Kvinnene som kraft: Kan erfaringer fra Kvinnenes tariffaksjon, 1986-1989, være til nytte i dag?
Av Siri Jensen
Dette er en fortelling om 80-tallet da kvinnene reiste seg som eget subjekt i fagbevegelsen. Nær en halv million kvinner, hovedsakelig gifte og ofte med barn, gikk ut i arbeidslivet, der lønn og arbeidstid var ordnet med sikte på menn og ikke på livet kvinner levde. Dette førte til aksjoner og initiativer for å organisere kvinners krav. En av disse aksjonene var Kvinnenes tariffaksjon (1986-1989). Siden jeg var aktiv der, vil jeg dele noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens nye bølge av kvinneaksjoner.
Av Siri Jensen, felles faglig leder under sammenslåingen av AKP og RV til Rødt. Leder i AKP fra 1988-1992. Koordinator i Kvinner på tvers fra 1993 til 2015 som representant for Kvinnefronten.
Dette er en fortelling om 80-tallet da kvinnene reiste seg som eget subjekt i fagbevegelsen. Nær en halv million kvinner, hovedsakelig gifte og ofte med barn, gikk ut i arbeidslivet, der lønn og arbeidstid var ordnet med sikte på menn og ikke på livet kvinner levde. Dette førte til aksjoner og initiativer for å organisere kvinners krav. En av disse aksjonene var Kvinnenes tariffaksjon (1986-1989). Siden jeg var aktiv der, vil jeg dele noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens nye bølge av kvinneaksjoner.
Kvinnenes tariffaksjon
På 1980-tallet slo kvinnekampen for alvor inn i fagbevegelsen. Tariffoppgjøret i 1986 ble legendarisk. Kampen sto om generelle tillegg, forsvar av lavtlønnsgaranti og en halv time kortere arbeidstid. Arbeidsgiverne valgte å gå til storlockout, men gikk på et avgjørende tap. Kravene var sentrale for kvinner, og økende oppslutning om kvinnekravene om 6 timers arbeidsdag og høyere lønn hadde stor betydning for fagbevegelsens styrke i oppgjøret. Dette kom imidlertid lite fram i offentligheten; det var først og fremst fagbevegelsens menn som snakket. Som reaksjon på usynliggjøringen tok enkeltpersoner initiativ til underskriftsaksjonen Kvinnenes tariffaksjon. Aksjonen samlet nær 200 underskrifter bak en oppfordring til kvinner om å støtte tariffkravene, fra kvinner både i offentlig og privat sektor, ulike hovedorganisasjoner og kvinneorganisasjoner. Slik satte de ord på de felles kvinneinteressene og synliggjorde tariffoppgjøret som både kvinnekamp og klassekamp. Seinere lanserte aksjonen begrepet kvinnelønn som kom til å spille en samlende rolle i den videre kampen.
Bakgrunn – store samfunnsmessige forandringer
Den dramatisk økte yrkesaktiviteten særlig blant gifte kvinner fra 1960 til midt på 1980-tallet endret kvinners – og menns – dagligliv og kvinners syn på seg sjøl og rollen deres i samfunnet. Kvinneforskere har kalt dette den norske kvinnerevolusjonen. Mange flere ble økonomisk sjølstendige og kvinner fikk mer makt både i samfunnet og i egne liv. De fikk felles erfaringer med et arbeidsliv som var organisert for menn, og de reiste felles krav og kamp.
Kvinners krav
Oppropet til Kvinnenes tariffaksjon støttet tariffkravene og viste at disse var særlig viktig for kvinnene. Både teksten og hvem som skrev under, bygde bro mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Et felles opprop ved tariffoppgjøret fra tillitsvalgte og aktivister både i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen var svært uvanlig. De to bevegelsene representerte ulike måter å tenke og jobbe på. Kvinnebevegelsen la vekt på økonomisk sjølstendighet, men jobbet lite med tariffoppgjør. I fagbevegelsen rådde kjønnsnøytralitet, man snakket om lavtlønte, men ikke om kvinner.
I 1987 vedtok LO-ledelsen å avstå fra generelle lønnstillegg på grunn av den alminnelige økonomiske situasjonen, på tross av en prisstigning på 8 %. I stedet skulle det bare være lokale forhandlinger. Men kvinnene var helt avhengig av de generelle tilleggene, siden de i liten grad jobbet på områder med lokale forhandlinger. Dette ville ramme kvinner og menn ulikt. Kvinnefronten meldte på dette grunnlaget LO til likestillingsombudet. LO avviste klagen, og selv om ombudet ikke så brudd på likestillingsloven, fikk Kvinnefronten medhold i at 0-oppgjøret kunne kritiseres fra et likestillingsperspektiv.
Det var stort behov for videreføring av Kvinnenes tariffaksjon. Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid samlet i 1987 en arbeidsgruppe med kvinner fra fagforeninger fra offentlig og privat sektor, fra Kvinnefronten, og også kvinner som ikke følte seg hjemme verken i fagbevegelsens eller kvinnebevegelsens språk. Initiativtakerne var opptatt av at en brei sammensetning var nødvendig for å reise kvinners krav på en måte, og i et språk, som alle kunne kjenne seg igjen i, og som ga dem mulighet for å delta i, kampen.
Kvinnelønnsbegrepet – en forståelse og en strategi
Kvinnenes tariffaksjon krevde en lønn å leve av og som gjør det mulig å forsørge unger. Enda viktigere var det at den lanserte begrepet kvinnelønn. Aksjonen dokumenterte at kvinner lønnes lavere fordi de er kvinner, de tjener ikke bare lavere enn menn, men også likere: det er mindre forskjell mellom kvinner innbyrdes enn mellom menn.
«Vi vil derfor påstå at kjønn teller mest. Kvinner lønnes som kvinner, menn lønnes som bakere, sjåfører, heismontører eller saksbehandlere» (fra aksjonens grunnlag).
Begrepet kvinnelønn bygger på en forståelse av at kvinner fortsatt i stor grad lønnes som kvinner, ikke utfra yrke/kompetanse. Menn har fortsatt forsørgertillegg og kvinners kompetanse blir systematisk nedvurdert. Begrepet la grunnlag for en strategi for felles kamp og gjensidig støtte, på tvers av fagforbund, sektor og utdanningsbakgrunn. Kravene kunne være ulike, men kvinnelønna var felles. Dette var en strategi som ble viktig for den kvinnefaglige kampen i mange år framover.
Kvinnenes tariffaksjon var en del av, og virket inn på, en brei samfunnsmessig bevegelse. Våren 1988 samarbeidet Oslo-kretsene av 12 fagforbund i offentlig sektor. De samarbeidet på tvers av hovedsammenslutningene LO, AF og YS om å kjempe for høyere kvinnelønn. Kvinnenes tariffaksjon sluttet seg til initiativet. Sidsel Bauck, første kvinnelige leder i det kvinnedominerte forbundet Handel og kontor, lanserte på landsmøtet i 1988 kravet «en lønn å leve av og en arbeidsdag å leve med». Denne parolen ble sentral i den videre kvinnekampen i fagbevegelsen.
Forståelsen av kvinnelønna som et felles problem på tvers av ulike krav ble videreført med opprettelsen av Kvinner på tvers (KPT) i 1993. Et slikt samarbeid på tvers var kontroversielt i LO i 1993, der det fortsatt var forbud både mot egen kvinneorganisering og mot fraksjonering. I 1995 fikk KPT imidlertid positiv omtale fra LOs nestleder Ester Kostøl på Tronheimskonferanse 1995.
Parallelt med KTA og KPT bidro presset fra kvinnene også til at Nordisk ministerråd i årene 1990-1994 gjennomførte et stort informasjons- og kunnskapsprosjekt om likelønn mellom kvinner og menn i Norden. Og før tariffoppgjøret i 1994 kom det første i en rekke faglige fellesutspill fra forbundsnivå. Forbundslederne i Fellesorganisasjonen, Hjelpepleierforbundet, Sykepleierforbundet og Norsk Lærerlag, som til sammen representerte både fagarbeidere og høgskoleyrker, i og utenfor LO, krevde 25 000 i tillegg i året til kvinnedominerte yrker ved tariffoppgjøret. Dette tilsvarte forskjellen mellom kvinne- og mannsdominerte yrker med lik utdanning. Seinere kom kravet om kvinnepott, dvs. egne penger fra regjering/storting til å heve kvinners lønn, fordelt gjennom forhandlinger mellom partene.
Måter å jobbe på
Kvinnenes tariffaksjon var opptatt av at kvinner i ulike bransjer/sektorer ikke hadde et felles språk for å snakke om lønna si. Ulike lønnssystemer (bl.a. ukelønn, månedslønn, årslønn og heltid/deltid) sammen med de tekniske tariffbegrepene gjorde at de ikke forsto verken hva andre faktisk tjente eller kravene deres. Kvinnenes tariffaksjon arrangerte derfor åpne debattmøter der de dokumenterte lønnsforskjellene, og der kvinner i ulike yrker og sektorer fortalte konkret om sin egen situasjon og utfordringene i sin bransje. På disse møtene ble det også snakket høyt om konsekvensene den lave lønna har for kvinners liv. Bl.a. på grunnlag av slike møter sendte Kvinnenes tariffaksjon ut forslag til felles kvinnelønnskrav til tariffoppgjøret i 1988, som flere klubber og foreninger dro nytte av. Det ble samlet underskrifter for kravene i hele landet. Initiativet traff en bevegelse i tida.
I april 1989 holdt Kvinnenes tariffaksjon en konferanse om kvinnelønna i Sagene samfunnshus i Oslo, med et panel med kvinner i ulike yrker, likestillingsombud Ingse Stabel og siviløkonom Torstein Dahle. Sistnevnte dokumenterte at Norge har råd til forbedringer for kvinnene og at det er profittjakta som står i veien. Konferansen hadde gruppediskusjoner om hva en skulle gjøre framover. Et sentralt punkt var å videreutvikle nettverket på tvers av forbund og hovedorganisasjoner og satse på skolering i lønns- og tariffspørsmål. De ville også styrke samarbeidet mellom kvinner i privat og offentlig sektor og den gjensidige støtten, slik at taktikken med å splitte de ulike kvinne- og lavtlønnsgruppene ikke skulle lykkes.
Kvinnenes tariffaksjon ebbet ut, men både forståelsen av kvinnelønna, nettverksbygging mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og gjensidig støtte i konflikter ble videreført med danningen av Kvinner på tvers (KPT) i 1993. I 1995 laget KPT i en kvinnelønnsplattform. Denne satte sitt preg på kvinnelønnskampen på hele 1990-tallet og litt inn på 2000-tallet. Streiker bl.a. i Hotell og restaurant, blant hjelpepleierne og andre grupper i offentlig sektor hadde stor støtte og ga resultater. Men arbeidsgiverne lå ikke på latsida.
Motoffensiver fra arbeidsgiverne og staten
Ulik lønn etter kjønn var opplagt urimelig, og kravene hadde stor støtte. Det ble derfor viktig for makta å fremme andre forklaringer. Særlig populær var, og er fortsatt, forklaringen om at kvinner velger å jobbe i feil bransjer/jobber og satser for lite på karriere, og at det derfor er kvinnenes egen skyld.
Kvinnekampen for høyere lønn og likelønn ble møtt med et nytt lønnssystem i kommunene i 1996, videreført i 2002. Arbeidsgiverne lovet mer penger dersom forhandlerne gikk med på lokale forhandlinger (uten streikerett) og mer individuell lønn. Systemet satte både enkeltkvinner og ulike kvinnegrupper opp mot hverandre, og bidro til splittelse. Forståelsen av at kvinnelønnsproblemet er felles, men tar ulike former, ble svekket.
Allerede i 1992 ble moderasjon slått fast som rettesnor for lønnspolitikken, både fra regjeringen, arbeidsgiverne og LOs ledelse. Rammene for oppgjørene ble strammere og det ble vanskeligere å få gjennom kvinnekrav. Norge skulle ned på lønnsnivået til land vi konkurrerte med, og det var særlig kvinnene i offentlig sektor og lavtlønte kvinner generelt som tjente for mye i forhold til kvinner i andre land. Det må derfor sees som et viktig resultat av kvinnelønnskampen at forskjellen mellom menn og kvinners lønn ikke er blitt større.
Kampen og streikeviljen for kvinnelønnskrav har vært en viktig del av en felles kamp i fagbevegelsen mot de stramme rammene og for at grupper som er blitt hengende etter i utviklingen kan få høyere tillegg.
Forsker Geir Høgsnes oppsummerte betydningen av kampen mot moderasjonslinja i 2002 slik: «Det gir mer rom for de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor når moderasjonslinja tenderer mot å sprekke, slik tilfellet var i 1996 eller at den direkte sprenges som både 1998 og 2000.»
Slik har kvinnelønnskampen vært og er en styrke for hele arbeiderklassens kamp, slik bevegelsen for 6-timersdagen spilte en viktig rolle for gjennomslaget for en halvtimes kortere dag ved tariffoppgjøret i 1986.
Kvinnene i arbeiderklassen som kraft
Kvinnens tariffaksjon var del av en bevegelse som sprang ut av den store økningen i kvinnenes yrkesaktivitet. Kvinnene kom i en kraftig skvis mellom jobben og arbeidet hjemme, og vanlig kvinnelønn var ikke nok til å leve av, langt mindre forsørge barn. Dette presset fram radikale krav og gjorde kvinnene til en kraft for forandring. Det ble tydelig at flere kvinner i lønnet arbeid styrket arbeiderklassen. Kvinnene ga fagbevegelsen økt felles styrke, samtidig som de sto i en egen situasjon og måtte føre kamp for at deres krav skulle bli en del av den felles kampen. I tillegg til kortere arbeidstid og høyere lønn ble krav om lengre svangerskapspermisjon, barnehager, bedre omsorg for eldre og andre offentlige tjenester ført inn i fagbevegelsen.
Nåtida – en ny bølge av protester
Strømpriskrisa sammen med store prishopp på dagligvarer fører til økt fattigdom. Fagbevegelsen protesterer og streiker for politisk kontroll over strømmen. Presset for høyere høyere satser på trygdeytelser øker, arbeidslinja, som straffer de som ikke kan jobbe, møter stadig større motstand. AAP-aksjonen slåss mot NAVs uverdige behandling av de som regnes som for syke til å jobbe og for friske til å få uføretrygd. Fattige, særlig kvinner, står fram med sine historier, og erstatter skam med sinne. Privatisering av offentlige kvinnedominerte tjenester går løs på lønns og arbeidsforhold og ansatte i private barnehager streiker for bedre pensjon. Kvinner organiserer seg og krever – og streiker – for tariffavtaler og regulerte forhold, bl.a. på kaffebarer.
For få folk (les kvinner) i eldreomsorg og sykehus presser de ansatte til det ytterste, og mange slutter i protest fordi de ikke orker å løpe så fort uten å få gitt pasienter og beboere den omsorgen de trenger. Det snakkes om mangel på folk, men i januar 2023 var bare 16% av utlyste stillinger for helsefagarbeidere på heltid. Bunadsgeriljaen har utløst opprør mot en fødsels- og barselomsorg som truer kvinner og barns helse. Det blir tydelig for stadig flere at vi verken vil eller kan ha et samfunn som ikke har råd til menneskene som bor der.
Protestene kan forstås som ulike uttrykk for opprør fra kvinnene mot skvisen samfunnet setter dem i. Samtidig med at presset i arbeidslivet øker, stiller skolen stadig større krav til foreldre, og omsorgsoppgaver både for barn med funksjonsnedsettelser og eldre blir skjøvet tilbake til pårørende, ofte kvinnene. Ting har endret seg, mange menn kjenner på den samme skvisen, men organiseringen av samfunnet og arbeidslivet legger fortsatt det største ansvaret på kvinnene. Fortsatt er kvinnene mest avhengige av velferdsstaten.
Kampene er ikke bare enkeltprotester, de handler om motstand mot kapitalmakt, EØS-avtale, helseforetaksmodell, New Public management og angrep på velferdsstaten. Når de rikeste samtidig tar med milliardene sine til Sveits, og mobiliserer mot økt formueskatt og for private tjenester, blir klasseinnholdet i det som skjer enda mer tydelig.
Samtidig foregår det skarpe kamper om kvinners rett til å bli behandlet som fullverdige mennesker. Abortkampen, kampen mot menns vold mot kvinner, seksuell trakassering og for sexkjøpsloven, er internasjonale kamper om kvinners stilling og rett til et verdig liv.
Kvinnene er (minst) halvparten av arbeiderklassen
Presset er i dag stort på hele arbeiderklassen, og protestene øker. Industriarbeiderne går i spissen i strømkampen, både mot økte utgifter til husholdningene og til forsvar mot nedlegging av bedriftene. Samtidig gir kvinnenes situasjon dem en særlig grunn til å slåss om arbeidstid, lønn og velferdsstat. Situasjonen krever at de ulike delene av arbeiderklassen utnytter sine styrker og muligheter og samtidig både ser, anerkjenner og støtter de ulike kampene og aksjonene som foregår, slik at de kan bygge opp under hverandre.
Kvinnebevissthet kan styrke kampkrafta
Erfaringene fra Kvinnenes tariffaksjon var at kvinnebevissthet, bevisstheten om at vi utnyttes og undertrykkes i samfunnet fordi vi er kvinner, styrker kampkrafta. At en så begrenset organisering kunne få betydning skyldtes at det foregikk store samfunnsmessige endringer i kvinnenes situasjon. I dag trues både det organiserte arbeidslivet og velferdsstaten av en dramatisk råere kapitalisme og fører til bevegelse og opprør. Situasjonen gjør at kvinnebevissthet igjen kan få økt betydning for kampen.
Kvinnebevisstheten er i dag svekket, bl.a. fordi ideen om at vi er så likestilte i dette samfunnet har så stort gjennomslag og kvinnesak ikke står høyt på dagsorden. Det snakkes f.eks. om barnefattigdom, men lite om kvinnefattigdom eller at mange av barna bor i familier med kvinner som eneforsørgere.
For å styrke kvinnebevisstheten og utløse kampkraft, trengs store og små initiativer og aksjoner nedenfra. Jeg vil trekke fram noen erfaringer som kanskje kan være nyttige i dagens situasjon.
Vise fram fakta
Kvinnenes tariffaksjon dokumenterte at kvinner tjener både lavere og likere enn menn fordi de er kvinner. Dette gjelder både på den enkelte arbeidsplass og i den enkelte bransje, også der folk ikke tror det er slik. Den lave kvinnelønna skyldes ikke helt spesielle forhold akkurat hos deg, men setter seg gjennom overalt. For å bryte gjennom likestillingsoppfatningen i dag trengs tilsvarende fakta på ulike samfunnsområder, slik at flere ser at kvinneundertrykkingen er innebygd i arbeidsliv og samfunn. F.eks. til fattigdomsdiskusjonen: Nesten to tredjedeler av de som mottar mathjelp er kvinner, over halvparten bor sammen med barn. Og kvinner har 170 000 kroner mindre inntekt i året enn menn.
Snakke om konsekvensene av kvinners lave lønn og inntekt
Kvinnenes tariffaksjon var opptatt av de store konsekvensene kvinnelønna har for den enkelte kvinne, for kvinners stilling i samfunnet og for samfunnet som helhet. Penger setter rammer for hva slags liv kvinner – og barn av eneforsørgere som er kvinner – kan leve på alle områder, fra hus, mat og klær til kultur og ferier. Penger er makt, både i samfunnet, på arbeidsplassen og i parforhold. Kvinner er fortsatt i stor grad økonomisk avhengige av å ha en partner. Dette kamufleres i ekteskap og samboerskap og kan være vanskelig å snakke om, men blir tydelig ved skilsmisse/samlivsbrudd. Lav lønn er også skambelagt så lenge det forstås som et individuelt resultat av dårlige valg.
Mindre makt i samfunn og arbeidsliv betyr at kvinners kunnskap og erfaringer blir lavere prioritert på alle områder, f.eks. helse. Ved at kvinner snakker mer sammen om konsekvensene, slik vi ser nå, utvikles det både kunnskap og kvinnebevissthet, og skam kan snus til sinne og organisering. Dette er en utfordring til fagforeninger og kvinneaktivister, både sentralt og lokalt og til Kvinner på tvers.
Møteplasser og gjensidig støtte
På møtene Kvinnenes tariffaksjon arrangerte erfarte deltakerne at kvinner med ulike jobber og livssituasjoner må bli kjent med hverandre og dele erfaringer, på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse. Slik lærte de mer om kvinnelønna og skapte grunnlag for både felles kamp og gjensidig støtte. Aksjonen støttet også aktivt aktuelle streiker og ble også invitert på støttemøter der de framhevet kvinneperspektivet i streikene.
Vanlige kvinners liv er preget av både kvinneundertrykking og klasseundertrykking, men ikke som to atskilte fenomener. De er både arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser. De trenger fora som har plass til begge deler, de trenger både kvinnebevissthet og klassebevissthet. Kvinner på tvers er et forum der kvinner er de vanlige og deres interesser legger premisser, samtidig som det er plass til både forskjeller mellom kvinner og ulike syn.
I dag trengs både Kvinner på tvers og andre møteplasser på tvers av kampene som føres enda mer – for å utvikle mer kjennskap og organisert støtte til hverandre, og for å utvikle analysen/forståelsen av samfunnet. Det er mulig å invitere og oppsøke hverandre og skape nettverk lokalt. Den store bevegelsen for 6-timersdagen på 80-tallet var bygd opp av små lokale møter laget av kvinneaktivister og/eller faglige aktivister. Jonas Bals skriver i Streik om betydningen av det organiserte streikestøttearbeidet på 80-tallet. Aktiv kamp møter i dag stor motstand, kvinner i sykehus og omsorgstjenester har knapt streikerett. Desto viktigere er det å organisere breiest mulig støtte.
Avslutning
Rødt er et parti der medlemmene er aktive i ulike folkelige bevegelser og kan være med å utvikle politikk som forener dem mot makta. Fjermeros og Hansen i faglig utvalg i Rødt argumenterer i Klassekampen 23.10.22 for at Rødt skal bygge opp «en organisasjon med faglig-politisk kraft, basert på en tydelig kvinneprofil, en systemkritisk klimapolitikk og en mer solid antikapitalistisk plattform». Dette er et godt utgangspunkt for å sette kvinnenes sentrale kampsaker på dagsorden i utbyggingen av det faglige arbeidet.
Mer å lese
Tekster av Siri Jensen i Rødt/Gnist:
Rødt nr 3. 2009: «To spisser i arbeiderklassens kamp»
Gnist 1/2014: «Snakk fram kvinners erfaringer»
Gnist 04/2022: «Kvinner på tvers 25 år. Kvinneundertrykking og
klasseundertrykking i uskjønn forening.» (Opprinnelig i Gnist 04/18)
Se også Siris kommode www.sirijensen.no
Annen aktuell litteratur
Caroline Criado-Perez 2022. Usynlige kvinner: hvordan mangel på data skaper
en verden for menn. Press.
Kjersti Ericsson 1991. Den flerstemmige revolusjonen. Oktober.
Jonas Bals 2022. Streik! En historie om streik, samhold og solidaritet. Res
Publica.