og så gjorde kapitalismen mot slutten av århundret en stor innsats – med en viss suksess – for å få profittraten opp igjen.

Så det du faktisk sier er at krisen på midten av 60-tallet bekreftet gyldigheten av Marx sin teori om den fallende profittraten, og så mobiliserte nyliberalismen noen av de motvirkende tendensene som Marx også beskrev, for å gjenreise profittratene?

Det er en god måte å si det på. Marx sin lov om profittraten sier at etter hvert som kapitalismen ekspanderer, er det en tendens til at profittraten faller. Men det er måter å motvirke det på, for en tid. I det kapitalistiske samfunnet kommer verdi bare fra utbytting av arbeidskraft, mennesker som arbeider under kontroll av kapitalistiske eiere slik at disse kan selge varene i markedet, og at de kan få profitt. De vil bruke mer maskiner og produksjonsutstyr og ny teknologi for å holde nede arbeidskraftkostnadene, men ved å gjøre det reduserer de profittmengden per investert krone. Profitt, og verdi generelt, kommer i følge Marx fra mennesker som arbeider, den kommer ikke fra maskiner. Maskiner produserer ingen verdi hvis ikke noen setter dem i arbeid. Det krever menneskelig arbeidskraft hvis du ikke har et samfunn der det bare er roboter, men det er en annen historie.

Så det er en motsetning mellom det å øke arbeidskraftens produktivitet gjennom å investere mer i teknologi, og det å opprettholde profittraten. Dette kan man overvinne en stund ved å utbytte arbeiderne hardere, med lengre arbeidstid, få dem til å arbeide mer intenst, introdusere ny teknologi, økt handel, prøve å okkupere fattigere land og bruke deres ressurser – det er ulike former for mottiltak som kan iverksettes. Disse motvirkende faktorene virket sterkt på 1980-tallet og 1990-tallet, for å få opp igjen den svært lave profittraten som kapitalismen hadde havnet uti.

Profittraten gikk opp igjen, men kom ikke i nærheten av det nivået som den hadde i «gullalderen». Fra siste del av 1990-tallet begynte den marxistiske loven om profittraten til å virke igjen, og på tross av alle kapitalistenes bestrebelser begynte den å gå ned igjen i de store økonomiene. Det skapte forutsetninger for ytterligere kriser og nedgangstider i det 21. århundret. Kapitalistene prøvde å unngå det ved hjelp av en kolossal kredittøkning, ved å pumpe ut mengder av kredit, finne på nye måter å spekulere i finansmarkedene, og holde profitten oppe for en del av kapitalistene. Men den underliggende profittraten kom seg ikke opp igjen. Du kan spekulere i aksjemarkedene, men du skaper ikke noe da. Du bare prøver å skvise penger ut av andre så å si, for å skape en tilsynelatende forbedring.

Ta forholdene i dag. Det amerikanske aksjemarkedet har nådd rekordhøyder (i nominelle termer). Likevel: Når vi ser hvordan det står til med vekst og produksjon i de store økonomiene, mister de faktisk farten. Profitten stagnerer, og likevel går aksjemarkedet opp til nye høyder. Det viser skillet mellom det som Marx kalte «fiktiv kapital» og det som faktisk foregår i den kapitalistiske prosessen. Det skillet nådde et ytterpunkt i 2007 – et gap mellom aksjekurser, eiendomspriser, spekulasjon i finansmarkedene, og hva det var som faktisk skjedde med kapitalens profittrate. Så kræsjet det.

Det er den prosessen som jeg prøver å beskrive i boka. Boka prøver å gi leserne noen indikatorer som de kan se på. Noen økonomer setter søkelyset på finansialiseringen: Økningen i finanssektoren i forhold til de produktive sektorene. Et populært standpunkt er at finanssektoren og bankene burde bli regulert eller få en redusert rolle. Men det er ikke nok. Det er omtrent som å kontrollere en tiger i et bur bare med et ark papir. Det er høyst usikkert om bankene vil oppføre seg ordentlig ved regulering. Det er ikke lenge siden amerikanske reguleringsmyndigheter undersøkte aktivitetene til HSBC, den store britiske banken, som i årevis drev hvitvasking av penger for meksikanske narkotikakarteller. De tjente milliarder av pund på det. Det ble oppdaget, men myndighetene fikk beskjed om ikke å gripe inn og ikke å bøtelegge HSBC fordi det kunne få banksystemet til å vakle. Det viser at det å regulere bankene er fullstendig ubrukelig. Det forandrer ikke noe, så de vil fortsette på den samme måten.

Den eneste måten å håndtere det på, er å overta bankene, bringe dem under offentlig eierskap, gjennom bankarbeidernes kontroll og gjennom sterkere samfunnsmessig kontroll i det hele tatt, slik at bankene blir en tjenesteytende institusjon: Skaffe folk lån til det de trenger, til småbedrifter, og låne ut for forbedre det produktive potensial i økonomien, ikke spekulere i finansmarkeder og kapitalplasseringer eller engasjere seg i skatte-paradiser og hvitvasking av penger, slik de har gjort i de siste årtiene – og vil fortsette å gjøre, selv om de skulle bli omgitt av reguleringsmyndigheter.

Det andre poenget er at det finansielle sammenbruddet ikke bare var en bankkrise. En finanskrise er ikke isolert fra det som skjer i den produktive sektoren av økonomien: Industriproduksjon, teknologi, steder som faktisk lager ting som sirkulerer, og som bankene så spekulerer med. Bankene tjener ikke penger annet enn seg imellom, verdiene må komme annetsteds fra. Banksammenbruddet var i virkeligheten et symptom på det faktum at de produktive sektorene i den kapitalistiske økonomien ikke lenger var profitable nok til å holde dette korthuset oppe. De som argumenterer med at det bare var en finanskrise og at løsningen ligger i å kontrollere finanssektoren, overser krisens sanne natur, og derfor kan de i virkeligheten ikke løse den.

Kan man si at finanssektoren bidrar til ustabiliteten i systemet?

Helt klart, for den har blitt større og mer betydningsfull. Da profittraten falt på 1960- og 1970-tallet og forble ganske lav i de produktive sektorene i den nyliberale perioden, var en av de motvirkende faktorene å flytte investeringene inn i finanssektoren, banker og andre institusjoner, for å få profitt på bekostning av investering i den produktive sektor. Målt i prosent av det som ble produsert, gikk de produktive investeringene ned i de fleste økonomiene i 1980- og 1990-årene. Behovet for å skifte over til finanssektoren og andre steder, er en indikasjon på den kapitalistiske økonomiens svakhet mot slutten av det 20. århundre. Så JA, det er en viktig del av kriseprosessen. Men samtidig er det et symptom på den manglende evnen til å få profittraten opp.

Økonomene forutså ikke Den store resesjonen i 2007–2009?

Boken har en seksjon som ville ha vært morsom hvis den ikke var så tragisk. Samfunnsøkonomiprofesjonen, de økonomiske institusjonene og andre ‘eksperter’ så ikke at Den store resesjonen var i anmarsj, snarere tvert imot. Sentralbanker og regjeringer var overbevist om at alt var fint, og hvis det var et problem, kunne det lett løses.

Da krakket kom, var de ute av stand til å forklare hvorfor det hadde skjedd. De fortsatte å nekte for det og trodde at det ville ende raskt, noe det ikke gjorde. De var ute av stand til å forklare hvorfor det var sånn, og selv nå kan de ikke virkelig vite hva de skal gjøre for å få tingene i gang igjen. Institusjonene, sentralbankene og regjeringene kjemper fortsatt for å få økonomien opp over det svake nivået som den er på, fordi de ikke forstår hva som skjedde og hva de skal gjøre med det.

Det var ett eller to mennesker som faktisk så farene tidlig på 2000-tallet. De så den enorme boligboblen i USA og at den umulig kunne vare; noen så en voldsom økning i private lån, en finanssektor som de også anså for å være farlig. Det var en eller to radikale økonomer som ikke sluttet seg til den fullstendige enigheten, men som faktisk så de virkelige farene. Og en eller to marxister hevdet det synet at på tross av den voldsomme oppgangen i boligpriser og kreditter, så skjedde det en forverring av de underliggende profittforholdene, og at det eksisterte motsigelser som ville føre til krakk.

En av dem var Anwar Shaikh. Han forutså et stort krakk med en depresjon som resultat. Jeg ga en lignende prognose i 2005–6. Jeg argumenterte for at det var et sammentreff av sykliske bevegelser som møttes: Synkende profitt, en topp i boligmarkedet og en generell nedgangssyklus som hadde fått navn etter den russiske økonomen Kondratieff. Alle disse syklusene møttes nå i en depressiv nedtur. Etter mitt syn tydet dette på at det kunne bli en ganske alvorlig nedgang. Jeg trodde den ville komme i 2009–10, men jeg var litt sent ute for den kom faktisk tidligere. Det var altså en håndfull mennesker som så denne krisen komme. 99 prosent av økonomene gjorde det ikke.

Du sammenligner USAs posisjon i dag med den som Storbritannia var i under den siste krisen på 1930-tallet: Holdt fast ved hegemoniet samtidig som økonomien ble undergravd. Hvordan kommer det til å utvikle seg i tiden som kommer, kunne f.eks. Kina overta den rollen?

USA, den største økonomien, har kommet litt mer til hektene enn Europa og Japan, som har strevd veldig, og mange av de framvoksende økonomiene som Brasil, Russland, Sør-Afrika. De er inne i en resesjon, og de har ikke i det hele tatt kommet seg opp igjen. USA gjør det litt bedre, men har fortsatt bare en vekst på omkring to prosent per år siden 2009. Den pleide å være 3,5 prosent i gjennomsnitt for perioden fra 1945, og av og til raskere i de gyldne årene.

Dette er en veldig svak opphenting, og den ser ut til å renne ut. Mens depresjonen fortsetter, kommer rivaler som gjør det bedre, i posisjon til å utfordre det hegemoniet som USA har hatt økonomisk. USAs økonomi har tapt terreng – i alle fall økonomisk – i løpet av de siste 30 årene. Den har ikke lenger den samme andel av industriproduksjonen i verden, sammenlignet med Tyskland og Japan og selvsagt Kina, som har vært den raskest voksende økonomien i de siste 20 årene, og som har blitt en økonomisk stormakt nå.

Selv i andre deler av det økonomiske spektrum – tjenester, teknologi – har USA fått rivaler. USA er fortsatt overlegen fordi det har en massiv finansiell sektor, som kontrollerer og tilbyr kapital over hele verden. Sammen med Storbritannia – et annet stort finanssentrum – gir det USA kontroll, på tross av sin svakere produktive posisjon, gjennom utvidelse av sitt kredittherredømme. Og USA er den suverent største militærmakten, større enn alle de andre militærmaktene til sammen, noe som igjen gir det en sterk posisjon. Du kan trekke parallellen til det romerske imperium, som fortsatte å ha hegemoni i hundrevis av år fordi det hadde en romersk armé og kolossale finansielle ressurser. Amerika er i en tilsvarende situasjon, men det begynner å få rivaler.

Kapitalismen står overfor noen avgjørende utfordringer i løpet av de kommende 20 årene. Den første er klimaendringene og global oppvarming, som er et alvorlig problem som kapitalismen ikke gjør noe med. Det truer virkelig framtida til den menneskelige rase og til hele kloden, hvis ikke noe gjøres.

Det er også kolossale ulikheter i rikdom og inntekt i verden, og det skaper enorme sosiale spenninger. I løpet av de siste 25 årene har forskjellene i inntekt og formue globalt nådd et nivå som vi ikke har sett på kanskje 150 år.

Og det er en nedgang i produktivitet: Kapitalismen har ikke klart å utvide produktivkreftene for å forsyne folk med det de trenger. Teknologien har ikke utviklet seg til det nivået som er mulig, og produktivitetsveksten er meget svak.

Alle disse faktorene truer kapitalismens framtid når det gjelder å møte folks behov, og de truer USAs evne til å opprettholde hegemoniet sitt. Så rivaliseringen mellom de store kapitalistmaktene vil bli sterkere, og også mellom USA og Kina, fordi Kina er en meget stor trussel når det gjelder handel og produksjon, og sannsynligvis i finans og teknologi i framtida. Dette er de stadig sterkere motsigelsene som finnes i kapitalismen, de truer til og med klodens eksistens.

Du vier et særskilt kapittel til eurosonen. Det er blitt særlig relevant etter Brexit. I løpet av de siste 15 årene har vi sett skjerpede motsetninger mellom Nord og Sør, spesielt Tyskland på den ene siden og Hellas, Spania og Irland på den andre. Hvordan vil du trekke det videre?

Prosjektet med den Europiske Union var en plan fra den europeiske kapitalens ledende strateger etter 1945. De ville ikke ha en ny krig, ikke mer splittelse i Europa. De ønsket å utvikle den kapitalistiske basisen innad i Europa, som en samlet kraft som på verdensbasis kunne utfordre USA og Asia, spesielt Japan på den tiden. De ville få slutt på at nasjoner førte små kriger som ble til verdenskriger. De ville samle seg. De ville bruke arbeidskraftressursene og kapitalressursene i hele Europa og utvikle en kapital som omfattet hele Europa, for å utfordre resten av verden. Det var planen.

Først innførte de en tollunion, som brøt ned tollmurene mellom tre av de fire største økonomiene, inkludert Nederland. Senere utviklet de Fellesmarkedet (EEC) slik at handelen også ble utvidet på alle andre områder, ikke bare toll men felles reguleringer, satser og vilkår for handel innen Europa. Og så selve Den europeiske union, som betydde at politiske institusjoner ble etablert for å samle Europa til å bli én makt.

Det største skrittet forover ble å innføre en felles valuta som i alle fall omfattet de kjerneområdene i EU som var forberedt og i stand til å slutte seg til. Tyskerne var enige i at en sterk D-Mark skulle integreres i en euro-valuta sammen med Frankrike, Italia og andre økonomier, inkludert Nederland. Det ble sett som et nødvendig skritt for å ytterligere samle Europa som en makt i verden.

Men det er vanskelig å utvikle én valuta under kapitalismen, én union, når kapitalismen samtidig som den utvikler sine produktivkrefter, også trekker ting fra hverandre. Det er sånn at de svakeste økonomiene i en kapitalistisk union faktisk blir svakere sett i forhold til de sterkeste økonomiene. Det er slik kapitalismen fungerer. Den hjelper faktisk ikke den svake til å nærme seg den sterke. Så etter at euroen ble dannet, ble de svakeste økonomiene innenfor EU, spesielt i euroområdet, enda verre stilt enn før – relativt sett. De gikk relativt sett tilbake, mens den som først og fremst vant på at euroen ble innført, var kjernen, spesielt Tyskland.

Den store resesjonen synliggjorde denne splittelsen i eurosonen. Europrosjektet var som et tog som blir presset av sporet av den økonomiske krisen. Det er veldig vanskelig å sette toget på sporet igjen, fordi så mange av de svakeste landene falt av, og de sterkeste landene ikke var forberedt på å hjelpe dem ut av problemene.

Europrosjektet ville bare fungere hvis man hadde en fullstendig skattepolitisk union, en fullstendig føderal union, som i USA. Men husk på at USA bare oppnådde det etter en fryktelig borgerkrig som knuste opposisjonen i det slaveeiende Sør. Idéen om en full skattepolitisk union hvor alle betaler de samme skattene, hvor det er én regjering, én valuta som anvendes over hele fjøla: Det er ikke mulig i Europa for øyeblikket, særlig ikke etter Den store resesjonen. Faktisk er det tvert imot: Faren er at europrosjektet og EU-prosjektet kunne bryte sammen særlig hvis det kommer enda en kraftig nedgang i framtida.

Brexit er et eksempel på den spenningen. Britiske kapitalistiske strateger har aldri vært virkelig ivrige tilhengere av idéen om europeisk integrering. De hadde fremdeles illusjoner om at Storbritannia hadde store nok muskler til å kunne operere på egen hånd, eller at Storbritannia kunne være den amerikanske kapitalismens juniorpartner og dermed ikke behøvde å integreres i Europa for å ha framgang. Den britisk herskerklassen var delt mellom dem som mente at Europa var svaret, og dem som mente at det var bedre å operere på egen hånd eller sammen med USA.

Denne splittelsen kom til synet med Den store resesjonen, da Europa hadde en enorm euro-gjeldskrise, Hellas, Spania og Italia kom inn i en dyp depresjon, og det fransk-tyske lederskapet mislyktes i å skaffe støtte til disse landene som del av EU-prosjektet. Derfor sa noen britiske kapitalister: «Vel, Europa er i virkeligheten ikke det stedet der vi kan hente profitt; vi klarer oss bedre på egenhånd». Denne politiske splittelsen viste seg i folkeavstemningen. På mange måter vil dette være en komplett katastrofe for britisk kapitalisme; ved at dens strateger ikke vet hvilken vei den kommer til å gå.

I boka antyder du at ingen depresjon er permanent. Da er det altså en vei ut for kapitalismen?

Noen marxister sier at vi er i en permanent stagnasjon eller depresjon. Jeg er ikke enig. Opp gjennom årene har kapitalismen vist at den kan finne en vei ut, hvis den kan gjenskape forutsetningene for en høyere profittrate, slik den gjorde etter annen verdenskrig og på slutten av det 19. år-hundres depresjon.

Hvordan gjør man det? Den eneste måten er å få opp lønnsomheten. Det betyr å ødelegge verdien av gammel kapital som ikke lenger er produktiv. Det betyr å bli ‘mager og gjerrig’, å kutte ned de gamle og dårlige plantene i hagen din og tillate nye å gro opp. Selvsagt vil dette gå på bekostning av folks jobb og levebrød, fordi vi snakker om mennesker som mister jobbene sine som resultat av nedstenging av fabrikker og forretningsvirksomhet, sammenslåinger, salg av bedriftenes eiendeler, oppsigelser av arbeidere, generell reduksjon i produksjonsnivået for å øke lønnsomheten. En kraftig nedtur, kanskje en serie av nedturer kan gjøre det. Inntil da vil vi fortsette med denne depresjonen. Systemet trenger å bli kvitt en hel del gjeld, knekke en hel del banker, stenge en hel del gammel næringsvirksomhet og selskaper. Det er forferdelig, men det er det kapitalismen gjør for å revitalisere seg selv.

Deretter kunne kapitalismen livne til igjen og bruke all den nye teknologien som alle snakker om – roboter, automatisering, ‘Internet of things’, alle disse formene for teknologi som kan komme til å øke – og også utnytte nye områder i verden som fremdeles har store mengder av billig arbeidskraft som kan brukes sammen med denne teknologien.

Kanskje kunne de politiske og økonomiske forutsetningene for et slikt fornyet liv for kapitalismen inntreffe om – la oss si – det neste tiår, som et resultat av flere kraftige nedturer, men bare hvis arbeidsfolk i de landene som får svi for dette, er ute av stand til å endre situasjonen på noen som helst måte, og kapitalistene og deres strateger og politiske representanter forblir ved makten.

Men selv om det skjer, så vil ikke kapitalismen komme til å løse sine problemer i uendelig tid. I virkeligheten blir det stadig vanskeligere for dem å få et slikt fornyet liv og ekspandere, med global oppvarming, lav produktivitet, økende ulikhet og med mindre og mindre områder i verden å utnytte som ikke allerede er proletarisert, urbanisert og del av det globale kapitalistiske systemet. Det er mindre rom for kapitalismen å ekspandere i. Den begynner å komme tett opp mot sin bør-brukes-innen-dato historisk sett. Men den kan likevel komme til å få enda en ekspansjonsperiode i løpet av 20 års tid.

Marta Breen og Jenny Jordahl:
Historiske kvinner i bilder
Oslo: Forlaget Manifest, 2016, 160 s.

Marta Breen og Jenny Jordahl er nok en gang på oppdrag for å gjøre feminisme mer tilgjengelig for folk flest, denne gangen med historiebok – i tegneserieform. Breen og Jordahl er lei av at kvinnene så ofte spiller biroller, og gir oss i 60 damer du skulle ha møtt oversikt over seksti kvinner som har vært viktige i norsk historie. De utvalgte kvinnene varierer veldig i bakgrunn og miljø, de er kunstnere, forfattere, fagforeningsfolk, dyrevenner, professorer, kristne og atleter. Til felles har de at de er kvinner som har gjort noe banebrytende i sin tid. Eksempler på dette er Nic Waal som åpnet Norges første institutt for barnepsykiatri, Ingrid Bjerkås som var Norges første kvinnelige prest, «Bikkje-Lisa» Kristoffersen som stiftet dyrebeskyttelsen i Kristiania, og fotografen Elisabeth Meyer, første vestlige kvinne som reiste gjennom Persia alene.

Kvinnene presenteres i kronologisk rekkefølge fra Camilla Collet født i 1814 til kurdiske Shilan Shorsh som døde i 2013. Med cirka seks tegneserieruter fordelt på en dobbeltside oppsummerer forfatterne kvinnens liv og virke. Det er litt betenkelig at en av seks tegneseriebobler ofte brukes på å fortelle om kvinnens giftemål, partnerskap og skilsmisser. I noen tilfeller er det absolutt relevant, som for Amalie Skram som baserer romanen Constanse Ring på sitt eget tvangsekteskap. Eller for kvinnene som hadde partnere av samme kjønn i en tid da det var helt utenkelig, som den svært kristne Synnøve Finden og komponisten Pauline Hall. I andre tilfeller er det ikke særlig interessant. For eksempel var det Fredrikke Marie Qvam, gift med venstrepolitiker Ole Anton Qvam, som opprettet av Norske kvinners sanitetsforening, og historien kunne blitt fortalt uten hans deltakelse. På sidene om Camilla Collett brukes så mye som halvparten av rutene på hennes kjærlighetsforhold. Da forfatternes ønske er å lage en historiebok der kvinnen ikke lenger er birolle, er det merkelig å gjøre mennene til biroller der de kunne vært helt fraværende. Så kunne man heller brukt denne plassen på å fortelle mer om henne.

I mange tilfeller blir nemlig fremstillingene litt vel korte. Med noen unntak vies det kun en dobbeltside til hver kvinne. De godt kjente Sigrid Undset, Inger Hagerup og Haldis Moren Vesaas får bare en illustrasjon og et sitat. Dette er antakelig et valg Breen og Jordahl har tatt for å få plass til så mange damer, men da hele boka er på snaue 160 sider kunne forfatterne med fordel brukt litt mer plass på hver enkelt. Det er positivt at boka vekker interesse og gir inspirasjon til videre studier, men det er i korteste laget når leseren blir sittende igjen med en liste over navn for å lese mer.

Bakerst i boka er det også laget en hendig tidslinje med milepæler for norsk kvinnekamp som viser når de forskjellige damene gjorde det de er kjent for. Fra 1960 til nyere tid ser det hele litt magert ut. Dette er vel en naturlig konsekvens av at premisset for boka er 60 damer du skulle ha møtt, men kanskje bør det lages en oppfølger 60 damer du bare må møte med damer som lever i dag. Uansett er det fantastisk å lese en historiebok skrevet av kvinner om kvinner, og som viser oss at det er grunn til å være stolt av alt det som dyktige og modige damer har gjort. Det er en rendyrka, lettlest, inspirerende og tøff bok. At boka er i tegneserieform gjør det mulig å formidle mye fakta uten at det blir kjedelig. Enda viktigere, det gjør det mulig å nå ut til en annen gruppe enn de som vanligvis kjøper historiebøker, for eksempel ungdom. Boka bør altså være obligatorisk på alle landets skolebiblioteker og ligge under årets juletrær til alle tenåringene vi kjenner.

Kaisa Celius-Ewald

I boken til Jan Strömdahl, Kubas omställning till ekologisk hållbarhet (Forlaget Langholmen, 2016) sier han at «Cuba remains the only sustainable country in the world».

– Etter å ha lest boken måtte jeg bare hive meg på toget til Stochholm for å møte forfatteren.

Lokalvala i juni i år markerte eit vendepunkt i italiensk politikk, der Femstjerners-rørsla overtok styringa av viktige byar som Roma og Torino (Gramscis by) etter Det Demokratiske Partiet.

Femstjernersrørsla klarte dei siste åra å bygge seg opp på populistiske kjensler som er resultatet av skandalar og korrupsjon gjennom mange år. Dei har stått fast på behovet for meir demokrati (i røynda eit internettbasert fåmannsvelde), og at sivilsamfunnet står over den politiske eliten, og slik har den populistiske rørsla skaffa seg mange veljarar frå venstresida også.

Kva så med venstresida? Resultatet for det nye venstrepartiet «Italiensk Venstre» i lokalvala blei elendig (4,7 % i Roma og 3,7 % i Torino. Partiet blei støtta både av «Kommunistisk attreising» og «Venstre, fridom og økologi», og mange venstreveljarar oppfatta det enten som del av etablissementet, eller som ineffektive.

Venstresida er svært fragmentert. Det er viktige sosiale rørsler (først av alle den mot lyntogbanar, i Susa-dalen i Piedmont) som både utfordrar nyliberalismen og er mottakelege for varselropet frå populismen. Men som eit heile, ulikt Hellas, Spania og Frankrike, har ikkje dei ulike protestrørslene i Italia fødd ei sterk og meir eller mindre samla rørsle. Ikkje eingong då Arbeidslova (Jobs Act) vart vedtatt under Renzi-regjeringa i 2014–2015, lova som underminerte grunnleggande arbeidarrettar.

Kva er til venstre for Venstre (orsak ordspelet) i Italia: eit mangfald av grupper (kalla «kollektiv» på italiensk) med antikapitalistisk profil (medrekna mange feministgrupper) som klagar over at sjølvorganisering ikkje har fungert, som held fram fordi dei manglar ein organisasjon som kan stille spørsmålet: korleis vende kampen til direkte demokrati, autonomi, mot-makt, og til sist til vegar mot revolusjon?

Ein gong var alt saman ei oppgåve for arbeidarklassens parti – og no? Etter å ha fjerna orda «klasse» og «kommunisme» frå ordtilfanget sitt, kjenner den italienske venstresida seg uvel ved sjølve tanken på «parti». Men alle forsøk på å bygge alternative former for samordning (nettverk, føderasjonar osv) har slått feil fram til no i Italia: kvar gong fell venstresida tilbake til illusjonen om at ein ny «boks» med nytt namn (men gamalt politisk personale) vil trekke til seg veljarar igjen.

På andre sida må ein ha i mente hendingane i Hellas. Ei rørsle bygd på sjølvorganiserte kampar førde til siger i valkampen og samordning lokalt og nasjonalt, men blei så snytt med EU-diktata – det syner at utan ei internasjonalt retta plattform og samordning så vil jamvel ei sterk rørsle vere dømt til å tape.

Med Luxemburgs ord er sosialistisk politikk å vise sambandet mellom dei store spørsmåla, og utforme slagord. Men i dag, når sjølve orda kommunisme/sosialisme er diskreditert, så er ikkje uformelle nettverk – ofte på lokalnivå – nok, sjølv om dei er grunnlaget for å starte kampar. Samordna aksjonar både innanfor og mot institusjonar, retta mot å erobre og reorientere stat og overnasjonale krefter er viktig, og må hente lærdommar frå erfaringane til radikale parti over heile Europa og arven etter Europas Sosiale Forum.

Teorien til Nicos Poulantzas om statens relative autonomi og den uferdige samansettinga av både den herskande og underordna klassen – og det skiftande tilhøvet dei imellom – kan vere til noko hjelp til å redefinere omfanget for kampane (den vanskelege balansen mellom sjølvorganisering og erobring av politisk makt), og potensielle alliansar mellom ulike sosiale rørsler, og mellom dei og politiske organisasjonar.

Den underordna klassen må møte ikkje bare utbytting basert på kjønn og etnisitet, men også eit skilje mellom produktivt og reproduktivt arbeid, mellom folk i arbeid og arbeidslause, mellom arbeidarar med fast arbeid og dei med midlertidig arbeid.

Alle marxistar verdt namnet må ta tak i spørsmålet om korleis ein skal sameine alle desse kategoriane og omsette krava deira til eit felles antikapitalistisk program.

Om me ikkje kan finne opp sosialismen, bør me i det minste prøve å sjå han for oss (men vere opne for korreksjonar og nye vegar) om me vil vere truverdige når me snakkar til det store fleirtalet av folk, som har akseptert kapitalistisk utbytting og underordning av kvinner som naturlover. Me treng ein klassebasert politikk, og eit prosjekt for sjølvorganisering retta mot sjølvstyre om me ønsker snu herskande oppfatningar. Det betyr at me kunne forklare kva me meiner med «klasse» og «sjølvstyre».

Elles vil venstresida halde fram med enten å snakke til seg sjølv, eller løpe etter populisme og identitetsorienterte rørsler, og gløyme at etterlikningar alltid er mindre tiltrekkande enn originalane.

Monica Quirico

(Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.)

80 år er lenge siden, men i dagens Spania er borgerkrigen fortsatt en mørk og uoppgjort fortid, i sterk kontrast til det gjengse mediebildet av landet hos oss med sol, sommer og Kanariøyene. Bare sjelden ser man noe om borgerkrigen hvor en halv million ble drept.

Per Velde er pensjonert lektor og bor på Nøtterøy.

Nei, Nordahl Grieg sa det ikke akkurat sånn, ikke om Spania, men han kunne ha sagt det, med sitt utrettelige arbeid for republikken under borgerkrigen 1936–39. Det samme var tilfelle for venstresida og arbeiderbevegelsen i alle land:

Krigen utløste et enormt solidaritetsarbeid – Spania var i folks hjerter – og aldri noensinne hadde det i Norden vært samlet inn så store summer.

For mange spaniere er dette ikke over, fordi det i 1977, etter Francos død, ble vedtatt en «glemselslov» som forbød å straffeforfølge krigsforbrytelsene, og tallrike massemordere har derfor gått fri.

Men – nå skjer det likevel noe. Etter flere tiårs taushet ble det i 2007 vedtatt en «lov om historiske minner». 570 Francomonumenter er nå blitt fjernet fra offentlige steder, og 188 000 etterkommere av republikanere i eksil har fått spansk statsborgerskap. Og – regjeringen har offentliggjort et kart over 2000 massegraver som man nå har begynt å åpne. Der ligger over 150 000 sivile venstreorienterte, ikke-krigførende, bakbundet og torturert som levningene viser.

Hva var så bakgrunnen for denne grusomme krigen? Viktigst var åpenbart Spanias nesten middelalderske samfunnsforhold: En analfabetisme på 45 prosent, på landsbygda nesten det dobbelte; i 1930 gikk f. eks. 80 000 barn i Madrid ikke på skole. Folket var lutfattig, mens godseierne, én promille, eide 2/3 av jorda. Og Kirken var styrtrik, uten sosial samvittighet: I 1912 kontrollerte jesuittene 1/3 av all spansk kapital og eide fabrikker, bergverk, banker og jernbaner. Våren 1936 skrev Kirkens primas rett ut at folket betraktet dem som fiender.

Ved valget i 1931 ble republikken innført. Stat og undervisning skulle nå bli sekulær, og en jordreform og sosiallovgivning påbegynt. Men i 1934 fikk høyresida igjen flertall, noe som førte til væpnet oppstand i flere byer. I februar 1936 vant så den nye Folkefronten valget, en sentrumvenstre front med tre borgerlige og tre arbeiderpartier. Av 464 representanter i Cortes var 99 sosialister og 17 kommunister, men ingen kommunister satt i regjeringen til den borgerlige Manuel Azana. Valgseieren utløste begeistring blant millioner av fattige spaniere som nå på egen hånd begynte å okkupere jorda til kirken, adelen og godseierne, særlig under innflytelse av de mange millioner sterke anarko-syndikalistene. Også industri ble overtatt og drevet av arbeiderråd. Regjeringen forbød dette, men ble likevel omtalt som Anti-Krist og kommunistisk i borgerlige aviser i utlandet.

Den 18. juli 1936 innledet så høyresida sitt militærkupp. I kaserner over hele landet kommanderte offiserene soldatene ut for å besette strategiske punkter. Da skjedde noe uventet: Folkemassene reiste seg spontant til motangrep, tvang myndighetene til å utlevere våpen eller brøt seg inn og tok dem, og i voldsomme kamper nedkjempet de kuppmakerne i de større byene – ofte sammen med politiet og lojale avdelinger. Gjennom denne heltemodige innsatsen reddet folket foreløpig republikken. Mer enn halve territoriet var på regjeringens hender – viktigst var Madrid, Katalonia og Baskerland med industri og en sterk arbeiderklasse.

Men situasjonen var ikke gunstig: Regjeringen hadde flåten og størsteparten av flyvåpenet, fascistene hadde hæren, marokkanske leiesoldater og fremmedlegionen. Og opprørerne stod sterkt i overklassen i regjeringsområder og administrasjon: Man regnet med at ethvert vedtak én time seinere var kjent hos fascistene. I en slik situasjon måtte republikken øke industriproduksjonen, opprette en ny hær, utdanne offiserer og sette i gang et storstilt oppkjøp av våpen fra utlandet. Samtidig som den skulle holde stand mot en profesjonell hær.

Men nå led landets lovlige regjering en skjebne den ikke hadde regnet med: Vestmaktene innførte den såkalte non-intervensjonen. Overfallsmann og offer ble sidestilt, ingen skulle få kjøpe våpen. For første gang i Europas historie ble en folkevalgt regjering umyndiggjort av de andre statene. Tyskland og Italia var selvsagt med på dette, samtidig som de lot krigsmateriell og tropper strømme til Franco; man anslår at den tyske Legion Condor (mest flyvåpen) hadde 12 000 mann i alt, italienske tropper utgjorde 78 000, og det fascistiske Salazar-regimet i Portugal sendte 20 000. Under hele krigen fikk fascistene også drivstoff av Texaco, og lastebiler og kjøretøyer fra Studebaker, Ford og General Motors. Alt på kreditt. Til republikken kom det etter hvert en del materiell fra Sovjetunionen og Mexico.

Men om regjeringene sviktet Spania, så gjorde ikke folket det. Over hele Europa spratt det opp solidaritetsorganisasjoner for republikken, støtten i arbeiderbevegelsen var massiv, og de politiske konfrontasjonene var bitre og kan bare sammenliknes med Vietnam-krigen på 60-tallet. I Norge så borgerlige aviser bort fra at regjeringen var demokratisk valgt, og støttet Francos stadig blodigere statskupp. Som borgerskapet i de fleste land. Noe som fortalte Europas revolusjonære at de hadde helt rett: Borgerskapet ville aldri respektere et parlamentarisk demokrati som kunne føre til sosialisme. (Her kan man sammenlikne med kuppet i Hellas i 1967 og Chile i 1973).

Men nå strømte en mektig bølge av utenlandske frivillige til Spania, de fleste arbeidere – mest kommunister og sosialister – for dette var ikke bare Spanias kamp, men hele arbeiderklassens kamp mot fascisme og reaksjon. Og De internasjonale brigadene ble organisert etter språk: Amerikanere og engelskmenn i «Lincoln», franskmenn i «Paris-kommunen», tyskere og skandinaver i «Thälmann», italienere i «Garibaldi», dessuten en Balkan-brigade m. fl. Antallet frivillige kom etter hvert opp i minst 40 000 mann, pluss 10 000 i saniteten. Ca 20 % ble drept. Fra Norge reiste ca. 300, fra Danmark og Sverige 500–550; de største kontingentene var tyske og italienske antifascister. Men snart ble det i alle land innført forbud mot å kjempe i Spania – i Norge under justisminister Trygve Lie som lot politiet raide NKPs lokaler på jakt etter vervelister.

I ettertid har mange frivillige fortalt om den varmen de ble mottatt med i Spania, hvordan Syden og menneskene der overveldet dem, og den livslange kjærligheten de etter hvert kom til å føle for dette folket og dette landet – og sorgen etterpå. En norsk frivillig forteller: «Første gang en større gruppe skandinaver skulle i ilden, kjørte vi ut fra Murcia, med tog nordover, mot Madrid. En fantastisk dag! På alle stasjoner ble vi hylla av folkemassene, og unge kvinner kom bort til oss med brød og vin og favnen full av blomster, og omfavna oss – oss! – fremmede menn som ville kjempe for dem i solidaritet. Det var en utrolig oppmuntring for dem at vi var der, aldri hadde jeg følt en slik kjærlighet og respekt fra ukjente mennesker. Jeg, en vanlig arbeider, plutselig var jeg noe, et verdifullt menneske. Dette kan jeg aldri glemme. Og jeg kjente en mektig følelse av fellesskap og tenkte at dette var forsmaken på sosialismen.»

Krigen ble blodig. Det tyske Luftwaffe ville utprøve nye våpen og bombet den lille byen Guernica og drepte over 300 i historiens første terrorbombing mot sivile. Høsten 1936 gikk fascistene særlig brutalt til verks, da de samlet sammen venstre-sympatisører som ble skutt og kastet i masse-graver. Dette var terror utført etter ordre fra ledelsen, mens terror på republikansk side, som regjeringen strengt forbød (minst 38 000 drepte), var spontane myrderier utifra hatet til undertrykkerne. Det voldsomme hatet omfattet også Kirken hvor tusenvis av klostre, kirker og religiøse skoler ble brent og 7000 geistlige myrdet. «Krist og Anti-Krist slåss på vår jord …» – underlagt Moskva og frimurere – «disse mørke samfunn styrt av den semittiske internasjonale,» het det fra biskoper, og både kirken og fascistene hevdet at dette var et korstog for Kristus.

Våpenboikotten skyldtes åpenbart radikaliseringen av folkemassene i Spania, samtidig som det i mange europeiske land var hard klassekamp. Vestmaktene så bort fra folkeretten fordi de var redde for sosialisme og et styre i Spania som var mindre fiendtlig til Sovjet-Unionen. Mens Hitler ønsket en alliert i det vestlige Middelhavet. På venstresida hevdet de at det som foregikk i Spania, var generalprøven på den kommende storkrigen, og at det var der fascismen måtte stoppes. Og i Folkeforbundet hudflettet Spanias representant unnfallenheten og krevde støtte for den lovlige regjeringen – og fordømmelse av Mussolini i Etiopia og Hitler i Tsjekkoslovakia.

Kommunistpartiet, som i begynnelsen var et lite parti, vokste kraftig under borger-krigen og fikk stadig større innflytelse; etter hvert kom de også med i regjeringa. Grunnen var deres evne til organisering, og at de fikk stadig større tillit som den sterkeste antifascistiske krafta fordi de nesten uavbrutt og på egen hånd klarte å stampe stadig nye arbeiderbataljoner opp av bakken.

Men strid i republikanernes leir, omrokeringer i regjeringa, boikotten fra Vesten og den tunge hjelpen fra Hitler og Mussolini fikk langsomt krigen til å svinge i fascistenes favør. Og ved månedsskiftet mars–april 1939 var borgerkrigen over. Uten å møte motstand marsjerte «nasjonalistene», sammen med tyske og italienske avdelinger, inn i Madrid, til en befolkning som etter årelang beleiring var utsultet og apatisk og nesten uten strøm og varme. Spania ble en korporativ stat etter tysk og italiensk mønster, og henrettelsene av politiske motstandere fortsatte ennå i mange år.

Nå sendte paven gratulasjoner, og Franco fikk ordenskorset «for sin innsats for Gud og Kirkens sak». Og så seint som i årene 1987–2007 erklærte paven 998 geistlige «martyrer» (drept av folket) for salig-kåret. Ingen republikanske prester henrettet av Franco var med på lista.

Ved kapitulasjonen var de internasjonale brigadene få måneder i forveien blitt oppløst. De som ikke kunne reise hjem, ble internert i leirer i Frankrike. Blant de tyske anti-fascistene sørget Trygve Lie for at mange sosialdemokrater fikk komme til Norge. Kommunistene ville han ikke ha. De satt der da Tyskland invaderte Frankrike, ble tatt av Gestapo og forsvant.

Om Folkeforbundets svik skrev en av landets kjente forfattere:

Disse menn er like lite i stand til å skjønne framtida og ta tiltak mot det som venter, som de er naive og tror krigen er sendt av skjebnen. Dermed er de med på å gjøre storkrigen uunngåelig. For der hvor fornuft og moral har sagt farvel, er bare brutaliteten tilbake. Men i og med at de har fått utsatt den grusomme krigen, er det de som er skyld i at den vil bli desto verre.

Få måneder seinere rullet Hitler inn i Polen.

– Det 20. århundret var preget av klassekamp på arbeidsplassene, i velferdsstaten og i samfunnet. Det var en offensiv venstreside med et prosjekt.

Nå er vi på defensiven, presset inn i et hjørne og prøver så godt vi kan å forsvare det som er oppnådd, selv om mye av det kollapser rundt oss, sier Chrisstos Giovaopoulos i dette intervjuet.

Christos Giovaopoulos er aktivist i den greske selvhjelpsbevegelsen. Han arbeider med å koordinere og utvikle kollektive løsninger på de sosiale problemene som følger av den økonomiske krisa i Hellas.

Stian Bragtvedt er leder av internasjonalt utvalg i Rødt og medlem i redaksjonen til Rødt!.

På Popvenstre deltok du i en panelsamtale om erfaringer fra Hellas og veien videre for Europas radikale bevegelser. Flere enn meg ble nok overrasket da du slo fast at «venstresida er død, men vet det ikke enda». Hva mente du egentlig med det?

Vel, jeg tok kanskje litt hardt i. Men så jeg ikke blir misforstått, la oss starte med det grunnleggende. Jeg mener ikke at vi skal forlate vårt politiske prosjekt eller ideologi. Jeg mener heller ikke at venstresida, enten det er kommunister, venstresosialdemokrater, progressive eller radikale skal forkaste 300 år med erfaringer og tradisjoner. Det er ikke det jeg mener. Det jeg vil, er å rope et varsko med tanke på de endringene vi trenger å gjøre for å oppdatere og fornye venstresida for det 21. århundret. Vi må ta inn over oss at vi på mange måter befinner oss i ny situasjon etter den økonomiske krisa som ble utløst av finanskrisa i 2007–2008. Dette kommer i tillegg til forandringer som kommer av globaliseringen, nyliberalismen og informasjonsrevolusjonen. Tankesettet, den politiske kulturen og organisasjonsformene til de sosiale bevegelsene henger fortsatt igjen i det gamle samfunnet. Da var produksjonen i industrien utgangspunktet for den politiske overbygningen. Det 20. århundret var preget av klassekamp på arbeidsplassene, i velferdsstaten og i samfunnet. Venstresida som vi kjenner den, sprang ut av og deltok i disse kampene, og bærer preg av det. Det var en offensiv venstreside med et prosjekt. Nå er vi på defensiven, presset inn i et hjørne og prøver så godt vi kan å forsvare det som er oppnådd, selv om mye av det kollapser rundt oss. Forsvarskampene er viktige, og må føres. Men samtidig må vi skue framover. Ideene som kan revitalisere venstresida og hjelpe oss med å komme på offensiven igjen, finner vi ikke ved å skue bakover og romantisere en historisk situasjon som ikke finnes lenger.

Arbeiderbevegelsen og identiteten som arbeider vokste ut av fabrikkhallene. Felles arbeid, felles identitet ble et grunnlag for felles kamp. Nå når denne felles identiteten fragmenteres, er ikke hovedoppgaven for venstresida å bidra til en ny, kollektiv, identitet?

Jeg foretrekker å bruke begrepet identitet utelukkende deskriptivt, og en identitet kan heller ikke være et politisk mål. Jeg tror at når identitet blir sentralt, da er det et tegn på at du forsøker å forsvare noe som allerede har vært, at du skuer bakover. Men det kommer selvsagt an på hvordan man forstår identitet som begrep. Å gi et begrep definerte karakteristikker, å si at «arbeiderklassen» eller «venstresida» er sånn og sånn, det gjør fort at du lukker den identiteten. Det blir en lukket størrelse, noe som har sluttet å vokse eller utvikle seg. Å skape en arbeiderklasseidentitet, som du sier, vil fort være å definere arbeiderklassen som noe statisk. Noe man er, fremfor hva man gjør. Derfor mener jeg identitet per se er et konservativt begrep.

Det høyresida har lyktes med, er nettopp å utnytte folks misnøye ved å få politiske diskusjoner til å handle om identitet og drive identitetspolitikk. Vi må gå forbi identitetspolitikken og skape nye fellesskap og felles plattformer. Det er nødvendig for å komme forbi de identitære oppfatningene om at arbeiderklassen er, hva innvandrere er, hva venstresida er. Vi lever i en overgangsperiode hvor ting endrer seg raskt. Det vil bli flere Bernie Sanderser, flere valgseire til outsiderpartier, flere høyrepopulister som Trump og så videre. Kort sagt, det vil bli flere jordskjelv som dette, ikke bare på det politiske nivået, men det vil også bli store endringer i måten folk tenker på. Hva vi gjør og hva motstanderne våre gjør i denne overgangsperioden, vil få stor betydning for hvordan det politiske landskapet ser ut etter disse jordskjelvene. Venstresida må gå inn, og være en del av, disse tektoniske skiftene som skjer nå. Allerede har to-partisystemene i Hellas og Spania kollapset. Flere lignende endringer vil komme. Skiftet fra industriell til post-industriell kapitalisme får konsekvenser for måten folk tenker på og hvordan samfunnet ser ut.

Javel, venstre–høyre aksen er kaputt, hva nå?

Jeg sier ikke at den er kaputt eller borte, men tankgangen om høyre og venstre i politikken springer ut av et annet samfunn, og grunnleggende strukturer i dette samfunnet svekkes av de nye forholdene. Nyliberalismen, globaliseringen og ikke minst informasjonsrevolusjonen er alle bidragsytere til dette. Det var helt andre vilkår for å lage et hegemoni for arbeiderbevegelsen på 1950-tallet enn det er i dag. Jeg tror vi lever i en tid hvor det gamle systemet imploderer, fordi det svekkes på grunn av sine egne motsigelser. Dette får også følger for vilkårene for organisering og kamp. Den nye politiske konflikten er mellom det gamle establishmentet og vanlige folk. En ny politisk konfigurasjon, de etablerte politiske partiene, mot samfunnet som ikke føler seg representert av dem. Suksessen til Trump og Sanders i USA er konkrete eksempler på dette. Det er ikke nødvendigvis slik at de politiske partiene eller etablerte bevegelsene er agentene for endring. Lærdommen fra Hellas er at folket ligger foran partiene og strukturene som skulle representere dem. Så det er en motsetning mellom det nye og det gamle. De som greier å hegemonisere dette, altså komme opp med en fortelling som lager et klart fiendebilde og gir fornuftige forklaringer med handlingsalternativer, er de som kommer til å forme framtida. Det er her den radikale venstresida må gripe muligheten. Alternativet er ikke status quo, alternativet er at høyresida oppnår hegemoni og former misnøyen i reaksjonær retning.

Dette bringer tankene til debatten om venstrepopulisme og tenkere som Ernesto Laclau og Chantal Mouffe?

Forskjellige folk legger forskjellige ting i begrepet populisme, så en presisering er på sin plass. Nyliberale politikere bruker populisme som et skjellsord for å sverte alle som står på folkets side. Hvis du lover velferd og helsetjenester som bryter med nyliberal budsjettdisiplin, er du en populist. Populister er uansvarlige politikere som lover mer enn de kan holde. De skikkelige politikerne er modige nok til å fortelle folket at vi nå dessverre må gjøre noen tøffe prioriteringer for å få økonomien i gang igjen, kutte noen velferdsgoder og så videre.

Dette angrepet og denne fortellingen er det viktig at venstresida ikke er med på. Den oppnår ikke annet enn å skape politikerforakt eller apati. Hvis venstresida distanserer seg fra populismen, oppnår vi ikke noe annet enn å gi den som en gave og et nyttig redskap til den nasjonalistiske og rasistiske høyresiden. Folk oppfatter, ofte med rette, at politikerne ikke tar dem på alvor eller hører på problemene deres. Mot denne politiske marginaliseringen er det nødvendig å utvikle en politisk praksis som åpner opp rom for at folk kan delta. Ikke bare for å diskutere eller bli enige om en liste med krav som kan gis til politikere, men for å eksperimentere med løsninger på deres egne problemer. Kreftene som forsvarer det bestående, er livredde for at folk selv skal skape strukturer som kan tilfredsstile behovene deres, og beskylder også solidaritetsbevegelsen i Hellas for å være populistisk. Hvis vi virkelig vil utfordre det nyliberale hegemoniet, må vi tørre mer, være offensive og i større grad samarbeide med vanlige folk.

Vi må jobbe med ideer og løsninger som er viktige for folk, ikke først og fremst ideer som er viktige for venstresida. Vi trenger bredere og dypere deltakelse. Venstresida sitt prosjekt må handle om å åpne opp det lukkede politiske rommet, ikke gå inn i det og lukke døra etter seg.

Kathrine Geard:
Det blir sikkert glede. Kamerater i motstandskamp.
Oslo: Nygaard forlag, 230 s.

Lenge var det slik at når yngre folk ville orientere seg om kommunistenes rolle i den norske motstandskampen, så var det lite etterrettelig lesestoff å hente. Men etter hvert er det blitt skrevet mye, særlig om Asbjørn Sunde og hans menn i «Osvaldgruppa», men også en god del om Norges kommunistiske Parti (NKP) og NKP-medlemmenes rolle. Det nystartede Nygaard Forlags første utgivelse høsten 2015, var et bidrag til denne litteraturen. Boka Det blir sikkert glede, handler om motstandsinnsatsen til ekteparet Tormod og Elna Nygaard og dem de kjempet sammen med, og er på mange måter et familieprosjekt. Blant de viktigste kildene er sønnen deres Ivar Nygaard og de bildene, brevene og andre dokumenter han og kona sitter på. Forfatteren er dennes svigerdatter, journalisten Kathrine Geard, og datteren hans Ida Nygaard er forlegger og den som har stått for den grafiske utformingen. Bokas fremste styrke ligger nettopp i at beretningen er personlig – og basert på et nært forhold til familiehistorien. Her er det også viktig at Geard har kunnet bygge på grundige intervjuer hun fikk gjort med Elna Nygaard på 1990-tallet.

For denne anmelderen er det av særlig interesse at historien starter i mitt hjemme-område, Nøtterøy og Tønsberg. Elnas mor var bystyrerepresentant for NKP, og faren satt i mer enn i 20 år i styret for Tønsberg Jern- og Metall. Tormod var fra sandefjordskanten (Sandar), og sammen sto de to med utgangspunkt i leiligheten sin i Munkegata i Tønsberg i spissen for det lokale solidaritetsarbeidet for Folkefronten i Spania – og for å verve frivillige til de internasjonale brigadene. Tormod satt i styret i Vestfold Samorganisasjon, ledet en streik på Sølvvaren, og blei arrestert for sin innsats mot nazistiske streikebrytere ved et lokalt gartneri. Brevene mellom Tormod og Elna under fengselsoppholdet er bevart. Arbeidsløshet brakte de to til Oslo i 1937, der de skulle komme til å bli viktige i motstandsarbeidet.

Tormod blei leder for NKPs illegale distriktsstyre fra 1942, og som sådan engasjert i alle sidene ved partiets virksomhet. Men det var i arbeidet med flere illegale aviser at han og Elna spilte en helt avgjørende rolle, og i beskrivelsen av dette arbeidet er boka et nyttig bidrag til motstandshistorien.

10. januar 1943 blei Tormod arrestert. Elna kom til Ullevål sykehus med en ødelagt rygg, men greide siden å rømme derfra. Hun og sønnen kom seg etter hvert til Sverige. Tormod blei forferdelig torturert gjennom 30 forhør og 68 dager i håndjern, på Viktoria terrasse. Siden blei han sittende lenge på Grini, der også svigermora og ei svigerinne var blant fangene. Håpet om å overleve fikk tid til å feste seg og vokse, men den 30. oktober 1944 blei han og 21 andre kjørt til Trandum og skutt. I 2015 blei det lagt ned en «snublestein» til minne om Tormod Nygaard, der han og Elna bodde i Hegdehaugsveien fra 1940.

Elna giftet seg etter krigen med Johan Strand Johansen, hvis jødiske kone døde i Auschwitz, og som da han selv slapp ut fra Sachsenhausen, blei en av NKP-statsrådene i Gerhardsens samlingsregjering i 1945.

Jørn Magdahl

Når de mørke kveldene setter inn, og tv-kanalene bare sender slappe serier, er det godt at det finnes alternativer. Denne spalta følger derfor opp med lenker til filmer, dokumentarprogrammer og forelesninger som bidrar til klokskap og kampvilje. Det er en uslåelig kombinasjon.

En dråpe luksus

La oss starte med noe på norsk. I mediene i det siste er det kjent at Nato-generalen har brukt sin markedsmakt til å skaffe seg royalty-avtale få andre kan drømme om. Det kommer ikke som en bombe, for å bruke et nærliggende språk, at den er forhandlet fram av Knut Brundtland. Han tilhører en familie med stor evne til skatteplanlegging, som det heter. Men hvordan ser han egentlig ut når han svett forsøker å bortforklare pinligheter på vegne av Voss Foundation, som bruker Voss Water (som aldeles ikke er fra Voss, og heller ikke kommer fra en spesiell kilde) til å promovere et veldedighetsprosjekt for trengende i Kenya. Bak dette mesterverket av en dokumentarfilm står professor Terje Tvedt, som ikke alltid treffer blink, men her gjør han det til gagns. Ligger ute gratis, og i sin helhet,her.

TeleSUR og Tariq Ali

http://www.telesurtv.net/english/news/Tariq-Ali-Brazil-PTs-Austerity-Gave-Elite-Ammo-for-Coup-20161005-0033.html

TeleSUR har i snart ti år vært et alternativ for nyheter, analyser og dybdereportasjer fra det globale Sør, med medarbeidere fra flere land, men med utgangspunkt i Venezuela. Dermed er kanalen en høyst påkrevd motvekt til USAs propagandaoffensiv både i Latin-Amerika og andre steder. I det siste har de kjørt en serie på fem programmer, der den britisk-pakistanske aktivisten og forfatteren Tariq Ali presenterer og kommenterer «Global empire». Det siste av dem kom i begynnelsen av oktober, og følger – i likhet med mange andre innslag i TelesSUR – bakgrunnen og framgangsmåten for det nyliberalistiske kuppet i Brasil, forkledd som en riksrettssak. Han ser også utbredt misnøye som et resultat av innstrammingstiltak som PT bærer ansvaret for.

David Harvey

http://davidharvey.org

Få marxistiske samfunnsforskere er så godt representert i saiberspeis som David Harvey. I oktober i år byr hans hjemmeside på tre nye innslag med spørsmål og spennende debatter, som er filmet fra forelesninger ved City University of New York. Felles tema er Marx og Kapitalen: Bok, begreper og historie. I tillegg er det en video fra et foredrag fra Harvard-universitetet i mars 2016, der han i løpet av en time – etterfulgt av en nesten like lang diskusjon – gir en oversikt over global økonomi, marxistisk verdilære og markedets begrensninger (Senior Loeb Scholar lecture).

Bokredaktør
Tore Linné Eriksen er tidsskriftets bokredaktør.

I januar 2016 leverte Arbeidstidsutvalget sin innstilling.

De ønsker at folk skal ha lengre arbeidsdager og jobbe flere helger, hva som er nattarbeid skal forminskes, arbeidsgiverne skal ha mer makt og fagforeningene mindre.

Jorun Gulbrandsen er pensjonert lærer, forfatter, medlem av Rødts kvinneutvalg og var leder av AKP fra 1997 til 2006.

Normalarbeidsdagen angripes. Ingen fagforening var representert i utvalget, naturlig nok. Her skal vi se på forslag og konsekvenser.

Utvalget vil:

• Arbeid mellom klokka 21 og 23 skal ikke lenger regnes som nattarbeid, og blir dermed billigere for arbeidsgiver.
• Den sammenhengende hviletida i døgnet som vi minimum har rett til, skal ned fra 11 til 9 timer. Det betyr pausa mellom to skift. Du kan da slutte et skift klokka 22, og gå på et nytt skift klokka 07. I noen sammenhenger vil de ha 8 timer.
• Arbeidsgiver skal ensidig få lov til å korte ned den daglige, arbeidsfrie perioden (ned til 9 eller 8 timer).
• Arbeidsgiveren skal ha ensidig rett til å lage turnusordninger uten avtale med tillitsvalgte, og det er noe nytt.
• Forslaget utfordrer arbeidstidsdirektivet ved at arbeidsgiver ensidig kan pålegge 10 timers arbeidstid per døgn og 48 timer per uke, samt at hviletiden kan senkes ensidig til 9 timer per døgn.
• Arbeidsgiver skal få adgang til ensidig å gjennomsnittsberegne arbeidstida, jobbe lengre dager og flere helger, uten å samarbeide med tillitsvalgte. Mange steder vil det derfor blir mindre betaling for overtid, og bruk av overtid øke.
• Det skal bli lettere for arbeidsgivere å bestemme helgearbeid.
• Flere arbeidstakere skal kunne tas ut av arbeidstidsbestemmelsene. Utvalget vil lage ei ny, stor gruppe som de kaller arbeidstakere med «delvis uavhengig stilling».
• Utvalget vil erstatte tillitsvalgtes rett til å gjøre avtaler om arbeidstidsordninger, med drøftinger. Turnusen kan få flere kvelds- og nattevakter, flere vaktskift med kort hviletid mellom (kveldsvakt med påfølgende dagvakt), flere kortvakter (og dermed flere oppmøter) og flere helgevakter. Turnusene kan på denne måten bli langt mer belastende til tross for at vaktenes lengde ikke er ut over 10 timer og daglig hviletid ikke er under 9 timer

Alle arbeidstakere vil merke konsekvensene av utvalgets forslag, hvis de blir vedtatt. Det som kalles «den norske modellen», med en ganske stor grad av forhandlinger og avtaler mellom arbeidskjøper (arbeidsgiver) og tillitsvalgte, skal svekkes.

Loven i dag

Slik er loven i dag: Arbeidsmiljøloven er en vernelov. Den normale arbeidsdagen skal ligge innafor klokka 6 og 17. Arbeidsuka skal være på maksimum 37 1/2 time, altså er normalarbeidsdagen på 7 ½ time. Det er lov å jobbe overtid i maksimum 10 timer i løpet av 7 dager, og maksimum 25 timer i løpet av fire sammenhengende uker. Arbeidstaker har krav på minst 11 timer sammenhengende fritid i løpet av 24 timer og minst 35 sammenhengende timer i løpet av 7 dager. Nattarbeid er fra klokka 21 til 06. Overtid og nattarbeid må arbeidsgiveren betale høyere lønn for. Det lages egne avtaler for dem som jobber skift og turnus. Det finnes flere detaljer, og loven ligger på nettet.

Fagforeningene protesterer

Det er ikke kjent når Arbeidstidsutvalgets innstilling skal behandles. Det var frist for høringsuttalelser 1. juli 2016. De ligger på nettet der Arbeidstidsutvalgets innstilling ligger. Her er klipp fra noen av dem:

– Transportarbeiderklubben Postnord Oslo er ikke nådig: Klubben er i harnisk over forslaget om at arbeidsgiver ensidig skal få bestemme skift eller turnus i alle bransjer. Det finnes ingen tvil om at denne type arbeid har særlig store skadevirkninger, og burde heller vært strengere enn i dag.

Klubben vil heller ikke utvide adgangen til arbeid på søn- og helligdager.

– LO i Trondheim:

Arbeidsfolk organiserer seg fordi man ønsker kollektiv innflytelse over blant annet arbeidstid og organiseringen av denne i form av arbeids- og turnusplaner i bedriftene. Utvalgets forslag vil føre til flere individuelle avtaler og styrke arbeidskraftkjøpers styringsrett når det gjelder arbeidstid. Tillitsvalgte får svekket sin posisjon på arbeidsplassene. Det strider mot fagbevegelsens grunn­leggende verdier om bruk av lovverk og kollektive avtaler. Vi avviser på det sterkeste utvalgets forslag.

– Delta sier:

Det blir et dårligere arbeidstakervern. Flere arbeidstakere tas ut av arbeidstidsbestemmelsene, mange kan få mer belastende turnusordninger med mer helgearbeid, redusert hviletid, økt konsentrasjon av arbeidstida, uten å inngå avtale med arbeidstaker eller tillitsvalgt.

– Norsk sykepleierforbund sier:

I kapittel 13.4.5 skriver Arbeidstidsutvalget at «Mens en utvidet adgang til unntak vil kunne øke risikoen for negative helseeffekter av lang og ubekvem arbeidstid noe, kan bidraget til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse føre til en samlet samfunnsmessig gevinst». Med dette sier altså utvalgets flertall at de er villige til å ofre arbeidshelsa til de som jobber turnus med behov for gjennomsnittsberegning og redusert hviletid, til fordel for samfunnet. Å ofre ansattes arbeidshelse er ikke en fordel for samfunnet. Det er heller ikke en fordel for helsevesenet med dets eksisterende og fremtidige behov for arbeidskraft. Vi snakker om arbeidstakere som skal klare å stå i arbeid til pensjonsalder.»

– LO-ledelsen kritiserer det samme som de andre i en grundig gjennomgang, og starter slik:

Innledningsvis vil LO bemerke at prosessen som resulterte i lovendringene som trådte i kraft fra 1/7-2015, samt opprettelsen av Arbeidstidsutvalget i august 2015, representerer et brudd med de tradisjonelle partssamarbeidet som har vært vanlig ved gjennomgang av arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljøloven er, og skal fortsatt være, en vernelov som skal ivare-ta arbeidstakerne. Det fremstår derfor som urimelig at et slikt «ekspertutvalg» ikke har representanter som skal ivareta arbeidstakernes interesser.

– Utvalget vil ha vekk «en tredelsregelen» i olja, som er slik: Jobber du tre dager offshore, må du være på land én dag før du får reise ut igjen. Den regelen vil utvalget ha vekk for dem som har tariffavtale. De tenker vel at det er lettere å få ut regelen av tariffavtalene enn av regelverket, i neste omgang.

– Elektromontørenes Forening Oslo og Akershus sier:

Dersom vi åpner for innskrenking av hviletidsbestemmelsene for de som jobber i petroleumssektoren, så er vi bekymret for at dette vil kunne føre til en økt risiko for ulykker, noe som kan få alvorlige konsekvenser, både for personell og miljø.

«Delvis uavhengige stillinger»

Arbeidskjøperne hater antakelig Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid mer enn det meste. Når en tariffavtale (overenskomst) sier at arbeideren skal ha 50 prosent høyere timelønn ved overtid inntil klokka 21, og 100 prosent høyere lønn for overtid etter det, og det er 200 arbeidere eller hele samfunnets arbeidere, har sikkert arbeidskjøperen regna ut hva han sparer på å betale samme lønn time for time, eller komme i nærheten av det. De vil helst la være å ansette nok folk, og i stedet bruke hver og en mye lengre og til dårligere lønn. Som vi har sett, går forslaga fra Arbeidstidsutvalget i den retninga. Men tenk om de kunne få flere til å stå utenfor arbeidsmiljølovens krav? Her kommer «delvis uavhengige stillinger» inn.

I dag er det ei gruppe i Arbeidsmiljøloven som har noe som kalles en «ledende eller særlig uavhengig stilling». Det er mye sjefer. De har stor sjølstendighet i arbeidet på alle vis. Nå vil arbeidstidsutvalget lage ei ny gruppe med folk som har «delvis uavhengige stillinger», som skal være delvis unntatt fra Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid. De skal kunne jobbe inntil 48 timer per uke i gjennomsnitt over 16 uker, og sikres bare minst 8 timer arbeidsfri i døgnet. Arbeidsdagen kan derfor vare i 16 timer, og hver time med lik betaling.

Dårlige erfaringer fra Akademikerne

Fagforbundet Akademikerne har dårlige erfaringer med hvordan arbeidsgiverne håndterer dem med «uavhengige» stillinger, sjøl før det nye forslaget er vedtatt, og de har skrevet en svært kritisk høringsuttalelse om dette. Det var Akademikerne som tok ut medlemmer til streik på sjukehusene, mot arbeidsgiverforeninga Spekter i oktober 2016. Akademikerne mener at arbeidstid ut over Arbeidsmiljølovens grenser må planlegges i kollektivt rullerende planer eller et annet system det er enighet om. Spekter mener arbeidsgiver skal stå fritt til å bestemme arbeidstida individuelt i kraft av sin styringsrett. Streika ble stansa etter tre uker med tvungen lønnsnemnd den 11. oktober 2016.

Akademikerne organiserer jordmødre, veterinærer, arkitekter, leger, tannleger, jurister, psykologer, farmasøyter, ingeniører og flere. Dette er lønnsarbeidere. Forbundet har hele 193,500 medlemmer. De forteller at det er «uheldig praksis» i dag, med dem som allerede defineres som «uavhengige» av arbeidsgiver. Mange arbeidstakere unntas fra arbeidstidsbestemmelsene i strid med loven. Eksempler på unntak er mange, som nyutdannede, at den ansatte har høy utdannelse, er lærlinger (trainee), ansatte med skiftordninger, alle med utdannelse på masternivå, alle med en bestemt høyere inntekt, alle med en bestemt yrkestittel og mer. Motparten er arbeidsgiverforeninga Spekter, som til 2007 het «Norges arbeidsgiverforening for virksom-heter med offentlig tilknytning». Spekter er den tredje største arbeidsgiverforeninga i Norge. Her er helseforetakene med, andre sjukehus, NSB, Posten Norge, NRK, se sjøl den lange lista på hjemmesida deres. Det Akademikerne sier, bør tas som en advarsel til veldig mange.

Det er tydelig at arbeidsgivere elsker unntaksbestemmelsene. NITO, ingeniører og teknologer, sier:

Det er godt dokumentert at langt flere unntas fra arbeidstidsbestemmelsene enn det loven tillater.

Og:

De siste årene har ca. 36 prosent av NITOs medlemmer i privat sektor oppgitt at de er unntatt. Dette er en svært høy andel sett på bakgrunn av vår kunnskap om hvilke stillingstyper dette gjelder. Mest påfallende er det at ca. 28 % av nyutdannede oppgir at de er unntatt arbeidstidsreglene. De fleste av NITOs medlemmer, som i dag er unntatt, er styrt av ytre faktorer og kan i liten grad påvirke sin totale arbeidsbyrde.

Konsekvensen av forslaget om flere på «delvis unntak» vil bli «at store arbeidstakergrupper får et svært begrenset vern. … Det blir illusorisk. »

Arbeidstidsutvalget og kvinnene

Arbeidstidsutvalget har heller ikke tatt kvinne-brillene på. Norsk kvinnesaksforenings høringsuttalelse er viktig. De sier at det ikke er vurdert hvilken innvirkning forslaga kan få på kvinners tilknytning til arbeidslivet eller barns oppvekstvilkår eller barnefattigdom. En utvidelse av normalarbeidsdagen og arbeidsgivers økte adgang til å gi pålegg om helgearbeid, kan føre til at enslige mødre ikke jobber heltid. Økonomisk må det vurderes. Endring av normalarbeidsdagens plassering og lengde vil tvinge enslige foreldre over i deltidsstillinger. Skift- og turnustillegg kan bli borte, og vanskeligere å få overtidsbetaling. Småbarnsforeldre, særlig enslige forsørgere, kan ikke oppfylle arbeidsgivers ønsker om fleksibilitet i arbeidslivet. De mest krevende yrkene i dag er innen helse- og omsorgssektoren. Der arbeidet det i hovedsak kvinner, ofte lavtlønte. Det kan nå bli vanskeligere å jobbe et helt yrkesaktivt liv.

Dette er viktige ord. Kvinner utgjør minst halve arbeiderklassen, men tjener 60 prosent av hva menn gjør i løpet av livet. Kvinner tilpasser yrkeslivet sitt til arbeidet hjemme med husholds- og omsorgsarbeid. Statistisk sentralbyrå (SSB) sier at omfanget av husholdningsarbeidet målt i timeverk er nesten 40 prosent høyere enn lønns-arbeidet i år 2000 (Samfunnsspeilet 2/2009). Husholdsarbeidet er undervurdert når det gjelder mengden. Ble det omskapt til timer i vareproduksjon, altså ved at tjenestene ble kjøpt som varer og ikke var gratis, sier SSB at verdiskapningen i husholdningene utgjorde 24 prosent av BNP og var større enn verdiskapingen i oljevirksomheten i år 2000. Kvinner er navnet på dem som tilpasser yrkeslivet sitt til denne enorme mengden arbeid, daglig, og som straffes for det med mindre lønn og pensjon. Men kvinner kjemper likevel for å ha en jobb de kan forsørge seg sjøl og eventuelle barn på. Økonomisk sjølstendighet gir mange friheter i livet.

Arbeidstidsutvalget vil, som Norsk kvinnesaksforening sier, forverre mange kvinners situasjon, og hindre flere i å jobbe heltid.

Vi heier på normalarbeidsdagen!

I Norge må du normalt jobbe i 7 ½ time for å ha full dag og dermed få full lønn. Timelønna blir lønna for hele dagen delt på 7 ½, og hvis du jobber i seks timer, får du normalt betalt for en og en halv time mindre enn full dag. Når kvinner krever rett til heltid, så er det normalarbeidsdagen de krever. Arbeidere som jobber skift eller turnus, har egne avtaler fordi arbeidet er mer belastende.

Arbeidstida betyr ekstremt mye for kapitalistene/overklassen/arbeidsgiverne i privat og offentlig sektor. For dem betyr den: Hvor stor del av dagen kan vi få brukt arbeidernes arbeidskraft, til en billigst mulig penge? For arbeiderne betyr den også ekstremt mye: Vi selger arbeidskrafta vår for å leve – vi trenger den i mange år før den blir ødelagt. Vi vil ha avtaler og lover som begrenser dagen og beskytter oss!

Når den normale arbeidsdagen i Arbeidsmiljøloven skal ligge mellom klokka 06 og 17, skal det gjelde de fleste, og tid utenom skal begrenses, avtales og betales høyere. Så arbeidstida har betydning for livet vi kan leve, hvor mye tid folk har utenom lønnsslaveriet, om vi har fri tid noenlunde på samme tid så vi kan gjøre ting sammen, om vi kan se unga våre mens de er våkne, hvor mye vi får sove, hvor mye slitasje vi må få, om vi kan spille gitar, gå på tur, fotografere elger, gå på møter og organisere ting, synge og danse, være late, skrive skjønne dikt og oder, … og den er viktig for lønna. Den gir oss mulighet for å slåss sammen for å forbedre våre vilkår, for å bli representert av ei fagforening og tillitsvalgte, for å kunne praktisere en for alle – alle for en. Vi heier på normalarbeidsdagen!

Hva slags normalarbeidsdag?

Vi trenger en forsvarskamp for en avtalt og lovbestemt normalarbeidsdag. Men den vi har på 7 ½ time er for lang. Den stenger tusenvis av kvinner ute fra full dag og full lønn. Den gjør at mange ikke får et fullt arbeidsliv, fordi de alt for tidlig får skader av arbeidet. Skader og smerter i knær og rygg og armer går heller ikke over den dagen du slutter! Og har du ikke full opptjening, kommer det til å stå dårlig til med pensjonen. Husk at tempoet er økt og at det ofte ikke er nok folk som ansettes. Skal vi forsvare en normalarbeidsdag, må det være en som de fleste kan greie. Vi må derfor slåss for en kortere normalarbeidsdag. En defensiv kamp for å forsvare en normalarbeidsdag og en offensiv kamp for noe bedre. Det er allerede en bevegelse for en seks timers normalarbeidsdag, som en samfunnsreform med mange gode virkninger.

LO-kongressen i 2017

I mai 2017 er det LO-kongress. Mange vil sette sekstimersdagen på dagsorden der. For eksempel:

• Fagforbundets ledere i Tromsø, Trondheim og Oslo.
• Fagforbundet, Fellesorganisasjonen og NTL.
• Trondheimskonferansen 2016:

Tariffoppgjøret 2018: Pensjonsrettigheter og kortere arbeidstid må være prioriterte krav i kommende tariffoppgjør. 6-timersdag/30-timersuke må innføres gradvis. Målet er å få til sekstimersdag i løpet av 2020-2022. LO-kongressen i 2017 må fastslå kravet.(Et liknende vedtak ble også gjort januar 2015.)

• Rogalandskonferansen med 140 deltakere i Sandnes i oktober 2016 vedtok: «Vi trenger en arbeidslivsreform!» og:

LO må gå inn for en reduksjon med en halvtime om gangen – i tariffoppgjørene inntil 6 timers dag er nådd.

• LO Oslo sitt representantskap vedtok i oktober 2016 krav til LO-kongressen og sa blant annet:

Jobbe for en tariffesta nedsettelse av arbeidstiden tilsvarende 6 timersdagen, med full lønnskompensasjon. Dette skal iverksettes ved å prioritere kravet om en halv time kortere daglig arbeidstid i tariffoppgjørene i 2018, og så ytterlige halvtimer i 2020 og 2022.

Her er det duka for en kamp! Les mer om sekstimersdagen, erfaringer og diskusjoner: www.sekstimersdagen.no

Kampen mot Arbeidstidsutvalget

Det kommer gode og grundige hørings-uttalelser som protesterer mot de arbeiderfiendtlige forslaga. Men burde ikke slike ekstreme forslag møtes med streik og andre aksjoner? Det står om normalarbeidsdagen!

LO i Trondheim har allerede tatt på seg et ansvar her:

Kampen om arbeidervernet. Årsmøtet i LO i Trondheim 2016 avviser Arbeidstidsutvalgets inn­still­ing, og vil ta initiativ til en landsomfattende aksjons- og demonstrasjonsdag mot utvalgets forslag.

Trygge mennesker våger, yter og skaper mer, basert på tariffavtaler, høy organisasjons-andel i arbeidslivet og tillitsvalgte som har reell innflytelse over hvordan arbeidet i bedriften organiseres.

Utvalget ønsker å styrke bedriftseiernes /arbeidskraftkjøpernes styringsrett, og følger således opp den mørkeblå regjeringas arbeid med å svekke fagorganisasjonens posisjoner på arbeidsplassene og det organiserte arbeidslivet i Norge.

Det er grunnlag for en brei allianse i denne motstandskampen, som forhåpentligvis får uttrykk i handlinger, i tillegg til uttalelser. Foreninger i offentlig og privat sektor, lavtlønte og høytlønte, baker og smed, kvinner og menn, ingeniører og hjelpepleiere, leger og bussjåfører, harstadværinger og arendalitter, – og lederen for UNIO, Ragnhild Lied, som sier: Denne rapporten håper vi finner sin rette plass – i skuffen!»

To lange kassakøar. Det var gunstig. Så valde han rett kø, mannen var rimeleg sikker på at det var rett kø. Kassadama hadde lyst, halvlangt hår, var i trettiåra og passa til beskrivelsen. Ho i den andre kassa var middelaldrande.

Da køen langsamt bevega seg framover, fekk han eit glimt av namneskiltet som kassadama hadde festa på blusen. Brit. Mannen gliste for seg sjølv. Brit som hadde meldt seg inn i Handel og Kontor.

Mannen reiv til seg ei laussalsavis frå stativet og bana seg brått veg utanfor køen av handlevogner og stressa kundar.

Han slengde nokre myntar på varebandet.

«Har hastverk!» ropte han og veifta med avisa.

«Men …» sa kassadama.

Men han var vekk.

Dagen etter fekk kassadama oppseiingsbrevet.

Avskjedsgrunn: Ho hadde unnlatt å føre ei vare gjennom kassa.

Øyvind Bremer Karlsen

Skyldes krigen i Syria primært interne motsetninger eller imperialistisk aggresjon?

Det er et vanskelig spørsmål, og åpenbart er begge deler viktig.

Men det er den imperialistiske aggresjonen vi i Norge bør fokusere på å gjøre noe med.

Aslak Storaker er redaktør i kvartalstidsskriftet Sosialistisk fremtid. Han arbeider som bibliotekar og har en bachelorgrad i historie.

Da opprøret mot Assad-regimet i Syria begynte i mars 2011, var det dominert av fredelige massedemonstrasjoner, men etter at flere demonstrasjoner blei møtt med grov vold, blei opprøret raskt militarisert. I slutten av mai 2011 skal 150 av de til da 1150 drepte ha vært regjeringssoldater og -politi.¹ I slutten av mai 2012 oppga Syrian Observatory for Human Rights at 3072 av de til da 13 004 menneskene som var drept i opprøret, var regjeringssoldater. Observatoriet hadde videre registrert 749 av de drepte som tidligere soldater som var blitt opprørere, og 9183 som sivile, men talsmannen Abdul Rahman innrømte at sivile som hadde tatt til våpen mot regjeringa, også blei klassifisert som «sivile».²

Etter hvert som opprøret blei militarisert, blei det også i stadig større grad dominert av islamister. En lekka amerikansk etterretningsrapport fra august 2012 slo fast at «salafister, det muslimske brorskapet og Al-Qaida i Irak er hovedkreftene bak opprøret i Syria», og at en eskalering av volden kunne føre til «etablering av en erklært eller uerklært salafistisk statsdannelse i Øst-Syria» og at dette igjen ville «skape ideelle muligheter for at Al-Qaida i Irak vil kunne vende tilbake til Mosul og Ramadi» og «erklære en islamsk stat gjennom å forene seg med andre terroristgrupper i Irak og Syria.»³ USAs etterretning forutså altså IS’ framvekst, men valgte likevel å støtte det væpna opprøret.

Etter hvert som opprøret blei både islamisert og militarisert, begynte mange som hadde sympatisert med de opprinnelige demonstrasjonene å ta avstand fra opprøret, og flertallet av de religiøse minoritetene og de sekulære sunnimuslimene ser trolig på Assad som det minste ondet av de krigende partene i Syria. En spørreundersøkelse utført av det velrenommerte ORB International utført i alle provinsene i Syria i oktober 2015 viste at 47 % av de spurte mente Bashar al-Assad har en positiv innflytelse i Syria, mens bare 35 % sa det samme om Den Frie Syriske Hæren og deres allierte i Al-Qaida-tilknytta Al-Nusra.4 Tilsvarende sa 50 % av de spurte at de mente Assad hadde en negativ innflytelse, mens hele 63 % sa det samme om FSA og Al-Nusra.⁵

Utenlandsk intervensjon har skapt krigen

Fra oktober 2011 begynte Tyrkia å la de syriske opprørerne krysse den tyrkisk-syriske grensa fritt og opprette baser på tyrkisk territorium. Våren 2012 begynte Saudi-Arabia og Qatar å forsyne opprørerne med våpen. Høsten 2012 begynte også USA, Frankrike og Storbritannia å gi opprørsstyrkene økonomisk støtte, og siden 2013 å trene syriske opprørssoldater i Jordan. CIA-agenter i Tyrkia har deltatt i å dirigere våpentransporter fra Qatar og Saudi-Arabia til opprørere i Syria siden 2012, og fra juni 2013 begynte USA å støtte «moderate» syriske opprørere med våpen.⁶ Blant gruppene som har mottatt militær støtte fra Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar, finner vi den al-Qaida-tilknytta Nusrafronten.⁷ USA har på sin side gitt omfattende støtte til andre opprørsgrupper som samarbeider med, eller har overgitt militært materiell til al-Nusra. Lekka e-poster fra Hillary Clinton har seinere vist at Saudi-Arabia og Qatar også ga direkte støtte til IS⁸, mens IS-dokumenter som blei funnet ved et amerikansk raid mot gruppas «finansminister» Abu Sayyaf, viste at også Tyrkia har samarbeida med IS.⁹

Støtten USA, Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar sto for, var helt avgjørende for at opprøret i Syria ikke skulle bli knust. Dersom disse landene hadde opprettholdt sine folkerettslige forpliktelser¹⁰ overfor Syria ved å unnlate å gi militær støtte til væpna syriske grupper og nekte væpna jihadister å krysse den syrisk-tyrkiske grensa, ville opprøret i Syria antagelig ha blitt slått ned allerede i 2012. Dersom opprørerne hadde innsett at de ikke ville få militær støtte utenfra, kunne dette antagelig også ha blitt gjort med like stor grad av amnesti og forhandlinger om reformer som med maktbruk. Syria ville fortsatt vært et diktatur, men en hadde unngått mange hundre tusener drepte, millioner flyktninger og framveksten av IS og Al-Qaida på syrisk territorium.

USA og Russland like ille?

En del venstreorienterte tillegger Russland og USA hovedskylda for konflikten i Syria. Etter mitt syn er dette feilaktig av flere grunner, og på meg virker det som det har røtter i nedarva m/l-tankegods om «kamp mot begge supermaktene». For det første har de regionale aktørene Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia spilt en minst like destruktiv rolle som USA, for det andre er Russlands rolle i konflikten av en helt annen karakter enn USAs. Dersom en isolerer konflikten til et forhold mellom USA og Russland er det helt tydelig at det er USA som flytter fram sine posisjoner for å styrte regimet i en stat som er en gammel og viktig alliert av Russland, mens Russlands handlinger er en rein defensiv reaksjon på amerikansk aggresjon. Dersom en analyserer det reint folkerettslig, så er det USA som har begått folkerettsbrudd mot den syriske staten ved å trene og utruste væpna opprørere som angriper Syria fra utenlandsk territorium, mens Russland opptrer i tråd med Folkeretten fordi de har blitt invitert av Syrias myndigheter til å hjelpe med å bekjempe denne aggresjonen. Så kan en selvsagt innvende at Russland antagelig har brutt krigens folkerett ved å bombe sivile mål ved flere anledninger, men hovedskylda for krigens brutaliteter ligger hos den parten som «slipper krigens hunder løs».

Russland har også helt siden konfliktens begynnelse kommet med pragmatiske forslag for å få slutt på volden på en måte som innebærer reformering av statsapparatet, men uten de katastrofale følgene av kollaps som en har sett etter de amerikanske krigene mot Irak og Libya. USA har på sin side ikke hatt noen plan for Syria utover nettopp å ødelegge det eksisterende statsapparatet. Russlands FN-ambassadør foreslo allerede i februar 2012 en fredsplan som innebar tre ting: 1) Ikke gi våpen til opposisjonen. 2) Skape dialog mellom regimet og opposisjonen. 3) Finne en «elegant» måte for Assad å gå av på etter at fredsforhandlingene var kommet i gang. Forslaget blei avvist av USA, Storbritannia og Frankrike som insisterte på Assads umiddelbare avgang.¹¹ Robert Mood har skrevet at

krisa kunne vært løst om det internasjonale samfunnet hadde tilbudt presidenten og regjeringa hans en ærerik vei framover sommeren 2012, …

men at

Når de politiske lederne i USA, Storbritannia og Frankrike, for å blidgjøre sine egne velgere, kom med harde offentlige uttalelser som fordømte handlingene til president Bashar al-Assad, så førte disse offentlige fornærmelsene effektivt til at diplomatiets og dialogens dører blei lukka igjen … Retoriske henvisninger til Responsibility to protect, FNs initiativ for å etablere en norm for å intervenere for å hindre overgrep, og den Internasjonale Straffedomstolen virka mot sin hensikt, fordi det overbeviste Assad og hans nærmeste om at det internasjonale samfunnet – med et par unntak, som Russland og Kina – ikke forsto hva som foregikk.¹²

Også etter at Russland kasta seg inn i krigen i september 2015, har de lagt fram en rekke konstruktive planer for å avslutte krigen. Russland har foreslått at de kurdiskdominerte delstatene i Nord-Syria får autonomi innenfor den syriske staten, og at sjølstyre-myndighetene som har oppstått der i løpet av borgerkrigen, får status som lokal administrasjonsapparat innenfor en syrisk føderalstat.¹³ Og ikke minst har Russland forsøkt å presse både Damaskus og Washington til å gå med på det som etter mitt syn framstår som den mest fornuftige løsninga for å få slutt på krigen, nemlig å isolere al-Nusra og andre ekstremister fra de andre opprørsgruppene, for deretter å samarbeide med USA for å bekjempe ekstremistene mens de andre gruppene integreres i et reformert syrisk statsapparat. Det var dette som var grunnlaget for våpenhvila som blei inngått i høst. Denne kollapsa hovedsaklig av to grunner: For det første at USA angrep og drepte over 60 syriske regjeringssoldater som var beleira av IS i Deir ez-Zor, for det andre at de såkalt «moderate» opprørerne ikke gjorde noe som helst for å distansere seg hverken fysisk eller politisk fra terroristene i al-Nusra.

Folket mot diktatoren?

Tilhengere av opprørerne i Syria liker å framstille konflikten som «folket» som kjemper mot «diktatoren». Dette følges gjerne opp av en nedlatende formaning om at «IS ikke er det eneste alternativet til Assad». Problemet med dette er at det store flertallet av de andre opprørsgruppene også er islamske fundamentalister. En rapport fra Center on Religion and Geopolitics fra desember 2015 kom fram til at 100 000 krigere, rundt 33 % av opprørerne i Syria, står for den ekstreme forståelsen av islam som kjennetegner IS. IS sjøl utgjør bare drøyt 30 000 av disse, mens saudi-støtta al-Nusra og Ahrar al-Sham har henholdsvis 10 000 og 15 000 krigere. Dersom en utvider definisjonen til å gjelde alle som kjemper for en eller annen form for shariabasert islamsk stat, stiger prosentandelen til over 60 % av opprørerne. Bare 38 % er med i opprørsgrupper som har målsetning om å innføre demokrati i Syria – og dette inkluderer de kurdiske gruppene som ikke er i krig med Assad-regimet. Rapporten sier at «ethvert forsøk på å skille mellom ’moderate’ og ’ekstremister’ er feilslått, og at «IS ikke er mer ekstreme enn Al-Qaida, Ahrar al-Sham eller noen av de andre gruppene som deler ideologien deres.»¹⁴

Dette blir spesielt påfallende om en ser på den voldsomme propagandaen som blir spredt for å overbevise folk i Vesten om å «gjøre noe» for å beskytte sivilbefolkninga i de opprørskontrollerte delene av Aleppo. (Å «gjøre noe» vil i praksis innebære å gå til krig mot Russland og Syria.) Høsten 2016 var det eksilsyriske aktivister både på Popvenstre og Litteraturhuset som snakka lenge og varmt om at det er «folket» som har makta i de opprørskontrollerte om-rådene i Aleppo. Dette er reint tøv.

En rapport fra Institute for the study of war lanserte i februar 2016 en rapport der de identifiserte de åtte mektigste opprørsgruppene i Aleppo. Av disse er to salafi-jihadistiske (al-Nusra og Ahrar al-Sham), fem islamistiske (deriblant tilknytta det muslimske brorskap) og én «moderat sekulær». Ahrar al-Sham har i følge rapporten egne shariadomstoler i Øst-Aleppo som forsøker å påtvinge lokale kvinner til å bruke burka, mens det er al-Nusra som «opprettholder kontroll over de viktigste delene av vannforsyning og kraftverk».¹⁵ FN har i nyere tid anslått at 900 av de 8000 opprørs-krigerne i Øst-Aleppo tilhører Al-Nusra.¹⁶

Disse representantene for «folket» i Øst-Aleppo har begått grove krigsforbrytelser ved å beskyte sivile områder i regjeringskontrollerte Vest-Aleppo.¹⁷ Syrian Observatory for Human Rights publiserte for en stund siden en oversikt over antall drepte i kampene i Aleppo i perioden 31. juli til 10. september. Tapstallene viser til sammen 625 drepte regjeringssoldater, 948 drepte opprørere og 718 sivile. Av de sivile blei til sammen 454 (hvorav 96 barn) drept av regjeringsstyrkene, 213 (hvorav 73 barn) blei drept av opprørere og 45 (hvorav 6 barn) av Tyrkia.¹⁸ Dersom disse tallene er riktige, viser de at opprørerne dreper om lag en like stor andel sivile (og en større andel barn) i forhold til hvor mange soldater de dreper, som det regjeringssoldatene gjør. I tillegg nekter disse representantene for «folket» sivilbefolkninga i byen å flykte fra de opprørskontrollerte delene av byen. Elisabeth Hoff fra WHO kunne nylig fortelle at de nekta å sende kronisk syke pasienter ut for å motta medisinsk behandling i Vest-Aleppo dersom de ikke fikk medisinske leveranser inn til sine områder til gjengjeld.¹⁹ Den erfarne journalisten Robert Fisk intervjua nylig flyktningen Khaled Kadoura fra Øst-Aleppo som fortalte at opprørerne hadde gått til angrep på sivile som ønska å benytte seg av regjeringas tilbud om å forlate området gjennom en «humanitær korridor». «De skjøt en del folk – jeg blei fortalt at seks stykker døde – og de drepte en gravid kvinne,» fortalte Kadoura.²⁰

Avskaff revolusjonsromantikken

Jeg er stolt av å være med i et revolusjonært parti, Rødt, som setter kampen mot norsk krigsdeltakelse i høysetet. Det viktigste er at vi står sammen i kampen mot at Norge skal delta i de imperialistiske krigene i Midtøsten, og dette burde bli prioritert enda høyere av partiorganisasjonen. At vi står sammen om det viktigste bør likevel ikke hindre oss i å diskutere disse krigenes karakter internt, så lenge det foregår på en kameratslig måte. For hvis vi skal vinne opinionen i Norge til å være mot krigsdeltakelse, må vi også utfordre «den store fortellinga» som brukes til å legitimere krigene i folket.

Johan Galtung sa på et møte jeg var på en gang, at nordmenn analyserer krig og konflikt på en religiøs måte: Vi prøver å finne ut hvem som er gode og hvem som er onde, og så heier vi på de gode og hater de onde. I stedet for å gjøre det, bør vi heller analysere hvilke interesser de ulike aktørene har og hvordan en kan få krigen til stanse. Faren ved å velge seg ut noen grupper å heie på er blant annet at det kan ødelegge for en edruelig analyse. Ett eksempel: 10. mars 2011, omtrent to uker før Norge gikk til krig mot Libya, kom Rødt med en offisiell uttalelse der det het at

Opprøret er retta mot den anstrengte økonomiske situasjonen som også flertallet i Libya er ramma av, i kontrast til den overflod det korrupte regimet til diktatoren har nytt godt av.

og at

Opprørerne må få politisk, materiell og økonomisk støtte slik at de sjøl kan styrke også sin militære slagkraft. Samtidig som sanksjonene mot Gaddafi må gjøres mer effektive. Det nasjonale overgangsrådet må overta Libyas sete i internasjonale fora.²¹

Ettertida har vist at denne uttalelsen overhodet ikke samsvarte med virkeligheten. Libya var det mest velutvikla landet i Afrika i økonomisk henseende, og islamister og anti-svarte rasister spilte en viktig rolle i opprøret. Opprørernes seier førte ikke til at de tok «kontroll over landets rike naturressurser til fordel for folkets beste» slik Rødt predikerte, men at staten kollapsa, levestandarden blei halvert, tortur og etnisk rensing blei utbredt, og våpen og terrorisme spredt over hele regionen. I tillegg representerte Rødts anbefaling av politisk linje en grov innblanding i det som etter Folkeretten er libyske indre anliggender, og uttalelsen bygde opp under narrativet som blei brukt til å rettferdiggjøre krigen.

Ingen på det norske stortinget hadde noe begrep om hva som egentlig foregikk i Libya februar/mars 2011, da kan vi heller ikke forvente at Rødt skulle klare å gjøre noen presis analyse hverken av interne motsetninger, ulike gruppers politiske mål eller i hvilken grad utenlandske aktører var drivende for konflikten. Det det derimot hadde vært lett å si, er at konflikten i Libya er et internt libysk anliggende som Norge er folkerettslig forplikta til å holde seg utenfor, og at vi ikke veit nok til å ta stilling utover at vi krever at alle parter gjør sitt ytterste for å unngå sivile tap. Skulle en krevd noe utover det, burde det vært at Norge tok diplomatiske initiativ for å unngå opptrapping og bringe partene til forhandlingsbordet. I kontrast til Rødts daværende linje hadde jeg et debattinnlegg i Klassekampen 23. mars der jeg anbefalte å lytte til Indias FN-ambassadør som argumenterte for at FN burde fokusere på å skape våpenhvile og begrense volden heller enn «maktbruk basert på relativt lite troverdig informasjon om situasjonen».²² Venstresida hadde kommet bedre ut av det om flere den gangen hadde delt den indiske FN-ambassadørens skepsis.

I det hele tatt mener jeg sosialister bør være ytterst forsiktige med å ta stilling i interne væpna konflikter i andre land. Vår oppgave som internasjonalister bør i hovedsak rette seg mot å kritisere vår egen regjering og våre allierte regjeringer, som er det vi faktisk kan gjøre noe med. I tillegg slipper vi da å ende opp i en situasjon med å gi politisk og økonomisk støtte til «frigjøringsgrupper» som ender opp som Røde Khmer i Kambodsja, Mujahedin i Afghanistan eller Folkefronten i Eritrea. Instinktet mange revolusjonære har om å støtte alle slags opprør overalt i verden, gjør sjelden noe godt for verden og kan være direkte ødeleggende både for fredssaken og for partiets kredibilitet i utenrikspolitiske spørsmål. Folkerettens forbud mot væpna innblanding i andre staters interne anliggender bør være vår fremste rettesnor når vi analyserer konflikter i andre land.

Noter:

1. https://en.wikipedia.org/wiki/Timeline_of_the_Syrian_Civil_War#Protests.2C_civil_uprising.2C_and_defections_.28January.E2.80.93July_2011.29
2. http://gulfnews.com/news/mena/syria/more-than-13-000-killed-in-syria-since-march-2011-ngo-1.1028367
3. http://www.judicialwatch.org/wp-content/uploads/2015/05/Pg.-291-Pgs.-287-293-JW-v-DOD-and-State-14-812-DOD-Release-2015-04-10-final-version11.pdf
4. Al-Nusra endra sommeren 2016 formelt navn til Jabhat Fateh al-Sham. For enkelhets skyld bruker jeg her det mer kjente navnet Al-Nusra.
5. https://www.orb-international.com/perch/resources/syriadata.pdf
6. https://en.wikipedia.org/wiki/Foreign_involvement_in_the_Syrian_Civil_War#Support_for_the_Syrian_opposition
7. https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Nusra_Front#External_support
8. http://www.independent.co.uk/voices/hillary-clinton-wikileaks-email-IS-saudi-arabia-qatar-us-allies-funding-barack-obama-knew-all-a7362071.html
9. https://en.wikipedia.org/wiki/Foreign_involvement_in_the_Syrian_Civil_War#Support_for_the_Islamic_State_of_Iraq_and_the_Levant
10. I 1986 slo den Internasjonale Domstolen fast i Nicaragua v.s USA-saken at det er brudd på maktforbudet i folkeretten å trene, utstyre og finansiere opprørsgrupper og bruke dem til å angripe en annen stat.
11. https://www.theguardian.com/world/2015/sep/15/west-ignored-russian-offer-in-2012-to-have-syrias-assad-step-aside
12. http://carnegie-mec.org/diwan/54238
13. http://www.al-monitor.com/pulse/originals/2016/10/turkey-russia-mediates-between-kurds-and-assad.html#ixzz4O6V7Jpwj
14. http://tonyblairfaithfoundation.org/sites/default/files/If%20the%20Castle%20Falls.pdf
15. http://www.understandingwar.org/backgrounder/syrian-armed-opposition-forces-aleppo
16. http://www.dailymail.co.uk/wires/afp/article-3894292/Impossible-refuse-jihadist-help-Aleppo-Syria-opposition.html
17. http://www.aftenposten.no/verden/Amnesty-Opprorssoldater-i-Aleppo-har-vist-sjokkerende-mangel-pa-respekt-for-sivile-liv-607986b.html#xtor=RSS-3
18. http://www.syriahr.com/en/?p=50493
19. https://tv.nrk.no/serie/torp/NNFA52110116/01-11-2016
20. http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/thousands-of-civilian-families-forced-by-militias-to-remain-in-eastern-aleppo-a7389346.html
21. http://xn--rdt-0na.no/nyheter/2011/03/skjerp-sanksjonene-mot-gaddafi/
22. http://bevegelsen.no/forumet/view.php3?site=bevegelsen&bn=bevegelsen_aentforum&key=1300660755

Yanis Varoufakis:
And the weak must suffer what they must?
London: Vintage Publishing, 2016, 336 s.
(Norsk utgave i mars 2017)

Våren 2015 ble Yanis Varoufakis med ett en av verdens mest omtalte og omdiskuterte personer. Etter at det greske folket i valget i januar hadde gitt klar beskjed om at de var møkk lei av EUs og den nasjonale elitens nedskjæringer og innstramninger, var det økonomiprofessoren, motorsykkel-entusiasten og den selverklært uberegnelige marxisten Varoufakis som i rollen som finansminister fikk oppgaven med å omsette valgresultatet i praktisk politikk. Selv om han mislyktes og gikk av etter bare fem måneder, står han igjen som et av de fremste symbolene på denne motstanden.

Lesere som forventer seg avsløringer av hva som skjedde i møtene med Europas finansministre eller hva statsminister Tsipras tenkte og sa da han avviste Varofakis’ plan B til fordel for å inngå en avtale som var en blåkopi av den folket hadde stemt nei til i en folkeavstemning en uke tidligere, vil nok bli skuffet. Selv om han forteller enkelte anekdoter fra møtene med EUs finansministre, som i seg selv er beskrivende nok, er dette en bok som, i følge etterordet, i all hovedsak var ferdig før han plutselig sto i sentrum for fjorårets greske drama. Men det gjør ikke bokas tema – hvordan den europeiske pengeunionen er i ferd med å kvele et helt kontinent – mindre aktuelt.

Varoufakis har aldri lagt skjul på at han er euroføderalist, og postulerer også at dette er noe de aller fleste progressive er, eller i hvert fall bør være. Men i motsetning til våre hjemlige EU-fantaster, ser han samtidig at måten integrasjonen i EU har skjedd på, bærer det meste av ansvaret for utviklingen etter 2008. Det er ikke motstanderne av denne europeiske integrasjonen som stikker kjepper i hjulene for et forent Europa, det er de som har skapt den.

Ideen om en felleseuropeisk valuta har eksistert lenge, men virkelig vind i seilene fikk den etter at USA i 1971 forlot Bretton Woods-systemet. I dette systemet skulle en fast vekslingskurs mellom gull og dollar på den ene siden og mellom dollar og andre valutaer på den andre, kombinert med særlige mekanismer for devaluering av enkeltvalutaer, sikre økonomisk stabilitet og forutsigbarhet. Da dette systemet forsvant, ble det maktpåliggende for EU-landene, især Vest-Tyskland og Frankrike, riktig nok ut fra noe ulike beveggrunner, å finne en erstatning. Problemet med disse erstatningene, sett fra disses ståsted, var at det fortsatt var et relativt stort spillerom for å benytte pengepolitikken som et aktivt redskap.

Euroen fjernet denne muligheten, men den lot samtidig være å innføre mekanismer for å kompensere for ulikheter mellom de forskjellige landene. Dette gikk bra så lenge økonomien gikk bra, men da krisa kom, viste systemet seg i all sin grellskap. Varoufakis uttalte etter at han gikk av som minister at han hadde en plan B om å opprette en parallell gresk valuta, men en felles-europeisk valuta er fortsatt plan A. Den må bare være en ordentlig valuta, med en sentralbank som opptrer som en hvilken som helst annen sentralbank, altså ikke gjennom de enkelte lands regjeringer. Det betyr at den for eksempel må ha anledning til å kjøpe statsobligasjoner på bakgrunn av egne vurderinger, ikke rigide retningslinjer, og det betyr at den må forholde seg direkte til banker i trøbbel, ikke legge ansvaret på det enkelte landet der banken tilfeldigvis skulle være lokalisert.

Men hvis det nå er slik, hvorfor nekter de lederne som snakker så varmt om europeisk integrasjon, å ta dette inn over seg? Svaret er todelt. For det første går ikke denne omvendte alkymismen, som Varoufakis kaller det, like mye ut over alle. Siden handelsbalansen er et nullsumspill, der ett lands underskudd er et annet lands overskudd, er det fortsatt overskuddsland i Europa, særlig Tyskland, der også omfattende lønns- og velferdskutt de siste 15 årene har gjort sitt, som for så vidt klarer seg greit gjennom krisa. Men dogmatismen som regjerer langs aksen Berlin–Frankfurt–Brussel er kanskje vel så viktig. Selv om det særlig fra fransk side har vært et ønske om at valutaunionen skulle være begynnelsen på en føderasjon, har man ikke kommet dit, og, som det sies, man vet hva man har, men ikke hva man får. Å gå tilbake på det man har gjort så langt, vil være et gigantisk prestisjenederlag. Dermed blir ikke argumentasjonen at man gjør det ene eller andre fordi man forventer et bestemt resultat, det blir at man gjør det fordi sånn er reglene.

Varoufakis’ føderalisme er det mye å si om, men det vil kreve adskillig mer plass enn det en bokomtale gir rom for. Den mer metodiske tilnærmingen, derimot, bør kunne ofres noen linjer. Selv om leseren får en omfattende innføring i den europeiske pengepolitikken de siste 50 årene og selv om de aller fleste nok vil lære noe nytt av å lese boka, får man til tider inntrykk av en finanskapital som nærmest er løsrevet fra produksjonen og at de eneste egentlige aktørene ved siden av politikerne er spekulanter, bankierer og sentralbanker. Selv om det er pengepolitikk som er tema for boka, hadde det nok vært på sin plass å vise til noen sammenhenger, for eksempel når han uten videre slår fast at den veksten som fant sted i EUs periferi frem til 2008, i all hovedsak kan tilskrives EU-medlemskapet.

Med tittelen i mente, kan man også spørre seg hvor de fattige (eller svake, som vel ville vært en mer presis oversettelse av det engelske weak) blir av. Når produksjonen holdes utenfor, forsvinner også arbeiderklassen som aktør og klassekamp som fenomen, og hele den politiske utviklingen reduseres til en maktkamp mellom ulike eliter – mellom franske, tyske og britiske interesser. Dette kan nok delvis unnskyldes både med utgangspunkt i tema for boka og kanskje også Varoufakis’ særlige interesse for spillteori, men gjør likevel noe med helhetsbildet.

På tross av sin ubestridte standhaftighet i møte med EUs ultimatum da det stormet som verst sommeren 2015, føyer Varoufakis’ bok seg inn i en tradisjon som etter hvert har fått stor oppslutning blant tradisjonelt venstreorienterte miljøer og bevegelser – kapitalismen må reddes fra seg selv. Selv om dette er et helt legitimt standpunkt, så blir nytteverdien noe begrenset dersom man har et perspektiv som går ut over kapitalismens rammer. Slik sett er nok dette en bok som bør ha sitt fremste publikum blant miljøer som Radikalt Europa, for de som husker dem, selv om den også for oss andre kan bidra til en viss forståelse av de mer rent pengepolitiske mekanismene som gjør seg gjeldende i Europa i dag. Men det er det også mye annet som kan gjøres.

Mathias Bismo

2007 var det året som endret framtida. Apple lanserte iPhonen. Den store økonomiske krisa hadde begynt. Begge deler preger verden fortsatt idag.

Jokke Fjeldstad er organisasjonssekretær på partikontoret til Rødt, og med i redaksjonen til Rødt!. Foto: Dllu/Wikimedia-Commons

De siste tre årene har ordet delingsøkonomi blitt mer og mer populært for å beskrive veksten i salg av tjenester gjennom bruk av apper, enkle internettbaserte dataprogram som er lette å bruke på mobilen. Ordet som kom inn i norske aviser allerede i 2013, har i dag blitt dagligtale. NHO har trykket delingsøkonomien til sitt bryst. På årskonferansen til NHO viet «det nye arbeidslivet» ble det slått fast i konferansens temahefte Remix – det nye arbeidslivet «delingsøkonomien skaper nye muligheter» og at «i det nye arbeidslivet vil se et større mangfold av tilknytningsformer til arbeidslivet enn vi har vært vant med.» NHO ser at

Delingsøkonomien bør føre til en oppmykning av eksisterende tjenester og ikke en ‘oppregulering’ av nye tjenester på samme nivå som tradisjonelle tjenester fra dag en.¹

Hovedfokuset fra venstre har derimot vært at ordet «delingsøkonomi» er feil. Med forskjellige avgrensninger har man foreslått begreper som: mikrofranchise, plattformsøkonomi, apploitation, samhandlingsøkonomien, koblingsøkonomi og så videre. Trondheimskonferansen vedtok i 2016 at «piratdrosjeselskapet Über ikke på noen måte kan kalles delingsøkonomi.»²

I bakgrunnen av den rent språklige debatten ligger en kritikk av selskapsform, skatteunndragelser, unnvikelse av arbeidsgiveransvar og lovgiving og krav til regulering av delingsøkonomien. Alt dette er viktig kritikk av delingsøkonomien. Multinasjonale selskaper har ofte et kreativt forhold til lover og skatter i landene de holder på i. Men denne kritikken krever ofte avgrensninger og er ikke nødvendigvis generelle for delingsøkonomi. Delingsøkonomien er ofte et veldig bredt begrep der man inkluderer både kommersielle og tilsynelatende ikke-kommersielle aktører. Jeg ønsker ikke i denne artikkelen å lansere nye begrep og definisjoner, men heller peker jeg på noen trekk jeg mener er avgjørende for analyse av delingsøkonomien.

2007 året som endret framtida

I 2007 skjedde det to ting som skapte grunnlaget for delingsøkonomien. Det ene var utbruddet av den store økonomiske krisa som fortsatt preger verden. Det andre var at Apple lanserte symbolet på delingsøkonomi og apper, iPhone.

Med smarttelefonen gjennomgår samfunnet store endringer. Man kan sammenligne det med privatbilen i det forrige århundret. Det at bilen ble allemannseie, ga på den ene siden arbeiderklassen stor frihet i hvor de kunne forflytte seg. Avstander som tidligere hadde vært utilgjengelige, ble nå noe som var i nærheten. Det endret hvordan vi bygde byer, boliger og lokalsamfunn. Bare tenk, før bilen måtte hjem, arbeid, skole ligge relativt nær hverandre. Med privatbilismen kunne man skille arbeidet og fritiden, ved å bygge boliger i egne områder og ha arbeidsplasser i andre. Både nærheten og lokalsamfunnet rundt fabrikken ble brutt opp og spredd. Dette betydde store endringer i hvordan arbeiderklasselivet var både på jobb og når man hadde fri.

Smarttelefonen er teknologien som endrer forholdet mellom fritid og arbeid i våre dager. Alle nikker bekreftende eller «liker» bilder på Facebook av hvordan nå alle har nesa ned i telefonen i stedet for å snakke med hverandre. Som om vi var mer opptatt av å kommunisere med de som ikke er tilstede. Men smarttelefonen skaper større endringer enn de rundt cafébordet. Vi bruker veldig mye av vår våkne tid med telefonen. Vi sover ved siden av dem, har dem med på do, vi stirrer på dem mens vi går, spiser, studere, venter med mer. Men smarttelefonen endrer mye mer enn fritida vår. Med den nye teknologien viskes grensene mellom arbeid og fritid lett ut, når du kan sjekke jobb e-post fra du står opp til du legger deg. Du blir gjerne pirret til å sjekke den ved hjelp av varslinger. Internett blir plassen fler og fler jobber. Med smarttelefonen har vi med oss internettet overalt og med det også jobben vår. Men det er ikke bare jobben som spiser av fritida, men vi tar også oftere fritida vår med på jobben, ved at vi sjekker Facebook på jobb e.l. Jobb og fritid stjeler litt tid fra hverandre og skillet blir gradvis visket ut. Denne prosessen øker kapitalens kontroll over livene våre. Arbeidsgivere har nesten ubegrenset tilgang til sine ansatte. Med økt løsarbeid vil også større andel av arbeidsstyrken være klart til å jobbe når som helst.

Jeg mener den økonomiske krisa er et viktig grunnlag for delingsøkonomien. Med krisa har vi fått en betydelig større masse av arbeidsledige internasjonalt. En generasjon med universitetsutdannede unge voksne møtte et arbeidsliv der ingen hadde bruk for dem. Både i EU og USA økte ledigheten blant de unge til nye høyder. Delingsøkonomiens utbredelse er avhengig av at det finnes en masse av mennesker som søker nye inntekter. Massearbeidsløshet og at det tvinger fram løsarbeid er ikke noe nytt. Men den nye generasjonen arbeidsledige var høyt utdannede, unge folk vokste opp med rask utvikling innen datateknologi. Delingsøkonomien krever at arbeidskraften må ha en viss kompetanse i bruk av digitale verktøy og være fleksible i forhold til arbeidsmengder og tider. Denne unge og teknologikyndige generasjonen av ledig arbeidskraft passet delingsøkonomien perfekt.

Delingsøkonomien har ofte pakket seg inn i et ideologisk bilde som den fleksible tilleggsjobben. Den ideologiske fortellinga er at den skaper muligheter for å tjene penger på det som ellers ikke brukes. Det er ikke noe vesentlig skille i denne fortellinga om det er tid eller eiendeler. Det framstilles som en lukrativ biinntekt. Tjen penger på å leie ut boligen når du ikke er hjemme, eller på å la noen sitte på fra a til b. Men denne bløffen avslører seg veldig raskt. Delingsøkonomien lar tilbud og etterspørsel bestemme når du er tilgjengelig på jobb. Ser vi til USA er ofte delingsøkonomien ikke en biinntekt, men primærinntekten til familien.

Kapitalismen på internett

I utgangspunktet finner vi alle relasjoner i den kapitalistiske verden igjen på internettet. Som Ursula Huws viser i sin artikkel Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi i Rødt! i nr 2/14, finner vi igjen relasjonen mellom arbeid og kapital, handel og grunnrente også på nettet. Jeg mener at når vi skal diskutere delingsøkonomien, må vi ha en forståelse av disse relasjonene. Den nye teknologien gjør at relasjonene blir skapt på ny innenfor nye teknologiske rammer. Det gjelder både internettets første kapitalistiske fase, men også at det blir skapt på nytt med smarttelefonen som den nye infrastrukturen.

I likhet med andre moderne kapitalistiske foretak er det ikke sånn at de nødvendigvis bare henter inn profitt innen handel, grunnrente eller vareproduksjon. Alle tre formene kan sameksistere i en forretningsmodell. For eksempel kan en matbutikk i dag hente ut sin fortjeneste av handel, men også i tillegg fra å selge hylleplasser til leverandører (rente) og produksjon av ferskvarer i butikk eller ved felles produksjonsanlegg (vareproduksjon). Vi ser det samme i delingsøkonomien og på internett. En app kan både være en handelsapp, videreselge reklameplass og produsere egne produkter for salg.

Rente på internett kommer til uttrykk gjennom en finansieringsmodell som bygger på en eller annen kombinasjon av bruks- eller bestillingsavgift til tjenesteyter og/eller tjenestebruker og/eller annonsører. Facebook og Google som er de to mest vellykka eksemplene på nye internettselskap, baserer seg mye på det siste. Facebook og Google er de globale motorveiene på internett. Annonser langs disse motorveiene er attraktive plasseringer. Her er alle de potensielle kundene, og i tillegg gjør den nye digitale data det mulig å kun markedsføre seg mot de som man ønsker å nå.

Med apper på smarttelefonen er den sosiale plassen begrenset fysisk gjennom lagringskapasitet av apper. Men også praktisk. Det er begrenset antall apper du ser i hvert skjermbilde. Og de fleste av oss er fornøyd med å ha en app som funker til hvert formål. Den appen du foretrekker, etablerer på denne måten et monopol over deg som forbruker. Når en app da får en kritisk masse av brukere, får den dermed en sosial maktposisjon.

Appen registrer en masse informasjon om ditt dagligliv. Den kan også ved hjelp av algoritmer styre ditt dagligliv inne i appen. Denne informasjon er svært attraktiv i markedsøkonomien. Appen kan selge tilgang til brukerne sine til både tilbydere av tjenesten du ønsker å tilfredsstille hos brukerne og reklameplass til annonsører som ønsker å nå dine brukergrupper. App-firma skviser på denne måten ut merverdi fra tilbyderne i bytte mot markedstilgang. Algoritmer og datainnsamling er sammenkoblet i delingsøkonomien. Alt både bruker og tilbyder gjør i appen, registreres. Attraktive brukere og tilbyder kan premieres for å forsterke handlingsmønstre gjennom algoritmer.

Når en aktør ikke bare er etablert i et marked, men er i flere, blir denne sosiale makten på et nytt nivå. Markedsfordelen med at du tar med deg brukerne over landegrensene når de er på ferie, skaper rom for potensielt globale maktstrukturer og markeder. Det er i dag ganske tydelig da de fleste appene som vi har, er del av multinasjonale selskap.

Finn.no – den norske monopolisten

Finn.no har utviklet seg til å bli den norske monopolisten på rubrikkmarkedet på nett. Enten vi skal selge bolig, rydde ut av boden eller trenger å få hjelp med å få gjort en jobb, går vi dit. Både som kjøper eller selger er det fint at det finnes en plattform der det meste finnes hvis man vil kjøpe eller selge noe. Det er både tidsbesparende og effektivt at det finnes en nettside alle veit om. Finn.no kjører store reklamekampanjer for å beholde sin posisjon hos norske internettbrukere. Det har de også vært flinke til. I 2015 var det selskapet som kom øverst i den årlige omdømmeundersøkelsen gjort av kommunikasjonsbyrået Apeland. Mange brukere og godt omdømme kommer ikke gratis. De driver heller ikke Finn.no for å være snille. Finn.no eies over 90 prosent av Schibsted. Et internasjonalt selskap som holder til i over 30 land. Schibsted er et børsnotert selskap eid av en rekke aksje-eiere som forventer utbytte fra sine aksjer.

Det å kontrollere en nettside eller app som dominerer et marked, innebærer å ha mye makt. Makt over forbruk, gjenbruk, reisemål og boligdrømmer. Filtrering av søk, annonseringsmuligheter osv. er noe man balansere mellom å tilby og ikke ødelegge egen nettside. Brukeren vil effektivt finne det den leter etter og ikke bli distrahert. Dermed dyrkes en slags nøytralitet, likebehandling. Men nettsiden har makt til å endre vilkårene til sin fordel enten det da går utover selger eller kjøper. Selger eller kjøper er ikke organisert slik at det utgjør noen trussel i å gå til en annen nettløsning. Å miste enkeltkunder har lite å si når man kontrollerer markedet. Det store flertallet blir med på utviklingen da det er her kundene eller tilbudene finnes.

Men Finn.no har også makt slik at de kan kontrollere hva som er gjengs pris. Skal du selge noe, vil du normalt se hva som ligger ute fra før og hva det er prissatt til. Og du vil prise ditt objekt litt dyrere eller billigere i forhold til ønsket omsetningstid og kvalitet på ditt eget produkt.

Kickstarter – snylter på nye ideer

Kickstarter, indiegogo, bidra.no med flere er tjenester for å finansiere prosjekter og oppstart av produkter. På norsk er de ofte kalt folkefinansieringstjenester. Vanlige folk får gjennom nettsida eller app muligheten til å støtte oppstart av produksjoner, prosjekter osv. ved hjelp av donasjoner. I bytte mot donasjonen kan du ofte mottatt en spesiell fordel (pledge, perks, belønning). Innovatører får her mulighet til å finansiere prosjektene sine ved hjelp av små investeringer fra vanlig folk. Folkefinansiering blir ofte framstilt som et giverdemokrati der det er lett for folk å støtte direkte akkurat de sakene de er opptatt av, samtidig som det blir enklere for små aktører å få støtte til sine prosjekter. De forskjellige folkefinansieringsløsningene tar seg godt betalt av pengene som overføres gjennom disse plattformene. Mellom 5 og 10 prosent av summene som blir samlet inn, går til plattformen. Dette blir ikke småsummer i eiernes lommer. Gjennom Kickstarter har snart 2,7 milliarder dollar blitt donert.

Matvarebransjen

Innen handel av mat, framstår både daglig-varer og take-away som den mest vellykkede delen av den nye økonomien i Norge. Foodora sine rosa syklister er blitt en del av sentrums bilde i Oslo. Foodora er et tysk selskap med matbudvirksomhet i ti land på tre kontinenter. Gjennom Foodora kan du bestille mat levert fra restauranter og gatekjøkken. Leveringen koster 49 kroner. Foodora har forsøkt å framstille seg som den snille motsatsen til Über. Sykkelbudene er ansatt i selskapet. Og har i dag rundt 250 sykkelbud i Oslo. Arbeidstilsynet kontrollerte virksomheten og kom med 6 pålegg som måtte utbedres for å ikke få dagbøter.

Enda større suksess har de som leverer dagligvarer på døra. Kolonial, Marked.no og Meny driver butikk med levering av dagligvarer hjem på døren. Selv om tjenestene foreløpig består av beskjedne deler av det totale dagligvaremarkedet, vokser aktørene sterkt. Kolonial skryter av at omsetninga øker med “en Kiwi-butikk i måneden». Det er nok liten tvil om at netthandel på sikt vil være en stor utfordring for de fysiske butikkene.

Både Coop og Norgesgruppens Trumf bruker handlingsmønstrene våre til å lage skreddersydde tilbud og kuponger for å øke salget i butikken. Når handelen flyttes fra butikk til app eller internett, kommer også nye muligheter til å påvirke ditt forbruk. Appene kan bruke informasjonen du legger igjen ved din handling, til å komme med fristende tilbud skreddersydd til ditt handlemønster. I flere år har det blitt satt søkelys på at dagligvarebransjen aktivt har solgt hylleplasser og markedstilgang. Muligheten til å selge attraktiv plassering i appene til leverandører vil kunne føre til enda større makt til salgsleddet i denne bransjen.

Hvordan skal vi ta imot delingsøkonomien?

Både i fagbevegelsen og på venstresida har delingsøkonomien blitt debattert. Ofte har Airbnb og Über fått mye av oppmerksom-heten. Det har kommet krav om nyregulering og krav til at myndighetene slår hardere ned på forsøk å vri seg unna eksisterende regulering. LO har gitt ut et førti siders notat om samhandlingsøkonomien. Manifest og De Facto har laget et notat til Handel og Kontor om koblingsøkonomi. Det er også satt ned et offentlig utvalg (NOU) som skal utrede plattformsøkonomien og skal etter planen levere sin utredning i 2017.

I de store linjene ser det ut som norsk fagbevegelse har landet ned på en reguleringslinje ovenfor delingsøkonomien. Fenomenet skal først og fremst reguleres av staten. Uheldige virkninger og problemer blir på denne måten noe staten skal løse, mens fagbevegelsen setter seg litt på sidelinja.

I USA har det blitt organisert demonstrasjoner og søksmål mot delingsøkonomiselskapene. Men amerikansk fagbevegelse har vært delt i om de skal organisere de som livnærer seg i delingsøkonomien. I noen delstater prøver de aktivt å organisere, mens i andre delstater nekter fagbevegelsen å organisere dem. Norsk LO holder døren åpen for organisering i sitt notat om Samhandlingsøkonomien. Transportarbeiderforbundets forrige leder, Roger Hansen, har uttalt at vi må først få avklart lovligheten til Über før man kan vurdere å organisere. ³

Mye tyder på at det kommer til å bli tøffere konfrontasjoner i delingsøkonomien framover. Venstresidas svar på samfunnsproblemer har alltid vært organisering. Og det er organisering i delingsøkonomien som trengs hvis vi ønsker at noen skal ta kampen mot urettferdige avtaler. Ellers er man dømt til å akseptere vilkårene i delingsøkonomien. Det kommer til å være arbeiderklassen i delingsøkonomien som må sloss mot kapitalen i delingsøkonomien. Vi på utsida har først og fremst rollen som støttespillere i deres klassekamp. Hvis fagbevegelsen ikke engasjerer seg nå, vil motstanden og organiseringa vi trenger inne i denne økonomien lete etter andre uttrykk.

En strategi som kun satser på forsvar av etablerte næringer og krav til reguleringer for å beskytte disse, er en strategi for å tape i det lange løp. Selv med statlig regulering må det organisering til for å etablere et apparat som kan følge opp at reguleringen etterleves.

Skal de som blir utsatt i delingsøkonomien få komme til ordet, er det nødvendig at vi organisere dem og støtter opp mot deres krav. Organiserer vi dem ikke, er vi uten sjanse for å få de med på å opprettholde prisnivået på varen arbeidskraft. Dette er den grunnleggende kjernen i all fagorganisering. Å inngå et solidarisk løfte mellom arbeidsfolk at vi ikke jobber for mindre enn det vi er enige om.

Les mer:

• LO sitt notat om «samhandlings-økonomien»: http://www.lo.no/Documents/Okonomi_og_sysselsetting/Samhandlings%c3%b8konomien%20hefte%20A4-NETT.pdf
• Ursula Huws: Labor in the Global Digital Economy: The Cybertariat Comes of Age, Monthly Review Press, 2014
• Idar Helle og Lars Gunnesdal: – Koblingsvirksomhet eller delingsøkonomi De Facto Manifest, 2016
• Nicole M. Aschoff – The Smartphone Society (Jacobin 17: Ours to Master)

Noter:

1. NHO, 2016,Remix – det nye arbeidslivet https://www.nho.no/arskonferanser/remix/forside/tema/
2. http://loitrondheim.no/innkomne-forslag-til-trondheimskonferansen-2016
3. http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/336235/2e0ee1e3a4&t=-For-mange-drosjeloyver-er-en-storre-trussel-enn-Uber

På Popvenstre 27. august ledet Ekman samtalen mellom Bhaskar Sunkara, Pablo Bustinduy, Christos Giovanopoulos og Pernille Skipper om veier videre for Europas radikale bevegelser.

I dette intervjuet svarer hun på hva hun selv mener om hva som skjer i Europa, og utviklingen vi ser i EU, hvem venstresida i Skandinavia burde lære av og hvilke feministiske kamper som er viktige i Europa.

Kajsa Ekis Ekman er en svensk journalist, forfatter og aktivist. Hun har skrevet den kritikerroste boken Varat og Varan, og i 2013 ga hun ut boken Skulden som handler om den økonomiske krisa i Europa med utgangspunkt i Hellas.

Anja Ariel Tørnes Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom. (Foto: Antonio Marín Segovia/Flickr)

Ekman: De strømningene vi ser i Europa nå, er egentlig uproposjonalt med hva som skjer i Europa. Det er landene i sør som blir rammet av økonomisk krise og har størst andel flyktninger, og det er også der venstresida vokser. Det er her i nord, hvor vi har færrest flyktninger og gode økonomiske forhold, at høyresida gjør det godt. Hvis høyresida hadde riktig politikk, ville det jo vært motsatt. Da ville jo folk i større grad stemt på høyresida i sør, men det gjør de ikke. Det handler jo om selvbestemmelse. I sør blir de overstyrt av EU og er i en avmaktsposisjon. De og vi i nord som er medlem i EU burde se på England nå og melde oss ut av EU.

Norge er som du vet, ikke medlem i EU men i EØS, og det er folk fornøyde med. Det har vært et nei-flertall på rundt 70 % på meningsmålinger om norsk medlemskap i EU i lang tid nå. Likevel vil mange av de mene at de ikke nødvendigvis er mot EU som et prosjekt per se, men at de er i mot at Norge skal være en del av EU. Skal vi jobbe mot medlemskap eller skal vi skrote hele EU?

EU er jo en kapitalistisk stat som skaper en motkraft til demokratiet. Nå ser vi hvordan Europas «core countries» som Tyskland, Nederland og Frankrike har lagt resten av Europa under seg. Det er markedet og markedsøkonomien som styrer EU og som fratar land deres folkestyre. La oss bare se på Sverige, hva har EU gjort? Vi har ingen selvstendig politisk innflytelse eller politisk selvbestemmelse. Vi har heller ingen selvstendig politikk når det gjelder handel. Spesielt ikke når vi skal gå med på nye handelsavtaler som TTIP og CETA-avtalen. Og så finnes det folk for eksempel i Vänster som alltid sier: «Da må vi ha en annen visjon». Nei, vi trenger ingenting i stedet for EU. Vi må bare få det bort sånn av vi kan bestemme selv.

I Europa nå ser vi hvordan velgerne går bort fra sentrum og velger partier på de politiske yttersidene. I Hellas har vi for eksempel Syriza som gjorde et brakvalg i 2015 samtidig som det høyreekstreme partiet Gyllent Daggry kom inn i nasjonalforsamlinga med 18 representanter. Vi kan for så vidt også si at det er en tendens vi ser i USA med Bernie Sanders og Donald Trump. Holder sosialdemokratene og sentrum på å tape terreng?

Politikk er jo bare en manifestasjon av samfunnskonflikter. Når vi får hardere motsetninger i samfunnet, når vi får større klasseskiller, får vi også større motsetninger i politikken. Hvis alle mennesker har det likt og har lik levestandard, da vil vi jo ikke ha noen samfunnskonflikter. Da vil jo alle mennesker så å si mene det samme. Men når det er stor forskjell mellom mennesker og fellesskap mangler, blir mennesker sinte og forbanna og mener svært ulike ting. Den utviklingen vi ser nå, der velgerne går vekk fra sentrum, er bare en manifestasjon av de økende klasseskillene og motsetningene vi ser i samfunnet.

Er det noen partier eller bevegelser i Europa vi i Rødt, eller andre partier på venstresida i Skandinavia, kan og burde lære av?

Her synes jeg Portugal er et kjempebra eksempel. De har lykkes der Syriza har mislykkes. Portugal tok makten med en allianse mellom ulike venstrekrefter. Det nye koalisjonspartiet Portugal à Frente (PàF), som består av Partido Social Democrata og Centro Democrático e Social – Partido Popular, og vant valget i 2015 med 38,6 % av stemmene. På andre plass kom Partido Socialista med 32,3 % av stemmene. Først trodde alle i Portugal at høyresida vant valget, men venstrekreftene gikk fram. En slik historisk allianse har aldri skjedd før. Her har mennesker og partier som før hatet hverandre, funnet sammen. Nå har de klart å ta tilbake besparingspolitikken som EU før hadde tvunget dem til. I tillegg til at de tar tilbake den politiske styringa over lønn, kollektive avtaler og flere andre politiske områder som EU før overstyrte. Det er utrolig viktig å gå sammen med sine gamle fiender. Vi er ikke sterke alene, vi er sterke sammen. Da kan vi til og med ta tilbake selvstyret.

Portugal er et land vi har hørt veldig lite om.

Portugal havner fort litt i skyggen når EU kun retter fokuset vårt mot Hellas. Høyresida kommer aldri til å snakke om det. De snakker bare om venstresida når venstresida taper, kapitulerer eller begår folkemord. Vi må snakke om Portugal og bruke det som et eksempel. Se på Portugal! Dritbra.

Vi trenger jo ikke bare godt organiserte partier på venstresida men også bevegelser og engasjement hos befolkninga. Vi har sett lite av de folkelige bevegelsene i Skandinavia.

Det er jo bare å skape. Man trenger ikke å bruke all tiden sin på å tenke det ut, altså, gjør det bare! Start en organisasjon, har du fem personer, så går det bra. Neste gang har du seks, så går det enda bedre. Og så har du syv personer. Og så har du åtte personer. Det er bare å komme i gang, og så må vi lære av våre feil. Det finnes så mange som bare sitter og analyserer. De gjør jo ingenting.

Tenker vi for mye på venstresida?

Vi tenker så mye. Se på høyre populistene. De var fem nerder på 80-tallet som ingen brydde seg om. De kjempa, kjempa og kjempa, og nå har de mange velgere. Det må vi også gjøre. Det finnes ingen snarvei rundt organisering. Vi kan ikke sitte og vente på at det plutselig skal komme en million mennesker, det er ikke sånn det fungerer. Vi må kjempe. Det er vår jobb og det er hardt arbeid.

Du har jobbet mye med feminisme og spesielt med problematikken rundt sexkjøp. Hvilke utfordringer har vi feminister i Europa? Det er et stort tema, men er det noe du spesielt ville trukket fram?

Det er veldig ulikt i Norden og i andre land. Det finnes mange land i Europa der venstresida ikke engang har en feministisk politikk. Eller land der ingen partier har en feministisk politikk, og der det ikke finnes noen feministisk bevegelse. Så det er veldig ulikt. I sør kan det handle om retten til delt foreldrerett, eller retten til mammapermisjon når man har født barn. Bare en så enkel sak. I Tyskland kan det handle om å ikke få sparken når man har født barn. Det er veldig vanskelig å generalisere den feministiske problemstillingen. I Tyskland har de for eksempel en gigantisk sexindustri som institusjonaliserer prostitusjon. Hver fjerde mann i Tyskland går til en prostituert. Mannen har en hjemmeværende kone, de har barn, han har jobb, og han går til prostituerte. Det er sånn livet til den gjennomsnittlig tyske mannen ser ut nå. Derfor er det veldig viktig at Norge også forsvarer Sexkjøpsloven og ikke går tilbake på den. Prostitusjon kommer til å være en stor del av Europas framtid.

Helt til slutt: Hvis du kunne herske over Europa for en dag og innføre tre politiske tiltak eller krav, hva ville du innført eller forandra?

Jeg ville nasjonalisert alle bedrifter som slipper ut CO2 eller drivhusgasser for å direkte kutte alle utslipp. Mål én for disse bedriftene ville vært å kutte i utslipp. Så ville jeg innført en generell billettpris for å kjøre med tog i hele Europa. Alle togbilletter skulle hatt samme pris og kosta sånn 100 kroner. Da kunne alle mennesker tatt tog i stede for å fly. Og så ville jeg forsvart retten til arbeid og bolig. Jeg ville sørga for at alle mennesker hadde en jobb og et sted å bo. The New Green Deal skulle innrettes på dette. Alle som ikke har jobb, kunne fått jobb med å bygge boliger. Det viktigste nå er å kutte utslipp.

Det feier en kraftig avdemokratiseringsvind over landet. Profesjonspolitikere har alliert seg med byråkrater og næringsinteresser i det som i praksis er et angrep på demokratiet.

Terje Alnes er styremedlem i Rødt Bergen Sør/Vest. Skriver om demokrati, velferdsprofitører, arbeidsmarkedspolitikk, utenrikspolitikk m.m. på terjealnes.wordpress.com.

Norge sa NEI 25. september 1972.

Mange prosesser virker samtidig, og resultatet blir et kraftig svekket folkestyre. EØS-avtalen, og nye internasjonale avtaler som TTIP og TISA, tømmer folkevalgte organer for makt. Parallelt jobber elitene for å tegne norgeskartet på nytt, gjennom nye og større regioner og flest mulig sammenslåtte kommuner. Resultatet blir flere tusen færre folkevalgte, med alt det medfører av tap av folkelig kontroll og innflytelse.

Som nordmenn tar vi demokratiet for gitt, det er liksom ikke noe tema. Når det så skjer raske og omfattende endringer som fjerner mye av fundamentet som demokratiet bygger på, virker det som om opinionen blir tatt på sengen. Om noen år kan vi våkne opp i det postdemokratiske samfunnet, uten mulighet til å kunne påvirke vår egen hverdag.

Folkeavstemminger til besvær

To ganger har det norske folk sagt elitene i politikk og næringsliv imot. Både i 1972 og i 1994 hindret et sterkt folkelig engasjement at politisk makt ble flyttet ut av Norge og inn i politiske institusjoner i EU, de fleste uten noen egentlig demokratisk forankring. Vi kan si at folket la ned veto og sa ja til fortsatt folkestyre. Men elitene respekterte aldri folkeviljen. Når folkeavstemming gir «feil» resultat, finnes det andre metoder.

I Norge har den politiske eliten sørget for å lure landet inn i EU bakveien, via EØS-avtalen. Den ledende kraften var statsminister Gro Harlem Brundtland. Mye tyder på at EØS egentlig var hennes idé. I 1988 vedtok AP-regjeringen at alle lover skulle tilpasses EFs regelverk. Formelt ble EØS-forhandlingene satt i gang på initiativ fra EF-kommisjonens leder Jacques Delors i 1989. Spesialrådgiver Jonas Gahr Støre ledet forhandlingene fra norsk side. Endelig avtale ble underskrevet 24. juni 1994, altså før folkeavstemningen om EU-medlemskap 28. november 1994.¹

EØS – et politisk kupp

I etterkant kan vi se på dette som et politisk kupp! Eliten hadde allerede kommet oss i forkjøpet, og undergravde dermed folkets nei noen måneder senere. EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre marked, med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. EØS bygger på de samme markedsprinsippene som EU, og omfatter EUs konkurransepolitikk samt reglene for næringsstøtte og regionalstøtte. Ved å inngå en slik avtale bandt Brundtland og Støre landet til EU-masten, og la samtidig store begrensninger på det handlingsrommet norske politikere har. Den markedsliberalistiske politikken ble med en kuppliknende manøver politisk norm.

De juridiske implikasjonene av EØS-avtalen har heller ikke blitt i nærheten av det Brundtland og Gahr Støre forespeilet oss. I Grunnloven § 49 står det: «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget (…) ». Med EØS-avtalen er i realiteten utformingen av lovene på de områder som EØS-avtalen gjelder, flyttet til EU. Statsviteren Johan P. Olsen sier at avtalen gjør reglene for EUs indre marked til norsk lov på en måte som uthuler Stortingets rolle som lovgiver.² I 1994 omfattet avtalen 250 direktiver og forordninger, i 2016 er over 10 000 lover fra EU gjort gjeldende for Norge gjennom EØS.³

Allerede i 2003 fastslo Makt- og demokratiutredningen at folkestyret var svekket. Makt er overført til markedet, multinasjonale konserner, uavhengige forvaltnings-organer og rettslige institusjoner, med EØS-avtalen som en hoveddrivkraft i utviklingen.⁴ Konklusjonene i utredningen passet den politiske eliten dårlig. Derfor ble den låst ned i en skuff og nøkkelen kastet.

TTIP og TISA

TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) er en avtale mellom EU og USA, som Norge får inn bakdøren gjennom EØS. Forhandlingene startet i 2011 og foregår i hemmelighet, kun lekkasjer har gitt innblikk i hva som foregår bak ryggen på oss. Vi vet at alt legges til rette for næringsinteressene, som er nærmest enerådende når det gjelder å drive lobbyvirksomhet. Bl.a. har det kommet frem at avtalen vil tillate selskaper å saksøke suverene stater om politiske vedtak som truer selskapenes fremtidige profitt.⁵

TISA (Trade in Services Agrement) forhandles mellom 23 partnere hvor EU er en part, altså mellom 50 land. Forhandlingene omfatter kun tjenester, men definisjonen av «tjenester» er svært vid. Norge er aktivt medlem i forhandlingene som også startet i 2011. Alle velferdstjenester som også private kan tilby, vil inngå i avtalen. Skole, barnehage, omsorgstjenester, post, avfallshånd-tering o.l. kan dermed privatiseres. Kun politi, forsvar og domstoler vil stå utenfor.⁶

Investoravtaler sikrer næringsinteresser

I offentlig debatt fremstilles disse avtalene som handelsavtaler og av stor betydning for norsk eksport. Men avtalene har knapt noen betydning for handelen. Andre avtaler (f.eks. WTO) sikrer at det ikke opprettes nye tollmurer uansett hva som skjer med disse avtalene. Likevel er det dette våre motstandere vil diskutere, utsagn som «vi må sikre vår eksport» gjør at de gjerne vinner diskusjonen i opinionen.

Det riktige er å betrakte TTIP og TISA som investoravtaler, med hensikt å legge til rette for den globaliserte kapitalen. Avtalene skal sikre nye investeringsmuligheter over landegrensene, fjerne begrensninger for kapitaleksport, og fjerne begrensninger for arbeidsmigrasjon. Gjennom TISA økes rommet for investeringer ved å privatisere oppgaver som nå i hovedsak utføres av det offentlige.

I sum betyr dette at marked og juss overtar for demokratiske avgjørelser. Jussen vil gjøre disse vidtrekkende avtalene irreversible, dvs. gi næringsinteressene vern mot folkelige protester og fremtidige politiske endringsforsøk. Det politiske handlingsrom blir minimalt.

Med tvang skal landet bygges

Samtidig som dette skjer på den internasjonale scenen, forsøker de samme kreftene å omorganisere det norske demokratiet etter sitt behov. De blå-blå begrunner forslaget om kommunereform med et ønske om å skape bedre tjenester for folk flest. Påstanden er at små kommuner ikke klarer å gi innbyggerne gode nok tjenester. Det merkelige er at de som bor i disse kommunene, er fornøyd med tjenestene! KS (kommunesektorens organisasjon) sier selv i en ny undersøkelse at «det er en myte at innbyggerne ikke er fornøyd med kommunale tjenester».⁷

Kommunalminister Jan Tore Sanners idealkommune skal ha minimum 15000–20 000 innbyggere, og antall kommuner skal reduseres fra 428 til omkring 100. Den første fasen av reformen var basert på frivillighet, kommunene ble gitt en frist til 30. juni 2016. Det ble fattet vedtak angående sammenslåing i 416 av landets da 428 kommuner. 65 % av kommunene vedtok å stå alene, mens 40 kommuner vedtok sammenslåing uten å finne en partnerkommune. Erfaringene fra de folkeavstemmingene som er avholdt, sier at om innbyggerne fikk bestemme ville det store flertall av dagens kommuner bestå.⁸

Men elitene har valgt å se bort ifra folkets vilje. Regjeringen vil våren 2017 legge fram forslag til ny kommunestruktur, og Stortinget har åpnet for tvangssammenslåinger.

Næringsinteresser presser på

Innbyggerne er altså fornøyde med kommunene, så hva er den egentlige motivasjonen for å tegne norgeskartet på nytt? Direktør Petter Furulund i NHO Service sa til Klassekampen 2. april 2014:

… for oss som bedrifter er det positivt at man lager større enheter, både når det gjelder innkjøp og drift av velferdstjenester. Det blir mer volum. Små kommuner gjør det vanskelig å tjene penger på å drive velferdstjenester.

I ettertid er det nærliggende å spekulere på om dette var en forsnakkelse, for uttalelsen er svært avslørende.

NHO Service, som organiserer selskapene som selger velferdstjenester til det offentlige, er en sterk lobbyorganisasjon som vinner gehør hos de blå-blå regjeringspartnerne og deres støttepartier på Stortinget. Sammen med tenketanken Civita har de lagt de ideologiske føringene for kommunereformen, der hovedmålet er å gjøre offentlige tjenester vidåpne for privatisering. I deres verdensbilde er dette «et virkemiddel for å skape bedre og mer kostnadseffektive tjenester for dem tjenestene er til for – innbyggerne».⁹

Disse høyreideologene lar ikke sin argumentasjon påvirkes av andres erfaringer. I Danmark, der en liknende kommunereform er gjennomført, viser resultatene at færre kommuner slett ikke gir økonomiske innsparinger, men tvert imot mer byråkrati og økte kostnader.¹⁰ En stor undersøkelse viser at 60 prosent av kommunepolitikerne mener lokaldemokratiet er svekket etter innføringen av storkommuner. De store kommunene har gitt kommunepolitikerne større bunker med sakspapirer, mer avhengighet av byråkratene og press for høyere honorarer og profesjonalisering av de folkevalgte.¹¹

Kapitalens beveggrunner

De dypereliggende årsakene til det som med sin riktige benevnelse kan kalles angrep på demokratiet, finner vi i internasjonal økonomi. Etter 2. verdenskrig, og frem 1970-tallet, var vestlig økonomi preget av sterk vekst. Hovedsakelig pga. gjenoppbyggingen etter krigen.

Fra 70-tallet og utover falt profitten, og svaret lå i omfordeling mellom arbeid og kapital. Det ga seg utslag i at vanlige lønnsmottakere fikk en stadig mindre andel av verdiskapningen. I USA har middelklassen sakket akterut år for år siden 1980. Dette var Thatchers og Reagans æra, der angrep på fagbevegelsen sto i fokus, med sterk økning i sosiale forskjeller som resultat. Den markedsliberale politikken ble etter hvert adoptert av sosialdemokratiske partier i Europa.

Men omfordeling fra fattig til rik har ikke løst kapitalens problemer. Siden 2008 har det i praksis vært negativ vekst i Europa. Nå er globalisering blitt kapitalens svar på stagnasjonen. De store konsernene er blitt mye større og mye mer internasjonaliserte. De ledende partiene i Norge, systempartiene Høyre og AP med støttepartier, legger forholdene til rette. Hovedpoenget med EØS, TISA og TTIP er først og fremst å møte den globaliserte kapitalens behov.¹² Kommunereformen er et lokalt uttrykk for det samme, ved at offentlig sektor legges åpen for privatisering.

En ny embetsmannsstat?

De internasjonale avtalene er en trussel mot det politiske handlingsrommet. På vesentlige områder settes politikerne sjakk matt, det vil ikke være mulig å endre politikken, siden den er løftet over i en juridisk sfære. Vi når politikkens sluttpunkt.

Folkesuverenitetsideen, ideen om at all legitim statsmakt stammer fra folket selv, er et viktig prinsipp i det norske demokratiet. Vi har fortsatt rundt 10 000 mennesker som er folkevalgte på ulike nivåer i Norge. Disse folkevalgte er våre «ombudsmenn» som beskytter våre interesser. Kommunereformen vil fjerne flere tusen av disse. Vi får flere heltidspolitikere og dermed stadig færre politikere som kjenner hverdagen til folk flest på kroppen.

Det vil fortsatt bli avholdt valg, men de representantene vi velger, kommer inn i politiske organer som er ribbet for vesentlig makt. Vi vil få en sterk gruppe av heltidspolitikere, superbyråkrater og jurister som i praksis vil styre landet som en ny embetsmannsklasse. På mange måter er vi da tilbake til situasjonen før 1884, før en folkelig og demokratisk bevegelse gikk til valg på slagordet «All makt i denne sal».¹³

Noter:

1. Gunnar Rutle: Innledning om EØS, TISA og TTIP på Rødt-seminar 10. september 2016 http://rutle.net/eu-eos-tisa-ttip-mm
2. Johan P. Olsen «Folkestyrets varige spenninger», Universitetsforlaget 2014.
3. «Folkestyre eller fjernstyre?», Nei til EUs skriftserie, nr. 1 2016.
4. «Makt og demokrati», NOU 2003: 19, https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2003-019/id118893/
5. «Det du trenger å vite om TTIP», Attac.no, http://attac.no/stopp-ttip/
6. «Det du trenger å vite om TISA», Attac.no, http://attac.no/stopp-tisa/
7. “Innbyggerne er fornøyd med kommunale tjenester», KS 30. juni 2016, http://www.ks.no/fagomrader/om-ks/myter-og-fakta/okonomi-og-arbeid/fakta-innbyggerne-er-fornoyde-med-kommunale-tjenester/
8. Oversikt over folkeavstemminger om kommune-sammenslåing, oppdatert 16. september 2016, https://distriktssenteret.no/kommunereformen/folkeavstemninger/
9. «Kvalitet og valgfrihet er viktigst», Civita.no 12. juli 2016 https://www.civita.no/2016/07/12/kvalitet-og-valgfrihet-er-viktigst
10. «Fikk 1650 nye byråkrater», Klassekampen 22. oktober 2010, http://www.klassekampen.no/58091/article/item/null/fikk–nye-byrakrater
11. «Danske politikere mener storkommunene har svekket lokaldemokratiet», ABC Nyheter 3. desember 2013. http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/12/03/185362/danske-politikere-mener-storkommunene-har-svekket-lokaldemokratiet
12. Gunnar Rutle, ibid.
13. 13. Uttrykk brukt av Johan Sverdrup i «Statsrådsaken» i Stortinget 8. mars 1872, https://snl.no/All_makt_skal_samles_i_denne_sal

Den blå-blå regjeringen vil at Norge igjen skal spille en nøkkelrolle i det israelske koloniserings-prosjektet.

Det viktige strategiske spørsmålet som står på dagsorden, er kampen om energisikring for Israel og Israels muligheter til å bli en stor gasseksportør.

Peder Martin Lysestøl er sosialøkonomog forfatter. Har blant annet skrevet grunnboka for palestinaaktivister i mange år, Palestinerne (Oktober/Rødt) som bare er å få kjøpt som e-bok, og Israel (Forlaget Manifest) som kom i år.

Norge spilte fra første stund en viktig strategisk rolle for Israel. FNs første generalsekretær Trygve Lie hadde en aktiv rolle under forhandlingene i FN som førte til vedtaket om delingen av Palestina og opprettingen av en jødisk stat. I 1966 sto Israels atomanlegg Dimona ferdig takket være norsk tungtvann, og i 1993 kunne Norge smykke seg med å ha spilt en nøkkelrolle for vedtaket om Oslo-avtalen som har legalisert Israels kolonisering av Vestbredden. Nå drømmer den blå-blå regjeringen om at Norge igjen skal spille en nøkkelrolle i det israelske koloniseringsprosjektet. Det viktige strategiske spørsmålet som står på dagsorden, er kampen om energisikring for Israel og Israels muligheter til å bli en stor gasseksportør.

Den 11. september dro FrP-statsråd Tord Lien med en større delegasjon til Israel for å styrke forbindelsene mellom de to landene.

Det er ingen tvil om at det er området det er størst potensial for samarbeid mellom norsk industri og forskningsmiljøer og Israel, er innenfor olje- og gassproduksjon, sa statsråden på årskonferansen til Med Israel for fred (2016).

Det var ingen tilfeldighet at Tord Lien framhevet petroleumssektoren. Helt siden Israel i 2009 fant store gassforekomster i Levantbassenget i Middelhavet, har israelske ambassader og diplomater tryglet olje- og gassland og oljeselskaper om samarbeid. En rekke norske leverandører til olje- og gassektoren har også i flere år levert varer og tjenester til Israel. Den største av disse er Aker Solution som i følge palestinske kilder har inngått en avtale om å levere 240 kilometer stålrør til ilandføring av gass. Men direktør Ole Paus i Aker sier til avisa Dagen at de vil ha en «lav profil» (Dagen 20/11-14). Årsaken til den lave profilen er lett å forstå: israelsk energihistorie er ei historie om ran og folkerettsbrudd.

Israels ran av olje

Israel hadde fra statsdannelsen ambisjoner om å bli en «europeisk» industristat. Dette krevde tilgang til blant annet energi og vann. Problemet var at Israel hadde svært lite av begge deler. På 60-tallet var 90 % av vannreservene oppbrukt. Krigen i 1967 og erobringen av Vestbredden, Gaza og Golanhøydene var i stor grad en krig for å sikre økonomiske ressurser. Til tross for at folkeretten er klar på at en okkupant ikke kan utnytte naturresursene i det okkuperte området, tok Israel straks kontroll med de store vannreservoarene på det palestinske høylandet.

Israel hadde også et stort energiproblem. Tross intensiv leting over hele det okkuperte området, hadde de bare funnet ubetydelige oljereserver. De arabiske oljelanda hadde gjennomført en effektiv boikott av Israel, og Israel var blitt tvunget til å importere olje fra Iran. Via store oljetankere ble oljen transportert inn Rødehavet og losset i Eilat. Oljen ble så ført i rør gjennom ørkenen til sentrale strøk i Israel.

Moses førte oss i 40 år gjennom ørkenen for å ta oss til det eneste stedet i Midtøsten hvor det ikke finnes olje.

Denne ironiske kommentaren fra Golda Meir, Israels statsminister 1969–74, var alvorlig ment.

Men erobringen av store deler av Egypt i juni 1967 ga Israel adgang til de egyptiske oljekildene i Sinai. Uten hensyn til internasjonal rett konfiskerte Israel de egyptiske oljeanleggene og etter kort tid sikret Sinai-oljen 22 % av Israels energiforbruk.

Men Israels planer om økt oljeproduksjon på Sinai, kom ikke stort lenger enn til papiret. Som en følge av Camp David-avtalen i 1978 ble Israel tvunget til å levere tilbake oljefeltene i Sinai til Egypt. Etter revolusjonen i Iran i 1979, brøyt Iran de diplomatiske forbindelsene til Israel og kuttet oljeleveransene. Israel hadde nå ingen sikre leverandører av olje og måtte kjøpe kostbar olje på spotmarkedet. Israel var igjen i en akutt energikrise. Bare utbygging av sterkt forurensende kullkraftverk, kunne sikre Israel den energien landet trengte. Så seint som i 2008 var den israelske energibalansen slik:

• Olje 48 %
• Kull 35 %
• Gass 17 %

Selv om USA garanterte at Israel skulle skaffes energi, var de israelske energikildene svært usikre. For en stat som hadde som mål å trekke til seg verdens største hightech selskap, var usikker energitilgang et strategisk problem.

Erobringen av Vestbredden, Gaza og Golanhøydene har gitt Israel tilgang til områder der det har vært håp om mulige oljereserver.

Først på 90-tallet kartla eksperter at det trolig var oljereserver vestnordvest for Ramallah på Vestbredden på det såkalte Rantis-feltet. Eksperter mener oljereservene finnes på begge sidene av den Grønne Linjen, men Israel behandler oljen som vannet, som israelsk eiendom.^{1 2} Boring etter olje startet her i 1992, og i 1998 fant de den første oljen, mens utvinning startet i 2011. I følge operatørselskapet tas det ut 1000 fat olje om dagen fra feltet.³

Men Israel nøyer seg ikke med å stjele palestinsk olje. Det er antatt at det kan finnes olje på de syriske Golanhøydene som Israel også okkuperte i 1967 (og annekterte i 1981 mot FNs protester). Israel har nå besluttet, til tross for at Golan er syrisk territorium, å starte boring etter olje på området. Våren 2013 ble den første letelisensen for oljeboring på Golan-høydene delt ut. Firmaet Genie Energy med milliardærer som Rothschild og Murdoch blant aksjonærene, og tidligere visepresident Dick Cheney som rådgiver, fikk lisensen.⁴ De fikk rettigheten til å lete etter olje på et område tilsvarende halve Golanhøyden. Oljeletingen førte til internasjonale protester, men Netanyahu svarte på protestene med selv å besøke området og uttalte:

Det er på tide at verden anerkjenner Israels suverenitet over Golanhøydene.

Uttalelsen var så provoserende at Sikker-hetsrådet, med USAs stemme, uttrykte «sin dypeste bekymring over israelske uttalelser nylig om Golan». (26/4/2016).

Samtidig som Israel ikke har skydd noen midler for å sikre seg mulige oljereserver på okkupert jord, har de gjort alt de kan for å hindre at den palestinske administrasjonen (PA) skal bli uavhengig av israelsk energiforsyning. Samtidig som det amerikanske oljeselskapet Nobel Energy i 1999 startet seismiske undersøkelser utenfor kysten av Israel, ga palestinske myndigheter (PA) leterettigheter i havområdet utenfor Gaza til British Gas. I de to brønnene som ble boret i år 2000 på 600 meters dyp, ble det funnet betydelige mengder gass, anslått til 32 mrd. m3, til en verdi som den gang ble anslått til 4 mrd. US-dollar.⁵ Det er antatt at 60 % av gassforekomstene utenfor Gaza-kysten ligger i palestinsk havområde, og British Gas anslo at det var store muligheter for langt større mengder gass i de palestinske områdene enn 32 milliarder m3.⁶ Inntekter fra gassen ville styrke den palestinske økonomien og uavhengigheten. Dette kunne ikke Israel tillate. Da Sharon ble valgt til statsminister i 2001, erklærte han at Gazas offshore gassreserver tilhører Israel. Og, proklamerte han: «Israel vil aldri kjøpe gass fra Palestina».⁷

Nobel energi finner store gassreserver for Israel

Den 28. mai 2012 meldte Oil and Gas Journal at etter intensiv leteboring de siste årene var det funnet store gassreserver i Levantbassenget mellom Israel og Kypros. Endelig kunne israelske myndigheter gå ut med den meldingen de hadde drømt om i 50 år: Israel skulle bli en energistormakt!

Ministeren for energi og vannressurser kunne i et intervju fortelle at Nobel Energy i 2009 og 2010 hadde funnet flere store gassfelt på havdyp ned mot 1700 m, 135 km utenfor Haifa.⁸ Det største, Leviatan ble anslått å inneholde 700 milliarder m3 naturgass og det nest største, Tamar 240 milliarder m3. ⁹ Gassforekomstene ville, i følge ministeren, sikre Israel viktig energi for 70 år framover. Han kunne også fortelle at Israel alt var i gang med planer for ulike alternative rørledninger fra gassfeltene til naboland.¹⁰ Meldingen om gassforekomstene førte til store oppslag i internasjonal presse, men det var også kjent at Israel måtte løse en rekke juridiske, politiske og tekniske problemer før gasseventyret kunne bli til virkelighet.

Produksjonen på Tamarfeltet startet i mars 2013. Opplysninger basert på tall fra våren 2014, viser at Tamar nå produserte så store mengder gass at det dekket Israels behov for gass.¹¹ Regjeringen la planer for å gjøre Israel selvberget på energi innen 10 år. Gassen fra Tamarfeltet kom svært beleilig, på et tidspunkt da Israel hadde fått store problemer med gassleveransene fra Egypt. Folk protesterte mot gassavtalen med Israel, og i 2012 ble rørledningen ødelagt av demonstrerende egyptere. Dermed kunne ikke Egypt levere gass til Israel lenger, noe som tvang Israel til igjen å importere mer olje.

Tamarfeltet har nå levert gass til Israel i tre år og gassen står for 40 % av Israels energiforbruk.¹² Men fortsatt er Israel avhengig av kull og olje. Store problemer med å finne villige leverandører av olje har økt behovet for snarest mulig å utvide landets gassproduksjon. Den israelske energi-ministeren uttalte i januar 2016 at det trolig er 10 000–15 000 milliarder m3 gass i det østlige Middelhavet i alt.¹³

Det vil ha stor sikkerhetsmessig og økonomisk betydning for Israel å kunne utnytte ressursene, innenfor den israelske økonomiske sonen.¹⁴ Det særegne ved produksjon av olje og gass på store havdyp er at produksjonen er ekstremt kostbar og at operatørene må kreve svært stor grad av sikkerhet. Eksempelvis koster den ene plattformen som er satt opp for å ta ut gass fra Tamarfeltet, ca.3 mrd. dollar.¹⁵

Kan Israels gasseventyr realiseres?

Men det israelske gasseventyret har ikke utviklet seg som planlagt. Problemene har tårnet seg opp: fallende gasspriser, mangel på potensielle kjøpere av israelsk gass, protester fra nabolanda og liten interesse fra de store operatørselskapene.¹⁶ Den israelske regjeringen har anslått at gassmengdene er så store at de kan eksportere 60 %. Men hvem skal kjøpe gassen? Den billigste transportformen er å frakte gassen i rør. Men rørtransport kan bare gjøres til de nærmeste markedene. Skal gassen transporteres over lengre avstander, må den transporteres i flytende form.¹⁷ Alle Israels naboland har politiske problemer med å kjøpe gass fra Israel. Hva med transport av gassen i flytende form? Israel har kjørt en voldsom diplomatisk kampanje overfor Hellas og Kypros for å få til et samarbeid om et såkalt LNG-anlegg. Den 28. januar 2016 ble det holdt et toppmøte mellom Hellas, Kypros og Israel i Nicosia der statslederne kom med en felles uttalelse om et bredt økonomisk og politisk samarbeid. Det ble også bestemt å arbeide videre med å sikre transport av Israels gass til Hellas via Kypros.¹⁸ Dersom Israel i framtida skal lykkes med sin gasseksport, er nok dette det mest sannsynlige alternativet. Sannsynligheten har også økt etter at den greske Syriza-regjeringen har snudd 180 grader i sitt politiske forhold til Israel. Fra å være det mest propalestinske EU-medlemmet i flere ti år, har Hellas med statsminister Tsipras kommet med så sterke pro-israelske uttalelser at palestinske ledere føler seg dolket i ryggen. I en artikkel i Haaretz spør Nabil Sha’ath, Fatah-veteran og tidligere utenriksminister i PA: «Vil Hellas forråde palestinerne?». Den tidligere radikaleren, Tsipras, skal ha sagt at hele Jerusalem er staten Israels historiske hovedstad.¹⁹ Som kjent er det ingen av FNs medlemsland som aksepterer denne påstanden. Tsipras må ha fått fete løfter fra Israel, for å gjøre en slik politisk helomvending.

De store oljeselskapene vil ikke til Israel

Det amerikanske oljeselskapet Nobel, et mellomstort oljeselskap, i samarbeid med et lite israelsk selskap, Delek, er eneste operatører på den israelske sokkelen.²⁰ Til sammenligning er det over 50 operatører på norsk sokkel. Ingen av de største oljeselskapene i verden, som BP, Total, Exxon, Shell, Conoco eller Statoil ønsker å delta i det «israelske gasseventyret». Årsakene er mange: store kostnader, uavklarte grenseproblemene og ikke minst redsel for å få et dårlig forhold til de store arabiske oljelanda og Iran.

Mangel på konkurranse om oppdrag på den israelske sokkelen har gitt Nobel en posisjon som har gjort det mulig for selskapet å ta monopolpris. Dette har nå skapt stor debatt i det israelske Knesset. Knesset har kritisert regjeringen kraftig for den spesielt gunstige avtalen Nobel Energy har hatt. Etter dette har Netanyahu lansert en plan for å frata Knesset muligheten til å ta standpunkt til Nobels posisjon. Dette har nå blitt en sak for Høyesterett som har uttalt seg kritisk til Netanyahus framgangsmåte. Netanyahu har svart på kritikken med å advare om at hvis avtalen med Nobel svekkes, kan det få “store konsekvenser».²¹ Måten Netanyahu reagerer på, viser hvor hardt presset Israel er i gass-spørsmålet. I følge Netanyahu er det meningsløst om denne historiske muligheten til å løse energiproblemet skal stoppes av juridisk formalisme.

Derfor advarer Netanyahu mot juridisk flisespikkeri og trygler opposisjonen:

Investorene vil ikke vente på oss. De vil dra andre steder, til våre fiender».²²

Norges strategiske innsats for Israel

FNs Generalforsamling slo i januar 2009 fast:

Det palestinske folket i de okkuperte områdene, inklusive Øst-Jerusalem og Golanhøydene, har suverenitet over sine naturressurser». Oslo-avtalen hadde også slått fast palestinernes suverenitet over de såkalte A-områdene, noe som da inkluderte Gaza. PA ble også kjent med mulighetene for gass i palestinske havområder utenfor Gaza, og i 2012 kom det en anmodning fra det palestinske Ministry of Energy and Natural Resources om norsk støtte gjennom Olje for Utvikling(NORAD) til å bygge opp en kapasitet på palestinsk side for forvaltning av petroleumssektoren. I januar 2012 var et norsk team i Israel/Palestina og gjorde undersøkelser, ved samtaler og befaringer. Etter besøket lager teamet en rapport der det står at “Det anbefales at Olje for Utvikling svarer positivt på anmodningen fra palestinske myndigheter.²³

Men til tross for den klare anbefalingen fra Norad svarte utenriksdepartementet, ved utenriksminister Espen Barth Eide, nei til å hjelpe palestinerne.²⁴ Den samme negative holdningen hadde Stoltenbergregjeringen til en tilsvarende henvendelse fra den israelske ambassaden. Begrunnelsen var de uavklarte grenseområdene på Leviathanfeltet.

Men sterke proisraelske krefter i det norske «bibelbeltet» ga seg ikke med dette. Etter aktiv innsats fra det norsk–israelske handelskammeret ble det i 2013 undertegnet en avtale mellom universitetet i Stavanger(UiS) og det israelske universitetet Technion om samarbeid på petroleumsområdet.²⁵

Mangelen på interesse fra internasjonale oljeselskap har ført til et sterkt behov i Israel for å bygge opp egen petroleumskompetanse, et eget «Statoil». Særlig er kunnskap om gassproduksjon på havbunnen, uavhengig av kostbare plattformer, ettertraktet kunnskap. På dette området er petroleumsmiljøet på NTNU i ferd med å bli verdensledende. Denne kunnskapen vil Israel ha tak i. Og den blå-blå regjeringen, som har som mål at Norge igjen skal bli Israels beste venn, er positiv. Det er mulig petroleumsmiljøet ved NTNU er blitt smigret over den store interessen fra Israel? I juni 2016 meldte Universitetsavisa:

NTNU vurderer å inngå forskningssamarbeid med israelske universiteter om olje og energi.²⁶

Meldingen ble møtt med skarp kritikk, men Rektor Bovin svarte på kritikken med å hevde at samarbeidet med Israel «ikke er politisk» og at «samarbeid om forskning og utdanning bygger bro mellom mennesker». I september reiste olje- og energiminister Tord Lien til Israel med en delegasjon som blant annet omfattet petroleumsekspertise fra NTNU.

Motstanden mot NTNUs samarbeidsplaner med Israel har skapt mye debatt og stor motstand. Vi som har jobbet politisk i NTNU-miljøet, er ikke overrasket. Oppropet om akademisk boikott av Israel, som ble startet av en gruppe universitetsansatte i 2009 etter initiativ fra AKULBI (Akademisk og kulturell boikott av Israel), fikk langt større oppslutning på NTNU enn ved andre universitet. Her oppfordret over 100 ansatte ved NTNU, mange i fulle professorstillinger, til boikott av Israel:

Vi ber styret ved våre institusjoner om å vedta akademisk boikott av Israel. Boikotten omfatter staten Israels utdannings-, forsknings- og kulturinstitusjoner og deres representanter, uansett religion og nasjonalitet. Dette innebærer at vi avstår fra å delta i noen form for akademisk eller kulturelt samarbeid med israelske institusjoner og deres representanter, inntil det er gitt garantier for at okkupasjonen opphører.

Henstillingen om boikott ble ikke fulgt opp av styrene, men oppropet skapte debatt og styrket opinionen. I juni i år ble det startet et nytt opprop. Denne gangen konkret rettet «mot norsk–israelsk samarbeid på petroleumsområdet».²⁷ En rekke kjente professorer og fagfolk på området har alt undertegnet protesten.

Rektor ved NTNU, Bovin, forsvarer en avtale med at dette «ikke er politikk» og at de bare følger den offisielle norske politikken. Men Bovin kommer ikke bort fra at NTNU har etiske retningslinjer som klart sier at institusjonen «skal bidra til nasjonal og internasjonal rettferdighet». De kan heller ikke dekke seg bak politikken til ei «blå-blå» regjeringen. Etikken slår klart fast at «Forskning har uavhengig ansvar». I NTNUs strategiske plan fram mot 2020 står det også at NTNU skal samarbeide med andre for å «Fremme menneskerettigheter og dialog mellom kulturer».

Det går ikke an for en rektor, ved landets største universitet, å påstå at å bidra til å styrke Israel på det strategisk viktige området energi, er å fremme «menneskerettigheter». Israel er verdens mest militariserte samfunn. Fra 2006 har de ført 4 brutale kriger mot Gaza og intensivert koloniseringen av Vestbredden. Israelske politikere diskuterer nå åpent hvordan de kan fordrive den palestinske minoriteten ut av den jødiske staten for å styrke jødifiseringen av landet. I oktober 2016 kom en rapport fra FN som sa at Israel i 2016, fram til oktober, har revet 75 % flere palestinske hus enn året før (i alt 960 hus). Situasjonen i Israel er for tida så konfliktfylt at tidligere statsminister og general, Ehud Barak, uttalte:

Israel er infisert av gryende fascisme.(Haaretz 20.05.2016).

Det er denne staten NTNUs ledelse planlegger å samarbeide med – fordi det er «faglig interessant».

Noter:

1. Den Grønne linjen er Israels grense mot Vestbredden. Israel har ikke en offisiell grenselinje. Våpenhvileavtaler fungerer som «midlertidige» grenser.
2. Rapport: Palestinsk anmodning om norsk støtte til å bygge opp kapasitet på petroleumssektoren. Norad 2012.
3. NRK Brennpunkt dokumentar: http://www.nrk.no/dokumentar/vil-ikke-gi-palestinerne-olje-hjelp-1.10924694
4. Tribune Business News 20.2.2013
5. Global Research 10.8.2014 og Haaretz engelsk utgave 21.11.2014
6. Til sammenligning var Norges gassproduksjon i 2013 på 117 milliarder m3
7. Global Research, ibid
8. Gassen på Trollfeltet ligger på ca. 1400 m dyp http://www.statoil.com/no/OurOperations/ExplorationProd/ncs/troll/Pages/default.aspx.
9. Dette tilsvarer omlag 80 % av anslåtte reserver i Trollfeltet, Norges største gassfelt. Norsk gassproduksjon i 2015 var på 115 milliarder m3. Norge er verdens 7. største gassprodusent.
10. Oil & Gas Journal 28.5.2012.
11. Commentary Magazine mars 2014, https://www.commentarymagazine.com/articles/will-israel-be-the-next-energy-superpower/
12. https://www.commentarymagazine.com/articles/will-israel-be-the-next-energy-superpower/
13. Reuters 28.1.16
14. Havretten sier at kystland har rett til bruke naturressurser på havbunnen innenfor en sone på 200 nautiske mil (370 km) https://snl.no/havrett. Den palestinske administrasjonen signerte havretten 1/1-2015. Bare 7 stater, herav USA og Israel har ikke signert havretten. Netanyahu har sagt at Israel ikke lar seg begrense av reglene i havretten når det gjelder å forsvare sitt territorium: http://www.jpost.com/Opinion/Columnists/BORDERLINE-VIEWS-Defending-Israel-on-the-high-seas-345078
15. https://www.commentarymagazine.com/articles/will-israel-be-the-next-energy-superpower
16. Libanon har levert et kart til FN som viser at Leviatanfeltet også omfatter deres havområde.
17. LNG, liquefied natural gas, er naturgass i flytende form. Ved å fryse naturgass ned til -160 grader går den over i flytende form og volumet reduseres 600 ganger og kan dermed transporteres på spesialskip. Fryseprosessen krever store landbaserte anlegg, eller havbaserte anlegg, FLNG. LNG-anlegget på Melkøya ved Hammerfest er et norsk storskala LNG-anlegg.
18. Haaretz 31.1.2016
19. Haaretz 27.01.2016
20. At Nobel har engasjert seg har kanskje sammenheng med at den amerikanske utenriksministeren John Kerry har en betydelig aksjepost i selskapet?
21. Financial Times 16.02.2016
22. Ibid.
23. Rapport: Palestinsk anmodning om norsk støtte til å bygge opp kapasitet på petroleumssektoren. Norad 2012.
24. NRK Brennpunkt, http://www.nrk.no/dokumentar/vil-ikke-gi-palestinerne-olje-hjelp-1.10924694.
25. Det norsk–israelske handelskammeret ble etablert i 1991 og har som mål å styrke de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Israel. Kammeret har avdelinger i både Kristiansand og Stavanger.
26. Universitetsavisa 090616, NTNU.
27. http://www.ipetitions.com/petition/opprop-mot-norsk-israelsk-oljesamarbeid-i-akademia. AKULBI er initiativtaker til oppropet

I forrige utgave av Rødt! hadde Unni Kjærnes en inngående analyse av matsikkerhet, sult og utfordringer i landbruket i India.

Vi mener det er viktig å forstå nyere utvikling i det rurale India som både mangfoldig og motstridende. Noe av denne kompleksiteten viser vi her ved å spørre hvem den indiske bonden faktisk er.

Vi vil også diskutere noen av de løsningsforslagene Kjærnes presenterer.

Jostein Jakobsen er stipendiat ved Senter for utvikling og miljø (SUM), Universitetet i Oslo. Han jobber med en doktorgrad om jordbruksendring og politisk økonomi i det sørlige India.

Kenneth Bo Nielsen er ved Sosiologisk Institutt, Universitet i Bergen. Han koordinerer også Asianettverket, det Norsk Nettverk for Asiastudier.

Foto: Neil Palmer

Kjærnes’ analyse er viktig, for Indias problemer på dette området er både reelle og store. For eksempel har geografen D. Asher Ghertner i en ny bok regnet seg fram til at 80 prosent av alle indere – dvs. en milliard mennesker – ikke får nok mat, målt ut i fra statens egne normer for daglig «minimum per capita calory consumption». Vi sier oss langt på vei enig i det meste av det Kjærnes skriver, samtidig som vi ikke helt kjenner oss igjen i hennes generelle beskrivelse av livet på landet.

Fra 2007 til 2009 bodde en av oss (Nielsen) i flere omganger i en landsby i den indiske delstaten Vest-Bengal. Formålet med oppholdet var å bli klokere på hvordan bøndene i denne og de omkringliggende landsbyene hadde mobilisert til kamp mot delstatsregjeringen, som nettopp hadde ekspropriert litt over 400 hektar fruktbar landbruksjord fra området. I framtida skulle det ligge en stor bilfabrikk på jorda, men denne ideen var mange av de lokale bøndene imot – derfor den kraftige motstanden mot eksproprieringen.

Tvangseksproprieringer i denne formen har vært hyppig forekommende i India det siste tiåret. Ny industri, økonomiske frisoner, infrastruktur, gruver og urbanisering krever plass og ofte er det småbønder som må vike. Fenomenet diskuteres ikke av Kjærnes, men slike eksproprieringer er ofte katastrofale for den enkelte bonde som rammes. De er dessuten et viktig element i et utbredt narrativ blant deler av den indiske intellektuelle venstresida og i akademia, om statens og kapitalens stadige angrep og overgrep på den indiske bonden. Dette narrativet er på en måte et konsentrert og dramatisk uttrykk for den såkalte «agrarkrisen» som India for tida går gjennom, og som også manifesterer seg i hyppige medierapporter om påstått – og ofte overdrevne – høye selvmordsrater blant indiske bønder.

Narrativet har åpenbart en høy grad av sannhetsverdi, for det er, som Kjærnes skriver, ikke lett å være småbonde i India i dag. Og det er lite tvil om at eksproprieringsprosessene som India gjennomgår, har klare likhetstrekk med det Marx kalte «primitiv akkumulasjon» – volden og frarøvelsen som den moderne kapitalismen vokste frem gjennom og som geografen David Harvey har påpekt at fortsatt finner sted den dag i dag. Men det er også like selvsagt at det finnes andre sannheter om agrare endringsprosesser i India.

I den ovennevnte landsbyen snakket særlig de eldre bøndene begeistret om hvordan hele deres liv hadde dreid seg om landbruket. Og dette var ikke noen trist fortelling – snarere tvert imot. Folk snakket om hvordan de i ungdommen gikk barfot rundt i en landsby hvor folk stort sett bodde i hus eller hytter av strå og leire; nå gikk de alle med sko og bodde i større hus av betong og murstein. For noen generasjoner siden hadde den store drømmen vært å lære å lese og skrive og å få seg en sykkel; nå til dags gikk ungdommen på gymnas eller enkelte til og med på universitetet, og de fleste familier hadde flere sykler og ofte også en motorsykkel. I gamle dager hadde folk samlet seg rundt en batteridrevet transistorradio for å høre musikk, men nå hadde nesten alle hus farge-TV. Alle hadde mobiltelefoner og langt flere både busser og tog forbandt landsbyen med omkringliggende større byer enn for et par tiår siden. Dette var altså et narrativ om landsbyens sosiale og økonomiske framgang, som gikk hånd i hånd med forbedringer i jordbruket, og som hadde ført til et bedre og mer komfortabelt liv for mange – ikke for alle, naturligvis, men for mange. Og de forbedringene i livskvalitet som den gamle generasjonen i landsbyen i Vest-Bengal kunne fortelle om, er langt fra unike. Lignende beretninger kan man høre på kryss og tvers av det rurale India i dag.

«Pluriaktive bønder»

Samtidig var det karakteristisk for landsbyen at de færreste bønder bare var bønder – for mens all jordbruk per definisjon er rural, er det omvendte ikke tilfellet. De fleste familiene var kjennetegnet ved en høy grad av «pluriaktivitet», det vil si at de opererte både i og utenfor landbruket. Ofte var jordstykkene ganske små (under et hektar) og det typiske var at et eller flere familiemedlemmer hadde en lønnsinntekt: Noen var tømrere, andre gullsmeder; noen drev en liten butikk i landsbyen, mens andre var skolelærere; noen hadde fått jobb i en statsdrevet virksomhet, mens enkelte hadde etablert seg som suksessfulle forretningsmenn eller entreprenører. Forestillingen om at indiske landsbyer er befolket av «bønder» i tradisjonell forstand, holder altså ikke lenger, for livet på landet er i dag så mye annet enn bare landbruk. I India som helhet er det kun ca. halvparten av alle rurale hushold som er engasjert i jordbruk og under 40 prosent har sin hovedinntekt derfra. Og særlig landsbyens yngre generasjon var ikke spesielt begeistret for utsikten til å bli bonde. De fleste hadde større ambisjoner enn det, for ofte hadde de studert i flere år og håpet på en mer behagelig, respektert og vellønnet jobb. Å bli bonde var i beste fall noe man kunne falle tilbake på hvis man ikke kunne finne noe bedre å gjøre.

I store deler av India tilstreber folk på landet denne formen for økonomisk pluriaktivitet, men av vidt forskjellige grunner. Mange av de relativt suksessfulle små og mellomstore bøndene har for lengst med større eller mindre suksess diversifisert sine aktiva ut av landbruket, hvor det er mer penger å tjene. Et tydelig tegn på dette er at de store bondebevegelsene som kjempet for bedre vilkår for indisk landbruk, og som var en synlig politisk kraft i India fra 1970- til 1990-tallet, nå nesten er helt forsvunnet. Hvorfor? Fordi de mellomstore eller halvstore bøndene som frontet disse bevegelsene, og som den gang hadde økonomiske hovedinteresser i jordbruket, nå hovedsakelig har plassert aktivaene andre steder og derfor ikke har store insentiver til å fronte landbrukets sak i dag – i hvert fall ikke hvis det skal gå på bekostning av andre sektorer. Det kan godt tenkes at det er fraværet av organisert opposisjon som gjør det mulig for myndighetene å slippe unna med den formen for passiv forsømmelse av landbruket som ofte har kjennetegnet offisiell politikk.

Hvem taper?

Blant taperne er til gjengjeld de som ikke har suksess med å diversifisere ut av landbruket. Folk uten utdannelse eller uten tilstrekkelig økonomisk, sosial eller politisk kapital har ofte store problemer med nettopp dette. Og i en situasjon hvor landbrukets bidrag til Indias samlede BNP nå relativt sett er mindre enn det burde være, målt ut i fra hvor mange «bønder» India har, er det åpenbart at livet som småbonde eller – enda verre – jordløs arbeider er hardt og nøden stor. Millioner av slike folk har i seinere år blitt arbeidsmigranter, på stadig reise mellom arbeidsplasser i og utenfor landbruket. Mange er «sirkulerende» migranter; man har sitt hjemsted i landsbyen, men reiser deler av året til andre områder eller byer – ofte hundrevis av mil hjemmefra – for å jobbe. Disse menneskene er kanskje «bønder» eller «jordløse» på hjemstedet noen måneder i året og «byggearbeidere» eller «renholdere» resten av tida.

Kjærnes’ løsning på de jordløses armod er jordreform, men i praksis er det tvilsomt om jordreform ville løse noe som helst. Innfører man for eksempel et nasjonalt løft på jordeierskap på rundt 8 hektar per familie, ville man bare frigjøre nok jord til at hvert av Indias jordløse hushold kunne få tildelt 0,2 hektar. Som sosiologen Jonathan Pattenden skriver i en ny artikkel, vil dette utvilsomt føre til en moderat sosioøkonomisk forbedring, men det vil langt fra være nok til å tilfredsstille basale materielle behov. Hvis løsningen på matsikkerhets-problematikken ikke ligger i jordreform, hvor ligger den da?

En annen mulig løsning, som Kjærnes er inne på, er en økologisk omstilling drevet fram av småbønder. Forslaget er sympatisk, men det framstår som relativt usannsynlig. Som sagt, har de færreste bønder interesse av å være småbonde – økologisk eller ei. Og en økologisk omstilling vil i overskuelig framtid måtte foregå innenfor rammene som kapitalismen setter. Lesere som studerte på 1960- eller 1970-tallet vil kanskje huske datidens noe innfløkte marxistiske debatter om produksjonsmåter i landbruket? Som India-forskeren Barbara Harriss-White har påpekt, har «the incontrovertible evidence of capitalism racing across India’s rural regions» nå avgjort debatten: «overgangen til kapitalismen» i indisk landbruk er fullstendig. Dette er et faktum som tanker om økologisk omstilling må forholde seg til. I en slik kontekst er det vanskelig å forestille seg at det først og fremst er småbønder som på egen hånd skal drive fram et økologisk skifte.

Et karakteristisk trekk ved kapitaliseringen av jordbruket er – til tross for de oppløftende historiene fra landsbyen i Vest-Bengal – at det har blitt mer risikabelt for mange. Agrarkrisen og bondeselvmordene kan særlig spores til de deler av befolkningen som har spesialisert seg på ensartet landbruk basert på avlinger for salg, ofte rettet mot eksportmarkedet. Slike former for spesialisert landbruk er ikke et «tradisjonelt» fenomen, men ble snarere utbredt i India etter den såkalte grønne revolusjonen på 1960- og 70-tallet. Flere områder – for eksempel i Punjab i nord og Kerala i sør – så flere tiår med sterk økonomisk vekst som følge av endringene i landbruksformer. Men det vi har sett i seinere år, er en økt sårbarhet for prisfluktuasjoner på internasjonale markeder, kombinert med vanskelighetene med å dyrke på små jordlapper der vannressursene er under press. Mange bønder som driver slik virksomhet, har sett seg nødt til å ta opp større lån for å holde seg flytende. En av oss (Jakobsen) har under feltopphold i sørlige India stadig hørt beretninger om uhåndterlig gjeld, om hensynsløse lånehaier og familier som har kollapset økonomisk under vekten av disse byrdene i situasjoner der avlingene gir dårlig avkastning. Det å være bonde i slike situasjoner kan kanskje sammenlignes med å drive forretning: innsatsen er stor og det samme er fallhøyden.

Finnes det en «agrar overgang»?

Endringene i hva «jord» betyr – og hvem den indiske «bonden» er og ønsker å være – innebærer også at vi bør unngå å forestille oss at de sosioøkonomiske endringsprosessene i India vil følge samme mønster som i Europa. Den klassiske «agrare overgangen» som man så i Europa, hvor bønder ble omformet til og integrert i den kapitalistiske økonomien som industriarbeidere, gjentar seg ikke i India. Og nyere marxistisk forskning har påpekt at vi må forstå agrare overganger som høyst sammensatte fenomener; selv om fellestrekk utvilsomt finnes (som «primitiv akkumulasjon»), flettes disse sammen på nye måter og danner nye mønstre. Det vi ser i India i dag, er da også søkt forstått som en slags «komprimert kapitalisme», hvor noen «overganger» skjer veldig raskt – tenk på framveksten av segmenter av indisk tertiærsektor slik som den høyteknologiske IT-sektoren. Andre «overganger» har derimot nærmest gått i stå – svært få bønder blir industriarbeidere, og i det hele tatt kan verken den sekundære eller tertiære sektoren absorbere folk i stort nok omfang.

Mulige løsninger på de store utfordringene knyttet til indisk landbruk og mat-sikkerhet må dermed nødvendigvis omfatte mye mer enn én «sektor». Det rurale og det urbane bindes sammen på kompliserte måter i den indiske komprimerte kapitalismen. Vi er selvsagt enige med Kjærnes i at enhver løsning, uansett utforming, må være politisk. Et skritt i riktig retning vil være å ta som et utgangspunkt at politikkutforming forutsetter forståelse av hva det vil si å være bonde – eller å bo på landet – i dagens India.

Mot alle odds og forventninger: Trump blir president. Folk er i sjokk – og tar til gatene.

Hva vil et Trump-regime bety? Hva slags motstand er nødvendig – og mulig å bygge.

Som alltid i USA er det to sider av virkeligheten som ligger tett opp under overflaten, nemlig klasse og rasisme

Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins. Les også han artikkel i Rødt! nr 2/16 og 3/16 om valget i USA. Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen

Jeg skriver dette en uke etter det epokegjørende og skremmende presidentvalget i USA. Folk her er fremdeles i sjokk – det viser seg i økende grad i gatene, med demonstrasjoner som i antall deltakere nå overstiger millionen.

Donald Trump – en riking som tramper seg fram, en sexist og rasist, en megaloman, en mann som plutselig dukker opp i politikken med en forretningskarriere full av feilgrep og et svært populært «reality TV» program – er klar til å ta kontroll over verdens mektigste nasjon. I tillegg vil hans Republikanske parti kontrollere begge hus i Kongressen. Rasister og reaksjonære smyger seg ut av de feberaktige sumpene på internet og fram i lyset. Og de angriper folk.

Hvordan i helvete kunne dette skje?

Det er det spørsmålet alle på venstresida i USA, og de fleste andre her har spurt seg selv siden valgnatten. Selv om det var noen galluper med bekymringsfullt små marginer, ventet nesten alle seier til det Demokratiske partiet. Vel, Hillary Clinton vant når det gjelder selve stemmetallet med en drøy million stemmer når alt er opptelt, men tapte flesteparten av de såkalte vippestatene som er nødvendige for å vinne flertallet i Valgmannskollegiet. Analysene av stemme-givingen går for seg på febrilsk vis, og det kastes fram en rekke synspunkter men flesteparten av dem legger dessverre skylda for katastrofen på noen andre, som for eksempel at gallupinstituttene bommet fullstendig på grunn av manglende vitenskapelige metoder, eller at massemedia ga Trump fri bane gjennom mesteparten av kampanjen. Andre unnskyldninger er at Sanders stilte mot Clinton, at det sentrale apparatet til Demokratene satset på Clinton, at hvite arbeidsfolk stemte på Trump, at fargede befolkningsgrupper ikke stilte opp i tilstrekkelig antall, at de Grønnes kandidat Jill Stein i det hele tatt eksisterte, og så videre. Forøvrig fikk ikke Stein nok stemmer til at det hadde noen innflytelse på resultatet.

Klasse og rasisme

Det er unektelig slik at en stor del av den hvite arbeiderklassen i USA flokket seg om Trump, til tross for at mange av dem stemte for Obama, både for fire og for åtte år siden. Massevis av arbeidsfolk og mange innen forskjellige deler av middelklassen har opplevd økonomisk tilbakeslag gjennom flere år. De bor i områder av landet hvor det ikke lenger finnes bra betalte jobber, og de ser at de rike bare blir rikere mens de selv sliter. De ser at barna deres vokser opp uten noen framtid. De vet at bankene ble reddet etter at de hadde sendt økonomien mot stupet i 2008. De slapp ustraffet unna. De er ofre for neoliberalismen og de merker det. Idéen om revolusjon finner gjenklang hos mange av dem.

Men klasse var allikevel ikke avgjørende. Arbeidsfolk fra de fargede gruppene stemte i all hovedsak for Demokratene, ikke fordi de likte Clinton eller neoliberalismen, men først og fremst fordi de så faren med Trump. Altfor mange hvite arbeidere så det ikke. I stedet kjøpte de myten om at de var blitt ofre for de «liberale» som har styrt landet, og for svarte og immigranter som var kommet foran dem i samfunnets kø. Valget gjorde det klart hvor sentralt hvit nasjonalisme er blant Trumps tilhengere på alle inntektsnivåer. Selverklærte evangelisk kristne svelget den frynsete moralen hans uten en gang å snakke om synd eller løfter om forbedring. Hvite kvinner som stod overfor valget mellom en mann kjent for overgrep og uten anger, og muligheten for en kvinnelig president valgte Trump. Det er klart at det er en mer kompleks dynamikk som ligger bak, men dette er et utgangspunkt for å forstå hva som har ført oss hit.

Hva skjer nå?

Ingen veit. I de tidligere artiklene (jfr. bl.a 2/16 og 3/16) beskrev jeg hvordan Trump bare valset inn i den Republikanske valgprosessen og kapret den konservative basen partiet hadde brukt nesten femti år på å dyrke fram. Gjennom dette valgt har han tatt kontroll over Det republikanske partiet, som er det politiske uttrykket for det noen av oss kaller Den Nye Konføderasjonen. Den Nye Konføderasjonen består av styrker til høyre som inkluderer noen deler av nasjonal kapital innen handel, energi og andre industrier innen gruvedrift og liknende, landbruksindustri og så videre, sammen med ultra-rike individer innen områder som høyteknologi og mange, mange mindre kapitalister. I tillegg er det en solid base blant evangelisk kristne og hvite nasjonalister som er blitt lært opp til å tro at landet deres er blitt stjålet fra dem og er på vei mot ruin. Den Nye Konføderasjonen dominerer allerede de politiske institusjonene både lokalt og på delstatsnivå i sør og i store deler av Midt-Vesten og statene ved De Store Slettene.

Trump er en tvers gjennom uvitende person og dessuten fullstendig overbevist om sitt eget geni, et selvbilde som bare ble forsterket ved at han på overraskende vis først vant det Republikanske primærvalget og deretter selve valget. Han er ikke drevet av noen ideologisk overbevisning eller noen sammenhengende strategi. Han er heller ikke knyttet til noen av de store blokkene av kapital som dominerer det Republikanske partiet. Ut fra det er det uklart hvilke av de ofte motsetningsfylte løftene fra valgkampanjen som han kommer til å prøve og omsette i politikk og lover. Likedan er det uklart hvilke initiativ fra de konservative ideologene i Kongressen han kommer til å slutte seg til, eller hvilke han eventuelt vil avvise.

På den andre siden er han på ingen måte noe blankt ark. I løpet av den første uka etter valget sikret han seg Steve Bannon som sin fremste rådgiver og strateg. Navnet er sannsynligvis ukjent i Norge, amerikanere flest kjenner det heller ikke. Han er en av gudfedrene til den kvasi-fascistiske «Alt-Right» bevegelsen og han står bak den giftige websiden «Breitbart» som spesialiserer seg på artikler om kriminalitet blant svarte, fornektelse av klimaendringene, de fryktelige konsekvensene av feminisme, og som kaller alle muslimer terrorister m. m.. Åpne fascister og tilhengerne av hvitt herredømme hyller Bannons rolle med åpenlys glede.

Det vi helt sikkert kan vente oss helt fra starten av Trumps presidentperiode er et alvorlig angrep på immigranter, og det er ikke er avhengig av at det bygges en stor mur. Det kommer til å forsterke bølgen av deportasjoner som allerede er gjennomført av Obama-administrasjonen, og eliminere all lovbeskyttelse av de som oppholder seg i USA uten papirer, særlig tenåringer og unge voksne som kom hit som barn. Det vil også gjelde foreldre til millioner av barn som er statsborgere fordi de er født her.

Hva gjør vi?

Vi slåss. Vi har en svak venstreside i USA og innafor der er de revolusjonære sosialistene en ganske liten styrke. Men, vi har allerede startet. Protester under navnet «Ikke min president» har fylt gatene i snesevis av byer, der hundretusener har erklært at de er bestemt på å møte et hvert angrep fra det nye regimet med aktiv protest. Og den første delen av dette tiåret har allerede vist at det finnes et solid grunnlag for motstand. Occupy-bevegelsen styrte et kraftig folkelig sinne mot den ene prosenten og ga støtet til Bernie Sanders kampanje. Miljøbevegelsen vant en uventet seier ved å blokkere ferdigstillelsen av det som kalles Keystone XL Pipeline mellom Canada og Louisiana. Fagforbund og andre aktivister mot slike transnasjonale avtaler fikk satt en stopper for den neoliberale TPP-avtalen. Ekteskap mellom mennesker av samme sex er blitt gjort lovlig i hele nasjonen og rettighetene til transpersoner har blitt betydelig forbedret. Bevegelsen «Black Lives Matter» anerkjennes som gnisten som har ført til gjenopplivelse av de svartes kamp for frihet, en kamp som altfor lenge har vært sovende. Akkurat nå, ved Standing Rock i Nord-Dakota finnes den største samlingen

på over hundre år av folk fra urfolkets nasjoner. De trosser politiet, Nasjonalgarden og private sikkerhetsstyrker i fors-øket på blokkere en oljeledning og forsvare rettighetene knyttet til Lakota-avtalen (den gamle avtalen mellom staten USA og lakotaene), og for å forsvare rent vann.

Men, dette er ikke tida for koseprat. Vi har noen barske år foran oss. Vi må gjøre det folk som oss pleier å gjøre – slutte oss til og arbeide innenfor de største og mest militante kampene som utvikler seg i arbeiderklassen og andre deler av folket og bruke erfaringen og analysen vår og den begrensede organisatoriske styrken for å hjelpe til å bygge opp disse kampene. Etter hvert som de utløses og vokser blir det grunnlaget for en brei anti-Trump front. Karakteren til en slik front vil sikkert ikke være tydelig fra starten av. Hvis det skjer angrep, hvis det kommer alvorlige angrep på ytringsfriheten, lovlige og illegale angrep på immigranter og på muslimer, på fargede folk, på kvinner og homoseksuelle kan det hende at vi vil befinne oss i en situasjon hvor vi må bygge en anti-fascistisk front på lik linje med det som ble gjort på 30-tallet. Det kan til og med hende at vi må slåss på et halvpatriotisk grunnlag mot «uamerikanske» angrep.

Uansett så vil vi særlig rette oppmerksomheten om saker som kan avsløre Trump-regimets sanne natur for tilhengerne hans. Republikanernes har sagt at de vil oppheve Obamas helsereform. Det er en reform som har sine mangler og den er ikke populær overalt, men om de gjennomfører det vil det sette 20 millioner fattige og arbeidende amerikanere uten helseforsikring, en rettighet de fikk for aller første gang i løpet av de seineste åra. De Republikanske ideologene i Kongressen vil helst gå enda lenger og privatisere «Medicare» og «Social Security.» Hvis de gjør det vil det provosere fram en ildebrann av protester.

Et av de største spørsmålene er hvilken rolle det forslåtte maskineriet til Demokratene vil spille i en hvilken som helst anti-Trump front. Vil de søke kompromisser og forsøke å inngå avtaler med ham? Vil de komme seg videre fra problemene med å oppsummere det som har skjedd, noe som har holdt dem i et indre jerngrep etter valgtapet, og vil de kunne fungere som en anti-Trump blokk i Kongressen? Hva vil Sanders prøve å gjøre med de drøyt hundre tusen medlemmene, flesteparten unge i gruppa «Our Revolution» som oppstod etter at han avsluttet sin kampanje?

For revolusjonære sosialister har vi jo det evige spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til spørsmålet om parlamentariske valg. Den flere tiår gamle drømmen om å bygge et tredje, ikke- kapitalistisk parti virker fjernere enn noen gang. De Grønnes svake resultat og det faktum at hundretusener valgte å stemme blankt framfor å stemme for Trump eller Clinton forteller noe om det. Noen mener at vi kommer til å få hendene fulle med å bygge en motstandsbevegelse, og andre mener at det er avgjørende å jobbe innenfor det Demokratiske partiet. De jeg jobber sammen med prøver en strategi som innebærer å bygge lokale, uavhengige politiske organisasjoner som kan gjennomføre kamper og kontinuerlig bygge baser, samtidig som man kan være klar til å delta i valg når det er aktuelt.

Noen ord til venner i Norge

Nok en gang kjenner jeg behov for å formidle en unnskyldning for sjåvinismen som er typisk for en stor nasjon, og den generelle uvitenheten overfor verden som karakteriserer dette landet. Venstre i USA har også en flik av det. Når det gjelder de to aller viktigste sakene for verdens folk, krig og fred og miljøet er det ikke mye håp i vente nå for tida. Så langt kan Trumps erklæringer knyttet til slagordet «Make America Great Again» tolkes på to måter. Det kan enten bety en isolasjonistisk tilnærming hvor USA tar noen skritt tilbake fra global deltakelse, eller så kan det bety en arrogant plattform som innebærer at USA hevder sin rett til å gjøre hva USA vil, hvor som helst og når som helst. Hvis, eller når Trump velger den siste tolkningen vil han i utgangspunktet møte liten motstand fra den lille og desillusjonerte kjernen som er igjen av anti-krigsbevegelsen som utfordret Bush de første åra av krigen i Irak.

Det finnes de som mente at det ville være mindre fare for flere og mer dødelige krigseventyr med Trump som president enn det ville være med Clinton som er velkjent for sin krigslyst. Den første uka etter valget har alt vist at slike tanker bare er drømme-spinn. Hans rådgivere og mulige ministre inkluderer velkjente hauker som John Bolton, en fanatiker som er for å bombe Iran og uten omsvøp kaller Russland en fiende, og general Michael Flynn som går inn for å knuse regimene i alle islamske republikker, en gruppe som inkluderer både Iran, Afghanistan og Pakistan! Når det gjelder miljøet er Trump velkjent for følgende uttalelse: «Begrepet global oppvarming ble skapt av og for Kina for å hindre konkurransedyktigheten til USAs industri.» Hans løfte om å øke både fracking og kullproduksjon er økonomisk idioti – de konkurrerer seg i mellom og er i stadig større grad uprofitable energikilder. Men det vil bety alvorlig og varig skade på planeten. Og det er slett ikke sikkert at selv de beste anstrengelser fra miljøbevegelsen vil være tilstrekkelig til å bygge opp et massebasert opprør som kan stoppe det, kanskje ikke en gang nok til å begrense det. Send oss lykkønskninger, norske venner. Arbeidet vårt er meislet ut for oss.

Værnes

Rødt tar skarp avstand fra planene om at USA skal stasjonere 300 marinesoldater på Værnes.

– Dette betyr i praksis å opprette en amerikansk militærbase i Norge, sier Marielle Leraand, nestleder i Rødt.

Dette er klart i strid med baseerklæringen som ble utformet da Norge ble med i NATO i 1949. Den slo fast at det ikke vil bli åpnet baser for fremmede land på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.

– Det som nå skjer må ses i sammenheng med USA og NATOs militære opptrapping mot Russland over lengre tid. Omlegging av basepolitikken er også en følge av regjeringas langtidsplan med nedbygging av norsk forsvarsevne, og i enda sterkere grad å gjøre Norge til en brikke i USAs militære strategi. Dette gjør oss også enda mer utsatt i tilfelle krig, advarer Leraand.

Snowden hjem med Trump?

Ikke det at det behøver å være noe hold i det, antakeligvis ikke,men 18. juli twitret USAs nye president:

– All I can say is that if I were President, Snowden would have already been returned to the U.S. (by their fastest jet) and with an apology!

Trondheim boikotter

Arbeiderpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt fremmet et forslag om boikott som ble vedtatt torsdag kveld, skriver Adresseavisen (17/11).

Høyre, FrP, Venstre, Pensjonistpartiet, KrF og Senterpartiet stemte imot.

I vedtaket heter det at staten Israel stadig forverrer sin okkupasjonspolitikk.

– Ulovlige bosetninger utvides, bygging av muren fortsetter, palestinerne utsettes for daglig trakassering og møter store hindringer i sine dagligliv. Dette er en politikk Trondheim kommune ikke kan støtte opp under. Kommunen ønsker derfor å avstå fra innkjøp av varer og tjenester produsert på okkupert område, heter det i vedtaket.

KrFs kommunalråd Geirmund Lykke tok til orde for å avvise boikotten og mente heller Norge må være en pådriver for dialog mellom partene i Israel.

Bystyret ber også kommunens innbyggere å gjennomføre en boikott.

(ABC Nyheter)

I grøfta?

Valget av Donald Trump innebærer at forhandlingene om en frihandelsavtale mellom EU og USA inntil videre blir lagt på is, medgir Tysklands statsminister Angela Merkel.

Merkel sa dette under en felles presse-konferanse med Barack Obama i Berlin torsdag, der den amerikanske presidenten takket for åtte år med tett og godt samarbeid.

– Jeg har alltid engasjert meg sterkt for å få sluttført en handelsavtale med USA. Vi har gjort mye framgang i forhandlingene, men de vil ikke bli sluttført nå, sa Merkel.

Håper

Merkel ga uttrykk for håp om at forhandlingene om den såkalte TTIP-avtalen mellom EU og USA en dag vil bli gjenopptatt, selv om det neppe kommer til å skje så lenge Donald Trump sitter i Det hvite hus.

Trump gjorde det helt klart i valgkampen at han er motstander av frihandelsavtaler som TTIP.

(Aftenbladet 17/11)

Rojava

Rojava (oversatt til norsk: «Vestlandet») er betegnelsen på kurdisk-dominerte områder i Syria, som fra september 2013 er erklært som autonome regioner i landet. Regionen hadde i 2014 omkring 4,6 millioner innbyggere.Litt over 8 % av befolkningen i Syria er kurdere, men deres identitet har ikke vært offisielt anerkjent. Kurdisk språk har ikke vært tillatt brukt offentlig. Hundretusener av kurdere ble fratatt sitt statsborgerskap i 1962. De og deres etterkommere har ikke hatt rett til å eie jord, få reisedokumenter osv. I grenseområdene mot Tyrkia og Irak har den kurdiske befolkningen mange steder vært fordrevet og erstattet med arabere.

(Wikipedia)

Slipper å jobbe bare 31 prosent stilling

Ingund Ljosnes jaget ekstravakter og sa ja hver gang arbeidsgiver spurte, men da hun krevde større stilling, fikk hun nei. Nå takker hun Fagforbundet for at hun vant ankesaken mot Fredrikstad kommune. (…)

En lovendring som trådte i kraft ved nyttår i fjor ga deltidsansatte rett til å kreve fast ansettelse i den stillingsprosenten de faktisk har jobbet de siste 12 månedene.(…)

Tvisteløsningsnemnda ga henne medhold. Ljosnes’ faste stilling i kommunen økte fra 31,81 til 71,81 prosent – tilsvarende det hun faktisk hadde jobbet. Hun jobber fortsatt 31,81 prosent som assistent på Kjæråsen, mens de 40 prosentene hun fikk økt stillingen sin med, er er hun ansatt i en ressurspool i Fredrikstad kommune.

– Det betyr selvsagt mye for både lønna og pensjonen min. Dessuten får jeg faste dager på jobb og faste fridager. Det blir enklere å planlegge hverdagen, sier Ljosnes.

(Fri Fagbevegelse)

Aslak Storaker (red.):
Sikkerhetspolitiske veivalg. Skjebnefellesskap med USA og NATO?
Oslo: Progressivt Forlag, 2016.

Dette er en samling artikler som ble utgitt på Progressivt Forlag (tidl. Marxist Forlag) for kort tid siden. Den treffer midt i en av de heteste og viktigste debattene for tida – forsvarspolitikken. Det er ti artikler skrevet av et knippe folk med forskjellig bakgrunn, flere med lange akademiske merittlister, men også folk som Jacob Børresen (pensjonert militær), Mette Kongshem (tidl. ambassadør), Roy Pedersen (leder av LO Oslo) og SV-veteran Stein Ørnhøi.

Man kan innvende at artiklene til en viss grad overlapper hverandre. Samtlige tar de i mer eller mindre tydelig grad opp forholdet mellom tilpasningen til NATO og viktigheten av et nasjonalt forsvar. Samtidig tas Norges medlemsskap i NATO i all hovedsak som gitt. Betraktningene om den internasjonale situasjonen og de sikkerhetspolitiske konsekvensene peker i stor grad på de samme elementene. Sentralt står vurderingene av forholdet mellom Russland og NATO/USA.

På den andre siden har de forskjellige forfatterne sin innfallsvinkel og bringer inn ulike perspektiver.

Den kanskje viktigste artikkelen er signert Ola Tellesbø. Han er advokat med fordypning i folkerett, krigsrett, menneskerettigheter og internasjonal strafferett. Han tar opp et særs viktig spørsmål: Hva betyr humanitær intervensjon? Han mener at det har vært framgang når det gjelder internasjonale konvensjoner og strafferett, og at vi beveger oss mot en rettstilstand som gjør aggresjonsforbrytelser og krigsforbrytelser mindre sannsynlig. Aggresjonsforbrytelse kan i framtida pådømmes ved den Internasjonale Straffedomstolen. Men mange land, herunder Norge vegrer seg mot å ratifisere en klausul som betyr at humanitær intervensjon også kan bli betraktet som aggresjonsforbrytelse. Hva skjuler seg bak begrepet humanitær intervensjon? Jo, de fleste av nyere tids krigstokter og invasjoner signert USA/NATO. Vi kan si at begrepet nærmest ble oppfunnet i forbindelse med Serbia/Kosovo-konflikten. Siden har så og si alle angrep blitt pakket inn i all verdens gode hensikter på vegne av sivilbefolkningen – det er humanitær intervensjon. Norske politikere passer seg for å kalle det krig, det heter at vi har et oppdrag i de gode hensikters navn.

Som sagt så er hovedtemaet i artiklene forholdet mellom et nasjonalt forsvar og bindingen til NATO. Det blir noen gjentakelser, men også forskjellige innfallsvinkler. Ørnhøi drøfter det litt vanskelige begrepet folkesuverenitet, og tidligere ambassadør Kongshem tar for seg demoniseringen av Russland/Putin og retter søkelys mot NATOs aktiviteter. Børresen har naturlig nok et tydelig militært perspektiv. Han mener Norge er helt avhengig av NATO og hjelp utenfra, men skisserer et forslag til et nasjonalt forsvar innenfor den rammen. Roy Pedersen oppfordrer fagbevegelsen til å engasjere seg langt sterkere i internasjonale og sikkerhetspolitiske forhold, i tråd med fagbevegelsens gode tradisjon.

Alt i alt, mye interessant og mye nyttig informasjon. Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk er et høyaktuelt tema – det vil bli gjort valg med store konsekvenser.

Birger Thurn-Paulsen

Dag Østerberg:
Fra Marx til nyere kapitalkritikk
Oslo: Pax Forlag, 2016, 192 s.

Boka til Østerberg er et viktig forsøk på å reaktualisere den marxistiske samfunnskritikken.

Allerede før publiseringen av Østerbergs nye bok, ble den kritisert av Gunnar C. Aakvaag, som på forhånd kunne konstatere: «Karl Marx sine analyser av kapitalismen [er ikke ] stedet å starte når vi skal forstå norske samfunnsforhold i dag.» Dette poenget skulle vise seg som en gjenganger hos bokas kritikere. I sin anmeldelse for sosiologen.no slår Roar Hagen fast at Marx’ begreper er dogmatiske og lukket mot erfaring, mens Ola Innset i Le Monde stiller spørsmålet om ikke «tiden har reist fra» det marxistiske begrepsapparatet. Det ser ut til at hovedproblemet med boka er at den handler om Marx.

For kritikerne av Marx og Østerberg virker det usannsynlig at et begrepsapparat fra 1867 kan brukes for å forstå virkeligheten som omgir oss i 2017, med tanke på hvor enormt verden har endret seg i mellomtiden.

Dette er en rimelig innvending, og i etterpåklokskapens navn burde nok Østerberg behandlet det allerede i innledningen. Dette ville vært nyttig av flere grunner, siden svaret på kritikken også sier oss noe viktig om hva Marx forsøkte å oppnå med Kapitalen.

Det holder ikke å avfeie Marx som gammel, uten å reflektere over hva kapitalismen er og hvor gammel den er. Marx forsøkte ikke å analysere den engelske industrikapitalismen, men kapitalismen i sitt «ideelle gjennomsnitt», det som kjennetegner den på tvers av alle historiske variasjoner. Kan hende vi lever i en ny fase i kapitalismens historie, men likevel er det snakk om en fase i kapitalismen. Det forutsetter at den historiske overgangen til kapitalismen var langt mer epokegjørende og betydelig enn de endringer som har kommet i ettertid, som dannelsen av et prekariat eller nyliberalismens inntog. I så fall trenger vi fortsatt en teori om hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Dermed er det ikke utenkelig at Marx allerede i 1867 var i stand til å analysere disse samfunnsforholdene på en god, om enn ikke fullstendig, måte.

Den politiske økonomi – og Marx’ kritikk

Østerberg begynner med en nyttig skisse av den liberale samfunnsteorien som ligger innbakt i den klassiske politiske økonomien til Adam Smith, David Ricardo og andre, før han introduserer Marx’ kritikk av dem i Kapitalen. Betydningen av å skille Marx fra de politiske økonomene har ofte blitt undervurdert, f. eks av Lenin, som hevdet at Marx «ga en streng begrunnelse for [den politiske økonomien] og utviklet den konsekvent videre».

Smith ville forklare samfunnet med utgangspunkt i individene det utgjøres av, og antar at individenes egenskaper – deres væremåte, tilbøyeligheter og tendenser – lar seg skissere uten henvisning til deres samfunnsmessige relasjoner til andre mennesker. Hvorfor oppstod kapitalismen? Som kulminasjonen av en langstrakt utvikling i arbeidsdelingen, som igjen er forankret i en naturlig menneskelig «tilbøyelighet til å bytte og kjøpslå» (Smith).

Den liberale samfunnsteorien begynner med en allmenn (pre-historisk) teori om «individet», og resultatet blir en forståelse av at bare én samfunnstype – «handelssamfunnet» (Smith) eller kapitalismen – harmonerer med individets forutgitte natur. Som Østerberg påpeker:

[D]en liberale økonomiske orden er ‘naturlig’, den er i pakt med menneskenes ‘natur’, den er derfor fornuftig, og dens bevegelse henimot økende velstand er en side ved fornuftens allmenne fremskritt. (s. 21)

Marx kritiserer skarpt denne forestillingen om at et bestemt menneskelig samfunn – det kapitalistiske – kan forklares med utgangspunkt i menneskets allmenne natur. Mennesket er for Marx et historisk vesen som «hele tiden forandrer sine omgivelser ved å dyrke, bygge og lage nye redskaper», og med dette stadig omformer sin natur.

Den såkalte «opprinnelige akkumulasjon»

Hvordan oppstår kapitalismen? For den politiske økonomien var det avgjørende at det ble akkumulert en tilstrekkelig rikdomsmengde som kunne investeres som kapital. Dette skjedde når noen individer ved sin «nøysomhet og gode adferd», anstrengte seg for å forbedre sin egen situasjon (Smith i Østerberg, s. 31).

I en fjern fortid fantes på den ene side en flittig, intelligent og fremfor alt sparsommelig elite, og på den annen side et dovent pakk som ødslet bort alt det eide, og mer til …» (Marx i Østerberg, s. 31).

Slik oppstod på den ene siden en liten klasse av velhavende kapitalister – og en stor klasse av mennesker uten annet å selge enn sitt eget skinn.

Denne harmoniske fortellingen er en ren fiksjon, som ser bort fra de brutale metodene – en serie «av rov, grusomheter og folketerror» – som kjennetegnet den virkelige opprinnelige akkumulasjonen. Her framhever Østerberg at problemet med liberalerne er at de har en forblindet, harmonisk virkelighetsoppfatning som glatter over den virkelig historien av vold og klassekamp. Dette gir et argument til revolusjonære som vil erstatte kapitalismen med noe annet. Det kan «skje på måter som medfører vold – men slik oppstod jo også den kapitalistiske produksjonsmåte» (s. 33).

At kapitalen fødes i «blod og skitt» er et poeng for Marx her, men ikke det eneste, og kanskje heller ikke det viktigste. Mer grunnleggende er det at kapital og kapitalistiske samfunnsforhold ikke oppstår når det har blitt samlet opp en tilstrekkelig mengde rikdom, slik Smith antok. Dette får det til å virke som at kapitalismen er den naturlige formen for rikdomsproduksjon, bare den blir tilstrekkelig omfattende. Marx innvender at en hel rekke samfunnsforhold må være på plass for at rikdommen skal bli til kapital.

For det første har en klasse den overveiende kontrollen over samfunnets produksjonsmidler og pengekapital. For det andre er livsmidlene vi konsumerer for å leve og overleve blitt til varer, som kjøpes på et marked. For det tredje har de fleste av oss ingen annen vare å selge enn vår arbeidskraft. Og for det fjerde eksisterer et konkurranseforhold mellom produsenter (bedrifter).

Det siste impliserer at kapitaleieren – for å skape profitt – må kjøpe fri arbeidskraft. Kombinasjonen av de tre første gjør at kapitaleiere får tilgang til å kjøpe arbeidskraft som en vare på markedet. Og det siste gjør at det kapitalistiske samfunnet kjenne-tegnes av visse «bevegelseslover»: for å overleve som kapitalist må hun maksimere og reinvestere profitten, kontinuerlig forbedre arbeidsproduktiviteten og revolusjonere produksjonskreftene. Dermed viser det seg at det Smith hevdet var en naturlig utvekst av menneskets «tendens til å bytte og kjøpslå», er resultatet av samfunnsforhold som særpreger kapitalismen.

Materialisme og materialistiske bidrag

Her kommer vi til den materialistiske linjen i Østerbergs bok, som foruten Marx tar for seg et vidt spenn av materialistiske bidrag som Georg Lukács, Herbert Marcuse, Henri Lefebvre, Jean-Paul Sartre, Pierre Bordieu og David Harvey. Framstillingen av dem er for det meste ordknapp og gir ikke så mye. Likevel får man en nyttig pekepinn til videre lesing.

Unntaket er Sartres praktiske situasjonsfilosofi og begrepet om serialitet, som vies en del plass og brukes aktivt til å kritisere liberaløkonomiske oppfatninger. Serielle situasjoner oppstår når man som i køen foran billettluken står i en serie av mennesker som har «samme formål, men ikke felles formål» (s. 93). Medmennesker framstår som brysomme konkurrenter, og har vanskelig for å gå sammen og kjempe for noe felles. Forslaget om at serialitet som avmakt går ut på det samme som Marx’ begrep om kapitalen som en «fremmed makt» var interessant og tankevekkende, selv om jeg tviler litt på om det stemmer.

Betraktet utfra den materialistiske linjen blir Marx tett knyttet til modernitetens idealer. Vitenskapen i opplysningstiden ble «fremholdt som den ypperste form for [Fornuft]» (s. 54). Marx kalte seg for en «vitenskapelig sosialist» og brukte uttrykk som «den kapitalistiske produksjonsmåtes naturlover». På andre måter var han også utpreget moderne, med sin «opptatthet av individene og deres frihet» og syn om at «individenes frie utfoldelse er det viktigste av alt» (s. 55).

Mot idealistene vil Marx og Engels få fram hvordan språk og bevissthet er forbundet med det praktiske liv. Her får vi en pedagogisk gjennomgang av hvordan denne materialismen utviklet seg, fra religionskritikken i Marx’ ungdomsskrifter til den «materialistiske historieoppfatning» i Den tyske ideologi og analysen av varefetisjisme i Kapitalen.¹

Kan vi gjenopplive kapitalkritikken?

Marx’ kapitalkritikk er en nyttig ressurs for dem som ønsker å forstå og forandre det kapitalistiske samfunnet, også i dag. I boka føyer Østerberg dessuten til en spennende liste av nyere kapitalkritikere som har forsøkt å forbedre og videreføre dette prosjektet. Mye av dette vil nok være ukjent stoff for mange, og Østerberg fortjener honnør for å ha skrevet en håndterlig og pedagogisk innføring.

Oscar Dybedahl

Note:

1. Jeg er kritisk til framstillingen av den historiske materialismen, men jeg har ikke anledning til å utbrodere problemene her. Se «Marxisme og kapitalkritikk» på Salongen.no.

Michael Roberts:
The long depression
Chicago: Haymarket Books,
2016, 347 s.

Etter mitt syn er dette Årets Bok innen politisk økonomi. Michael Roberts er en marxistisk økonom som i mer enn 30 år har arbeidet i City of London. Han er også kjent for sin blogg, Michael Roberts Blog, med oppdaterte økonomiske analyser.

Hovedbudskapet i boken er at de store økonomiene i verden er inne i en langvarig depresjon. Med «de store økonomiene» mener han G7-landene og de såkalte «framvoksende økonomiene», som omfatter BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) og andre land som er under rask omforming i retning av utviklet kapitalisme.

Roberts mener at det har vært to depresjoner i den moderne kapitalismens historie: En fra 1873 til 1897 og en fra 1929 til 1939 («Den store depresjonen»). Nå er vi inne i den tredje depresjonen, som startet i 2008. Det er den som gir tittel til boken: Den lange depresjonen. Under kapitalismen skjer det en veksling mellom oppturer og nedturer, der både oppturene og nedturene skyldes de indre drivkreftene i kapitalismen. Det betyr at kapitalismen også «løser» sine egne depresjoner på en eller annen måte, selv om prisen er høy: stor arbeidsløshet, konkurser og fysisk ødeleggelse av produksjonsutstyr og av folk. Det er veldig viktig for Roberts å få fram at det er de indre drivkreftene i kapitalismen selv som skaper både nedturene og oppturene, og at de altså ikke forårsakes av ytre «sjokk». Årsakene ligger i kapitalismens egen natur.

I bokens kapittel 1 behandler han depresjonenes årsak. Etter min mening er kapitlet en glimrende, konsentrert og presis innføring i marxismens politiske økonomi. I det hele tatt kjennetegnes denne boken av et meget høyt presisjonsnivå. Han påpeker at borgerlige økonomer vanligvis forklarer depresjoner og kriser ved å peke på særegne årsaker til hver krise. De vil ikke godta at det ligger i kapitalismens natur at kriser og depresjoner oppstår, og derfor må de som forklaring finne ulike påvirkninger og «sjokk» som kommer utenfra økonomien selv, og som er forskjellige fra gang til gang.

Opp mot dette setter han en marxistisk tilnærming, der utgangspunktet for krisedannelser er loven om profittratens fallende tendens og de motvirkende tiltakene som kapitalistene iverksetter. Lavere profittrate fører til reduserte investeringer i produksjonen. Kapital søker da i stedet inn i finans- og eiendomsinvesteringer, og vi får utvikling av spekulative bobler. Det betyr at regulering av finansmarkedene ikke vil kunne hindre en kriseutvikling, fordi den grunnleggende, utløsende årsaken ikke ligger der men i at profittraten ved produktive investeringer er for lav. Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal gå inn for regulering av finansmarkedene, men det er ikke slik krisen kan løses. Den utløsende årsaken er heller ikke svikt i etterspørselen, men at profittraten er for lav til å kunne konkurrere med finansinvesteringer. Tiltak for å øke forbruksetterspørselen eller den statlige etterspørselen vil derfor heller ikke kunne gi noen egentlig løsning på krisen, men kan ha en viss utsettende eller dempende effekt. Når staten f.eks. tilfører penger til bankene for å stimulere etterspørselen, havner det meste av disse pengene hos kapitalistene uten at det betyr at investeringer i verdiskapende virksomhet blir mer lønnsomme av den grunn. Slike tiltak, som nå har vært brukt i stor utstrekning, har derfor i beste fall en utsettende effekt.

Roberts leverer en ganske omfattende dokumentasjon på at nedgang i profittrate går forut for en kriseutvikling. Det er sentralt for ham å understreke at årsakssammen-hengen går fra lav profittrate til svikt i produktive investeringer, ikke omvendt.

Roberts har et kapittel om depresjonen i siste del av 1800-tallet, og deretter et kapittel om den Store Depresjonen på 1930-tallet. Deretter følger et kapittel om nyliberalismen på 80-tallet, der angrep på fagforeninger og arbeidsfolks rettigheter bidro til å øke profittraten noe, men egentlig ikke så mye.

Ifølge den analysen som Roberts presenterer, var det den såkalte «finanskrisen» i 2008–2009 som innledet Den Lange Depresjonen som vi nå er inne i. Årsaken lå i at profittraten ble så lav at den ikke kunne konkurrere med forventet avkastning på finans- og eiendomsinvesteringer. Spekulative og ofte lånefinansierte finans- og eiendomsinvesteringer danket ut investeringer i verdiskapende produksjon. Gjennom kapitlene 5–7 gir Roberts en omfattende og dyptpløyende analyse av Den Lange Depresjonen. Han mener at det er et ganske typisk trekk ved de lange depresjonene at de innledes med en kraftig nedgang som man tilsynelatende klarer å komme delvis ut av, før man går over i en langvarig fase med svak utvikling av økonomien.

I kapitlene 8–10 analyserer han mer detaljert USA, euro-området og Japan. Under overskriften «Resten slipper ikke unna» tar han i kapittel 11 for seg verden utenfor G7-landene. Han peker på at globaliseringen har knyttet verden tettere fast til de store kapitalistiske landenes økonomiske utvikling. Han gir særskilte omtaler av Brasil, India, Sør-Afrika og Tyrkia, samt de øst-europeiske landene som tidligere tilhørte den såkalte Sovjet-blokken. Men det som etter min mening er særlig interessant i dette kapitlet, er hans vurderinger av Kina, som skiller seg tydelig fra de andre landene og som han karakteriserer som det store unntaket.

Kina har ikke kapitalisme i vanlig forstand, det er slett ikke sosialisme i marxistisk forstand, og samfunnet er ikke på noen måte under demokratisk kontroll av arbeiderklassen. Via statsapparatet griper ledelsen i Kinas Kommunistiske Parti aktivt inn gjennom de store statseide bankene og statlige selskaper. Kina har streng valuta-kontroll, og landet er ikke avhengig av utenlandske lån. Statlig styrte investeringer spiller en sentral rolle. Samtidig har inntektsforskjellene økt kraftig.

Roberts stiller spørsmålstegn, men konkluderer likevel med at den spesielle formen for økonomisk vekst vil fortsette i minst ett tiår til, men i slakkere tempo. Etter hans vurdering har det kinesiske «økonomiske mirakel» ennå ikke utspilt sin rolle.

I kapittel 12 tar han skrittet ut i en nokså diskutabel drøfting av sykliske bevegelser i den kapitalistiske økonomien. Han tar for seg en del forskjellige sykluser med ulik bølgelengde og ulik forklaring, bl.a. den ganske anerkjente syklusen på 8–10 år, som slår inn både på investeringer, sysselsetting og produksjon – og profittrate. Han presenterer også de såkalte Kondratiev-bølgene, som hevdes å være lange bølger av 50–70 års varighet. Disse bølgene er høyst omtvistet.

Roberts gjør et ganske stort nummer av å studere samspillet mellom disse ulike bølgene. En viktig hypotese er at når en Kondratiev-bølge er på vei mot bunnen, og det sammenfaller med at flere av de andre bølgene også når bunnen, så oppstår det en depresjon, slik det gjorde fra 1873–76, fra 1929–32 og ifølge Roberts analyse for tredje gang fra 2008–09. Han prøver å kople alle disse ulike bølgebevegelsene sammen i en figur, som skal underbygge dette. Slik jeg ser det, er dette den svakeste delen av boken. Det store antallet ulike bølgefenomener blir ganske forvirrende etter hvert. Viktigere er det at det blir ganske spekulativt å påstå at hver av de ulike bølgetypene har en bestemt, forutsigbar varighet, som gjør at man kan tegne kart over dem og bruke dem til spådommer. Men jeg er enig med ham i at potensialet nå ser ut til å være uttømt på en rekke viktige punkter – samtidig.

Dermed ser det dystert ut for den internasjonale kapitalismen de nærmeste årene.

Det virkelig viktige poenget til Roberts i dette kapitlet er at slike bølgebevegelser ligger i kapitalismens natur, og at de ikke skyldes plutselige eksterne sjokk av typen vulkanutbrudd eller solflekker. Borgerlige økonomer prøver nokså systematisk å unngå det ubehagelige faktum at problemene ligger i kapitalismens natur.

I bokens siste kapittel stiller Roberts opp mot hverandre to ulike modeller: Den ene viser en kapitalisme som går fra krise til opptur til ny krise, altså en verdensomspennende bølgebevegelse. Den andre viser en kapitalisme som først utvikler menneskehetens produktive krefter opp til et helt nytt nivå, men som etter hvert har fått mer og mer destruktiv karakter, hindrer den videre utviklingen av menneskesamfunnet, og til slutt ender i et stort sammenbrudd. Roberts konkluderer med å skissere en kombinasjon: En bølgebevegelse av opp- og nedturer som nå beveger seg rundt en nedadgående trend, med stadig dypere nedturer.

Den avsluttende konklusjonen til Roberts er at kapitalismen bare gjennom menneskenes bevisste aksjon kan bli erstattet av et nytt system for samfunnsmessig organisering. Det krever handling fra arbeiderklassen globalt – fra det store flertallet. Og det haster: Han peker på overveldende bevis for at dersom kapitalismen overlever de neste 50 årene, vil planetens naturlige utviklingsmuligheter bli alvorlig skadet.

Michael Roberts skriver klart og presist. Det er mye han spenner over på de 347 sidene, og dermed er framstillingen ganske konsentrert. Men utbyttet er stort, og det er all grunn til å kaste seg over denne viktige boken.

Torstein Dahle

PK
Regi: Rajkumar Hirani

Bollywoodfilmar er kjende for song, dans, klåre fargar og store kjærleiksdrama med mange komplikasjonar. Kassasuksessen PK inneheld også dette, men den er også ein seriøs kritikk av korleis religion blir misbrukt, og den leverer denne bodskapen innpakka i slapstick-humor.

PK, spelt av Aamir Khan, er ein alien som landar naken i ørkenen. Han parkerer romskipet sitt og prøver å koma i kontakt med lokalbefolkninga han har tenkt å studera. Nemnde representant for menneskerasen steler den vakre skinnande fjernkontrollen til romskipet som henger rundt halsen til PK. Dermed blir han kasta inn i ein utmattande jakt på fjernkontrollen for å kunna reisa heim. PK spør folk om hjelp, og dei svarer at berre gud veit, og berre gud kan hjelpa han. Så han testar alle religionane i India, for å koma i kontakt med denne Gud som kan hjelpa han. Dette set han i lattervekkande situasjonar som då han prøver å ofra vin i en moske etter å ha deltatt i nattverd i ei katolsk kyrkje. Og når han ikkje får noko resultat prøver han å krevja investeringa sine tilbake frå hindu-tempelet han har donert pengar til. Etter kvart blir hovudprosjektet å avsløra ein hinduguru som har skaffa fjernkontrollen og brukar han for å skaffa fleire tilhengarar.

PK er ein typisk «vis dåre», den enkle fyren som stiller dei store spørsmåla autoritetane ikkje klarer å svara på. Kallenamnet hans «PK» kjem også av dette, det betyr «full».

Det hadde ikkje vore ein bollywoodfilm utan ein stor kjærleikshistorie. Denne er også kontroversiell på grunn av konflikten India har med nabolandet, romansen skjer mellom ein pakistansk ung mann (Sushant Singh Rajput) og den indiske journalisten (Anushka Sharma) som hjelper PK i prosjektet sitt.

Filmen skapte stor kontrovers då han kom, det var blant anna ei Twitter-kampanje for å bokotta filmen fordi dei meinte den fornærma hinduar. Men den er også ein av dei mestselgande indiske filmane.

For underhaldning frå India som også har litt meining, kan filmen PK anbefalast.

Ingrid Baltzersen