Kapitalismen har en helt unik historisk funksjon ved å ta fra oss noe av det mest menneskelige i oss og gjøre den til en vare. Dette gjør at vi går rundt med et tomrom i vår menneskelige sjel. Et tomrom som kan fylles med et innhold. Høyresiden vil fylle det med individualisme, fremmedfrykt, kvinnehat med mer. Mens det er kun marxismen som gir oss svaret på hvordan dette tomrommet kan fylles på en måte som vil løse problemet.
Mitt perspektiv på å lese og forstå Marx og marxisme handler om å finne hvordan vi kan bekjempe kapitalismen. Karl Marx sine analyser handler for meg ikke bare om å forstå hvordan kapitalismen fungerer, men også grunnleggende om hvordan bekjempe den. For å kunne gjøre effektiv motstand mot kapitalismen, trenger vi å forstå hvordan den fungerer. På oss som mennesker, på relasjonene med andre mennesker, på vårt forhold til varesamfunnet og ikke minst i forhold til produksjonsmidlene, som skaper dette vareproduserende samfunnet.
Med fremmedgjøring mener vi noe mer enn at noe bare føles fremmed for oss. Marx bruker det for å beskrive at noe som arbeideren egentlig produserer blir fremmed for henne gjennom produksjonsprosessen. Hun produserer under kapitalismen ikke fordi hun trenger gjenstanden eller det hun skaper i verden, men fordi hun trenger lønn. Hun blir derfor på et samfunnsmessignivå likegyldig til hva hun produserer.
Jon Egil Brekke sammenfatter fremmedgjøring i arbeidet som:
-Arbeideren og arbeidsproduktet er fremmede for hverandre, arbeideren fratas produktet, produktet legges til kapitalen, som står overfor arbeideren som en fiendtlig makt. Menneskets tilegnelse av et objekt (fra naturen) er samtidig arbeiderens avståelse av samme objektet. Arbeidet produserer økende privateiendom på den ene siden og økende fattigdom på den andre.
-Arbeideren er fremmed for seg selv mens arbeidet pågår, arbeidsprosessen tilhører ikke ham selv, men en annen, og han selv tilhører en annen mens han arbeider. Han iverksetter en annens vilje og gir avkall på sin egen. Han arbeider ikke ut fra indre trang, men ut fra ytre tvang.
Den bevisste forming av omgivelsene, som er menneskets kjerne og artskjennetegn, blir noe fremmed for arbeideren. I stedet for grunnleggende livsutfoldelse blir arbeidet et middel for å overleve rent fysisk. Menneskets frihet blir trengt tilbake til rent dyriske funksjoner, som å spise, drikke og avle barn. I beste fall kan arbeideren utfolde seg hjemme, utenfor arbeidet.
-Som følge av dette står mennesket fremmed overfor seg selv, overfor andre mennesker, og overfor samfunnet generelt.
Jeg mener fremmedgjøringa også eksisterer utenfor vår direkte posisjon i produksjonen. Menneskelige handlinger, oppførsel og relasjoner blir gjort om til varer under kapitalismen og på den måten fremmedgjøres vi fra oss selv.
Fremmedgjort fra sang
La meg bruke musikk som et eksempel. At musikk er grunnleggende viktig for menneskeheten er vanskelig å komme unna. Vi har funnet arkeologiske rester av menneskelagde instrumenter som er eldre enn språksenteret i hjernen vår. Før vi lagde instrumenter er det logisk å tenke at vi lagde musikk med vår egen kropp som instrument.
Gjermund Kolltveit peker på i sin bok Sang som våpen at synging er en kroppslig opplevelse.
«Å synge reduserer nivået av stresshormonet kortisol, og styrker dermed immunforsvaret. Sangen stimulerer en rekke signalstoffer som endorfiner, dopamin og oksytocin. Dette er stoffer som gjør oss glade og mer positivt innstilt til samarbeid».
Sang og musikk har i alle tidsepoker vært viktige for mennesket. I middelalderen måtte man ha vært gal hvis man ikke sang mens man bakte. Og sang var vanlig i fabrikklokaler helt til maskinene ble så støyete at sangen druknet. På NRK finnes det et klipp med en som leder arbeidet med kabeltrekking ved hjelp av sang, noe som har dødd ut med at maskiner har tatt over for menneskelig muskelkraft. I dag er sang mye sjeldnere i hverdagen og ikke minst i arbeidshverdagen. Vi sitter som regel halvflaue og synes det er vanskelig å synge Gratulerer med dagen sammen med kollegaer. Musikk i arbeidshverdagen høres gjennom små propper i øret for å stenge ute arbeidsfellesskapet, skape rom for å unngå forstyrrelser, framfor å samle og bygge fellesskap.
At musikk er et grunnleggende menneskelig uttrykk, ser vi når små barn synger spontansang i barnehagen. Spontansang er improvisert sang uten forhåndsdefinert tekst, melodi eller rytme. Sakte, men sikkert, forsvinner sangen fra barnet etter hvert som det blir voksent. Noe av det handler jo om å bli selvbevisst sin egen stemme, og stemmeskiftet hos gutter. Men det handler også om at man blir møtt med musikk som vare. Denne varen står i sterk kontrast til den musikk vi lager selv. Mens vår egen sang er kanskje litt falsk, undersøkende, har et fleksibelt forhold til rytme eller melodi. Musikken som vare er ofte godt produsert, utøvd av folk med lang trening og høy kompetanse. Polert av produsenter og forbedret i miksen. Dette er den ferdig polerte, godt produserte musikken som vi møtes over alt i samfunnet. Musikk som ikke lenger er først og fremst menneskelig uttrykk, men en vare som selges på et marked.
Det at musikk og andre kreative menneskelige uttrykk blir varegjort gjennomsyrer samfunnet. Det som burde vært grunnleggende menneskelige uttrykk blir gjort til ikke gode nok. Vi sammenligner det med varene og finner fort ut at det vi selv holder på med ikke kan måle seg. Men istedenfor at vi finner ut at målestokken er feil så fremmedgjøres vi fra våre egne kulturuttrykk. Bare se når kulturbevisste folk blir portrettert i Klassekampen eller tilsvarende aviser, når de blir spurt om siste kulturopplevelse, svarer alle med en vare de har kjøpt, ingen svarer med noe de selv har gjort, at de sang for barnet sitt eller tegnet en tegning. De svarer alltid med at de har kjøpt en vare, som en teaterforestilling eller konsertbillett.
Et sort hull
Min påstand er at denne fremmedgjøringa gjør noe grunnleggende med oss mennesker. Den skaper et hull vi ikke veit hvordan å fylle. Fremmedgjøringa er fordekt for oss gjennom varesamfunnet så ser vi ikke umiddelbart løsninga. Vi blir rastløse mennesker på jakt etter noe å fylle hullet med. Og ting å fylle det med er kapitalismen eksperter på å tilby oss. Samtidig er det som å kaste ting inn et sort hull, det suger til seg materien, og vi jager igjen nye varer for å fylle hullet.
Dette tomrommet har sjelden en arbeider råd til å fylle på med det hen får utbetalt i lønn. Derfor har det oppstått en stor ideologiprodusent som forteller oss fortellinger om hvordan vi kan håpe på å bli rike nok. Vi får YouTube-kanaler laget av millionærer som fører propaganda for en livsstil som er uoppnåelig og samtidig framstår som den mest realistiske løsningen. Vi kan alltid håpe på å vinne en av MrBeast sine konkurranser eller trekke 7 rette i lotto. En strategi for å komme ut av posisjonen i produksjonen basert på hell og lykke. Det er mer en ideologisk drøm enn reell strategi. Den andre strategien som er tillatt under det kapitalistiske hegemoniet er middelklassestrategien, å jobbe hardt for å heve seg over andre, gjennom studier og kultur. Det er heller ikke en reell strategi for å fylle hullet. Kun en strategi som er med på å holde andre folk nede istedenfor å gjøre noe med problemet. Jeg har skrevet mer om disse to strategiene i artikkelen Klassestrategi på TV i Gnist nummer 1 2020.
For alle som ikke passer inn i disse to strategiene blir møtt av en høyreside med åpne armer, som forer de med at kvinnehat, transhat og rasisme som kan fylle det hullet kapitalismen har skapt.
Det er her dagens utfordring ligger. Hvordan presentere en visjon om et annet samfunn som ikke bare fyller det hullet kapitalismen skaper i livet vårt, men også gjør noe grunnleggende med samfunnet. Slik at hullet ikke lages i første omgang. Det krever en kommunistisk strategi om å uttrykke at vi vil vekk fra dette, og samtidig tar kampen konkret mot kapitalismen vesen der vi møter det i dagliglivet. Det er dette som er venstresidas virkelige utfordring. Den kan ikke bare løses med politiske brødkrav. Men visjoner om grunnleggende endring. At vi kan endre strukturene og kulturen i samfunnet som opprettholder og forsterker klassesamfunnet, rasismen, kvinnehatet og transfobi (med mer).
Dette er en kamp som må føres mye bredere enn det snevre rommet for den parlamentariske politikken. Det er en kamp som foregår langt utenfor det vi normalt tenker på som politikk, men likevel er viktige for å etablere ideer i vårt samfunn. Her spiller kunst og kulturarbeidere, kunstnere og artister viktige roller. Men også nymotens roller som influenser i sosiale medier. De spiller en rolle som ideologiprodusenter i vår tid.
På samme måte som Thatcher og Reagan sitt inntog med høyrepolitikk førte til en bølge av radikale kunst og kulturuttrykk, ser vi i dag det samme med Trumps MAGA-fascisme. Det er ikke mangel på de som har et behov for å uttrykke sin motstand. Det har gitt oss et helt nytt lydspor til kampen mot undertrykking på tvers av sjangere. Fra Bob Vylans slagkraftige hiphop til folkpopens Carsie Blantons skarpe tunge. Palestinaflagg veives og anti MAGA budskap ropes ut på de store festivalscenene. De samme artistene møtes med forsøk på sensur og knebling av ytringer. Det tydeligste eksempelet er kanskje rettsprosessene mot Kneecaps Mo Chara, som ble siktet av den britiske staten for terror for å vifte med et flagg.
Gjenvinne vår egen stemme
Fortsatt strømmer det på med nye lag av uredde venstreorienterte artister, som tar opp små og store verdensproblemer og urettferdigheter. På samme måte som Madonna sto opp for homofile og Hiv-smittede eller Public Enemy mot rasismen på 80-tallet, så trenger vi også i dag artistene som går i front mot Maga-fascisme og transhat. De skaper inspirasjon og engasjement til kampen som ikke kan undervurderes. Samtidig er det også motstand pakket inn som et produkt, en vare, i kapitalistiske økonomien. Nye kulturelle uttrykk blir sugd inn i det sorte hullet og spyttet ut igjen med prislapp og strekkode. Derfor må en kommunistisk kulturstrategi gå utover å bare få artister til å ha bra budskap. Vi må lage en ide om hvordan gjenvinne vår egen stemme.
Er ikke det å gi arbeiderklassen stemme, og med det makt til å endre samfunnet selve essensen i det vi kaller kommunisme? Vi må derfor ha en kulturstrategi som vil oppheve varesamfunnets makt over kulturen vår. En strategi for at arbeiderklassen ser sine egne kulturelle bidrag som verdifulle, og med det anerkjenner den kulturen vi har i hverdagen. Den kulturen som ligger i å nynne på en melodi eller tegne en tegning. At det er kultur å lære seg et nytt instrument, bake brød eller spikke med kniv.
Arbeiderbevegelsen i alle avskygninger har hatt et bevisst forhold til det å bygge bevegelse gjennom kultur. Allerede i 1850 i Marcus Thranes arbeiderforeninger ble det laget sangbok, redigert av Typografen P.W. Bergh. Og siden den gang har sang blitt brukt for å skape samhold, kamplyst og engasjement. Den har virket internt på bevegelsen for å styrke samholdet, definere hvem vi er. Sangen bidrar til endring fra et egosentrisk perspektiv på verden til et fellesskap perspektiv. Utad ble sang brukt retorisk for å fortelle om politiske kamper, hvorfor vi måtte slåss og hva som var utfallet. Sanger for å overtale folk følelsesmessig for å støtte bevegelsen. Når man synger et budskap blir det ofte sterkere emosjonelt, enn bare å høre et foredrag eller lese en løpeseddel. Knut Kjeldstadli skriver at «Nettopp det å synge i fellesskap er det sentrale» om hvorfor allsang er så viktig for arbeiderbevegelsen.
I dag synges det mindre i fellesskap, melodiene som nynnes på er sjelden en identitetsmarkør om hvilken side du står på. Mange tror de ikke kan synge, har aldri lært å spille et instrument eller gjøre andre kreative uttrykk. Det gjør at mennesker over generasjoner har blitt mer isolerte fra hverandre. Arbeidslivet behandler oss ofte som utbyttbare maskindeler, men kanskje noe av det også skjer i det sosiale livet. Ensomhet diskuteres som om det er en av vår tids største utfordringer. Men henger ikke følelsen av ensomhet sammen med hvordan kapitalismen gjennomsyrer livene våre? Det er få som har noe quickfix på ensomhet, men det er kanskje fordi det er et økonomisk system som splitter oss opp i individer og hindrer oss å se fellesskap. Det er å synliggjøre fellesskapet som må være en byggestein i en kommunistisk strategi. Da må vi skape liv der man uttrykker seg kulturelt, som et helt menneske. Ikke aleine, men i fellesskap.
Historisk har arbeiderbevegelsen vært en opplysningsbevegelse. Arbeiderbevegelsen var ikke bare opptatt av å opplyse om hvordan kapitalismen fungerte, hvordan vi kunne avskaffe den eller om arbeiderens viktige rolle i den. Det var en bevegelse som var opptatt av at arbeiderklassen fikk tilgang på kunnskap om kosthold, idrett, seksualhelse og ikke minst kultur. Man organiserte idrettslag, kunnskapsdeling blant husmødre, sangkvelder, barne- og familieorganisasjoner og mye mer. Man hadde en idé om å være en bevegelse langt ut over det direkte ideologiske eller opp mot hva som skjedde i folkevalgte organer. Etter hvert har det blitt mindre og mindre av det. I dag er det nesten kun de konkrete sakskampene gjennom aksjoner og demonstrasjoner og den folkevalgte politikken som er igjen, med noen innslag av studiesirkler om politikk og ideologi. En breiere bevegelse for å bedre arbeidsfolks liv både konkret og strategisk tas det ikke tak i. Det er kanskje for langt unna hva som kan være partienes rolle innenfor dagens ideologiske system? Noen av rollene er også overtatt av en utbygd velferdsstat. Og det er vi jo tilhengere av. Likevel så bør vi tenke at det er viktig å plukke opp igjen opplysningsidealet hvis vi vil bygge en bevegelse som vil endre historiens utvikling. At vi må gi folk kunnskap og midler for å uttrykke seg selv og fylle det sorte hullet fremmedgjøringa skaper. Det er ofte en rettighet som er urettferdig fordelt i samfunnet. Den blir fordelt enten via arv eller markedet, men som kommunister bør vi ha en ide om at vi vil fordele dette til flere. Det betyr ikke at alle skal bli profesjonelle musikere og kunstnere. Det betyr at vi sloss for å la kreativitet være en del av mennesket, at kulturen kapitalismen vil stivne og gjøre om til varer, heller kan leve fritt, være personlig og ikke for noen større grunn enn at det er med å gjøre et menneske helt. Så spre en liten melodi som ikke er skrevet ned, om frihet som ikke enda finnes et sted, dans et dansetrinn for å minne på at vi er i bevegelse.