Kapitalismen har en helt unik historisk funksjon ved å ta fra oss noe av det mest menneskelige i oss og gjøre den til en vare. Dette gjør at vi går rundt med et tomrom i vår menneskelige sjel. Et tomrom som kan fylles med et innhold. Høyresiden vil fylle det med individualisme, fremmedfrykt, kvinnehat med mer. Mens det er kun marxismen som gir oss svaret på hvordan dette tomrommet kan fylles på en måte som vil løse problemet.

Mitt perspektiv på å lese og forstå Marx og marxisme handler om å finne hvordan vi kan bekjempe kapitalismen. Karl Marx sine analyser handler for meg ikke bare om å forstå hvordan kapitalismen fungerer, men også grunnleggende om hvordan bekjempe den. For å kunne gjøre effektiv motstand mot kapitalismen, trenger vi å forstå hvordan den fungerer. På oss som mennesker, på relasjonene med andre mennesker, på vårt forhold til varesamfunnet og ikke minst i forhold til produksjonsmidlene, som skaper dette vareproduserende samfunnet. 

Med fremmedgjøring mener vi noe mer enn at noe bare føles fremmed for oss. Marx bruker det for å beskrive at noe som arbeideren egentlig produserer blir fremmed for henne gjennom produksjonsprosessen. Hun produserer under kapitalismen ikke fordi hun trenger gjenstanden eller det hun skaper i verden, men fordi hun trenger lønn. Hun blir derfor på et samfunnsmessignivå likegyldig til hva hun produserer.

Jon Egil Brekke sammenfatter fremmedgjøring i arbeidet som: 

-Arbeideren og arbeidsproduktet er fremmede for hverandre, arbeideren fratas produktet, produktet legges til kapitalen, som står overfor arbeideren som en fiendtlig makt. Menneskets tilegnelse av et objekt (fra naturen) er samtidig arbeiderens avståelse av samme objektet. Arbeidet produserer økende privateiendom på den ene siden og økende fattigdom på den andre.
-Arbeideren er fremmed for seg selv mens arbeidet pågår, arbeidsprosessen tilhører ikke ham selv, men en annen, og han selv tilhører en annen mens han arbeider. Han iverksetter en annens vilje og gir avkall på sin egen. Han arbeider ikke ut fra indre trang, men ut fra ytre tvang.
Den bevisste forming av omgivelsene, som er menneskets kjerne og artskjennetegn, blir noe fremmed for arbeideren. I stedet for grunnleggende livsutfoldelse blir arbeidet et middel for å overleve rent fysisk. Menneskets frihet blir trengt tilbake til rent dyriske funksjoner, som å spise, drikke og avle barn. I beste fall kan arbeideren utfolde seg hjemme, utenfor arbeidet.
-Som følge av dette står mennesket fremmed overfor seg selv, overfor andre mennesker, og overfor samfunnet generelt.

Jeg mener fremmedgjøringa også eksisterer utenfor vår direkte posisjon i produksjonen. Menneskelige handlinger, oppførsel og relasjoner blir gjort om til varer under kapitalismen og på den måten fremmedgjøres vi fra oss selv. 

Fremmedgjort fra sang

La meg bruke musikk som et eksempel. At musikk er grunnleggende viktig for menneskeheten er vanskelig å komme unna. Vi har funnet arkeologiske rester av menneskelagde instrumenter som er eldre enn språksenteret i hjernen vår. Før vi lagde instrumenter er det logisk å tenke at vi lagde musikk med vår egen kropp som instrument. 

Gjermund Kolltveit peker på i sin bok Sang som våpen at synging er en kroppslig opplevelse. 

«Å synge reduserer nivået av stresshormonet kortisol, og styrker dermed immunforsvaret. Sangen stimulerer en rekke signalstoffer som endorfiner, dopamin og oksytocin. Dette er stoffer som gjør oss glade og mer positivt innstilt til samarbeid». 

Sang og musikk har i alle tidsepoker vært viktige for mennesket. I middelalderen måtte man ha vært gal hvis man ikke sang mens man bakte. Og sang var vanlig i fabrikklokaler helt til maskinene ble så støyete at sangen druknet. På NRK finnes det et klipp med en som leder arbeidet med kabeltrekking ved hjelp av sang, noe som har dødd ut med at maskiner har tatt over for menneskelig muskelkraft. I dag er sang mye sjeldnere i hverdagen og ikke minst i arbeidshverdagen. Vi sitter som regel halvflaue og synes det er vanskelig å synge Gratulerer med dagen sammen med kollegaer. Musikk i arbeidshverdagen høres gjennom små propper i øret for å stenge ute arbeidsfellesskapet, skape rom for å unngå forstyrrelser, framfor å samle og bygge fellesskap. 

At musikk er et grunnleggende menneskelig uttrykk, ser vi når små barn synger spontansang i barnehagen. Spontansang er improvisert sang uten forhåndsdefinert tekst, melodi eller rytme. Sakte, men sikkert, forsvinner sangen fra barnet etter hvert som det blir voksent. Noe av det handler jo om å bli selvbevisst sin egen stemme, og stemmeskiftet hos gutter. Men det handler også om at man blir møtt med musikk som vare. Denne varen står i sterk kontrast til den musikk vi lager selv. Mens vår egen sang er kanskje litt falsk, undersøkende, har et fleksibelt forhold til rytme eller melodi. Musikken som vare er ofte godt produsert, utøvd av folk med lang trening og høy kompetanse. Polert av produsenter og forbedret i miksen. Dette er den ferdig polerte, godt produserte musikken som vi møtes over alt i samfunnet. Musikk som ikke lenger er først og fremst menneskelig uttrykk, men en vare som selges på et marked. 

Det at musikk og andre kreative menneskelige uttrykk blir varegjort gjennomsyrer samfunnet. Det som burde vært grunnleggende menneskelige uttrykk blir gjort til ikke gode nok. Vi sammenligner det med varene og finner fort ut at det vi selv holder på med ikke kan måle seg. Men istedenfor at vi finner ut at målestokken er feil så fremmedgjøres vi fra våre egne kulturuttrykk. Bare se når kulturbevisste folk blir portrettert i Klassekampen eller tilsvarende aviser, når de blir spurt om siste kulturopplevelse, svarer alle med en vare de har kjøpt, ingen svarer med noe de selv har gjort, at de sang for barnet sitt eller tegnet en tegning. De svarer alltid med at de har kjøpt en vare, som en teaterforestilling eller konsertbillett. 

Et sort hull

Min påstand er at denne fremmedgjøringa gjør noe grunnleggende med oss mennesker. Den skaper et hull vi ikke veit hvordan å fylle. Fremmedgjøringa er fordekt for oss gjennom varesamfunnet så ser vi ikke umiddelbart løsninga. Vi blir rastløse mennesker på jakt etter noe å fylle hullet med. Og ting å fylle det med er kapitalismen eksperter på å tilby oss. Samtidig er det som å kaste ting inn et sort hull, det suger til seg materien, og vi jager igjen nye varer for å fylle hullet. 

Dette tomrommet har sjelden en arbeider råd til å fylle på med det hen får utbetalt i lønn. Derfor har det oppstått en stor ideologiprodusent som forteller oss fortellinger om hvordan vi kan håpe på å bli rike nok. Vi får YouTube-kanaler laget av millionærer som fører propaganda for en livsstil som er uoppnåelig og samtidig framstår som den mest realistiske løsningen. Vi kan alltid håpe på å vinne en av MrBeast sine konkurranser eller trekke 7 rette i lotto. En strategi for å komme ut av posisjonen i produksjonen basert på hell og lykke. Det er mer en ideologisk drøm enn reell strategi. Den andre strategien som er tillatt under det kapitalistiske hegemoniet er middelklassestrategien, å jobbe hardt for å heve seg over andre, gjennom studier og kultur. Det er heller ikke en reell strategi for å fylle hullet. Kun en strategi som er med på å holde andre folk nede istedenfor å gjøre noe med problemet. Jeg har skrevet mer om disse to strategiene i artikkelen Klassestrategi på TV i Gnist nummer 1 2020.   

For alle som ikke passer inn i disse to strategiene blir møtt av en høyreside med åpne armer, som forer de med at kvinnehat, transhat og rasisme som kan fylle det hullet kapitalismen har skapt. 

Det er her dagens utfordring ligger. Hvordan presentere en visjon om et annet samfunn som ikke bare fyller det hullet kapitalismen skaper i livet vårt, men også gjør noe grunnleggende med samfunnet. Slik at hullet ikke lages i første omgang. Det krever en kommunistisk strategi om å uttrykke at vi vil vekk fra dette, og samtidig tar kampen konkret mot kapitalismen vesen der vi møter det i dagliglivet. Det er dette som er venstresidas virkelige utfordring. Den kan ikke bare løses med politiske brødkrav. Men visjoner om grunnleggende endring. At vi kan endre strukturene og kulturen i samfunnet som opprettholder og forsterker klassesamfunnet, rasismen, kvinnehatet og transfobi (med mer).

Dette er en kamp som må føres mye bredere enn det snevre rommet for den parlamentariske politikken. Det er en kamp som foregår langt utenfor det vi normalt tenker på som politikk, men likevel er viktige for å etablere ideer i vårt samfunn. Her spiller kunst og kulturarbeidere, kunstnere og artister viktige roller. Men også nymotens roller som influenser i sosiale medier. De spiller en rolle som ideologiprodusenter i vår tid. 

På samme måte som Thatcher og Reagan sitt inntog med høyrepolitikk førte til en bølge av radikale kunst og kulturuttrykk, ser vi i dag det samme med Trumps MAGA-fascisme. Det er ikke mangel på de som har et behov for å uttrykke sin motstand. Det har gitt oss et helt nytt lydspor til kampen mot undertrykking på tvers av sjangere. Fra Bob Vylans slagkraftige hiphop til folkpopens Carsie Blantons skarpe tunge. Palestinaflagg veives og anti MAGA budskap ropes ut på de store festivalscenene. De samme artistene møtes med forsøk på sensur og knebling av ytringer. Det tydeligste eksempelet er kanskje rettsprosessene mot Kneecaps Mo Chara, som ble siktet av den britiske staten for terror for å vifte med et flagg. 

Gjenvinne vår egen stemme

Fortsatt strømmer det på med nye lag av uredde venstreorienterte artister, som tar opp små og store verdensproblemer og urettferdigheter. På samme måte som Madonna sto opp for homofile og Hiv-smittede eller Public Enemy mot rasismen på 80-tallet, så trenger vi også i dag artistene som går i front mot Maga-fascisme og transhat. De skaper inspirasjon og engasjement til kampen som ikke kan undervurderes. Samtidig er det også motstand pakket inn som et produkt, en vare, i kapitalistiske økonomien. Nye kulturelle uttrykk blir sugd inn i det sorte hullet og spyttet ut igjen med prislapp og strekkode. Derfor må en kommunistisk kulturstrategi gå utover å bare få artister til å ha bra budskap. Vi må lage en ide om hvordan gjenvinne vår egen stemme.

Er ikke det å gi arbeiderklassen stemme, og med det makt til å endre samfunnet selve essensen i det vi kaller kommunisme? Vi må derfor ha en kulturstrategi som vil oppheve varesamfunnets makt over kulturen vår. En strategi for at arbeiderklassen ser sine egne kulturelle bidrag som verdifulle, og med det anerkjenner den kulturen vi har i hverdagen. Den kulturen som ligger i å nynne på en melodi eller tegne en tegning. At det er kultur å lære seg et nytt instrument, bake brød eller spikke med kniv.  

Arbeiderbevegelsen i alle avskygninger har hatt et bevisst forhold til det å bygge bevegelse gjennom kultur. Allerede i 1850 i Marcus Thranes arbeiderforeninger ble det laget sangbok, redigert av Typografen P.W. Bergh. Og siden den gang har sang blitt brukt for å skape samhold, kamplyst og engasjement. Den har virket internt på bevegelsen for å styrke samholdet, definere hvem vi er. Sangen bidrar til endring fra et egosentrisk perspektiv på verden til et fellesskap perspektiv. Utad ble sang brukt retorisk for å fortelle om politiske kamper, hvorfor vi måtte slåss og hva som var utfallet. Sanger for å overtale folk følelsesmessig for å støtte bevegelsen. Når man synger et budskap blir det ofte sterkere emosjonelt, enn bare å høre et foredrag eller lese en løpeseddel. Knut Kjeldstadli skriver at «Nettopp det å synge i fellesskap er det sentrale» om hvorfor allsang er så viktig for arbeiderbevegelsen.

I dag synges det mindre i fellesskap, melodiene som nynnes på er sjelden en identitetsmarkør om hvilken side du står på. Mange tror de ikke kan synge, har aldri lært å spille et instrument eller gjøre andre kreative uttrykk. Det gjør at mennesker over generasjoner har blitt mer isolerte fra hverandre. Arbeidslivet behandler oss ofte som utbyttbare maskindeler, men kanskje noe av det også skjer i det sosiale livet. Ensomhet diskuteres som om det er en av vår tids største utfordringer. Men henger ikke følelsen av ensomhet sammen med hvordan kapitalismen gjennomsyrer livene våre? Det er få som har noe quickfix på ensomhet, men det er kanskje fordi det er et økonomisk system som splitter oss opp i individer og hindrer oss å se fellesskap. Det er å synliggjøre fellesskapet som må være en byggestein i en kommunistisk strategi. Da må vi skape liv der man uttrykker seg kulturelt, som et helt menneske. Ikke aleine, men i fellesskap.

Historisk har arbeiderbevegelsen vært en opplysningsbevegelse. Arbeiderbevegelsen var ikke bare opptatt av å opplyse om hvordan kapitalismen fungerte, hvordan vi kunne avskaffe den eller om arbeiderens viktige rolle i den. Det var en bevegelse som var opptatt av at arbeiderklassen fikk tilgang på kunnskap om kosthold, idrett, seksualhelse og ikke minst kultur. Man organiserte idrettslag, kunnskapsdeling blant husmødre, sangkvelder, barne- og familieorganisasjoner og mye mer. Man hadde en idé om å være en bevegelse langt ut over det direkte ideologiske eller opp mot hva som skjedde i folkevalgte organer. Etter hvert har det blitt mindre og mindre av det. I dag er det nesten kun de konkrete sakskampene gjennom aksjoner og demonstrasjoner og den folkevalgte politikken som er igjen, med noen innslag av studiesirkler om politikk og ideologi. En breiere bevegelse for å bedre arbeidsfolks liv både konkret og strategisk tas det ikke tak i. Det er kanskje for langt unna hva som kan være partienes rolle innenfor dagens ideologiske system? Noen av rollene er også overtatt av en utbygd velferdsstat. Og det er vi jo tilhengere av. Likevel så bør vi tenke at det er viktig å plukke opp igjen opplysningsidealet hvis vi vil bygge en bevegelse som vil endre historiens utvikling. At vi må gi folk kunnskap og midler for å uttrykke seg selv og fylle det sorte hullet fremmedgjøringa skaper. Det er ofte en rettighet som er urettferdig fordelt i samfunnet. Den blir fordelt enten via arv eller markedet, men som kommunister bør vi ha en ide om at vi vil fordele dette til flere. Det betyr ikke at alle skal bli profesjonelle musikere og kunstnere. Det betyr at vi sloss for å la kreativitet være en del av mennesket, at kulturen kapitalismen vil stivne og gjøre om til varer, heller kan leve fritt, være personlig og ikke for noen større grunn enn at det er med å gjøre et menneske helt. Så spre en liten melodi som ikke er skrevet ned, om frihet som ikke enda finnes et sted, dans et dansetrinn for å minne på at vi er i bevegelse. 

Hvor har det blitt av visjonene? Og trenger vi dem for å vinne en ny generasjon? Venstresida må kanskje se bakover til Rudolf Nilsen for å kunne se framover og igjen tørre å prate om revolusjon.

Da jeg var ung revolusjonær trodde jeg at jeg skulle ha opplevd revolusjonen nå. Slik gikk det ikke, men fortsatt er man revolusjonær. Verden og menneskeheten trenger fortsatt revolusjon. En vesentlig endring i hvordan vi organiserer livene våre, økonomien og vårt forhold til naturen, oss selv og våre medmennesker. Vi lever i en kald og kynisk kapitalisme, der medmenneskelighet er unntakene, som gjør at vi ikke fryser i hjel, framfor regelen.

Mange opplevde nok venstresida som litt smal da vi snakka om revolusjon på 2000-tallet. Skal man få til en revolusjon i praksis og ikke bare snakke om det, så er det nødvendig å breie seg ut. Man må adressere politiske spørsmål som har bred appell hos arbeiderklassen. Klassen de fleste tilhører i Norge. Med denne erkjennelsen har ytre venstre blitt mer populært og breiet seg ut de siste 20 åra. Samtidig har det blitt mindre og mindre revolusjon og Marx i monitor, mer og mer gode brødkrav og populære venstrestandpunkt. Vi trodde vi hadde funnet vinneroppskriften som kunne flytte det politiske landskapet til venstre.

Samtidig skjedde det noe, de engasjerte visjonære unge ble unge voksne og pragmatiske. Det åpnet også muligheten opp for at den pakka venstresida tilbød ungdommen ble stjålet rett under nesa på oss. Ved skolevalgene på 2020-tallet har den unge høyresida fosset frem. I forkant av høstens valg er Frp det største partiet blant studenter. Høyresida har laget en budskapspakke som når frem til unge menn. Et budskap som flørter med dårlige holdninger ovenfor kvinner, homofile og minoriteters rettigheter. I Gnist-samtalen med Claus Jervell i Gnist nummer 1/25 peker han på at mange unge menn mener i dag likestillingen har gått for langt. Men at det ofte er andre problemer som møter unge menn. For det store flertallet av unge menn er disse kjønnsproblemene egentlig et uttrykk for at de tilhører en klasse uten privilegier. Unge menn (som resten av arbeiderklassen) føler seg fremmedgjort av kapitalismen. Høyresida tilbyr dem kjønn som forklaring og kvinnehat som strategi for å løse problemene. Mens venstresida har vært så opptatt av brødkrav at de har helt glemt hvordan formulere et budskap om frigjøring. Løsninger på utfordringer som ikke løses med en enkelt reform, men grunnleggende endringer av samfunnet.

Etter min mening er essensen i ordet kommunisme ikke et utopisk drømmesamfunn der alt har blitt bra, men en prosess der arbeiderklassen frigjør seg fra utbytting og fremmedgjøring. Det grunnleggende kommunistiske er arbeiderklassens frigjøring. Å jobbe for en slik frigjøring er det som i praksis er å være en kommunist.

En fremmedgjort tilværelse

På marxistiske studiesirkler er vi ofte flinke på å forklare hva utbytting er og hvordan den fungerer. Mens fremmedgjøring blir behandlet sekundert eller forbigått. Dette er egentlig veldig synd da det er dette begrepet som sier noe av hva som er fryktelig galt med kapitalisme og hvordan det former oss. Det klassiske eksempelet på fremmedgjøring er at under kapitalismen så slutter vi å produsere fordi vi trenger en ting. Vi produserer fordi vi får lønn. Hvorfor vi får det er i utgangspunktet likegyldig. Det samme forholdet har kapitalisten. Han investerer ikke fordi han trenger det maskinene produserer, men fordi han kan sitte igjen med profitt. Hele samfunnet bygger på en likegyldighet til hva som produseres. De fleste produksjonslinjer er i dag så splittet opp i oppgaver, prosesser og lokasjoner så mange ser ikke hva vi er med på å lage. Vår oppgave i produksjonen i samfunnet blir blind for å se helheten. På denne måten fremmedgjøres vi fra hva vi skaper i vårt korte liv på jorda. Det er helt fremmed for oss.

Det er det samfunnsmessige økonomiske system kalt kapitalismen, som ser på oss som utbyttbare maskindeler. Hvis man tenker på proletarisering som en relasjon vi har blitt mer eller mindre utsatt for. Der det er en kraft i kapitalismen som trekker mot å behandle alle som roboter og maskindeler. Vi som mennesker ønsker selvsagt å være noe mer. Det at hva vi produserer i livet kobles fra oss som person skaper en enorm dissonans for oss mennesker. En tilstand vi som mennesker ikke er veldig fornøyd med å befinne oss i, men som det er vanskelig å se og forstå sammenhengene av. Det finnes det også en motkraft. Dette er et utgangspunkt for motstand mot fremmedgjøringa. Ofte er den individuell, ved at man slutter, søker seg en annen jobb og håper den er mer meningsfylt. Men kampen kan også være kollektiv. Både formelt gjennom lover og tariffavtaler som gir medbestemmelse og formelle påvirkningsmuligheter. Men også uformelt gjennom sosiale normer eller hva som oppfattes som rimelig bruk av styringsrett og hva som er rimelig at man selv bestemmer over eget arbeid. Det er alltid krefter som prøver å styrke styringsretten, standardisere og frata oss de menneskelige sporene i arbeidet. Når vi sloss mot det, gjør vi kommunisme.

Men også utenfor jobb utsettes vi for fremmedgjøring. For eksempel når vi bombarderes med reklame og påvirkning, er det ofte med budskap om å kjøpe eller oppleve dette, så vil det fylle et menneskelig behov. Vi handler med et ønske om å tilfredsstille suget etter å være menneskelig. Tingene og tjenestene vi får tilbake klarer aldri helt å tilfredsstille oss og vi ser igjen på nytt til markedet for å fylle det tomrommet.

Samtidig sprer kapitalismen en ideologi om å behandle menneskelige relasjoner som ting. Varene har blitt menneskeliggjort, mens relasjonene våre blir tingliggjort. Med framveksten av sosiale medier på internett er dette mer intenst enn før. Se på hva som blir servert som løsning for unge menn på savnet av menneskelige relasjoner. Et budskap om å se på kvinner som gjenstander og ikke mennesker. Man skal lykkes med dyrere dater og maskulin framtoning. Og det skal betale for tilgang hos jentene. Det er et budskap om en relasjon der vi er mer gjenstander enn mennesker overfor hverandre.

I savnet etter mennesker å forholde oss til, snur vi oss til influensere. Vi lar dem ta over relasjonene vi savner. Blir med på en berg- og dalbane av deres liv. Men det er ikke ekte mennesker influensere egentlig tilbyr oss. Men en ide av et menneske gjort om til et produkt for å selge. Influensere finansieres av sponsede innlegg. Innlegg kjøpt for å nå ut til en kundegruppe som har forsvunnet fra klassiske markedsføringskanaler. Økonomien bygger både på influensere sin evne til å få nye følgere. Altså iscenesette seg som en karakter som er interessant å følge. Det er ikke hele den ekte personen influensere tilbyr, men en karakter basert på egen person som gjør den interessant å følge. Dette muliggjør spons. Som igjen skaper salg for et produkt. Mennesket visner vekk i dette markedet og produktet står igjen.

Skolen trekkes ofte fram av høyresida og andre mannsaktivister som beviset på at gutter taper i samfunnet. Det er blitt til en kollektiv sannhet at skolen er lagt for jenter og gutter er dømt til å bli skole tapere. Men er det virkelig sånn? Kan ikke forklaringen at skolen i dagens kapitalisme prøver først og fremst å tilpasse seg kapitalens logikk. Og at i dette systemet taper nesten alle elever. Både jenter og gutter er upriviligerte i møtet med skolen. Ut ifra den offentlige diskusjonen kan vi lese at skolen sjelden klarer å gi tilbudet til barn som trenger spesiell oppfølging uten at de har noen helter av foreldre som vokter på hver eneste rettighet. Samtidig kan vi lese mange eksemplarer om at skolen ikke klarer å ta vare på de «skoleflinke», at de savner tilpassing og oppfølging. Når vi tenker oss om som foreldre så skjønner vi at vi gir lærerne en umulig oppgave i å tilpasse undervisningen til 25-30 individuelle barn. Der du skal passe på at alle blir med, og alle for en utfordring tilpasset seg. Det mest sannsynlige resultatet er at vi får en skole tilpasset ingen elever. Men at den er tilpasset et økonomisk system der barn må oppbevares mens voksne selger sin arbeidskraft og barn må opplæres til å bli den neste arbeidskraften. Det er kanskje dette som er basisen for skolen for å si det marxistisk, mens overbygningen er på en helt annen planet. I Opplæringsloven står det at skolen skal «opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.» … «[Elevane] skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.» Og mange andre vakre formuleringer. Dette krasjer jo konstant. Og istedenfor å påpeke avgrunnen mellom basis og overbygning, så lar vi debatten bli styrt av de som gir enkle og fordummende forklaringer som at skolen gjør gutta til tapere. Når den gjør alle til tapere.

Bekjennelse

Rudolf Nilsen skrev for hundre år siden diktet Bekjennelse i samlingen På Stengrunn. Et dikt til den unge arbeider som finner «ingen mening med livet». Som opplever at vi «fødes og dør», spør om «det er et mål med det hele» lurer på om det er «en hensikt med alt det vi gjør». Rudolf Nilsen tilhørte en venstreside som ville gi den unge arbeideren en «mening med livet». At man var en del av et større prosjekt, utover seg selv. At man er en som «trossig og hatefull kjemper for rettferd og fred for din sønn». At det vi sloss for er noe som vil endre verden i større sammenheng. «For fremtidens slekt skal du åpne en bedre og lysere vei.»

Rudolf Nilsen, som mange andre fra hans tid vitner om en venstreside med langt større ambisjoner enn vi i dag finner uttalt. Man hadde en drøm om å frigjøre arbeiderklassen. Og selv om Rudolf Nilsens vei til frigjøring ikke vant fram, så var dette brennende ønske også hos en generasjon sosialdemokrater som klarte å forandre samfunnet med inspirasjon av en kammerat av Rudolf Nilsen, sosialdemokraten Arne Paasche Aasen «Vi er de tusener som bygger landet. … – nu bygger vi den nye tid.»

Hverken Stoltenberg, Støre eller etterfølgere har ambisjoner om å bygge «den nye tid». Dette er et prosjekt som kun kan løftes til venstre for sosialdemokratiet. Det er mulig å spørre seg om det nettopp ikke er dette venstresida mangler for å overbevise nye generasjoner om at prosjektet vårt handler om noe mer enn å bevare. At det handler om frigjøring og frihet for det store flertallet av upriviligerte i vår verden.

Den vanskelige posisjonen i politikken for den revolusjonære vil alltid være å balansere mellom å være konkret, realistisk og kortsiktig for forbedringer for arbeiderklassen som gjør at man fortjener tillit og støtte. Samtidig som man er klar over at de virkelige problemene får vi bare gjort noe med hvis vi sprenger rammene for hegemoniet, de tillatte ideene. Alt dette i verden der kommunikasjonskanalene er kontrollert av kapitalister som ikke vil ha disse endringene enten gjennom eierskap av sosiale medier eller tradisjonelle medier.

Vi kan ikke overlate til høyresida å være de som presenterer visjonene sine i både tradisjonelle og sosiale medier. Da blir rasisme, kvinnehat, transfobi også videre svarene på å gjenvinne en mye om gammel storhet. Vi trenger å være tøffe nok til å stå i en diskusjon om at vi trenger en ny dag og en ny framtid. Vi trenger å vise at alle uprivilegerte har mer å tjene på å stå sammen enn å la oss spille langs høyresidas fortellinger. For å føre denne diskusjonen trenger vi å bryte rammene til sosiale og tradisjonelle medier for å skape et nytt rom for å diskutere frigjøring.