Er det sånn at viss ein stør transkvinners rettar så må ein vera mot sexkjøpslova? Artikkelforfattaren ønsker å rydda opp i debatten, ønskjer å skilje mellom debatten om sexkjøpslova og det å inkludera transkvinners rettar. For eit transinkluderande 8. marstog som tar standpunkt mot sal av kropp!

Etter eit par rundar med parolemøter og 8. marsarrangement, i tillegg til andre diskusjonar om kvinnesak, er det ein debatt, eller eit tema, som eg har tenkt meir og meir på. Det dreier seg om diskusjonen rundt transinkludering, og korleis den har ein tendens til å bli blanda saman med diskusjon om og standpunkt til sexkjøpslova. Til 8. mars kjem dette blant anna til syne gjennom diskusjonar om kva parolar ein skal vedta. Det verker å vere ein del variasjon i korleis desse debattane er rundt om i landet, men det som tar mest plass i media er som regel diskusjonane rundt 8. mars i Oslo.

Og for å ta utgangspunkt i Oslo. Både i 2022 og 2023 var det fleire medieoppslag om 8. mars, innsendte parolar og parolemøtet. Det er ikkje første gonga det har blitt store debattar rundt 8. mars, transinkludering og sexkjøp. I 2018 var dette òg oppe som tema. Seinare same året hadde tidsskriftet Fett eit nummer der dei intervjua blant anna FRI, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar og PION. Her er det spørsmål om nettopp sexkjøp og transinkludering som blir tatt opp. Det kan verke som at ein av årsakene til at det har blitt ein større debatt igjen dei siste to åra er ei vedtektsendring der det gjekk frå at alle som ikkje var menn hadde stemmerett på parolemøtet, til at det blei alle som identifiserer seg som kvinner. I debatten i etterkant blei det påpekt at dette stenger ute ikkje-binære, som kan dele både sosiale og kroppslege erfaringar med kvinner (cis og trans).

Mi oppfatning av debatten dei siste to åra er at denne vedtektsendringa var ein del av det som utløyste ein større debatt, men der det på eit meir overordna nivå blei ein debatt om 8. marsbevegelsen si inkludering av transpersonar. Resultatet har blitt at det har gått to 8. marstog i Oslo dei siste to åra. Det eine er det offisielle 8. marstoget som vi kjenner til med kvinneorganisasjonar, parti, fagforeiningar, solidaritetsforeiningar, og mange, mange fleire. Og så har det komme eit nytt alternativt tog, første året som eit initiativ frå ulike interesseorganisasjonar og i 2023 arrangert av den nystarta gruppa Inkluderende Feminisme.

Nokon vil seie at det ikkje er eit problem om det går to tog, det har det gjort tidlegare òg. Og det har dei nok på ein måte rett i. 8. marsbevegelsen består av eit stort mangfald av både folk og organisasjonar. Det er ikkje noko nytt at det er ueinigheiter om retning eller politiske saker. Med eit meiningsmangfald og ein bevegelse av den størrelsen som utgjer 8. mars er det naturlig med politisk ueinigheit, og kanskje ikkje anna å forvente enn at det i periodar vil vere splittingar som kan resultere i fleire tog. Men eg meiner det er ein måte å argumentere på, eller sette ulike saker i samanheng på, som blir tydeleg i denne splittinga, og som eg meiner kan vere til skade for kvinnekampen og kvinnebevegelsen.

I diskusjonen om ulike tog, og elles i debatter om feminisme og trans, kjem nemleg fort sexkjøp og sexkjøpslova inn. På ein eller annan måte har det blitt til at ein ser desse spørsmåla i samanheng. Det kan verke som ein må velje mellom to sider der det ein meiner om den eine saka tilseier kva ein skal meine om den andre. Enten er ein kritisk til for mykje inkludering av transpersonar i 8. marstoget og for sexkjøpslova, eller så er ein for meir inkludering av transpersonar og mot sexkjøpslova. Og det blir framstilt som at det er desse to gruppene som no etterkvart har kvart sitt tog.

Eg trur for det første ikkje at denne oppdelinga stemmer med korleis folk faktisk plasserer seg i debatten, og for det andre meiner eg at å sette likskapsteikn mellom to ulike standpunkt er skadeleg. Eg meiner at ved å lage desse to «sider» så skader ein ikkje berre debatten, men òg den vidare utviklinga av kvinnekampen.

Denne måten å argumentere på, der inkludering og politikk rundt sexkjøp blir tatt saman, verker å komme frå begge «sider» (om ein kan kalle det det). Og årsakene til at det blir slik er nok mange. Ein av organisasjonane som har vekst fram dei seinare åra er nettopp dei som i 2023 sto bak det alternative 8. marsarrangementet i Oslo, Inkluderende Feminisme. Ein rask kikk på både deira eiga facebook-side og arrangementssida frå 2023 viser at dei står for eit ganske annleis syn på sexkjøpslova enn det offisielle 8. marsarrangementet gjer. Det er ikkje noko nytt at parolemøter i Oslo har hatt diskusjonar om kva syn ein skal ha på sexkjøpslova. Det er kanskje heller ikkje rart at ulike grupper som har følt seg utanfor 8. marsmarkeringa finn saman i eit alternativt arrangement. Men dei av oss som er opptatte av å støtte toget og arrangementet som 8. marskomiteen står bak, kan ikkje blande saman desse sakene av den grunn. Det vil isåfall gjere det vanskeleg for dei av oss som ikkje passer inn på ein av desse to sidene som det nokon gonger kan virke som ein må velje mellom. Og det er her eg trur at det å forsterke denne assosiasjonen mellom for/mot sexkjøpslova og for/mot transinkluderande parolar er å gjere oss sjølv ei bjørneteneste.

Når eg skriv dette er det jo med utgangspunkt frå der eg sjølv står, det er jo argumenter for det 8. marstoget eg ønskjer. Eit tog der ikkje kjønnsidentiteten skal påverke om ein føler ein kan delta, og som samtidig er eit tog som tar standpunkt mot sal av kropp. Så kanskje er dette mest ein appell til alle andre der ute som sitt med same ønskje. Dersom vi skal komme dit så må vi gjere noko med debatten. Det er her eg tenker det er vårt ansvar å sørge for ein betre debatt framover, og då tenker eg på alle oss som på ulike måtar har bidratt til eller vore del av 8. marsmarkeringer, både i Oslo og alle andre stader.

Så treng vi sjølvsagt også å bruke tid på å snakke om sexkjøp og sexkjøpslova, spesielt etter straffelovrådets utredning der de foreslår avkriminalisering av sexkjøp. Men det er ein heilt eigen debatt, som ikkje treng å henge saman med diskusjonar om inkludering i kvinnebevegelsen og på kvinnedagen.

Når 8. mars er ein kampdag så er det naturleg at det vil være diskusjonar og mange ulike meiningar om kva parolar som skal ha plass i toget. Men uavhengig av kva politiske saker som blir inkludert i parolegrunnlaget må det vere mogleg å ha både parolemøte og tog der ein kjenner seg velkommen uavhengig av kjønnsidentitet. Så vil det nok ikkje vere mogleg, på eit møte av den størrelsen som parolemøtet i Oslo er, at absolutt alle skal vere einige i at møtet har gått bra. Men det bør vere eit mål at så mange som mogleg på møtet opplever det som ein grei debattarena, der ueinigheiter blir behandla på ein god måte. Ikkje minst bør det vere eit møte ein kan komme på som ny, og bli inspirert til å fortsette å engasjere seg i 8. marsarbeidet. Vi som ønskjer stor oppslutning rundt 8. marsarrangementa tener på at hovudinntrykket er at ein har gode møter, der det kan være mykje diskusjon, men der det er ok å vere. Slik har det ikkje alltid vore, og det kan verke som vi framleis ikkje er der.

Når eg skriv dette er vi framleis i 2023, og fleire veker unna både parolemøter og 8. mars. Så kanskje er situasjonen endra når dette er på trykk. Men basert på kor lenge denne debatten har vart så langt, så trur eg det vil ta lengre tid før ein har landa den. Eg er uansett sikker på kva eg ønsker meg; eit 8. marstog der ein er, og føler seg, velkommen uavhengig av om ein er cis, trans eller ikkje-binær. Det trur eg vi er mange som ønsker. Ein kan få inntrykk av at debatten har blitt hardare i løpet av dei siste åra, og på mange måtar har den nok det. Samtidig er det kanskje òg eit uttrykk for at diskusjonar som nokre av oss har hatt over mange år i større og større grad også blir tatt i media. Til tross for dette er eg optimistisk med tanke på vegen vidare. Som nemnt har det blitt slått opp saker om «bråk» på parolemøter i Oslo dei siste åra, men i 2023 var også desse to parolane med, «Oppfyll transkvinners menneskerettar – stopp hets mot transkvinner!» og «Ingen er fri før alle er fri – internasjonal solidaritet med alle skeive kvinner!». Men dette kom sjølvsagt ikkje av seg sjølv, det var blant temaa som blei diskutert mest på parolemøtet. Og la oss også kaste eit lite blikk til andre plasser i landet. I Bergen var det fleire parolar som konkret tok opp transrettar, Tromsø si markering tok òg opp transkvinners rettar, mens Trondheim ikkje hadde nokon parolar som omhandla transpersonar. Så situasjonen er nok ulik, men eg trur temaet likevel er mogleg å kjenne igjen for mange som over tid har deltatt i debatter om kvinnepolitikk og 8. mars.

Så er det kanskje berre å sparke inn opne dører å ta til ordet for å skilje mellom diskusjonen om sexkjøp og diskusjonen om transinkludering i kvinnebevegelsen. Men eg trur det er ei påminning som fleire av oss kan ha nytte av for å bidra til debatter både i kvinnebevegelsen og på venstresida i åra framover.

Det er overraskende mange feminister på Stortinget. Avisa Klassekampen fant faktisk etfeministisk flertall.
Særlig overraskende var det å finne mange feminister i partiet Høyre. Det kan virke som om Høyre med tenketanken Civita er på denideologiske offensiven.
Med fare for et regjeringsskifte til høsten blir spørsmålet hva en Høyre og FrP-regjering vil bety for kvinner. Hva er deres feministiskepolitikk?

Sigrun Feiring er medlem av kvinneutvalget til Rødt.

 

---

 

Feminisme og kvinnekamp har primært tilhørt venstresiden i norsk politikk, men Høyres kvinneforum spår nye tider. Den feministiske framtiden vil ifølge kvinnepolitisk leder, Linda Chatrine Helleland, stå i liberalfeminismens tegn. Liberalfeminisme er ingen ny idé. Den kan spores tilbake til opplysningstiden og den første feministiske bølgen med kampen for stemmerett og utdanning som feministiske hovedsaker. I dag er liberalfeminismen noe annet enn en rettighetskamp. Kjernen i den liberale feministen er troen på enkeltindividet. «Hvis jeg skulle gått i 8. marstog i år, ville jeg gått under paroler som står opp for individet, valgfrihet og selvstendighet,» skriver Helleland. 8. mars-parolene «Stopp pensjonsreformen », «Nei til Barbie-tyranniet» og «6 timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon » kritiseres for å ikke være viktige. Kampen mot et umulig skjønnhetsideal eller retten til en god pensjon er tydeligvis ikke individualistisk nok for Helleland. Høyres kvinneforum presenterer ingen alternative 8. mars-paroler, men er ikke nådig i sin kritikkav de såkalt «kvinnelige sosialistene».

Feminisme = privatisering og konkurranseutsetting

For det første kritiseres den kollektive tankegangen. «Kvinner blir sett på som en kollektiv gruppe med svake individer», eller enda verre «individet finnes ikke». Forholdet mellom individ og kollektiv berører et feministisk dilemma. Kan en definere kvinner som en gruppe med felles interesser og erfaringer når målet er å dekonstruere kjønnsskillene? Kollektiv og individ trenger ikke å stå i motsetning til hverandre om en holder rede på hva som er mål og hva som er virkemiddel. Lønnsgapet mellom kvinner og menn er et strukturelt problem som må løses kollektivt for at hver enkelt kvinne skal få økt økonomisk selvstendighet. Rød Ungdoms bøllekurs er et eksempel der jenter blir sterkere sammen. Høyre ønsker ikke åse at et kollektiv har denne nytten.

For det andre går Høyres kvinneforum til angrep på statsfeministene. At likestilling mellom kjønn ikke er oppnådd, beviser bare at statsfeministenes tar feil, lovreguleringer funker ikke. Høyre og FrP er ideologisk mot kvotering og øremerkede midler for å rette på ubalansen. «Statsfeminisme gjør alle kvinnespørsmål til noe staten skal håndtere, en tro på at alt kan løses med regulering og bidrag fra statskassa,» skriver Helleland. Som eksempel på overtramp fra feministenes side bruker hun ønsket om å øremerke 40 %av Innovasjon Norges midler til kvinner.

«Oppfatningen av at statlige midler skal fungere som risikokapital for kvinner som vil skape sin egen arbeidsplass, avslører et syn på kvinnen som umulig kan overleve i et fritt marked. Kvinnen må få øremerkede bidrag fordi hun ikke evner å få tak i privat kapital for å realisere sine ideer».

Å stille krav om materiell likhet, er for Høyre å redusere kvinnen til et evneveikt offer. I praksis gir Høyre skylden for urettferdige forskjeller til de individuelle kvinnenede snakker så varmt om.

Høyres feminisme handler ikke om å frigjøre kvinner fra patriarkalske strukturer, den handler om å redde kvinner fra statlig styring. Kvinnekampen handler «Om å stå på egne ben og bygge opp våre egne liv, uten at staten skal styre oss fra vugge til grav». På jakt etter 8. mars-paroler på Høyre sine nettsider finner jeg overskrifter som «Frihandel gir frie kvinner» og «Ja til privat omsorg». Alt kan løses med litt privatisering og konkurranseutsetting, også likestillingskampen. Høyre lover at løsningen på det lave lønnsnivået i omsorgsyrkene er å få privatpraktiserende sykepleiere og hjelpepleiere. Det er den økte konkurransen som med magisk kraft vil få opp lønnsnivået. Privatisering, konkurranseutsetting og bestemor på anbud er altså feministiske kampsaker for Høyre i 2009. Da ordner alt seg selv. Og hvis arbeidsmarkedet blir litt mindre kjønnsdelt, er det kanskje en naturligforklaring på det hele?

FrPs feministiske politikk

Det første Siv Jensen gjør etter å ha erklært seg selv for feminist, er å angripe norskefeminister:

«Det gir meg en kvalmende følelse å se hvordan norske feminister demonstrerer for å få flere kvinner inn i styrerommene, mens innvandrerkvinner mangler de mest grunnleggende rettighetene.»

Siv Jensen mener at norske feminister er navlebeskuende og ønsker seg mer fokus på de problemene minoritetskvinner møter. Hun trekker fram problemer som vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og Hege Storhaug applauderer. Jensens kvalmende følelse til tross, det er få eller ingen tiltak for minioritetskvinner å finne i FrPs program. FrP støttet helhjertet strupetaket på krisesenterbevegelsen, den viktigste hjelpeinstansen for voldsutsatte minoritetskvinner. Da forslaget om gratis barnehageplass for minoritetsgrupper var oppe til diskusjon, sa Per Sandberg fra FrP et blankt nei. Han hevdet at forslaget ville virke svært urettferdig for nordmenn, og dessuten skape skepsis mot innvandrere. Gratis barnehage er tiltak man vet bidrar til større økonomisk uavhengighet i tillegg til bedre norskkunnskaper. Istedet forsvarer FrP sammen med Høyre, kontantstøtteordningen med nebb og klør. Dette tross forskning som forteller at denne ordningen holder innvandrerkvinnene utenfor arbeidslivet, oghindrer dermed integrering.

FrP får ikke understreket nok ganger at de vil stille krav til innvandrere, om de vil kalle seg norske. Innvandrere må ikke bare beherske språket, de må også tilslutte seg en norsk samfunnsforståelse. Derfor vil partiet som ønsker å avskaffe likestillingsloven,invitere innvandrere på likestillingskurs.

Det er ikke noe nytt at FrP skaper et skille mellom «oss» og «dem» med sin asyl- og integreringspolitikk. Ved å invitere innvandrere på likestillingskurs, gjør FrP likestilling til en vestlig verdi. Vi har likestilling, de andre har det ikke. Og plutselig blir kampen for likestilling en kamp mot islam. En kamp som ikke styrker muslimske kvinners frihet og likestilling. Marte Micheletskrev på 8. mars i fjor:

«Tvert imot utgjør det et direkte hinder for å føre en offensiv og vellykket feministisk integreringspolitikk. Hvorfor? Jo, fordi den utstrakte hetsen mot islam beviselig har ført til økende fundamentalisme og dermed skjerpet kvinneundertrykking i muslimske miljøer i Vesten.»

Stadfestingen av likestilling som en vestlig verdi får konsekvenser. Den fører til at debatten om undertrykking i det hvite majoritetssamfunnet ikke lenger er viktig. På denne måten slår Jensen nok en gang fast at likestillingen i Norge er fullbyrdet og norske feminister kan slutte å mase. Venstresidas feminister poengterer heldigvis at vold mot kvinner er et felles samfunnsproblem. Kampen mot vold mot kvinner har alt å tjene på å brytened skillene mellom «oss» og «dem».

Det er tydelig at vi får ha våre egne 8. mars paroler i fred. Felles bygger Høyresidas feminisme opp under myten om likestillingslandet Norge, der likestilling er oppnådd. Feminisme for liberalfeministene blir redusert til å handle om enkeltindividenes rett og utfordrer ingen patriarkalske strukturer. Om Høyre eller FrP går med på at det finnes urettferdige forskjeller, er argumentet at dette kommer til å ordne seg selv. Ved å bygge opp under denne myten er Høyre og FrP med på å dekke over og usynliggjøre forskjeller. Urettferdighetenrettferdiggjøres som enkelthendelser.

Destruktive krefter

Høyresida smykker seg med argumenter om feminisme og likestilling akkurat når det passer dem. Likestillingskampen handler ikke om å oppnå likelønn eller om å bedre minoritetskvinners situasjon. Den handler om at markedet er Gud eller at Allah er fiende. Det minner om da Bush begrunnet krigen i Afghanistan med frigjøring av kvinnene. Siden har vi ikke hørt noe mer om disse kvinnene. Høyre og FrP er slik med på å hindre en reel likestillingsdebatt. Det kan virke som de mest av alt vil avslutte det feministiske kapittelet ved å kuppe feminismebegrepet, og få det til å handle om andre ting. For eksempel privatiseringeller islamofobi.

I spørsmålet om hvilken betydning et regjeringsskifte vil ha å si for kvinner, er det tydelig at det er arbeidslivet og velferdsstaten vi må verne om med alle våre krefter. Samtidig blir utfordringen å ikke godta høyresidas premisser i feministisk debatt. I debatten om norske feminister har sviktet minoritetskvinnene, fikk Hege Storhaug og FrP et spillerom på FrPs premisser. Debatten skygget over islamofobien som lå til grunn. Utfordringen for feminister er å sørge for at likestillingsretorikken kommer ut av hendene til destruktive krefter som misbruker den. Høyresida vil aldri kunne løse likestillingsspørsmålet, men de kanødelegge mye.

Kampar mot prostitusjon 1981–1991

Våren 2007 vedtok landsmøta i dei to siste regjeringspartia, Sosialistisk Venstreparti og Arbeidarpartiet, at dei ynskjer kriminalisering av sexkjøp. Frå før av har Senterpartiet si stortingsgruppe, Kristeleg Folkeparti og Raudt gjort liknande vedtak. Regjeringa har teke dette til etterretning, og dei planlegg å fremje eit lovforslag for Stortinget før sommaren 2008.

---

Det er altså fleirtal på Stortinget for å kriminalisere sexkjøp. Dei som har kjempa i tiår bak parolen Kriminaliser horekundene!, har vunne fram. Men det har ikkje vore ei aktiv folkeleg rørsle bak kravet om lovendring no. Det var det derimot på 80-talet. Kva metodar brukte dei, og kvifor kom ikkje lovendringsprosessen som eit direkte resultat av dette?

Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon var ei tverrgåande allianse som samla alt som kunne krype og gå – og som var mot porno og prostitusjon; ikkje kun kvinneorganisasjonar som Kvinnefronten eller kristenmoralistiske parti og kyrkjelydar – men også fagforeiningar og husmorsfobund. Gjennom 1980-åra satte organisasjonen kampen mot porno og prostitusjon på dagsorden gjennom eliteaksjonar, masseaksjonar og opplysningsarbeid.

På 1980-talet vart det gjennomført mange ulike eliteaksjonar mot porno og prostitusjon. Det er spesielt to eliteaksjonar som fekk stor merksemd i samtida, og som i ettertida framleis blir trekte fram som viktige. Begge aksjonane «oute» menn som ville kjøpe sex – dei ønska å spreie frykt; å gjere det utrygt å kjøpe sex. Dei blei gjort for å kreve at menn som kjøper sex må stå for det – eller la vere, og ikkje minst blei dei gjort for å skape debatt og for å skape ei folkemeining mot å kjøpe sex. Den første fann stad april 1981: Ei aksjonsgruppe spraya «horekunde» på bilar då sjåføren prøvde å kjøpe sex. Den andre fann stad mars 1986: Ei anna aksjonsgruppe arrangerte eit «kafétreff» med ein mann som hadde send eit brev, med førespurnad om sex for betaling, til ei ung jente.

Omgrepet horekunde

Det var ved den første aksjonen omgrepet horekunde blei oppfunne. «Dei måtte ha eit kort og enkelt namn å spraye,» fortel Liv Finstad i dag. Bak aksjonen sto ei gruppe som kalla seg Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon. Klassekampen skreiv etterpå at «Aksjonen gruppa gjennomførte i løpet av 20 minutter torsdag kveld, var vellykket. Flere kjørte hjem med «horekunde» malt på bilen.» Vigdis var med på aksjonen og fortel:

«Først blei det gjort spaningsarbeid, for å finne ut kva som var prisane på dei ulike turane. Me kjørte bil rundt i det aktuelle området og observerte korleis kjøpet føregjekk i praksis. Aksjonen blei gjennomført ved at to og to jenter gjekk saman. Me var til saman tre–fire par. Alle hadde med ein fotograf kvar. Målet var ikkje å stoppe handelen, men å gjere ei mediesak, samt å spreie uvisse og frykt blant horekundane. Dei skulle vite at dei kunne bli avslørte når som helst. Eg gjekk saman med Kari og Ola. Rollene blei fordelte slik: Ei skulle snakke med han i bilen, og ho andre skulle male med spraymaling og sjablongar. Den som snakka med horekunden, skulle forsikre seg om at han var ute etter å kjøpe sex og så gi teikn. Klarsignal var viktig for å ikkje stemple nokon urettmessig. … Me gjekk slentrande fram og tilbake (i området Tollbugata, Kirkegata og Dronningens gate), bilar kjørte forbi og senka farten, men det var ikkje før ved Dronningens gate at ein bil stoppa heilt. Kari gjekk bort for å prate med han, mens eg venta litt nervøst bak.

Plutselig snudde Kari seg mot meg, reiv plastposen med maling og sjablong ut av hendene mine og skubba meg fram, «Han vil snakke med deg,» sa ho. Eg blei meir nervøs, eg hadde jo ikkje øvd på denne rolla, men spurte han i bilen: «Kva er det du vil?» «Sett deg inn i bilen,» sa han. «Ja, kva er det du vil,» spurte eg igjen. Og nett då høyrde eg lyden av spraying, Kari spraya bak på bilen – utan at eg hadde gitt teikn! Eg blei fortvila for eg høyrde lyden godt, men han inni bilen høyrde ingenting. Eg prøvde å hale ut samtalen, han hadde jo ikkje sagt klart kva han ville – men i etterkant var det jo klart kva han ville. Dersom han trengte vegforklaring, kunne han jo spurt Kari. Først sat Kari sjablongen speilvendt, så opp-ned. Tilslutt mista ho tolsemda og smalt den på bagasjerommet på bilen. Fotografen kom fram og fotograferte – og han i bilen forsto at noko føregjekk og kom ut. Kari la på sprang. Eg gjekk unna, og lata som om eg ikkje ana kva som føregjekk. Mannen i bilen skreik til fotografen, og ein gammal mann som venta på bussen lo og slo seg på knea og sa: «Dette var morosamt.» Kari hadde sprunge rundt i kvartalet eit kvarters tid etterpå.

Etterpå gjekk me alle på kafé og oppsummerte. Mannen i bilen me hadde spraya på, hadde tørka vekk malinga. Men fleire andre hadde gjort dette umerka, og fleire oppdaga nok seinare at det sto «horekunde» på bilane deira. Dette kom heilt uventa på miljøet – difor fekk me ingen reaksjonar der og då.»

Dei tar brødet ut av munnen på oss

Klassekampen publiserte nokre av bileta, men det gjekk ikkje an å identifisere nokon. Fleire andre media plukka det opp, det blei ei veldig mediesak. Etterpå fekk me mange truslar frå anonyme kjelder, menn som var hallikar. Dei høyrtest alvorlige ut, som «neste gang de viser dykk i strøket, blir det knivar og syre». Det kom óg reaksjonar frå nokre prostituerte – dei opptredde som anonyme intervjuobjekt i nokre aviser. Dei sa ting som «Dei tar brødet ut av munnen på oss – dei øydelegg marknaden, dette er ikkje solidarisk.»»

Klassekampen skreiv at «Samme kveld pågikk et møte om prostitusjon som Kristelig Folkeparti arrangerte. Da det ble orientert om aksjonen, høsta den trampeklapp. Og det fra mange eldre gråhåra damer med topp i nakken.» Men aksjonen blei også kritisert i ettertid, det blei hevda at uskuldige blei ramma, nokre av bileigarane hevda at dei bare hadde parkert i området og at dei var uskuldige. I debatten i Klassekampen etterpå blei aksjonen kritisert som hærverk og som eit resultat av (homofile) kvinners hat mot menn.

Målet med kaféaksjonane var å avsløre at kontaktannonsar var ein måte å rekruttere til prostitusjon. Arbeidsoppgåvene blei fordelte, nokon skreiv brev, nokon ringte, ei spelte prostituert. Den som blei mest omtalt, blei det fordi den enda i retten då horekunden saksøkte avisa Klassekampen.

NTB omtalte aksjonen slik:

«16-åringen «Siv» mottok et brev signert «Tom Leeman» som inviterte til posering og samleie med en gruppe menn i alderen 35–45 år. Piken informerte Kvinnefronten om brevet, og et av medlemmene sendte et svarbrev, signert 18-årige «Marianne». «Tom»s adresse viste seg å være saksøkers postboks. Et møte mellom «Marianne» og «Tom» ble avfotografert av Kvinnefronten, og historien ble trykket i Klassekampen.»

Samt at:

«Mannens versjon er at han ga seg ut for å være horekunde for å få tilbake et kontaktsøkende brev som en kamerat hadde sendt i hans navn. Da det kom svar på brevet fra 18-årige «Marianne», bestemte han seg for å møte jenta på en kafé i Oslo.»

Klassekampen gav att starten på brevet frå mennene:

«Dette brevet gjør deg sikkert litt overrasket, men vi håper at du tar det for hva det er, et komplimang til deg for din unge skjønnhet, fra oss. Vi er tre–fire voksne menn, alle gifte i alderen 35–45 år. Som alle andre liker vi unge pene piker, både å se og ta på dem.»

Marit fortel historia slik:

«Ei jente som jobba på eit gatekjøkken, fortalte til mora si at ho fekk ubehagelege henvendingar frå nokre menn, med tilbod om seksuelle tenester. Mora blei rasande og tok kontakt med Kvinnefronten. Dei tok igjen kontakt med nokre av oss jentene, som dei visste var aksjonsvillige. Me undersøkte og fann namn og adresse til nokre av mennene. Me forfatta eit falskt brev om at ei var interessert i å møte dei, og spurte om eit møte. Det var tre menn og me håpte at alle skulle møte opp, men det var ein som møtte opp. Eg var ho som møtte han, på den kafeen på 80-talet. Han begynte å diskutere prisar og kva eg var interessert i å vere med på og ikkje. Me hadde eit teikn, og då eg var overbevist om kva det handla om, så gjorde eg det teiknet, og då hadde me ein som tok bilete av oss. Etterpå gjekk me ut til aviser med det ogKlassekampen og fleire andre aviser trykte biletet. Både han og eg var sladda, men han påsto at han blei gjenkjent, og gjekk til sak mot Klassekampen på det, at han blei gjenkjent som horekunde.»

«Vi brukte metoden med direkte konfrontasjon og avsløring fordi vi ønska å rette søkelyset mot det konkrete overgrepet Siv var blitt utsatt for, og for å bidra til å stoppe lignende overgrep mot jenter. Vi vet at slike aksjoner hjelper,» sa leiaren for aksjonen til Klassekampen.

Denne andre aksjonen gjorde det legitimt å omtale menn som kjøper sex som horekunde. «Når man gir seg ut for horekunde, får man finne seg i karakteristikken,» sa Anne Robberstad, Klassekampen sin advokat, då avisa vart saksøkt for å publisere historia.

Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon

I 1977 blei Kvinnenes fellesaksjon mot pornografi starta, då 30 ulike kvinneorganisasjonar møttest på initiativ frå Senterkvinnene. I mai 1981 skifta organisasjonen namn og søkelys til Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon. Oslo-prosjektet (*) var forsking som gjorde at det kom eit søkelys på sambandet mellom pornografi og prostitusjon. Aksjonistane studerte pornografiske blad og fann ut at blada dreiv reklame og propaganda for prostitusjonsverksemd – så tok dei affære. Frå dette av gjekk det ikkje an å seie porno utan å seie prostitusjon – dei to orda høyrte samen, og kamp mot det eine innebar kamp mot det andre. Kvinnefronten blei den drivande krafta i Fellesaksjonen, men minst 40 andre organisasjonar var over lengre eller kortare periodar knytte til. Medlemsorganisasjonene strekte seg frå ulike politiske parti og ungdomsorganisasjonar til kristne organisasjonar til fagforeiningar og husmorforbund. «Det fins knapt noko anna eksempel på ein så tverrgåande allianse i nyare norsk historie,» seier Liv Finstad. På sitt største hadde Fellesaksjonen fleire hundre tusen medlemmar, og hadde stor påverknad på måten porno og prostitusjon blei prata om, og den skapte eit stort engasjement.

(*) I perioden 1979–1981 føregjekk «Oslo-prosjektet», eit forsøk på ungdomsprostituerte i Oslo. I 1982 oppsummerte Liv Finstad, Lita Fougner og Vivi-Lill Holter prosjektet i boka Prostitusjon i Oslo.

«Når dei såg kva porno innebar, blei dei forbanna. Eg hugsar under pornobålet på Egertorget kom ei beskjeden dame bort til meg. Først hadde ho sett skeptisk ut, men så gav hun 50 kroner og sa: «Kjøp dynamitt og blås opp heile dritten»,» fortel Unni Rustad, ei av dei mest sentrale kvinnene i rørsla mot porno og prostitusjon.

Plattforma femnde breitt, og det var eit stort sprik mellom organisasjonane når det gjaldt kvifor dei var mot porno og prostitusjon. Men gjennom felles studiar og bevisstgjering om kva innhaldet i porno er og kva det uttrykte om kvinner, fekk ein etter kvart ein felles (radikal) analyse. Kvinnefronten blei teoretisk dominerande i denne analysen.

Plattforma frå 1984 seier blant anna at «Pornografien gir et forfeilet og forflatet syn på seksualliv og kjærlighet. Grunnholdningen i pornografi er at kvinner er seksualobjekt for menn», og at «Prostitusjon er et samfunnsonde som må bekjempes. Den er et uttrykk for sosiale problemer og kvinneforakt. For de prostituerte handler det om et liv i fornedrelse og elendighet. Å godta prostitusjonen forsterker synet på kvinnen som et mindreverdig kjønnsobjekt som kan kjøpes for penger, og fremmer en bruk- og kast-mentalitet i forholdet mellom mennesker.» Vidare gjekk dei inn for «tiltak for å begrense tiltangen av kunder. Vi ønsker derfor et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester. Dette vil markere at samfunnet ikke godtar kjøp av mennesker. … Rekrutteringen til prostitusjonsmiljøene må stanses.»

Masseaksjonar

«Det er ei avgrensa verknad av aksjonar. Fellesaksjonen gjekk meir ut i breidda; den satsa på masseopplysning. Men det er gøy å drive med aksjonar, sjølv om det krev kjempemykje arbeid i forhold til kva ein får ut av det. Det er eliteaksjonar og krev eit stort grunnplan. Det mest effektive er ein kombinasjon av begge delar,» seier Vigdis. Meir eller mindre lause organiserte aktivistnett fanst mest i dei store byane og stod for eliteaksjonar. Dei levde godt saman med masseaksjonane og informasjonsarbeidet Fellesaksjonen dreiv med. Kvinnene på grasrota var hovudpersonane i Fellesaksjonen, og alle aksjonane i regi av Fellesaksjonen skulle vera mogleg for alle å gjennomføre – uansett om ein oppfatta seg sjølv som «ikkje-aktiv», om ein sat i rullestol, eller budde på ein plass med bare to andre kvinner. Først og fremst retta desse aksjonane seg mot porno – det var noko alle kunne ta tak i.

Medlemmer av Fellesaksjonen arbeidde internt i sine parti for å få endra pornoparagrafen i straffelova, og resultatet blei at det private Bøsterud-forslaget vart vedteke og sett i kraft i 1985. Den definerte pornografi som «kjønnslige skildringer som er egnet til å virke menneskelig nedverdigende». Fellesaksjonen meinte at denne lova ramma «direkte og etter sin lovlyd» Narvesen-pornoen, men sigeren viste seg å vera kortvarig då denne framleis var i sal eit halvt år etter lova vart satt i kraft. Etter dette starta Fellesaksjonen ei korrespondanse med Narvesen som varte fleire år. Parallelt med dette gjennomførte dei Narvesen-kortaksjonen, anmeld-Narvesen-pornoaksjonen og ein underskriftsaksjon for å be samferdselsministeren bruke eigarmakt gjennom NSB sin aksjepost i Narvesen.

Narvesen

Fellesaksjonen trykte opp 25 000 kort til Narvesenkort-aksjonen – og fleire vart trykte opp lokalt. Aksjonen innebar å sende eit postkort til Narvesen med kravet: «Respekter kvinners menneskeverd, stopp salg og distribusjon av porno.» Fellesaksjonen skriv i 1985 at «folk sto i kø for å skrive under på at de oppfattet Narvesen-pornoen som en krenkelse av kvinners menneskeverd og at de krevde stopp i salget og distribusjonen».

Den første politimeldingsaksjon mot Narvesen starta kort tid etter. Medlemmene fekk ei rettleiing for korleis ein kunne levere ei politimelding. Og Fellesaksjonen oppmoda alle til å melde. Kva skala ein gjorde det i, spelte inga rolle. Ein kunne melde eitt bilete eller fleire bilete. Ein kunne invitere pressa når ein leverte meldinga personleg til politiet. Det viktigaste var å politimelde – for målet var å oppnå ein fellande dom over Narvesen-pornoen.

Då butikk etter butikk fjerna «voldspropagandaen og kvinneforakten fra hyllene, uavhengig av lovgivningen, men etter nitidig innsats fra pornomotstandere i nærmiljøene», svara Fellesaksjonen med å trykke opp klistremerke som blei klistra opp i butikkane saman med «roser og rosande ord». Klistremerka sa «Ros for pornofritt nærmiljø».

Ikkje minst stilte Fellesaksjonen opp i offentlege ordskifte. NRK laga ein dokumentar om Unni Rustad då ho reiste land og strand rundt, som blei vist første gang i 1983. Då den vart vist igjen i 1985 med ein påfølgjande debatt med representantar frå blant anna Narvesen, fekk Fellesaksjonen fleire henvendingar. Sjølv skriv dei i årsrapporten at «nå reagerte folk med raseri over at myndighetene ennå ikke hadde gjort noe for å stoppe pornoen, og over at Narvesen ikke hadde vært seg sitt ansvar bevisst … Folk forstår nå hva slags menneskesyn pornoen representerer, at porno ikke bare dreier seg om barn, dyr og vold, men at pornokampen i første rekke er en kamp for kvinners menneskeverd.»

Ein av reaksjonane var følgjande lesarinnlegg:

«Kjære Unni Rustad! Etter debattprogrammet i går, 8. januar, gikk jeg rystet og skamfull til sengs. Skamfull over å være mann. Rystet over den virkelighet som du og programlederen viste oss. Dere gjorde begge en storartet innsats. Rystet kunne man også være over Narvesens representanter. De forlangte attpåtil takknemmelighet og ros for det. Hvordan kunne de våge? Måtte du få krefter til å holde ut. Du kjemper en kamp for menneskesak.»

«Sex og myter» – ei vidareføring eller brot?

Utstillinga «Sex og myter» vart først vist i Kvinnefronten i Stavanger i mai 1989, etter inspirasjon frå ei liknande svensk utstilling eit halvår tidligare. Den inkluderte guiding av skuleelevar, vising av Kvinnefronten sin lysbileteserie, fotoutstilling, erotisk kunstutstilling, multimediashow og debattmøte. Målet med utstillinga var å presentere innhaldet i «kiosk- og daglegvareporno», og den vart ein publikumssuksess.

Både Fellesaksjonen og Kvinnefronten i Oslo gjorde vedtak om at utstillinga måtte sladdast etter at leiaren i Kvinnefronten fekk telefonar frå som hadde lagt prostitusjonsverksemda bak seg, og følte seg uthengd. Dermed starta sladdedebatten, skulle modellane si identitet skjulast på utstillinga og generelt i bruken av porno mot porno? Og denne debatten blir trekt fram som ein av dei viktigaste faktorane for at det neste landsmøte i Kvinnefronten enda i brot. Unni fortel:

«Me hadde reist rundt og vist desse bileta for all verden, me hadde vore på tv … – me hadde brukt desse kvinnene for å vise fram for heile folket. Nina fekk henvendingane frå desse kvinnene som hadde vore med i pornoblad. Då Nina kom og sa, og ho sa berre ei setning, og det slo ned som eit lyn i meg kva eg hadde gjort, for desse kvinnene hadde sagt ja til å bli tatt bilde av ein eller annan gong i livet sitt, eg visste ingenting om desse damene, anna enn det pornomafiaen sa til meg, og eg klinte dei opp på veggen i kjempeformat og lot alle sjå dei.»

Liv skyt inn:

«… og det hadde me gjort heilt ubevisst, sidan første gong me laga pornoutstillinga her på Kriminologisk institutt i 1977. … Det er i ettertid lett å sjå korleis også me objektiviserte disse kvinnene.»

Unni fortset:

«Dette er grunnen til at det blei splitting, for meg er det mykje meir radikalt og kvinnepolitisk og kvinnesolidarisk rett å tenke at desse kvinnene faktisk er menneske sånn som meg, og eg ville aldri gjort det med Liv. Kvifor skal eg gjere det med dei? Det hadde eg ingen rett til! Nokon av desse kvinnene som henvendte seg til Nina hadde jo lagt det bak seg! … Det tok meg ikkje tre sekund ein gong å sjå at dette kan me ikkje gjere. Og viss det er sånn, at det er i augo sanninga om porno ligg, så er det sånn at da må me finne andre måtar å gjere det på. Og det var det me gjorde, me begynte å sladde augo, og etter mi meining tar ikkje dette bort noko av bodskapen.»

Liv avsluttar:

«Kvinnefronten la vekt på at kvinnene må ikkje vera skadelidande i desse aksjonane, kvinnene skulle vera i fokus. Men [dei som seinare vart] Ottar ønska å gå meir drastisk til verks. Det blei mykje baluba.»

Asta Håland og Ane Stø skriv derimot i Kampen fortsetter at:

«i 1989 ble den nye ledelsen i Kvinnefronten positive til både Cupido og «feministisk pornofilm». Kvinnefrontens ledelse tok også avstand fra den store alliansen med de tradisjonelle folkelige organisasjonene. Puritanismen og kristenfolket ble igjen definert som hovedfienden. Å aksjonere mot porno og prostitusjon ble sett som et overgrep mot kvinnene i kjønnshandelen, og som uttrykk for for puritanisme. På samme tid ble hovedformen for arbeidet i over 10 år – porno mot porno – forkastet av samme ledelsen. Grunnlaget for dette var igjen at metoden ble ansett som et overgrep mot de kvinnelige pornomodellene, først ble de bretta ut i pornobladene, og så skulle liksom vi vise dem fram på nytt!

Vi som sto på den gamle linja, var ikke villige til å gi opp en så effektiv metode. Vi mente det var viktig å få fram øynene, som viser at de ofte er rusa og redde, sjelden glade, og at de er ekte personer. Sladdedebatten handlet om grunnlaget for vårt politiske arbeid, veldedighet eller solidaritet».

Usemja om framgongsmåter var ikkje direkte ny. I Fellesaksjonen sin årsrapport frå 1984 står det: «Enkelte aksjonsformer har vakt diskusjon, men vi har ikke merket noe negativt resultat av de meir militante aksjonene. De har tjent pornokampen, og resultatet er nå at det er pornoindustrien som har lidd store tap.» Liv Finstad seier om dei tidlege motsetnadene at «dei [som var ueinige] uttrykte ikkje noko som sådde tvil om pornokampens misjon eksternt, men det var jo diskusjon internt om type strategi og aksjoner.» Men etter kvart blei altså motseiingane så store at eininga sprakk.

Eliteaksjonane var grunnlag for diskusjon frå starten av. Aksjonistane hadde ulike tiltak for å sikre at dei ikkje skulle stemple uskuldige. Samtidig hevda enkelte av aksjonistane at kvinner er rettslause fram til horekunden er kriminalisert, og at dersom menn ikkje ville bli uthengde, burde dei halde seg heime, og at det var mennene som var ansvarlege dersom det gjekk ut over familiane deira. Motstandarane meinte at om han som blei stempla, ikkje var uskuldig, hadde han som regel ein familie som var uskuldig og at det var det viktigaste omsynet.

Fellesaksjonen viste i lysbildeshowa sine usladda porno gjennom heile 80-talet, på tur rundt i heile landet, for skuleklassar, på tv. Det var eit brot med dei andre aksjonane som retta søkelyset på kunden eller dei som sto bak enten spreiinga av pornografi eller tilrettelegginga av prostitusjon. Kva standpunkt og analysar folk har tatt rundt spørsmålet om bruk av porno mot porno, kjem an på kva etisk posisjon ein legg til grunn, og om målet heilager middelet, eller om middelet må tilpassast vegen til målet.

«Dette var den type aksjonar som tiltrekte oss då. Om eg ville gjort det i dag er ei anna sak,» seier Marit i dag.

Nei til sal av kvinner!

Kvifor skjedde det no og ikkje for 16 eller 20 år sidan?

Felleaksjonen opplevde oppturar og nedturar i kampen mot porno og prostitusjon. Kampen førte til Bøsterud-forslaget som endra pornoparagrafen i straffelova. Aksjonane og opplysningsarbeidet førte til ei haldningsendring. Unni Rustad fortel at «karane på vår alder gjennomgjekk ei ganske turbulent haldningskampanje – ei skuleringskampanje, som råka dei på veldig forskjellige vis», og Liv Finstad avsluttar: «som dei ikkje kunne la vere å forhalde seg til, for det var ei veldig brei rørsle, som fekk veldig mange uttrykk og diskusjonar». Dette heng igjen, ei undersøking Reform og Amnesty gjorde i april 2007, viste mellom anna at «mens 50 prosent av den eldste aldersgruppen (45–60 år) definerer vold mot kvinner som et samfunnsproblem, gjør bare 23 prosent av den yngste aldersgruppen (18–29 år) det».

Men pendelen begynte å svinge motsatt veg frå slutten av 80-talet. Tross kamp; pornolova frå 1985 fekk ingen konsekvensar for dei som laga eller selde porno. Samstundes med dette blei Fellesaksjonen svekka organisatorisk og fleire av organisasjonane som var tilknytta, trakk seg. Kvinnefronten sitt landsmøte i 1991 enda med splitting, og etter dette viser årsrapportane frå Fellesaksjonen dalande aktivitet. Då eg gjekk på vidaregåande på slutten av 90-talet, var «det er porno» synonymt med «det er kult».

Pornoen er i dag grovare enn han var for 20 år sidan. Likevel er han meir utbreidd og akseptert i samfunnet, sjølv hos uttalte feministar. Når Grethe Nestor i Feministhåndboka ramsar opp ulike hint om at du er feminist, tar ho med både «du er mot porno» og «du er for porno» – rett nok i den rekkjefølgja.

Prostitusjonen har også blitt grovare, eller «me» aksepterer ein del av den som grovare med djupare naud, større fattigdom og sårbarhet; dei som har vorte trafikkerte til landet. Men framleis lever myta om den lykkelege hora, og det synest vanskelig å skilje mellom dei to: kven som er eit verdig offer, og kven som ikkje er det.

I Sverige blei sexkjøp forbode i 1999. I Noreg er ei aukande mengde prostituerte ikkje-norske. Skiljet mellom «kome til Noreg på eiga hand», menneskesmugla og menneskehandla er grumsete. Menneskehandel for prostitusjon er ei enorm inntektskjelde; der smugling av våpen eller narkotika berre gir eingongsinntekt, gir prostitusjon bakmennene inntekter dag etter dag, år etter år.

Desse nye ytre faktorane, har gjort at pendelen har kome tilbake og gjort det mogleg å fortsette kampen, sjølv om den ikkje har føregått i ei tverrpolitisk rørsle som på 80-talet. For Fellesaksjonen slutta å eksistere ein gong på 1990-talet, men over ti års samla kamp mot porno og prostitusjon påverka samfunnet, og spesielt dei som deltok i kampen. Fram til landsmøta våren 2007 kunne ein lese lesarinnlegg i aviser, skrivne av folk frå til dømes Kristeleg Folkeparti, med argumentasjonen til radikalfeministar.

Dei avgjerande politiske vedtaka våren 2007 som enda i kriminalisering av kjøp av sex, skjedde ikkje den gongen ein stod saman i kampen i ein etablert front, ein front som blei stor fordi mange ulike faktorar drog i same retning. I mange tilfelle vil det ta lang tid å få til endringar – og ofte må det nye hendingar til for å få styresmaktene til å gripa problemstillinga. Kamp er viktig sjølv om det ikkje fører til resultat på kort sikt.

Plattforma til Fellesaksjonen

(Plattforma blei revidert fleire gongar, den eldste eg har funne er frå 1984.)

Fellesaksjonen mot Pornografi & Prostitusjon er tverrpolitisk. Vi har som mål å samle flest mulig organisasjoner i kampen mot de holdninger som pornografi og prostitusjon bygger på og skaper. Vi vil avsløre og bekjempe pornoindustrien og hallikvirksomheten. Pornografien har økt i omfang, har blitt mer og mer preget av vold, og når ut til et stadig større publikum gjennom bøker, blader, filmer og videokassetter. Av videoproduksjon, som er i rask vekst, er det en stor del vold og/eller porno.

Pornografien gir et forfeilet og forflatet syn på seksualliv og kjærlighet. Grunnholdningen i pornografi er at kvinner er seksualobjekt for menn.

Pornografien har kun økonomiske profitt som motiv. Flere nye undersøkelser viser klart at voldsporno fører til økt vold mot kvinner, og at barneporno inspirerer til overgrep mot barn. FA vil arbeide for et naturlig forhold til spørsmål angående seksuallivet.

FA vil verne trykkefriheten, men denne friheten må bli brukt under sosialt ansvar. Fellesaksjonen kan ikke godta at trykkefriheten brukes til å fornedre kvinner.

Vi vil arbeide mot krenkelser av menneskeverdet. Dette gjelder også aksjonens syn på prostitusjon. Prostitusjon er et samfunnsonde som må bekjempes. Den er et uttrykk for sosiale problemer og kvinneforakt. For de prostituerte handler det om et liv i fornedrelse og elendighet. Å godta prostitusjonen forsterker synet på kvinnen som et mindreverdig kjønnsobjekt som kan kjøpes for penger, og fremmer en bruk- og kast-mendalitet i forholdet mellom mennesker. Erfaringer fra bl.a. Malmø viser at prostitusjonen kan bekjempes. Der satte sosialomsorgen og politiet i gang en aksjon rettet mot prostitusjonsmiljøet. De prostituerte ble gitt all mulig praktisk støtte for å kunne bryte med miljøet, samtidig som politiet ble satt inn mot halliker og kunder. Fellesaksjonen går inn for tiltak for å begrense tiltangen av kunder. Vi ønsker derfor et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester. Dette vil markere at samfunnet ikke godtar kjøp av mennesker. Fellesaksjonen krever at myndighetene går inn for å kartlegge prostitusjonsproblemet grundigere. Større kunnskap er nødvendig for å kunne bekjempe prostitusjonen effektivt. Myndighetene må ta initiativ til en prostitusjonsutredning. Rekrutteringen til prostitusjonsmiljøene må stanses. Dette krever innsats for meningsfylte nærmiljø for barn og ungdom. Fellesaksjonen går inn for tiltak som kan bedre ungdoms og kvinners muligheter til lønnet arbeid.

På bakgrunn av dette vil vi arbeide for følgende krav:

1. Nei til salg av kvinnekroppen 2. Vi krever forbud mot kvinnediskriminerende ytringer på lik linje med forbud mot rasediskriminering 3. Vi krever en effektiv håndheving av forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame i markedsloven 4. Ja til seksualopplysning, nei til porno 5. Stans salget av pornografiske blader også gjennom Narvesen og dagligvarehandelen 6. Steng håndheving avforbudet mot porno 7. Nei til pornoens utnytting av lesbiske og andre minoriteter 8. Stopp videovolden 9. Konsesjonsordning for import og omsetning av videokassetter 10. Støttetiltak for prostituerte i likhet med Malmø-prosjektet 11. Håndhev forbudet mot hallik- og koblervirksomhet 12. Kjøp av seksuelle tjenester må forbys ved lov 13. Nei til sex-reiser 14. En statlig prostitusjonsutredning 15. Stans rekrutteringen til prostitusjonsmiljøene

 

 

For at min drøm skal gå i oppfyllelse, må vi alle skjerpe oss.

Merethe Ruud er leder for HK Media-klubben i Dagbladet og  ansatterepresentant i konsernstyret for AS Avishuset Dagbladet og i avisstyret til AS Dagbladet. Hun er medlem i LO Oslos representantskap, representant for HK Oslo-Akershus til representantskapet Region Øst og styremedlem i bransjegruppen HK Media Region Øst. Medlem av bransjerådet HK Media for Norge. Merethe bor i Oslo og er en single, heterofil dame med stor sans også for høyhælte sko, shopping og selvironi.

---

Det var julaften 2005, og min fetters nær tre år gamle sønn feiret sammen med vår familie. Spent på å feire høytiden også med voksne han ikke husket, utbrøt han lettet da han ankom åstedet: "Her er det ikke farlig. Det er jo bare damer her!" Det hører med til historien at det allerede på daværende tidspunkt var tre menn tilstede.

Nå skal det dreie seg om skjønn, i betydningen omdømme, forstand. Mitt ankepunkt er at en ofte er forutinntatt, slik at det lett oppstår misforståelser og feiltolkning av folks meninger og atferd. Den største faren ved dette, er, slik jeg ser det, at disse konklusjonene så kategoriseres som sannheter – og dette gjerne av mennesker man tillegger makt.

Om båssetting

Jeg ble godt dressert av min mor til å tenke selv, og vil ikke uten videre akseptere at noen eier sannheten. Man kan gjerne si at jeg ikke har overdreven respekt for autoriteter. Ofte defineres en ut ifra en fasit tuftet på sviktende grunnlag. Det provoserer når en baserer sitt syn på overfladiske inntrykk og andres sannhet. Vil tro at en så nødvendigvis til stadighet blir overrasket. Hvis man da ikke er så urokkelig fast i troen at ingenting vipper en av pinnen.

Hva bunner denne trangen til å sette folk i bås i? Det er nå en gang slik at enhver kun er identisk med seg selv. Alle har sin egen historie og det vrimler av spennende kombinasjonsmuligheter.

For eksempelets skyld: I ulike former for rundspørringer kan et valgt svaralternativ på ett spørsmål slå ihjel et annet i samme undersøkelse. Siden undersøkerne ikke kjenner forhistorien eller man gis mulighet til omformulering, vil et ulogisk sluttresultat i sin tur gi rom for feilslutninger. Besvarelsen passer ikke inn i et ferdig oppsatt skjema, siden mennesker ikke er endimensjonale. Vi er heller ikke statistikk. Oppfordringen er da at en må være åpen for korrigering.

Om bevisstgjøring

Den fireårige datteren til et vennepar proklamerte høyt og tydelig at hun var blitt vegetarianer. Jeg ble derfor noe forundret over at hun spiste kjøttboller da jeg var på besøk. Hun hadde fått vite av faren at hun som vegetarianer måtte spise bare grønnsaker.

Nå er det ikke min intensjon å peke for tydelig på at denne lille historien kan overføres til manges forhold til sine kjepphester, og hvor fort gjort det kan være å falle for fristelsen til å bryte sine prinsipper. Men det hadde vært en smal sak å gjøre det.

Det jeg etterlyser, er bevisstgjøring. Utfordringen er da å se seg selv, deretter å innse at man blir påvirket og å forstå hvilke følger det kan få.

Jeg skuffes av bevisstløshet i samspillet mellom mennesker, og er forundret over hvor uanstrengt mange henfaller til egoistiske maktspill. Forunderlig nok synes få å bli stilt til ansvar for festtalenes fine, tomme ord. Handling betyr mer enn ord, men tåkeprat og brutte løfter får sjelden konsekvenser i praksis. Ord som ærlighet, toleranse, tillit og samarbeide får ikke ende opp kun som ord i en bullshitbingo.

Gjør det du sier at du skal gjøre, og stå for det du sier at du står for. La Kardemommeloven gjelde og gi folk en fair sjanse.

Etter mitt skjønn er det langt igjen, men jeg håper på en forandring. Fordi jeg synes at vi alle fortjener det.

 

Der er eit nært samband mellom porno og prostitusjon, idet båe fenomen dreier seg om at nokre menneske betaler for at andre menneske skal stilla kroppane sine til rådvelde for seksuell utnytting. Pornografi tyder «avbildning av prostitusjon», så ordet ber etymologisk i seg den ovannevnte definisjonen. Likevel ser me at debatten om prostitusjon – som særleg har dreid seg om kriminalisering av prostitusjonskjøp eller ei – og debatten om porno – som særleg har dreid seg om korvidt porno kan vera god og seksuelt frigjerande (for kvinner) – sjeldan blir kopla saman. I denne artikkelen presenterer eg ulike emne i debattane og peiker på det som etter mitt syn er naudsynte, logiske måtar å forholda seg til problemkompleksa på, dersom ein ønsker komma dei til livs.

---

Som kjent ønsker slett ikkje alle at ein skal få slutt på porno og prostitusjon. Ein har dei som nyttar desse «tilboda»: prostitusjonkundar og pornokonsumentar, og ein har dei som tjener pengar på porno og prostitusjon. Når det gjeld prostitusjonen, er dette t.d. hallikar, formidlarar og bakmenn og -kvinner innan transnasjonal prostitusjon og andre i hallikposisjon: aviser med annonseinntekter, dei som leiger ut husvære, teleoperatørar, reiseoperatørar, slekt som får pengar frå familiemedlem sin prostitusjon osv. I statar som har legalisert prostitusjon, som Nederland, Tyskland og Australia, blir også staten å rekna som hallik, idet prostitusjonsverksemd er skattepliktig. Der er sterke økonomiske drivkrefter i prostitusjonen, både i innanlands og transnasjonal sådan, og prostitusjon og handel med kvinner og barn er som kjent verdas raskast voksande illegale økonomi. Dei som tjener pengar på porno, er sjølvsagt dei som er direkte involvert i pornoproduksjonen, og alle dei som i ulike ledd får profitt gjennom formidling av porno, som Narvesen-kjeden her heime, og i global samanheng framfor alt nettstadeigarar og nettannonsørar.

At det er store pengar å tjena på andre menneskes, i sær kvinners, sårbare og utsatte stilling, er ikkje noko nytt. Det som heller ikkje er nytt, men som på ny er kome meir i søkelyset i det siste, er at folk i andre sjikt av det kapitalistiske samfunnet – aktørar innan massekulturen/populærkulturen og innan akademia – ope omfavnar porno og prostitusjon som legitime trekk ved det seinmoderne samfunnet. Me som slåst mot porno og prostitusjon, har dermed ei samansett gruppe av aktørar å forholda oss til, når me motarbeider desse skadelege kulturelle praksisane og «industriane», og argumentasjonen vår skal kunna holda vatn i møte med den pornoliberale, kåtheitsjagande akademikaren, så vel som med prostitusjonskunden, som med politi, politikarar, lovgjevarar, og i det offentlege ordskiftet i det heile.

Er det vanskeleg? Er porno og prostitusjon noko veldig komplisert og kulturelt «uryddig og ureint» som det vanskeleg kan gjerast endegyldige fråsegner og vedtak om, utan at ein fremmar såkalt puritanisme eller også antisolidariske, kvite, mellomklasse-interesser? Etter mitt syn er ikkje fenomena og debatten vanskelege i det heile tatt, men det tyder ikkje at eg ikkje innser at feltet er stort, omfattande, samansett, til dels flytande. Det handlar om kultur, eller snarare ukultur, og det handlar om folk og begjær (sjølv om eg meiner begjær kjem langt ned på lista av bestemmande faktorar). Fyrst og fremst handlar det nemleg om makt og avmakt, mellom kjønn, klassar og nasjonar.

Prostitusjon som vold

Kjensgjerningane me må forholda oss til, er ikkje tenkte scenario à la: «i ei verd der alt burde vera frigjort og herleg, og der pengar ikkje er eit problem, går porno- og prostitusjonsbransjen foran som den seksuelle friheitskampens fanebærarar». Kjensgjerningane me har overveldande dokumentasjon om, er at kvinner tar skade av å vera i prostitusjon, og at det er etterspørselen – horekunden sine ønske – som skaper prostitusjon. Me definerer prostitusjon som vold mot kvinner. Kva tyder det eigentleg, å insistera på å definera prostitusjon som vold? Er det ein logisk karakteristikk av eit fenomen, eller er det prostitusjonsmotstandarane sitt desperate forsøk på å tvinga ei spesiell og radikalfeministisk verdsforståing på andre?

Voldskarakteristikken av prostitusjon har røter som stikk djupare enn til oppkomsten av moderne kvinnerørsle på 1960- og 70-talet. FN-konvensjonen av 2. desember 1949 er sentral her, som eg kjem tilbake til nedanfor. Men fyrst vil eg sjå på orda og fenomena vold og prostitusjon, og visa korleis dei logisk vanskeleg kan skiljast.

I følgje elektroniske ordbøker ved Universitetet i Oslo, tyder ordet vold å ha makt, herredømme over nokon, eller brutal bruk av fysisk makt, maktmisbruk. Dette tør vera allminnelege forståingar av ordet vold. Ordet prostitusjon har meir kuriøse forklaringar i same ordbøker, nemleg som mellom anna offentleg utskjemming og ervervsmessig utukt. Verken prostitusjonsmotstandarane eller prostitusjonslobbyen nyttar slike forståingar i den politiske kampen om prostitusjon. For motstandarane er nettopp makt, maktmisbruk og fysisk makt essensielt for å forstå prostitusjon, medan aktørar som vil at prostitusjon skal bli forstått som eit normalt arbeid, bruker omtrentleg «sex mot betaling» som definisjon.

Ordet sex ønsker me som forstår prostitusjon som vold mot kvinner, å avgrensa til villa handlingar mellom voksne, der betaling ikkje inngår. Ei Dagblad-forside i mars i år, som med krigstypar erklærte at nigerianske kvinner i prostitusjon i Norge måtte velja mellom «SEX ELLER DØDEN», blir tragikomisk – kven ville vel ikkje heller valt å ha sex enn å bli drepen? Journalistar har blitt flinkare til å skilja orda sex og overgrep/incest, men framleis kan ein sjå overskrifter à la «Far hadde sex med datter i 7 år». Orda prostitusjon og sex, derimot, framstår ofte som synonym. Kva tyder det? At å bli kjøpt til å gje seksuell utløysning for ein mann, fordi du er fattig eller i desperat behov for dop, er same sak som når kjærastar ligg med kvarandre, eller to voksne finn kvarandre for ei natt?

Viss prostitusjon skal definerast som vold, kva då med alle gråsonene, spør kritikarane. Ein kan få inntrykk av at kjønnsspelet etter deira syn meir enn noko har preg av kyniske forhandlingar og marknadsmekanismar. Og ja, viss ei kvinne eller ein mann ute på byen har latt seg oppvarta av ein person, der målet for den spandable har vore sex, så er det eit stykke frå dei tradisjonelle, romantisk-puritanistiske forestillingane om kva «god sex» er. Slike samhandlingsmønster er ikkje naudsynleg veldig konstruktive for individa som er involverte, men dei er ikkje det same som prostitusjon forstått som vold. Då det for ikkje så mange år sidan blei forbode å utøva vold mot ungar (fysisk avstraffing), var der mykje debatt om korleis i alle dagar eit slikt lovforbod skulle handhevast, og kva med alle gråsonene? Og ja, veit me alle kor grensa går mellom å ta ungane hardt i armen, halda dei fast – og det å gjera seg skuldig i brot mot lova som forbyr fysisk avstraffing? Neppe. Like fullt vil dei færraste vera i mot ei slik lovgjeving som skal verna ungane, med argument om at gråsonene gjer lovforbodet meiningslaust.

Menns vold mot kvinner i heimen har blitt, og blir framleis, kalt husbråk. Det har vore ein seig kamp for kvinnerørsla å få vold i den såkalla privatsfæren inndefinert i samfunnet si forståing av vold som eit lovbrot individet (kvinna) har krav på vern frå, eit lovbrot som skal straffeforfølgast. Til og med når kvinner, og kanskje ungane deira, blir drepne av ektemenn eller eksmenn, ser me den tilslørande benevninga «familietragedie». Orda viser kva forståing me legg til grunn: ein familietragedie, eit æresdrap, sex med mindreårige eller med kvinner i prostitusjon – alt dette er ord som distanserer oss frå det som er kjernen i fenomena: nokon sitt maktmisbruk (vold) mot andre.

Dersom prostitusjon ikkje er vold, men «sex mot vederlag», korfor ikkje legalisera? Korfor ikkje legga til rette for denne måten å tjena pengar på for dei som ikkje kan eller vil anna? Det er denne definisjonen både vårt nasjonale Pro-senter og regjeringa forholder seg til, jamfør til dømes nettstaden sexhandel.no. Eller: viss prostitusjon volder (!) skade – jmf. norsk Amnesty si fråsegn om at prostitusjon er skadeleg for kvinner, men ikkje vold – kva er grunnane for å ikkje kalla det vold?

«Luksusprostituerte»

Prostitusjon er vold fordi det å kjøpa seg tilgang til eit anna menneske sin kropp og intimitet er ei handling som volder alvorleg skade på dette mennesket sine grenser og integritet – herom levnar forskinga ingen tvil. Ingen kjem uskada frå prostitusjon. Heller ikkje dei «lukkelege, frivillige luksusprostituerte», som filmen Pretty Woman så fatalt reklamerte for på 1990-talet. Dorit Otzen ved Reden, hjelpesenter for kvinner i prostitusjon i København, kan fortella korleis terapigruppa med «eks-luksusprostituerte», er ei gruppe kvinner som per i dag er ute av stand til å arbeida, dei er så nedbrotne i sinn og kropp at dei lever på ulike stønadsordningar og forbannar den som trur at å kjøpa kropp er «easy business». For øvrig veit me at over 60 % av kvinner i prostitusjon lir av posttraumatisk stressyndrom, slik torturoffer og krigsoffer gjer, at over 80 % opplever omfattande fysisk vold frå kundar og hallikar, og at 65-90 % av kvinnene har opplevd overgrep og omsorgssvikt i barndommen (www.reden.dk, www.catwinternational.org). Norsk lovgjeving er også hjelpelaust dobbeltkommuniserande: det er forbode å kjøpa prostitusjon av kvinner under 18 år – men den seksuelle lågalder er 16 år, og det er ikkje forbode for folk å arbeida og tjena pengar før fylte 18 år – så her er der noko som ikkje stemmer: den jenta som er 17 år og 364 dagar gammal, har lova sitt vern i forhold til å forstå at det som skjer med henne når ein mann kjøper tilgang til kroppen hennar, er eit overgrep, medan same jenta neste dag, er ei kvinne som fritt nyttar dei høve kroppen gjev henne, til å tjena pengar.

I 1949 vedtok FN konvensjonen mot handel med mennesker og utnyttelse av andres prostitusjon. Denne konvensjonen erklærer at prostitusjon ikkje er foreineleg med mennesket sitt verd og verdigheit. Den som utnyttar andre sin prostitusjon, skal straffast, og kvinner i prostitusjon skal beskyttast som offer, sjølv der dei har gjeve samtykke til prostitusjon. Konvensjonen er direkte inspirert av abolisjonistrørsla på slutten av 1800-talet. Josephine Butler heiter den engelske kvinna som starta kampen mot prostitusjon i 1866, den gong forstått som sexslaveri på linje med anna slaveri. Dette viser svært tydeleg at ordbruken har endra seg i takt med auka liberalisering av det økonomiske området, ved den globale og uhemma kapitalismen sin framvokster. For 60 år sidan såg ein prostitusjon som del av verdsomspennande undertrykking av kvinner, som slavehandel. I dag er prostitusjon legalisert og institusjonalisert i mange land, og der har blitt konstruert eit politisk forblindande skilje mellom heimleg og transnasjonal prostitusjon – mellom frivillige stakkarar her heime og verdige offer over landegrensene.

FN, ved Kofi Annan, har erklært at menns vold mot kvinner er det største menneskerettsbrot og hinder for utvikling i verda overhovud i dag. Vold mot kvinner innbefattar prostitusjon. Viss ikkje, viss det er eit fritt, om enn skadeleg val, har me lite å stilla opp med i ein globalisert økonomi – til sist har jo alle kvinner gullgruva mellom beina å ty til om det skulle røyna på. Lar me voldskarakteristikken vera rettleiande for korleis me forholder oss til, og lovregulerer, prostitusjon, vil der vera større håp om at denne skadelege kulturelle praksisen vil enda der han høyrer heime i ei verd som navigerer etter menneskerettane: i historia sitt skrekkabinett.

Liv Jessen og Pro-senteret

I 2004 delte Amnesty Norge for fyrste gong ut ein menneskerettspris, og han gjekk til Liv Jessen, Pro-senteret, for hennar «utrettelige arbeid for de prostituertes rettigheter i over 20 år». Tildelinga skapte strid og diskusjon, og Kvinnefronten i Stavanger utfordra Amnesty Norge til å svara på om dei vurderte prostitusjon som vold mot kvinner, noko dei etter ein del om og men konkluderte med at dei ikkje gjorde, prostitusjon er ikkje del av menns vold mot kvinner, i menneskerettsorganisasjonen si forståing.

Store delar av norsk kvinnerørsle er som kjent djupt ueinige med Jessen og Pro-senteret i den linja som er valt i forhold til forståinga av prostitusjon, og kva som er naudsynt for å få bort prostitusjon. Pro-senteret skal vera eit nasjonalt kompetansesenter på prostitusjon, Jessen er tilsett der, og senteret får årlege løyvingar over statsbudsjettet (driftsbudsjett 9 millioner), i tillegg til gåver og bidrag. For eit par år sidan nytta dei sponsing frå eit reklamebyrå til å laga ein tjukk folder kalt «Ting er ikke alltid slik de ser ut». Bileta av smilande prostituerte, og venninner av dei som fortelte kor kult dei var kledte og kor god råd dei hadde, og kundar som sto fram som bare litt ekstra «kontaktsøkande», skapte eit inntrykk av prostitusjon som noko kvardagsleg, greitt og til dels lukrativt. Lesaren fekk inntrykk av at personane på dei mange bileta var stolte prostituerte som ikkje frykta identifisering – bare dei som hadde tilgang til følgjebrevet til foldaren, fekk i lita skrift vita at personane på bileta ikkje var identiske med dei omtalte personane. Dette skulle vera ledd i ein kampanje for å bryta ned fordommar mot prostitusjon. Folderen skapte reaksjonar langt utanfor kvinnerørsla sine rekker, fordi svært mange oppfatta innhaldet som trivialisering og normalisering – nærmast invitasjon til – prostitusjon som «yrke».

Europap-lobbyen

Eit nasjonalt kompetansesenter på prostitusjon har aldri fått som mandat å styrka prostitusjon, tvert i mot ligg det i deira retningslinjer å arbeida for å redusera prostitusjon. Men korleis skal ein då tolka at Liv Jessen er norsk koordinator for Europap, ein EU-lobby som omtaler prostitusjon som «sex work», og som arbeider for endra lovgjeving (legalisering)? Kva tyder det når Jessen stadig framheld at «den vonde» prostitusjonen, det er den som kvinner er tvungne til, gjennom handel over landegrenser (trafficking), medan heimleg prostitusjon dreier seg om frivillige val som kvinner må respekterast for? Dette er fullstendig på kollisjonskurs med kva internasjonale dokument som Palermo-protokollen legg opp til, og som Norge har underskrive, som ettertrykkeleg slår fast at «offerets samtykke er utan tydning», å utnytta eit menneske sin sårbare posisjon er ei straffbar handling (om trafficking). Tilsvarande kompetanse- og hjelpesenter i andre land, som Reden i Danmark, har valt å utvetydig slå fast at prostitusjon er vold mot kvinner, og at menn må stillast til ansvar.

Det er ikkje noko vesentleg skilje mellom prostitusjon som følgje av trafficking, og heimleg prostitusjon. I båe tilfelle dreier det seg om menns utnytting av kvinners sårbare stilling. I båe tilfelle gjeld at menn kjøper seg tilgang til kvinners kroppar, med dei alvorlege skader, på kort og lang sikt, som dette fører med seg. I båe tilfelle er det menn som må stillast til ansvar. Utan eit heimleg marked, heller ingen trafficking. Dei aller, aller færraste kvinner planlegg ein prostitusjonskarriere, gjeve andre val. «Frivilligheita» som det alltid refererest til, frå legaliseringslobbyen heime og ute, og også frå Pro-senteret, er søt musikk i øyra på kundar, hallikar og bakmenn, som slik får forbli usynlege.

Men det er som kjent ikkje bare Pro-senteret som skil lag med radikalfeministar i høve forståinga av porno og prostitusjon. Ein debatt som har kome og gått dei siste åra, blir gjerne hevda av ei blanding av akademiske, urbane og medietilsette kvinner, med gode høve til å få målbåre og få merksemd om deira nokså uklare agenda: dei hevdar å vera feministar, ein ny generasjon sådan, og markerer avstand til organiserte feministar, mellom anna utfrå vår analyse av porno/prostitusjonsproblematikken.

Ny feminisme og porno

Til åttandemars-nummeret av Klassekampen (KK) i 2004, var det ulike reportasjar og ytringar i høve dagen, men det som kom på framsida, var jentene bak boka Femkamp (om ung feminisme i dei nordiske landa) si oppfordring om å legga ned åttandemarstoget. Dei advarte mot organisering i grupper som Kvinnefronten og Ottar, «på grunn av vår motstand mot porno og prostitusjon», samstundes som dei etterlyste måtar å realisera deira eige feministprosjekt på utover e-post-kontakt mellom jenter med same ståstad og utgjeving av antologiar. Desse ytringane kom i kjølvatnet av eit debattmøte som ein journalist i KK hadde skipa til, der temaet var ny feministisk organisering. Der hadde kjønnsforskar Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK), UiO, oppfordra dei unge jentene til å melda seg inn i Kvinnesaksforeininga, nettopp for å unngå Kvinnefronten og Ottar sin radikalisme. Dermed var ordskiftet i gang i avisa, og mange til dels ulike debattar blei førte i saman og oppå einannan i dei følgjande skriveriane. Sjølv blei eg intervjua fordi eg straks etter 8. mars tok kontakt med avisa og ba om å få komma med synspunkt på Femkamp-jentene sin bodskap, nemleg at dei var feministar, men ville ha seg fråbedne å bli assosierte med dei organiserte feministane som oss i Kvinnefronten, og at deira prosjekt høyrte framtida til, medan me andre var historiske. Eg kom på trykk under overskrifta «Har disse jentene ingen problemer», men ei av mine hovudmotforestillingar, nemleg mot kvinne- og kjønnsforskarar som sit trygt på sine kontor og tener pengar på forskingsobjektet sitt utan å gå offensivt ut mot uretten gjennom å organisera seg, fekk mindre plass. Deretter følgte innlegg frå og/eller intervju med Femkamp-jentene fleire gonger, Kvinnesaksforeininga, Kvinnefronten, Ottar med fleire.

Rosa Prosa

Sidan dette debattoppsvinget, har nok ein «ung, feministisk» antologi komme ut, nemleg Rosa Prosa, som var, til liks med Råtekst, forfattarar og/eller medietilsette kvinner sine personlege historier, nå om kåtheit. Denne gong var det porno som så blei debattert, mellom annna fordi ein bidragsytar i Rosa Prosa, Heidi Sinding-Larsen, gjorde seg til talskvinne for porno, og dermed blei båre fram av media på sedvanleg, høglytt vis. For øvrig fungerte Anne G Sæbø, SKK, som framste talsperson i media for den for kvinner «demokratiserande og frigjerande» pornoen. I ein kronikk i KK, som reaksjon på den voldsomme medieeksponeringa av Sæbøs pornonormaliseringsframstøyt, hevda eg at det akademisk-feministiske pornoforsvaret var blotta for empati, og var antisolidarisk, klasseblindt og kvinneundertrykkande. I eit svarinnlegg i same avis hevda Sæbø at ho godt kunne tenka seg å delta i ein pornofilm sjølv. Korvidt det forblir ein pirrande fantasi for kåtheitsforskaren eller realisert, er etter mitt syn mindre interessant, det interessante og forstemmande er at ein meiner det vil vera frigjerande for kvinner flest å normalisera prostitusjon foran kamera. Ein definerer då ikkje porno og prostitusjon som vold mot kvinner, men som arbeid. Sæbø var i alle fall ærleg nok til å flagga sitt syn på prostitusjon i svarinnlegget, nemleg som noko som burde legaliserast og leggast til rette for.

Der er ein grunnlærdom frå førre feministbølgje som heiter det personlege er det politiske. Det er mitt favorittutgangspunkt når eg orienterer meg i verda. Det opnar opp røynda for meg, og plasserer meg sjølv meiningsfullt inn i dei maktstrukturane eg ønsker arbeida med og mot. Nett denne innsikten synast å vera noko mindre i bruk mellom dei yngre, eller ny-definerte feministane. Eller dei drar andre slutningar enn meg når det gjeld realiseringa av det feministiske prosjektet. Eg må føya til at eg sjølv er 33 år, og såleis på alder med mange av dei såkalte nyfeministane, men det har etablert seg ein språkbruk der jentene bak bøkene Råtekst, Femkamp og Rosa Prosa og deira meiningsfellar, som Sæbø, i eigen eller andre sin ordbruk blir framstilte som ein ny generasjon feministar, eller nyfeministar. Eg er ueinig i at der er eit generasjonsskilje her, og at deira tankar er nye, eg meiner dei i mykje har gått mange tiår tilbake.

Det personlege er det politiske

Kva vil det seia at det personlege er det politiske? Det tyder at når me vurderer hendingar i våre eigne liv, så må dei sjåast som politiske hendingar, dei skjer aldri i eit kulturelt eller sosialt vakuum, men mellom menneske allereie situerte i ei politisk røynd, med alt dette inneber: viss eg blir slått eller voldtatt, skjer det fordi det går an i vårt samfunn, av heilt spesifikke grunnar. Ein kvinnekropp kan invaderast, og blir det, i eit voldsomt omfang. Og tida etter at eg har blitt slått eller voldtatt, følgjene det får for meg og gjerningsmann, er politiske vitnesbyrd om korleis makt er fordelt. Innlysande og enkelt – det som er vanskelegare, er å finna ut korleis einskilde, personlege historier om urett og ulikskap, skal omdannast til ein slagkraftig motstand. Då kan me enten fortella kvarandre om kva me opplever, og skapa eit «systerfellesskap» me får styrke og kraft igjennom – men det blir eit fellesskap for dei som er innanfor det, og der strategiar utad ikkje er sentralt, eller me kan arbeida med konkrete politiske strukturar, slik at våre personleg-politiske opplevingar får konsekvensar for alle andre, og kommande generasjonar, på meir effektivt vis.

Kva gjeld professor Bjerrum Nielsen si oppfordring sitert ovanfor, så er eg usikker på korfor me i Kvinnefronten blir opplevd som så uspiselege, og om me blant folk flest er så stigmatiserte, eller om det er ein mediamyte som folk med ulike agendaer friskar opp frå tid til annan. Det har altså blitt opplyst frå akademisk-feministisk hald at vår kamp mot porno og prostitusjon er ei sperre, og at me er altfor venstreradikale, at me er militante, med låg takhøgd innad i organisasjonen (dette kjem gjerne, bramfritt, frå folk som aldri har vore på eit einaste kvinnefrontmøte). Kan ein forventa slagkraftig, feministisk endring av kultur og samfunn utan å vera mot porno, prostitusjon, og utan å vera venstreradikal? Eg meiner nei, fordi ein kamp mot kjønnsuretten og kvinneundertrykkinga som ikkje også er ein kamp mot kapitalisme og utbytting, og for kollektiv organisering, uhyre lett vil spisast opp av kommersielle krefter som speler på lag med – tilslørt eller utilslørt – kvinneundertrykkinga og utnyttinga av kvinnekroppen.

Fashionfeminist Helle Vaagland

Helle Vaagland, skribent og medredaktør av Råtekst, skreiv i spalta «Feminist – ja visst» i KK, under tittelen «Jeg – en fashionfeminist», følgjande om porno (eitt år eller to før Rosa Prosa): «Jeg blir kåt av porno. Til og med den pornoen som er kjip. Jeg kan ikke noe for det. Det bare skjer av seg selv. Men jeg kan bli lei meg av den samme pornoen. For jeg føler at dama som ligger der og skrever er meg. Det er vanskelig å forklare. Og jeg har nesten gitt opp». Dette er eit krondøme på manglande forståing av at det personlege er det politiske. Vaagland skriv her medfølande om seg sjølv, men trekk ingen vidare slutningar av dette. For det fyrste er det ikkje spesielt å bli kåt av porno, du er ikkje spesielt sexy eller potent ved at du reagerer på porno, du er bare ein vanleg pornokonsument; pornoen er laga for at folk skal bli kåte, og me er alle innvovne i, og responderer på, dei seksualitetsstrukturane som til ei kvar tid rår i kulturen. For det andre, at Vaagland blir kåt av porno, tyder ikkje at pornomotstandarar ikkje blir kåte, men me tar følgjene av at me meiner pornoen ikkje er seksualitetsfremmande på bra vis, og at han ikkje er ein god industri, verken for kvinner, barn eller menn: me lar vera å kjøpa og støtta opp under porno, og me arbeider aktivt med å få porno vekk frå samfunnet. Me har ei lovgjeving, nå under endring, der ulovleg porno er den som blir oppfatta som nedverdigande og forråande, men denne paragrafen blir aldri tatt i bruk når Kvinnefronten eller Ottar anmelder Narvesen-pornoen nettopp på dette grunnlaget. Me synst ikkje me er gode og empatiske som blir «lei oss» viss me tidvis skulle «tenka oss inn i» situasjonen til kvinna som «ligger der og skrever», me er empatiske og solidariske når me nektar å godta at dette skal vera kvinners «lønsarbeid», og at dette motstandslaust skal få veksa fram som profittindustri nr 1 i verda. Me les porno gjennom politisk medvitne briller: kva føringar blir gitt på kva seksualitet skal bli forstått som her? Me har kontakt med kvinner som har arbeidd i pornoindustrien, og som gjev oss innspel og råd i forhold til korleis me skal slåst. Vaagland «har nesten gitt opp». Om ho har gitt opp å forklara kor lei ho synst pornogleda hennar er, eller kva det er ho har gitt opp, framsto ikkje som klart i teksten hennar, men me gammalfeministar har altså ikkje gitt opp kampen. Me ser at den seksualiteten me sjølve ber på, og den me ser rundt oss i samfunnet, i aukande grad nytta som salsfremjande middel, eller salsobjekt i seg sjølv, at den kan vera til glede eller undertrykking, og at vår personlege kåtskap eller orgasme, ikkje kan forstås lausrive frå dette samfunnet og denne kulturen. Me meiner i fullt alvor at når nokre kvinner kan seljast, kan alle seljast. Når nokre menn kjøper nokre kvinner, har dette relevans for alle sine liv. Vaagland ba i si spalte dei som ikkje synst ho er kvalifisert til å kalla seg feminist, om å dra til helvete. Det synst eg er ein merkeleg og uinteressant måte å diskutera på. Faktum er at kampen om definisjonane er uhyre viktig, om det er definisjonen på prostitusjon, porno, eller feminisme.

Jentebladet Inside har i julinummeret i år ein reportasje kalt «Bak kamera på en pornofilm». Grunnen til at dei har valt å trykka ein fem-siders sak om pornoproduksjon i Budapest, er i følgje redaktøren Marianne Jemtegård at porno omgjev oss heile tida, men som ho spør i leiarspalta «hva vet du egentlig om hvordan en pornofilm blir laget?» «Informasjon er helt grunnleggende. [Reportasjen] gir verken et rosenrødt eller et svinsk bilde av pornoindustrien». Teksten er meint å vera «nøytral», fordi bladet altså tar oppgåva som folkeopplysar alvorleg i tilfellet porno, men så avsluttest leiaren med følgjande konklusjon: «For de fleste av pornoskuespillerne vi snakket med i denne saken, var det uansett bare en vanlig, kjedelig dag på jobben.» Så mykje for den nøytraliteten: pornoinnspeling er vanleg, kjedeleg, trivielt, ein jobb på linje med andre jobbar, som å vera på kontoret, altså. Reportasjen er ei nokså inkjeseiande sak om kva pornoskodespelarar gjer når dei speler inn pornofilm, noko dei fleste vel har ein ide om uansett, og ingenting blir formidla om bakgrunnen desse menneska har, eller kva dei ville svart på pornoproblematiserande spørsmål. Men redaktøren trekk fornuftig nok fram pornoen på MTV, deira «hardcore nude-sendinger» etter klokka 1, som døme på den normaliserte pornoen, og framheld at desse langt overgår såkalte mjukporno-innspelingar, noko eg kan vera einig med henne i, etter å ha blitt sjokkert over desse sendingane tidlegare.

Puritanisme som den store satan

Frykta for å vera puritanistisk gjennomsyrer store delar av debattane, hos dei kriminaliseringskritiske som hevdar at me ikkje kan «forby alt vi ikke liker», til pornoliberalarane som jublar over retten til å ha andre menneskers prostitusjon foran kamera som sexhjelpemiddel. Men få definerer kva dei meiner med puritanisme, det synast tidvis å vera det å vera «snerpete», som når nokre av oss hevdar at det også må vera mogleg å sleppa mas om sex i alle moglege og umoglege samanhengar, til også å gjelda alle som er i mot porno og prostitusjon utfrå eit kristent livssyn. Men den radikalfeministiske porno- og prostitusjonsmotstanden har aldri hevda heteronormativitet eller kjernefamiliediktatur, tvert i mot. Gjennom konkrete analysar, som Kvinnefrontens rapport Porno – kvinneforakt og løgn (Jorun Gulbrandsen, 2001), har me avdekt korleis nettopp heteronormativitet, rasisme, pedofili, synet på seksualitet som noko skittent, grisete og forbode, er det som gjennomsyrer til dømes Narvesen-pornoen. Det er denne konkrete pornoen, og denne konkrete industrien me går til åtak på, og det er framfor alt dette som er vårt mandat, å visa korleis pornoen og prostitusjonen er avhengig av eit seksualfiendtleg samfunn, der pengar, tabu og puritanistiske (seksualitet forstått som ureint og forbode) idear utformar korleis maktulikskapen mellom kvinner og menn blir seksualisert. Seksuell friheit er ikkje mogleg utan økonomisk sjølvstende for alle kvinner.

Det er avgjerande tider i Norge nett nå – debatten om kriminalisering av prostitusjonskjøp har fått ein oppsving på grunn av meir synleg prostitusjon ved menns kjøp av nigerianske kvinner i Norge, og ei ny pornolovgjeving er på trappene. Nye alliansar er i kjømda for å kunna stå sterkare i denne alt meir omfattande kampen, i tillegg til dei breie alliansane som alt finst, som Nettverk mot prostitusjon og handel med kvinner. Me skal svara pornoforherligande akademikarar, unge skrivande jenter som ser med drit i augene på organisert feminisme, og alle våre andre meir tradisjonelle motstandarar, men framfor alt må me bygga vidare på dei viktige nettverka me har, innan kvinnerørsle, fagrørsle og radikale grupper, mellom menneske som bryr seg og lar solidaritet vera utgangspunkt for orientering, kvinner som menn. Bare slik kan kampen mot sal av kvinnekroppen, mot menns vold mot kvinner, vinnast.

Er det et maktforhold mellom menn og kvinner? Hvilke følger har det om svaret er ja eller nei? Trengs det kvinnekamp mot undertrykking, eller trengs det et likestillingsarbeid der begge kjønn kvitter seg med innarbeidete kjønnsroller? Hvis menn ikke undertrykker kvinner, er det da noen menn å kjempe imot, og er det egentlig noen kvinnelige ofre?

Eli Aaby, Astrid Melheim, Turid Kjernlie og Jorun Gulbrandsen er med i AKPs kvinneutvalg.
Denne artikkelen bygger på en kollektiv innledning de fire forfatterne holdt på Rød sommerleir i 2005.

---

Det er mange spørsmål som bør stilles i kvinnekampen. Her er noen flere: Er det menn som er de viktigste nå for tida for å oppnå likestilling, og er det kvinnene som holder dem tilbake? Hva er familiens rolle? Er en større mannlig deltakelse i familien en forutsetning for et mer likestilt arbeids- og samfunnsliv? Kan kvinnefrigjøring oppnås mens det er kapitalisme og imperialisme? Hører undertrykking til samfunnets strukturer, eller har kvinner og menn individuell frihet til å legge av seg undertrykkende forhold? Er kvinneorganisering gammaldags?

I denne artikkelen tar vi opp:

• 1. Maktforholdet mellom kvinner og menn
• 2. Familiepremisset. Foregår det viktigste likestillingsarbeidet i familien, og er det mannen som står i sentrum for forandring?
• 3. Forholdet mellom kvinne- og klassekamp
• 4. Finnes kvinneundertrykkingas ofre?

1. Maktforholdet mellom kvinner og menn

I et innlegg for Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon 8. mars i år snakket direktøren for likestillingssentret, Long Litt Woon, om nødvendigheten av å revitalisere likestillingsprosjektet. Hun oppsummerer en seig treghet i norsk likestillingsarbeid. Med dette mener hun at arbeidet med å få opp kvinneandelen i fordelingen av makt og innflytelse i samfunnet går treigt. Hun vil tørke støvet av kjønnsmaktanalysen, og erkjenne interessekonflikter og strukturelle maktforskjeller mellom kjønnene. Hun sier det har vært en underkommunikasjon av maktperspektivet de siste åra, og at kampen for likestilling dermed har blitt ufarliggjort. Trinn to i det hun kaller likestillingsprosjektet, mener hun er å få inn menns stemmer. Og hun sier: "Revitalisering av likestillingsprosjektet krever samtidig at omsorg skal "avkjønnes" (Woon, 2005).

Vi tar utgangspunkt i likestillingsdirektørens utsagn, fordi vi syns hun setter ord på noen sentrale problemstillinger i den feministiske debatten i dag: Synliggjøring av kjønnsmaktordninga og menns deltakelse i likestillingsarbeidet. Med kjønnsmaktordninga forstår vi at det er et maktforhold mellom kvinner og menn, der menn er i maktposisjonen. Altså en konflikt, et over- og underordningsforhold. Hvordan forholde oss til kjønnsmaktordninga, – vil det å fokusere på denne bidra til å splitte kvinner og menn uten at det er nødvendig? Kan vi endre kjønnsmaktordninga i samfunnet gjennom å endre kjønnsmaktordninga i familien først?

Til den første problemstillinga: Vi mener det er en tendens til å se bort fra maktforholdet mellom kvinner og menn i samfunnet. For kvinnekampen er dette negativt. Det er en tydelig tendens å legge mindre vekt på, tilsløre eller fjerne den delen av opphavet til kvinneundertrykkinga som handler om menns makt over kvinner. Et resultat av det er at fokus flyttes fra kvinners kamp mot undertrykking til det å "slippe til menn". Et maktforhold med over- og underordning forlates i tenkninga. I stedet skapes et bilde av to vektskåler som gjennom samarbeid settes i balanse.

En vanlig tanke: Kvinnekampen er splittende

Denne tanken er ikke ny. I tider hvor kvinnekampen har hatt framgang, eller arbeiderklassen har vært pressa, har det vært en nokså alminnelig oppfatning blant sosialister, fra sosialdemokrater til revolusjonære, at særegen kvinneorganisering og kvinnekamp splitter arbeiderklassen og dermed er et hinder for arbeiderklassens kamp. Det har vært redsel for at kvinnekampen skulle overordnes klassekampen og at revolusjonære kvinner skulle bli forkjempere for ei klasseløs likestillingslinje i kvinnekampen. At kvinner og menn ville bruke kreftene til å slåss mot hverandre i stedet for å slåss sammen mot borgerskapet.

Det nye nå er at bekymringa for kvinnekampens og den særegne kvinneorganiseringas splittende betydning ikke ses i forhold til klassekampen. Nå er det ikke et klasseperspektiv, men et kjønnsperspektiv som legges til grunn. Det er en redsel for at menn skal skyves vekk og ikke ønske dem som allierte i kampen for kvinnefrigjøring.

Lønn har kjønn Kvinners lønn utgjør 86 % av menns (heltidsansatte) 44 % av de sysselsatte i Norge jobber deltid Lønnsgapet mellom kvinner og menn øker med alderen

Eksemplet 8. mars

På slutten av 1990-tallet var det jentene som kom fra Internasjonale sosialister som i noen år fremmet forslag på oppstartsmøtene for åttendemars-arrangementene om at menn måtte få være med i åttendemars-komiteen på lik linje med kvinner. Dette var et synspunkt som vant lite gehør. Ideen om at kampen for likestilling og full kvinnefrigjøring måtte være på kvinners premisser stod sterkt i det aktive kvinnepolitiske miljøet.

I dag vil mange, særlig unge jenter, mene at gutter/menn må få delta i åttendemars-komiteen. Det positive i at gutter/menn vil delta i kvinnekampen og være med å prege den internasjonale kvinnedagen, overskygger og får mange til å glemme at det vil gjøre noe med hvem sine premisser som skal ligge til grunn, hvem sine erfaringer og meninger som blir hørt og uttrykt. Det glemmes at de strukturene og maktforholdene som gjør kvinner underordnet menn i samfunnet, ikke forsvinner sjøl i arbeidet med kvinnedagen. En kan jo bare sammenligne parolene i førstemaitogene og i åttendemarstogene for å se at det er nødvendig med særorganisering for kvinner for å få fram kvinnekravene.

Usynliggjøring av menns vold

På Kvinnefrontens landsmøte i 2005 ble det vedtatt å forandre overskrifta i handlingsprogrammet fra "menns vold mot kvinner" til "vold mot kvinner". Det handler om det samme: Ikke plag menn. Det er lettere å snakke om vold mot kvinner uten å nevne dem som utøver volden, – menn. Da blir det kanskje litt mer ufarlig, litt mer abstrakt og litt greiere å ta det opp også der hvor menn er til stede. Den som snakker om menns vold og holder på at det er nødvendig for kvinnekampen med særegen kvinneorganisering, blir ofte oppfatta som ei sur, negativ kjerring. Det er jo så mange gutter og menn som verken slår eller voldtar, som kaller seg feminister og støtter kvinners krav fullt ut, og det er viktig å ikke såre deres følelser. Kvinner har lang tradisjon i unngå å slåss mot urettferdighet for ikke å såre menns følelser.

Men kampen for å gjøre menns vold synlig, er nødvendig for å få stoppa den. Sammenlikn med politiet. Når politiet beviselig driver med vold for eksempel i en demonstrasjon, sier alle "politivold", ikke demonstrasjonsvold eller demonstrantvold. Men når mannen er voldelig?

Fortsatt blir "familiebråk" og "familievold" brukt i politiet om situasjoner der mannen bruker vold mot kvinne og barn, og det er en kamp innad i politiet for å få disse begrepene vekk som beskrivende for slike forhold. I mediene er også "familievold" og "partnervold" et vanlig begrep. "Kvinnevold" også, når det menes mannens vold. Det er utrolig hvor vanskelig det er å sette bjella på katta: Mannsvold.

Vold mot kvinner Hvert år blir mellom 8.000 og 9.000 kvinner voldtatt i Norge. I 2002 ble 681 voldtekter anmeldt. Samme år fikk bare 52 overgripere straffereaksjon. Hvert år overnatter 2.500 kvinner på krisesenter

Menn som kjøper kvinner

Det er også interessant å se hvordan mannen som kjøper kvinner, stort sett er totalt usynlige i debatter om hvordan handel med kvinner skal stoppes. Her er det sannsynligvis snakk om at en ikke vil ta fra mannen en mannsrettighet, nemlig å kjøpe en kvinnes kropp for at han skal kunne tilfredsstille seg sjøl seksuelt.

Menn inn på kvinners krisesenter?

At menn kommer i kriser, og at mange voldelige menn har nytte av terapi, vet vi. Men å likestille voldelige menn med voldsofrene, er et ekstremt uttrykk for tanken om at det ikke finnes noe kjønnsmaktforhold. Det er offisiell norsk politikk fra regjeringas side at det er fint at voldelige menn tas inn på krisesentrene, der kvinner og barn har søkt asyl for å komme unna voldelige menn. "Vi er alle i krise," er antakelig tankegangen. Heldigvis har Sekretariatet for krisesentrene tatt avstand fra dette.

Samfunnet vil ha voldelige menn

Menns vold forstås bedre når en har et klasse- og kjønnsmaktperspektiv. Kvinneforakten stikker djupt i samfunnet, ikke bare hos menn og gutter, den er faktisk ikke uvanlig blant kvinner heller. Reklame, musikkvideoer, film og porno er gode redskaper for å bygge denne forakten. Samtidig ønsker klassesamfunnet voldelige menn. Overklassen har sin økonomiske, politiske og juridiske makt, og for å forsvare den har de i alle land et voldsapparat i sin tjeneste: Politi- og militærvesen. Det må bestå av mennesker som er villige til å slåss og drepe. Det må de læres opp til, og det skjer fra gutter er helt små, gjennom leker, tegneserier, filmer og levende eksempler. Så vær ikke forundra over at menn slår kvinner.

Hva er "ekstremfeminisme"?

Etter at dokumentaren Könskriget ble vist på TV i Sverige, har et nytt ord blitt populært: Ekstremfeminisme. Hva som er definisjonen på ekstremfeminisme, er ikke så godt å si. Det kan virke som det ikke skal så mye til for å bli stemplet som ekstremfeminst. Å påpeke at det er menn som slår, at menn har makt og at vi lever i et patriarkat kan være nok. Budskapet er at ekstremfeministene står i veien for likestilling. De lager ødeleggende konflikter for samarbeidet om å lage likevekt mellom de to vektskålene. Dessuten er de mannshatere.

Å bli stempla som mannshater er en herskerteknikk som stopper mange jenter og kvinner i å holde på meningene sine, si ifra når de føler seg tråkka på, kjempe mot den undertrykkinga de opplever i sitt eget og andres liv. Derfor er det slitsomt og vanskelig å si nei til gutter og menn som så gjerne vil støtte kvinnekampen ved å være med i åttendemarskomiteen. Derfor kan det virke besnærende å tenke mindre særorganisering for kvinner og legge kjønnsmaktperspektivet til side. Ikke minst fordi det er de samme guttene og mennene du skal ha som venner, kjærester og politiske kamerater.

"Mannshat"

Små og store bevegelser av kvinner er opp gjennom historia blitt forklart som uttrykk for mannshat. Kampen for kvinners stemmerett, rett til å ha lønnsarbeid, prevensjon, trygge aborter, kamp mot mannsvold, mannens kjøp av kvinners kropp, kamp for barnehager og mot porno, – det handler visstnok om mannshat alt sammen. To år etter den seierrike abortkampen i 1978 kom det igjen påstander om mannshat i kvinnekampen, denne gang fra kvinner innafor bevegelsen. Det førte til boka Mannfolk! 13 innlegg om mannshat i kvinnebevegelsen. Den er skrevet at 13 kvinner, og er til å bli klokere av. Der skriver redaktør Birgit Bjerk: "Hva er kjønnskamp? Det er å utfordre menns dominans over kvinner. Det er å påpeke, tydeliggjøre og slåss mot den makt menn har i kraft av sitt kjønn – fordi de er menn. Ikke fordi de er født menn, men fordi samfunnet har strukturer (økonomiske, sosiale og ideologiske) som opprettholder menns dominans, gir menn makt. Kjønnskampen retter seg både mot enkeltmenn og menn som gruppe. Det er en kamp for kvinners interesser der menns interesser ikke samsvarer med kvinners."

Påstanden om at kvinnekamp er et uttrykk for mannshat, er et forsøk på å få kvinner til å slutte å kritisere menn og mannsmakt. Det er jo så usivilisert å hate. Og så finne på å hate menn? Antakelig finner det dominerende kjønnet det uforståelig og forunderlig at noen kan hate dem og makta deres. Mang en konge har det nok på samme vis.

"Med mannehater-argumentet klarer i alle fall menn å sette seg sjøl i sentrum for debatten og oppmerksomheten," skriver Unni Rustad i boka. Astrid Brekken samme sted: "Når vi arbeider med slike område som incest, valdtekt, kvinnemishandling – med kvinners og barns rett til å leva eit liv fritt for vald, tvang og overgrep, blir skuldingar om mannshat uinteressante. Det er forsøk på avsporing, og bør møtast med eit skuldertrekk."

Det er for lite aggresjon!

Det bekymringsfulle er at det ikke er mer hat mot menn og patriarkat på grunn av deres makt, forrang og alt det fæle de gjør mot jenter og kvinner. Kvinner forsøker å svelge sin frustrasjon og sitt raseri for ikke å skape konflikt, dessuten er det jo synd på mannen, … dette er den maktesløses tilpasning. Men når raseriet får utløp i felles forståelse og organiserte handlinger, kan det bli en vidunderlig kraft.

Hvorfor virker påstanden om mannshat, slik at kvinner blir defensive og unnskylder seg? ("Jeg er ingen mannshater, altså, men jeg synes Anette Sagen må få hoppe." "Jeg er ingen rødstrømpe, altså, men jeg synes ikke det er riktig å miste jobben fordi jeg var gravid."). Hvorfor blir ofte kvinnesakskvinner karikert i tegninger som stygge og frastøtende? Det er straffa. Budskapet er: Vi, det herskende kjønn, synes du er stygg. Du er ikke et seksualobjekt for oss menn. Du får ingen mann, noe som sjølsagt er det fremste målet for enhver normal kvinne. Det er derfor du driver med den kvinnekampen, du lar nemlig din frustrasjon over at ingen vil ha deg, gå over i et hat mot menn. Din "kvinnekamp" er bare uttrykk for en vraket kvinnes hat. Er det like greit for alle å utsette seg for denne straffa?

"Det er kvinner som har makt"

I boka Vaffelhjerter i kjærlighetens navn av Runar Døving skriver han om det han kaller kvinners hjemlige makt. At kvinner bestemmer over og har kunnskap om innredning og gode gardininnkjøp, framstilles som en del av kvinners makt. At kvinner opprettholder flest sosiale relasjoner ved samlivsbrudd, at de drikker mindre enn menn og lever lenger, mener han tyder på at kvinner behersker samfunnet bedre og at det gir kvinner makt. Vi tenker, – joda. Kvinner danderer rom med gardiner og blomstervaser, og venninner har de også. Men hvis det er makt i et parforhold en er ute etter, er det lurere å tjene dobbelt så mye som den andre, enn å bruke sju ganger så mye tid på å vaske og brette tøy …

2. Familiepremisset

Foregår det viktigste likestillingsarbeidet i familien, og er det mannen som står i sentrum for forandring?

Det pågår en kraftig offensiv som forsøker å styrke familien gjennom å idyllisere den sosiale rolla den spiller. Dessuten tillegges familien en enorm forandringsmakt. At ei kristenkonservativ regjering velger familieretta tiltak som likestillingstiltak, er kanskje ikke rart. Men er ikke tankegangen akseptert som den store sannheten alle er enig i?

Familien som samlivsarena er blitt et viktig område for borgerlig propaganda. I regjeringas familiemelding fra 2003 ble det uttrykt bekymring over at færre giftet seg og at skilsmissetallene igjen var økende. Tall fra 2003 viser en nedgang i antall inngåtte ekteskap fra året før, og tallet er nå omtrent som på midten av 1990-tallet. Nedgangen har ikke vært dramatisk. Tiltakene for å styrke familien har derimot vært betydelige. Samlivsformer som ikke er knytta til det tradisjonelle, heterofile ekteskapet, er i betydelig grad lovregulert og sidestilt med det. Partnerskapsloven og regulering av samboerforhold er eksempler. Partnerskapsloven sier i korthet at "bestemmelser i norsk lovgivning som omhandler ekteskap og ektefeller gjelder tilsvarende for registrert partnerskap og registrerte partnere". Regulering av samboerskap gir nå samboere rett til arv (hvis felles barn eller samboerskap mer enn 5 år), rett til å sitte i uskiftet bo (hvis felles barn), farskap må ikke lenger godkjennes av mor, felles foreldreansvar, krav om obligatorisk megling ved samlivsbrudd (hvis felles barn), vurderes samlet i forhold til økonomisk sosialhjelp. Samlivsformer som kunne representert et alternativ til familien legges altså inn under folden, og familiepremisset styrkes. Det er vanskelig å kunne velge vekk koblinga mellom kjærlighet og penger.

Familiefokus i kvinnekampen

De siste åra har det vært mye fokus på familien i den norske kvinnekampen. Forslag om tvungen delt omsorg, diskusjoner om de nye barnebidragsreglene, diskusjoner om betydningen av biologisk farskap, kjønnsnøytral ekteskapslov, forslag om utvidet fødselspermisjon og økt fedrekvote. Tenkninga som har ligget til grunn, har vært å styrke den biologiske farens rettigheter og posisjon. (Hele dette komplekset fortjener en grundig behandling, som vi ikke får prioritert i denne omgangen.)

Ett er sikkert: Parolen om å tømme familien for oppgaver og oppløse den som økonomisk enhet, er ikke den parolen kvinnebevegelsen roper høyest for tida. Hvorfor denne nye interessen for familien i et likestillingsperspektiv?

Mannsforskeren Michael Kimmel (sosiolog fra USA) sier at en av de største utfordringene likestillingsprosjektet står overfor i dag er spørsmålet om hvordan motivere menn i likestillingskampen (Woon, 2005). Og flere konkluderer med at det er farsrollen som er den beste inngangsporten for menns aktive deltakelse i likestillingsarbeidet. Mannsforskninga i Norge representert med for eksempel Runar Døving og Jørgen Lorentzen vier mye oppmerksomhet til nettopp farskapet og familiearenaen.

"Send mannen hjem"

En viktig del av den offisielle likestillingspolitikken til regjeringa (og ledelsen i Arbeiderpartiet), "statslinja", kan med en spissformulering sammenfattes i oppfordringa "send mannen hjem". Han skal delvis kjærlig presses til det. Delvis blir det mer enn antyda at kvinner må slutte å stenge ham ute fra alle familieoppgavene han gjerne vil påta seg. Det at mannen er mer hjemme, vil ha store konsekvenser for likestillinga i hele samfunnet og arbeidslivet, mener de.

SV må ha en veldig tro på familiens og mannens makt i så måte. Partiet har vedtatt som sitt syn at fødselspermisjonen skal deles slik at ni uker er forbeholdt moren og nesten fire måneder forbeholdt faren. Så kan de dele resten som de vil.

Kvinnefronten begrunner sitt ønske om økt fedrekvote fra fire uker til fire måneder slik: "En slik endring fjerner mye av grunnlaget for diskriminering i arbeidslivet, som kommer blant annet som følge av at kvinner tar det meste av fødselspermisjonen." (Vedtak KF-landsmøtet 2005.) Altså tenker man seg at endringer i familien vil føre til større samfunnsmessige endringer, der kvinner er mer likestilt menn, til og med "fjerner mye av grunnlaget for diskriminering i arbeidslivet".

Rød Ungdom sier: "Å legge større del av ansvaret for barneomsorg på fedrene vil bidra til at det blir lettere å bryte med mannsrollen." (Fundamental feminisme, 2004.) Vi er enig i at fedre kan gjøre nesten alt kvinner kan, og at det er viktig at også menn rydder, vasker, handler og tar ansvar for barna. Men spørsmålet er: Kan vi virkelig endre kjønnsmaktordninga i samfunnet gjennom å endre kjønnsmaktordninga i familien først?

Judogrep?

Å finne en partner, inngå partnerskap, ekteskap eller samboerskap, for deretter å bli biologisk forelder er nok noe de fleste ønsker seg. Det er et tegn på vellykkethet. Sjøl om vi aksepterer singelliv, alternative felleskapsordninger og samlivsformer som bokollektiv og vennefamilier, knytter vi vel slike valg til midlertidige ordninger og ikke permanente valg. Vi knytter fortsatt lykke til partner, barn og familie.

Den feministiske kampen krever på mange måter stor tålmodighet. Kvinner oppnår seire og opplever tilbakeslag. Mange sider ved kvinneundertrykkinga kan til tider fortone seg som uforanderlig for den enkelte jente/kvinne. Noen og enhver av oss kan få en trang til å finne en snarvei, – eller ta et overraskende judogrep på kvinneundertrykkinga. Er det dette som gjør at regjeringas "familiepremiss" blir så kritikkløst mottatt?

Familien kan fortone seg som en mer håndterlig enhet med hensyn til å få til endring mellom kjønnene. Her er det hun, kjæresten og ungene som rår. Hvis de velger annerledes, og hvis mange nok dyttes i retning av å velge annerledes, så vil vel kjønnsmaktordninga forsvinne?

Familiens rolle er skjult

Vi deler ikke en slik tro på at endringer internt i den enkelte familie vil føre til et likestilt samfunn eller oppheve kjønnsmaktordninga. Familien er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Den er et privat forsørgingssystem for dem som ikke er økonomisk sjølstendige, og arenaen der reproduksjon av arbeidskrafta ivaretas. Mat, søvn, sosiale relasjoner, seksualitet og oppdragelse av barn er alt sammen en del av en slik nødvendig reproduksjon. Familien er altså en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet.

Organiseringa i familier fører til at kvinners arbeidskraft har mindre verdi enn menns, fordi kvinner ikke er forsørgere, men delvis blir forsørga. Dette gjelder kvinner som gruppe uavhengig av sivil status. I boka Søstre, kamerater! fra 1987 skriver Kjersti Ericsson at familien organiserer de kvinneundertrykkende mekanismene i samfunnet, og skjuler dem under ideologien om et frivillig kjærlighetsfellesskap. Familieorganiseringa er innvevd i kapitalismen og befester menns makt over kvinner og barn. (Vi skriver mer om familien seinere i artikkelen.)

Svekk familiens betydning

Med en sånn forståelse av familien fremstår prosjektet med å endre kjønnsmaktordninga i familien som minst like vanskelig som å endre kjønnsmaktordninga i samfunnet. Fordi familien er en del av den kapitalistiske strukturen, så er det de samme kreftene vi må slåss mot, enten vi velger å ha fokus på kjønnsmaktordninga i familien eller i samfunnet. En kamp som har fokuset på familien, tror vi er dømt til å mislykkes. Seire her vil være preget av en likestillingsideologi som styrker familien. For eksempel "Send mannen hjem". Det er gjennom å endre strukturene vi skaper vilkår for endring av samliv, – ikke motsatt. Revolusjonær familiepolitikk må handle om å gjøre livet bedre for folk flest, samtidig som vi svekker familien gjennom å tømme den for oppgaver. Økonomisk sjølstendighet for kvinner og barn vil oppheve grunnlaget for familien som forsørgingssystem, og er en forutsetning for kvinnefrigjøring. Heving av kvinnelønna, sekstimersdag, barnehager til alle barn fra de er små, at andre enn mor og far kan ha omsorg og permisjonsrettigheter for å støtte barn, er eksempler på tiltak som vil bidra til å svekke familiens betydning.

Mange opplever det truende å snakke om å svekke familiens betydning. Det er i familien mange av oss har våre nære relasjoner, det er der vi har medmennesker som står last og brast med oss, og der vi ikke trenger å forstille oss. Men angrep på familien er ikke et angrep på nære relasjoner. Tvert imot: Bindinga av kjærlighet til et økonomisk forsørgersystem gir kjærligheten dårlige kår fordi den knytter kjærlighet og underordning tett sammen.

Fra samfunn til familie

Før inngangen til 1970-tallet var det svært uvanlig å se menn som trilla barnevogn. Pionerene ble ikke forskåna for hån fra en del miljøer. De var positive eksempler, og de er viktige. I dag er det ingen som blunker når menn er ute med barnevogna. Årsaken til endringa var det som skjedde ute i samfunnet, ikke inne i familien. I løpet av 70-tallet ble en halv million kvinner trukket inn i lønnsarbeid, mange unge med barn. På den tida var deltid og fleksitid ikke vanlig, barnehager ble sett på som et støtteapparat for nødstilte mødre som "var nødt til å jobbe", og det var veldig få av dem. Derfor utvikla det seg en stor bevegelse for barnehager ("Gratis daghjem til alle barn!"). Det var helt umulig å unngå at faren nå og da måtte bringe eller hente barn. Det måtte bare skje. Slik førte kvinnenes sterkt økende yrkesdeltakelse til endringer i oppførsel i familiene og til endra holdninger i hele samfunnet. Endringer i samfunnet fører til endringer i familien.

Familie er ikke et naturgitt fenomen. Den er oppstått under bestemte historiske vilkår, og vil forsvinne under andre vilkår.

3. Forholdet mellom kvinne- og klassekamp

Det er viktig å se klasseforholdas betydning for å kunne oppnå noe i kampen for kvinnefrigjøring. Kvinneundertrykkinga har en felles historie med utviklinga av overklasse og underklasse. Det går ikke an å fjerne kvinneundertrykking, klasseundertrykking og nasjonal undertrykking fra kapitalismen og imperialismen. Det er som suppe: Det går ikke an å plukke ut tomatpuré, vann, melk og krydder etter at suppa er kokt til suppe.

Det er lurt å studere historia og samfunnet for å vite hvordan en kan vinne framgang i kvinnekampen, og hva som er vilkåra for kvinnefrigjøring.

Kvinneundertrykkinga er ny

Historia om utviklinga av menneskesamfunnet kan fortelle oss hvordan undertrykking oppstod og hvordan den kan oppheves. Kvinnene har ikke alltid vært undertrykt, og barnefødsler har ikke hemma kvinnene i arbeid og samfunnsliv. I flere hundre tusen år levde menneskene i samfunn uten klasser. De var samlere og jegere og hadde faste boplasser. For titusen år sida begynte et utvikla jordbruk flere steder i verden. Dette skapte et overskudd av mat som utvikla klasseskiller. Dette var tida for kvinnenes verdenshistoriske nederlag.

Kvinnene dominerte

Før klassesamfunnets tid: Kvinnenes arbeid var det viktigste for å skaffe mat og andre livsnødvendigheter. Dette førte til at kvinnene hadde den dominerende posisjonen i samfunnet. Det var ikke bare barnefødslene som gav dem høy stilling, men arbeidet. I jakta på mat til avkommet, utvikla kvinnene redskaper og metoder som skapte det første sosiale menneskesamfunnet. Hakkestokk og gravestokk, foredling av frø, de fanga småvilt i snarer, annet som kunne spises, fikk kunnskaper i botanikk og medisin, utvikla pottemakeri, brukte ilden, lagde teknologi for oppbevaring av mat, behandling av skinn og husbygging, utvikla språket (pga samarbeid).

Kvinnene tok ansvaret for barna sammen. Det var ikke viktig hvem som hadde født dem. Alle kvinner var mødre. Faktisk var også alle menn fedre. Mennene levde i brorskap, det vil si de samarbeida om det som var deres oppgaver. De tok ansvaret for barna i fellesskap også. Hvordan barna ble laget var ikke kjent. Det var ingen monogam tosomhetens familie. Foreldreskapet var sosialt, ikke biologisk. Menneskene delte alt og tok ansvar for alle fra fødsel til grav. Idyll? Nei. Brutalitet, knapphet på mat, slit – det leser vi om. Men mannen som sjef? Nei.

Samfunnet var for fattig til at noen kunne få mer enn andre og lage klasseskiller. Kvinnene hadde den viktigste stillinga fordi de var hovedprodusentene av livets nødvendigheter, såvel som skapere av nytt liv.

Ekteskapet oppstod

Kvinnene mista makta si da den matriarkalske kommunen ble ødelagt av et klassedelt samfunn med privat eiendom og institusjonene familie og stat. En av dem som skriver om dette, er Evelyn Reed, for eksempel i boka Kvinnans utveckling, sitert:

"Nøkkelfaktorene som førte til denne endringa av kvinnenes sosiale stilling, var overgangen fra en jeger- og samlerøkonomi til et samfunn med høyere utvikla produksjonsmåter basert på jordbruk, fedrift og håndverk i byene. Den primitive arbeidsdelinga mellom kjønnene ble erstatta av en mer sammensatt sosial arbeidsdeling. Arbeidet ble mer effektivt, og det ble et betydelig overskudd, som først førte til differensiering og deretter til dyptgående skiller mellom ulike grupper i samfunnet.

Ettersom menn hadde en ledende rolle i stordrift innen jordbruk, vanning og byggeprosjekter, og i fedrift, ble dette overskuddet gradvis lagt beslag på av et hierarki av menn som deres private eiendom. Dette i sin tur krevde institusjonen giftermål og familie for å fastslå det legale eierskapet og arven til mannens eiendom. Gjennom det monogame ekteskapet ble hustruen satt under fullstendig kontroll fra ektemannen som slik sikra seg legitime sønner som kunne arve.

Etter hvert som menn tok over mesteparten av aktivitetene i den sosiale produksjonen, og med framveksten av familieinstitusjonen, ble kvinnene forvist til hjemmet for å tjene sine ektemenn og familier. Statsapparatet oppsto for å befeste og legalisere institusjonene privateiendommen, mannsherredømmet og fars-familien, som seinere ble gjort hellig av religionen. (…)

Kvinnens underordning skyldes ikke en biologisk svakhet ved kvinnekjønnet. Den var resultatet av de revolusjonære sosiale forandringene som ødela det matriarkalske klanssamfunnet som var bygd på liket. I stedet kom et patriarkalsk klassesamfunn. Dette var fra starten kjennetegnet av diskriminering og ulikheter av mange slag, inkludert ulikeverd mellom kjønn. Framveksten av denne typen sosioøkonomisk organisasjon, som hadde undertrykkelse som et iboende trekk, hadde ansvaret for det historiske nederlaget til kvinnene."

Det foregikk ikke uten kamp. Blant annet ble kvinnegudene nedkjempa og manneguder innsatt. Det lyktes aldri mannssamfunnet å utrydde kvinnegudene. I mange kulturer lever kvinneguder fortsatt i dag, enten som aktivt i bruk eller i fortellingene. Historiene i Det gamle testamentet om avgudsdyrkere og om hvordan de blei brent og slakta ned, handler om dette verdenshistoriske nederlaget. Avgudene er fruktbarhetsgudinner. Nawal el Sadaawi skriver i boka Evas skjulte ansikt om flere tusen år med kriger for å opprette klassesamfunn og mannsmakt i landene langs Nilen.

Evelyn Reed sier at det nye klassesamfunnet også ødela brorskapet mellom menn. Kvinnenes verdenshistoriske nederlag gikk hånd i hånd med underordninga av massene av arbeidende menn under overklassens menn.

Kvinner i jordbruket

I jordbrukssamfunnet hadde kvinnene fortsatt makt fordi de var viktige i arbeidet. Så lenge jordbruk og håndverk var dominerende i økonomien, fortsatte bondefamilien, som var en storfamilie, å være en levedyktig produksjonsenhet. Alle medlemmene hadde viktige funksjoner å utføre, tilpassa kjønn og alder. Kvinnene i familien var med på å dyrke jorda, dreiv med gårdsproduksjon og fostra opp barn, mens barn og eldre jobba etter evne.

Kvinner ble avhengige

Dette endra seg med framveksten av industri- og monopolkapitalismen og kjernefamilien. Da store mengder menn ble drevet fra jorda og småhandel/verksteder for å bli lønnsarbeidere i fabrikkene, hadde de bare sin arbeidskraft å selge til kapitalistene for å kunne overleve. Konene til disse lønnsarbeiderne, hivi ut fra sitt tidligere produktive arbeid på gårdene og i verkstedene, ble ytterligere avhengige av sine ektemenn for at de og deres barn kunne bli forsørga. På samme måte som mennene ble mer avhengige av sine sjefer, ble kvinnene mer avhengige av sine ektefeller. Slik falt kvinnene enda lavere i sosial anseelse, etter hvert som de ble ribba for sin økonomiske uavhengighet. Dette er et viktig bakgrunnsteppe for situasjonen i dag.

Kvinnene hadde to valg: Enten gifte seg og bli forsørga og ta hånd om mannen og fostre opp en ny generasjon lønnsslaver. Eller ta lønnsarbeid sammen med sine barn, og bli utbytta som den mest marginale og lavest betalte delen av arbeiderklassen.

I dag ser vi hvordan dette fungerer. Vi ser hvordan familien er stedet hvor menneskene forsørges, i stedet for at alle har ansvaret for alle. Dette private forsørgelsessystemet er dårlig når det gjelder å dekke menneskenes virkelige behov. For kapitalen er det bra. Familien fungerer slik:

– Skape arbeidskraft gratis

Lønnsarbeidet er en forutsetning. De pengene arbeideren får i lønn, som tilsvarer en del av den arbeidstida kapitalisten bruker, skal ikke bare holde den enkelte arbeideren i live. Den skal produsere ny arbeidskraft som erstatter den gamle som slites ut og dør. Familien er en økonomisk grunnstein i samfunnet, en institusjon for privat forsørging og for det omsorgsarbeidet som følger med. Familiens jus handler om eiendom, forsørgelsesplikt og arv. Det er derfor homofile parforhold og samboerskap raskt blir trukket inn i den samme jusen. Kapitalistene sørger for at de kontinuerlig får ny arbeidskraft – gratis for dem.

Det er mye nødvendig omsorgsarbeid i familien. For at barn skal leve opp, må voksne ta seg av dem. Noen må også ta seg av dem som er gamle, sjuke og andre som helt eller delvis ikke kan forsørge seg sjøl eller klare seg sjøl praktisk. Samfunnet gjør noe i noen land, men i hovedsak er det familiene og familiemedlemmer som gjør det.

– Skuffende overraskelse

Av historiske grunner er det kvinnene som gjør mesteparten av dette tidkrevende omsorgsarbeidet. Samtidig, og det er det viktigste, familien og samfunnet reproduserer denne situasjonen om og om igjen. Det fører til at mange kvinner ikke rekker å jobbe full tid med lønnsarbeid. Nesten halvparten reduserer på timene de er i lønnsarbeid. Det fører til at mange kvinner er delvis forsørga av mannen i familien. Kvinner erfarer ofte systemet med overraskelse, skuffelse og tristhet. De har kjæreste/samboer, han og hun studerer, de gjør de samme tingene, mener de er likestilte, vil gjerne være det. Når de får barn, og det går et år eller fem, ser hun seg tilbake og lurer på hva som skjedde: Han studerer lenge, hun kort. Han jobber lenge, hun kort. Han tjener mer, hun mindre. Han jobber full tid, hun har redusert. Han har samme jobb, hun mista jobben etter svangerskapspermisjonen. Han gjør litt husarbeid, hun gjør mye. Han tjener mest og har sikrest jobb, hun er hjemme når barnet er sykt. Slik har samfunnet trengt inn i det som starta som likeverdighet.

Tid brukt på husarbeid
	Kvinner	Menn
1971	5,9 timer	2,2 timer
1980	4,8 timer	2,4 timer
1990	4,4 timer	2,6 timer
2000	3,9 timer	2,7 timer

Noe bedre er mulig

Hele tida snakker vi om hva som er vanlig i det samfunnet vi analyserer. På 1950-tallet var det ikke vanlig at kvinnene i familien hadde lønnsarbeid. Det arbeideren fikk med hjem i form av lønn, var det som tilsvarte det familien på mor, far og to-tre barn måtte ha, med den levestandarden og teknologiske utviklinga som var gjennomsnittlig da. De samla seg ikke opp kapital og ble kapitalister, men døde heller ikke ut.

I dag er det mer enn halvannen jobb i familiene. Det er blitt gjennomsnittet. Altså har mengden arbeidstid for å holde en familie med gjennomsnittlig levestandard økt. Enslige forsørgere ligger under gjennomsnittet på mer enn halvannen inntekt. Det er derfor fattigdom er nokså utbredt blant dem. Her vil vi skyte inn at i et sosialistisk samfunn må den private forsørginga gradvis erstattes av ordninger som gjør at menneskene ikke er avhengige av å bli forsørga av andre privatpersoner. Å være økonomisk uavhengig er et av kriteriene for å være et fritt menneske. I et samfunn uten det private forsørgeransvaret slik vi har det i dag, vil menneskene sannsynligvis finne mange andre og bedre måter å leve sammen på.

Total frigjøring

Evelyn Reed igjen:

"Den underlegne statusen til kvinnekjønnet er ikke resultatet av deres biologi eller av at de føder barn. Barnefødsler var ikke noe handikap i den primitive kommunen; det ble et handikap, framfor alt i vår tids kjernefamilie. Fattige kvinner slites mellom motstridende forpliktelser, mellom å ta vare på barna hjemme mens de samtidig har lønnsarbeid for å bidra til å holde liv i familien. Kvinner er derfor blitt fordømt til sin undertrykte stilling av de samme samfunnsmessige kreftene og forholda som har frambragt én klasses undertrykking av en annen, én rase av en annen og én nasjon av en annen. Det er det kapitalistiske systemet, det siste stadiet i utviklinga av klassesamfunnet, som er årsaken til degraderinga og undertrykkinga av kvinner."

Kvinnefrigjøringa er derfor uløselig knytta til frigjøringa av alle mennesker, både frigjøring fra rasisme, klassemessig og nasjonal undertrykking. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å bli fri uten dette, ettersom kvinner blir utsatt for rasisme, klasseundertrykking og for nasjonal undertrykking. Og ettersom kapitalismen er årsak til, eksisterer på grunn av og får blodet sitt fra alle disse undertrykkingsforholda. Kvinnefrigjøring og det klasseløse samfunnet kommunismen henger sammen.

Alle kvinner rammes

Kvinnene er ikke en egen klasse, de går som menn over alle klasser. Samtidig er kvinner et undertrykt kjønn. Alle kvinner undervurderes når kvinner ikke kan bli biskop, gruvearbeider eller flyger. Alle kvinner utsettes for nedvurdering og trakassering når Anette Sagen og de andre jentene ikke får hoppe fordi de er jenter. Alle kvinner utsettes for diskriminering på grunnlag av kjønn i arbeidslivet, også i overklassen.

Overklasse

Samtidig har overklassens kvinner mulighet til å kjøpe seg ut av mange problemer som arbeiderklassens kvinner må slite med. Pengeproblemer er ikke til stede. De kan kjøpe arbeidskrafta til andre som tar seg av hus, innkjøp, barn, sjuke familiemedlemmer, reingjøring, rydding og klesvask. Så veldig mye av den omtalte konflikten mellom "hjemme og ute" kan de gjøre liten. Er ikke lovene gode nok, som gode abortlover, kan de kjøpe seg prevensjoner og aborter. Overklassen trenger ikke endre hele samfunnet for å få det bedre, det er laga for at de skal ha det bra.

Arbeiderklasse

Arbeiderklassens kvinner er fullt ut avhengige av at samfunnet endres til det bedre for at enhver kvinne skal få det bedre. Det er nok å nevne hva en abortlov har å si for flertallet av kvinnene. Er abort på sjukehus ikke lov, tar kvinner abort på egen hånd og risikerer død og uhelbredelig skade. Samtidig er en god abortlov lite verdt for de samme kvinnene, hvis det ikke er leger eller sjukehus der de bor. Nepal og India har lov om sjølbestemt abort, men det finnes nesten ingen leger eller annet helsepersonell utenom byene.

Så om alle kvinner utsettes for undertrykking, uavhengig av klasse, så er det arbeiderkvinnene/flertallet kvinner som har interesse av og er i stand til å kaste over endre det systemet som er årsaken til, som reproduserer, kvinneundertrykkinga, nemlig kapitalismen og imperialismen.

AKP mener at kvinnene er undertrykt av kapitalismen og av mannsmakta. Begge deler er maktforhold som bare kan ødelegges av organisert kamp. Kvinnekamp og klassekamp. Kommunistisk organisering og kvinneorganisering. Å ikke se de sosiale strukturene er å ta fra kvinner et redskap for handling. Da står en igjen med alenekvinner som hver for seg skal forsøke å finne små løsninger i sitt eget lille liv, og resultatet er at de skylder seg sjøl når samfunnet likevel stenger dem på alle områder.

En revolusjonær analyse handler om å forstå årsaker, og er derfor en positiv, handlingsretta analyse.

4. Kvinneundertrykkingas ofre

Finnes det ikke ofre for kvinneundertrykking? Det er ikke uvanlig å høre at svaret er nei. Det er logisk hvis en ikke har et kjønnsmaktperspektiv, men mener at det bare er ubalanse mellom likestillingas vektskåler. Hvis det ikke er ofre, er det heller ingen som skaper ofre. Overgriperen forsvinner. En annen grunn til å avvise at det finnes ofre, kan være at en ikke vil gjøre kvinner ynkelige. Men er en ikke da, sikkert mot ens hensikt, nettopp med på å plassere "skylda" på offeret?

I alle andre sammenhenger er det legitimt å snakke om ofre. Folk er ofre for trafikkulykker og lokal flom, for arbeidsløshet og sjukdom. I Afrika er millioner av folk sultofre, ofre for krig, for aids-epidemien. Flertallet av jordas befolkning er ofre for imperialismens utbytting. I Irak er folk ofre for USAs grusomme krig mot sivile. Men det er ikke sånn at vi blir beskyldt for å ta fra folk verdigheten når vi snakker om dem som flomofre eller krigsofre. Hvorfor kan ikke kvinner kalles ofre?

Prostituerte

De første til å hevde at kvinner ikke er ofre, var de som arbeider med prostituerte, pluss noen som arbeider mot incest. De sa at når vi snakka om prostituerte som ofre, stakkarsliggjorde vi dem, fordi de er kvinner som har valgt (de mest offensive forsvarerne for prostitusjon sier "valgt"), eller som livet har fart sånn med at de har blitt prostituerte. Det blir sånn at hvis en ikke er enig med for eksempel "Gitte", så blir en beskyldt for å ikke respektere henne. Dette er en herskerteknikk. ("Gitte" er prostituert og har satt seg som mål å lobbe for at sexkjøp ikke blir kriminalisert i Norge.)

Prostituerte er ikke "stakkars". Men vi synes faktisk synd på kvinner som blir utsatt for den volden prostituerte blir utsatt for, og vi blir forbanna. Etter vår mening er det ingen gode argumenter for å opprettholde prostitusjon. Prostituerte blir utsatt for fysisk og psykisk vold, de er ekstremt utsatt for smittefarlige, dødelige sjukdommer, de er utsatt for økonomisk utbytting på det aller groveste. Vi tar ikke fra noen verdigheten når vi ikke unner dem en sånn skjebne.

Hvorfor dukket dette opp når det handler om porno og prostitusjon? Det dukka opp for å undergrave solidariteten med prostituerte og kvinner som misbrukes i pornoindustrien. Det dukka opp som en herskerteknikk mot oss som er mot at menn skal ha fritt tilgang til å gjøre hva de vil med kvinner så lenge de betaler for det.

"Begge er ofre"

Menn er også ofre som menn, ikke bare som (for eksempel) utbytta arbeidere. Den måten gutter og menn lærer å være menneske på av samfunnet, er ikke så bra for dem. Å være en del av den halve befolkninga som har makt over den andre halvparten, har sine omkostninger. Mange sliter med frustrasjoner og ensomhet. Det er alt for få menn som tar aktiv del i kampen mot den opplæringa menn får, og mot samfunnet som skaper slike maktforhold. Det er få menn som er så bevisste at de solidariserer seg med den kampen kvinnene fører for å skape en menneskevennlig samfunn uten maktforhold. Det kommer antakelig av at på tross av omkostningene, smaker det ganske godt å være medlem av folket med privilegier.

Noen blir slått

Sjøl om menn er ofre, må ikke det forveksles med at de ikke er i maktposisjon. Hvis den som slår og den som blir slått blir forklart med at "begge har problemer", vil en verken kunne hjelpe menn eller kvinner, overgriper eller offer. En likestillingspolitikk som har som premiss at utgangspunktet er likt, vil mislykkes. Det er når en ser forskjeller, at en lettere kan skape likhet. Et eksempel er diskusjonen om Krisesentrene skal være et tilbud ikke bare til kvinner og barn som blir utsatt for vold, men også for menn, enten de sjøl er voldsutsatt eller er voldsutøvere. Det er flere eksempler på at Likestillingsombudet og andre fremmer forslag i likestillingas navn som ikke bedrer situasjonen for kvinner.

Vold mot kvinner 27 % av kvinner i Norge har opplevd vold i nåværende eller tidligere parforhold 9,3 % har opplevd potensielt livstruende vold fra partner 45 % av alle kvinner har vært utsatt for vold fra en annen person enn partner etter fylte 15 år

Organisering av kvinner

Eksemplene er mange på at undertrykte organiserer seg og gjør opprør. Det ligger et potensiale for opprør i det å være offer for undertrykking. Både kvinner og menn må slåss mot samfunnets og mot menns undertrykking av kvinner. En helt nødvendig drivkraft i dette arbeidet er at kvinnene organiserer seg i egne kvinneorganisasjoner.

Det har flere funksjoner: Utvikle politikk for kampen uten de bindingene til makta som menn har. De første arbeiderkvinneorganiseringene var tett knytta opp til avholdsbevegelsen, utifra egne opplevelser av hva som var viktig for å forandre deres liv. Noen av de første aksjonene til forløperne til Kvinnefronten var aksjoner mot fordummende kvinnebilder i kinoreklamer. Ut fra sin materielle virkelighet, som er annerledes enn menns materielle virkelighet, trenger kvinner særorganisering for å utvikle politikk for å forandre sin virkelighet.

Særegen kvinneorganisering gjør det mulig for kvinner å trene seg på å føre kampen uten å bli utsatt for hersketeknikker fra menn. Det kan være nok med herskerteknikker fra andre kvinner. Alle menn, også de snilleste og mest progressive bruker herskerteknikker, for å få linja si igjennom, for å få vilja si, for å bli sett. Særegen kvinneorganisering er ikke nok. Det trengs også klasseorganisering som har nedlegging av kapitalismen som mål. Kvinner og menn må stå sammen i kampen for å forandre samfunnet og organisere seg sammen i partier og fagforeninger og interesseorganisasjoner. Men fordi plattforma for samarbeidet er gjenstand for kamp, kjønnskamp, trenger vi særegen kvinneorganisering i alle typer organisasjoner for å ha håp om å styrte klassesamfunnet.

Mangfold og uenighet

I Rød Ungdom tekst Fundamental feminisme forteller de om "70-tallsfeminisme". De sier det var bra at den organiserte kvinner og var kritisk til samfunnsstrukturene. Det er vi enig i. Men så kommer det noe vi oppfatter som en del av "70-tallsmyten" om ensretting som ikke stemmer: "En kritikk mot denne bevegelsen handler om at "de gikk i takt"." Det var vanskelig å være individ. Bevegelsen hadde en "IdealFeminist" som var feministen med de riktige handlingene og de riktige meningene, og dette har holdt seg i deler av kvinnebevegelsen til i dag.

Vi tror kvinnebevegelsen på godt og vondt går mye mer i takt i dag enn for 30 år sida. 1970-tallet var prega av større mangfold, større aktivitet og mer uenighet enn nå. Det kan nevnes at kvinneorganisasjonene Kvinnefronten, Brød og Roser og Nyfeministene var nokså uenige om prioriteringer og politikk og det var flere kvinneblader. På denne tida jobba kvinnene med mange ulike ting, mens noen jobba med alt mulig i kvinneorganisasjoner. RadiOrakel ble danna, Kvinner i kamp (kampsporttrening for kvinner og små jenter), KIM (Kvinner i mannsyrker), Fellesaksjonen mot porno og prostitusjon, Lesbisk bevegelse, Krisesenterbevegelsen. Ny kunnskap ble lagt fram om prostitusjon, horekunder, vold mot kvinner, incest, kvinner og arbeid og lønn, diskriminering innen jusen, – og mye mer. Det var nettopp ingen fasiter. Og i hvilke andre år enn på 70-tallet var det i flere år TO tog 8. mars i Oslo – på samme klokkeslett? Det var mangfold og uenighet.

Fint å gå i takt

Men samtidig gikk heldigvis kvinnene også "i takt". Det vil si at de hadde samme krav om sjølbestemt abort. Samtidig var det bitter uenighet om kampen på hele 70-tallet, inntil loven ble vedtatt i 1978. De "gikk i takt" med krav om barnehager til barna og om at kvinner hadde rett til samme arbeid og lønn som menn. Blant annet. Hva om kvinnebevegelsen var enig med seg sjøl i dag og virkelig gikk i takt med de samme kravene? Det ville vært en formidabel styrke. Hva hvis alle kvinnepolitisk organiserte og interesserte gikk sammen om å få Telenor til å stoppe å sende porno til mobiltelefonene? Eller hindra porno på TV? Eller for å få sjølbestemt abort også mellom 12. og 18. uke? Eller seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon? Eller for faste ansettelser og for gravides rett til å beholde jobben? De blir ikke like i alle andre ting av den grunn.

"Velg og vrak"

Redselen for å gå i takt får næring fra tidas kapitalisme, tidas ideologi: Individualismen i høysetet. Du skal velge strømleverandør, det samme for telefon, studere ulike banktjenester, forhandle privat om din egen lønn, bruke livet på å shoppe, bytte, styre som en lur liten forretningsdrivende, – i markedet. Vekk med fagforeninger, vekk med organisering, vekk med kollektivet og solidariteten. Sjølsagt påvirker tidas rådende ideologi den lufta alle puster inn. Men all historie viser at det bare er organisasjon som er arbeidernes, undertrykte minoriteters og kvinnenes våpen og vern. Overklassens makt kommer av at de har kapital. Folkets kapital består i at de organiserer seg og gjør ting sammen. Det kan fortone seg som "døll" aktivitet å organisere folk i hver krok og krik i landet. Men skal en gjøre som de små fiskene nedenfor, er det veldig smart.

 

Det er påfallende at forskerne som diskuterer kjennetegnene ved den nordiske modellen, har vært så lite opptatt av hvordan velferdsstatens fellesgoder blir omskapt til gode konkrete ytelser til de som trenger dem. Grunnen til at så få har vært opptatt av dette, kan være den samme ignoransen som avsløres i bruken av det malplasserte uttrykket bemanning i pleie- og omsorgstjenestene, når arbeidskraften nesten utelukkende består av kvinner.

Halvard Vike er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo

---

Hvordan skal vi sikre tilstrekkelig bemanning i framtidens eldreomsorg, spesielt i pleie- og omsorgstjenestene? Få er i tvil om at dette spørsmålet berører noe viktig. Dersom pleie- og omsorgstjenestene i Norge skal forbli et offentlig ansvar, vil det i nær framtid bli en formidabel politisk oppgave å skaffe nok arbeidskraft. Prognosene forteller oss at det i løpet av knapt femten år vil være behov for opptil 48 % økning. (Langset 2006.) Derfor har regjeringen tatt til orde for at den vil skaffe til veie ti tusen nye hender i løpet av den inneværende stortingsperioden. (St.meld. nr. 25:71.) Hvis dette ikke lykkes, vil konsekvensene selvsagt være uhyre alvorlige. Personellmangel vil gradvis svekke evnen til å yte god pleie og omsorg til syke og gamle, og på sikt vil dermed en av velferdsstatens mest grunnleggende bestanddeler gå opp i limingen. Det vil i sin tur true den tilliten befolkningen har til at folkevalgte er i stand til å ivareta det fellesansvaret de har påtatt seg, og dermed selve den politiske kontrakten den norske politiske modellen bygger på.

Pleie- og omsorgstjenestene er i så måte en avgjørende prøvestein på hvorvidt forsøket på å videreføre velferdsstatsprosjektet, slik vi har lært det å kjenne gjennom de siste fem–seks tiårene, har forutsetninger for å lykkes i en tid med helt nye vilkår. Det ansvaret staten har påtatt seg overfor den pleietrengende delen av befolkningen, rommer en særegen form for politisk ansvar. Det utgjør en stor og voksende del av offentlige utgifter og representerer en større humanistisk forpliktelse enn de fleste andre velferdspolitiske prosjekter fordi den er så vanskelig å avgrense. I en tid da alle "ansvarlige" politiske partier har latt seg underlegge Handlingsregelen, og samtidig ikke ønsker å øke skattene vesentlig, blir det stadig mer aktuelt å spørre seg hvorvidt de virkelig ønsker å betale det den framtidige pleie- og omsorgstjenestene faktisk vil komme til å koste. Men spørsmålet om pleie og omsorg og politisk forpliktelse er likevel ikke først og fremst økonomisk. Det faktum at velferdsstatens ansvar for denne oppgaven faktisk har lykkes temmelig godt, skyldes ikke bare at staten har vært villig til å bruke store ressurser. Suksessen kan bare forklares av det faktum at det har eksistert et omsorgsreservoar som har vært i stand til å gjøre jobben i praksis. Uttrykket "bemanning" er i denne sammenhengen fullkomment malplassert. Klarere enn noe annet viser bruken av dette uttrykket i hvilken grad dette omsorgsreservoaret har vært tatt for gitt. Pleie- og omsorgstjenestene – og de aller fleste andre velferdsstatlige tjenester som ytes direkte i (ofte langvarige) relasjoner mellom mennesker – består nesten utelukkende av kvinner og kvinnelig arbeidskraft.

I. Særtrekk ved den nordiske/norske velferdsstaten

Når forskere sammenlikner moderne velferdsstater og diskuterer deres kjennetegn, trer gjerne de nordiske land fram som et særegent eksempel med mange interessante fellestrekk. De var tidlig ute med mange av forsikringsordringene som etter hvert ble adoptert av alle moderne velferdsstater, og mange av disse ordningene ble relativt sjenerøst utformet (Kildal og Kuhnle 2005). Alle disse statene gikk langt i å la det offentlige erstatte og supplere privat ansvar på vesentlige samfunnsområder (som utdanning, helse og pleie), og de tok i større grad enn de fleste andre stater i bruk universelle ordninger. Med velferdsstatlig universalisme ble forsorg og veldedighet omgjort til mer eller mindre allment tilgjengelige goder som det brede lag av befolkningen tok del i, ikke bare de fattige og spesielt trengende. Mange har påpekt at befolkningens vilje til å ofre skattepenger på offentlige goder ligger nettopp i egeninteressen som knytter seg til offeret (Esping-Andersen 1999). Øremerking av offentlige goder har en tendens til å frata de flestes vilje til å finansiere dem, både fordi de ikke nyter godt av dem selv, og fordi de etter hvert begynner å mislike hjelpeløsheten til dem som gjør det.

Autonomi og resultatlikhet

Men selv om disse kjennetegnene er interessante nok, og selv om de i noen grad har gitt oss noen nøkler til å forstå hvordan den nordiske modellen har oppstått og utviklet seg, er det etter min oppfatning påfallende at de forskerne som diskuterer dem har vært så lite opptatt av hvordan velferdsstatens fellesgoder blir omskapt til gode konkrete ytelser til de som trenger dem. Grunnen til at så få har vært opptatt av dette kan være den samme ignoransen som avsløres i bruken av uttrykket bemanning i pleie- og omsorgstjenestene. Den nordiske velferdsstatsmodellen kan beskrives som en politisk organisert samfunnsmodell som søker å realisere radikal inklusjon. Det mest interessante ved denne ambisjonen er ikke først og fremst at det nettopp er en politisk-ideologisk ambisjon av en spesiell type, men at den faktisk har lykkes relativt godt. Det finnes knapt eksempler på statssamfunn som ikke hviler på fundamentale klasseforskjeller, der relativt store deler av befolkningen er ekskludert fra muligheten til et anstendig liv, slik den rådende over- eller middelklassen til enhver tid definerer det. Som antydet ovenfor er det mange forhold som har bidratt til at de nordiske land skiller seg ut på dette avgjørende punktet, men ett av de aller viktigste blir fortsatt ofte oversett. Disse landene er i usedvanlig grad omsorgsintensive. Jeg bruker her begrepet omsorg i særdeles vid forstand for å sette fingeren på den særdeles tette relasjonen som etableres mellom staten og borgeren (som pasient, klient, elev, kunde – eller deltaker) i arbeidet med å realisere to grunnleggende og gjensidig avhengige verdier: autonomi og resultatlikhet. Ved hjelp av en aktiv og tilstedeværende stat blir størstedelen av befolkningen i stand til å bli relativt uavhengige; ikke av staten, men først og fremst av visse former for potensielt undertrykkende avhengighetsbånd i markedet, i lokalsamfunn og i familien. Pleie- og omsorgstjenestene er kanskje det beste eksemplet på dette, og som modell på relasjonen mellom borger og stat er den illustrerende. Den skal gi pleietrengende en garanti om et verdig liv uavhengig av økonomiske forutsetninger og av hvem de er i familie med. På samme måte gir den pårørende en garanti om å "slippe" omfattende omsorgsansvar. Dette gir selvsagt mange muligheten til å unndra seg ansvar, men det er ikke poenget her. Det viktige er at pårørende blir autonome i en helt fundamental forstand. Konsekvensen er selvsagt størst for kvinner, siden menn i liten grad har blitt bundet til hjemmet på grunn av omsorgsforpliktelser. Kvinner kan normalt realisere karriereambisjoner relativt uavhengig av omsorgsansvaret de har for sine eldre slektninger og egne barn.

Universalisme, relasjonsarbeid og kjønn

Velferdsstatens ambisjon om å realisere en viss grad av resultatlikhet er innebygd i universalismen. Den innebærer at staten går relativt langt i å søke å kompensere for ulikhet. Det gjør den ved hjelp av en rekke økonomiske virkemidler, som for eksempel trygdeytelser, næringsstøtteordninger, distriktspolitikk og andre fordelingspolitiske tiltak. Men langt viktigere enn dette er sannsynligvis den formen for fordelings- og utjamnningspolitikk som foregår "i det små" – i skolen, helsevesenet, på sosialkontoret, i barnevernet og i pleie- og omsorgstjenestene. Denne virksomheten gir ikke nødvendigvis større effekt enn de mer renskårne økonomiske, velferdsstatlige tiltakene, men den er etter alt å dømme langt vanskeligere å realisere, og betyr spesielt mye for velferdsstatens evne til å forhindre radikal eksklusjon av marginale grupper. Innenfor rammen av denne artikkelen er det ikke rom for å demonstrere denne antakelsen empirisk, bare sannsynliggjøre den. Virksomheten hviler spesielt tungt på offentlig sektor, og spesielt på den arbeidskraften som utgjør dens førstelinje. Arbeidet som gjennomføres på dette nivået har en del kjennetegn som etter min oppfatning har vært sterkt undervurdert av forskere, med unntak av de som arbeider innenfor feministisk tradisjon. (Vabø 1998, 2002, Boje og Leira 2000.)

Når bemanningsutfordringen i pleie- og omsorgstjenestene tas opp til diskusjon, skjer dette som om den mest grunnleggende egenskapen ved velferdsstatens førstelinje fritt kan ignoreres. Den består nesten utelukkende av kvinner. La oss derfor gjøre det helt klart at problemet faktisk dreier seg om bekvinning. Men uttrykket bemanning, eller rettere: forestillingene som gjør det mulig og tilsynelatende rimelig å operere med et slikt begrep, har med seg mange nisser på lasset. Det gjør det ofte vanskelig å erkjenne at velferdsstaten, slik vi kjenner den, hviler på en radikal kjønnsmessig arbeidsdeling, og videre at de kvalitetene som sannsynligvis utgjør de viktigste forutsetningene for å realisere ambisjonen om universell velferd avhenger fullstendig av den – som oftest uuttalte – forbindelsen mellom kjønn og velferdspolitikk. Pleie og omsorg, sosialt arbeid, arbeid med barn og grunnskoleutdanning viser dette tydeligst. Alle disse oppgavene bærer sterkt preg av å være reproduktivt orienterte oppgaver som forbindes med kvinners tradisjonelle rolle som husmor og familiens lune havn. Som Runar Bakken har vist i boken Modermordet (2001), er forbindelsen i noen sammenhenger blitt etablert som profesjoners faglige kjerne og merkevare, som i sykepleien. Gjennom det meste av fagets historiske forløp har egenskaper som implisitt anses som spesifikt kvinnelige blitt gjort gjenstand for spesiell oppmerksomhet og dyrkelse. Denne strategien har utvilsomt vært velferdspolitisk hensiktsmessig, men den har fått den utilsiktede konsekvens at kvinners posisjon som ivaretakere av velferdsstatens desidert mest krevende og minst belønnede oppgaver – nederst i alle hierarkier – har forblitt nærmest fullstendig uproblematisert og naturliggjort.

Kompleksitet og absorbering av ansvar

Den viktigste nissen som blir med på lasset når velferdsstatens omsorgsutfordringer omtales som om de var kjønnsnøytrale, er det faktum at den kvinnelige arbeidskraften i velferdsstatens førstelinje er relasjonsorientert i en helt spesiell forstand. Dens objekt og tema er sosiale relasjoner som ofte har karakter av å være langvarige. Mange yrkesgrupper forholder seg selvsagt til klienter og kunder over lang tid, men bare sjelden dersom kundene ikke er motivert eller ikke kan betale for seg. Å oppnå kundestatus i en bank, å få plass til barna på en privat skole, å kjøpe pleie og omsorg på et privat sykehjem eller å kjøpe en røntgenundersøkelse, dreier seg om økonomiske transaksjoner som etablerer faste forbindelser mellom varen, prisen og produksjonskostnader. Når førstelinjeansatte i offentlig sektor involverer seg i langvarige relasjoner til pasienter, klienter og elever, skjer dette uten slike forbindelser, og relasjonen blir derfor en annen. Når antallet senil demenspasienter i et sjukehjem vokser, når det blir flere kompliserte barnevernssaker og flere barn utsettes for omsorgssvikt, eller når det blir flere elever i klassen som har omfattende lærevansker, stiller dette krav til fagpersonalet om å involvere seg sterkere – over tid. Arbeidet kan knapt begrunnes med henvisning til forløp av konkrete, økonomiske transaksjoner. Dette er en uhyre viktig forskjell, fordi det har en tendens til å skape tettere forbindelser mellom "tjenesteytere" og mottakere. Svært ofte skaper det en sterk identifikasjon. Denne identifikasjonen har videre en tendens til å disponere ansatte til å involvere seg i stadig mer komplekse oppgaver; oppgaver som ikke nødvendigvis fører til målbar suksess. Mange av oppgavene som "løses" i velferdsstatens førstelinje er ikke produktivt orienterte i vanlig forstand ("Operasjonen er ferdig, du kan skrives ut"), men snarere vedlikeholdende. Langvarige relasjoner etableres også svært ofte på det premiss at pasienten, klienten og eleven ikke kan sendes videre til andre når utfordringene vokser i styrke og omfang, slik tilfellet er i de aller fleste andre organisasjoner. Kommunene står her i en særstilling. De er velferdsstatens siste instans, og har en "spesialistrolle" når det gjelder å påta seg ansvar som andre institusjoner ikke kan eller vil ta. Forholdet mellom sykehusene og kommunene er et illustrerende eksempel. Effektivitetsøkningen i norske sykehus hviler på den forutsetning at kommunene – for eksempel pleie- og omsorgstjenestene – overtar ansvaret for de mest krevende – og langvarige – oppgavene. Langvarige relasjoner som etableres under slike betingelser, har altså en tendens til å skape identifikasjon, forpliktelse og ansvar. Det kan virke romantiserende å uttrykke det på denne måten, men jeg understreker at argumentet ikke har noe med god og dårlig moral å gjøre. Ansatte i velferdsstatens førstelinje er "permanent" til stede overfor pasienter, klienter og elever i en helt særegen forstand; de har et mer omfattende ansvar for dem enn andre; de kan knapt sende dem vekk selv når ansvaret blir overveldende, og de står ansikt til ansikt med dem over tid (Bakken, Haukelien og Vike 2004).

På samme måte som offentlig sektor har en særegen evne til å desentralisere ansvar fra sentrale politiske nivå til lokale arbeidsarenaer (via mange ulike mellomledd), absorberer også offentlig sektor som helhet ansvar fra sine omgivelser. Når den eldre befolkningen blir stadig eldre, blir den også preget av mer komplekse sykdomsbilder. Når oppvekstvilkårene for barn blir vanskeligere, blir lærernes utfordringer mye mer sammensatte og omfattende. Og så videre. Pleie- og omsorgstjenestene, skolen, barnevernet – og selvsagt også resten av førstelinjen – får et stadig større ansvar for å kompensere for slike "negative" endringsmønstre. Å gi "nødvendig helsehjelp" og "ivareta nødvendige sosiale behov" overfor demenspasienter i sjukehjem med gjennomsnittlig 4-5 medisinske diagnoser, innebærer noe langt mer enn de oppgavene pleie- og omsorgstjenestene tok seg av for bare få år tilbake. Motivasjonsproblemer og lærevansker i skolen innebærer liknende endringer. Oppgavene som følger med, er ikke bare mer komplekse i seg selv; de rommer også langt større krav til at ansatte skal kompensere for ulikheten som skapes på denne måten. Økende kompleksitet skaper i sin tur et økende press i førstelinjen, ikke bare for den enkeltes evne til å strekke til, men selvsagt også på budsjettene. Det er ingen tvil om at veksten i antall stadig mer komplekse oppgaver som skal løses koster stadig mer.

II. Velferdsstatens unntaksøkonomi

I dette lyset er det interessant å merke seg at i motsetning til de fleste andre virksomheter som yter mer arbeid og resultater for mindre penger, omtales velferdsstatens førstelinje (med noen få unntak, som leger) systematisk som en utgift. Utgiftsterminologien har selvsagt ikke en tilfeldig relasjon til kvinnelig arbeid. Terminologien er uløselig knyttet til at arbeidet ikke prissettes på "normal" måte. Det er ingen overdrivelse å kalle denne delen av velferdsstaten for en unntaksøkonomi. Det er, så vidt jeg kan forstå, den eneste delen av det moderne arbeidslivet hvor forholdet mellom mengden av oppgaver og forventet kvalitet på den ene siden, og kapasitet og kostnader på den andre, ikke blir spesifisert. Konsekvensen av dette er ikke bare at oppgavene har en tendens til å vokse raskere enn finansieringen av dem. Viktigere er det at det synes å eksistere en allmenn forventning om at den kvinnelige arbeidskraften stadig kan absorbere mer ansvar, samtidig som den utgjør en plagsom utgift.

De omfattende endringene velferdsstaten og offentlig sektor har gjennomgått siden den første økonomiske krisen inntraff på 1970-tallet, er uhyre interessant. Spesielt interessant er det å registrere at systemet ser ut til å ha fungert meget godt. Velferdsstaten er etter de fleste relevante målestokker en enestående suksess. Det er påfallende at så få har bemerket hvor nært dette er knyttet til den kvinnelige arbeidskraften. Det vil si: mange har påpekt at den kjønnsmessige segregeringen i det nordiske arbeidsmarkedet er spesielt sterk, og at kvinners vei ut i arbeidsmarkedet har ført en uforholdsmessig stor andel av dem "inn igjen", så og si, i tradisjonelle og reproduktivt orienterte oppgaver. Men dette har, så vidt jeg vet, svært sjelden blitt et utgangspunkt for å forsøke å forklare hvordan suksessen ble mulig. Et interessant bidrag til en slik forklaring kan være at det vi kan kalle velferdsstatens omsorgsreservoar, slik jeg har beskrevet det ovenfor, bærer preg av en særegen form for grenseløshet. Siden tradisjonen for å sette grenser for eget arbeid har vært svak, har sosial-, pleie- og omsorgsprofesjonene (men også i noen grad lærere) vært spesielt sårbare når oppgavene vokser i kompleksitet og omfang. I motsetning til i "normale" deler av arbeidslivet, har det kostet veldig lite for arbeidsgivere og politiske beslutningstakere å delegere stadig mer ansvar til dem uten nødvendigvis å tenke så nøye på å kompensere for dette. Siden arbeidsmengde og kvalitet i så liten grad oversettes til bytteverdi, har det knapt eksistert klare mekanismer som har kunnet korrigere effektene av en stadig mer ambisiøs velferdspolitikk kombinert med økonomiske innstramminger. De dramatiske nedskjæringene på helse- og sosialbudsjettene i norske kommuner i løpet av de siste årene, viser dette nokså tydelig. Selv om ressursene rent faktisk har vokst, har oppgavene økt veldig mye sterkere. Men effektene av dette har vært mye mindre negative enn de ville vært dersom disse profesjonene hadde satt en klar pris på arbeidet sitt. Motreaksjonene på nedskjæringspolitikken har selvsagt ikke uteblitt, men det har i veldig liten grad fått konkrete virkninger. Dette er interessant, og svært viktig for å forstå hvorfor velferdsstaten – representert framfor alt ved kommunene – har vist en slik enestående fleksibilitet. Den har vært i stand til å yte stadig mer, og håndtere raskt økende kompleksitet for relativt sett stadig mindre ressurser.

Hvorfor har ikke kombinasjonen av stadig økende velferdsambisjoner og redusert vilje til å finansiere velferdsstatens ansvarsvekst ført til sterke motreaksjoner blant dem som blir satt til å rydde opp? Hvorfor er ansatte i velferdsstatens førstelinje tilsynelatende ute av stand til å stille betingelser når arbeidsmengden og ansvaret vokser nærmest ukontrollert? Det er åpenbart flere grunner til dette, og jeg vil summere opp de som ser ut til å være viktigst.

1. Konkret ansvar

Som vi har vært inne på er førstelinjeansatte i kraft av å være velferdsstatens siste instans nært knyttet til sine brukere. Dette handler mindre om personlig identifikasjon enn om konkret ansvar for liv og helse. Når det i realiteten er umulig å etablere avstand til dem man har ansvar for, slik for eksempel yrkesgrupper som forholder seg til kunder og brukere i en kø kan gjøre, vil enhver strategi for å sette hardt mot hardt overfor arbeidsgivere og beslutningsmyndigheter innebære å la de svake i stikken.

2. Koordineringsutfordringen

I pleie- og omsorgssektoren spesielt er koordineringsutfordringen massiv. Flere ulike profesjoner er involvert, og arbeidet er i realiteten organisert som en slags dugnad, der det leies inn mer eller mindre ufaglært reservearbeidskraft over en lav sko. Dessuten er fagforeningstradisjonene svært svake. Arbeidsetikken, både den faglige (som hos sykepleiere) og den mer uformelt husmoderlige, er individualistisk og knyttet til ansvaret for pasienten snarere enn til større fagpolitiske og kollektive interesser. Svært mange ansatte er svakt inkorporert i organisasjonen de er ansatt i, og identifiserer seg primært med det lokale arbeidsfellesskapet.

3. Mangel på standardisering

Tjenestene som skal ytes er knapt standardisert. Selv om det eksisterer rikelig med forskrifter og klare politiske forventninger om høy kvalitet og like tjenester til alle som trenger det, undergraver lokale økonomiske vilkår dem systematisk. Faglighet og kvalitet blir i realiteten en effekt av de ressursene som til enhver tid er tilgjengelige; en avhengig variabel.

4. Om(s)organiseringstyranniet

Offentlig sektors førstelinje er utsatt for mer eller mindre kontinuerlige omstillingsprosesser. Ofte har disse offensive begrunnelser som veiledes av visjoner om større effektivitet. I realiteten er motivet langt oftere et mer eller mindre desperat kommunalt behov for å begrense utgifter. Sosial-, pleie- og omsorgssektoren, og i noen grad skolen, er spesielt utsatt, fordi utgiftene er høyest her. Et hovedproblem i denne sammenhengen er at forholdet mellom kvalitet og ressurser ("effektivitet") knapt blir problematisert. Det er i all hovedsak basert på tro. Forestillinger om at offentlig sektor generelt, og førstelinjen spesielt, er grunnleggende ineffektiv, er svært utbredt. Disse forestillingene har en tendens til å bekrefte seg selv, fordi det viser seg at de fleste tiltak som innebærer at færre ansatte skal utføre mer arbeid viser seg å virke på kort sikt. Siden de fleste ansatte motsetter seg å la innsparingstiltak gå utover pasienter og brukere de har direkte ansvar for, har de en tendens til å strekke seg langt. At dette likevel går på bekostning av kvalitet, er det ingen tvil om. Men interessen for å kartlegge dette er ytterst liten. Ordningen med å melde avvik i pleie- og omsorgstjenestene er et godt eksempel. Formelt oppmuntres det til å melde fra om avvik, siden målet er å sikre kvaliteten. Men i realiteten virker systemet ofte som en selvangivelse for mangelfull innsats, og holdes systematisk atskilt fra det faktiske behovet for å knytte avvik til ressurssituasjonen. Og sykefraværsproblematikken forstås typisk nok som et annet slags problem.

5. Kjønn og moralisme

Erfaringene blant ansatte i førstelinjen har svært liten innflytelse over viktige politiske beslutninger. Dette har mange årsaker, men en av de viktigste ser ut til å være at ansatte anses for å være "sutrete", opptatt av egne profesjonsinteresser, lite villige til å "tenke nytt", "tenke helhet" eller uvillige til å ta innover seg at ressursene faktisk er begrenset. Fraværet av standardisering av tjenestene og koordinert handling blant de ansatte, bidrar sterkt til at diskusjoner om forholdet mellom ressurser og kvalitet har en tendens til å bli langt mer moralsk orientert i førstelinjen enn i de fleste andre deler av det moderne arbeidslivet. Diskusjoner om de ansattes troverdighet er vanlige, og omsorgsfulle drøftinger av hvorvidt de ansatte er "utslitt for tiden", og derfor kanskje må tilføres litt ekstra ressurser, det samme. Fokus på "arbeidsmiljøproblemer" har således en tendens til å kamuflere behovet for politisk handling. Paternalistiske diskusjoner av denne typen oppstår svært sjelden i deler av arbeidslivet der arbeidstakere ikke er direkte og permanent ansvarlige for sine kunder og pasienter, uten klare standarder for kvalitet de selv er ansvarlige for, og uten mulighet for å handle kollektivt når denne kvaliteten (etter deres mening) blir undergravd. Førstelinjeansatte er tvunget til å forsøke å dokumentere sine egne brudd på den kvaliteten de selv skal garantere, og de må legge dem fram som innlegg i en moralsk diskurs. Muligheten for å bli lyttet til gjøres avhengig av spesiell velvillighet blant arbeidsgivere og beslutningstakere, som på sin side alltid kan vise til "de økonomiske realitetene", 'bukken og havresekken'-problemet eller til at andre kommuner bruker mindre ressurser og er mer effektive.

6. Tidsforskyvningen

Den sentrale stat – partiene i Stortinget og regjeringen – er dedikert til en ambisiøs velferdspolitisk ambisjon. Ambisjonen deles av alle partier, og er den viktigste inngangsbilletten til valgsuksess og politisk makt. Gjennom hele etterkrigsperioden har den vokst, og derigjennom etablert et stort statlig ansvar for befolkningens velferd. Som jeg var inne på innledningsvis, er det særegne ved den at den er universelt orientert og dekker de fleste livsområder. Alle som trenger det, skal få tilgang til like tjenester. I et økonomisk styringsperspektiv er det spesielt interessante at den skaper en enorm og raskt voksende etterspørsel som ikke definerer de ressursene den faktisk krever. Nøyaktig hva ambisjonen koster er uklart, men det er uhyre interessant at den faktisk blir forstått helt bokstavelig og tatt på alvor, samtidig som de finanspolitiske hensyn som bestemmer hvor mye som bevilges, ikke settes direkte i sammenheng med den. Ingen regjeringserklæringer foretar klare prioriteringer i henhold til dette, og alle statsbudsjetter forholder seg til velferdsambisjonen som en beskrivelse av framtidige mål. Det vi litt svulstig kan kalle "velferdsstatens logikk", slik jeg her har forsøkt å beskrive den, ser ut til å henge sammen med en tidsforskyvning. Tilgjengelige økonomiske ressurser og behovene som skal imøtekommes, eksisterer her og nå, mens den politiske ambisjonen veksler mer eller mindre fritt mellom nåtid og framtid. I velferdsstatens mest intense oppbyggingsfase fra tidlig etterkrigstid og fram til omkring 1980-tallet, var denne tidsforskyvningen relativt uproblematisk. De fleste forholdt seg til at det vi ikke makter i dag, skal vi gjennom felles innsats klare i morgen. I den forstand representerte perioden en klassisk utgave av politisk modernitet; en visjonsdrevet prosess med stor oppslutning der den idealiserte framtiden gjorde en utilstrekkelig samtid akseptabel. Men mye har endret seg. Etter hvert som velferdsstaten har blitt mer knyttet til klarere spesifikasjoner av hvilke tjenester hver enkelt av oss har rett til, har det vi kan kalle rettighetenes tid innhentet oss. Utilstrekkelige tjenester i dag kan ikke lenger begrunnes like enkelt med at våre folkevalgte har en plan for framtiden. Dette skaper et fundamentalt dilemma, og det skaper nye betingelser for politisk troverdighet. Det etablerer en fundamental uklarhet og usikkerhet når det gjelder hva velferdsstaten faktisk skal yte, i en situasjon der de som yter tjenestene, befinner seg i en økonomisk situasjon som krever at noen avgjør hva man skal velge å se bort fra. Når ingen lenger rettmessig kan se bort fra noe, men i prinsippet må yte uavhengig av ressurstilgang, oppstår et spill om hvem som skal ta ansvaret for illegitime prioriteringer.

Maktens logikk i rettighetenes tid

Dette har bidratt til å skape en politisk maktforvaltning som har snudd den klassiske demokratiske politiske modellen på hodet. Kampen står om hvem som skal få retten til å definere gode hensikter og forvalte ressursene uten å bli sittende med det konkrete ansvaret for å yte velferd som det knapt er tilgjengelige ressurser til. De gode hensiktenes politikk skaper et univers av uavgrensethet, der noen likevel må etablere grenser som man i realiteten ikke har lov til å trekke. Slagordet "delegering av ansvar" er hendig i en slik sammenheng. Men de som har skoen på, har ikke noe mandat til å si at den faktisk trykker. Effekten er at de gode hensikters agenter alltid sikrer seg retten til å skape et dilemma for andre; å gjøre tjenesteyterne permanent skyldige. Mye tyder på at folkevalgte i løpet av de siste par tiårene har rendyrket en politikerrolle som er tilpasset dette. De opptrer som advokater for de som ikke får sine rettmessige behov dekket, men gjenoppstår som ansvarlige for økonomiens helse når det er nødvendig. På denne måten er det politiske ansvaret abstrahert, og politiske myndigheter kan inngå en uhellig allianse med misfornøyde brukere av alle slag – mot "byråkratiet", "profesjonene" og eventuelt kommunene, altså alle de som yter tjenestene i praksis på vegne av de samme myndighetene. Min antakelse er at denne dynamikken vanskelig kunne ha oppstått dersom ikke velferdsstaten hvilte på en form for arbeidskraft som i en viss forstand er skreddersydd til den. De kvinnedominerte yrkene i førstelinjen befinner seg i et organisatorisk grenseland hvor de kontinuerlig kompenserer for strukturelle misforhold og selvmotsigelser som oppstår i rettighetenes tid og med de gode hensikters politikk. Men grensene de etablerer, avskjærer bare i liten grad tjenestemottakerne fra tjenestene de har rett til. I stedet – av grunner jeg har redegjort for ovenfor – blir grensedragningen en del av deres egen person, og oppstår som personlige fordringer om å yte mer, dårlig samvittighet, utslitthet, resignasjon og individuell og kollektiv kritikk av manglende etikk. Det mest problematiske med denne internaliseringen av grenser – grenser som politiske myndigheter (og administrative ledere) frasier seg ansvaret for – er at de som internaliserer dem, dermed blir velferdsstatens viktigste prioriteringsagenter. De må enten jobbe hardere eller gå på akkord med seg selv, enten redusere kvaliteten eller sprenge budsjettet, eller de må enten være lojale overfor loven (og pasienten) eller virkeligheten og arbeidsgiveren. Uansett er de skyldige og utilstrekkelige. De blir i praksis selv ansvarlige for den gradvise og snikende kvalitetsreduksjonen som ingen ønsker.

III. Kompetanse, faglighet og motmakt

Jeg innledet denne diskusjonen med "bemanningsproblemet" i de kvinnedominerte yrkene i pleie- og omsorgssektoren. I lys av resonnementet jeg har lagt fram i diskusjonen som fulgte, er det grunn til å tro at problemet, slik det har blitt forstått og framstilt, er et ganske annet. Mangelen på personale i denne sektoren kan forstås som et fruktbart utgangspunkt for å tenke ikke bare nytt, men helt annerledes – både om hvorfor det er vanskelig å rekruttere personell og hvordan velferdsstatsmodellen har overlevd så lenge uten at politisk ansvarlige har måttet ta et større ansvar for dens vedlikehold.

For det første: Mangelen på personell kan forstås i rent markedsøkonomiske termer, slik tilsvarende problemer i andre deler av arbeidslivet normalt forstås. Vi får som regel så mange og så kompetente arbeidstakere som vi er (a) villige til å betale for, og (b) i stand til å tilby interessante arbeidsbetingelser. Som jeg har forsøkt å sannsynliggjøre, er denne viljen ikke til stede når det gjelder pleie- og omsorgsyrkene. Trolig er nettopp det hovedgrunnen til at problemet snakkes om som om det handlet om en slags dugnad. Dugnadsmetaforen er ikke helt tilfeldig valgt, for det er flere trekk ved arbeidsmarkedstilpasningen i disse yrkene som minner om nettopp en dugnad. Den er selvsagt ikke basert på den samme typen frivillighet, men den er like sterkt preget av måten å appellere til den moralske dugleiken og viljen til å yte et ekstra skjerv for fellesskapet. Hovedforskjellen er kanskje at de sterkeste ildsjelene i de fleste dugnader honoreres med skikkelig anerkjennelse.

For det andre: Det er slett ikke behov for ti tusen flere par hender i pleie- og omsorgssektoren. En slik forestilling kan ses som et uttrykk for den samme måten å tenke om denne sektoren på: som en permanent unntakssituasjon i det norske arbeidsmarkedet. I mange kommuner ser det ut til å være en utbredt oppfatning blant politikere og administrative ledere at det er helt naturlig og ønskelig, eller i det minste akseptabelt, at det er nok med noen ansatte som har en del kompetanse. En slik ubekymret og useriøs holdning til kvalitet er i en del tilfeller uttrykk for den holdning at pleie- og omsorg kan utføres kvalifisert av enhver kvinne. Men det er "hoder", eller rettere: kompetanse det er behov for, her som i alle andre sammenhenger hvor arbeidet er kunnskapsintensivt. Dette er selvsagt ingen kritikk mot all den store og gode innsats som gjøres av ufaglærte (og faglærte som gjør arbeid de knapt er kvalifisert for) i norsk pleie- og omsorg. I tillegg til at det objektivt sett er et enormt behov for mer kompetanse i sektoren, er systematisk satsing på kompetanse også, slik jeg ser det, et godt utgangspunkt for å tenke (fag)politisk. For å si det litt abstrakt: økt kompetanse kan styrke evnen til å håndtere det jeg har omtalt som et grenseproblem.

En viktig grunn til at det knapt eksisterer klare standarder for hva som skal gjelde som kvalitet, ser faktisk ut til å være at ansatte – for eksempel i et gitt sjukehjem – ikke tenker på muligheten for å koordinere arbeidet i henhold til faglige standarder som særlig realistisk. Til det er det for mange ufaglærte, for mange små stillinger, liten felles møtetid og svært lite bruk av systematiske belønningssystemer som honorerer slik innsats. Min erfaring er at det ikke sjelden forekommer at ansatte – selv de med faglige aspirasjoner – gradvis slutter å dyrke faglighet som et systematisk ideal. Det skjer ikke fordi de har dårlig moral, men fordi "produksjonspresset" er så stort. Dessuten er ofte ledelsen i realiteten så passiv, fraværende, overarbeidet eller hjelpeløs, at det innebærer en stor risiko å tenke faglig på en måte som ikke nødvendigvis gir umiddelbar lettelse i arbeidet, men som vil kreve ekstra tid til koordinering, motivering og skolering. Et personale med høy kompetanse, og med ambisjoner om både å øke den og bruke den som en karrierestrategi (uten nødvendigvis å måtte forlate sektoren), vil neppe godta slike tilstander. Det setter sin ære i å forsvare kvaliteten, og den aksepterer i mindre grad at kvalitet i møtet med økonomiske begrensninger blir en avhengig variabel. Personale med høy kompetanse har både bedre forutsetninger for å oversette mellom faglighet, økonomi og politikk, og er sannsynligvis mer opptatt av å unngå å bli et gissel for politisk hykleri.

Økt satsing på kompetanse kan, som (fag)politisk strategi, bidra til å løse det mer omfattende grenseproblemet som angår politiske myndigheters manglende vilje til å respondere på kravet nedenfra om at noe seriøst må gjøres. Kompetanse er språk som blir forstått. Behovet er lett å begrunne, og kompetansespråket kan bidra til å oppheve den ørkesløse diskusjonen om hvorvidt de ansatte i pleie- og omsorgssektoren er troverdige når de peker på systematiske kvalitetsbrudd og ressursmangel.

Endelig er det svært positivt og viktig at kompetanse faktisk koster mye. Bare en sterk mobilisering bak kravet om at de kvinnedominerte yrkene, som utgjør velferdsstatens grunnvoll, ikke lenger skal kunne behandles som en permanent unntakssituasjon i det norske arbeidsmarkedet, kan plassere ansvaret for den politiske prioriteringen dette innebærer der det hører hjemme.

For at situasjonen skal kunne endres, er jeg overbevist om at det trengs en omfattende mobilisering nedenfra, og en sak som samler og kommuniserer effektivt. Det er slående at nær sagt alle diskusjoner om forholdene i disse yrkene, og i velferdsstatens førstelinje, skjer på premisser som er lagt av styringsinteresser. Det er som om vi venter på at den gode politisk vilje og smarte organisasjonsløsning snart skal finne løsningen og gjenskape harmoni. Dette er så langt fra Fagbevegelsens ethos det er mulig å komme. Vi vet at velferdsstaten og dens verdigrunnlag ikke springer naturlig ut av Tradisjonen og Kulturen; den er et resultat av en omfattende politisk kamp der elitenes makt ble begrenset av en sterk motmakt nedenfra. Denne motmakten er i dag knapt til stede når det gjelder velferdsstatens førstelinje. Uten en slik motmakt er det vanskelig å tenke seg at politiske makt- og styringsinteresser skal kunne få de korrektiv de trenger, men som de på kort sikt kan tjene mye på å se bort fra.

---

Litteratur

• Bakken, R. 2001. Modermordet: om sykepleie, kjønn og kultur. Oslo: Universitetsforlaget AS.
• Bakken, R., H. Haukelien og H. Vike 2004. Kvinnelig bemanning. Om vilkårene for fagutøvelse pleie- og omsorgstjenestene. Rapport, Norsk Sykepleierforbund.
• Baldersheim, H., J.F. Bernt, T. Kleven og J. Rattsø 1997. Kommunalt selvstyre i velferdsstaten. Tano Aschehoug.
• Bernt, J.F. 1997. "Statlig kontroll med kommunene – en trussel mot eller en forutsetning for det kommunale folkestyrets legitimitet?" I: Baldersheim, H. 1997. Kommunalt selvstyre i velferdsstaten. Oslo: Tano Aschehoug.
• Boje, T.P. og A. Leira (red.) 2000. Gender, Welfare State and the Market. Towards a New Division of Labour. London: Routledge.
• Brunsson, N. & J. P. Olsen. 1993. The Reforming Organization. London: Routledge.
• Brunsson, N. 1989. The Organization of Hypocrisy: Talk, Decisions and Actions in Organizations. Chichester: Wiley.
• Du Gay, P. 2000. In Praise of Bureaucracy. London: Sage Publications.
• Ellingsæter, A. L. og J. Solheim. 2002. Den usynlige hånd: Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
• Eriksen, E.O. 2002. Demokratiets sorte hull – om spenningen mellom fag og politikk i velferdsstaten. Oslo: Abstrakt Forlag.
• Esping-Andersen, G. 1998. Welfare States in Transition: National Adaptations in Global Economies. London: Sage Publications.
• Esping-Andersen, G. 1999. Social Foundations of Postindustrial Economies. New York: Oxford University Press.
• Fimreite, A. L. 2003. Der hvor intet er, har selv keiseren tapt sin rett! : om lokalt folkestyre og rettigheter. Bergen: Rokkansenteret, rapport 8.
• Furre, B. 1991. Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990. Oslo: Samlaget.
• Haukelien, H. 2000. Kall og byråkrati. Omsorgsideologier og omsorgspraksiser blant sykepleiere. Oslo: Cand.-polit.-oppgave, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo.
• Henningsen, E. og H. Vike. 1998. "Folkelig elitisme? Om offentlighetens kultur i Norge." Norsk antropologisk tidsskrift. Nr. 2, Oslo: Universitetsforlaget (150–167).
• Kildal, N. og S. Kuhnle (red.) 2005. Normative Foundations of the Welfare State. The Nordic Experience. London: Routledge.
• Kleven, T. m fl. 1997. Kommunalt selvstyre i velferdsstaten. Oslo: Tano Aschehoug.
• Kronenfeld, D. og H, Vike. 2002. "Collective Representations and Social Praxis. Local Politics in the Welfare State." The Journal of the Royal Anthropological Institute nr. 4, vol. 8 (621–643).
• Kvande, E. og B, Rasmussen. 1997. "Omorganisering av helse- og omsorgsarbeid: nye muligheter for kvinnelig ledelse?" I: Byrkjeflot, H (red.), Fra styring til ledelse. Oslo: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke (373–391).
• Langset, Bjørg 2006. "Arbeidskraft i pleie- og omsorgssektoren mot år 2050", i Økonomiske analyser 4/2006 56–61. Oslo: Statistisk sentralbyrå.
• Lipsky, M. 1980. Street-level Bureaucracy. Dilemmas of the Individual in Public Services. New York: Russel sage Foundation.
• Lysgaard, S. 1961. Arbeiderkollektivet: En studie i de underordnedes sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.
• Miller, D. 2003. "The Virtual Moment." Journal of the Royal Anthropological Institute, Vol 9, nr. 1. London: Royal Anthropological Institute (57–76)
• Nilsson, T. 1998. "Scandinavian Liberalism – Prophets instead of Profits." I: Sørensen, Ø. og B. Strådt. The Cultural Construction of Norden. Oslo: Universitetsforlaget (206–230).
• Park, G. 1998. The Marks Of Power: Helgeland and the Politics of Omnipotence. Newfoundland: Institute of Social and Economic Research, Memorial University of Newfoundland.
• Shore, C. og S, Wright (red.) 1997. Anthropology of Policy: Critical Perspectives on Governance and Power. London/New York: Routledge
• Shore, C. og S, Wright. 2000. "Coercive accountability: the rise of audit culture in higher education." I: Marylin Strathern (red.). Audit Cultures: Anthropological studies in accountability, ethics and the academy. London: Routledge (57–89).
• Sejersted, F. 1993. Demokratisk kapitalisme. Oslo: Universitetsforlaget.
• Selle, P. og B, Øymyr. 1995. Frivillig organisering og demokrati. Oslo: Det Norske Samlaget.
• St.meld.nr. 25. (2004–2005). Mestring, muligheter og mening. Helse- og omsorgsdepartementet.
• Sørensen, Ø. og B, Strådt. 1998. The Cultural Construction of Norden. Oslo: Universitetsforlaget.
• Sørhaug, H. C. 1989. "Kake eller konfekt? Utkast til en teori om frivillige organisasjoners politiske økonomi." I: Brox, O. & M. Gullestad (red.). På norsk grunn: Sosialantropologiske studier av Norge, nordmenn og det norske. Oslo: ad Notam forlag (113–122).
• Thorsen, K. 2003. "Kjønn, makt og avmakt i omsorgstjenesten." I: Widding Isaksen, Lise (red.). Omsorgens pris: Kjønn, makt og marked i velferdsstaten. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
• Trägårdh, L. 1998. "Statist Individualism: On the Culturality of the Nordic Welfare State." I: Sørensen, Ø. og B. Strådt. The Cultural Construction of Norden. Oslo: Universitetsforlaget (253–285).
• Tranøy, B. S. og Ø. Østerud (red.) 2001. Den fragmenterte staten. Reformer, makt og styring. Oslo: Gyldendal Akademisk.
• Vabø, M. 1998. Hva er nok?: Om behovsfortolkning i hjemmetjenesten. Oslo: rapport nr. 8. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
• Vabø, M. 2002. Kvalitetsstyring og kvalitetsstrev: Nye styringsambisjoner i hjemmetjenesten. Oslo: Rapport nr. 8. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
• Vike, H. 1997. "Reform and Resistance. A Norwegian Illustration." I: Shore, C. og S. Wright (red.). Anthropology of Policy. London: Routledge.
• Vike, H. mfl. 2002. Maktens samvittighet. Om politikk, styring og dilemmaer i velferdsstaten. Oslo: Gyldendal Akademisk.
• Vike, H. 2003. "Byråkratiske utopier: Om etablering av orden i offentlig forvaltning." Norsk antropologisk tidsskrift, nr. 2–3, 14 årgang, universitetsforlaget (122–136).
• Vike, H. 2004. Velferd uten grenser. Velferdsstaten ved veiskillet. Oslo: Akribe forlag.
• Zetterberg, H. 1986. "The Rational Humanitarians." I: Graubard, S. (red.) Norden – The Passion for Equality. Oslo: Norwegian University Press (79–96).
• Østerud, Ø., F. Engelstad og P. Selle 2003. Makten og demokratiet. En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Makt må ikke reduseres til å handle om forholdet mellom «maktmonopol» og «folk». Da ville folkets maktovertagelse fortone seg som en altfor enkel affære: Man organiserer en revolusjon med det utfall at disse ikke lenger sitter på toppen, og vips, den største og sterkeste strengen i maktspillet er røket.

---

Først til maktbegrepet. En vulgarisert marxistisk analyse av verden vil redusere makt til å handle utelukkende om noen prosenter av verdens mektigste menneskers makt over resten av oss. På grunn av at det lille mindretallets makt over flertallet er så synlig, er den lett skisserbar, og det er det åpenbare skjeve forholdet her som er inngangsporten for mange til radikale miljøer. Dette er fristende å benytte seg av i retoriske reklamekampanjer for venstresida, og selvfølgelig en grunnleggende faktor for alle radikale mennesker, men faren er at all forståelse av makt reduseres til å handle om forholdet mellom «maktmonopol» og «folk». Jeg mener det ikke er en holdbar analyse. For eksempel: Dersom verdens befolkning en dag ble enige om å velte disse få prosentene av «verdens maktmonopol», ville folkets maktovertagelse innenfor en slik reduksjonistisk analyse fortont seg som en relativ enkel affære. Man organiserer en revolusjon med det utfall at disse ikke lenger sitter på toppen, og vips, den største og sterkeste strengen i maktspillet er røket. Om man i dette tilfellet hadde redusert all makt til å handle om denne motsetningen, og dermed mener at makten er fjernet når verdenslederne er styrtet av folket, vil man neppe være i stand til å forstå hva det er som skjer etterpå, når flesteparten av under- og overordningsforholdene som fra før eksisterer, fortsatt vil eksistere like fullt.

Det vil nok lønne seg å se på makt som en bestemmende faktor mellom mange ulike forhold og motsetninger. Et passende bilde på begrepet makt kan være å se for seg et spill på mange store og små strenger. Noen av strengene er lettere å se enn andre. Man kan ikke si seg fornøyd med å ha sett noen at de store strengene, når de små strengene ofte er de som har mest å si for hvilke beslutninger man tar hver dag. Å skjønne at det er udemokratisk og uhensiktsmessig at et fåtall fatter beslutninger over et stort flertall, er ikke vanskelig, og de fleste forstår det – de forstår bare ikke hva de skal gjøre med det. De ser ikke hvor de kan organisere seg for å forandre på tingenes orden. Dessuten er det nok av individualistiske ideologier som folk blender seg selv og hverandre med, som forteller at slik ble jorden skapt eller som ber folk om å være sin egen lykkes smed. Men fordi det lille mindretallets makt er såpass lett skisserbart er det lettere å forstå urettferdigheten i dette maktforholdet enn i andre maktforhold, for eksempel i maktforhold som griper på en mer direkte måte inn i hvert enkelt liv.

Det er dette bildet, et bilde av makt med en uendelig mengde store og små strenger, som jeg mener vil gi det beste bildet av hvordan verden er bygd opp. I motsetning til det store og tydelige over- og underordningsforholdet som finnes mellom verdens mektigste mennesker og folket, mener jeg det er viktig å se på at slike under- og overordningsforhold finnes overalt, i større eller mindre grad. Makt utøves på skolen, i hjemmet, mellom ektefeller og venner. Under- og overordningsforhold mellom individer vil ofte komme av at den ene for eksempel har mer ressurser eller kunnskap enn den andre. Mange slike forhold kan vanskelig unngås, men ganske mange av dem kommer av urettferdige misforhold som kan endres om økonomi og ressurser omfordeles på mer demokratiske vis. Å være bevisst på slike maktforhold vil gjøre det lettere å forandre på dem, og dermed forenkle arbeidet med å skjære over strengene som dannes i slike forhold. Inntil videre dannes strengene av under- og overordning seg på nytt og på nytt igjennom de valgene vi gjør hver dag, gjennom språket vi snakker med, og gjennom hele vår kultur og kulturarv. Strengene har blitt dannet gjennom lange, lange tider, og det fører til at det er blitt snakk om en svært innviklet knute som er svært fastgrodd i oss, og som er mye vanskeligere å løsne på, enn hva de store og iøynefallende strengene er. Eksempler på slike små strenger (eller systematiske tilfeldigheter, som de også kalles) er de endeløse rekkene av handlinger som skal prege småbarn til å vokse opp til en på forhånd gitt kjønnsrolle som samfunnet har godkjent, «glasstakene» som hindrer kvinner å nå helt opp på universitetene eller som hindrer kvinner i å stille på topp på kommunelister når det er valg. Kort sagt: et nett av strenger som stadfester og rettferdiggjør patriarkatet. Å bryte med det man er opplært til, og med noe som føles som ens egen identitet, hver dag og ta sjanser man ikke er sikre på vil føre en noe sted krever mye pågangsmot og styrke. Det letteste er å leve slik samfunnet vil at man skal leve.

Feministisk teori er myntet på interessekamp, de mange ulike feministiske organiseringene som er oppstått, kommer av at halve verdens befolkning vil ha både motstridende og kanskje uforenelige utgangspunkt og mål, på tvers av politikk, religion og livssyn. Det kan være interessant å skissere så mange ulike interessemotsetninger som mulig. Det kan også være interessant å gi en kort analyse av enkelte forhold som en selv har erfaringer og kunnskaper om. Feministiske motsetninger innenfor steder hvor jeg selv har valgt å organisere meg, er det mest interessante for meg i denne teksten.

Gaukatore 1982

Med forbehold om at jeg er en ung person som i mangel på tid og ressurser ikke har anledning til å foreta en inngående empirisk undersøkelse av forholdene på 1970- og 80-tallet i det norske (m-l)-miljøets kvinnebevegelse, vil jeg likevel anta at for de kvinnene som drev kvinnekampen på 70- og 80-tallet, ble mye av tiden, i tillegg til å føre kampen for større rettigheter i demonstrasjoner og i offentligheten for øvrig, også brukt på å overbevise revolusjonære menn og partikamerater om viktigheten av kvinnekampen. Å argumentere for at en klassekamp uten kvinnekamp ville spille fallitt, og å insistere på at de tillitsvalgte partikameratene skulle ta kvinnepolitiske standpunkter, som for eksempel forbud mot pornografi i garderober eller liknende, selv om dette ville fungere splittende på industriarbeidsplasser med et flertall mannlige arbeidere tok sikkert mye tid og krefter. Gaukatore-debatten som utspant seg i Klassekampen i sommerheten i 1982, gir et bilde av hvilket utgangspunkt de revolusjonære kvinnene hadde for å diskutere undertrykking og frigjøring på grunnlag av kjønn, med sine kamerater i AKP(m-l). Kravet om at husarbeid skulle deles likt mellom mor og far, ble foreslått til partiprogrammet av Kitty Strand. Dette var et krav som vakte stor forargelse blant mange partifeller. Mennenes argumentasjon gikk blant annet i «skulle Marx vasket gulv i stedet for å skrive Kapitalen?» eller «Skal legen utsette hjerteoperasjonen til neste dag fordi han må hjem og passe barn?» Slike spørsmål falt som fluer når kontraspørsmålene «Hva hvis legen er en kvinne? Hva hvis Marx ble født som jente?» ble stilt. Gaukatore-debatten er svært interessant når det gjelder å se vår nære kvinnepolitiske historie. At slike synspunkter kunne komme fra opplyste partikamerater, virker i dag noe absurd, men for ikke lenge siden formet altså slike synspunkter debatten i partiet.

At man i dag kan riste på hodet av en slik argumentasjon som kvinnene ble møtt med i 1982, vitner om en positiv utvikling, ikke bare blant revolusjonære på venstresiden, men også i samfunnet generelt. Men det er viktig å ikke glemme at dette er noen av grunnsteinene man drasser på, når man skal bygge videre inn i et nytt parti.

I dag står man ovenfor en situasjon hvor det nærmest ikke er rom for menn på den revolusjonære venstresiden å si at man ikke er feminist. Både sosialt og statusmessig, og meget sannsynlig også privat, vil antifeminisme sette kjepper i hjulene for mannfolk – eller med ordene til et medlem av organisasjonen som på bloggen sin kaller seg Communstkickback: Sier du at du ikke er feminist i en organisasjon hvor alle jentene er feminister, får du aldri pult! Det er jo gledelig at feministiske standpunkter har vunnet igjennom i så stor grad. Ikke bare er det vanskelig å bli tatt fullstendig alvorlig av den premissleggende majoriteten som kaller seg feminister, om en skulle insistere på at en ikke er feminist, jeg vil også påstå at en også mangler en viss grad av taktisk sans om man ikke vil påberope seg å være feminist.

Kvinner under 25 år og røde partier

Å ha et politisk engasjement vil blant annet si å organisere seg for å få større gjennomslag for egne politiske standpunkter. Jo flere som deler ens politiske standpunkt, jo større pondus og dermed også makt kan man legge bak kravene sine. Å være toneangivende politisk er viktig slik sett, og forutsetter retoriske evner, lettfattelige analyser og resonnementer blant flere andre ting. Dessuten må man ha en viss statistisk oversikt over hvilket velgergrunnlag man har potensiale for å få med ens aktuelle standpunkt. Det er gjort undersøkelser som viser at den største velgergruppen til røde partier både i Norge og internasjonalt er kvinner under 25 år. Å tekkes disse vil altså føre til større makt for dem som allerede er organisert (og dermed er toneangivende) i de revolusjonære miljøene. Det er ikke noe suspekt i å ønske gjennomslag for egne politiske meninger, det er et grunnleggende demokratisk ønske. Det er dog heller ikke suspekt å forsøke å plukke fra hverandre bevisste eller ubevisste slagplaner som potensielt er motstridende til ens egne politiske interesser, for å ta disse i nærmere øyesyn. Kanskje man kommer fram til enighet til slutt?

Feminismen kan bare bety framgang for venstresiden. Den kan bare bringe med seg positiv innflytelse for kampen for likeverd og rettferdighet. På spørsmålet om ikke feminismen vil skade venstresiden, og gjøre den svakere, svarer Simone de Beauvoir i et intervju at feminismen gjør at menn på venstresiden blir nødt til å skjerpe seg, om ikke annet, så fordi de prinsipielt er motstandere av undertrykkelse. «Flere og flere grupper føler seg tvunget til å holde deres macho-ledere i ørene. Det kaller jeg framgang.» (1) Jeg mener at det vil lønne seg å være klar på at feminismen vil bety færre fordeler for menn på kort sikt enn de fordelene menn vil kunne ha under de rådende forhold. Å la menn og kvinner definere innholdet i feminismen på like fot, vil med andre ord potensielt by på problemer. For er en interesseløs handling mulig? I den senere tiden har jeg vært vitne til en iver etter å gjøre feminismen mer forlokkende for menn, eller gutter. Gutter skal lage hyggestunder der man skal diskutere hvor undertrykte menn er som kjønn av patriarkatet. En feminisme definert av menn, for menn? Rent retorisk sett vil jo mer feminisme både tekke velgergrunnlaget (som består av unge kvinner), og tekke de kvinnene som allerede finnes fra før. Slik kan man få flere fluer i en smekk, og tilsynelatende har ingen noe å klage på. Slik kan man bruke begrepene i en teori som universalnøkkel for å få gjennomslag for egne interesser. Tilsynelatende handler man på et uselvisk vis, i strid med egne interesser, men når man belyser saken nærmere, viser det seg altså at den interesseløse handlingen ikke var helt interesseløs likevel.

Det springende punkt blir med andre ord ikke hvorvidt man kaller seg feminist eller ikke, så lenge alle tilsynelatende er feminister. Det avgjørende blir hvilken teori, hvilken analyse, hvilken praksis og hvor dyptgripende denne er. Skal det nye partiet bli et redskap for å kjempe fram kvinnefrigjøring i framtiden, holder det ikke at det skal være feministisk i navnet. Det kreves en grundig teoretisk skolering av alle medlemmer, både nye og gamle, og ikke minst må partiet kunne vise til en enestående praksis før partiet skal kunne bli det redskapet som kvinner trenger i kampen mot patriarkatet.

Problemer som det jeg har skissert, kommer fra tid til annen til å dukke opp i et parti hvor man har interessemotsetninger og maktmotsetninger slik man vil få, i et parti med begge kjønn under et patriarkat. Det er helt avgjørende at kvinnene får definere kvinnekampen på sine egne premisser, ut fra hva som er prekært for kvinner i deres situasjon. Derfor er den feministiske utviklingen avhengig av at kvinnene organiserer seg særegent i interesseorganisasjoner på grunnlag av kjønn. Dette er den beste måten man i dag kan kombinere at menn kan være med på kvinnekampen, altså i partiet, og for at kvinnene kan sette premissene for den, i sine særegne interesseorganisasjoner.

Note:

(1) http://www.marxists.org/reference/subject/ethics/debeauvoir/1976/interview.htm

---

Kampen for kvinners likeverd og frigjøring står i fokus i denne artikkelen. Denne kampen arter seg forskjellig i nord og sør. For marxister må rammene for systemet sprenges for å oppnå reelt likeverd for alle mennesker, både kvinner og menn og ulike folkegrupper over hele verden. Det må skapes nye samfunnsformer.

Kvinnekampen slik vi kjenner den, har ikke sprengt rammene for det borgelige samfunnet. Dett er ikke så rart, ettersom dette er den rådende samfunnsformen i Norge. Men kvinnene har oppnådd mange positive resultater. Dette har bedret kvinnenes situasjon bl.a. i Norge.

Det har blitt hevdet at kampen mellom to lærer gjennomsyrer all tenkning, kampen mellom idealismen og materialsmen. Dette er noe å reflektere over i forhold til kvinnekampen og mulighetene til å oppnå resultater.

Idealister betyr ikke de som jobber for ingenting, eller er snille, men de som mener at ånd har forrang foran materie, og at ideer eksisterer før og uavhengig av den materielle virkeligheten. Denne forklaringen skiller seg fra den populære framstillingen av en idealist, en som brenner for noe og som legger inn en kjempeinnsats, ut ifra ulike motiver som f.eks. at en ser nødvendigheten av at et arbeidsfelt prioriteres.

Materialistene på den andre siden betyr ikke nødvendigvis de som satser på de materielle verdiene slik det ofte populært framstilles. Marxististene ser på materialisme som det motsatte av idealismen, at ideene skapes av den materielle virkeligheten. Den historiske materialsimen ser utviklingen av ideene i forhold til eiendomsretten over produksjonsmidlene, og hvordan produksjonen og samfunnet er organisert.

Eiendomsretten oppsto antagelig parallelt med undertrykkelsen av kvinnene. Under det Engels betegner som urkommunisme, da menneskene levde i spredte grupper, kan det se ut som om kvinnene ikke ble undertrykt som kjønn eller som annenrangs mennesker. Men det er ingen grunn til å idealisere slike samfunn, og kvinnene som menn levde sikkert i en brutal virkelighet.

Noen ganger kan det være vanskelig å se historien som en kjede av framskritt om vi ser på de lidelsene mennesker har måttet gjennomgå. Med privateiendommen ble kvinnekjønnet lenket til nye roller som sikret mannen arveretten gjennom barna. Engels hevdet at den første klassemotsetning som opptrer i historien, faller sammen med utvikling en av antagonismen mellom mann og kvinne i par-ekteskapet. Han mente at den første klasseundertrykking falt sammen med mannskjønnets undertrykking av kvinnekjønnet. (Engels side 691.) (note 1)

Det var et historisk nederlag for kvinnene da rikdommen til slutt ble samla på et fåtall menns hender. Historia har hatt sin utvikling via stammesamfunn, slavesamfunn, feudalisme og kapitalisme.

Å tro at kvinner kan frigjøre seg enkeltvis, kan lett føre til at det oppstår illusjoner hos «vellykkede» kvinner om at de nå er frigjort, uavhengig av den materielle basisen i samfunnet.

Kampen for kvinnenes frigjøring må dermed gå hånd i hånd med kampen mot undertrykking og utbytting, både i de moderne kapitalistiske samfunnene og i den tredje verden. I et moderne industrisamfunn må kvinnekampen for full frigjøring knyttes til global frigjøring. Kvinnebevegelsen i vest må støtte kvinner i den tredje verden for deres kamp for mat og helse, for sine barn og familier, mot fattigdommen og utbytting. Den må bekjempe det imperialistiske systemet både i vår del av verden og på verdensbasis.

Kvinnekampen er viktig for å skape grunnlaget for å opprette samfunnsmessig likestilling og for å bestemme over egen reproduktivitet. Men dette løser allikevel ikke de grunnleggende motsetningene mellom klassene.

Likeverdighet mellom kjønnene er en borgelig rettighet. Kampen vil få ulike utslag i Kenya, Norge eller i Egypt. I Egypt kan kampen få uttrykk som krav om bedre ekteskapskontrakter for arabiske kvinner, reist av en gruppe kvinner i Egypt (note 2). I Kenya reiser nå kenyanske kvinneorganisasjoner kampen mot omskjæring, aids og mot nedvurdering av kvinnen, og finner fram til ulike metoder i forhold til lokalsamfunnene Arbeiderklassen må solidarisere seg med kvinnene enten det er i et moderne industrisamfunn eller det er et samfunn med sterke feudale trekk for å virkeliggjøre et samfunn fri for utbytting og undertrykkelse.

Engels sier at den demokratiske republikken ikke opphever motsetningen mellom de to klassene (borgerskapet og proletariatet), men tvert om representerer valplassen som den blir utkjempet på. «På samme måte vil også den særegne karakteren ved mannens herredømme over kvinnene i den moderne familien og nødvendigheten av å opprette en virkelig samfunnsmessig likestilling av de to, så vel som måten å gjøre det på, tre fram i klart lys så snart begge er juridisk fullstendig likeberettigede.» (Engels side 77.) Eller sagt det på en annen måte, vi har ikke oppnådd frigjøring av kvinnene i vest, men større likeverdighet mellom kjønnene.

Delseire er likevel viktige i kampen for kvinnefrigjøring. Men det vil være en idealistisk oppfatning å kalle delseire i kvinners reproduktive rettigheter for kvinnefrigjøring. Selv mener jeg at den er kampen for likeverdige liv som utkjempes en viktig og nødvendig kamp, men den løser hverken hovedmotsetningen i klassesamfunnene eller opphever de to hovedklassene. Vi har sett at kvinner blir skjøvet tilbake til kjøkkenbenk og husslaveri når dette er ønskelig, Kjønnene settes opp mot hverandre, og arbeideren fungerer som borgerskapet i sitt eget hjem. På den offentlige arena florerer salget av kvinner på alle tenkelige måter. Først med opphevinga av privateiendommen kan kvinnene bli fullverdige skapende individer med råderett over egne liv.

Et samfunn kan manifistere kløften mellom kjønnene som i dagens Iran, hvor fundamentalister bruker religionen til å splitte mann og kvinne og å holde kvinnene nede. Kampen mot føydalistiske strømninger, fundamentalistiske kvinnesyn, og kirkens mørkemenn, er viktig for å skape likeverdighet mellom kjønnene. Og denne kampen foregår for full styrke der hvor kvinnene tar del i produksjonen eller tar hånd om familien og produksjonen. Hva som kan være viktig for kvinner i Kenya, er å støtte deres kamp mot omskjæring på deres egne premisser. Det kan også være å støtte folk som mister hus og hjem pga utbygging av kullkraftverk i India, hvor kvinnene organiserer demonstrasjoner i gatene.

For kvinnekampen i vår del av verden er det viktig at vi får med innvandrerkvinner, selv om organiseringa av dette må skje på andre måter enn hva vi er vant til. Innvandrerkvinnene må selv definere sin virkelighet og kamp, og få til et samspill med norske kvinner uten dermed å være enige i alle kampsakene i den norske kvinnekampen i dag. Noen eksempler kan være kvinners rett til utdanning og arbeid, muligheter til å delta i det norske samfunnet, å bli regnet med ved ulike institusjoner, muligheter til å styre over egen og barnas framtid, og helse og miljø. Her ligger utfordringen i å inkludere innvandrerkvinnene i reelt samarbeid, antirasistisk kamp og solidaritet. Sammenhengen til en mer global tilnærming vil tilføre kvinnebevegelsen viktige bidrag.

De felles interessene til verdens kvinner peker utover interessene til enkeltindividene. Bare i en global sammenheng kan en skape frigjøring av kvinnekjønnet, hvor den enes lykke fører til ens annen ulykke. Likeverdighet mellom kjønnene i vest må bygge på solidaritet med, og ikke utbytting av, tredje verdens kvinner. Med dette mener jeg at sammenhengen mellom kjønnsundertrykking og klasseundertrykking må synliggjørers. Det imperialistiske systemet og dets kapitalistiske utbytting retter denne klasseundertrykkingen mot verdens folk.

Marx sier at arbeidsdelingen beror på den opprinnelige arbeidsdelingen innen familien og samfunnets oppdeling i enkelte familier, deres motsetning til hverandre og den kvantitative og kvalitative ulike fordelingen til arbeidet og dets produkter. Eiendommen blir beskrevet i sin spireform allerede i familien, hvor kvinnen og barna er mannens slaver. (Marx, side 73.) (note 3)

Jeg vil tilføye ordet «kvinne» til Marx utmerkede visjoner om hvordan et kommunistisk samfunn kunne fungere. Da vil hans utgave bli revidert på følgende måte: «I et kommunistisk samfunn hvor ingen har et eksklusivt virkeområde, regulerer samfunnet den allmene produksjonen og gjør det nettopp derved mulig for meg som «kvinne» å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive husflid om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster uten at jeg noengang blir kunsthåndverker, fisker, budeie eller kritiker.» Det er bare manglende fantasi som setter grenser for alt det vi kvinner kan tenke eller gjøre i et kommunistisk samfunn, på likefot med mennene.

Produksjonsrollen til menneskene kan bli å produsere etter evne og få etter behov. Her kan en ha de materielle forutsetningene for å likestille alle grupper i samfunnet. I et kapitalistisk samfunn vil kvinnekjønnet alltid tape, og likeverdigheten vil bare være midlertidig.

Jeg tror jeg er enig med Engels (side 77) som sier at kampen mellom kjønnene trer klart fram når begge er fullt ut juridisk likeberettigede, Dette synliggjør den særegne karakteren av mannens herredømme over kvinnene i den moderne familien og nødvendigheten av å opprette en virkelig likestilling. Engels mener at den første forutsetning for kvinnenes frigjøring er at hele kvinnekjønnet føres inn i den offentlige industri og at familien som økonomisk enhet i samfunnet oppheves.

Når borgerskapet er styrtet vil grunnlaget være lagt for virkelig å frigjøre kvinnekjønnet, og kvinnene kan oppnå at deres status ikke lenger er knyttet til eiendom og ulik fordeling av arbeidet og dets produkter. Til kampen for et annet samfunn vil det være nødvendig at kvinnene ser sin kamp sammen med arbeiderklassen og i en global kamp mot imperialismen.

Bare ved å organisere innvandrerkvinnene til kamp for egen frigjøring, vil en progressiv kvinnebevegelse kunne ta verdens undertrykte kvinners perspektiv på alvor. Et globalt perspektiv på kvinnekampen forplikter også i Norge. Innvandrere er spesielt undertrykt og vil per definisjon i det norske samfunnet i stor grad plasseres som ufaglært arbeidskraft i de lavere sjikt i arbeiderklassen. Innvandrerkvinner vil være ekstra undertrykt som klasse, innvandrer og kvinne. Frigjøring av innvandrerkvinnene vil være en sentral oppgave i kampen for frigjøring av verdens undertrykte kvinner.

Her ligger kvinnekampens utfordring i å inkludere innvandrerkvinner i sin organiserte virksomhet, i sine programmer og prioriterte arbeidsområder, og i sin kamp mot all kvinneundertrykking. Kampen for et annerledes samfunn må knytte arbeiderklassens frigjøring til frigjøring av kvinnekjønnet, en global kvinnebevegelse og antirasisme.

Noter:

1. Friedrich Engels skrev i 1884 Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Forlaget Ny Dag, Oslo 1976, 3. opplag.
2. Det henvises til ulike krav og kampområder reist på den alternative konferansen om miljø og utvikling i Kairo høsten 1994.
3. Fri tolkning av Kari Marx side 74 i Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax forlag, Oslo 1991.

---

Vi har nettopp hatt en stortingsdebatt om regjeringas likestillingsmelding. Likestilling ses her som en egen sektor uavhengig av samfunnstruktur og maktforhold.

Et eksempel er at kvoteringstiltak foreslås i kvinnedominerte yrker – uavhengig av over- og underordning kjønnene imellom. Et annet eksempel er at likestillingslover brukes som et argument for EF – uavhengig av de fire frihetene.

Men det er ikke nok med likestillingstiltak så vi kan bli mer «normale», dvs hvite, heterofile, yrkesaktive menn i sin beste alder med bakkekvinnskap hjemme – og på jobb. Det er ikke nok med kompensasjon som om kvinnekjønn var en slags mangelsykdom, et handikap, når det er samfunnet som er gæernt organisert.

Vi sliter oss ut og går på akkord med oss selv i strevet med å klare alt i et samfunn på kapitalistiske menns premisser. Vi har knapt tid og krefter til å tenke visjonært. Kvinnebevissthet annerkjennes ikke.

I et likestillingsamfunn skal kjønnene stå likt. Makta vil ikke påpeke kjønn, for da kan flere oppdage at makt = menn. Et eksempel er stortingsvedtaket i april med innskjerping av medisinske vilkår og ett års begrensning for attføringspenger – det gjelder nedslitte, overanstrengte kvinner. Andre eksempler er fokus som flyttes fra kvinner til hushold. Det gjelder bl.a Kleppe II-utvalget som vil frata enslige forsørgere (= kvinner) ekstra barnetrygd hvis de får samboer. I genteknologidebatten omgjøres kvinner til livmødre og beholdere for egg/sæd. I USA kjøres rettsaker mot dødssyke gravide for å redde fosteret.

I den grad kjønn fokuseres er det overfor de stakkars overkjørte menn. Et eksempel er all oppmerksomheten omkring falske incestanklager og påstander om at fedre mistenkeliggjøres når de har ungene sine på fanget. Et annet eksempel er at menn skal kunne kvoteres inn i bl.a barnehager der de blir presset ut pga kvinnekulturen ifølge en fersk undersøkelse – og ikke pga lavtlønn, kort karrierestige, lav status.

Og så må vi endelig huske at også mannlige nakenmodeller kommer. Vi er mot undertrykking og utnytting av kropp uansett kjønn, men menn i reklame og strippeshow framstilles som og oppfattes som subjekt, kvinner derimot som objekt.

Forholdet kvinne – barn er et godt angrepsmål fordi vår identitet knyttes nært til morsrollen. Det egner seg også godt til å splitte kvinner: mødre, frivillig og ufrivillig barnløse, abortsøkende, alenemødre, fostermødre, adoptivmødre, hjemmeværende / heltid / deltidsarbeidende mødre, heterofile, lesbiske.

Samfunnet fokuserer på morssvik framfor manglende fedrebidrag, dårlige permisjonsregler, få og dyre barnehager, kutt i fritidstilbud, angrep på trygderettigheter, gjeldskrise.

Det fokuseres på slitne, frustrerte kvinner som trekker seg fra politikken, men like mange menn som kvinner trakk seg ved siste valg. Ny Kvinner-og-klær-undersøkelse slo beina under påstander om at småbamsmødre vil være hjemme på heltid. Malvik kommune brøt likestillingsloven ved å utlyse to deltidstillinger – «av driftsmessige hensyn» – i stedet for å tilby deltidsansatt heltid som hun ønsket seg. Inntil vi har sekstimersdag med full lønnskompensasjon for alle velger mange kvinner det de må, ikke det de vil.

Vi oppfordres til å holde opp med å stille kvinnekrav i dagens dystre situasjon med stor arbeidsløshet og normopppløsning. Tenk heller på voldtatte kvinner i Bosnia enn å mase med toppløs servering. Kjersti Ericsson har kalt dette krymping – en sjette herskerteknikk.

Men vi er jo også arbeidsløse. Vi er også opptatt av normer, men spør på hvis premisser. Vi ser sammenhengen mellom kvinneforakten i Bosnia og i restaurantbransjen, og aksjonerer i forhold til helheten.

Postmodernister syns alt er interessant, også boka American Psycho, full av kvinnehat. Nyliberalister sier at når alle andre har porno på tv må vi også ha. Nymoralister vil ha et samfunn med kjernefamilier, uten abort og lesbiske. Vi vil ha kvinnefrigjøring.

P.S. Susan Faludis bok Tilbakeslag har undertittelen «Den ikke-erklærte krig mot kvinner». I norsk oversettelse er det blitt til «90-åras kvinnebilde». Nok en ufarliggjøring.