Intervju
Stian Bragtvedt: Kan du si litt om din egen politiske vei – i AKP, fagbevegelsen og kvinnebevegelsen?
Torill Nustad: Jeg har vært med i AKP siden tidlig på 70-tallet. I 1976 begynte jeg å jobbe i fiskeindustrien, og fra da av prioriterte jeg fagforeningspolitikk og kvinnekamp. Selv om jeg hele tida var med i AKP, RV og Rødt, var det der jeg la hovedkreftene. Hvis vi skal få til reell forandring i samfunnet, må vi vinne oppslutning og få med oss folk. Og den viktigste og største massebevegelsen i Norge er definitivt fagbevegelsen.
Stian: Hvordan opplevde du fagbevegelsen da dere begynte å jobbe der?
Torill: På 70-tallet var fagbevegelsen veldig kontrollert av Arbeiderpartiet. Det var lite medlemsaktivitet, og det var forventa at medlemmene skulle støtte ledelsen til enhver tid. Det som kom, var stort sett sendt ut fra Youngstorget, og Arbeiderpartiet og LO-ledelsen var skjønt enige. Det var en helt annen måte å tenke fagforeningspolitikk på enn det vi tenkte. Vi mente det viktigste var å mobilisere folk til å slåss for krav som kunne forandre livssituasjonen deres. Og da vi begynte med det, så førte det jo straks til at vi utfordra makta i fagbevegelsen lokalt, overalt der vi var, egentlig. Og det blei jo ikke alltid godt mottatt.
Stian: Har du noen konkrete eksempler?
Torill: Da jeg jobba i fiskeindustrien, hadde tillitsvalgte på Kræmerbruket gjort en avtale med ledelsen om at de ikke skulle forholde seg til permitteringsreglene. For noen var det kanskje greit med noen ulønna fridager, men for oss unge som var avhengige av ei lønn å leve av, var det høyst problematisk. Det var en sånn kamp vi førte. En annen kamp handla om 1. mai. I Norsk Nærings- og Nytelsesforbund (NNN) i Tromsø fremma vi støtte til Faglig 1. mai-front (alternativet til venstre for LO) og stilte med egne paroler. Vi hadde mobilisert kollegaer og andre fagorganiserte, og plutselig skjønte fagforeningsledelsen at de ikke hadde flertall for det tradisjonelle LO- og Arbeiderparti-opplegget.
Stian: Du nevner ofte «fei dem ut»-kampanjen mot AKP-ere i fagbevegelsen. Hva var det?
Torill: Det var mange steder en «fei dem ut»-kampanje, i betydningen at AKP-ere skulle ut av arbeidsplassene og i hvert fall ikke få tillitsverv i fagforeninga. Det var nettopp fordi vi utfordra LO-ledelsen og Arbeiderpartiets dominans og makt. Vi jobba på en måte som fikk folk med oss, og vi fremma krav om arbeidstid, lønn og tariffavtaler, likelønn og arbeidsforhold, som bedre verneutstyr.
På Tromsfisk fikk vi organisert folk, de valgte tillitsvalgt og krevde tariffavtale. Da bedriftseieren nekta, gikk de til streik. De fikk ingen støtte fra forbundet lokalt. I stedet ble det satt i gang en stor kampanje for å ekskludere han som var tillitsvalgt fra NNN, fordi han hadde oppfordret til en ulovlig aksjon. Eksklusjonsforslaget ble heldigvis ikke vedtatt.
Men på mange arbeidsplasser fikk vi tillit og AKPere ble tillitsvalgte. Folk ønska jo at fagforeninga skulle spille en aktiv rolle og være noe mer enn en koseklubb. Etter hvert fikk vi også sentrale verv i mange fagforbund. Vi har vært med å endre fagbevegelsen, og det skal vi være stolte av.
Kvinneopprøret i AKP
Stian: En løpende diskusjon i redaksjonen til Gnist er i hvilken grad kvinneopprøret i AKP henger sammen med kampen mot Arbeiderpartiets hegemoni i fagbevegelsen. Hva tenker du om den sammenhengen?
Torill: Umiddelbart kjøper jeg ikke den. Kvinneopprøret i AKP dreide seg mye om mannssjåvinismen i partiet og partiets mangelfulle kvinnepolitikk: analysene, politikken og kulturen. Men kvinnene i AKP reiste også krav i fagbevegelsen. Vi reiste tidlig kamp mot seksuell trakassering på arbeidsplassene og i fagbevegelsen og vi krevde likelønn. Kvinner i kvinnedominerte yrker tjente mindre fordi arbeidet deres ble lavere verdsatt enn menns arbeid. Og vi reiste kravet om sekstimersdag, sånn at kvinner kunne stå i full jobb og samtidig ha mulighet til å ta seg av unger og delta i samfunnet.
Kvinners liv og arbeid har alltid blitt usynliggjort, også i kommunistiske og marxistiske bevegelser. Arbeiderklassen ble ofte definert som industriarbeidere, gjerne menn med hjelm. Men hva med kvinner i offentlig sektor, i kommune-Norge, i helse og omsorg og i næringsmiddelindustrien? Var ikke de en del av arbeiderklassen?
Kvinner i AKP samla seg og utvikla ny politikk, blant annet om «to spisser i arbeiderklassen»: industriproletariatet og kvinner i offentlig sektor. Vi krevde at AKPs analyser måtte gjenspeile kvinners liv: kvinnelønn som ikke var ei lønn å leve av, mangelen på barnehager, menns vold mot kvinner og kvinners rett til arbeid, kropp og seksualitet. Vi var lei av å bli usynliggjort og krevde makt og innflytelse i partiet. Valget av Kjersti Ericsson som partileder var en stor og viktig seier for kvinnene i partiet og kvinneopprøret forandra AKP.
FAKTABOKS:
To spisser
Siri Jensen og Kjersti Ericssons «to-spiss»-teori var et forsøk på å utvide forståelsen av arbeiderklassen og hvor den mest dynamiske klassekampen foregikk. I stedet for å se industriproletariatet – ofte forestilt som mannlige industriarbeidere – som den eneste sentrale kraften, pekte teorien på at arbeiderklassen hadde to spisser: industriproletariatet og kvinnene i offentlig sektor. Kvinner i helse, omsorg, kommune og andre velferdstjenester var ikke et tillegg til klassekampen, men en avgjørende del av den. Teorien gjorde det mulig å forstå likelønn, sekstimersdag, barnehager og kampen mot lav verdsetting av omsorgsarbeid som både kvinnekrav og arbeiderklassekrav.
Stian: Sekstimersdagen fikk stor oppslutning?
Torill: Ja, kampen om sekstimersdagen fikk voldsom oppslutning på 80-tallet, ganske kjapt. Det morsomme var at NNN var det første forbundet i LO som vedtok krav om sekstimers arbeidsdag på landsmøtet i 1985. Flere kom etter. Det var et offensivt krav, og det gjenspeilte behovet til mange som var ute i jobb. I 1987 fikk vi den siste arbeidstidsreduksjonen i Norge, fra 40 til 37,5 timer. For mange av oss var det første skritt på veien til sekstimersdagen. Men sånn gikk det jo ikke.
Sosialdemokratiet i fagbevegelsen
Stian: Når begynte Arbeiderpartiets hegemoni i fagbevegelsen å svekkes?
Torill: Jeg tror svekkelsen skjedde gradvis, mange steder omtrent samtidig. Det kom mange nye unge folk inn i arbeidslivet som prioriterte fagbevegelsen og tok verv. Det var mange kvinner fra AKP, Kvinnefronten og kvinnebevegelsen som stilte krav. Og mange gamle i fagbevegelsen, som gjerne var Arbeiderparti-folk, var grunnleggende enige med oss i mange krav. Gjennom dette endra vi maktforholda. Vi ble mer akseptert og tatt inn i varmen fordi vi leda sterke fagforeninger lokalt og bygde dem opp.
Stian: Ble også AKP og den radikale venstresida endret av å bli mer akseptert?
Torill: Det ville vært dumt om vi ikke hadde endra oss. Vi utvikla god politikk for de fagforeningene og forbundene vi jobba i, og jobba langsiktig for oppslutning. Vi var uenige med sosialdemokrater om mye, men vi kunne være enige i kampen for pensjon og likelønn. Mange trengte også en radikal stemme som kunne si ting det var vanskeligere å si som Arbeiderparti-medlem.
Det er alltid en fare for at du forandrer deg fordi du kommer i høye posisjoner. Da er det viktig å ha et parti, ei gruppe og et fellesskap som kan diskutere hva man holder på med og korrigere kursen hvis man går for langt. Men det viktigste var å bygge enheten i fagforeninga og få folk til å slutte opp om offensive krav.
Frontfaget
Stian: Gnist har tidligere hatt kritikk av frontfaget. Du skrev selv om det i Gnist i 2012. Mener du det samme i dag?
Torill: Nei, jeg er mye mindre kritisk til frontfaget i dag enn jeg var da. Jeg tenker at frontfaget i dag er et viktig redskap for fagbevegelsen, spesielt i privat sektor. Det handler om å slåss fram kollektive tariffavtaler som sikrer gode ansettelsesvilkår og lønnsvilkår for ansatte over hele landet. I mange sektorer og bedrifter er organisasjonsgraden veldig lav eller ikke-eksisterende . Mange forbund hadde ikke hatt sjanse til å slåss gjennom den lønnsutviklinga folk faktisk har fått de siste tiårene, hvis ikke Fellesforbundet hadde tatt den kampen i frontfaget. Høytlønte industriarbeidere streiker for andre, eller mot sosial dumping. Det er solidaritet i praksis.
Stian: Hva er det frontfaget får til som andre deler av fagbevegelsen ikke ville klart alene?
Torill: Fellesforbundet slåss ikke bare for de høytlønte i industrien. De slåss for en solid lønnsutvikling for alle, med generelle kronetillegg, heving av minstelønn og allmenngjøring av tariffavtaler. Ansatte i Hotell- og restaurant hadde ikke fått gjennomslag for mange av sine krav hvis de ikke hadde vært koblet på styrken til Fellesforbundet og frontfaget. Det hadde heller ikke reinholderne i Arbeidsmandsforbundet og flere andre. Høytlønna industriarbeidere har i flere oppgjør streika for å heve minstesatsene i tariffavtalene og høye generelle kronetillegg slik at de med lav lønn også skal sikres lønnsutvikling og demme opp for sosial dumping. Det som skiller fagbevegelsen i Norge og spesielt LO fra mange andre land i Europa, er at vi har bevart med kollektive tariffavtaler og stiller krav om en sterk offentlig sektor.
Stian: Så for deg handler det også om å bevare det kollektive lønnssystemet?
Torill: Ja. Det er helt avgjørende. Særlig i privat sektor, men også i offentlig sektor, har frontfaget og de kollektive oppgjørene bidratt til at brede grupper får del i lønnsutviklinga. I staten mener jeg fagbevegelsen har blitt vingestekka de siste årene, særlig med tariffoppgjør der mer og mer skal fordeles lokalt og individuelt. Når alt blir lokale forhandlinger, ofte i prosent og på individuelt grunnlag, øker forskjellene. Da mister man mye av den kollektive styrken. Beklageligvis går Akademikerne og Forskerforbundet i spissen for denne politikken i staten.
Stian: Men mange sier at frontfaget står i veien for likelønn og offensive krav?
Torill: Frontfaget er normgivende, ikke et absolutt tak. Det går an å utfordre og forandre det. LO har jo flere ganger sagt at grupper som blir hengende etter i lønnsutviklinga, bør reise krav om mer enn ramma. Da handler det om kampstyrken til de ulike forbundene og om de faktisk er villige til å ta den kampen. Hvis forbund i kommune eller stat bare sier at de godtar det samme som frontfaget, så har de godtatt det. Da lar de Fellesforbundet definere lønnspolitikken deres, og det er jævla defensivt.
I tariffoppgjøret i 2010 fremma fagbevegelsen i offentlig sektor krav langt ut over rammene i frontfaget. Fagbevegelsen i staten førte an og krevde en likelønnspott i tillegg til ramma i frontfaget og de fikk gjennomslag. Det ble et såkalt justeringsoppgjør hvor potten ble fordelt til kvinnedominerte yrker og stillingskoder og hvor lavlønte yrker ble prioritert. Turid Lilleheie, leder i Norsk Tjenestemannslag (NTL) skal ha en stor del av æra for denne seieren. Likelønnspott ble også gitt i kommunene og i helsesektoren. Likelønna gjorde et hopp. Men året etter gikk mannsdominerte yrkesgrupper i staten til kamp for høye tillegg og vant fram. Dermed nulla de ut likelønnsoppgjøret i staten.
Stian: Så når kritikere sier at frontfaget står i veien for offensive lønnskrav, vil du si nesten det motsatte?
Torill: Ja, i hvert fall i privat sektor. Frontfaget fremmer offensive krav i privat sektor. Hadde det ikke vært for frontfaget, hadde ikke privat sektor hatt mange landsomfattende tariffavtaler med høye generelle kronetillegg som omfatter alle ansatte. Når noen sier at frontfaget er et hinder, må de også svare på hva alternativet er. Skal hver gruppe stå aleine? Da vil mange av de svakest organiserte komme dårligere ut.
Stian: Men kan man da si at frontfaget, slik situasjonen er nå, kan være en fordel for kvinnekampen?
Torill: Ja, i hvert fall for kvinner som jobber i privat sektor. Men i tariffoppgjør handler mye om hvordan potten eller ramma fordeles og hvilke krav som fremmes. Hvis frontfaget får en ramme, og kommunesektoren eller staten bare sier at de godtar det samme, så har de jo godtatt det. Men det er fullt mulig å reise krav som prioriterer lavlønte og kvinnedominerte grupper. Det handler ikke bare om ramma, men om fordeling, krav og kampvilje. Jeg er skuffa over at LO stat de seinere åra ikke har vært villig til å bruke streikevåpenet for en solidarisk lønnspolitikk hvor de generelle tillegga gis sentralt og sikrer alle en lønnsutvikling.
Stian: Du mener altså at likelønnsproblemet ikke kan forklares med frontfaget alene?
Torill: Nei. Kvinners arbeid har til alle tider vært verdsatt lavere enn menns. Tradisjonelt var mannen familiens hovedforsørger og kvinnener var en reservearbeidskraft. Fram til ca. 1960 var det lov å betale kvinner lavere enn menn, også når de gjorde samme arbeid. Denne tradisjonen og holdninga sitter dypt. Menns lønn økes i yrker med lav rekruttering. Det skjer ikke i kvinnedominerte yrker. Her har vi fortsatt en lang vei å gå.
Likelønna i sykehussektoren har gått tilbake, men det skyldes ikke frontfaget. Det skyldes blant annet et direktørsjikt med veldig høye lønninger og lokale forhandlinger hvor det gis prosentvise tillegg der leger og andre høytlønte grupper hele tiden får mer i kroner enn sykepleiere, helsefagarbeidere og andre. Da øker lønnsforskjellene. Det skyldes ikke frontfaget, men maktforholdene internt mellom ulike grupper og måten lønnssystemet er skrudd sammen på.
Stian: Skal Rødt ha en strategi for fagbevegelsen, eller skal fagbevegelsen forme sine egne krav?
Torill: Rødt bør ha ei linje for arbeidet i fagbevegelsen. Vi bør prioritere kampen for sekstimersdag, likelønn, landsomfattende tariffavtaler og generelle kronetillegg. Men Rødt definerer ikke hva fagbevegelsen skal mene. Fagforeninger og forbund har landsmøter og vedtar sin politikk. Vår rolle er å fremme krav, vinne oppslutning blant medlemmer og ta kampene i fagbevegelsen.
Stian: Hva betyr det å skape press nedenfra?
Torill: Vår rolle har alltid vært å fremme aktivitet og reise diskusjoner på arbeidsplasser, i fagforeninger og forbund for å vinne oppslutning. Og vi stempler ikke dem som er uenige med oss som fiender. Jeg har jobba godt sammen med mange lojale Arbeiderparti-folk i NTL. Vi var enige i NTLs politikk, og det var den vi slåss sammen om. Derfor er det viktig hva slags politikk forbundet vedtar – og at den ikke bare blir papirvedtak.
Stian: Rødts suksess bør altså ikke måles i hvor mange profilerte Rødt-folk som sitter høyest mulig i systemet?
Torill: Nei. Det viktigste er om vi får gjennomslag for politikken vår. Hvis ingen fremmer kravet, blir det ingen diskusjon og ingen vedtak. Det gjelder å ha folk som kan argumentere, bygge allianser og skape oppslutning om en god politikk. For meg var det alltid viktigst å bygge en sterk fagforening lokalt. Det er der styrken ligger.
Stian: Hvordan kan Rødt unngå å bli et parti der medlemmene først og fremst mobiliseres til valgkamp?
Torill: Det viktigste er fornying, skolering og utadvendt arbeid, at vi er aktive og deltar i klassekampen, kvinnekampen, internasjonale solidaritetsbevegelser og anti-rasistiske kampen for å nevne noen. Rødt har fått mange nye medlemmer, også mange nye tillitsvalgte. Det gir et veldig godt grunnlag for å skolere folk, bevisstgjøre folk og danne arbeidsgrupper som kan komme på offensiven i fagforeningene, både lokalt og sentralt. Hvis vi ikke klarer å erstatte de mange erfarne tillitsvalgte som går av med pensjon, er vi ille ute.
Stian: Så parolen er skolering?
Torill: Ja, skolering er kjempeviktig. Og at vi er utadvendte og tydelige på hva vi ønsker og hva vi holder på med. Vi må ikke sitte og krangle internt og være usynlige for folk. Det er ute på arbeidsplassene og i massebevegelsene kampen står.
Uttrekkssitat:
“Hvis forbund i kommune eller stat bare sier at de godtar det samme som frontfaget, så har de godtatt det. Da lar de Fellesforbundet definere lønnspolitikken deres, og det er jævla defensivt.”
“Vi må ikke sitte og krangle internt og være usynlige for folk. Det er ute på arbeidsplassene og i massebevegelsene kampen står.”
“ Frontfaget fremmer offensive krav i privat sektor. Hadde det ikke vært for frontfaget, hadde ikke privat sektor hatt mange landsomfattende tariffavtaler med høye generelle kronetillegg som omfatter alle ansatte. Når noen sier at frontfaget er et hinder, må de også svare på hva alternativet er. Skal hver gruppe stå aleine?”