«Å bare forfølge den enerådende tanken om kontinuerlig kapitalakkumulering – en prosess som konvensjonelle øko- nomer kaller «markedets ekspansjon», og til og med «vekst og utvikling» – er ikke lenger akseptabelt. Den «kreative ødeleggelsen» som Joseph Schumpe- ter omtalte for et århundre siden, har i dag blitt til rein ødeleggelse av hele samfunn i den sørlige delen av plane- ten, med mennesker som er redusert til en status som fremmedgjorte selgere av arbeidskraften sin. Det politiske, sosi- ale og kulturelle kapitalistiske systemet har mistet sin historiske legitimitet. Det er sannere enn noen gang at valget står mellom «sosialisme eller barbari».

Tore Linné Eriksen er professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.
Foto: Die Linke

Dette sitatet, som er hentet fra forordet til Kapitalismen i vår tid (2015)¹, oppsummerer i en sammentrengt form det budskapet Samir Amin ønsket å formidle til norske lesere. 12. august i år døde han av en ondsinnet hjernekreft, 87 år gammel. Slik sluttet livsløpet til en av vår tids viktigste – og uten tvil mest allsidige – tenkere innenfor den marxistiske tradisjonen. Selv om han bar flere professortitler ,var aldri universitetenes elfenbeinstårn hans foretrukne arena; han var en revolusjonær aktivist helt til det siste. Dessuten var han en usedvanlig produktiv forfatter, med nærmere 50 bøker og hundrevis av artikler bak seg. Rødt!/Gnist var hans kanal inn i norsk debatt, og både publiserte og nyskrevne artikler blei samla i Kapitalismen i vår tid (2015).² Selv om denne utgivelsen bare formidler et lite utsnitt av hans enorme bredde, kaster den lys over sen- trale temaer som imperialisme, fascisme, Kina og – ikke minst – om behovet for folkelige bevegelser med sosialisme som mål. Men det er ikke bare Samir Amins skrifter som fortje- ner å løftes fram ved hans død; like viktig var hans utrettelige innsats på møter, konferanser og demonstrasjoner verden over, inkludert på Globaliseringskonferansen i Oslo i 2012. Vi er mange, også her til lands, som opplevde han som en skarp agitator, men også som en vennlig, pedagogisk og lyttende samtalepartner.

Samir Amins betydning lå ikke minst i at han var mange ting i ett: en økonom som sikkert ville ha fått en nobelpris om han ikke var marxist, en utviklingsforsker som brukte begreper som imperialisme og forklarte sam- menhengen mellom rikdom og fattigdom, en globalhistoriker som avslørte eurosentrisk slagg i samfunnsvitenskapene og analyserte kapitalismen i dens ulike faser, en nådeløs kritiker av «politisk islam» og andre former for religiøs fundamentalisme og en internasjonalist som hørte hjemme både i det globale i Sør og i vår egen verdensdel. I tillegg til være en aktiv deltaker og inspirasjonskilde for anti-imperialistiske bevegelser, var han også en viktig bidragsyter i debatten om så vel meningsfulle reformer som nødvendigheten av revolusjonære endringer, og han gikk dristig ut i kampen for å utvikle en marxisme som tok høyde for den globale utviklinga i de 130 åra som har gått siden den gamle mesterens død. Det innebar også teoretiske kontroverser, som han så ut til å trives godt med.

HVOR KOMMER DE GODE IDEENE FRA?

Det er som kjent nødvendig å stille spørsmålet: Hvor kommer de gode ideene fra? Samir Amin forsøkte selv å besvare spørsmålet gjen- nom en personlig refleksjon over intellektuelle strømninger i sin samtid, Re-reading the post-war world (1994), og A life looking forward. Memoir of an independent Marxist (2006). Begge bøkene tar naturlig utgangspunkt i hans bakgrunn fra Egypt, som i 1931 lå under bri- tisk herredømme, og hvor han vokste opp med egyptisk far og fransk mor. Det var en familie med antikolonialistiske, nasjonale, sekulære og demokratiske holdninger, som var omgitt av et samfunn med skrikende forskjeller mellom ufattelig rikdom og ekstrem fattigdom, sterkt preget av utenlandske kapitalmakt og koloniherrenes rasistiske arroganse. Oppveksten under den andre verdenskrigen, som også raste i hjembyen Port Said, forklarer interessen for å forstå fascistiske utviklingstrekk. Det gjaldt ikke bare i fortid, men også som et fenomen som i dag kan knyttes til krisa i dagens kapitalisme. Ikke uten grunn minnet han om at fascisme er ett av flere mulige svar på de utfordringene som forvaltninga av det kapitalistiske samfunnet kan stå overfor i spesielle situasjoner.³

Samir Amin fikk sin høyere utdanning fra Frankrike i perioden 1947–1957, der han høstet lærdommer både fra europeisk arbeiderbevegelse og fra den tidas marxistiske idédebatt.

Fra Frankrike hentet han også inspirasjon fra Opplysningstidas ideer om folkesuverenitet og sekularisme, og avviste derfor alle former for religiøs obskurantisme. Hans slekt på morssida sprang da også ut fra en jakobinsk tradisjon, og i likhet med Karl Marx forsto han den historiske betydninga av borgerlig revolusjon og kapitalismens framvekst i Storbritannia. I motsetning til mange andre intellektuelle fra Sør, vendte Amin derfor ikke ryggen til alt som har med Europa å gjøre, slik som er så populært innenfor enkelte postmodernistiske og postkolonialistiske moteretninger. Men for å forstå det spesifikke, dvs. ikke naturbestemte, ved europeisk historie, minnet Amin om at den industrielle revolusjonen og Opplysningstida var uløselig bundet til slaveri, råvareplyndring og kolonialisme. Det var som kjent dette som Marx kalte for «den opprinnelige kapitalakku- mulasjonen», men historien sluttet ikke her. For Amin var det isteden et sentralt poeng at denne formen for akkumulasjon også kjen- netegner dagens kapitalistiske verdenssystem, dvs. at den ikke bare forklarer kapitalismens framvekst, men også hvorfor den er videreført som «apartheid på et globalt nivå». Det hand- ler dessuten ikke bare om akkumulasjonstvang som en slags økonomisk lov, men om et system opprettholdt gjennom militærmakt, ideologi og geopolitikk.

Under det lange oppholdet i Paris var Samir Amin et lojalt medlem av det franske kommunistpartiet, men la aldri skjul på sin skuffelse over den lunkne holdninga til kampen mot kolonistyret han møtte i deler av den franske arbeiderklassen. Dette sto i kontrast til den sosialistiske internasjonalismen han opplevde som aktivist i bevegelser som organiserte studenter fra Afrika og Asia, der anti-imperialisme var en fellesnevner. En egyptisk horisont blei dermed utvidet til å omfatte alle deler av det som blei kalt for den tredje verden. Ikke minst hentet han inspirasjon fra den kinesiske revolusjonen og den vietnamesiske frigjøringa fra fransk koloniherredømme i 1954. Det førte til at Samir Amin brøyt med sin ungdoms begeistring for det sovjetisk-stalinistiske systemet, og kom til å dele mye av den kinesiske – eller maoistiske – kritikken.⁴ Ikke minst oppfattet han den kinesiske revolusjonens tyngdepunkt på landsbygda som mer relevant for Afrika, Asia og Latin-Amerika, på samme måte som vietnamesiske bønders seier over Frankrike viste at revolusjonær bevissthet ikke var forbeholdt europeisk arbeiderklasse, slik noen fortsatt later til å tro.

KAPITALISME I ULIKE UTGAVER

I arbeidet med doktoravhandlinga, som blei fullført i Paris i 1957 etter studier i statsvitenskap, statistikk og økonomi, tok Samir Amin sikte på noe så ubeskjedent som å for- klare hvorfor kapitalistisk akkumulasjon bare kan forstås i et globalt perspektiv. I omarbeidet utgave kom avhandlinga ut på fransk i 1970, og på engelsk i 1974: Accumulation on a world scale. Dette må sies å være et hovedverk med klassikerstatus både innenfor marxistisk økonomi og internasjonale utviklingsstudier. Gjennomgangstemaet er her de grunnleggende ulikhetene som finnes mellom kapitalismen i sentrum og kapitalismen i periferien, som utgjør forskjellige – men sammenhengende – deler av det samme systemet. I en slik forstand er «underutvikling» i Sør ikke noen urtilstand, men et historisk resultat av imperi- alistisk dominans forvridning og blokkering av utviklingsmuligheter.

Avhandlinga fra 1957 utfordret ikke bare borgerlig vitenskap og den kalde krigens moderniseringsideologier, men stilte seg kri- tisk til mange trekk ved tradisjonell marxisme. Der Det kommunistiske manifestet tegnet et bilde av en dynamisk kapitalisme som ubønn- hørlig sprer seg og gjør verden mer homogen, dokumenterte Amin på sin at det isteden er polarisering som er hovedtendensen, og at uenigheten med Karl Marx skyldtes at denne utformet sine teorier på et tidspunkt hvor innsikten i ikke-europeiske samfunnsformasjoner og imperialismens konkrete virkninger var høyst beskjeden. Istedenfor at det vokste fram et nasjonalt og produktivt borgerskap i andre deler av verden, oppsto isteden et avhengig småborgerskap av kompradorer. Der Lenin og Kautsky beskriver imperialisme som et eget eget stadium (det høyeste eller det siste) i kapitalismen som følge av monopolisering, framholder Amin at også før-monopolistiske og merkantilistiske stadier bidro til imperialisme og polarisering.

Istedenfor en kapitalisme med sammenheng mellom produksjon av maskiner mens produksjon av forbruksvarer, er periferikapi- talismen i Amins perspektiv kjennetegnet av ensidig eksport av råvarer og import av forbruksvarer til et lite mindretall. På samme måte viste han til hvordan ufullstendig proletarisering og enorme arbeidskraftreserver, bl.a. gjennom utarming av landsbygda, er med på å forklare det ekstremt lave lønnsnivået i periferien. Det har vært innvendt at det mest skyldes ulik produktivitet, men i plantasje- og gruveø- konomier viser Amin at migrantarbeidere blir betalt lavere enn «eksistensminimum», dvs. det som skal til å reprodusere arbeidskrafta, fordi familien med tvangsmidler er fordrevet til reservater der kvinner og barn utfører ubetalt arbeid i den sosiale reproduksjonens tjeneste. Nærmere vår tid har Amin også vist hvordan bønder i eksportproduksjonen er tvunget inn i et avhengighetsforhold som underleverandører til internasjonale kjeder, slik at også produktivitetsgevinstene blir sugd oppover i systemet. Innenfor et slikt system bygger handel med andre ord på et ulikt bytteforhold, der hovedtyngden av profitten blir «sentralisert», dvs. konfiskert av kapitalistklassen i sentrumslanda, og hvor billige råvarer og nye eksportmarkeder også kommer store deler av befolkninga til gode.

SENTRALISERT PROFITT, IMPERIALIST- RENTE OG GENERALISERTE MONOPOLER

Mot Amins analyser av den globale kapitalismen har det vært innvendt at det i de siste tiåra har vist seg mulig for enkelte land i Sør å industrialisere, særlig i Asia. Men etter Amins oppfatning har dette verken opphevd polariseringa eller gjort det mulig å «ta igjen» konkurrentene i kapitalismens sentrum. Det gjelder til og med dagens Kina, som ligger nærmest gjennom nasjonal suverenitet, motstand mot «frie» kapitalbevegelser og sosial framgang med røtter i revolusjonen.⁵ Den viktigste grunnen til dette er at USA, EU og Japan – kjent som triaden eller kollektiv imperialisme – fortsatt drar fordel av en slags monopolrente (eller imperialistrente) gjennom sitt overtak når det gjelder militærmakt og produksjon av masse- ødeleggelsesvåpen, kontroll over det globale finanssystemet ved hjelp av Verdensbanken/ IMF, forsprang innenfor høyteknologiske nyvinninger kombinert med patentvern, kommunikasjons-, informasjons- og mediemessig hegemoni og adgang til naturressurser over alt i verden. Med et nøkkelbegrep omtales dette som «generaliserte monopolers tidsalder». Men Amin har likevel lite til overs for lettvinte forestillinger om en frittsvevende kapitalisme og en transnasjonal kapitalistklasse, som i blant dukker opp på venstresida, og fastholder at nasjonalstatenes tid ikke er over. Det viser seg bl.a. i den nære tilknytninga mellom rustnings- industrien, USAs politiske makthavere ledelse og angrepskriger rundt om i verden, som oftest ved hjelp av Nato.

En slik «ekstraprofitt» følger av at lønnsutviklinga i periferien ikke har fulgt produktivitetsveksten, mens arbeiderklassen i sentrumska- pitalismen – i alle fall inntil de siste tiåra – har vært i stand til å tilkjempe seg en del av produktivitetsøkninga. I noen av sine nyeste arbei- der har Amin ført dette videre i en advarsel mot rasisme og fristelsen til å gjøre innvandrere og «de andre», dvs. folk fra Sør, til fienden iste- denfor å bekjempe egne utbyttere. (Innenfor den franske studentbevegelsen var han tidlig på 1950-tallet i kamp med Jean-Marie le Pen!). Manglende innsikt i at denne formen for kapitalakkumulasjon, polarisering og tilknytning til «det nasjonale» er ifølge Amin også en av grunnene til at Den andre internasjonalen og «europeisk marxisme» overvurderte utsiktene til en proletarisk revolusjon i Vest-Europa, og at Lenin heldigvis innså at revolusjon var mulig i periferien.

Det bør ikke overraske at det er kontro- versielt når Amin åpner for at en slik sentrali- sering av profitten i globale utbyttingsforhold innebærer en risiko for at arbeiderbevegelsen knyttes sammen med «nasjonale» interesser i kapitalismens sentrum, dvs. en form for sosialkolonialisme, som han har kalt det. Forholdet mellom nasjon og klasse er jo et trøblete tema, ikke minst etter det tyske sosialdemokratiets knefall i 1914, og også her leverte Amin tidlig et viktig bidrag: Class and nation. Historically and in the current crisis (1981).

KRIG MOT MENNESKER OG LIVSMILJØ

Som professor ved et afrikansk forsknings- og planleggingsinstitutt, med base i Dakar i Sen- egal, leverte Samir Amin på 1970-tallet en rekke skarpe analyser av utviklingstrekk både i Sør og i det sentrumskapitalistiske systemet. Det handlet ikke bare om oljepriser og kon- junktursvingninger, men om ei dyptgripende og strukturell krise. Der noen ikke ser annet enn markeder og nyliberalistisk ideologi, var Amin i stand til analysere ei systemkrise som bunnet i ei grunnleggende motsetning mellom arbeid og kapital Tidligere enn mange andre så han at dette var slutten på det som er kalt «de tretti gylne åra» (les trentes glorieuses). Mens åra etter 1945 hadde innslag av et historisk kompromiss hvor arbeiderbevegelsen i europeiske industriland oppnådde velferdsgoder og borgerskapet en stabilitet og produktivitetsvekst, også stimulert av konkurransen fra sovjetsystemet, så de herskende klasser nå behovet for å finne et nytt akkumulasjonsgrunnlag og innlede en ny offensiv mot arbeiderklassen for å drive tilbake mye av det som var oppnådd. Amin var raskt ute med å identifisere flere av de trekkene som manifesterte seg for alvor fra slutten av 1970-tallet, slik som «globalisering» (dvs. geografisk ekspansjon og flytting av deler av industriproduksjonen til periferien), større spillerom for finanskapitalens spekulasjoner, privatisering og innlemming av tidligere felles- goder under «markedsfetisjismen», dvs. at alt blir varer. Ifølge Samir Amin var de tre tiåra etter 1945 den eneste i industrikapitalismens historie etter 1870 som ikke var kjennetegnet av krise, dvs. at det som mange så på som forbigående unntak, snarere var regelen. De som hevder at «økonomer» ikke forsto krisa i 2007, har ikke lest hans Amins analyser og advarsler.

I sin historiske diagnose så Samir Amin inngangen til 1970-tallet som slutten på det «folkelig-nasjonale» tredjeverden-prosjektet og den sovjetiske modellen, dvs. de to andre bærebjelkene i etterkrigstidas verdensordning. Det han kalte for Bandung-prosjektet, etter starten på den alliansefrie bevegelsen og gjennombruddet for kolonifrigjøringa på en konferanse i Bandung i 1955, innebar at skillelinjene i verdenssystemet ikke bare gikk mellom den kalde krigens to hovedblokker. Med frammarsjen til asiatiske og afrikanske stater (samt Cuba etter hvert), blei også den påtvungne isolasjonen av Kina og Sovjetunionen utfordret for alvor. Men i motsetning til i Kina, blei den nasjo- nale frigjøringa ikke ført videre til et brudd med det nedarvete kolonimønsterets kapitalisme, og uten et slikt brudd – som ville kreve ei sosialistisk omdanning – var den tredje verden dømt til innkapsling i et verdenssystem bygd opp for å tjene kapitalinteressene. Den siste krampetrekninga for dette prosjektet var det som blei kalt for «en ny økonomisk verdensordning» på 1970-tallet, som bl.a. blei hyllet her til lands fordi ideene aldri gikk lenger enn til et globalt sosialdemokrati.

Det er mot en slik bakgrunn – dvs. det tredobbelte sammenbruddet – at Samir Amin så det som sin hovedoppgave å forstå hva de nye fasene, både i sentrum, i periferien og i den globale kapitalismen som helhet, består i. Dette gjorde han samtidig som han fra 1980 var en frittstående akademiker og heltidsaktivist. Hvis jeg skal nøye meg med å anbefale et par eksempler på en ikke altfor kronglete sammen- fatning, vil jeg særlig trekke fram Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010) og The implosion of capitalism (2013). Et viktig trekk i analysen av dagens kapitalisme, er her påvisninga av en stadig sterkere militarisering, ikke minst gjennom USAs og Natos globale strategier. Sammen med en stadig tydeligere kollisjonskurs mellom akkumulasjonstvang og økologiske lover, der Amin trekker veksler på en økososialistisk nylesning av Marx, blir det vist at forestillinga om en fredelig og bærekraftig verden innenfor rammen av global kapitalisme er en farlig illusjon.⁶ Dette er da også en av de viktigste grunner til hans understrekning av at sosialistiske alternativer og utviklingsstrategier må se helt annerledes ut enn tilfellet var i det forrige århundret. I et av sine aller siste arbeider, peker Amin da også på at veien i store deler av den kapitalistiske periferien må gå gjennom radikale jordreformer, småbønder og matsuverenitet.⁷ Med et høyintensivt, kjemisk og energisløsende jordbruk er det kanskje mulig å økte matproduksjonen på kort sikt ved å drive millioner på millioner vekk fra jorda, der alternativet ikke er annet enn en umenneskelig tilværelse i slumbyer og økologisk sammenbrudd. Kapitalismen er derfor – med Amins egne ord i Obsolescent capitalism – både foreldet, forvitret og senil – og viser seg ute av stand til å gi milliarder av mennesker deres nødvendige livsgrunnlag.

LANGE LINJER OG KONKRETE STUDIER

I tillegg til de temaer som skissemessig er presentert ovenfor, bør det minnes om at Samir Amin også har bidratt til en ny forståelse av førkoloniale samfunnsformasjoner utenfor Europa, slik som i Global history. A view from the South (2010), der hans kunnskaper – bokstavelig talt – ikke kjenner noen grenser. Det som trer tydeligst fram, er at det som med et slapt og ahistorisk samlebegrep kalles «førkapitalistiske samfunn», selvsagt var en verden preget av mangfold, endringer og dynamiske motsetninger. (Hvis hele historien er historien om klassekamp, bør det vel gjelde også utenfor Vest-Europa?). Verken Kina eller India var stillestående samfunn som ventet på britiske kanoner eller jernbaner for å skape endring, og mye av det som vulgærmarxistisk framstilles som fasttrømrete utviklingsfaser med universell gyldighet, har vist seg å være spesifikke trekk i en spesifikk historisk kontekst. På samme måte burde den reviderte utgaven av Eurocentrism (2007) ha vært obligatorisk pensum for reaksjonære akademikere som her hjemme for tida kjemper innbitt mot mangfold innenfor universitetsmurene, og som nærmest avviser at ikke-europeere er i stand til å tenke.⁸ (Men de vil vel neppe lese en forfatter som er i stand til å overskride antikkens Roma eller Hellas.)

Lange historiske linjer og studier av konkrete samfunnsformasjoner i den arabiske verden kjennetegner også The people´s spring. The future of the Arab revolution (2012) og The reawakening of the Arab world: Challenge and change in the aftermath of the Arab spring (2016), der Amin analyserte både folkelige protester og folkevårens begrensninger.⁹ I ettertid har han også fått rett i sine advarsler mot religiøs fundamentalisme, etno-sjåvinistisk ideologi og drømmen om en teokratisk stat, som etter hans oppfatning tilslører både klassemotsetninger og motsetningsforholdet til imperialismen.

La det også være nevnt at Samir Amin i sine siste leveår brukte mye tid på å reflektere over den russiske revolusjonen, sovjetisk historie og dagens Russland. Dette resulterte både i en rekke artikler og to bøker: October revolution 1917 (2017) og Russia: Transition from capitalism to socialism (2017).¹⁰ I den første av dem forsvarer Amin betydningen av den russiske revolusjonen, men viser også problemene ved å ha overvurdert mulighetene en proletarisk oppfølger i industrikapitalismens sentrumsland, som f.eks. Tyskland. Et annet sentralt poeng er at revolusjonen hentet styrke fra alliansen mellom småbønder og arbeidere, men i motsetning til i Kina blei denne smadret under tvangskollektiviseringa, noe som kom til å få katastrofale følger for den videre utviklinga i Sovjetunionen i retning i det han har kalt en særegen «sovjetisk produksjonsmåte». Det vil si at det verken var tale om periferikapitalisme, sosialisme eller en degenerert-byråkratisk arbeiderstat, men et regime hvor parti-eliten antok karakter av et borgerskap uten borgerlig revolusjon, og hvor de samme sto klare som oligarker ved sjokkte- rapiens billigsalg av statseiendommer. Med sin interesse også for geopolitikk, var Amin opp- tatt i den andre av disse to bøkene av å advare mot den anti-russiske holdninga som gamle og nye kalde krigere pisker opp i disse dager. Sammen med president Donald Trumps han- delskrig mot Kina, passer dette inn i en av de virkelig lange linjene i USA historie: Alle som utfordrer landets økonomiske, militære eller ideologiske hegemoni, må straffes og stanses.

Samir Amin har fortalt at han hvert tjuende år hadde for vane å lese de sentrale Marx-verkene på nytt, noe som så blei brukt til å både fastholde og fornye de klassiske ana- lysene. Det resulterte i to bøker der han også med et kritisk blikk – vendte tilbake til viktige temaer i sitt eget teoretiske forfatterskap. En rød tråd i de nye arbeidene er at begreper som arbeid, lønn, pris, verdi og profitt bare gir mening dersom de «globaliseres», det vil si at de må forstås ut fra polariserende grunntrekk i det kapitalistiske verdenssystemet. I sin retur til Kapitalen fikk Amin selvsagt bekreftet at dette verket er en uovertruffen og vitenskapelig analyse av den britiske kapitalismen midtveis på 1800-tallet. Men han var like klar over nødvendigheten av å overskride en ganske skjematisk – for ikke å si essensialistisk og abstrahert idealmodell, som Marx selv ikke fikk utfylle som han ønsket i flere bind. Amin så det som sin oppgave å videreføre ved å gi fortrinn for den historisk-materialistiske metoden, dvs. å forstå kapitalismen i et globalt perspektiv og for å gripe endringer i klasseforhold, klassekamp, ideer, kulturelle forestillinger og geopolitikk i forskjellige deler av verden fram til i dag. Med andre ord: en samfunnsformasjon er noe annet enn en produksjonsmåte.

Igjen førte hans nytenkning til teoretisk debatt, og igjen benyttet han anledningen til å klargjøre sitt syn og å gå i dialog – noen ganger også i konfrontasjon – med sine kritikere. Til det siste så han sine arbeider som «work in progress». Modern imperialism, monopoly finance capital, and Marx’ s law of value (2018) inneholder hovedtyngden av hans bøker om samme tema fra noen år tidligere, samtidig som han rakk å gjøre ferdig utfyllende svar og kommentarer til kritikere. Tydeligere kunne han ikke vise at teoretiske tankebygninger aldri er ferdig snekret eller murt.

OG SÅ?

Et velkjent slagord fra World Social Forum og Attac er at «en annen verden er mulig». Ettersom Samir Amin fastholdt at en «snill» eller «bærekraftig» kapitalisme ikke er mulig, er spørsmålet hvordan ei sosialistisk omdanning kan skje? Dette er et tema for seg, som mest inngående blei diskutert i The world we wish to see (2008), og som mest handler om å finne de første skrittene på en lang og kronglete vei. Med hans egne ord er det ikke spørsmål om en for «24-timers-revolusjon», og med alle sterke motkreftene som Samir Amin brukte sitt liv på å beskrive (og bekjempe), kan det vanskelig sies at etterlater seg noen lettvint optimisme. Det skyldes også at han ofte har anklagd mange sosiale bevegelser, partier på venstresida og makteliten i progressive stater for ikke å ha et klart nok bilde av hva kampen vil kreve. En mulig motvekt mot den kollektive imperialismen kan ligge i solidaritet mellom bevegelser og stater i det globale Sør, og Amin lukket aldri for en slik mulighet. Men han la aldri skjul på hvordan dette ble vanskeliggjort gjennom nyliberalisme, manglende demokrati/folke- makt, korrupt samarbeid med utenlandske kapitalinteresser og innkapsling i USA militære strategier. Men det betyr ikke at bildet er statisk, og Amin hadde alltid et våkent øye for nye tendenser. Blant eksemplene er f.eks. økende motstand mot USAs militære hegemoni og «forkjøpskriger» med eller uten Nato, tilløp til en mer sjølstendig kurs i deler av Latin-Amerika, motstand mot liberaliseringskjøret i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og diskusjon om nasjonal matsuverenitet og småbønders eksistensgrunnlag. Forestillinga om EU som en selvstendig stemme levnes imidlertid liten ære, i alle fall så lenge det europeiske prosjektet er forankret i antidemokratisk nyliberalisme. Amin undervurderte aldri den kampen

Med sin interesse også for geopolitikk, var Amin opptatt i den andre av disse to bøkene av å advare mot den anti-russiske holdninga som gamle og nye kalde krigere pisker opp i disse dager. som deler av arbeiderbevegelsen fører i vår del av verden, og fant historiske og kulturelle forskjeller, sammen med ulikt styrkeforhold mellom klassene, som forklaring på hvorfor også sentrumskapitalistiske land kommer i ulike utgaver. I flere av hans nyere bøker er det ikke vanskelig å spore en dyp fortvilelse over at mange innenfor arbeiderklassen åpenbart søker seg mot fremmedfiendtlige, reaksjonære og – til og med – rasistiske partier. Samtidig unnslapp det ikke hans oppmerksomhet at sosialdemokratiske partier i vår del av verden fjernet seg fra et systemkritisk potensial til å havne i ei sosialliberal – for ikke å si nyliberal – grøft. En kursendring krever ifølge Samir Amin noe langt dristigere enn nostalgiske forsøk på å skru klokka tilbake til 1945, som om den kalde krigen, Nato-medlemskap, EU-iver, omkamp om «det historiske kompromisset» var skrevet ut av historien.11 For egen regning vil jeg framover heller spørre om hva Samir Amin ville ha gjort – enn hva Gerhardsen ville ha gjort. Eller som han avsluttet sitt forord i Kapitalismen i vår med å si: «EN vei fram mot sosialisme, forstått som et høyere stadium av menneskelig sivilisasjon, er nødvendig og mulig. Men det alternativet kan ikke utvikles uten at det radikale venstre strekker seg langt utenfor de offensiver strategiene».

Boktitler som er nevnt i artikkelen

Accumulation on a world scale (1974). New York: Monthly Review Press.

Class and nation. Historically and in the current crisis (1981.) New York: Monthly Review.

Re-reading the postwar world. An intellectual itenerary (1994). New York: Monthly Review Press.

Obsolescent capitalism (2003). New York: Monthly Review Press.

A life looking forward. Memoir of an independent Marxist (2006). London: Zed Books.

The world we wish to see: Revolutionary objectives in the twentyfirst century (2008). New York: Monthly Review Press.

Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010). Oxford: Pambazuka Press

Eurocentrism. Modernity, religion and democracy. A critique of eurocentrism and culturalism (2010, opprinnelige utg. 1989). New York: Monthly Review Press/Oxford: Pambazuka Press.

Global history. A view from the South (2010). Oxford: Pambazuka Press

The people 's spring. The future of the Arab revolution (2012). Oxford: Pambazuka Press.

The implosion of capitalism (2013). London: Pluto Press.

The reawakening of the Arab world. Challenge and change in the aftermath of the Arab spring (2017). New York: Monthly Review Press.

Russia and the long transition from capitalism to socia- lism (2017). New York: Monthly Review Press.

October 1917 revolution. A century later (2017.) Montréal: Daraja Press, 2017. New York: Monthly Review Press.

Modern imperialism, monopoly finance capital, and Marx’s law of value (2018). New York: Monthly Review Press.

Sluttnoter

1. For fullstendige bibliografisk referanser, se litteraturlisten.
2. Deler av denne artikkelen bygge på min introduksjon til denne boka (s. 11-38). Den er tilgjengelig på nettstedet marxisme.no
3. Det avspeiles ikke minst i kap. 6 – «Fascismens tilbakekomst i dagens kapitalisme» – Kapitalismen i vår tid.
4. For ei drøfting av maoismens betydning og begrensninger, se kap. 2 – «Maoismens bidrag» i Kapitalismen i vår tid.
5. Se kap. 5 – «Kina: Det oppstigande landet» – i Kapitalismen i vår tid.
6. Amin viser her til inspirasjon fra miljøet rundt Monthly Review. De to nyeste bidra- gene herfra er John Bellemy Foster og Paul Burkett: Marx and the earth. An anti-critique (Chicago: Haymarket, 2017) og Kohei Saito: Karl Marx’s ecosocialism. Capital, nature, and the unfinished critique of political economy (New York: Monthly Review, 2017.).
7. Om «agrarspørsmålet», se kap. 7: «The agrarian question, a century after October 1917» i October 1917 revolution (2017).
8. Spørsmålet er stilt i Hamid Dabhasi: Can non-Europeans think? London: Zed Books, 2015.
9. For en kritisk omtale av den siste av de to bøkene, ser Bjørn Olav Utvik: «Skuffende om den arabiske våren», Gnist nr 4/2016. Den siste av de to er meldt av Stian Bragtvedt, Gnist nr 3/2017
11. Se kap. 3 – «Dristighet, mer dristighet!» i Kapitalismen i vår tid.

Daria Bogdanska
Lønnsslaver
Forlaget Manifest, 2018, 200 s.

Lønnsslaver er en viktig historie fra skandinavisk arbeidsliv, som er langt fra så rosenrødt som vi gjerne tenker at det er. Gjennom å skildre egne erfaringer, kommer Daria Bogdanska med vitnesbyrd direkte fra den nye løsarbeidende generasjonen. Hovedpersonen Daria er en nyinnflyttet polsk innvandrer, som har flyttet til Malmö for å gå på tegneserieskole. Hun starter fra scratch og hun må lære å kjenne både svensk språk og kultur på relativt kort tid. Den største utfordringen er likevel penger. Hun får ikke studiestøtte og må jakte på jobber.

Som desperat jobbsøker er det lett å bli utnyttet. Daria får seg etter hvert en jobb i en restaurant, men problemene kryper snart til overflaten. Manglende opplæring, lange arbeidsdager og lav lønn er bare noen stikk- ord. Hun får heller ikke kontrakt, og når hun prøver å ta opp problemene med arbeidsgiver kommer han med den ene unnskyldningen etter den andre.

Daria blir også fanget i det svenske byråkratiet: uten kontrakt kan hun ikke få person- nummer, og uten personnummer kan hun ikke få kontrakt. Uten arbeidskontrakt risikerer hun også å miste oppholdstillatelsen. Selv om Daria av økonomiske grunner er redd for å miste jobben, så er hun nødt til å gjøre noe. Hun prøver å alliere seg med noen av kollegaene, men mange av de hun jobber med er i en enda verre forhandlingsposisjon enn hun selv er. Blant de som jobber på kjøkkenet er det flere som har en enda større avhengighet til sjefen enten fordi de leier leilighet av ham, eller fordi han har hjulpet dem med å komme til Sverige. Selv om Daria også er innvandrer, er hun fortsatt i en posisjon der hun har en større mulighet til å ta kampen enn sine kollegaer.

Til tross for allmenngjøringen av tarifflønn i serveringsbransjen, er det fortsatt mange som får altfor lite utbetalt lønn, og mange blir på papiret ansatt som «ekstrahjelp» selv om de egentlig jobber fast.

I sommer gikk jeg sammen med mange andre unge LO-aktivister sommerpatrulje for å sjekke unge arbeidstakeres arbeidsforhold. Selv om de aller fleste har det helt greit på jobb, finner man fortsatt mange brudd på arbeidsmiljøloven, som at i underkant av ti prosent av de man har snakket med har ikke arbeidskontrakt.

I Lønnsslaver blir den syndikalistiske fagforeningen LS etterhvert en støttespiller for Daria, men det er likevel tydelig at hun selv må ta den tyngste delen av kampen mot sjefen alene. Det kan virke som at den skandinaviske fagbevegelsen har litt å jobbe med når det gjelder å følge opp og hjelpe medlemmer som har havnet i den svært kompliserte situasjonen som innvandrer og kontraktsløs. Dette er noen av utfordringene Lønnsslaver peker mot, og som det kan være nyttig at både partier på venstresiden og fagbevegelsen jobber mer med å finne gode strategier for å løse.

Lønnsslaver er ikke bare en bok om arbeidsliv, en annen viktig tematikk er for eksempel kjønn og kjærlighet. Kjærlighetshistorien er både morsom og sår, og fremfor alt kanskje gjenkjennelig, særlig for unge lesere. Vennskap er også et viktig moment i boken. Selv om Daria på mange måter opplever ensomhet, både i kampen på jobben og som nyinnflyttet, skildres det i Lønnsslaver likevel flere fine historier om vennskap og fellesskap.

Selv om Lønnsslaver tar opp mange alvorlige problemstillinger, er det fortsatt en bok som evner å være morsom, til tross for at humoren ofte er ganske tragikomisk. Et eksempel er det ironiske ved sjefene bak den veganske burger-food trucken, som unngår å betale arbeiderne sine det de skal, samtidig som de tenker på seg selv som moralske mennesker fordi de ikke spiser kjøtt. Daria Bogdanska avslører dobbeltmoralen deres. Selv om det kanskje har blitt «trendy» å være «woke», så hjelper det lite dersom man ikke også anerkjenner at arbeiderklassen utnyttes, og at dette er et grunnleggende trekk ved kapitalismen. Når Darias sjef ved bokens slutt møter opp til meklingsmøte med et antifascistisk slagord på t-skjorten og en pønker ved sin side, så hjelper det lite fordi Darias strek allerede har avslørt hykleriet.

Marta Breen og Jenny Jordahl
Kvinner i kamp
Cappelen Damm, 2018, 119 s.

Kvinner i kamp tar for seg kvinnesak fra 1800-tallet og frem til i dag. Boka er fargerik og kortfattet, og blir en viktig, etterlengtet og tilgjengelig fortelling om kvinnebevegelsens historie.

Mira Stokke er feministisk ansvarlig i Rød Ungdoms sentralstyre.
Foto: Cappelen Damm

Boka er den siste i en rekke feministiske utgivelser av forfatter Marta Breen og illustratør Jenny Jordahl. Samarbeidet har tidligere resultert i quiz, biografi, kortstokk og sitatsamling. Til forskjell fra biografien 60 damer du skulle ha møtt, som enkeltvis portretterer kule damer fra politikk, kultur-, og næringsliv, handler Kvinner i kamp om bevegelser som er større enn enkeltpersonene selv. Tegneserien blir forfatternes viktigste utgivelse hittil, nettopp fordi den skildrer et sterkt kvinnefellesskap og stor kampvilje til å stå opp mot urett og undertrykking. Den er relevant for kvinnebevegelsen i dag, og alle som er opptatt av kvinnekamp.

At det skulle komme en lettlest bok om kvinnekamp var ikke selvsagt. Det er i det hele tatt få bøker som tar for seg historiske kvinner, enda mindre kvinnehistorie. I historieundervisningen på skolen var damer nærmest usynlige. De var underrepresentert i fortellingen om samfunnsutviklingen, kriger, eller folkebevegelser.

Riktignok ble vi presentert for enkelte viktige kvinner, men kvinnebevegelsens egen historie var totalt fraværende. Jeg husker godt at vi hadde en egen temadag om Eidsvoll, 1814 og demokrati. Samtidig ble det så vidt nevnt at kvinner først fikk stemmerett i 1913, og vi lærte ingenting om veien dit. Kvinnekampen har vært lang og kommet i flere bølger, og den fortjener ikke å bli oversett.

Endelig får vi denne boka, en helhetlig framstilling, på kun 120 sider, om kvinnebevegelsens historie. Den tar for seg kamper som er tatt, derav også evige omkamper (les: abort), og peker fremover på kampene som gjenstår.

Kvinner i kamp åpner med fortellingen om kvinnens liv på 1800-tallet: Hun er umyndig på linje med et barn og det er faren, senere ektemannen, som bestemmer over henne. Kvinnebevegelsen har senere kjempet frem rettigheter som har gjort det mulig for henne å delta i samfunnslivet. Hun får stemmerett, rett til å bestemme over egen kropp, rett til å få en utdannelse og delta i arbeidslivet, og retten til å være sammen med den hun elsker uavhengig av kjønn.

Tegneserieformatet gjør at historien formidles på en oversiktlig og tilgjengelig måte. Selv om historien er kraftig forenklet for å tilpasse formatet, oppleves den verken fordummende eller overfladisk. Boka er en lettfattelig innføring for voksne som vil ha gode argumenter for fortsatt kvinnekamp, samtidig som den er interessant for barn og ungdom. Viktigst av alt er nettopp at den underkommuniserte historien når ut til et bredt publikum.

Samtidig som Jordahls illustrasjoner tidvis er svært humoristiske, er dette en bok som tar for seg dramatisk historie med et nødvendig alvor. Det gjør vondt å se illustrasjonen av suffragetten som blir tvangsfôret, eller den unge jenta som sitter i bekmørke og skjelver etter å ha blitt voldtatt. På den andre siden bidrar det muntlige språket til at boka ikke blir for tung. For eksempel blir forbudet mot å diskriminere homofile og lesbiske illustrert med et «faen så PK alt er blitt» fra en diskriminerende mann. Balansen mellom humor og alvor gjør at Kvinner i kamp både fungerer som underholdning og pensum.

Marta Breen og Jenny Jordahl får frem nødvendigheten av å kjempe for egne og andres rettigheter på tross av motstand. Avslutningsvis nevnes flere kamper som gjenstår: mot prostitusjon, omskjæring, voldtekt og seksuell trakassering. Samtidig er det ikke tvil om at reell likestilling er mulig. For ved å gjennomgå 150 år med feministisk historie, viser Kvinner i kamp at enorm forandring er mulig, bare man tar kampen og står sammen.

Jon Nixon
Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal.
London: Pluto Press, 2018, 208 s.

Det er snart 100 år siden Rosa Luxemburg ble myrdet i Berlin den 15. januar 1919, men hun leses og diskuteres fortsatt hyppig. Kanskje har det kommet ekstra mange bøker om henne den siste tida fordi denne minnemarkeringen nærmer seg? Kanskje kommer de fordi hun oppleves veldig aktuell særlig nå, i vår post-finanskrise-verden preget av høyrepopulisme på frammarsj, en ideologisk død nyliberalisme og en litt famlende venstreside? Eller kanskje kommer det ikke ekstra mange bøker om Luxemburg nå, kanskje har de alltid kommet på løpende bånd og jeg har bare ikke lagt merke til det før. Uansett: Av de seneste årenes bøker om Luxemburg har jeg tidligere anmeldt Nina Björks flotte Drömmen om det röda (2016) som bruker Luxemburg til å tenke med og mot samtida, i spørsmål om kapitalisme og revolusjon, men også om identitetspolitikk og kjærlighet. Jeg har også lest britiske Kate Evans Red Rosa (2015), en tegnet biografi som nesten utelukkende bruker tekst fra originale kilder til å brette ut Luxemburgs dramatiske liv og skarpe penn. Jon Nixons bok om Luxemburg av året, Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal, kan sies å være en slags blanding av disse to. Den gir en fin biografisk innføring, samtidig som den diskuterer hvordan Luxemburgs tanker passer inn i dagens politiske landskap.

Ellen Engelstad er redaktør i Manifest Tidsskrift og litteraturkritiker i Klassekampen.
Foto: Pluto Press

Nixon er filosof og professor, og har tidligere skrevet bøker om filosofer som Hans-Georg Gadamer og Hannah Arendt. Boka om Luxemburg er delt i tre deler, hvorav den første er en biografisk gjennomgang av Luxemburgs liv. Denne ligner Evans sin tegneserie, men er mer detaljert, særlig når det gjelder politiske stridigheter og grupperinger i hennes samtid, og dermed en ypperlig introduksjon til svært spennende sosialistisk historie. Den biografiske delen deler på en måte livet hennes inn i to: Som en lang skole for teoretisk og intellektuell utvikling og debatt, som går fra fødselen og fram til utbruddet av første verdenskrig. Det andre kapittelet blir da hennes fem siste leveår, som består av første verdenskrig og den mislykkede, tyske revolusjonen. I denne perioden gikk hun aktivt inn i historien som en aktør, ikke bare en intellektuell, hevder boka. Og det er jo sant, men hun hadde vitterlig også gjort det tidligere, helt fra tenårene. Jeg tror imidlertid ikke at boka er opptatt av å lage noe klart skille mellom disse, snarere å understreke hvor dramatisk verdenskrigen var for Luxemburg og den internasjonale sosialismen.

I del to undersøker Nixon noen begreper han mener er gjennomgående i Luxemburgs tenkning, og som er viktige for aktivister på venstresida i dag: politisk kamp, politisk handling og politisk formål. Under overskriften kamp skriver Nixon om Luxemburgs syn på politikk som både en forlengelse av Marx og en kritikk av marxismen. Nixon viser hvordan Luxemburg brøt med et syn på politikken som nærmest ensbetydende med økonomi, og hvordan hun manet til kritisk tenkning og å involvere folk flest i dette. Med andre ord at en revolusjonær arbeiderklasse ikke oppstår ut av ingenting, men skapes gjennom kunnskap og kritikk av rådende samfunnsformer. Luxemburg insisterte også på historien som en åpen og ikke avgjort prosess, noe som var et brudd med den mest ortodokse marxismens tro på historisk determinisme. Her finnes også en diskusjon av hennes tanker om spontanitet, revolusjon og organisering. Organisering var for Luxemburg mer en virkning av enn årsaken til en revolusjonær prosess, noe hun var i mange diskusjoner med andre sosialister om, fra Lenin til det tyske sosialdemokratiske partiet SPD.

I kapittelet om politisk handling («political agency») ønsker Nixon å vise at Luxemburgs tanker ikke er utdatert selv om det gamle industrisamfunnet har forsvunnet, i hvert fall fra vesten. Han hevder at Luxemburg ønsket å inkludere «hele det arbeidende folk», slik Gerhardsen formulerte det, i sitt revolusjonære subjekt, og at det inkluderte kvinner og folk i den tredje verden, som hun var opptatt av i sin undersøkelse av imperialismens herjinger. Det viktigste for Luxemburg var ikke hvem man er, men hvilket perspektiv man velger å innta. Politikken må ha et materialistisk grunnlag, og ta utgangspunkt i de som lider mest under kapitalismen. Utdanning, kunnskap og fakta er dermed uvurderlig for den revolusjonære. Dette glir over i en diskusjon om politikkens formål og hvordan Luxemburg tenker om organisering: Å bygge på fortiden og gå forsiktig og skrittvis fram. Her trekker forfatteren inn filosofer som Alain Badiou og Slavoj Žižek, som går i dialog med Luxemburgs tanker om spontanitet.

I bokas tredje og siste del forsøker Nixon å trekke Luxemburg enda lengre inn i samtiden, ved å bruke henne til å analysere starten på den arabiske våren på Tahrirplassen i 2011 og solidaritetsstreiker i Sør-Afrika. Det er godt sett at det er klare forbindelseslinjer mellom Luxemburg og alle de spontane opprørene på plasser rundt om i verden etter finanskrisen, fra Occupy Wall Street i USA til den arabiske våren og 15M-bevegelsen i Spania, Syntagma-bevegelsen i Hellas og Nuit debout i Frankrike. Disse bevegelsenes spontane tilblivelse og demokratiske massestruktur, hvordan de forsøkte å la folk komme sammen og finne ut av ting sammen uten å bli styrt av noen partielite, er så åpenbart knyttet til Luxemburgs tekning at Nixon ikke er den første som har dratt denne parallellen. Den diskuteres for eksempel også i den fine antologien Rosa Remix som ble utgitt av Rosa Luxemburg Stiftung i New York i 2016. Men at Nixon ikke er den første som leser vår tids bevegelser opp mot Luxemburgs tankegods er jo ikke viktig så lenge han gjør det bra. Og det synes jeg absolutt han gjør. I delen om Tahrirplassen siterer han fra dagboken til den kvinnelige aktivisten Ahdaf Soueif, og historiens sus fra Luxemburg til henne formelig bruser over sidene.

Men at Nixon ikke er den første som leser vår tids bevegelser opp mot Luxemburgs tankegods er jo ikke viktig så lenge han gjør det bra. Og det synes jeg absolutt han gjør.

Mot slutten maner Nixon oss til å bruke Luxemburg til å drømme, men ikke minst tenke, oss til et annet og bedre samfunn drevet av andre krefter enn profittjag og rovdrift på naturen. Det er mye mot og kraft å hente hos henne, og Nixon setter Luxemburg fint inn i både hennes egen samtid og vår, samt i en god dialog med andre tenkere. Det gjør Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal til en veldig fin liten bok som både fungerer som innføring til Luxemburgs tekster, og som et verk å tenke videre med. Det eneste jeg har å utsette på den er at den til tider er litt gjentakende, men i det store og det hele har Nixon lyktes med sin demokratiske fornyelse.

Gérard Duménil og Dominique Lévy
Managerial Capitalism: Ownership, Management, and the Coming New Mode of Production
Pluto Press, 2018

Den kapitalistiske produksjonsmåten, slik Marx analyserte den, er på vei ut. En egen klasse av ledere – managers – er i ferd med å overta posisjonen som herskende klasse fra kapitalistene, om de ikke allerede har gjort det. Det betyr ikke at motsetningen mellom arbeid og kapital har forsvunnet, men den formidles nå gjennom dette ledersjiktet. Klassekampen handler derfor fremfor alt om å vinne lederne for sin sak. Det mener i hvert fall de franske økonomene Gérard Duménil og Dominique Lévy, som har skrevet boka Managerial Capitalism.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Pluto Press

De er ikke de første som sier dette. James Burnham, som i mellomkrigstiden var en del av den amerikanske trotskistiske bevegelsen og som senere skulle bli en konservativ kaldkriger, lanserte en lignende påstand allerede i 1941. Men der disse tankene var en sentral komponent i Burnhams drift fra marxismen til konservatismen, er de for Duménil og Lévy fremfor alt en videreutvikling av marxistisk teori. De er med på at Marx’ analyse av kapitalismen, fremfor alt i Kapitalens første bok, var en presis analyse av den samtidige produksjonsmåten. Men det har skjedd mye siden da, og et helt sentralt utviklingstrekk, mener de, er fremveksten av en klasse av ledere.

Utgangspunktet for lederklassen, finner de i storindustriens fremvekst rundt forrige århundreskifte og i det voksende skillet mellom eiere, eller kapitalister i tradisjonell forstand, og ledere. Selv om lederne opprinnelig var eiernes forlengede arm, mener de, har de gradvis skilt lag, og mens kapitalinntekter relativt sett har blitt mindre viktig, mye på grunn av de utviklingstrekkene Marx selv beskrev, så har ledernes økonomiske posisjon styrket seg til et nivå der interessene ikke lenger nødvendigvis sammenfaller med kapitalistenes. Det betyr ikke at vi i dag lever under en «lederistisk» produksjonsmåte heller, noe tittelen heller ikke antyder. Forfatterne viser i stedet til kapitalismens barndom, da kapitalistene konkurrerte med føydalherrene om makta, og forstår dagens situasjon i et lignende perspektiv. Men de virker ganske sikre på at det er lederne som vil gå seirende ut av kampen – det har den nyliberale alliansen med kapitalistene gjort sitt for.

Nå er det ikke slik at Marx ikke var opptatt av skillet mellom dem som eier kapitalen og dem som forvalter den, noe Duménil og Lévy også understreker. Men så lenge det er viktig for dem å fremstille teorien sin som en videreutvikling av, og ikke et brudd med, marxismen, gjør de en del underlige sprang. Marx var jo aldri egentlig ute etter å kategorisere individer. Tvert imot, gjennom hele Kapitalen var han svært nøye med å understreke at han analyserte klassene gjennom deres roller i produksjonen. Om man da skal følge Marx, må man da på en eller annen måte kunne vise at disse rollene i produksjonen har endret seg så dramatisk at det ikke lenger er motsetningen mellom arbeid og kapital som står i sentrum.

Det gjør ikke forfatterne.

Det er riktig, som det hevdes i boka, at lønnsinntekter har blitt stadig viktigere blant de rikeste, mens kapitalinntektene i hvert fall relativt sett har blitt mindre viktige. Men om profitten utbetales som lønns- eller kapitalinntekter er i stor grad et teknisk spørsmål, som ikke rokker ved klassekarakteren til mottakerne av disse inntektene. Dessuten er det jo heller ikke slik at hele profitten tas ut som inntekt av kapitalistene, enten det er som lønn eller utbytte. En større eller mindre del av profitten vil i stedet bli reinvestert i utvidet produksjon, og det er denne prosessen, ikke kapitalistenes eget forbruk, som utgjør kapitalismens drivkraft, i hvert fall i følge Marx.

Det er også riktig at kapitalen i dag er langt mindre personifisert enn tidligere. Selv om det fortsatt finnes typiske eier-kapitalister – navn som Bjørn Kjos og Olav Thon renner en fort i hu – er dette unntak. Men om en kapitalist eier 100 prosent av aksjene i ett selskap, eller 5 prosent av aksjene i tjue selskap, eller for den saks skyld 5 prosent av aksjene i ett selskap av en viss størrelse, så endrer ikke det på saken. Det gjør det heller ikke om ens aktivitet først og fremst er rettet mot finansielle virkemidler. Det bare forklarer hvorfor det har oppstått et skille mellom eiere og ledere innenfor rammene av den kapitalistiske produksjonsmåten, og hvorfor dette har blitt som det har blitt.

Duménil og Lévys ideer har, hvis vi skal ta dem på alvor, betydelige konsekvenser for klassekampen. Siden arbeiderklassen nå ikke lenger står i et motsetningsforhold til herskerklassen, vil den heller ikke lenger kunne være et redskap for endring. Dette var viktig for Burnham i sin tid, og selv om utgangspunktet hans var et noe annet, så forsvinner det revolusjonære potensialet også her. Det arbeiderklassen maksimalt kan håpe på, er å få med seg lederne på en politisk og økonomisk utvikling i tråd med arbeiderklassens interesser, slik den klarte i den vestlige verden i kjølvannet av annen verdenskrig. Men i motsetning da, da politikken var et svar på en historisk unik økonomisk og politisk situasjon, så reduseres det hele til et rent politisk spørsmål. Hvem heier lederne på?

Det er kontroversielle synspunkter Duménil og Lévy kommer med. Nettopp derfor er det synd at de i stedet for å rette oppmerksomheten mot disse kontroversene, synes å samle sammen de argumentene som taler for deres på forhånd definerte ideer og mer eller mindre hoppe bukk over motstridende argumenter. Og all den tid de faktisk hevder å basere seg på Marx, så er det underlig at to så drevne økonomer ser ut til å ha forstått så lite av Kapitalen. Det er ikke slik at beskrivelsene i de 3-4 første kapitlene av første bok er ment å være en uttømmende analyse av den kapitalistiske produksjonsmåten. Tvert imot, det er få som abstraherer og forenkler like mye som Marx gjør for å få frem hovedpoenget sitt her. Dessverre er det nok litt for mange som har gitt opp å lese boka etter å ha lest gjennom dette – det er få verker som er bygget opp så lite leservennlig som Kapitalen – men Duménil og Lévy er neppe blant disse. Det bare virker sånn.

Når dette er sagt, så er det ikke slik at det ikke har skjedd ting med kapitalismen siden Marx skrev Kapitalen. Det er mange utviklingstrekk ved kapitalismen Marx ikke forutså eller hadde forutsetninger for å forutse, og Duménil og Lévy setter pekefingeren på flere av disse. Selv om Marx observerte og analyserte det fremvoksende skillet mellom eierskap til og forvaltning av kapitalen, så han neppe for seg den utviklingen vi har sett, der eierskapet fremstår så ubetydelig at noen hevder at det heller ikke har noen betydning. Men at et fenomen fremstår på en bestemt måte, betyr ikke at det er slik. Tvert imot, det å avdekke fenomeners vesen sto helt sentralt i Marx’ metode. Når Duménil og Lévy, på sin side, gjør et fenomens fremtredelsesform til dets vesen, så snur de det hele på hodet.

Ledernes betydning i det moderne samfunnet er et fenomen som bør analyseres og forstås, ikke minst for marxister. Men det er skrevet mye som på en langt bedre måte enn denne boka utvikler et marxistisk perspektiv på ledelse, som Harry Bravermans bok Labor and monopoly capital fra 1974 eller Erik Olin Wrights bøker om klasse.

Andreas Malm
The progress of this storm. Nature and society in a warming world.
London: Verso Books, 2018, 280 s.

Andreas Malm, som er professor i humanøkologi ved Universitetet i Lund, ble «verdensberømt» for boka Fossil capital. The rise of steam power and the roots of global warming ^{1, 2}. Nå har han igjen levert et vektig bidrag til debatten om forholdet mellom samfunn og kultur, der han ikke minst leverer en knusende kritikk av ulike postmodernistiske filosofiske retninger. Et typisk utsagn fra dette hold er at naturen ikke er annet enn «en spesielt kraftfull fiksjon», som bare er dere ute et sted om så lenge vi kollektivt tror at den eksisterer. Dette kaller Malm den «konstruktivistiske» skolen. Naturen finnes «egentlig» ikke – den er konstruert av oss. For konstruktivistene er ikke nøytroner noe mer reelle enn enhjørninger, nøytronene har bare med «mer mektige animalske og ikke-animalske allierte»³. Her finnes det altså ikke noen objektiv sannhet, bare mer eller mindre utbredte kollektive fiksjoner. En annen retning innenfor postmodernismen er «ny-materialisme» hvor naturen er et selvstendig objekt, slik at naturfenomener har blitt «aktører» som påvirker samfunnet. Bakterier blir (intensjonelle?) aktører i historien – skoleeksemplet er Svartedauen.

Anders Ekeland er samfunnsøkonom og leder av Akershus SV.
Foto: Verso Books

Malms kritiske utgangspunkt i The progress of this storm er sjølsagt det helt åpenbare faktum at naturen og dens prosesser eksisterer uavhengig av vår beskrivelse av dem og at det er menneskearten, strukturert av kapitalismens logikk, som er den eneste intensjonelle aktøren i politisk forstand. Malms kritikk er hovedsakelig rettet mot Bruno Latour, som til og med er tildelt den prestisjefylte Holberg-prisen. En undersøkelse fra 2007 viste at Latour var den mest siterte innenfor humaniora, klart foran Freud og Marx. Latours utgangspunkt er at «På godt og vondt har vi beveget oss inn i en post-naturlig verden»⁴. At Latour er en dilettant er det ingen tvil om. Han hevder for eksempel at den egyptiske faraoen Ramses II ikke kan ha dødd av tuberkulose, siden denne basillen ikke ble påvist vitenskapelig før 1882. At en moderne obduksjon fant tuberkulosebasiller i det balsamerte liket spiller derfor ingen rolle for Latour ⁵ Spørsmålet om hvordan slike åpenbart uvitenskapelig påstander ikke bare kan gi folk akademiske posisjoner, men en stor utbredelse i noen spesielle akademiske miljøer, går ikke Malm inn på.⁶. Forfatteren nøyer seg isteden med å påpeke at dette meningsløse ordgyteriet får konsekvenser for klimapolitikken: når det ikke finnes noe som er mer sant enn noe annet, når hva som virkelig er vitenskap er usikkert, så fører det til handlingslammelse.

Malms motivasjon for å bruke tid på dette pølsevevet er at «Noen teorier kan gjøre [den klimapolitiske] situasjonen klarere, mens andre kan grumse den til. Aktivisme er best tjent med teoretiske kart som kan vise de motstridende kreftene med en viss nøyaktighet, ikke som utydelige figurer og tåkete tenkning – og som vi skal se – det ikke er noen mangel på.» (s. 16). Denne anmelderen er ikke så sikker på om å skrive denne boka har vært vel anvendt tid. For som Malm selv påpeker, i klimabevegelsen har «aktivistene så langt vært uinteresserte i konstruktivisme, Latourisme, ny-materialisme, post-humanisme etc. og hele tiden vært mer inspirert av marxisme/anarkisme»⁷. Malm påpeker også at klimabevegelsen fortsatt er «svak og fragmentert», men konkluderer helt riktig med at det gjør det desto «viktigere å bli med i den og bidra på alle mulige måter» (s. 176).

Nå som Malm har levert en skarp og knusende kritikk av postmodernistisk skvalder om natur og samfunn, er det på høy tid å komme med en bok som diskuterer klimabevegelsens strategier. Men det vil bli vanskeligere å gjøre, ettersom det Malm først og fremst vil gjøre er å stanse all videre utvinning av fossil energi. Han har den «kløende følelsen av at det eneste meningsfulle man kan gjøre nå er droppe alt annet og bare fysisk stanse forbrenning av fossilt brensel, tappe ut luften ut av dekkene, blokkere rullebanene, omringe plattformene, invadere gruvene». (s. 16). Det han foreløpig ikke ser er at om en slik «keep the coal in the hole, the oil in the soil» taktikk skulle lykkes, så ville det reduserte tilbudet av fossilt brensel i første om gang bare skape en kraftig prisstigning, jf. OPECs «prissjokk» på sytti- og åttitallet. En slik prisstigning ville ramme sosialt skjevt. Det er bare ved å kombinere en stadig stigende pris på karbon med kraftige omfordelingsmekanismer, dvs. grønn skattlegging av de rike, at man kan mobilisere arbeidsfolk for økt karbonpris som vil gjøre slutt på forbrenning av karbon.

For de som er nødt til å forholde seg til postmoderne ord- og begrepsgyteri på «feltet» natur og samfunn så er denne boka viktig lesning. Men for aktivister på venstresida er det bedre og spare tid og penger til Malms neste bok.

Sluttnoter:

1. Tittelen på boka henspeiler på et sitat fra Fredric Jameson, kjent marxistisk litteraturviter, som i 1990 skrev at «we are stranded in the mega-city where glass surfaces mirror each other, where images and simulacra rule over night and day, where the free play of masks and roles goes on and on without any real, material substance. But towards this city a storm is on the move”. Stormen som nærmere seg det «kunstige», virtuelle livet i mega-byene er konsekvensene av global oppvarming.
2. For min anmeldelse i Gnist, se http://marxisme. no/hvordan-oppstod-fossilkapitalismen/ . En mer utførlig kritikk min side finnes i Agora, 1-2017.
3. “We cannot say that neutrons are more real than unicorns, only that they are stronger than unicorns. After all, neutrons simply have more and better animate and inanimate allies testifying to their exis- tence.” Graham Harman: Bruno Latour: Reassembling the political (London: Pluto Press, 2014), s. 7 (kursiv i orginalen).
4. Bruno Latour, Facing Gaia (Cambridge: Polity Press, 2017), s. 142.
5. Denne og de følgende henvisningene til Latour & Co har jeg tatt fra en mer utførlig og meget god anmeldelse av Malms bok av Ian Angus, redaktør for nettstedet «Climate and Capitalism», http://climate- andcapitalism.com/2018/02/19/the-progress-of-this- storm/
6. For en kortfattet, marxistisk analyse, se Terry Eagleton: The illusions of postmodernism (Oxford: Blackwell, 1996).
7. På midten av nittitallet var jeg involvert i kampen mot postmodernismen som hadde fått en viss innflytelse i redaksjonen i avisa Klassekampen. Når post-modernismen får innflytelse blant de politiske aktivistene må den bekjempes. Innenfor akademia har post-modernismen mange skarpe kritikere som Malm refererer til.

Eric Holt-Gimenez
A foodie’s guide to capitalism. Understanding the political economy of what we eat.
New York: Monthly Review Press, 2017, 280 s.

Dette er ei bok som bør leses av alle som er opptatt av de aller viktigste spørsmålene i verden; hvordan produsere nok og sunn mat til verdens befolkning på bærekraftige måter og samtidig bekjempe fattigdommen. Forfatteren har solid bakgrunn for å skrive om dette. Han har i mange år vært leder for The Institute for Food and Development Policy i USA, bedre kjent som Food First. Han har tidligere arbeidet i Latin-Amerika, forsket og undervist ved flere kjente universiteter, og skrevet flere bøker om tema knyttet til mat og landbruk.

Aksel Nærstad er internasjonal koordinator for More and Better Network, styremedlem i Handels- kampanjen og Attac. Jobbet i Utviklings- fondet i mer enn 20 år.
Foto: Monthly Review Press

Boka inneholder mye viktige fakta. En del av det vil være oppsiktsvekkende for de fleste lesere som ikke sjøl arbeider med slike spørsmål. Blant eksempler på dette er at bare ca. 15 prosent av all mat som produseres i verden, krysser landegrenser, og at 30–50 prosent av maten som produseres, ikke blir spist. For det store flertallet av lesere vil det antakelig også være ny informasjon at Frankrike nylig innførte forbud mot kasting av mat fra dagligvareforretninger. Boka vil forhåpentligvis for mange bli et oppslagsverk for viktig og interessant informasjon om mat og landbruk. Det er hele 20 sider med kildehenvisninger. Likevel hadde det vært ønskelig med noen flere Det har betydelig større tyngde å vise til at fakta er hentet fra navngitte FN-rapporter enn fra ei bok av en radikal forsker og forfatter.

Noe av det viktigste ved boka, og som også skiller den fra de aller fleste andre bøker som handler om mat og landbruk, er at den setter konkrete fakta, utviklingstrekk og politikk inn i en større samfunnsmessig og politisk sammenheng og analyse. Som tittelen på boka klart sier, så knytter den spørsmål knyttet til mat sammen med beskrivelse og analyse av kapitalismen. Det er det dessverre få bøker som gjør!

Det er noen direkte henvisninger i boka til Karl Marx’ analyser av kapitalismen. Følgende sitat fra Kapitalen, som er tatt med i boka, er verdt å merke seg: «All framgang i kapitalistisk landbruk er en framgang i kunsten, ikke bare i ran av arbeideren, men også ran av jord; all framgang i å øke fruktbarheten av jorda for en viss tid, er framgang i retning av å ruinere den langsiktige kilden av fruktbarhet.»

Konklusjonen som forfatteren trekker ut av alle fakta og analysene som han presenterer i boka, er at for å skape et godt, reint og rettferdig matsystem, er det nødvendig å bygge et alternativ til kapitalismen. Av dette følger innholdet i de siste linjene av boka; «Det er to lærdommer i denne boka som jeg håper leserne til ta innover seg. Den ene er at det er nødven- dig å forstå kapitalismen for å forandre vårt matsystem. Den andre er at kjærlighet aleine ikke vil forandre vårt matsystem, men uten det vil vi aldri forandre verden.»

Boka har et globalt perspektiv, og kommer med mange gode eksempler og beskrivelser av forhold i mange deler av verden. Det er virkelig imponerende hva forfatteren kan om landbruket og politikk verden over! En stor del av innholdet er imidlertid om forholdene i USA der forfatteren har sitt daglige virke.

Til tross for at jeg synes boka er god og viktig, og anbefaler den varmt, så mener jeg den har noen svakheter. Den viktigste er at jeg synes forfatteren ikke skiller godt nok mellom beskrivelsene og analysene av landbruket i USA og i andre deler av verden. Jeg mener han «overfører» beskrivelser, utviklingstrekk og analyser av landbruket i USA til å gjelde for andre deler av verden der de etter min mening ikke passer.

De er bra at agroøkologi løftes fram i boka. Likevel hadde jeg ønsket at boka hadde gått grundigere inn i hva agroøkologi er og hvordan det praktiseres. Til tross for at agroøkologi har vært en betegnelse på en form for landbruk siden 1930-tallet, så er det først de siste fire-fem årene at oppmerksomheten og kunnskapen om agroøkologi har nådd bredt ut. Det har nærmest «eksplodert». FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, har avholdt symposier om agroøkologi over hele verden. Det samme har bondeorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner. Verdens største internasjonale bondeorganisasjon, la Via Campesina, som består av 182 bondeorganisasjoner i 81 land, og som representerer omtrent 200 millioner småbrukere, er en av organisasjonene som går i spissen for praktisering av og informasjon om agroøkologi.

Boka ville også blitt styrket av en mer systematisk gjennomgang og forklaring av ulike former og betegnelser på forskjellige former for landbruk, og på likheter og forskjeller mel- lom økologisk, agroøkologisk, regenerativt og bærekraftig landbruk, og kunne godt tatt med permakultur.

La ikke mine kritiske merknader til enkelte sider ved boka, og mine ønsker om mer informasjon på enkelte temaer, få deg til å «slå bort» tanken om å kjøpe og lese boka! Kjøp den og les den! Det er jeg ganske sikker på at du ikke vil angre på.

Simon Hannah
A party with socialists in it – A history of the Labour left.
London: Pluto Press, 2018, 288.s.

Det har blitt skrevet en rekke beretninger om Labours historie, men som kjent er det seier- herrene som oftest skriver historien. Denne gangen er det partiets venstreside som slipper til, og historiefortelleren er Simon Hannah, forfatter og politisk aktivist, med bakgrunn fra fagbevegelsen og medlem av Labour. Det har blitt en velskrevet og svært innholdsrik bok, med relevans ikke bare for partiets nye med- lemmer som Hannah begrunner bokprosjektet med, men også for andre som prøver å forstå sosialdemokratiet og venstresidas fortid – og forhåpentligvis framtid – i Vest-Europa.

Helle Linné Eriksen er lektor ved Lillestrøm vgs. og medlem av SV
Foto: Pluto Press

Hannah beskriver Labours to forskjellige hovedretninger. På den ene sida, ønsket om å utfordre maktforholdene i samfunnet, og på den andre, forsøket på å integrere arbeiderbevegelsens interesser i det bestående. Dette kunne blitt pinlig overtydelig – Corbyn utfordrer makta, Blair gjorde det ikke. Men om man løfter blikket fra partiprogrammer og landsmøtevedtak og ser på politikken som handling og ikke ord, blir det med en gang en mye mer spennende beretning.

Bokas tittel spiller på et sitat av Tony Benn:

«Labour har aldri vært et sosialistisk parti, men et parti med sosialister i seg». Dette er et godt utgangspunkt for å forstå partiet. På samme måte som i Norge begynte Labour som arbeiderbevegelsens valgallianse rundt 1900, men deretter er forskjellene større. Partiet rommet Keir Hardies Independent Labour Party, militante marxister og den mer reformistiske Fabianbevegelsen. Det var også i perioder skepsis i de deler av fagbevegelsen som mente at arbeidernes kamp burde føres gjennom fagbevegelsen, og ikke i parlamentet. Sårbare allianser førte til et forsiktig parti, for eksempel tok det tolv år før partiet støttet stemmerett for alle, og en pasifistisk grunnholdning gjorde at man fordømte Påskeopprøret i Irland i 1916. Etter at kommunistene forlot partiet etter revolusjonen i Russland, skiftet det politiske tyngdepunktet i det som ble et formelt parti året etter, på tross av at man vedtok den etter hvert så omstridte Paragraf IV som tydelig erklærte at målet var arbeiderklassens eierskap av produksjonsmidlene. Dette ble stående til Blair fjernet paragrafen i 1995, men har sjelden kommet til uttrykk når Labour har vært i posisjon: radikale programmer overlever ikke nærkontakt med regjeringsmakt. De første Labour-regjeringene i mellomkrigstida var så opptatt av å framstå som ansvarlige og styringsdyktige at de i økonomiske krisetider kuttet i velferdsordninger, og satte inn soldater mot streikende havne- arbeidere. Det var også full oppslutning om det britiske imperiet, jfr. den første koloniministerens utsagn «I am here to make sure there is no mucking about with the British Empire» (s. 31). Med unntak av India, var dette også posisjonen til langt ut på 1950-tallet.

ADMINISTRASJON AV KAPITALISMEN

Deler av Hannahs analyse er gjenkjennelig, men tidvis slår han til med nylesing av etablerte historiske sannheter. Da Attlee-regjeringa i 1945 nasjonaliserte deler av industrien og bygde ut velferdsstaten har det blitt sett på som et tegn på Labours styrke og radikale grunnverdier. Hannah hevder at dette kun var mulig fordi det ga mening også for det konservative partiet i en oppbyggingstid, og at det derfor var utbredt enighet i etterkrigstida om dette. Nasjonaliseringen det var strid om, særlig stålindustrien, ble reversert så snart de konservative hadde muligheten. I mellomtida lot de Labour administrere kapitalismen, for selv i de nasjonaliserte fabrikkene ble ingenting endret – verken lønn, streikevilkår eller arbeiderrepresentasjon sto på dagsorden.

En annen spenstig diskusjon er Hannahs drøfting av det beryktede valgnederlaget i 1983. Han legger ikke ansvaret entydig på partiets radikale venstreside og deres mye omtalte selvmordsbrev av et program, men på en illojal høyrefløy som sutret til pressen over partiets vedtatte politikk, Thatchers popularitet etter Falklandskrigen som Labour ikke klarte å møte med et tydelig alternativ, og en høyre-sosialdemokratisk utbryterfløy som splittet stemmene. Men mest av alt beskriver Hannah en hundre år lang runddans, med Labour som går til høyre i posisjon, til venstre i opposisjon, og hvor høyrefløyen systematisk knebler opposisjonen ved nedlegging av aviser og lokallag, manipulerer med ministertaburetter og tomme verv, driver en heksejakt McCarthy verdig og mistenkeliggjør såkalt minoritetskamp, det være seg fra kvinner (som i Labour helt riktig kan omtales som en minoritet), skeive eller svarte.

ANNERLEDES ENN DET NORSKE PARTILANDSKAPET

Ettersom boka er skrevet av en brite, for briter, om Storbritannia, så er det noen elementer som kunne vært tydeligere for en norsk leser. Det viktigste er betydningen av den britiske valgordningen. Som kjent holder de seg med flertallsvalg i enpersonskretser, noe som betyr at det er nesten umulig å få representasjon dersom man ikke tilhører de store partiene. Et godt eksempel på dette er UKIP, som i 2015 med 12,6 % av stemmene ble avspist med én plass i parlamentet. Dette gjør at der hvor vi i Norge de siste tiårene ville sett splittelse etter splittelse, tørker Labours venstrefløy tårene og knytter nevene og fortsetter sin relativt håpløse kamp. De få ganger grupper har meldt seg ut eller blitt ekskludert, har de raskt forsvunnet fra den politiske scenen, ettersom det er kaldt i Labour, men kaldere på utsida. Det er lett å trekke et lettelsens sukk for en norsking, her er det som kjent to partier til venstre for sosialdemokratiet å stemme på, for ikke å si å delta aktivt i.

Det andre som trenger en tydeligere forklaring, og jeg vil anta også for den unge, britiske målgruppa, er den formelle oppbyggingen av Labour og partiets organer. Dette er partiet som i mesteparten av sin historie valgte sin leder i stortingsgruppa, ikke på landsmøter, og hvor fagforeningene møtte på landsmøtet med sine «blokkstemmer» på tusenvis av fag- foreningsmedlemmer, og hvor sentralstyret (og ikke landsmøtet) ofte vedtar valgprogrammet, fordi man ikke vet når det blir parlamentsvalg neste gang. Mangelen på et ryddig og forutsigbart partidemokrati har bidratt til at ledere fra høyrefløyen gang på gang har sett bort fra landsmøtevedtak de ikke er enig i, og sluppet unna med det. De har til og med argumentert for at dette er det eneste fornuftige å gjøre, ettersom de står ansvarlige kun ovenfor sine velgere, ikke partiet.

FORSIKTIG OPTIMISME?

Det er mer krevende å skrive en historiebok om historie som leserne husker, og Hannah går raskere gjennom de siste tiårene med Tony Blair, Gordon Brown og Ed Miliband, for å lande i Corbyns Labour. Historien om New Labours høyredreining av partiet blir jo også mindre interessant når beretningen har vist at denne dreiningen fant sted flere tiår før, og at New Labour i større grad handlet om profesjonelle mediespinnere og hvilke velgere man klarte å appellere til, enn de faktiske standpunktene. I et forsøk på å slippe unna fagforeningene har Blair-tilhengerne gradvis omstrukturert deler av partiet, noe som utilsiktet bidro til Corbyns to valgseiere. Hannah vektlegger bevegelsenes tidsalder og en internasjonal ung optimisme når han forklarer Corbyns framgang, blant annet ved å løfte blikket og se utenfor Storbritannia. Når mobiliseringen for Corbyn kunne trekke inn ungdom, antikrigsbevegelse, skeive, antirasister og desillusjonerte tidligere medlemmer, så var det fordi Corbyn selv hadde kombinert sin parlamentariske karriere med utenomparlamentarisk arbeid. En radikal bevegelse trenger flere føtter å stå på, samfunnsendringer trenger noe mer enn et stortingsflertall for å kunne gjennomføres i møte med sterke høyrekrefter. Det er en lærdom som ikke er begrenset til Storbritannia.

Simon Hannah holder optimistisk døra på gløtt for tanken om at Labour under Corbyn en gang i framtida kan ta mål av seg til å gjøre noe annet enn å forvalte kapitalismen. Vi håper han har rett, men forfatteren burde ha drøftet dette fyldigere med tanke på sosialdemokratiets krise både i Norge og andre europeiske land.

– Ingenting er mer verdt enn frihet og uavhengighet, sa Ho Chi Mihn, lederen for Vietnams frigjøringskamp, først mot franskmennene og deretter mot USA. Dette er utgangspunktet for enhver forsvarsdebatt, særlig i et land som Norge.

I denne artikkelen utfordrer jeg en av de viktigste premissleverandørene for norsk forsvarspolitikk, tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Ikke bare utfordrer han viktige sider ved Rødt sin forsvarspolitikk, men også dagens, rådende forsvarspolitikk.

Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem i Rødt, sitter på fylkestinget i Nordland og i kommunestyret i Fauske.
Foto: ukjent

Diesen har medvirket til det som i dag er norsk forsvarspolitikk fra han var en del av planleggingstaben som medlem av Forsvarets Overkommando/Hærstaben og var med å gi ut «Reform eller Nederlag: Landforsvarets operative ide’ ved en skillevei.» Forsvarsstudier 4/1988.¹

Han var seinere en vesentlig bidragsyter til utformingen av «Stortingsmelding 16 – Langtidsplanen for Forsvaret i 1992».²

Sverre Diesen bidro både til det teoretiske grunnlaget og den praktiske utforminga av Forsvaret som det utviklet seg gjennom 1990-åra og utover på 2000-tallet fram til det Forsvaret vi har i Norge i dag. Han tjenestegjorde som forsvarssjef fra 1. april 2005 fram til han gikk av for aldersgrensen 1. oktober 2009. I hele sin militære yrkeskarriere har han vært en aktiv analytiker og debattant, og er det fortsatt i dag. Diesen er en aktiv forsvarer av innkjøpet av de 52 nye kampflyene, F-35 Lightning II, og går i debatten imot de som mener at en generell styrking av Hæren er løsningen på framtidas utfordringer for forsvar av Norge. Tydeligst kommer dette til uttrykk i artikkelen «Kampfly eller hærstyrker» i Norsk Militært Tidsskrift nr. 2/2016.³

Dette utdypes ytterligere i to påfølgende artikler i år med tittelen «Forstår vi dagens Norske forsvarsproblem?».⁴

Det er ikke mulig å øve Diesen rettferdighet ved i kortform forsøke å gjengi hans hovedpremiss og konklusjoner. Artiklene er på til sammen 30 sider.

Hva mener Diesen?

Dette er slik jeg forstår Diesen:

– Det er kun et effektivt og stort jagerflykorps av typen F-35 som kan mobiliseres på noen timer, og kan påføre en militær angriper store tap hvor som helst i Norge.

– Hærens begrensede størrelse og utplassering i indre Troms og Østerdalen har ingen evne til dette med unntak av operasjoner nært der de er plassert. En økning i hærstyrkene vil ikke oppnå dette uten en massiv oppbygning av hærstyrker over hele landet, noe som vil sprenge alle akseptable økonomiske rammer. En så sterk styrking av Hæren på bekostning av jagerflyvåpenet vil bety at flere jagerfly må brukes til å forsvare de samme hærstyrkene fra lufta. Dette betyr et lavere antall fly til angrep mot en angriper mot norsk territorium.

– Hæren i indre Troms er i dag ikke plassert for de to sannsynlige angrepsscenarier fra Russland:

1) En militær aksjon mot Norge, fortrinnsvis i nord, for å presse Norge i en bestemt politisk retning. En landgang i nord vil ikke ha som mål å okkupere norsk territorium over tid, men være et middel for å oppnå en bestemt politisk hensikt. En slik aksjon kan også ha til hensikt å oppnå varig kontroll over norske havområder/rettigheter og ha territorielle mål for deler av Svalbard.

En slik konfrontasjon med Russland kan fort bli for stor for Norges forsvar, men likevel ikke være stor nok til at NATO vil aktivere artikkel 5 og komme Norge til unnsetning. Norge vil da være tjent med at en slik konflikt eskaleres slik at NATO ikke har annet valg enn å engasjere seg for å ikke miste all troverdighet overfor alle (mindre) alliansepartnere.

2) Det andre scenarioet er at det allerede er en stor konfliktsituasjon/krig mellom Russland og deler av NATO et annet sted i (sentral) Europa. Artikkel 5 kan allerede være aktivert, og Norge er da per definisjon i krig med Russland. Utfra Russlands behov for å oppnå større geografisk avstand mellom sine viktige baser og styrker på Kola – samt behovet for ytterligere etterretning, strategisk dybde og kontroll over nordområdene – rykker Russland inn og tar kontroll over Finnmark fram til områdene av Troms som topografisk ikke er høvelig for hjul og beltegående panserstyrker.

I begge disse scenarioene vil brigaden i Nord Norge være plassert i garnisoner som er langt unna det aktuelle stridsområdet. Alt fra 300 til 900 km unna om dette skjer på fastlandet i nord. Ved angrep mot andre deler av fastlands-Norge, snakker vi om avstander på 1000–2000 km.

Å forflytte Brigade Nord⁵ på i hovedsak E6 nordover, på forholdsvis smale veier med havet på ei side og fjellet på den andre, gjør at russiske flystyrker og rakettartilleri vil kunne desimere de norske styrkene bit for bit og uten at en vil kunne ta opp kampen mot inntrengeren. Om brigaden skal transporteres motsatt vei, snakker vi om en omfattende logistisk operasjon med kombinasjon av fly, ferger, containerskip og lastebiler for forflytning og stridsmessig utgruppering. En dobling av hæren i Troms vil ikke forandre på dette topografiske og geografiske premisset, men i beste fall gjøre at norske styrker ikke kommer til kamp for å bidra til å kaste fienden ut. I verste fall vil dobbelt så mange menneskeliv og dobbelt så mye materiell gå tapt.

Jeg anbefaler alle som er interessert i dagens forsvarsutfordringer, å sette seg inn i Diesens artikler. Han har NATO som hovedpremiss for hele sin forsvarsmessige tenking. Det er ikke uvanlig at tidligere forsvarssjefer eller annet høytstående befal etter fratreden er friere til å utfordre den politikken de tidligere tjenestegjorde under. Siden Diesen aldri har valgt lettvinte eller populære standpunkt, må det antas at han fullt og helt mener at Norge er best tjent med integrering i og underlagt NATOs kommandostruktur. Han argumenterer for at Norge må evne å trigge aktiv støtte fra NATO, sjøl i en situasjon med en begrensa provokasjon fra et naboland (les: Russland). Diesen deler i likhet med resten av det etablerte forsvarspolitiske Norge perspektivet om at det kun er én mulig konflikt eller et krigsscenario – med Russland: Russland er uberegnelig, aggressivt og ekspansivt.

Det er anneksjonen og tilbakeføringen av Krim i 2014 til Russland som er eksemplet på at dette er tilfellet. I tillegg påstanden, med en ikke ubetydelig sannhetsgehalt, om at russiske spesialsoldater deltok og deltar i krigstjeneste i de tidligere ukrainske provinsene Donetsk og Luhansk som har erklært seg uavhengig av Ukraina. Dette har fått navnet hybridkrigføring i militær terminologi, infiltrasjon av tropper i sivile miljøer som del av en konflikt med lav intensitet.

Løfter en blikket og observerer objektivt uten forhandsdefinerte fiendebilder, er det mulig å trekke andre slutninger. Da er det mulig å karakterisere Russlands handlinger som defensive tiltak i en situasjon hvor NATO innlemmer land etter land i NATO langs Russlands grenser. Observert fra Russlands side oppfattes det som om en omringning fra NATO (les: USA) sin side. I en situasjon hvor det var risiko for at USA kunne tenkes å innlemme Ukraina i NATO og opprette en base på Krim, måtte Russland ut fra sine historiske erfaringer komme situasjonen i forkjøpet.

Norske utfordringer

Før jeg drøfter de norske forsvarsutfordringene, trengs en drøfting av hvilke sikkerhetsutfordringer Norge har.

Russland er en stormakt og verdens største land i areal. Konflikter som Russland vil kunne ha med USA eller EU ved sine grenser, vil kunne få politiske og militære utslag også i våre grenseområder med Russland. Dette sjøl om konfliktens grunnlag ikke befinner seg der. Norge er tjent med å ikke skjerpe spenningsnivået ved egne grenser mot Russland, og bør ha en utenrikspolitikk som ivaretar dette.

Det har aldri har vært voldelige konflikter mellom Norge og Russland. De trakk seg tilbake til det som tidligere hadde vært finsk område, og som nå utgjør vår grense mot Russland etter frigjøringen av Finnmark fra tyskerne i 1945.

Norge har en lang historie med godt samarbeid med Russland, særlig innafor fiskeriforvaltninga i nord. Uenighetene med Russland har ikke vært større enn mellom norske myndigheter og norske fiskere angående kvotestørrelser og lignende. Norge har ingen uløste grensetvister med Russland som kan være utgangspunkt for framtidige konflikter.

Fra Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 har NATO systematisk flyttet fram sine posisjoner opp mot Russlands grenser, mot de aller fleste av de tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland og i de tidligere deltakerne i Warzawapakten som grenser opp mot Russland som Romania , Tsjekkia og Polen. Norge lar seg villig bruke som et oppmarsjområde for NATO ved å tillate permanente baser for US Marines på Værnes og indre Troms. Norge klargjør Rygge for bruk til amerikanske F-35 og F-22 samt bruk av amerikanske Poseidon-P8 overvåkingsfly på Andenes Flystasjon.

Observert fra russisk side oppfattes dette naturlig nok som at NATO-styrker systematisk flyttes nærmere deres egne grenser.

Det ligger derfor to helt ulike premiss til grunn i debatten om styrking av norsk forsvar. Det dominerende og det som den offentlige debatten dreier seg om når det gjelder struktur, bevilgningsnivå osv., definerer at Norge har én fiende, og det er Russland. Som en del av dette definerer man Norges Forsvar som både underlagt og integrert i USA og NATOs militærstruktur, inklusive dets atomvåpenstrategiske paraply.

Undertegnede og Rødt ser USAs baser og permanente styrker på norsk jord som en usjølstendiggjøring av Norge. Vi ser samtidig på dette økende militære nærværet som en faktor som øker spenningen til et naboland som vi ønsker å ha en god naborelasjon til, noe vi historisk alltid har hatt.

Det er interessant å se hvor skarpe uenighetene er i debatten innad i hærmiljøene som er enige om at Norge ikke kan forsvare seg utenfor NATO. Diesen kritiserer gjennom sine artikler den rådende forsvarstenkning innafor hæren, men treffer også Rødt og undertegnedes forsvarspolitiske synspunkter med den samme kritikken som han framfører mot andre.

For å kunne drøfte hvor undertegnede mener at Diesen og i hovedsak det rådende forsvarspolitiske synet i Norge tar feil, vil jeg først gjengi eget syn på Forsvaret i kortform. Dette er til dels sammenfallende med Rødt sine programmer, men skiller seg også på en del områder.

Hva trengs for å forsvare Norge?

Våpenteknologi har med unntak av stasjonære kystfort (som det forøvrig ikke finnes noen igjen av i Norge) i seg sjøl ingen defensiv eller offensiv karakter. Det er med andre ord det politiske målet som bestemmer hvordan våpensystemene skal brukes av den politiske ledelsen av landet. I dag bestemmes premissene for innkjøp og strukturering av Forsvaret av de politiske partiene som har gått til krig i Afghanistan og Libya under USAs strategiske paraply. Det er disse som strukturerer det norske forsvaret ved å kjøpe jagerflyet F-35, og som vil bruke det framskutte jagerflyvåpenet i samvirke med tilsvarende styrker fra USA og NATO i andre land.⁶

Denne bruken av begrensa økonomiske ressurser til det norske forsvaret går på bekostning av å styrke andre viktigere deler av Forsvaret og svekker muligheten til å styrke hæravdelingene. Slik frambringes en ubalanse mellom våpengrenene. En fornyelse av norsk forsvarsdebatt og forsvarspolitikk må legge til grunn at landet skal være fritt og uavhengig og kun inngå i internasjonale allianser, som ikke gjør landet til en annenrangs aktør.

De kreftene som kjemper for uavhengighet av EU, USA og NATO, er nødt til å ha dette i bånn. En nasjonal uavhengighetspolitikk kan innebære samarbeid med andre land på det forsvarsmessige området, men da må forsvaret dreie seg om det og ikke være et vikarierende argument for styrking av aggressive hensikter mot Russland.

Nasjonalt forsvar eller utrykkingskorps etter Legokloss-prinsippet?

Jeg vil ha et sterkt og uavhengig forsvar av norsk territorium, bygd på konvensjonelle stridsmiddel og allmenn verneplikt.

Jeg mener hærstyrkene og sjøforsvaret, sammen med overvåking av luftrommet, er viktigst for å hindre at en fiende tar kontroll over landet.

For å få en militær styrke som har evne til forsvarskamp over tid, trengs det både materiell og ideologisk opprustning fra dagens nivå.

Dagens oppstykka Forsvar er resultatet av to sikkerhetspolitiske premisser som den utenrikspolitiske og forsvarspolitiske ledelsen har bygd på helt siden Golfkrigen i 1991. Uten et oppgjør med disse kan vi ikke få en fornuftig enighet om hva slags forsvar Norge har bruk for.

Det første: Norge er ikke i stand til å forsvare sitt eget territorium alene. Derfor må vi stille styrker til rådighet for andre større makter i bytte for at de skal komme oss til unnsetning om vi skulle trenge det.

Det andre: En territorial, etnisk eller regional konflikt hvor som helst på kloden kan utvikle seg slik at den på et senere tidspunkt kan true våre grenser og vår stabilitet. Det er derfor riktig å delta i intervensjoner sammen med andre for å hindre at slike konflikter utvikler seg til et slikt nivå at de truer Norge. George Bush spissformulerte dette i doktrinen om retten til forebyggende angrep da han holdt tale på West Point militærakademi i 2002.⁷

I løpet av de siste femten årene har skiftende forsvarsministre i Norge levert hver sin lett fornorska kopi av Bush-doktrinen.

Dessverre har struktureringen, dimensjoneringen og sammensetningen av hærstyrkene vært styrt av disse to premissene og ikke av ei seriøs vurdering av hva som trengs for å ha et framtidsrettet, militært forsvar av norsk områder. Derfor er norsk forsvarsevne drastisk redusert.

Norge har fått en hær etter Legokloss-prinsippet. Evnen til sammenkobling med styrker fra NATO og Vestunionen dimensjonerer den norske hæren. Å kunne supplere stridselementer fra andre land har vært viktigere enn å ha evnen til å føre langvarig strid i norsk terreng i samhandling med egne støtteelement.

Gjennom å godta disse to premissene havnet Norge i en politisk og militær hengemyr i Afghanistan. Hadde vi ikke fått massedemonstrasjonene med 60 tusen mennesker på gatene i februar 2003 mot krigsdeltakelse i Irak, kunne vi ha vært i samme situasjon der.

Ettersom det i Stortinget er bred enighet om de to feilaktige premissene, var Norge etter 11. september 2001 et lett og villig bytte for George W. Bush sin ideologiske, politiske og militære kampanje mot terror. Denne kampanjen ga USA militært fotfeste i alle de åtte tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland, delvis med Norge på slep. Den totale ødeleggelsen av Libya, et av Afrikas mest velfungerende land med et utdanningssystem og velferdsordninger det sto respekt av, er toppen av skjensel for den norske politiske eliten representert ved alle partiene på Stortinget i 2011.

USA og NATO med Norge som aktiv aktør nærmer seg den russiske vestgrensa ved stadig å innlemme nye østeuropeiske land i NATO. USA planlegger i tillegg utstasjonering av atomraketter i Polen, Tsjekkia og Romania. Ikke rart om Russland opplever dette som det det er – en omringning.

Hvis man er enig i at USA i oktober 1962 hadde grunn til å reagere mot sovjetisk bygging av utskytningsramper for atomraketter på Cuba, må man vel i all anstendighet godta at Russland ser på tilsvarende handling i dag som en form for aggresjon?

Når Norge villig deltar i krigseventyr nær Russlands sørgrense og er med i en militær allianse som presser på den russiske vestgrensen, bør vi ikke undre oss over at temperaturen også øker i nordområdene.

Om vi ser på verdenssituasjonen som en ballong, så øker trykket i hele ballongen når trykket øker i ett område. Norge er et lite land som er tjent med at etablert folkerett blir respektert. Det betyr at vi bør arbeide for et best mulig samarbeidsforhold til alle land, naboland og andre. Vi ønsker respekt for egne grenser og egen territoriell og nasjonal integritet. Da må vi selvsagt respektere det samme hos andre.

En stat som ikke selv tar ansvar for å sikre egne grenser og sin egen uavhengighet, kan ikke forvente at andre skal stille opp for å forsvare det staten selv ikke tar ansvar for. Det siste hundreåret er fullt av eksempler på at moderne stormakter handler ut i fra sine egne interesser og enkelt overkjører mindre land, uten å hindres av inngåtte avtaler.

Fordi det nasjonalt baserte territorialforsvaret av Norge nå er under kritisk masse, trenger vi en debatt om hvilke konkrete målsettinger Norge trenger å bygge opp Forsvaret, innenfor økonomisk håndterbare rammer.

Hva trenger vi konkret?

Jeg skal prøve meg på en overflatisk skisse:

– Hæren styrkes med en ny, stående brigade av vervet personell. Den plasseres sentralt i Norge i nærheten av logistiske knutepunkt.

– Brigaden i Nord-Norge fortsetter som brigade med ansvar for opplæring samt med den stridskraft Brigade N alltid har hatt.. Øvingsforholdene i indre Troms er det beste for god opplæring i Norge og for strid på norsk territorium.

– Sjøforsvaret må drifte 3 av fregattene og være stammen i et effektivt kystforsvar og havoppsyn. Vi bør børste støvet av de opprinnelige planene fra 90-tallet om modernisering av MTB (missile torpedobåter) og Stridsbåt 90-konseptet, og la de utvikle samhandling med Kystjegerkommandoen.

– Innenfor dette konseptet inngår modernisering av ubåtvåpnet med nye ubåter.

– Norge bør satse på mobilt kystartilleri og effektivt samvirke mellom Sjøforsvaret og Hæren.

– Luftforsvaret sine radarstasjoner for luftovervåkning og kystradarstasjonene skal være operative. Vi skal beholde Orion-flyene, og Andøya Flystasjon opprettholdes som base.

– Jageflykjøpet skrinlegges. Om vi bruker ledige milliarder til å bygge opp et høyteknologisk, missilbasert luftforsvar, som skal operere desentralisert og knyttet til hærstyrkene, får vi 100 ganger mer luftforsvar for pengene.

– Det bør vurderes om Hæren skal få et eget støttekorps av fly av typen A-10 Thunderbolt II (Warthog) til direkte nærstøtte under operasjoner. Disse underlegges Hæren. Disse prioriteres i stedet for nye stridsvogner. Hæren styrkes med et helikopterkorps for rask innsetting av spesialsoldater og jegeravdelinger.

– Heimevernet styrkes.

– Opplærte soldater som ikke tar verving eller som dimiteres etter tjenestegjøring i den stående brigaden, brukes som stammen i et oppgradert HV som kan utvikles i et 5–20 års perspektiv. HV forsterkes med tyngre og mer avanserte våpensystem.

– Det norske Crows-systemet integreres som et viktig element i dette Heimevernet.⁸

– Soldatene i HV øves inntil 1 måned i året.

Ingenting av dette vil i seg sjøl tilsi et styrket, nasjonalt, uavhengig forsvar så lenge den politiske eliten, som har lagt alle premissene i alle år og ihvertfall de siste 16 åra siden angrepet på Afghanistan, får fortsette. De vil vri enhver av disse materielle satsningene til det forkvaklede imperialistiske premisset som ligger til grunn for norsk utenrikspolitikk. Men som et mulig forsvarsmessig grunnlag for en virkelig nasjonal uavhengighetspolitikk, kan det være en del av en plattform for utvikling av en ikke sjåvinistisk og ikke imperialistisk uavhengighetspolitikk.

Så til drøftingen av Sverre Diesens premiss og konklusjoner. Premisset om at det kun er et avansert jagerflyvåpen som F-35 Lightning II som innenfor timers mobilisering kan levere ildkraft mot en angriper over hele Norges areal og sjøterritorium, er isolert sett helt rett. Diesen har som premiss at dette både skal stanse/begrense en angripers handlingsrom, men samtidig bidra til å eskalere konflikten slik at NATO kommer oss til unnsetning. Diesen har av andre meningsmotstandere innenfor hæren blitt forsøkt vulgarisert dit hen at han vil bruke massive jagerflyangrep i enhver konflikt med et annet land. Noe sånt er ikke i nærheten av hva han hevder. Tvert om mener han at når Norge kommer til kort med sivile, politiske, politimessige og de militære virkemidlene som Norge rår over i en situasjon hvor det er nødvendig å benytte tunge militære virkemiddel, er det jagerflyvåpenet som kan utgjøre dette. Implisitt så vil dette også bidra til å eskalere en situasjon slik at det kan trigge at NATO kommer Norge til unnsetning. Her er Diesen og undertegnede ikke enige. Jeg mener det amerikanske nærværet i Norge er uønsket og er et bidrag til å usjølstendiggjøre landet. Mer vesentlig i dag er at NATOs økende tilstedeværelse i Norge i seg sjøl tolkes inn i en offensiv og aggressiv ramme og kan ved sin utvikling trigge motreaksjoner, som vil kunne trekke landet inn i en krig vi ikke er tjent med.

Det som Diesen ikke behandler i sine tre artikler i NMT⁹, er hva om NATO ikke kommer?. Da sitter han igjen med et effektivt jagerflyvåpen som gradvis slites ned uten at Forsvaret har operativ evne til å landsette/overføre hærstyrker, og som over tid ikke kan hindre en angriper å iverksette det som var angriperens mål.

Diesen har rett i at brigaden i Nord Norge vil ha liten påvirkning i et kort tidsperspektiv for å drive en angriper tilbake om angrepet kommer noe annet sted enn i Troms. En dobling av hærstyrkene i Troms vil ikke løse dette, kun øke kostnadene og forsterke problemene med forflytning.

Vil så de forslag undertegnede har, løse det norske forsvarsproblemet og gi grunnlag for en effektiv utdriving av en fiende som for en kortere eller lenger periode vil befeste seg på vårt territorium?

Nei.

For det første hviler det meste av norsk forsvarsdebatt på det feilaktige premisset fra de fleste av deltakerne inklusive mitt eget parti at det skal være mulig å finne «De vises stein». Middelet som gir et forsvarskonsept som kan slå tilbake enhver angriper og hindre at han befester seg territorielt, er etter mitt syn en illusjon. Og viktigere: ikke en gang nødvendigvis ønskelig. Ønsker man det motsatte, vil det også si at om en motstander befester en halvøy i skjærgården knyttet til en fiskeritvist med Norge, så skal 3. verdenskrig utkjempes på og over norsk territorium. Jeg tror det kan være lurt å bruke noe lenger tid på prosessen for å få den uønskede ut. Overført til konvensjonell krigføring er jeg tilhenger av konseptet «fleksibel respons». Bruke de internasjonale virkemidler innafor folkerett og annet som finnes. I tillegg til nødvendige militære virkemidler.

Hva med premisset som brukes i debatten, hvor Norge er en del av en konflikt mellom NATO og Russland? Som drøftet foran, kan Russland ha legitime grunner til det om vi lar oss bruke som en frontlinjestat i USAs oppmarsj mot Russland. I en slik situasjon kan Russland se det nødvendig for å skaffe en buffer i forhold til Kola og gå inn i Finnmark.

Det er fortsatt gunstig om en stående brigade ikke befinner seg i Finnmark i en slik situasjon. Om Russland i en storkonflikt med NATO vil sikre seg en buffer ut fra sin bastionforsvarstankegang,¹⁰ vil sjøl en brigade fra Norge plassert i Finnmark ikke kunne hindre det. Den vil bli slått ut. Det vil vel da være lurere å ha denne plassert et annet sted for å kunne brukes en annen dag.

Det er ingen grunn til å forsøke å opprettholde en falsk illusjon om at Finnmark kan forsvares ved en storkrig med Russland. Det har ikke vært mulig siden 2. verdenskrig, og er det fortsatt ikke.

Hva om en angriper har til hensikt å okkupere og besette hele landet over en viss tid? Militærteoretikere i Norge inklusive Diesen mente at det var et helt uaktuelt scenario i framtidens verden som de så den på slutten av 90-tallet. Så fikk vi okkupasjonen av Afghanistan og Irak som på hvert sitt vis var et uttrykk for at USA og NATO ville tvinge gjennom sin vilje og bestemme landenes politiske retning og uttrykk. Vi vet alle hvordan det gikk, men det ligger utenfor denne artikkelen å drøfte det ytterligere.

Den forsvarsmessige skissen – som jeg presenterer med en ekstra stående brigade med vervet personell, økte støttefunksjoner til Hæren og et kvalitativt annet HV med en helt annen bestykning og trening etter en effektiv førstegangstjeneste – vil kunne gi en angriper som har tenkt å bli her, noe å skrubbe seg på.

Men billig blir det ikke!

Noter:

1. https://forsvaret.no/ifs/FS-41988-Reform-eller-nederlag
2. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1992-93&paid=3&wid=b&psid=DIVL484
3. https://www.ffi.no/no/Publikasjoner/Documents/NMT2-2016.pdf
4. https://www.oslomilsamfund.no/wp-content/uploads/2018/03/NMT-1.2018-LR.pdf
   https://www.oslomilsamfund.no/nmt-norsk-militaert-tidsskrift-2-2018/
5. https://forsvaret.no/fakta/organisasjon/Haeren/Brigade-Nord
6. https://www.klassekampen.no/article/20160916/ARTICLE/160919923
7. https://www.nytimes.com/2002/09/20/politics/full-text-bushs-national-security-strategy.html
8. https://www.tu.no/artikler/det-startet-som-teknologi-for-a-beskytte-norske-soldater-na-finnes-det-20-000-systemer-i-19-land/432648
9. Norsk Militært Tidsskrift
10. https://www.nupi.no/Nyheter/Hybridkrig-bastionforsvar-og-landmakt-Hvilket-Forsvar-trenger-vi

 

Tre milliarder spart på å sette Sørlandsbanen på anbud?

Samferdselsminister Jon Georg Dale påstår han skal spare tre milliarder skattekroner på å sette Sørlandsbanen ut på anbud. Dette stemmer ikke påpeker forbundssekretær Grethe Thorsen i Norsk Lokomotivmannsforbund i et innlegg i Aftenposten 23. oktober¹. Hun hevder det er flere mangler ved samferdselsminister Jon Georg Dale sitt regnestykke og at det er basert på mangelfulle og gale forutsetninger hun framhever blant annet at:»

• Leieprisen for togene er billigere i anbudet Go-Ahead er blitt tildelt enn i NSBs direktekjøpsavtale for 2018. Prisen på togleie ville blitt redusert på samme måte også i en direktekjøpsavtale med NSB.
• Go-Ahead skal spare på at togvedlikehold, renhold, catering og kafédriften i togene skal settes ut til underleverandører. Prisene på kjøp av disse tjenestene går dermed ned, sannsynligvis på bekostning av de ansattes lønns-, arbeids og pensjonsvilkår. At NSB og SJ har lagt inn samme forutsetninger i sine tilbud, viser at konkurransen allerede legger press på lønns- og arbeidsvilkår.
• Go-Ahead estimerer at de skal ha mye høyere kundetilvekst enn NSB og SJ har estimert i sine anbud. Derfor har de gitt et lavere tilbud enn de andre tilbyderne. Det er vanskelig å vite hvem som har rett.
• NSB leverer årlig utbytte til staten. I år har de betalt 225 millioner. I 2016 leverte de omtrent 600 millioner, og samlet de siste fire årene før oppdelingen av NSB-konsernet leverte NSB 1,5 milliard i utbytte til staten. Omtrent 10 prosent av NSBs overskudd kommer fra Sørlandsbanen. Go-Ahead vil ikke levere utbytte til den norske stat, men til eier David Brown.
• Billettprisene har NSBs kilometertakster som tak. Men Go-Ahead kan ta fri pris på produkttillegg som blant annet sovekupeer, komfort og plassbilletter og eventuelt andre ting. Det betyr at billettprisene kan øke for passasjerene.»

Marxisme i Teen Vouge

At marxismen er tilbake på moten er nå bevist en gang for alle. I det kjente motebladet Vouge sin utgave rettet mot ungdom, Teen Vouge, kan vi lese om Karl Marx og hans ideer:

«Du kan ha kommet over kommunistiske memes på sosiale medier. Mannen, meme, legenden bak denne trenden er Karl Marx, som utviklet kommunismens teori, som taler for arbeidernes kontroll over deres arbeidskraft (i stedet for sine sjefer).»

I artikkelen intervjuer Teen Vouge to lærere som bruker marxismen til å lære elever om klassekamp, historisk materialisme og falsk bevisthet. Før motemagasinet oppsumerer:

«Mens du kanskje ikke nødvendigvis identifiserer deg som en marxsist, sosialist eller kommunist, kan du fortsatt bruke Karl Marx sine ideer om historie og klassekamp for å bedre forstå hvordan det nåværende sosiopolitiske klimaet i Amerika har blitt som det har blitt. I stedet for å se på president Donald Trumps seier i november 2016 som et øyeblikksbilde, kan vi se det større bildet av hvilke tidligere hendelser fører oss frem til i dag.»

Les hele historien på:
www.teenvogue.com/story/who-is-karl-marx?

Tung avdeling i Fellesforbundet går mot EØS

Avdeling 5 i Fellesforbundet har snudd i EØS-spørsmålet. I det minste har styret i avdelingen, som har vært kjent som de varmeste forsvarerne av avtalen, endret syn, i følge frifagbevegelse.no².

Om et år har Fellesforbundet landsmøte, da kommer EØS-spørsmålet opp. Kan vedtaket i avdeling 5 endre forbundet syn på EØS-avtalen, og det igjen føre til at LO på kongressen i 2021 krever at Norge sier opp avtalen som knytter oss til EU?

Leder i Norsk Transportarbeiderforbund, Lars Johnsen, kan godt bli delegat på neste års landsmøte i Fellesforbundet. Transportarbeiderforbundet er rett ved å slutte seg sammen med Fellesforbundet. Transportarbeiderforbundet har et enstemmig landsmøtevedtak mot EØS.

«Når avdeling 5 i Fellesforbundet går ut mot EØS-avtalen, så er det nok et flertall i Fellesforbundet i dag som sier nei», sier Johnsen.

«Hvis Fellesforbundet går mot EØS, tror jeg at hele LO kan endre standpunkt i EØS-spørsmålet, tror Lars Johnsen. Hvis dette skjer, vil det gjøre at det blir flere EØS-motstandere i Arbeiderpartiet også, mener han. Da vil EØS-motstanden i Arbeiderpartiet bli legalisert,mener lederen i Transportarbeiderforbundet.»

Øyner vi muligheten til å komme ut av EØS i løpet av 2020-tallet?

Noter:

1. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vm2xnm/Tre-milliarder-spart-pa-Sorlandsbanen–Grethe-Thorsen
2. https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/fellesforbundetvedtak-i-bergen-kan-vippe-los-syn-pa-eosavtalen-6.158.589578.3234541915

Det er uverdig at Høgre har gått med på å opna diskusjonen om abortlova for å få KrF med i regjering. Det er ekstra skammeleg at KrF og Høgre brukar den delen av abortlova som handlar om eit fåtal av sakene, rundt 300 abortar i fjor, men som har så store konsekvensar for dei det gjeld. Bak den mykje omtala paragraf 2c gøymer det seg mange skjebner som dei siste vekene har kjent seg tvungne til å stå fram med si private tragedie.

Ingrid Baltzersen er redaktør i Gnist

Den generelle delen av abortlova gjelder alle som kan bli gravide og ikkje ønsker å bæra fram eit barn, og som har rett til å velga det bort innan tolvte svangerskapsveke. Men punkta som kjem under, som no er oppe til debatt, handlar om val som er vanskelegare. Og KrF og Høgre vil gjera det endå meir vanskeleg.

Paragraf 2c handlar om at fosteret ein bærer på, ganske truleg ikkje vil leva fram til fødselen. Og viss det gjer det, så vil det kanskje ha eit liv i nokre få år som er prega av smerter. Det kan også handla om at fosteret har andre anlegg som fører til funksjonsnedsettingar, ofte fleire samtidig, og vil kanskje vera pleietrengande heile livet. KrF og Høgre ønsker at berre tilfelle der fosteret ikkje er levedyktig skal kunna føra til abort. Men kor går grensa for levedyktig? Er det å leva eit par år med ein familie i krise og gjentatte sjukehusopphald levedyktig?

Argumentasjonen for å flytta dei andre tilfella ut av paragrafen og over i 2b der det går på livssituasjonen til kvinna, er at ein ikkje ønsker eit sorteringssamfunn. Vil det komma til å bety at viss ein er ressurssterk, skal ein kunna tola konsekvensane av å bæra fram barnet, men viss ein ikkje er det så kan ein få abort? Stortingsrepresentant Marianne Marthinsen frå Ap spurte Erna Solberg om definisjonen, men fekk svar frå helseminister Bent Høie om at dette høyrer til i regjeringsforhandlingane.

Me må møta denne debatten med eit motkrav om å heva abortgrensa og kutta nemndene. Ingen ønsker å ta seinabort, noko også aborttala viser, dei fleste svangerskapsavbrudda blir tatt lenge før grensa på tolv veker. Når kvinner gjer det, har dei gode nok grunner, som ikkje trenger å prøvast av ei nemnd av framande.
 
Ingrid Baltzersen
Redaktør

Fjernsynet er kanskje det viktigste kulturelle uttrykket for kapitalismen etter andre verdenskrig. Det er ikke bare en teknologisk oppfinnelse som har preget etterkrigstiden, men premissleverandør for en kulturell reorganisering av samfunnet.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Sarah Reid

FJERNSYNETS ORGANISASJONSFORM

Fjernsynet har i stor grad opprettholdt sin originale organisasjonsform. Fjernsynet er organisert med sentralisert kringkasting og seerne er spredte mottagere av enveiskommunikasjon. Mediet er i stor grad kontrollert av statlig eller kommersielle interesser, og opprettholder et gap mellom de som sender og de som mottar budskapet. Samtidig framstår som det er en «bro» eller samhørighet mellom avsender og mottaker.

Kostnadene til produksjon og distribusjon har økt i hele fjernsynets levetid, samtidig som kostnadene for den som mottar sendingene (utstyr,avgifter og abonnement) har gått ned. Kommersielt fjernsyn er finansiert via reklame. Dermed har kostnadene til produksjon av programmer blitt spredt utover det økonomiske systemet gjennom markedsføringskostnader. Den økte kommersialiseringa og kjøpepresset som følge av reklamen blir alle seere utsatt for.

I Vest-Europa var fjernsyn i begynnelsen kontrollert av statlige tv-monopoler, kontrollert gjennom lov og kontrollorganer. Monopolet ble oppløst da det kom ny teknologi, i hovedsak individuelle satellitt mottakere og senere kabel-tv. Med satellittoverføring ble også fjernsynsinnholdet og organisasjonsstrukturen internasjonalisert. Fjernsynsseeren fikk økt tilgang på innhold skapt i eller sendt fra andre land. På 80- og 90- tallet ble også fjernsynsmarkedet deregulert i tråd med den nyliberale ideologien. Med dette fikk vi større internasjonale og nasjonale kommersielle fjernsynsselskaper som vant plass på bekostning av de statlige. Selv om mange programmer fortsatt er lokale i innhold, så operer de dominerende kringkasterne mer og mer på en global skala. Fjernsynsselskapene har blitt fusjonert med andre medie-, telekom- munikasjon- og produksjonsselskaper. Store internasjonale kringkastere i dag driver både med produksjon og distribusjon av fjernsynsinnholdet, men har også kommersielle interesser i relaterte produkter som leker, klær, restauranter og opplevelsesparker.

I det siste tiåret har fjernsyn i større grad gått fra såkalt lineær tv over til strømmeabonnent (som Netflix og HBO). Overgang fra lineær tv til strømmetjenester via nett har styrket internasjonaliseringa og monopoliseringa av innhold.

MARXISTISK FJERNSYN?

Marxistiske tilnærminger til fjernsynet har ofte vært i sporet til Brechts radio-teori. Radioen var et apparat for distribusjon. For kun å sende ut et budskap. Brecht mente utfordringa var å endre dette til apparat for kommunikasjon. Lytteren skal bli deltager i kommunikasjonen så Brecht for seg. En annen tilnærmingstradisjon finner vi i arven fra de tidlige Sovjetiske filmskaperne. Sergei Eisenstein så at muligheten i klipping og redigering av film kunne få fram dialektikken på en annen

måte enn litteratur og teater kunne. En annen retning var representert av Dzinga Vertov som så filmen som et mekanisk øye som kunne se verden mer nøyaktig. Men film og tv som har blitt populær, har liten grad vært i noen av disse tre tradisjonene, Brechts deltagende, Eisensteins modernistiske eller Vertovs realisme.

FJERNSYNETS SOSIALE ROLLE

Den historiske betydningen av fjernsynet kan ikke bli funnet i en spesifikk teknisk utvikling eller i et spesielt kunstnerisk uttrykk, men i den måten tv ’n endret det sosiale livet og de sosiale forholdene mellom mennesker. Det har vært mange store innovasjoner og endringer gjennom fjernsynets tid, men ingen av dem har snudd på det fakta at fjern- synets fremste egenskap har vært den sosiale organisering av fritiden.

Fjernsynet holder seerne hjemme hos seg selv – hvor de i stor grad får oppgaven å bli informert og underholdt. Der mellom programmene de blir presentert for mer kommende innhold som skal fortsette å holde dem hjemme og underholdt. Man kan ikke se TV uten å være bevisst at det er andre som ser på et annet sted. På denne måten forener fjern- synet oss samtidig som holder oss adskilt fra hverandre.

Fjernsynet er et massemedium. Men har likevel aldri vært et symbol for totalitær ensrettet kontroll. Fjernsynet har lagd noe for alle. Det har med sin sosiale funksjon styrket elitens kontroll over den offentlige samtalen. Fjernsynet er blitt noe langt mer enn en enkelt vare i det kapitalistiske samfunnet, men er blitt en institusjon som bidrar til å reprodusere og opprettholde samfunnsstrukturene.

Skal vi reorganisere samfunnet og bryte ned gamle maktstrukturer trenger vi ikke bare kritikk av fjernsynet, men revolusjonær teori for hva vil med fjernsynet. Det er på tide å komme forbi Gil Scott-Heron sin berømte tekststrofe: The revolution will not be televised. Og stille spørsmålet om vi kan revolusjonere fjernsynet.

Martijn Konings
Capital and time. For a new critique of neoliberal reason.
Palo Alto: Stanford University Press, 2018, 184 s.

Dette er en dypt filosofisk bok, som til tross for at den handler om svært konkrete, økonomiske realiteter, tidvis kan framstå ganske svevende. Faktisk er noe av bokas argument at kapitalismen i seg selv er et flytende, ustabilt og svevende system som ikke hviler på noe fast, men at dets kritikere likevel vil gjøre lurt i å forsøke å forstå det produktive i kapitalismens spekulative natur.

Ola Innset er forfatter og historiker med doktorgrad fra European University Institute i Firenze. Jobber for tiden med en bok om nyliberalismens historie i Norge.
Foto: Stanford University Press

KAPITALISMEN ER GRUNNLEGGENDE SPEKULATIV

Målskiva for Konings’ kritikk er ikke først og fremst kapitalismen eller nyliberalismen i seg selv, men kritikere som han mener mangler verktøyene for å forstå det de kritiserer. Dette gjør han ikke for å forsvare nyliberalismen, men for å legge grunnlaget for en bedre kritikk. Her er Konings hovedpoeng godt: Helt siden finanskrisa i 2007/2008 har en lang rekke venstreorienterte tenkere beskrevet den som et slags nyliberalismens sammenbrudd. Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck er blant de mange som har hevdet noe i nærheten av at nyliberalistisk politikk har gjort at kapitalismen nå lever på «lånt tid», og at endringer er nødt til å presse seg fram. Men det er vanskelig å si at vi har vært vitne til noe sammenbrudd, systemet fortsetter i den samme tralten og de politiske endringene lar vente på seg.

Konings hevder finanskrisa misforstås som noe som «avslørte» et misforhold mellom finansøkonomien og det som ofte kalles den produktive økonomien, altså den delen av økonomien som produserer faktiske varer og tjenester. Dette i motsetning til finansøkonomien, som kun omsetter verdipapirer, opsjoner, derivater av andre derivater og stadig mer kreative «finansielle produkter». Dette skillet mellom spekulasjon og produktiv økonomisk virksomhet er imidlertid ikke så tydelig som man kanskje skulle tro, og ifølge Konings har ulike venstreorienterte kritikere sett seg blind på denne motsetningen mellom finansøkonomien og «den virkelige økonomien». Alt fra ulike marxister til mer sentrumsorienterte keynesianere har dermed misforstått kapitalismens grunnleggende spekulative natur, og misforstår dermed også de siste tiårenes nyliberalisme og samtidens politiske utvikling.

«DOBBELTBEVEGELSER»

Konings er særlig ute etter tenkere som nevnte Streeck, som er inspirert av ungarske Karl Polanyi (1886–1964) sine arbeider. Polanyi var radikal sosialist, men uten det marxistiske rammeverket som forstår historiens gang som drevet av kamp mellom samfunnets klasser. Polanyi var isteden opptatt av markedsformens utbredelse fra og med Den industrielle revolusjon. Han mente at markedets logikk, med konkurranse og kjøp og salg, var en ekspansiv og destruktiv logikk som alltid ville forsøke å underlegge seg flere sfærer av samfunnet, og løsrive økonomien fra sosiale bånd. Dette mente imidlertid Polanyi at ville føre til en

naturlig motreaksjon, etterhvert som samfunnet motsetter seg å gjøres om til et marked. Den moderne historien kan dermed forstås som en slags «dobbeltbevegelse», hvor markeder først blir forsøkt «satt fri», for så å bli reintegrert i samfunnet gjennom ulike reguleringer og kontrollmekanismer.

Ifølge Polanyi var fascismens framvekst på 1930-tallet et uttrykk for nettopp en slik dobbeltbevegelse: Laissez-faire kapitalismen kollapset med blant annet børskrakket i 1929, og fascismen var, tross sin destruktive natur, en form for beskyttelsesmekanisme fra samfunnets side mot markedets herjinger. Etterkrigstidas klassekompromiss kan så forstås som et langt mer konstruktivt og vellykket utfall av dobbeltbevegelsen, hvor markeder ble regulert og dermed underlagt samfunnets egen logikk og behov i langt større grad enn i tida før. I vår tid har en ny generasjon «polanyianere» forstått nyliberalismen siden 1970-tallet som en ny episode av denne bevegelsen, hvor markeder er blitt forsøkt «satt fri». De destruktive konsekvensene av dette ser vi nå, og etter krisa i 2008 venter vi dermed på dobbeltbevegelsens fortsettelse: En eller annen form for politikk som sikter på igjen å underlegge markedene samfunnets kontroll. Dette gjelder ikke bare Streeck og de mange andre som eksplisitt refererer til Polanyi. Langt inn i den mer sentrumsorienterte venstresida venter man stadig på en «ny økonomisk politikk», til forveksling lik etterkrigstidas såkalte keynesianisme «embedded liberalism», som skal stabilisere finansmarkedene og bremse den sosiale ulikheten.

MISFORSTÅTT KAPITALISME

Men så langt venter vi altså forgjeves. Ifølge Konings skyldes dette at venstreorienterte tenkere har misforstått hvordan markeder fungerer, og dermed intet mindre enn hele kapitalismen. Det er ganske få filosofer som kan så mye om finansmarkeder som Konings, og blant de som kan mye om finansmarkeder er det få som har en så solid filosofisk bakgrunn som ham, (det finnes unntak her, for eksempel Donald Mackenzie, Joseph Vogl og Melinda Cooper). Dermed blir dette en unik og viktig bok, som det tidvis også er vanskelig å henge med på. Har man ikke først forstått ganske kompliserte finansøkonomiske sammenhenger, så må man også lese seg opp på moderne fransk filosofi for å forstå hva Konings forsøker å si om finans. Jeg er verken filosof eller økonom, men jeg skal forsøke å forklare kort hva Konings argument går ut på:

Ifølge Konings er utviklingen av kapitalismen tett knyttet opp mot utviklingen av moderne, sekulære samfunn, hvor endring skjer mye raskere enn tidligere, og ikke lenger forstås som forutbestemt av en guddommelig vilje. Det er her tid kommer inn i bildet, fordi kapitalistiske praksiser som utlån av penger og reinvestering av overskudd, i bunn og grunn kan forstås som en måte å håndtere slik sekulær tid på. Sekulær tid er preget av det Konings kaller radikal kontingens, altså det faktum at framtiden, for moderne mennesker, er usikker – man kan ikke vite hva som kommer til å skje. En rekke filosofer og modernitetsteoretikere har pekt på dette åpenbare som en viktig forskjell mellom moderne og tradisjonelle samfunn, ettersom innbyggerne i tradisjonelle samfunn opplevde at framtiden var nokså forutbestemt. For de aller, aller fleste var livets gang gitt på forhånd og at på til styrt av guddommelige makter. Dette forandret seg med overgangen til moderne, kapitalistiske samfunn når det, med filosofen Hartmut Rosas begrep er som om tiden akselererer og livsbetingelser som kan så mye om finansmarkeder som Konings, og blant de som kan mye om finansmarkeder er det få som har en så solid filosofisk bakgrunn som ham (…). Dermed blir dette en unik og viktig bok, som det tidvis også er vanskelig å henge med på.

forandrer seg på en helt annen måte og med en helt annen hastighet enn tidligere. Konings hevder at kapitalisme i seg selv alltid er en form for spekulasjon, samme hvor konkrete produkter man opererer med, fordi all kapitalistisk virksomhet i prinsipp innebærer satsing på en usikker framtid. Det er denne grunnleggende forståelsen av kapitalismen som gjør Konings så kritisk til skillet mellom spekulasjon og produksjon, som svært mange kritiske tenkere opererer med og bruker for å forstå nyliberalisme og finansialisering av verdensøkonomien etter 1970-tallet.

En slik forståelse av kapitalismen stiller nemlig denne utviklingen et litt annet lys: Den økonomiske politikken som er blitt ført siden 1970-tallet forstås altså nå av mange som feilet, ettersom finansmarkedene kollapset for over ti år siden og regjeringer verden rundt måtte gjennomføre storstilte redningsaksjoner som i mange tilfeller fortsatt pågår. Men hva om 2007/2008, sett med nyliberalistiske øyne, egentlig ikke var noen jordskjelvlignende krise som gjør at alt må endres, men snarere en hendelse man nok gjerne skulle ha vært foruten, men som man tross alt kan hanskes med – innenfor systemet og med akseptable kostnader? Slik forstår Konings den nyliberalistiske filosofen Friedrich Hayek (1899–1992) sin insistering på at økonomien er noe som verken kan eller bør forstås eller styres. Hayek var en reaksjonær tenker som ønsket å argumentere mot enhver form for omfordeling av makt og velstand, og hans teorier bygde videre på Adam Smiths (1723–1790) idé om markedets usynlige hånd, som gjør at egoistiske enkelthandlinger går opp i en høyere, samfunnsnyttig enhet. Som Smith var Hayek opptatt av hvordan uplanlagte og tidvis svært komplekse markedsinteraksjoner likevel generer en form for orden.

Konings ser Hayeks fokus på ordenen som oppstår gjennom markedsinteraksjoner som nyliberalismens essens, og foreslår dermed et nokså originalt syn på bakgrunnen for skiftet til nyliberalistisk økonomisk politikk på 1970-tallet. Utviklinger som liberalisering av kredittmarkeder og arbeidsmarkeder foregikk over hele verden på 1970-tallet, også i Norge. Istedenfor å forstå denne politikken som et mislykket forsøk på å skape vekst og stabilitet, ser han den som forsøk på å tilpasse samfunnsstyringen til kapitalismens spekulative logikk. Han mener det er misforstått å se stater og sentralbanker som noe som kan og bør legge bånd på spekulasjonen, snarere ser han de som institusjoner hvis oppgave under nyliberalismen er å normalisere kontingens og spekulasjon i selve samfunnsveven. Etter en krise kan man alltids «mop up after», og bruke krisesituasjonen til å innføre tiltak som ikke bryter med nyliberalismen, men tvert i mot forsterker den og

går enda hardere til angrep på omfordelende og forsøksvis samfunnsstyrende mekanismer i kriserammede samfunn.

NY MATERIALISME?

Her hopper Konings så elegant som bare en filosof kan fra finansmarkeder og over til den store litteraturen som finnes om nyliberalistisk rasjonalitet. Her er poenget at enkeltmennesker i våre samfunn i stadig større grad tvinges til å forstå seg selv som humankapital, og gjøre selv de mest hverdagslige foreteelser til en del av kapitalens logikk med kjøp og salg, inves- tering og avkastning. Mye av dette er relativt kjent stoff fra annen litteratur, så Konings store bidrag må ligge i påstanden om at andre kritikere sitter fast i ideen om at det er for- skjell på spekulasjon og produktiv økonomisk virksomhet, og at misforholdet mellom de to førte til finanskrisa. Konings poeng er altså at kapitalisme i seg selv er spekulativ, ja faktisk at hele den moderne, sekulære og sammenvevde verden er det, og at denne måten å kritisere nyliberalismen på derfor bommer på mål. Spørsmålet blir hvordan nyliberalismen da skal kritiseres, og der har dessverre Konings lite konkret å komme med. Siste kapittel er enda mer teoretisk enn de forutgående, og omhandler noe han kaller «ny materialisme» – men det forblir svært uklart hvordan dette skal kunne brukes til å kritisere og ikke minst finne alternativer til nyliberalismen. Konings kritikk av en rekke gjengse oppfatninger på venstresida av hva nyliberalisme er og hvordan det skal bekjempes er likevel såpass treffende at det er lov å håpe at den legger grunnlaget for økt forståelse av verden rundt oss. Det er ikke utenkelig at det er en nødvendighet for å kunne forandre den.

Reidar Strisland
Bernie Sanders og det nye USA
Manifest, 2018

Bernie Sanders og det nye USA er uten tvil en «page turner». Gjennom et kritisk blikk på det amerikanske demokratiet og en glimrende skildring av Bernie og bevegelsen rundt han fanger Reidar Strisland leseren fra første side.

Per Emil Skjelbred sitter i sentralstyret til Rød Ungdom og studerer nordisk litteratur, språk og retorikk på UIO.
Foto: Manifest

Boka er en del av Manifest Forlag sin serie Radikale bevegelser som nå omfatter bøker om blant annet Enhedslisten i Danmark, Podemos i Spania og Jeremy Corbyn fra britiske Labour. Felles for alle bøkene er at de gir et innblikk i ulike politiske og demokratiske systemer og de venstreradikale kreftene som preger dem. Strislands bok er intet unntak.

Boka starter med en skildring av den lille industribyen Toledo i delstaten Ohio, hvor det blir dannet et bilde av de sosiale utfordringene som har preget USA, og særlig industribyene, etter finanskrisen. Arbeidsledighet og økonomiske nedgang er sentrale begreper for å forstå den thrilleren av et presidentvalg verden var vitne til i 2016. Strisland gir leseren et bilde på den fremmedgjorte mentaliteten som preget det amerikanske folket.

Denne mentaliteten er et sentralt tema videre i boka, og brukes som et slags forklaring på, eller som et springbrett for, Bernie Sanders suksess. Sanders ble alternativet til den klassiske demokraten. Han var ikke styrt av Super-PACs og donasjoner fra ideelle organisasjoner. Han ønsket å ta et oppgjør med hemmelighold, oligarkiet og big business i det amerikanske politiske systemet. Og ikke minst, han ønsket seg en venstrevending hos Demokratene. Dette er det bildet Strisland danner av den lille, store mannen som skulle ta USA med storm og bygge en bevegelse for et bedre USA. Det er denne bevegelsen boka handler om, Bernie var bare gnisten som tente en flamme i det amerikanske folket.

Strisland skriver grundig om bevegelsen rundt Sanders og drar linjene tilbake til Occupy Wall Street bevegelsen. Han løfter fram problemene som har preget venstresidebevegelser i USA, med særlig vekt på manglende organisering på nasjonalt plan. Sanderskampanjen ble det som samlet alle disse kreftene fra Our Revolution til folkene bak den Youtube-baserte nyhetskanalen The Young Turks. Måten dette redegjøres for viser hvordan organisering i høyeste grad er politisk, gjennom at bevegelsen rundt Sanders fungerte som en opponering mot status quo hos Demokratene. Historien om bevegelsen er preget av fantastiske oppturer og lamslående nedturer. Likevel klarer Strisland å gjøre den store nedturen om til et optimistisk syn på framtida. Ved ikke å ende boka med nederlaget til Sanders på landsmøtet til DNC, men heller la den fortsette med revolusjonen etter tapet, gjør at boka vekker et slags håp for et nytt USA og flere progressive kandidater.

Bernie Sanders og det nye USA er boka du skal plukke med deg fra bokhandleren neste gang du er innom. Den gir deg en livlig skildring av Bernie Sanders, bevegelsen rundt han og det politiske USA. Strisland har virkelig klart å sette fingeren på hva som rører seg i «the land of the free». Gjennom å møte alle slags politiske supportere under sin reise i USA klarer Strisland å tegne et spennende og interessant, men også forståelig, bilde av det politiske kaoset som herjer i USA. Jeg vil også gi honnør til forfatter for språket som er med på å innkapsle leseren, noe som er oppløftende å møte i sakprosa. Enten du liker Bernie Sanders eller ei, så er dette en av de politiske bøkene man børe lese i år.

Magnus Marsdal
Frihetens mødre
Forlaget Oktober, 2018, 261 s

Har venstresiden vært på retrett i tretti år fordi vi aldri forsto dette med frihet? Stemmer det at sosialdemokratiet byttet bort frihet mot likhet? Hvor er mennesker mest frie – i USA eller i Norge? Dette er de store spørsmålene Magnus Marsdal, leder av tankesmien Manifest, undersøker i sin nye bok Frihetens Mødre.

Anja Ariel Tørnes Brekke er tidligere generalsekretær i Rød Ungdom og studerer forfatterstudiet i Tromsø
Foto: Forlaget Oktober

Dette er viktige spørsmål å finne svar på. Hvem ønsker vel ikke å være fri? De i politikken som har eierskap til frihet vil være godt stilt for å vinne velgernes virkelighetsoppfatning. Marsdal, som har jobbet med bokprosjektet i 7 år, leverer et grundig, viktig og spennende produkt.Boka tar utgangspunkt i Marsdals oldemor Sanna og hennes søster Lina, som flytter til USA på jakt etter et bedre liv, imens Sanna blir igjen på Brasøya på Helgelandskysten. Marsdal, i foreldrepermisjon i USA, bestemmer seg for å oppsøke Linas etterkommere i USA for å finne ut hvilken slektsgren som fikk mest frihet. Familien i «the land of the free» – USA, eller den sosialdemokratiske arbeiderfamilien i Norge? Slektsforskningen gjør det enkelt å følge historien og konkretisere frihetstoppfatningen, som fort kan fremstå abstrakt i politisk debatt.

Den amerikanske friheten er bygget på ideen om at statens innblanding alltid vil være mer ufri, og at desto mer fritt markedet er, desto mer fri er innbyggerne. Tea party-aktivisten Heidi Monsun, som Marsdal møter på Northgate Mall i Seattle, mener at personlig ansvar er selve nøkkelen til frihet. Dersom det kun er din innsats – ikke statens – som er bakgrunnen for din frihet, vil du oppnå en fullkommen frihet, slik vi blir fortalt i mottoet: «Land of the free, home of the brave!»

Men grunnlovens vern av ytringsfriheten – The First Amendment – beskytter individet mot myndighetenes inngrep, ikke bedriftslederens. Resultatet blir arbeidere som blir i jobber med seksuell trakassering eller politisk sensur, fordi det å si sin ærlige mening kan komme til å koste dem jobben, og i mange tilfeller også helseforsikring som kommer med den.

Her blir forskjellen på den amerikanske og den norske frihet tydelig. I USA har man friheten til å dominere. Trump kan si «you’re fired!» uten saklig grunnlag, mens vi i Norge har et vern mot slik oppsigelse. Vi har frihet fra dominans. Den norske friheten er til for folk flest – den amerikanske friheten er til for de øvre samfunnslag. Den norske friheten er egalitær, mens den amerikanske er hierarkisk. Der amerikanerne ser på statlige inngrep som et hinder for frihet, argumenterer Marsdal for at vi i Norge, gjennom skattepenger, har finansiert institusjoner og kjempet frem rettigheter som sikrer oss frihet. Dette gir oss valgalternativer, og frihet uten valgalternativer er en mager frihet. Marsdal skriver at «De økonomiske omstendighetene Adam Smith døpte «markedets usynlige hånd», kalte pionerene i amerikansk fagbevegelse nødens og avhengighetens sverd. «Nødens sverd avtvinger vårt samtykke», skrev arbeideren Thomas Skidmore i New York i 1829.»

Fortellingen i Frihetens Mødre blir ytterligere aktualisert når Marsdal trekker inn Ileana Ducu, vaskehjelpen fra Romania. Tilsynelatende er alt på det rene hos vaskefirmaet Marsdal og familien ansetter Ducu fra, men det viser seg fort å ikke stemme. Hun lever under det samme ufrie skrekkregime som mange arbeidere i USA.

Utviklingen i norsk arbeidsliv viser at Norges frihet ikke vokser lineært. De underordnedes avhengighet, pluss maktens vilkårlighet, skapte til sammen grunnlaget for den ufrihetens mentalitet vi kalte husmannsånd. EØS, bemanningsbransjen og 0-timerskontrakter uten lønn mellom oppdrag, tvinger frem den samme mentaliteten. Det vokser frem et løsarbeidersamfunn i Norge der arbeidere ikke kan fagorganisere seg eller si sin mening uten å frykte for jobben de er avhengig av.

I et intervju med Aftenposten sier Marsdal at: «Det er mye viktigere for meg å skrive en bok som kan bety noe mer enn å være med i en relativt forutsigbar debatt hver uke». Det klarer Marsdal med Frihetens Mødre. Han er på banen som premissleverandør for venstresiden – neste oppgave er å finne ut hva som må gjøres for å beholde og utvide den friheten som gjør oss selvstendige og rakryggede.

Tollef Hovig
Forandring
Bind 1: Kapitalens svanesdang
Bind 2: Den store sammenhengen
Kolofon, 2017

Tollef Hovig har gjort et imponerende forsøk på å sammenfatte menneskenes historie fram til vår tid. Noen av prediksjonene hans av vår videre tid er også interessante. Likevel halter tobindsverket både i dybde, struktur og mangelfulle analyser.

Ivar Espås Vanegn er historielektor og medlem i Rødts internasjonale utvalg
Foto: Kolofon

EN EUROPEISK GLOBALHISTORIE?

Første bind i tobindsverket tar for seg menneskenes historie fra de første avanserte menneskeapene, til vår tids industrikapitalisme. Mye av dette er interessant og spennende lesning. Hans utgreiing av de tidlige perioder i menneskets historie, fra perioden med storviltjakt, til jordbrukets og de første sivilisasjonenes tilblivelse, er både spekket med detaljer og gode overblikk. Detaljkunnskapene sitter løst, og sjøl synes jeg å ha lært mye både om økonomiske og religiøse forhold av disse delene.

Boka virker på mange vis som et nytt tilskudd i tradisjonen globalhistorie, altså historieskriving som forsøker å se forbi den tradisjonelle nasjonshistoria, men heller fokusere på verdenshistoria over landegrensene. Dette skulle både motvirke nasjonalistisk fordreining av historiefaget, samt åpne viktige perspektiver for viktige transnasjonale prosesser innen økonomi og tenkning, og ikke minst: bøte på mange års svært Europa-sentrert historieskriving. Her kommer den første unnlatelsessynden i Hovigs verk. Når man påberoper seg å skrive en framstilling av menneskets historie som «Den store sammenhengen», og knapt beveger seg utafor den vesterlandske kulturkrets, sier det seg sjøl at man mister noe. Joda, hans dekning av de tidlige oldtidssivilisasjonene i Mesopotamia og Den fruktbare halvmåne er gode og utførlige, men derifra beveger han seg knapt utafor Europa. Enorme sivilisasjoner som den kinesiske og indiske er så vidt nevnt. Resten av verden utafor Europa nevnes mer eller mindre bare når de kommer i kontakt med europeerne. Det er en ærlig sak å ville skrive et verk om den vestlige kulturkrets’ historie, men da bør man være mer ærlig om at det er dette man prøver på.

SKRÅSIKKERHET OG MANGLENDE REFERANSER

Noe typisk når personer som ikke er faghistorie skriver historie, er skråsikkerheten. Man konkluderer gjerne raskt når man trekker koblinger mellom ulike fenomen, kanskje uten at man veit at dette er omdiskutert eller én av mange ulike tolkninger mellom fagfolk. Jamt over styrer Hovig unna slikt, og passer som oftest på å understreke at ting er «uvisst» eller «omdiskutert» når han veit de er det. Likevel hender det flere ganger gjennom lesninga at jeg spør meg sjøl: Er dette virkelig sant? Med tanke på kunnskapene forfatteren åpenbart er i besittelse av, er det godt mulig det er det. Men dette ville blitt gjort mye lettere med noen enkle kildehenvisninger til de mer radikale påstandene som framsettes. Det finnes som oftest ikke, ogforuten litteraturlista til hvert kapittel, er det umulig for meg å vite hva forfatteren baserer påstandene sine på, med mindre dette spesifikt nevnes. Det er en stor svakhet for et bokverk som gaper over så mye.

RESSURSMANGEL OG ØKOLOGISKE KRISER

Noe av det mest interessante i boka er i bind 2 hvor Hovig prøver å si noe om hvor menneskeheten er på vei. Da kommer han selvsagt ikke forbi menneskenes påvirkning på miljøet og klimaet.Hovig skal ha honnør for at han ikke lar klimaspørsmålet fullstendig overdøve spørsmåla om andre kriser: energikrise, forsuring av havene, vannkrise, ressurskrise, overbefolkning m.m. Uavhengig av om man fornektermenneskeskapte klimaendringer eller ei, gjør man seg en bjørnetjeneste om man unnlater å snakke om disse.

Men også her synes jeg Hovig underkommuniserer flere av dem. Han bruker for eksempel mye tid på å snakke om de begrensa reservene og den ujamne fordelinga av ferskvann på jorda, noe vi som er opptatt av økonomi og internasjonale relasjoner bør gjøre mye mer. Derimot snakker han relativt lite om hvordan vi skal klare å produsere og fordele nok mat til kommende generasjoner, estimert til totalt 12 milliarder mennesker i 2015, når vi etter hvert ikke lenger kan benytte oss av fossile brensler eller store fosfatressurser. Bind 2 i boka heter tross alt Kapitalens svanesang. En skulle trodd at han dermed viet mye mer plass til nettopp motsetninga mellom kapitalismen og jordas bæreevne, slik for eksempel Pål Steigan og Naomi Klein, men også dette tidsskriftet har gjort ved flere anledninger de siste årene.

STRUKTUR, MÅL OG MENING

Jeg merker jeg sliter med å oppsummere disse to bøkene for folk. På den ene siden har jeg lært veldig mye, ikke minst om økonomisk og religiøs historie. Dette har jeg satt pris på, og håper at også andre kan dra nytte av dette. Hovig har gjort et enormt arbeid, og har på mange vis skrevet et unikt politisk verk med globalhistoriske veksler. Med en bedre struktur og med bedre oppfølging, kunne dette fått et bredt og kraftig nedslagsfelt.

Der kommer dog den andre siden. Jeg slet ofte med å forståhvor forfatteren ville. Noen ganger er det viet utrolig mye plass til periferi ting som ikke egentlig tjener til å underbygge de sentrale poengene i boka, og som heller ikke er særlig interessante. Strukturen er ofte svært rotete, og mye av språkføringer vitner tydelig om at dette er et enmannsverk, uten nok ressurser til redigering og etterarbeid. Mye av stoffet er dessuten veldig tungt, og gjør at jeg, som tross alt har utdanning innafor historie, noen ganger sliter med å følge med. Andre ganger er tonen lett og folkelig igjen. Dette skaper en vanskelig flyt å forholde seg til.

Alt i alt er ikke dette noe jeg anbefaler for hvem som helst. Dette verket krever mye, og man bør slik jeg ser det være temmelig belest for å få noe ut av dette. Dersom man dog først tar fatt på verket, vil man utvilsomt lære mye nytt, og vil trolig få igangsatt en rekke tankeprosesser om verdenen vi lever i, og verdenen våre barn forhåpentligvis skal arve i framtida.

Gøran Greider og Åsa Linderborg
Populistiska manifestet
Forlaget Natur & Kultur, 2018, 313 s

Åsa Linderborg, kultursjef i Aftonbladet, og Gøran Greider som er sjefsredaktør i Dala-Demokraten har begge fått utgitt flere bøker og begge er hjemmehørende på venstresiden. De er helt klart representanter for den kultureliten høyrepopulistene har som et av sine hatobjekter. I omslaget på boka kalles Populistiska manifestet for et «forsvar for populismen som politisk strategi».Ved å kalle det et «manifest» innrømmer de flørten med det kommunistiske manifestet, og mener det passer godt fordi de – som forfatterne av det kommunistiske – benytter seg av maktanalyse og konfliktterminologi, og framhever nødvendigheten av at folk organiserer seg og står sammen. De vil spre argumentasjonen om at en annen verden er mulig, nå som da. I boka framsettes det 151 teser. Disse er ikke i henhold til noen rekkefølge eller innbyrdes rangering. Noen teser er framsatte påstander som ikke kommenteres, mens andre blir grundig drøftet. Det gjør at boka kan virke tematisk springende, og at den framstår som en samling litt uferdige debattinnlegg.

Kari Celius er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Forlaget Natur & Kultur

Gjennomgangen av tesene analyserer populisme både som politisk strategi og «fenomen i tiden». Her er det mange gode poenger, illustrert med gode eksempler. Etter min mening er dette noe av det mer forklarende og oppklarende jeg har lest på dette tema.

Her er noen utvalgte poenger:

• Høyrepopulismens framgang må forstås som en protest mot 30 år med markedsliberalisme, der avregulering, privatisering og innstrammingspolitikk har bygget ned båndene mellom folk og senket deres forventninger til framtida.
• Høyrepopulistene tør å love noe, mens etablerte partier med sine bånd til den globale markedsliberalismen sier at det ikke fins andre alternativer enn det vi har i dag, dermed ikke kan love noe i det hele tatt. Inkludert her er de svenske sosialdemokratene som har utelatt klasse og konflikt fra poltikk og agitasjon.
• Det er arbeiderklassen som er blitt den tapende part gjennom disse 30 årene. De har mistet faste trygge jobber og velferd gjennom globaliseringa, men de blir også forsøkt fratatt klassebevisstheten når klasse er forsvunnet fra den politiske agitasjonen.
• Venstresiden er på ingen måte vernet i denne boka. De får sitt for moralisme og mangelen på folkelighet, for klasseforakt. Det er viktig å forstå dette som et grunnlag for at deler av arbeiderklassen slutter opp om høyrepopulistiske partier, heller enn moralisere over det.
• Venstresiden må tørre å ta diskusjonen om hvor stor innvandring et land kan ha, og den må ta på alvor de spørsmålene som høyrepopulistene stiller. De må besvares med argumenter og alternativ politikk, ikke avfeies. De må fortelle hvem som er den virkelige eliten, de som eier og forvalter kapital.

Når jeg leser det som skrives om flyktning- og innvandringspolitikken så tenker jeg at det er forskjell på norske og «svenske tilstander»: Sverige har vært åpne for å ta imot flere flykninger og asylanter, også før 2015. Det henger sammen med at de har hatt et borgerskap som har ønsket seg innvandring. I Norge har vi hatt en mer restriktiv innvandrings- og flyktningpolitikk i utgangspunktet. Sosial dumping og arbeidsinnvandring behandles ikke i denne boka, kun innvandring/flyktningpolitikk. Det kan bety at det ikke har vært en del av den politiske debatten på samme måten som den er i Norge. En tilsvarende analyse av situasjonen i Norge ville vært annerledes.Behovet forfatterne ser for venstrepopulisme gjøres rede for i etterordet. Venstrepopulismen disse holder fram er snarere representert ved Jeremy Corbyn og Bernie Sanders enn Podemos og de søreuropeiske/søramerikanske folkelige bevegelsene.

I etterordet uttrykkes populismen som «en budbringer gjennom demokratiet». Det høres litt luftig ut, men det betyr noe slikt som at den er et slags termometer som viser tilstanden til et samfunn eller en tidsepoke. Det gjelder enten populismen framtrer som dypt usympatisk og nasjonalt innsnevret, eller som systemkritisk og utopisk.

Det går føre seg ei omfattande forsking på Marx. Her skal eg berre konsentrere meg om nokre relativt få arbeid som ikkje er særleg godt kjend i Noreg, og som er viktig for vidareutvikling av den marxistiske tenkemåten og utforminga av radikal politikk her og no. Eg har omsett ein god del av dei tekstane eg kommenterer. Det finn du i notane, saman med biografiske opplysningar. Vil du forstå meir om det eg skriv, så er det nyttig lesing. Den nyare forskinga held seg nøye til Marx sine opphavlege tekstar og situasjonen dei blei laga i. Ein er ikkje lenger så prega av all den kritikken som sprang ut av forvekslinga mellom Marx sine analyser, teoriar og tankar og den omforminga og ideologiske bruken av dei som fann stad under Stalin og kritikken av han. Resultatet av denne forskinga er ei rehabilitering av Marx som leiande teoretikar i arbeidet for å oppheve kapitalismen.

Terje Valen er medlem av Raudt Bergen. Han bloggar på www.tvalen.no.
Foto: John Jabez Edwin Mayal/International Institute of Social History

INDRE SAMANHENG OG PROFITTRATEN SIN FALLANDE TENDENS

Påstanden om at Marx sine teoriar manglar indre konsistens, har gjort at mange som har bruk for Marx sin økonomiske teori i den politiske og økonomisk kampen sin, ikkje har hatt tiltru til han.

Andrew Kliman er av dei som har vist at denne påstanden er feil. Etter det har det vore ein lang debatt om dette der dei som forsvarer den gamle påstanden har lansert angrep på angrep mot Kliman utan å kunne motprove det han har vist.

I 2013 gav han så ut boka Reclaiming Marx’s Capital der han samanfatta heile debatten frå han starta på 1800-talet og fram til i dag og der han han la fram sitt eige standpunkt. Då kunne han vise at påstandane om manglande indre samanheng hos Marx byggjer på lesemåtar der utgangspunktet har vore å prove manglande konsistens. Men om ein tar utgangspunkt i vanleg vitskapeleg praksis, så må ein først undersøke nøye om det finnast haldbare tolkingar av teksten som kan gi indre konsistens, før ein slår fast at slik konsistens ikkje finnast. Det har ikkje Marx sine kritikarar gjort. Dernest gir Kliman ei tolking som godt samsvarer med Marx sine tekstar og som gir indre konsistens og dermed at Kapitalen, sett frå eit vitskapeleg synspunkt, ikkje kan skuldast for manglande konsistens. Med det er boka rehabilitert som eit sentralt vitskapeleg verk om økonomi og det må vere utgangspunktet for kritikk av ho. Eg skal ikkje gjennomgå dette i detalj, men viser til ei melding av boka frå økonomen Michael Roberts.¹

Kliman gav så i 2015 ut ei bok, The Failure of Capitalist Production – Underlying Causes of the Great Recession, der han går inn på den empiriske utviklinga av kapitalismen ut frå ei marxistisk analyse. Den aukande organiske samansetninga av kapitalen tvingar fram lågare profittrate og når denne når ei grense kjem stans i investeringar og følgjande krise.

Han legg vekt på at arbeidarklassen må vere verkeleg leiande i utviklinga også etter ein revolusjon. Og viss vi ikkje klarer å oppheve kapitalismen, så går vi inn i ein periode med kriser som må løysast gjennom stadig større øydeleggingar av produktivkrefter – konstant kapital – og at dette krev djupe økonomiske kriser, men og nye verdskrigar.

AVSPEGLING OG FØRESTILLING

Isabelle Garo er viktig i den nye internasjonale marxistiske renessansen. Ho er utdanna filosof og underviser ved franske vidaregåande skoler og har gjeve ut fleire bøker². I 1996 tok ho doktorgraden på Reflet et représentation dans la pensée de Marx ved universitetet Paris-1. Ho er med i ei gruppe som arbeider med å gi ut Marx sine samla verk på fransk.

I 2000 gav ho ut Marx, une critique de la philosophie, 2000 der ho la fram resultata frå doktoravhandlinga. Der tar ho utgangspunkt i omgrepet førestilling (Vorstellung) hos Marx. Dermed kan ho gå inn i Marx sin kunnskapsteori som ho seier har vore definert som «hjartet» i den materialistiske dialektikken. Altså: korleis utvikla Marx, gjennom alt han skreiv, synet sitt på måten menneska dannar seg førestillingar om verkelegheita. Eit av dei viktigaste tekstene som ho viser til, er frå Den tyske ideologien, Feuerbach³.

Det sentrale her, som Garo framhevar, er at menneska produserer førestillingane sine ut frå heile livssituasjonen sin, ikkje gjennom ei passiv spegling av verkelegheita i medvitet sitt, men ein aktivt produksjon, innan si samfunnsmessig ramme, for å skape førestillinga i medvitet ut frå den verkelegheita som eksisterer utanfor medvitet i formidla samband med dette. Den forenklinga som Engels gjorde då han snakka om spegling eller attspegling, og som Lenin følgde opp i det filosofiske verket sitt om empiriokritisismen⁴, og som har prega delar av «marxismen» etter dette, er altså ikkje i samsvar med Marx sine tankar om det same. Eg har laga eit notat etter lesing av boka som går inn på dette i større detalj.⁵

For forståinga av Marx sin erkjenningsteori er dette et like viktig arbeid som Andrew Kliman si rehabilitering av Kapitalen.

Som poet er ho òg interessert i tilhøvet mellom kunst og kapital og har skrive ei viktig og interessant bok om dette som eg har omsett delar av.⁶

DEN NYE DIALEKTISKE LOGIKKEN

Lucien Sève er ein sentral forskar på Marx. Han skriv no eit fire binds verk der han, ut frå ei nøye nylesing av Marx sine tekstar, kan kritisere ei rekke tolkingar som eigentleg byggjer på overflatisk lesing og lesing av mindre utval av tekstane. Han bruker alle Marx sine tekstar i framstillinga si. Det han skriv er innhaldsrikt og grundig dokumentert. Er du usamd, er det lett å sjå.

I Frankrike fall Marx ut av filosofistudiet på universiteta etter angrepa frå dei nye filosofane på 1970-talet. Gjennom Sève sine arbeid har han komme inn att.

Sève sitt viktigaste arbeid er samanfatta i eit planlagd fire binds verk med samletittel Penser avec Marx aujourd’hui. Dei tre første binda er ute. Det er Marx et nous frå 2004, L’homme frå 2008 og La philosophie frå 2014. Han jobbar no med bind fire som har undertittel Le Communisme.

Det tredje bindet omhandlar korleis Marx utvikla materialismen og dialektikken gjennom arbeidet med Kapitalen.

Konklusjonen er at Marx er den store fornyaren av logikken etter Aristoteles sine syllogismar med Carnap si vidareutvikling av desse, og han avdekker korleis Marx oppheva heile den gamle filosofiske logikken sine idealistisk lineært, stilleståande logiske kategoriar og erstattar dei med endringsprega, dialektiske og materialistiske logiske kategoriar som gjer det mogleg å forstå kompliserte system i endring. Det er ikkje mogleg ut frå den gamle logikken.

Det finnast ein kortversjon som han skreiv i 2012, Karl Marx – écrits philosophiques. Eg har omsett han. ⁷ Vil du verkeleg vite kva det dreier seg om, kan du sjå på den.

KLASSEKAMPANE

Domenico Losurdo er ein kjend italiensk Marx-forskar og eg skal ta for meg boka Der Klassenkampf – die Rückkehr des Verdrängten (Italiensk utgåve 2013, tysk 2016). Med utgangspunkt i Det kommunistiske partis manifest viser han at Marx alt i denne teksten har ei allsidig forståing av klassekampen. Her skriv nemleg Marx at klassekampen er kampar mellom klassane, kampar for å oppheve kvinnene sitt slaveri i den borgarlege familien, kampar for at arbeidarane må erobre statsmakta i sine nasjonalstatar og kampar om ideologiar. Så viser han at Marx også såg på kamp for nasjonalt sjølvstende som klassekamp, og at det òg gjeldte slavane sine kampar mot slaveeigarane i USA. Dette gjer at mange klassar og lag i folket deltar i sine kampar, ut frå sine særeigne tilhøve i samfunnet.

Desse kampane går ikkje parallelt, dei følgjer sine eigne banar. Det er naudsynt å sameine dei forskjellige typane klassekamp i retning felles mål. Dette er svært vanskeleg fordi den herskande klassen er flink til splitte klassekampane og få folk til å kjempe mot kvarandre i staden for å finne saman. Berre når kapitalismen er oppheva vil dei forskjellige kampane kunne førast fram til avgjerande sigrar.

Han seier at vi lever i den kolombianske epoken, dvs. tida etter at Columbus kom fram til Amerika og dei vestlege maktene tok til å dominere, røve og undertrykke alle andre statar, og fram til i dag, då han går mot slutten, på grunn av framveksten av dei store økonomiane i aust – Japan, Sør-Korea og først og fremst Kina.

For at dei avhengige landa skal kunne utvikle seg på sjølvstendig vis, må dei erobre nasjonalt sjølvstende, kaste ut imperialistane, ta makta over sin eigen økonomiske utvikling, og klare å få til ei rask utvikling av produktivkreftene gjennom storstilt industrialisering. Utan dette vil dei utan tvil falle tilbake i hendene på imperialistmaktene.

Ut frå dette tar han opp situasjonen til land som Kina, Russland, Nord-Korea, Russland, Iran, Syria og Venezuela som er utpeika til hovudfiendane til Vesten, fordi dei columbiske statane med USA i spissen ikkje har kontroll der.

Han ser Kina som ein stor inspirasjon for alle statar og nasjonar som vil ut av den columbiske imperialismen sitt grep. Det er ikkje mogleg å komme seg ut av dei columbiske statane sin makt utan politisk sjølvstende og industrialisering. I Kina har dei klart å få nasjonalt sjølvstende og rask industrialisering. Under Mao blei grunnlaget skapt, og det Deng gjorde var òg heilt naudsynt. Utan det ville Kina med usvikeleg sikkerheit bli underlagt under columbiarane att. Utviklinga i Russland frå revolusjonen, gjennom Stalin-tida og fram til no vert analysert på same måten.

Columbiarane er rovgriske, omsynslause, utruleg gruelege og løgnaktige. Dei driv folkemord utan å blinke, dei slepp atombomber over menneske og innfører restriksjonar på handel som til dømes drep 500 000 born (som i Irak for ikkje lenge sidan). Og dei prøver å stå fram som forsvararar av menneskerettar og demokrati.

Og han konkluderer med at den columbiske epoken er på hell no og at det økonomiske og politiske tyngdepunktet trekk mot aust, med Kina i spissen. Berre ein stor krig kan hindre at dette skjer.

UTVIKLING AV OMGREP OG KATEGORIAR GJENNOM ARBEIDET MED KAPITALEN

Enrique Dussel er relativt ukjent i det radikale miljøet i Noreg og den anglo-saksiske verda. Men han er den som kanskje har levert verdas mest inngåande analyse av heile tekstmengda som høyrer til Marx’ Kapitalen ved at han, ut frå originaltekstane, har gjennomgått i detalj og analysert alle dei fire utkasta til Kapitalen som Marx skreiv.

Dussel vil finne ut kva Marx eigentleg skreiv og meinte, for å sjå om dei grunnleggande resultata av arbeida hans og tenkemåten kan vere til hjelp i frigjeringskampen i Latin-Amerika. Han tar oss med på ei fascinerande reise gjennom Marx sitt arbeid med å skape nye kategoriar som gjer det mogleg å forstå korleis kapitalismen fungerer. Han finn at Marx’ verk har svært mykje å gi i arbeidet for menneska si frigjering frå utbytting og undertrykking, og ikkje berre for folk i dei kapitalistiske kjernelanda, men også for perifere kapitalistiske land. Det handlar til dømes om dei mekanismane som gjer at verdiar blir overført frå dei perifere, avhengige landa til dei sentrale leiande landa. Dette er noko som vil bestemme hovudliner for korleis folk i det perifere landa kan organisere seg på best vis for å frigjere seg frå den tilstanden av underutvikla økonomi som dei blir haldne i.

Eit av dei viktige poenga hans er at arbeidarane ikkje er kapital. På grunn av dette er ikkje arbeidarane innelukka i det kapitalistiske systemet på ein slik måte at dei ikkje kan sjå det utanfrå. Det gjer at teoriar som går ut frå dette og dermed hevdar at arbeidarklassen ikkje kan vere ei kraft for å oppheve kapitalsystemet, tar feil (som André Gorz og andre pessimistar). Eit anna poeng er at det kapitalistiske systemet er umoralsk fordi det er grunnlagd på tjuveri av arbeidskraft kamuflert under eit skinn av likskap som kjem fram i at arbeidaren og kapitalisten er formelt likeverdige partar når arbeidaren sel arbeidskrafta si. Eg har skrive ein

tekst som går inn på dette i meir detalj.8

REHABILITERINGA AV MARX OG VARIG ENTUSIASME

Den nyare Marx-forskinga viser at Marx, gjennom det grundige arbeidet sitt med å finne logikken i kapitalen si utvikling og korleis denne trer fram på ymse nivå i samfunnet, både er den store fornyaren av den økonomiske vitskapen og den filosofiske logikken. Han er også ein fornyar av historievitskapen, av korleis statar og sivilsamfunn utviklar seg og korleis vi kan gripe inn i dette. Dermed er han ein fornyar av politikken og ein inspirator i det daglege politiske arbeidet i alle kapitalkritiske parti og rørsler. Det gir mykje energi å studere han, og utan det vil vi nok ikkje kunne oppheve kapitalismen.

Sluttnoter:

1 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Tilbakevisningen%20av%20at%20Marx.htm
2
-Marx, une critique de la philosophie, Seuil (Points Essais), Paris, 2000
-L’Île – légendes définitives, Le Bruit Des Autres, Limoges, 2001 (Poésie)*
-L’Idéologie ou la pensée embarquée, La Fabrique, Paris, 2009
-Foucault, Deleuze, Althusser & Marx – La politique dans la philosophie, Démopolis, Paris, 2011
-Consignes pour un communisme du XXIe siècle, La Ville Brûle, Montreuil, 2011 (Poésie et livre-objet)
-Marx et l’invention historique, Syllepse, Paris, 2012 , La Ville Brûle, Montreuil, 2013 dir. avec J.-N. Duca- nge, Marx politique, La Dispute, Paris, 2015
3 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Den%20tyske%20ideologien%20v2.pdf
4 V.I. Lenin, Materialismen og empiriokritisismen, Falken forlag, 1982.
5 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Isabelle%20Garo,%20en%20kritikk%20av%20filo- sofien%202000.htm
6 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Isabelle%20Garo%20Bildenes%20gull.htm
7 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Marx%20dialektikk%20og%20materialisme.htm
8 http://marxisme.no/den-umoralske-kapitalismen/

Natten til 15. april 1918 glir 4 skip rolig inn Saltenfjorden. Ett av skipene seiler inn til Rognan for å «vokte» lensmannen der. De tre andre; «Aafjord», «Erling Jarl» og «Farm» ankrer opp ved Finneid kai i Fauske. Om bord er det 350 soldater, masse våpen, komplett mannskap til båt og jernbane. Målet er å innta gruvebyen, ta over kontrollen av all kommunikasjon mellom Finneid og Sulitjelma, og arrestere personer med oppviglerske eller revolusjonære tanker.

Først og fremst hovedpersonen Johan Medby, men også arbeidere i Sulitjelma som hadde hjulpet han. Forbrytelsen; militærnektelse og bråk mot myndighetspersoner.

John Strøm er historiker og pensjonert lærer bosatt i Fauske. Tidligere redaksjonsmedlem i Saltdalsboka og Fauskeboka.
Foto: Norsk Jernbanemuseum

I år er det hundre år siden Sulitjelmaaffæren satte Indre Salten til de grader i begivenhetenes sentrum.

For å forstå bakgrunnen for disse dramatiske hendelsene må en først gå tilbake i tid og se litt på nasjonale og internasjonale hendelser.

VERDENSKRIG OG REVOLUSJON, DYRTID OG ANTIMILITARISME

1. verdenskrig startet i 1914. Norge var nøytralt, det vil si at de ikke deltok i krigshandlingene. Landet ble allikevel trukket inn i krigen da Tyskland fra januar 1917 erklærte uinnskrenket ubåtkrig mot alle land som forsøkte å frakte forsyninger til Storbritannia. Norske fraktebåter ble senket både før og særlig etter økning i ubåtaktiviteten og mange sjøfolk omkom. Dermed opplevde nordmenn en sterk nedskjæring av forsyningene til landet. Varene steg dramatisk i pris mens lønningene sto stille eller gikk ned. Det ble både «dyrtid» og en tidlig «jappetid» med den følge at konflikten mellom «vanlige» arbeidsfolk og de rike økte dramatisk.

Prisene på matvarer økte mere i Norge enn i Danmark og Sverige fra 1914 til 1917. Indeksen for matvareprisene steg også ekstra i 1917; fra 180 i mars 1917 til 230 i november samme år, på samme tid som reallønna gikk ned fra 100 i 1914 til 77 i 1917. (fra Askeröi 1970). Utrolig nok var det høykonjunktur og full sysselsetting, mange fikk seg jobb, men til svært lav lønn. (23 % lavere i 1917 enn i 1914). Arbeiderne krevde at noe måtte gjøres for å avhjelpe den direkte nøden som bredte seg. Det ble gjennomført en dags suksessfylt demonstrasjonsstreik.

De kravene som ble fremmet i forbindelse med demonstrasjonsstreiken var fremsatt av AP og AFL (Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, nå LO) i fellesskap. Både partiet og organisasjonen hadde på denne tiden en reformistisk, nærmest borgerlig ledelse. Etter demonstrasjonsstreiken imøtekom den borgerlige regjeringen på langt nær de krav som var fremsatt.

På forhånd var det vedtatt at hvis en ikke fikk gjennomslag for de fremsatte krav skulle man innkalle «til en almindelig arbeiderkongres». Kongressen skulle få folk fra grunnplanet i organisasjonene til å drøfte om det skulle gjennomføres en generalstreik. I Martin Tranmæls fravær avlyste dyrtidskomiteen, bestående av reformistiske ledere fra parti og fag- bevegelse, arbeiderkongressen og avviste også et vedtak om en militærstreik. Dette ble det sterk reaksjon på i grunnplanet i de to organisasjonene. Avisen «Klassekampen» krevde før avlysningen av kongressen at den måtte samles, og det måtte opprettes arbeiderråd – inspirert av rådene i Russland. Rådene skulle være en grasrotpressgruppe mot myndighetene for å få fremmet radikale vedtak.

Det var et opprør på gang i Arbeiderpartiet og Fagbevegelsen. Dette opprøret var ledet av «Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund», «Fagopposisjonen» og andre radikale krefter. Disse organisasjonene virket innad i arbeiderbevegelsen, de ville ikke danne nytt parti eller ny fagorganisasjon. De så at den gamle ledelse ikke var i kontakt med de rådende forhold i landet. De ville revolusjonere parti og fagbevegelse slik at politikken reflekterte forholdene i samfunnet. «Fagopposisjonen» hadde siden 1911, med utgangspunkt i fagbevegelsen i Trøndelag, jobbet for å dreie AP og fagbevegelse i en mere radikal retning. Lederen var Martin Tranmæl. De tok makta ved landsmøtet i 1918.

Antimilitarismen sto sterkt i arbeiderbevegelsen helt fra partiets dannelse i 1890-årene. Motstanden mot militæret fortsatte under 1. verdenskrig, den styrket seg frem mot 1917. Regjeringen foreslo en sterk økning av bevilgninger til militæret. Arbeiderne syntes det var galskap å bruke masse penger på våpen når folk sultet. De ville heller ha «dyrtidstillegg» i lønna for å bøte på den nøden som rådde blant det arbeidende folk. De ville også at AP skulle vedta almen militærstreik på programmet, som vi så skjedde ikke dette.

Kravet om en antimilitaristisk aksjon var nært knyttet til kravet om et dyrtidstillegg. Fikk man ikke det og det ble en generalstreik regnet man det som høyst sannsynlig at regjeringen kom til å kalle inn militære tropper for å roe ned gemyttene eller utføre streikebryterarbeid slik at den gode fortjenesten for de rike ble opprettholdt. I årene før 1917 var så langt militæret brukt mot arbeidere på Kongsberg, i Skien, i Bergen, på Rjukan og på Spitsbergen (Svalbard) (Askeröi 1970).

Kampen om Dyrtiden, og militærstreiken hadde en sentral plass i Tranmæls kamp om makten i Arbeiderpartiet. Måten dyrtidsaksjonene ble avviklet på var sentrale i opposi- sjonens nye linje, og sentrale i opptakten til Sulitjelmaaffæren i 1917 og hendelsene i Sulitjelma i 1918; troen på kraften på den Direkte Aksjon. Inspirert av utviklingen i Russland, Ungdomsforbundet, det amerikanske IWW (som inspirerte Tranmæl), Fagopposisjonen osv skulle arbeiderne overraske borgerskapet med en kraftig, godt iscenesatt markering og ikke vente på at den skulle treneres – og svekkes – ved å gå veien gjennom alskens organer.

Det er i ly av dette man må forstå hendelsene på Drevjemoen i 1917 og i Sulitjelma i 1918.

DREVJEMOEN 1917

Ovenfor har jeg vist at det lenge hadde vært en sterk motstand mot militæret i arbeiderbevegelsen. Ekstra sterk var denne motstanden i Nord-Norge. Peder Kaasmoli, daværende redaktør i avisa «Nordlys» ga en versjon av denne motstanden i sin forsvarstale i Høyesterett. Han var tiltalt for å ha skrevet en «militærnektervennlig» artikkel i 1917:

«Den antimilitaristiske bevægelse i Nord-norge, den er, mine herrer, født i fiskerbaaten, i fiskernes fattige hjem naar familjen drøftet hvordan de skulle klare det naar ældste gutten,…, skulle ind til moen og far skulde stræve alene…»

«Den antimilitære bevægelse begyndte samtidig med vernepligtens indførelse i nordnorge der saavidt jeg ved fandt sted i 1898. Den har øket gjennom tiårene.»

Motstand på grunn av behov for arbeidskraft i landbruket er en av forklaringene, Johan Medby sier selv dette om bakgrunnen for aksjonen i en artikkel i «Arbeidsmanden» nr 2/3 1948:

«Krigen (1. verdenskrig) avslørte brutalt de militaristiske og imperialistiske kreftenes skjendige spill… I Sulitjelma, på Kirkenes og andre anlegg var ideene til den revolusjonære ungdomsrørsla og fagopposisjonen fast forankra…. Det gikk et vekkelsens vårvær over hele landet, men mest i Nord-Norge. «Det avbrukne gevær» ble tidens symbol… Det var ingen «forsvarsnihilisme», men en naturlig klassebetont reaksjon mot et militærvesen som var et ensidig redskap i den herskende klassens hånd. Både i ord og gjerning gjorde borgerskapet det klart for alle og enhver hva militæret skulle brukes til her i landet.

Det var mot «den indre fiende», og fienden var arbeiderklassen.»

I 1917 var rekruttene fra Salten, Rana og Vefsn innkalt til 90 dagers rekruttskole på Drevjemoen med oppmøte 17. mai. 15. mai plukket båten opp rekruttene i Saltdal, Fauske og Bodø. Før båten dro hadde det vært møte på Rognan hvor man hadde uttrykt sterk motstand mot militæret, men vedtatt at man skulle reise nedover og heller vise en samlet motstand på selv Drevjemoen.

Vel framme i Mosjøen den 17. mai vasset rekruttene i høy snø derfra og opp til Drevjemoen. Brakkene de skulle bo i var kalde og de første timene ble brukt til å fottrakke plassen i leiren.

Ifølge Medbys artikkel i «Arbeidsmanden» samlet flere hundre mann seg til en revolusjonær demonstrasjon samme kveld. De startet med å gå vekk fra leiren i retning Mosjøen. Så slitne som de var etter dagens aktiviteter ble «rømningsforsøket» snart oppgitt. Etter dette fortsatte den antimilitære agitasjonen i leiren, det ble dannet en «aksjonskomite», delt ut flyveblader og vedtatt en demonstrasjon 19. juli. Da gikk man i demonstrasjonstog med gevær påsatt bajonett, sang «Internasjonalen» og andre revolusjonære sanger til befalets forferdelse. De vettskremte offiserene kom ikke til ordet; slagordene «Ned med militarismen» og «Leve revolusjonen» ljomet. Til slutt ble det ro i leiren.

Roen varte ikke lenge. Etter en tid ble rekruttene innkalt til forhør hos kompanisjefen. De mest aktive ble peilet inn, noe som førte til at Johan Medby og andre ble innkalt til militær forhørsrett. Medby ble først dømt til «kakebu» på over 20 dager på Drevjemoen før han ble overført til Bodø kretsfengsel. Etter en tid måtte han tilbake til Drevja for dom i krigsretten. Der ble Johan Medby dømt til 5. mnd fengsel. 34 andre soldater fikk fra 20. dager opp til 5 mnd. En annen soldat fra Rana, Martin Olsen, fikk også max straffen på 5. mnd. Etter dommen slapp de dømte fri i påvente av soning.

Vel hjemme fra Drevja fikk soldatene skryt for sine handlinger fra sine meningsfeller. Søndre Saltens kretsparti (av AP) vedtok at noen soning for Medby sin del skulle «hindres med alle til rådighet stående midler». Mens Medby ventet på innkalling til soning tok han i januar 1918 seg arbeid i Sulitjelma; på «Hanken».

Etter en tids jobbing fikk han brev med innkalling til Bodø kretsfengsel.

SULITJELMA TAR SAKEN

Hendelsene på Drevjemoen og dommene som kom i kjølvannet var godt kjent i Sulitjelma.

Arbeiderne støttet Medby, de visste også om innkallingen til soning, den var et hett diskusjonstema på arbeidsplassene rundt om i gruvebyen. Det er verd å merke seg at selv om det var en bedrift, Sulitjelma Gruber, så var det på det meste 10 forskjellige arbeidsplasser på stedet. Hver arbeidsplass hadde sin fagforening som igjen var innmeldt i det Stedlige Styre, senere Samorganisasjonen. I ettertid sa Medby selv at han var innstilt på å dra inn og sone straffen, men arbeiderne ville det annerledes. I et møte mellom et representativt utvalg av tillitsvalgte vedtok man å NEKTE Medby å sone dommen. Ifølge mange kilder ble dette vedtaket først fattet av ungdomslaget «Brandfaklen». Det ble sendt et skriv til politimesteren i Bodø om vedtaket. Et massemøte med 550 arbeidere 3. februar støttet vedtaket og brevet som var sendt.

Over nyttår møtte lensmannen i Fauske opp med et par medhjelpere for å arrestere Medby. De ble sendt ned med uforrettet sak med henvisning til vedtaket om at arbeiderne ikke ville utlevere Medby. I mars dukket selveste politimesteren i Bodø opp. Med seg hadde han 5 medhjelpere som var bevæpnet. De dro opp til Hanken og arresterte Medby. Han fulgte godvillig med. Arrestasjonen ble straks kjent i hele gruvebyen, arbeidet stoppet opp og arbeiderne møtte opp for å hindre politimesteren å ta med seg Medby. Ifølge Kåre Odlaug beregnet politimesteren i Bodø at det var ca. 4-500 ved Sandnes og ca. 1000-1200 ved Furulund. I tumultene mellom Sandnes og Charlotta tvang forsamlingen Medby bort fra det bevæpna politiet, avvæpnet dem og fjernet epålettene fra uniformene. Nå var det arbeiderne som holdt politiet i «varetekt» til det ble kjørt fram et ekstratog. Med det ble politiet sendt tilbake med uforrettet sak. I Sulitjelma var det «jubel og høy stemning» ifølge Medby i «Arbeidsmanden» i 1948

Ivar Orestad, en av politimennene som var med på aksjonen, sa i en bok han ga ut sammen med to kollegaer i 1959 at angrepet var dramatisk. De fikk tak i Medby uten problem oppe ved Hanken, men de la merke til en del finlendere der som «..hadde det travelt med å slipe knivene sine. Og for hver og en … gnislet han mellom tennene: «Satana Bergola, Satana Bergola». Om det var disse bemerkningene som gjorde at 13 finnlendere ble utvist etter militærets ankomst i 1918 er usikkert. Politimennene føler seg truet og var glade for at de kom seg uskadet fra stedet.

Etter denne hendelsen gikk livet i Sulitjelma videre. Nå sier en del litteratur at lite skjedde før militæret kom. Ifølge et brev fra formannen i Norsk Arbeidsmands Forbund (NAF) sitt Stedlige Styre til Arbeidsmandsforbundet i Kristiania var det skjedd mye. Brevet var sendt 24/4-1918 og er i Arbeiderbevegelsens arkiv i Oslo.

«I mellomtiden blev hær sat forhørsret i sakens anledning og der blev indstævnet 40 mand som alle møtte og avgav forklaring og ikke en eneste mand tenkte paa at hindre retten sitt arbeid og alt gik sin vante gang i Sulitjelma.»

«Der kom et telegram til ordføreren fra Amtmanden om at sammenkalde et massemøte i Sulitjelma for at formane arbeiderne til lydighet mod loven. Dette møte blev avholdt og man mente der ikke at modsette sig loven i anden form en som militærlov. Ordføreren og Viseordføreren skulde da utarbeide en framstilling til amtmanden, og vi trodde ikke at vi skulde faa militær hit, da allerede forhørsret var sat i saken(s) anledning.»

Dette brevet slår fast at arbeiderne hadde respekt for lov og orden, de ville bare ikke godta en dom av en militær domstol.

Det er mulig at en av grunnene til at militæret allikevel kom var at arbeiderne i Sulitjelma var blitt ytterligere radikalisert i løpet av 1917/1918. Inspirert av Den Russiske Revolusjon hadde man dannet arbeiderråd i alle fagforeninger over hele Sulitjelma. I første omgang skulle man sikre matforsyningen til arbeiderne på stedet. Man valgt også 2 representanter til Landsmøtet i arbeiderrådene i mars. Lars Næss fra Rognan ble der valgt inn i landsstyret. Den massive støtten arbeiderrådene fikk sendte nok et signal til myndighetene om at svært radikale tanker rådde på stedet.

I april 1918 skjønte man at noe var på gang. Telefonforbindelsen ble brutt, det ble brevsensur. Bare en melding kom frem til baker Oscar Ripnes på Kooperativen. Martin Tranmæl, redaktør i avisa «Ny Tid» meldte at militæret var på vei fra Oslo til Trondheim. Det ble heftige demonstrasjoner i Trondheim mens de militære fartøyene lå der. Man regner at ca 30000 arbeidere demonstrerte mot militæret. Skipene nådde frem til Finneid natt til mandag 15. april.

Reidar Hernes, en bodømann som i 1918 var på befalsskolen i Harstad og ble med på turen til Sulitjelma, fortalte i «Nordlandsposten» i 1968 om hendelsen. Han hevder at det var 480 personer totalt som var med på ekspedisjonen. Her tar han nok sterkt i, ca 380 er vel nærmere sannheten. Militæret var et gardekompani, noen fra befalsskolene i Trondheim og Harstad, mannskaper som kunne betjene ferge og tog, samt politifolk fra Oslo. Om bord på båten inn til Finneid ble det tatt inn 14-15 mitraljøser, ammunisjon og annet utstyr. Det ble fortalt at all arrestasjon skulle foretas av politiet, militæret skulle være med for å se til at arrestasjonene skulle skje.

Troppen nådde Sulitjelma sent på kvelden 15. april. De fant ikke Johan Medby. Han var på forhånd dratt på ski til Siriheim i Saltdal sammen med en annen kamerat, Martin Olsen, fra hendelsene på Drevjemoen. Der ble de en tid før de ble arrestert og sendt direkte til Bodø med det skipet som skulle passe på lensmannen i Saltdal. Sulitjelma ble beleiret, politifolkene som var støttet av de militære tropper arresterte 21 arbeidere, 13 finner og en del andre utenlandske arbeidere. Utlendingene ble utvist, Medby sendt til Kabelvåg hjelpefengsel i Lofoten. Etter 3 måneders på ordinær fangekost fikk han omgjort de resterende 2 månedene til 20 dagers «vann og brød». Av de 14 tiltalte i Sulitjelma ble 3 frikjent, 2 fikk 60 dagers fengsel, 1 fikk 50 dager, resten fra 36 dager til 30 dagers fengsel. Straffen deres ble sonet i Bodø kretsfengsel.

I en noe syrlig kommentar i «Nordlands Social-Demokrat» sies det om arrestasjonene:

«21 mann ble arrestert og transportert til Bodø kretsfengsel. Mange av dem tilhørte organisasjonens beste folk. Verket feirer nu sine store triumfer i ly av bajonetspidserne. Man har bare at peke ut de mest brydsomme, og man blir kvit dem paa en meget letvindt måte»

Hvor mange som man på denne måte ble kvitt under aksjonen er usikkert. Militærets aksjon i Sulitjelma viste at arbeiderne hadde rett i sin oppfatning av at militæret skulle brukes mot aktivister i arbeiderbevegelsen hvis de truet den rådende samfunnsorden. Staten gjenvant autoritet, men arbeidernes skepsis til militærvesenet ble nok heller styrket med aksjonen enn svekket.

Sulitjelmaaffæren viste også at ifølge myndighetene skulle respekten for den militære straffelov bevares på lik linje med den sivile. Sulitjelmaarbeiderne hadde latt seg avhøre og formant til ro av myndighetene med ett unntak; de respekterte ikke militær rett. Det førte til at de fikk sitt samfunn inntatt av militære tropper.

La oss avslutte med Johan Medbys egne ord om affæren: «Jeg ser ingen grunn til å distansere meg fra det som skjedde i Sulitjelma våren 1918. Disse hendelsene…vil for meg alltid stå som et eksempel på sunn og helhjertet arbeidersolidaritet i ei tid som var preget av krig og dype sosiale motsetninger…-et fulltonende uttrykk for den samme solidaritetsånd som manifesterte seg ved det historiske møtet på Langvassisen elleve år tidligere.»

Kilder:

Diverse artikler av Johan Medby, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 2, Kåre Odlaug: Sulitjelma og Sulitjelma-affæren, Brenne, Høiberg, Orestad; Erind- ringer av tre politimenn gjennom 50 år (1959), Jan

E. Askerøi: Dyrtidsaksjonen og striden omkring den (1970), John Strøm: Sulitjelmaaffæren 1918 (1983)

Leder: Gambling om kvinnerettar for taburettar 4
Plukk 6
Per-Gunnar Skotåm: Hvordan forsvare Norge? 10
Birger Thurn-Paulsen: Norske våpen – på fredens vinger? 22
Marianne Gulli: Frykten for Russland 28
Ragna Vorkinnslien: NATO i nabolaget 34
Terje Skaufjord: Norge i Afghanistan 42
Per Velde: Hvordan AP lurte Norge inn i NATO 52
Astor Larsen: 70-tallet starta i Solkom 62
Jorun Gulbrandsen: Ja til verneplikt for kvinner! 66
Siri Jensen: Kvinner på tvers 25 år 70
Arne Byrkjeflot: Sosialdemokratisk og revolusjonær? 78

Øyvind Andresen: Faglig kamp og kald krig 88

Debatt:
Halvor Langseth: Om strategi for fagbevegelsen 94
Hallvard Berge: Ikke vær anti antiverdi! 102

Bokomtaler:
Anja Sletteland og Hannah Helseth: Håndbok mot seksuell trakassering 108
Jorun Gulbrandsen: Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk 110
Jørn Magdahl og Dag O. Bruknapp: Ildsjelen 112
Asbjørn Wahl: Fagbevegelsen i samfunnskampen 114
Knut Kjeldstadli: Arbeid og klasse. Historiske perspektiver 116
Mimir Kristjánsson: Hva ville Gerhardsen gjort? 120
Aud Korbøl og Arn nn H. Midtbøen: Den kritiske fase 124
Alfred McCoy: In the shadow of the American century 128
Terrell Carver: Marx og Jan Ho: Marx worldwide 134
Mike Davis: Old gods, new enigmas: Marx’s lost theory 139
Joseph Choonara: A Reader’s Guide to Marx’s Capital 144
Bokhjørnet 146

Revolusjonens A – Å
Jokke Fjeldstad: Meningsløse jobber 150

Ettersom Kapitalen bok 1 feiret 150 årsjubileum i 2017, bestemte Marcello Musto og Babak Amini seg for å samle tekster fra alle verdens hjørner som i sum skulle dekke og diskutere alle utgivelsene av Kapitalen bok 1 som noensinne er blitt publisert. Jeg fikk en forespørsel om å skrive kapitlet «Norway», og selv om det finnes mange som er bedre rustet til å skrive denne historiske teksten enn meg, så var oppgaven for spennende til at jeg kunne la den passere. Boken heter The Dissemination of Marx’s Capital in the World (1867–2017), og kommer på Routledge 2018. Dette er en oversatt og lett redigert versjon av den engelske originalteksten om Norge.

Ståle Holgersen er forsker ved Institutet för bostads- och urbanforskning, ved Uppsala universitet. Hans seneste bok er Staden och Kapitalet – Malmö i krisernas tid (Daidalos, 2017).
Foto: McLeod

1. OMSTENDIGHETENE RUNDT DE FØRSTE OVERSETTELSENE

1920- og 30-tallet var i Norge, som i mange andre vestlige land, politisk turbulente år for en venstreside som måtte manøvrere i et landskap i endring. Arbeiderpartiene delte seg og gikk inn og ut av Komintern. Revolusjonære syndikalistiske ideer med inspirasjon fra Sverige sto imot ideer om sentraliserte revolusjonære partier, med inspirasjon fra Russland, og den reformistiske klassesamarbeidsideologien som til slutt skulle bli dominerende innenfor den norske arbeiderbevegelsen.

De to viktigste partiene var Arbeiderpartiet (AP), som var grunnlagt i 1887, og Norges Kommunistiske Parti (1923) som ble grunnlagt i 1923 da et flertall i AP gikk inn for å forlate Komintern. Etter å ha blitt det største partiet i 1927, med 36,8 prosent av stemmene, dannet AP regjering for første gang, men på et så radikalt program at den bare varte i drøyt to uker.¹ Da Arbeiderpartiet igjen overtok regjeringsmakten i 1935, var det på en reformistisk plattform.

Den første oversetteren av Kapitalen til norsk sto midt i disse hendelsene. Erling Falk var initiativtakeren og den ubestridte lederen av den kommunistiske gruppen som tok navnet sitt etter tidsskriftet Mot Dag, og som ble grunnlagt i 1921 i forbindelse med splittelsene i AP. Mot Dag gikk inn i AP ett år senere som del av fraksjonen som ville bryte med Komintern,² særlig på grunn av spørsmålet om dan- nelse av uavhengige fagforeninger. Falk hadde også et elendig forhold til Komintern-lederne. På APs landsmøte i februar 1923, avsluttet Nikolai Bukharin talen sin med å slå fast at «Landsmøtet har å velge mellom Erling Falk og et godt forhold til Internasjonalen […]». Radek skal ha utbrutt i Oslo i desember 1922 at han skulle «kaste Falk i graven med knuste knokler», og Zinovjev uttalte i Moskva under eksekutivmøtet sommeren 1923, at en arroganse som Falks hadde han tidligere bare funnet hos Lord Curzon.

Mot Dag forlot AP i 1924 og gikk inn i NKP i 1927 – hvilket førte Falk, ironisk nok, tilbake til Komintern. Siden forlot de så NKP i 1929, og da Mot Dag ble oppløst i 1936, gikk de fleste av medlemmene inn i AP. Selv om de var en relativt liten gruppe med 100–200 medlemmer, hadde Mot Dag en sterk stilling på venstresida, særlig blant studenter; i mer enn 20 år kontrollerte de Det Norske Studentersamfund, og mange av medlemmene deres var betydningsfulle aktører i norsk politikk frem til midten av 1900-tallet.³

2. KAPITALEN I NORGE I MELLOMKRIGSTIDEN

Falk var opprinnelig mest tiltrukket av tankene til John Maynard Keynes, i tillegg til Charles Darwin og Sigmund Freud. Selv om han var en kommunistleder, og i yngre år aktivist i den Syndikalistiske fagorganisasjon Industrial Workers of the World i USA, hadde han ingen spesiell interesse for Marx eller marxisme. Dette endret seg med krakket på Wall Street i 1929. Den økonomiske krisa ga ham inspirasjon til å studere Kapitalen, og han begynte snart å arbeide med en norsk versjon.⁴

Falk oversatte bok 1 fra det han kalte «Engels fjerde tyske utgave» som han regnet for å være «endelig og avsluttet». Han støttet seg også på den franske og den engelske utgaven.⁵ Første bok ble utgitt i fire deler, hvor første (kapittel 1–4), og andre (kapittel 5–9) del ble utgitt i 1930, mens tredje (kapittel 10–16) og fjerde (kapittel 17–25) delen ble utgitt i 1931. Første og andre del kom raskt i to nye opplag (begge med en uten dato, og en datert 1932, og både tredje og fjerde del kom med nye opplag 1932). Dessverre kjenner vi ikke til det nøyaktige antallet trykte kopier eller abonnenter.⁶

Bok 2 av Kapitalen kom i tre hefter. Det første ble utgitt i 1932 (med nytt opplag i 1934), og det andre og det tredje i 1934. Falk utelot passasjer fra originalen i oversettelsen av andre bok fordi det «i enkelte tilfelle [har] vært nødvendig i meget høi grad å bryte den oprinnelige fremstillings form» slik at den ikke skulle bli mindre leservennlig enn første bok.7 Utgiverne regnet likevel oversettelsen for å være komplett – en løpeseddel som ble distribuert etter at tredje og siste del i annen bok, var utgitt slo også fast at oversettelsen av de to bøkene nå var komplett.⁸

Selv om Falk var leder for Mot Dag og den offisielle oversetteren, er det ikke helt klart hvem som faktisk arbeidet med teksten. Ett medlem av Mot Dag, Trygve Bull, hevder at oversettelsene ble gjort kollektivt – hele organisasjonen var mobilisert til å drøfte dem i lesegrupper.⁹ I følge Jon Elster ble bok 2 av Kapitalen i realiteten oversatt av faren hans, Torolf Elster, som også var medlem av Mot Dag. Jon Elster hevder blant annet at Falks tysk var så dårlig at han for eksempel trodde at ebenda [tilsvarer ibid.] var navnet på en forfatter, og lurte på hvem denne personen som ble så hyppig sitert, var.¹⁰

Den norske oversettelsen av bok 1 av Kapitalen var en suksess, både politisk og økonomisk. Til å begynne med ble bøkene, siden de var utgitt på Mot Dags eget forlag, Fram Forlag, i stor grad oversett av sosialdemokratene, som så på Mot Dag som en konkurrent.¹¹ Men etter hvert som bøkene ble spredt og lest rundt omkring i landet, publiserte Arbeiderbladet en omtale i 1931, selv om avisa fortsatte å advare mot Fram Forlag.¹² Etter at Mot Dag ble oppløst i 1936, ble Fram Forlag tatt over av sosialdemokratiske Tiden Norsk Forlag, og dermed ble to tidligere fiender venner igjen. Dette gjorde det også mulig for Falk å gi ut de to heftene han fikk oversatt av Kapitalens bok 3 i 1938 og 1939. Bok 3 ble altså gitt ut av et sosialdemokratisk forlag samtidig som reformismen fullstendig tok revolusjonens plass som partiets politiske strategi. Erling Falk døde i august 1940.

Med unntak av om lag 7 år, styrte AP Norge fra 1945 til 1981. Interessen for marxisme i partiet hadde allerede dalt før annen verdenskrig og gikk inn i fritt fall i etterkrigsperioden. NKP fikk, ikke minst takket være sin heroiske innsats under krigen, 11,9 prosent av stemmene i valget i 1945. Men velgerne falt snart fra.¹³ Selv om NKP var mer opptatt med å gi ut skrifter av Lenin (1870–1924), og aldri oversatte Kapitalen, bidro de med andre oversettelser av Marx, ofte oversatt av partimedlem Harald Holm.¹⁴

Både Mot Dag på 30-tallet og NKP etter krigen hentet mye inspirasjon fra tyske sosialistiske og kommunistiske grupper. En rekke NKP-medlemmer leste Kapitalen under studier i Moskva og Berlin: Harald Holm og Hans I. Kleven ved Partiehochschule Karl Marx og Regi Theodor Enerstvedt ved FDJs skole for ungdom i Øst-Berlin.¹⁵

3. 70-TALLET OG PAX

En rekke nye partier og grupper på venstresida oppsto og blomstret på 60- og 70-tallet. I 1970 og 1971 ble utdrag fra alle Kapitalens tre bøker trykket av Pax Forlag – et sosialistisk forlag som oppsto i 1964 fra det pasifistiske måneds- tidsskriftet Pax, som i sin tur hadde blitt opp- rettet av Folkereisning mot krig i 1962. Pax ga ut disse utdragene i tre deler i sjubindsverket Karl Marx Verker i utvalg: bok 5 (270 sider fra bok 1), bok 6 (ca. 100 sider fra bok 1, 140 fra bok 2 og 60 fra bok 3) og bok 7 (ca. 220 sider fra bok 3). Disse var redigert av Jon Elster og Einhart Lorenz og oversatt av Tom Rønnow, en profesjonell oversetter som sto bak de fleste Marx-oversettelsene for Pax.16 I 1978 kom Marx i ett bind, med deler av Kapitalens bok 1 (fra kapittel 8, 11–13 og 24) og 3 (fra kapittel 27). Grunnen til at disse utdragene ble valgt var, i følge Elster og Lorenz, at de besto av «historiske analyser».

Pax har aldri blitt eid eller kontrollert av et parti eller en organisasjon, men det var til tider løst assosiert med Sosialistisk Venstreparti (SV). Men ingen direkte oversettelser av Kapitalen kom direkte fra SV eller SF. Oversettelser kom heller ikke fra Kommunistisk Universitetslag (som derimot kanskje leste bøkene grundigere enn de fleste) eller fra trotskistiske miljøer (i følge Helge Ryggvik, en sentral person innenfor Internasjonale Sosialister, var dette for deres del på grunn av at de gjennom sin nære kontakt med Storbritannia leste mye på engelsk, og at de oversette av andre tekster, som skriftene til Leon Trotskij og Rosa Luxemburg.¹⁷

 

4. OKTOBER-UTGAVEN FRA 1983

Den versjonen av Kapitalens første bok som er mest utbredt i dag, ble første gang utgitt av Forlaget Oktober, som ble etablert i 1970 av Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene) (SUF(m-l)). SUF (m-l) var en maoistisk ungdomsorganisasjon som hadde brutt med moderpartiet SF. Da Arbeidernes kommunistparti (AKP) ble grunnlagt i 1973, overtok de eierskapet til Oktober.

I 1978 hyret Oktober inn Erling Kielland og Stein Rafoss for å lage en ny norsk oversettelse av Kapitalens bok 1. Kielland og Rafoss oversatte fra den fjerde tyske utgaven, men så også hen til tidligere norske oversettelser, i tillegg til engelske, franske og spanske oversettelser. I følge Rafoss var hensikten å gjøre oversettelsen både vitenskapelig korrekt og språklig attraktiv. Falks oversettelse fra 30-tallet var upresis, spesielt med tanke på filosofiske begreper, mens Rønnows oversettelse fra 70-tallet, i tillegg til å være ufullstendig, lå språklig for nær den tyske og derfor føltes litt vel «stiv» og akademisk.¹⁸

Prosessen stoppet imidlertid opp da Oktober fikk økonomiske problemer og nesten gikk konkurs. Da Oktober igjen kunne fortsette å betale for oversettelsen, hadde Rafoss og Kielland funnet seg annet arbeid og var ikke tilgjengelige. Rønnow overtok dermed og oversatte den fjerde og siste delen av Kapitalens bok 1.¹⁹ Da den endelig ble gitt ut i 1983, ga Oktober også ut en studiebok som het Om å lese Kapitalen, skrevet av medlemmer av AKPs studieutvalg.

Oktober-utgaven ble, som Falks versjon fra 1930–31, opprinnelig utgitt i separate deler. Da Oktober kom med nytt opplag i 1995, hadde de ikke ressurser til å gi ut noe annet enn en direkte fotokopi. Sidetallene og underdelene forble dermed de samme, selv om de fire delene nå var presset sammen i to (og senere én enkelt bok i 2005). Dette gjør uunngåelig organiseringen av boka til litt av en utfordring.

For eksempel, midt i 1995-utgaven er det en innholdsfortegnelse, og deretter starter pagineringen igjen fra én. Kapittel seks, for eksempel, blir dermed: Bok 1, bind én [av to], del to [av fire], tredje avsnitt [Produksjonen av den relative merverdien], kapittel 6. For den som begynner på Kapitalen for første gang, kan dette være forvirrende – noe det også var for undertegnede da jeg første gang forsøkte å gjøre meg kjent med boken.

I følge Geir Berdahl hos Oktober forlag, har Oktober aldri våget å ta initiativ til en oversettelse av bok 2 og 3 fordi «det ikke var noen egentlig tradisjon for det i Norge»^.20

Den kanskje underligste versjonen av denne utgaven kom i 1998 da Norse Securities, et selskap som arbeidet «for å finne spesielt gode muligheter i ulike aksje- og finansmarkeder»²¹, ga ut en versjon av den kommunistiske bibelen sammen med Familievennen forlag AS. Første bok ble trykket i 1100 eksemplarer, hvorav tusen ble kjøpt av Norse Securities selv.²² I følge Norse’ administrerende direktør, ble boka trykket som en gave til selskapets kunder: «bare for moro skyld».²³ Ironisk nok ble Norse Securities senere solgt til islandske Glitnir/Islandsbanki, som igjen skulle innta en sentral rolle i den enorme finanskrisa på Island i 2008. De burde nok alle ha studert boka litt grundigere.

5. ANDRE BOK, TREDJE BOK OG DAGENS SITUASJON

Der bok 1 av Kapitalen er gitt ut flere ganger, har bok 2 og 3 en annen historie. AKPs tids- skrift Røde Fane ga ut delen om profittratens tendens til å minke fra bok 3 i 1994, da industriarbeideren Johan Petter Andresen gjorde oversettelsesarbeidet på fritida.²⁴ Andresen forklarte i forordet at han «på fritida de siste åra, har […] lest litt økonomi». Dette er en imponerende prestasjon. AKPs studieutvalg skrev og publiserte et studiehefte sammen med oversettelsen.²⁵

Vinteren 2017/2018 ble en ny utgave av Kapitalens bok 2 gitt ut, noe som forhåpentligvis vil føre til fornyet interesse for denne boka i Norge. Den er oversatt av Harald Minken, en erfaren økonomisk forsker ved Transportøkonomisk institutt, som i 2017 også skrev en ny introduksjonsbok, Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2. Både den nye oversettelsen og introduksjonsboka ble utgitt av Forlaget Rødt. Den nye bok 2 Kapitalen er trykket i 400 innbundne eksemplarer, og ett år etter denne utgivelsen vil Oktober gi ut en paperback-versjon for et bredere publikum. Boka er oversatt i tråd med Oktober-versjonen av bok 1: Mens bok 1 er basert på Marx Engels Werke (MEW) 23, følger bok 2 MEW 24.26

Utgivelsestidspunktene for de norske versjonene av Kapitalen ser ut til å ha samlet seg i tre perioder – 30-tallet, 70- og 80-tallet og perioden fra 2008 til nå. Det er derfor fristende å se dette i sammenheng med økonomiske kriser. Siden 2008 har det ikke bare vært tre nye opplag av bok 1 og en ny utgivelse som e-bok, en ny oversettelse av bok 2 med en tilhørende introduksjonsbok, men også marxistiske debatter i papirtidsskrifter som Gnist og nettmagasiner som Radikal Portal.

De norske oversettelsene av Kapitalen har vært svært viktige for generasjoner av marxister og sosialister, men det er vanskelig å måle den nøyaktige betydningen. Ettersom Norge er et relativt lite land der de fleste leser engelsk, og mange leser også lett svensk, dansk, tysk og andre språk, har nok de fleste hatt tilgang til det de har ønsket. Det er også interessant å se hvordan ulike tradisjoner har hentet inspirasjon fra ulike land: Mot Dag og NKP-tradisjonen hadde en tendens til å rette oppmerksomheten mot Tyskland og Sovjetunionen, maoistene mot USA og Kina og trotskistene mot Storbritannia.

I alt har bok 1 av Kapitalen blitt distribuert i Norge i to komplette oversettelser, med totalt ti nye opplag (pluss én e-bok). Oversettelsen til Kielland, Rafoss og Rønnow, opprinnelig utgitt i 1983, har blitt trykket i totalt 14 600 eksemplarer. Det nøyaktige antallet fra Falk sine oversettelser er uklare, ettersom det meste av dokumentasjonen er tapt.²⁷ Men der hvor opplag er angitt ligger dette alltid på 2500 eller 3500. De fire delene av bok 1 ble trykket totalt 10 ganger, alle ble trykket to ganger og to av fire deler ble trykket tre ganger. Også med bok 2 er utgivelsestallene uklare (her ble den første av de tre delen også trykket en gang til).

Men om vi antar at alle versjonene fra 30-tallet ble trykket i 3000 eksemplarer, og legger til 14600 eksemplarer Oktober sin bok 1, og 400 eksemplarer av den nye versjonen av bok 2, så lander vi på omtrent 24000 komplette utgivelser av bok 1 og 2.

Akkurat når denne teksten skal korrekturleses og sendes til trykken, kommer det bekreftede meldinger om at en gruppe har startet oversettelsen av bok 3. Gruppen ledes av Harald Minken og boken skal utgis av Forlaget Rødt om forhåpentligvis ikke alt for lang tid. Dette er veldig gode nyheter. Marxistiske studier i Norge har en fin historie, men forhåpentligvis en enda større framtid.

Sluttnoter

1. For eksempel ga regjeringserklæringen uttrykk for at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn.
2. Trygve Bull, Mot dag og Erling Falk: bidrag til norsk historie i mellomkrigstiden (Oslo: JW Cappelen, 1955), 100, 116.
3. For eksempel hadde alle de første tre statsministerne i Norge etter annen verdenskrig – Einar Gerhardsen (1897-1987), Oscar Torp (1893-1958) og John Lyng (1905-1978) – vært med i Mot Dag. Gerhardsen (1945- 1951 og 1955-1963) og Torp (1951-1955) representerte begge Arbeiderpartiet. Lyng endret politisk retning og ble statsminister for Høyre i en liten måned i 1963.
4. Bull, Mot dag og Erling Falk, 214-216, Norsk Biografisk Leksikon, Erling Falk (2009), https://nbl.snl.no/ Erling_Falk. Falk skrev også en introduksjonsbok Hvad er marxisme? i 1937. Mot Dag og særlig Falk var sterkt inspirert av det tyske sosialdemokratiet og Karl Kautsky (1854-1938) (privat kommunikasjon med Harald Berntsen, 30. Mai 2017).
5. Falk, i forordet til det tredje opplahet av Kapitalen, første bok, del 1: 7-8, 1932.
6. Privat kommunikasjon med Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, 31. mai 2017.
7. Falk, i forordet til Kapitalen annen bok, del 1: 6, 1932.
8. Falk klargjorde ikke hvilke deler av annen bok han utelot. Ifølge Harald Minken – som nylig har laget en ny oversettelse – er utelatelsene «mange, fra et par setninger til hele sider» (privat kommunikasjon med Minken 12. desember 2016).
9. Bull, Mot dag og Erling Falk, 216.
10. Privat kommunikasjon med Elster, 11. mai 2017.
11. Bull, Mot dag og Erling Falk, 217.
12. Samme sted.
13. NKP fikk for eksempel 5,8 prosent i 1949, 3,4 prosent i 1957 og 1,4 prosent i 1961. I dag har de fleste forlatt NKP, men den ideologiske tradisjonen lever videre i for eksempel Marxist forlag og Progressivt forlag.
14. Holms Innføring i politisk økonomi (Oslo: Forlaget Ny Dag, 1973) var basert på Kapitalen, og ble mye brukt og verdsatt i og utenfor NKP-miljøene.
15. Enerstvedt, privat kommunikasjon, 18. mai 2017.
16. I tillegg til Karl Marx Verker i utvalg og Marx i ett bind, ga Pax også ut Dag Østerbergs (1938-2017) innflytelsesrike Et forord til Kapitalen. En filosofisk framstilling av Marx’ hovedverk i 1972. Pax ga også ut Det beste av Karl Marx. Tekster i utvalg, redigert av Fredrik Engelstad (1944 -), i 1992
17. Privat kommunikasjon, 13. mai 2017. Trotskistiske studiegrupper mot slutten av 70-tallet brukte Pax-versjonen, men disse var ikke komplette, og Falks versjon ble regnet for å være bedre. De «mest teoriinteresserte» hadde derfor kopier av 30-tallsutgaven av Kapitalen.
18. Privat kommunikasjon med Rafoss, 19. mai 2017. Ifølge Rafoss fikk de timelønn for oversettelsesarbeidet siden Oktober ville være sikre på topp kvalitet.
19. Privat kommunikasjon med Rafoss, 19. mai 2017.
20. Privat kommunikasjon, 29. Mai 2017.
21. http://norsenet.no/norse-securities/
22. Privat kommunikasjon, Kagge forlag, 10. mai 2017.
23. Privat kommunikasjon, 8. Mai 2017.
24. Andresen, privat kommunikasjon (19. mai 2017)
25. http://www.akp.no/hefter/veil_pro.pdf
26. Minken, Privat kommunikasjon (5. mai 2017)
27. Privat kommunikasjon, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Det finnes ikke noe reelt, maktkritisk studentopprør i dag, i hvert fall ikke i norsk sammenheng. I løpet av mine fire år som student, har jeg sett få tegn til kampvilje blant mine medstudenter.

Nora Warholm Essahli er leder i Antirasistisk- og minoritetspolitisk utvalg i Rødt, sosiologistudent og skribent.
Foto:Bruno Barbey

Det er ikke noen hemmelighet at tidligere studentopprør, som i Frankrike, har hatt en klar forankring i sosialismen. System- og maktkritikk som tar sikte på demokratisering i et kapitalistisk samfunn må nødvendigvis komme fra noe annet enn en borgerlig bevegelse.

Amerikanske studenter som aksjonerer mot hatprat på campus og for et mer mangfoldig pensum der kvinner, etniske minoriteter får sin nødvendige representasjon. Francis Fukuyama beskrev i vinter i Klassekampen hvordan afroamerikanske studenter på eliteuniversitetet Stanford, der han er professor, protesterer mot fraværet av afroamerikanske perspektiver. Dette betraktes av mange av studentene som undertrykkende.

Dagens studentopprør, i den grad det kan kalles det, består stort sett i kampen mellom de som fremmer kvinners, LHBTQ-personers, og etniske minoriteters posisjon og tilstedeværelse i akademia, og den «anti-postmoderne» alt-right-bevegelsen som har funnet sin helt i den kanadiske professoren og Youtube-kjendisen Jordan B. Peterson. Skremmebilder fra USA inkluderer «no plattforming» (å stenge ute sexistiske og rasistiske talere fra arenaer på universitetene). Det er derimot langt mellom disse tendensene, og det vi tradisjonelt forbinder med studentopprør.

I år er det femti år siden student- og arbeideropprøret i Paris. Her er det viktig å huske på at det var denne alliansen mellom studenter og arbeidere som gjorde opprøret så stort at det skrev seg inn i alle historiebøker. Studenter okkuperte universiteter som La Sorbonne, arbeidere okkuperte fabrikker, og fagbevegelsen arrangerte generalstreiker. Sammen var dette en bevegelse som rystet landet. Studentene tvang president de Gaulle til å innføre reformer. Studentopprørene den gang hadde noe som dagens politiske trender blant studenter mangler: evnen til å se utover mot resten av samfunnet og samarbeide med andre progressive krefter, som arbeiderklassen, for reell endring på systemnivå.

I Frankrike må opptøyene i mai 1968 ses i sammenheng med en stor misnøye med det politiske systemet i de første ti årene i den femte republikkens levetid, Algeriekrigen, samt med mer internasjonale trender, som framveksten av masseuniversitetet, i tillegg til radikaliseringen av det som senere ble kjent som sekstiåttergenerasjonen. Selv om den radikale venstresiden er i ferd med å reise seg igjen, både i USA og i mange vesteuropeiske land, er vi langt unna den sosialistiske bølgen som skyllet over verden på 1960-tallet.

FRA FRIE UNIVERSITET TIL FORETAKSMODELL

Regjeringens drømmer om å innføre foretaksmodellen i høyere utdanning er den største trusselen mot utdanningssystemet i Norge på lang tid. Mens forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (Venstre) messer om større frihet for institusjonene, ser vi en utvikling mot målstyring og markedstilpassing som truer blant annet humanioras posisjon. Kunnskap blant annet i form av grunnforskning, som ikke kan måles i nytteverdien det har for samfunnsøkonomien, eller rettere sagt markedet, blir ikke verdsatt i en slik modell. Dette kan resultere i kutt i midler til både forskning og studieplasser for humanistiske fag. Selv om regjeringen ikke snakker så høyt om sitt nyliberale grunnlag, er det tydelig at Nybøs prosjekt er sterkt motivert av ideologi. Nå skal også universitetene underlegges markedets mekanismer. Denne utviklingen burde utløse et massivt opprør blant studenter, særlig på store universiteter som UiO, der Venstrealliansen er de store valgvinnerne år etter år. Men det har den ikke. Noe stort studentengasjement har ikke vist seg, tross i ansattes og noen studentorganers advarsler og protester.

Universitetet i Oslo hadde 17 prosent oppslutning i studentvalget i år. Den reelle representasjonen er dermed altfor svak. NTNU vedtok i 2015 en fusjon som gjorde dem til landets største universitet. Engasjementet mot fusjonen, og markedsrettingen som var innbakt i den, var stort blant de ansatte. Allikevel valgte studentenes representanter å stemme for fusjon, med ledelsen og mot de ansatte.

Fraværet av organisert motstand blant studenter må ses i sammenheng med tendenser i resten av samfunnet. Forskjellene i samfunnet øker, og arbeidsmarkedet er tøft, også for de av oss som har eller er i ferd med å skaffe seg høyere utdanning. Studielånet er for lavt i forhold til levekostnader, man må jobbe ved siden av studiene. I tillegg til gode karakterer, forventes det gjerne at man har erfaring fra frivillig arbeid.

Internett gir rask og enkel tilgang til informasjon om oss og det vi har vært med på. Har man tatt standpunkt eller engasjert seg i noe som er kontroversielt eller politisk ladd, må man kunne stå inne for det i all framtid, kanskje mer nå enn før. Dette er problematisk når det institusjonaliserte studentdemokratiet har blitt en arena der flinke studenter sanker imponerende verv til CV-en sin.

REBELLER UTEN SAK, ELLER SAK UTEN REBELLER

Studenter kan og burde engasjere seg mot foretaksmodellen. Tendensene til kritikk er der, og opprøret mot denne utviklingen ser vi i andre europeiske land. Men studentopprør er heller ingen mystisk kraft som skyller inn og drar oss med seg. Vi må selv organisere det.

Universitetenes framtid er altfor viktig til å overlates til 68-erne, nå som de er på vei fra forelesningssalene og professoratene og inn i pensjonisttilværelsen.

Skal vi skape sterk nok motstand mot markedsrettingen av akademia, må vi gjøre som franskmennene: Vi må forene alle gode krefter, på og utenfor campus. Vi må politisere debatten, og vi må sette den i sammenheng med resten av høyresidens liberalisering og generelle prosjekt.

Om man ikke selv søker seg til akademia, så har man fortsatt stor interesse av å holde høyere utdanning utenfor markedets klør. Våre sjefer, kolleger, våre barns lærere og våre politikere utdannes av disse institusjonene. Hva som vektlegges og hva som læres bort, er avgjørende for våre felles verdier og samfunnssyn. Forskningen som finansieres i stor grad av det offentlige, tilhører oss alle. Den utgjør samfunnets felles kunnskapsbase.

Den radikale venstresida vil aldri få reell makt til å utføre de politiske endringene, om ikke fagbevegelsen evner å bli redskap for samfunnsforandring. Historien har vist oss hva vi sammen kan oppnå når fagbevegelsen er på sitt beste. I dag er fagbevegelsen i alt for stor grad preget av å være en toppstyrt organisasjon hvor medlemmene på grasrota ikke har nok innflytelse og hvor kampmidlene, som streikeretten, ikke blir tatt tilstrekkelig i bruk.

Tobias Lund er leder i Rød Ungdom og kommunestyrerepresentant for Rødt i Kragerø
Foto: Brage Aronsen

I forkant av offentliggjøringen av forhandlings- resultatet tidligere i år, hadde jeg som leder av Rød Ungdom uttrykt en bekymring over at LO-toppene som forhandlet på vegne av medlemsmassen, kom til å godta et for dårlig resultat for sliterne i arbeidslivet.¹ Det rokket ved noe fundamentalt hos AUF som beskyldte Rød Ungdom for å utvise manglende respekt for trepartssamarbeidet og for å blande seg inn i forhandlingene. Jeg ble sjokkert over AUF sin blinde tro på det asymmetriske maktforholdet som trepartssamarbeidet er. Sannheten er at trepartssamarbeidet ikke er verdt papiret det er skrevet på når arbeidsgiversiden gang etter gang får diktere endringer til det verre i arbeidslivet, uten at fagbevegelsen får stoppet dem og opp- nådd egne gjennomslag.

Lønnsoppgjør er mer enn bare en juridisk og økonomisk tautrekking. Det er en kamp mel- lom motstridende klasseinteresser og makt. Fagbevegelsen må revitaliseres som en kamp- organisasjon. Da hjelper det ikke å gjøre som

AUF, og be medlemmene sitte stille i båten når det forhandles om politikk som er helt sen- tral for arbeidstakeres liv og arbeidshverdag. Vi trenger en fagbevegelse som tør å kjempe og som makter å vinne. Og da må den tørre å streike. Streik er det viktigste kampmiddelet fagbevegelsen har. Ved å legge ned sitt eget arbeid, stopper produksjonen av varer og tje- nester og den kapitalistiske økonomien får seg et slag i trynet. Jeg sier ikke at LO ved enhver anledning og til enhver tid skal gå ut i streik for hver minste ting, men de må bruke mulighetene og makta som ligger i å kunne true med streik oftere.

Et av sosialdemokratenes store problem i vår tid er hvordan man skal forholde seg til fagbevegelsen og hva man ønsker at skal være målet med sin egen politikk. Er det status quo som er målet, eller er det et sosialistisk samfunn? Jeg tror det er en stor sammenheng mellom den fallende organisasjonsgraden og det parallelle fallet i oppslutning om sosialdemokratiet.

En rapport utarbeidet av Fafo og Afi fra 2017 forteller at Norge nå har under 50 % organisasjonsgrad.² Dette er ikke bare urovekkende for alle som ønsker et trygt og organisert arbeidsliv, men det gjør det umulig å reversere og rette opp i ødeleggelsene i arbeidslivet, og den maktforskyvningen som har funnet sted de siste årene. Ikke siden den tidlige etterkrigstida har organisasjonsgraden vært såpass lav som i dag. Mens Norge scorer dårligst i Norden, har Island en organisasjonsgrad på over 90 %.

Samtidig som organisasjonsgraden synker, er sosialdemokratiet i krise. I Europa har sosialdemokratiske partier lidd valgnederlag og blitt utradert eller «PASOKifisert» flere steder. Hellas, Nederland, Italia og Frankrike er eksempler på land hvor sosialdemokratene har lidd store tap. Det er kanskje ikke så overraskende, tatt sosialdemokratiets høyredreining de siste tiårene i betraktning. Tony Blair og Bill Clinton sin «tredje vei» har gått ut på dato, men later fortsatt til å ha stor innvirkning i toppetasjene på Youngstorget.

I Norge tjuvstartet Arbeiderpartiet med nyliberalismen allerede med statsminister Gro Har- lem Brundtland. Under hennes siste regjering ble EØS-avtalen påtvunget oss med et vedtak i Stortinget i 1994, på tross av at det norske folk sa nei til EU samme år.

Jens Stoltenberg sin første regjering i 2000- 2001 er den regjeringa som har solgt unna flest statlige selskaper, og det var han som signaliserte kutt i sykelønna. Bemanningsbransjen ble større og mer innflytelsesrik i den samme perioden. Valgresultatet for Arbeiderpartiet i stortingsvalget i 2001 står enda som det dårligste partiet har hatt siden krigen. Martin Kolberg har uttalt at en del av årsaken til det dårlige valgresultatet i 2001, var at mange fagorganiserte forlot AP på grunn av saker som Stoltenberg sitt uttalte ønske om å kutte i sykelønnsordningen.³ Stoltenbergs andre regjering, den rødgrønne regjeringa med SV og SP klamret rundt foten til AP, ga oss pensjonsreformen, vikarbyrådirektivet og en barnehagesektor preget av at 52 % av barnehagene var aksjeselskap i 2013.⁴ Fattigdommen skulle avvikles med et pennestrøk, men pengesekken til de 400 rikeste økte like mye under den rødgrønne regjeringa som under den nåværende mørkeblå regjeringa.⁵

Jeg tror en del av forklaringen på fagbevegelsen sin fallende oppslutning og evne til å rekruttere og mobilisere ligger nettopp her. Både i Norge og i Europa har de sosialdemokratiske regjeringene tillat privatisering, salg av offentlig selskaper og en kuttpolitikk som svekker velferden. Når ledelsen i de største fagforeningene enten støtter opp om eller selv har overlappende verv i sentralstyrene og den øverste ledelsen i de sosialdemokratiske styringspartiene, har dessverre også fagbevegelsen blitt svekket både politisk og i oppslutning som konsekvens av sosialdemokratiets krise. Derfor trenger vi en mer partipolitisk uavhengig fagbevegelse, men langt ifra en politisk nøytral en. De som tar til orde for en politisk nøytral fagbevegelse, har misforstått. Det vi trenger, er en fagbevegelse som tør å gå imot ethvert parti – også på venstresida – som fører en usosial politikk eller som foreslår endringer som står i konflikt med det beste for vanlige arbeidsfolk.

Rødt har ofte blitt kritisert for å bruke begreper som «pampevelde» om LO-ledelsen. Jeg mener at det er uklokt å ha dette i prinsipprogrammet eller å bruke det som utspill i media, fordi det fremmedgjør tillitsvalgte på grasrotplan i fagbevegelsen. Det er ikke den hovedtillitsvalgte på sykehjemmet i Elverum som er en «pamp». Den øverste LO-ledelsen derimot, burde se seg litt i speilet. Uansett hvor mye man har tillit til at LO-ledelsen gjør en god jobb, blir jobben noe mangelfull når man har vært frikjøpt som tillitsvalgt i flere tiår og glemmer hvordan det er å være på «gølvet». Å kjenne seg igjen i de problemene vanlige arbeidsfolk møter på i dagens brutaliserte arbeidsliv, blir dermed vanskeligere. Dette kommer for eksempel til uttrykk gjennom LOs vilje til å inngå kompromisser med NHO og den til enhver tid sittende regjering.

LO kunne med god grunn og med god samvittighet ha satt i gang streik på bakgrunn av pensjon i vår. Å vise moderasjon ble derimot nok en gang viktigere.

2016 ga oss reallønnsnedgang på første gang på mange år. Det burde i seg selv ført til masse bråk. Tarifforhandlingene i 2018 ga oss et resultat som flere i ettertid har vært misfornøyde med, særlig når det kommer til pensjon. Kravet om pensjonsopptjening fra første krone førte ikke fram. Det kommer til å ramme oss ungdom når vi en gang i framtida blir pensjonister. Som Fellesforbundet sin ungdomsleder, Lene Myhrvold, uttalte i ettertid av forhandlingene: «Da det ble et samordnet oppgjør i år, tenkte jeg at LO endelig skulle vise handlekraft og muskler. I stedet ender vi opp med å gi noen kloremerker, men får like mange tilbake».⁶

LO kunne med god grunn og med god samvittighet ha satt i gang streik på bakgrunn av pensjon i vår. Å vise moderasjon ble derimot nok en gang viktigere.

Med over 900 000 medlemmer kan LO bli den største krafta for forandring i Norge. For at det skal skje, må LO som organisasjon må aktivisere de mange medlemmene sine. Tillitsvalgte landet rundt gjør en kjempejobb på flere områder, men vi er enda ikke i mål. Vi trenger en fagbevegelse hvor de jevne medlemmene går fra å være passive tilskuere til aktive deltakere i politikkutviklingen og organiseringen innad i LO. Vi kan ikke bare ha et LO som skal verve folk til fagbevegelsen ved å vise til fordelen med innboforsikringer og LO-favør. De må verves med et mål om å forandre Norge og verden. Jeg tror at mange av gratispassasjerene som drar godt av at andre er organisert, blir mer interessert i fagforeningsarbeid om det også ligger en større mulighet for påvirkning. Mer utstrakt bruk av uravstemninger og hyppigere LO-kongresser kan være noen muligheter for å gi medlemmene større innflytelse over styringen av LO.

Fagbevegelsen må få selvtilliten tilbake. Over 100 år med arbeiderkamp viser at det nytter å organisere seg og stå sammen. Stemmerett for alle uavhengig av kjønn, inntekt og eiendom, 8-timersdagen og retten til ferie er noen eksempler. Vi kan takke fagbevegelsen for at vi i Norge har en av verdens beste velferdsstater. Det er ikke på grunn av kapitalismen at Norge har blitt som det er i dag. Det er på tross av kapitalismen at vi lever i et av verdens beste land. Kapitalismen skaper sin egen hovedfiende – den organiserte arbeiderbevegelsen, som har vunnet mange kamper, men enda har nye seire å vinne.

I en verden hvor Donald Trump er verdens mektigste og mannen, er en sterk, offensiv og radikal fagbevegelse et alternativ og kanskje det viktigste redskapet for forandring. Da må partiene på venstresida kjenne sin besøkelsestid og jobbe for at fagbevegelsen får den støtten de trenger for at en forandring skal skje. Støtten kan gis ved å selv være organisert eller engasjert i en fagforening, møte opp på streik, besøke arbeidskamerater eller uttrykke støtte offentlig og gjennom forslag i folkevalgte organer.

Det finnes de av oss som tar til takke med smuler, som i troen på systemet forholder seg i ro og håper på det beste. Heldigvis finnes det også dem som ikke gir seg før kaka er fordelt likt, de som tør å kritisere systemet og de som tenker at det ikke er over før vi har seira. Der går det største skille på norsk venstreside, og her må alle partiene ta stilling. Og husk – there is power in a union.

Sluttnoter

1. https://frifagbevegelse.no/bloggen/auf-og-streikeretten-6.185.539634.eab02565f3
2. http://www.hioa.no/Om-HiOA/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/AFI/Publikasjoner-AFI/Organise- ring-av-uorganiserte
3. https://frifagbevegelse.no/loaktuelt/det-norske-sosialdemokratiet-er-i-krise-mener-arbeiderpartiets-martin-kol- berg-6.158.495862.80ad88e72e
4. http://www.klassekampen.no/61808/article/item/null/de-kommersielle-tar-over
5. https://www.dn.no/nyheter/2017/07/13/0645/Finans/norges-rikeste-ble-like-mye-rikere-under-rodgronn-re- gjering
6. https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/-nok-en-gang-blir-ungdom-pensjonstapere-sier-ung- domsleder-6.158.540254.1db3817520

Etter fire år med rødgrønn-regjering, et år til fylkes- og kommunevalg, tre år til neste stortingsvalg må vi snakke om strategi. Hva må til for å skifte det politiske flertallet, farge flere kommuner og fylker røde og vinne valget i 2021? For Rødt er det Linn-Elise Øhn Mehlen, tidligere leder i Rød Ungdom, som skal lede arbeidet med ny politisk strategi for de neste seks årene.

Anja Ariel Tørnes Brekke er tidligere generalsekretær i Rød Ungdom og studerer forfatterstudiet i Tromsø
Foto: Runa Fjellanger

– Det er mye som rører seg. I hele verden ser vi venstresidepartier og venstresideprofiler styrke seg. Vi ser det politiske landskapet polariseres. Hvilke muligheter står venstresiden i Norge ovenfor nå som vi ikke gjorde før?

– Mulighetene er mange og store! Man har jobbet frem et momentum for å snakke om fellesskapsløsninger, sosialistiske løsninger. Folk føler i større grad at de har mulighet til å være med for å endre samfunnet og at det nytter. Noe som er helt grunnleggende for en sosialistisk bevegelse, at den ikke bare støttes av mange, men at mange bidrar til forandring.

– Hvilke utfordringer har venstresida et år før valget?

– På de aller fleste meningsmålingene er det ikke noe flertall for en ny rødgrønn regjering.

Mange vil fortsatt ha Erna Solberg og Høyre. Det er åpenbart en stor utfordring. Vår jobb er å vise velgerne at vi har et prosjekt for forandring. Der vi viser velgerne at vi tar tak i problemene deres og at vi kan løse dem – i fellesskap.

Mehlen mener at vi er godt på vei til å klare det. Arbeiderpartiet, SV og MDG, sammen med Rødt har styrt Oslo i tre år. Hun mener det har vært et godt samarbeid der alle partiene har fått gjennom god venstresidepolitikk.

Det gjelder å snakke om de store temaene som gjenstand for endring; som arbeidsliv, skatt og omfordeling. Også må vi være ærlig på hvem man kjemper for. For oss er det arbeiderbevegelsen.

Når arbeidslivet svekkes, usikkerheten vokser og avstanden mellom by og land blir større, må vi snakke om det. Mehlen mener det handler om å være i samme virkelighetsoppfattelse som folk flest. At venstresiden må ha politisk selvtillit til å velge sine egne saker, sette agendaen og ikke bare følge høyresidens dagsorden.

Venstresiden sliter med å fenge de som ikke bor i de store byene. Når det foregår en kamp mellom distrikt og storbyer, må venstresiden kombinere den kampen med kampen mot forskjells-Norge. Ved å flytte sykehus, legge ned lensmannskontorer og sentralisere arbeidsplasser skapes det en frustrasjon i distriktene venstresida er nødt til å ta tak i.

– Arbeiderpartiet har flere ganger stilt seg på side med EU og høyresida istedenfor venstresida. Vi ser det i blant annet ACER-saken og regionreformen. Er uenighetene på venstresiden et hinder for en ny regjering i 2021?

– Jeg vil ikke at Rødt skal gå inn i regjering enda. Det viktigste er at man blir kvitt de mørkeblå i 2021 og så er det mye som tyder på at Arbeiderpartiet har blitt mer samarbeidsvillige etter den rødgrønne regjeringa, noe som var deres første samarbeidsregjering. I Oslo-samarbeidet har de vist større vilje til å inngå kompromiss og ikke overkjøre samarbeidspartier. Kanskje har også den mørkeblå regjeringen bidratt til en kultur der man lar mindre partier slippe mer til i regjering, slik de har gjort med FrP når de lar dem få så stort spillerom.

Mehlen er også tydelig på at Rødt ikke samarbeider med partier de ikke får gjennomslag for politikken med. Hun har tro på et regjeringsskifte i 2021 og Rødt over sperregrensa, men ikke uten hardt arbeid.

Vi kan ikke ta noen seiere for gitt. Det gjorde vi før forrige valg og det gikk jo ikke så bra. Mange sa at de ikke kunne forstå hvorfor noen stemte på de mørkeblå. Velgerne deres er helt vanlige folk som vi er nødt til å for- stå, anerkjenne frustrasjonen deres og vise at fellesskapsløsninger er bedre enn høyresidas løsninger. Også kommer ikke Høyre til å forlate banen uten en ordentlig kamp. Det må venstresida være forberedt på.

Hva er det første som skal endres med en ny regjering?

Gjeninnføring av arveavgiften!

Strålende om kapitalismens historie

Henry Heller:
A marxist history of capitalism
London: Routledge, 2018, 148 s.

Henry Heller er en usedvanlig produktiv historiker som har gitt ut rekke grunnleggende studier om den franske revolusjonen, kapitalismens framvekst og materialistiske tilnærminger til fortida. Det er betegnende for hans bredde at han også har gitt ut en samlet oversikt over den kalde krigen og den nye imperialismen etter 1945.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer presenterer han et knippe av fag- og debattbøker på andre språk enn norsk.
Foto: Jannis Andrija Schnitzer

For noen år sida kom Heller med boka The birth of capitalism (2011), som ga ei grundig innføring i den politisk-historiske diskusjonen om kapitalismens framvekst som lenge har vært ført blant radikale/marxistiske fagfolk innenfor de akademiske murene. Her har ulike retninger brynt seg mot hverandre i åpen kamp: Skyldes det slaveri og kolonialisme, Vest-Europas plass i verdenssystemet, endringer i klasseforhold i det engelske jordbruket (og bare der!) eller den industrielle revolusjonen? Og var forresten den franske revolusjonen en borgerlig revolusjonen der også arbeiderklassen var med? Det er en spennende debatt, men Hellers opprydding er kanskje mest til innvortes bruk.

Men heldigvis bruker Heller også sine store kunnskaper og pedagogiske evner til å nå en større leserkrets. Med A marxist history of capitalism trekker han denne gang lange linjene i kapitalismens historie helt fram til i dag, unngår unødvendig stammespråk og begrenser seg til 150 sider. Det kunne bli overflatisk og lettvint, men det har blitt et mesterverk.

Heller viser klart at kapitalismen verken sto med verdenshandelen fra 1500-tallet eller ble avgjort på den engelske landsbygda. Kapitalismens utvikling foregikk selvsagt over flere århundrer, med endringer i klassekamp og endrete produksjonsforhold i mange deler av verdener. Og ikke noe av dette kan forstås uten den avgjørende rollen som territorialstaten har spilt, det gjelder både i koloniseringas, monopolkapitalens og nyliberalismens epoke. Nå er det ikke ulike marxistiske tolkninger han først og fremst er opptatt av, i stedet er hensikten å gjendrive naive forestillinger om at kapitalismen er økologisk levedyktig eller er i stand til å reformere seg selv. Det hører også med til sjeldenhetene at ei historiebok avsluttes med et kapital om framtida, det er til og med optimistiske grunntoner. De bunner i historiske erfaringer om hvordan samfunnsendringer har vært kjempet fram av folkemassene, kombinert med innsikt i at dagens kapitalisme ikke kan overleve dens ødeleggelse av naturen. Det er altså ikke nok å fortsette som før med noen «klimatiltak» og noen fordelingsreformer.

Det faller naturlig å sammenlikne med Jürgen Kockas bok – Kapitalismens historie – som kom på norsk på Dreyers forlag tidligere i år. Den tyske historikeren skriver også kort og godt, og det er en del sammenfall i beskrivelsen av handels- og industrikapitalismen. Men det er når vi nærmer vår egen tid, at Kockas prosjekt faller sammen, og hvor analysen av klasser og makt tones til fordel for et ideologisk forsvar for en kapitalisme hvor staten regulerer, trøster og reformerer. Militarisering, opprustning og kriger nevnes knapt i drøftinga av kapitalismen etter 1945, og det er liten interesse for både fossil energi og maktforhold som oppretteholder utbyttinga innenfor rammen av globale maktforhold. Det er neppe tilfeldig at det er Kocka – og ikke Heller – som (foreløpig) er oversatt til norsk.

Hvem kan forandre verden?

Michael D. Yates:
Can the working class change the world?
New York: Monthly Review Press, 2018, 218 s.

Michael D. Yates er et av de fremste eksemplene på det som engelsk kalles «scholar-activist». Med solide røtter i den tradisjonelle gruve- og industriarbeiderklassen i USA, var han i en periode professor i samfunnsøkonomi, før han sa opp og blei en slags omreisende folkeopplyser og kursholder for fagbevegelsen. Som pensjonist har han slått seg ned i New York, der han er forlagsredaktør i Monthly Review Press. Selv står han bak titler som The great inequality og ABC of the economic crisis, og er nå ute med Can the working class change the world.

Selv om mye naturlig nok vil være kjent, og ikke alle eksempler fra USA er like relevante, skriver Yates som alltid forbilledlig klart. Derfor gir han et godt innblikk i både marxistiske grunnbegreper, endringer i klassesammensetninga, tendensen til å erstatte fagarbeidere med «løsarbeidere» og å bruke arbeidsløs «reservearmé» til å presse lønninger samt strategier for å splitte ut fra kjønn, etnisitet eller nasjonal tilhørighet. Hans globale perspektiv minner om at 3,5 milliarder mennesker tilhører arbeiderklassen, og det er deres potensielle kraften som løftes fram. Mer enn tidligere skriver Yates kapitalismens økologiske sammenbrudd inn i sin store fortelling om utbytting og plyndring, slik som er blitt et av kjennemerkene fra miljøet rundt Monthly Review. Dessuten byr han på en skisse av hvordan veien videre kan se ut, der kombinasjonen av grasrotdemokrati og økonomisk planlegging er et viktig steg. Men hans tenkning er her naturlig nok begrenset av hans tilhørighet i USA, der det ikke finnes noe politisk parti som i dag målbærer et slikt program. (Den som vil lese et fyldig utdrag fra et av kapitlene, kan gå til https://monthlyreview.org/2018/10/01/nothing-to-lose-but-their-chains/).

Det er all grunn til å glede seg til seg rett over nyttår, da kommer hans strålende klassiker – Why unions matter – i ei ny, oppdatert og utvidet utgave.

Klassekamp på landsbygda, urfolk og økososialisme

Hugo Blanco:
We the Indians. The indigenous peoples of Peru and the struggle for land.
London: Merlin Press, 2018, 197 s.

I blant kommer det bøker som fører oss inn i et terreng de færreste av oss har et nært forhold til. Hugo Blancos tekster, samlet her for første gang på engelsk, er et eksempel nettopp på dette. I en alder av 84 år har han da også de aller beste forutsetninger for å formidle den kampen som latinamerikanske landarbeidere og småbønder (campesinos) fører mot både lokale godseiere, nasjonale regjeringer og flernasjonale storselskaper. I sitt eget hjemland, Peru, har han selv vært en utrettelig aktivist sida slutten av 1950-tallet, og forteller historien om seire og nederlag gjennom streiker og væpnete jordokkupasjoner. Men det handler ikke bare om klasse, men i høy grad også om urbefolkninga i både Andes- og Amazonas-området. Dermed er også den koloniale arven, rasismen og den kulturelle undertrykkinga røde tråder gjennom hele boka, og kollektive tradisjoner og samhørighet mellom mennesker og andre deler av naturen stilles opp som alternativer til nyliberalistisk «modernisering».

Boka forteller også om skiftende posisjoner i det politiske landskapet. Som en sentral person innenfor den trotskistiske bevegelsen, som oftest vektla industriarbeiderklassen, valgte han å vie seg til bondeopprør. Med stor skepsis til parlamentarisk arbeid, satt han i flere perioder i Senatet valgt av en radikal front. I de to siste tiåra har han beveget seg bort fra ideen om et disiplinert parti som har overtaking av statsmakt som mål, og nærmer seg mer anarkistiske tanker. Men aller mest avspeiler han en økososialistisk retning, som er forankret i dagsaktuell kamp mot utpining av jord og mobilisering mot transnasjonale gruveselskaper. Slik blir boka både en slags selvbiografi og en beretning om kollektiv kamp på mange arenaer.

En nordisk modell i forvitring

Göran Therborn:
Kapitalen, överheten och alle vi andre. Klassamhället i Sverige – Det rådande och det kommande
Lund: Arkiv förlag, 2018, 175 s.

«Katalys.se» er et kraftsenter som har sprunget ut fra fagbevegelsen. Deres mange rapporter om klasse og makt, alle spekket med store datamengder og fornuftige spørsmål ligger nå til grunn for Kapitalen, överheten och alla vi andra. Det er en kortfattet, lærerik og spenstig framstilling i et normalt menneskespråk, det er en bragd. Boka er ført i pennen av Göran Therborn, som internasjonalt er en slags akademisk superstjerne. Helt sida 1960-tallet har han undersøkt samfunnsendringer, klassemotsetninger og ulikhet, godt hjulpet av begreper og analysemåter med marxistisk forankring. Med sitt globale perspektiv er han som få andre i stand til å sammenlikne, sammenfatte og se sammenhenger.

Forfatteren dokumenter grundig de dramatiske vendingene i klasse- og maktstrukturene fra 1980 til i dag, og viser hvor oppskrytt «den nordiske modellen» er. F. eks. har Sverige og Norge langt flere milliardærer per innbygger enn USA eller Tyskland, og nøkterne tall viser at dette får stadig mer – og ikke mindre – å si for skoleresultater, levealder og adgang til gode helsetjenester. Therborns forrige bok på svensk betegnende nok Ojämlighet dödar.

Forfatteren går dypere enn til nyliberalismens ideologiske krigføringa, og diskuterer industrikapitalismens omdanning til et samfunn med finansspekulasjoner, privatisering av offentlig velferd, alskens konsulentselskaper og investeringsfond som kjøper opp, slakter, selger og spekulerer. Derfor vier han også stor oppmerksomhet til det nye – og mer brutale – arbeidslivet og boligmarkedet, med usikre jobber, robotisering og umyndiggjøring av stolte profesjoner gjennom new public management. Securitas har flere ansatte enn Volvo, Ericsson og Electrolux til sammen. Et sentralt poeng er også hvordan sosialdemokratiet er vevd inn i en elite der overgang til kapitalkreftenes lobbyselskaper og organisasjoner er en utbredt karrierevei. Slik forrykkes styrkeforholdet, og politisk og økonomisk makt sys sammen på en måte som før var utenkelig. Det er noe vi kjenner godt til på denne sida av Kjølen.

Mye norsk klasseforskning peker i samme retning, og kanskje er tida nå moden for ei tilsvarende presis, kortfattet og velinformert sammenfatning.

Joseph Choonara:
A Reader’s Guide to Marx’s Capital
London: Bookmark Publications, 2017, 199 s.

Å lese bind 1 av Kapitalen er på mange måter en ganske underholdende affære. Boka er levende skrevet, med mange eksempler. Mange førstegangslesere av Kapitalen synes det går overraskende greit, selv om det enkelte steder kan være noen vriene deler (og selv om den første delen av boka faktisk er blant de vanskeligste).

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyrerepresentant i Bergen for Rødt.
Foto: Bookmark Publications

Men som vi vet er bind 1 i virkeligheten bare en del av et mye større verk, som Marx aldri klarte å fullføre. Det var Engels som gjennom en enorm og imponerende prestasjon klarte å få gitt ut mye av det ikke-fullførte gjennom utgivelsen av bind 2 og bind 3, der det særlig i bind 3 er innsatsen til Engels som binder helheten sammen. Men nettopp fordi helheten av verket Kapitalen er mye større, vil en leser som leser videre utover i bind 1, 2 og 3, oppdage at man ikke forsto dybden og presisjonsnivået i bind 1 første gang man leste det. Nettopp på dette punktet er Joseph Choonaras bok A Reader’s Guide to Marx’s Capital en veldig verdifull støttespiller. Han legger stor vekt på å bringe inn og forklare viktige momenter som Marx behandler senere i sitt storverk, og som det faktisk er veldig nyttig og lærerikt å få litt peiling på allerede underveis i lesingen av bind 1.

Under arbeidet med denne anmeldelsen har jeg «jukset» og lest andre anmeldelser av samme bok før jeg skrev min egen. Det er faktisk veldig interessant å se hvor forskjellige synsvinkler man kan ha på en slik bok. En anmelder kritiserer Choonara for å prøve å oppsummere Kapitalen, mens det han egentlig skulle gjøre – ut fra tittelen på boka – var å fortelle oss om hvordan vi skulle lese den. Jeg er helt uenig i en slik kritikk. Det er tvert imot ved å bringe inn sin egen forståelse fra senere deler av Kapitalen at Choonara gir oss verdifulle innspill som kan gi oss bedre forståelse underveis i vår egen lesing.

Forutsetningen for at Choonaras bok skal kunne fungere slik, er selvsagt at Choonara selv har en god forståelse av det Marx skriver. Det er slett ikke alle som utgir bøker om Marx, som har det. Her er vi inne i et konfliktfylt område. Vi vet godt, for eksempel fra debatten om Marx sin teori om profittratens fallende tendens, at oppfatningene kan være sterkt sprikende om hva Marx egentlig har ment, og om Marx selv hadde en riktig forståelse av viktige sammenhenger. Derfor blir mitt eget syn på Choonaras bok selvsagt preget av hva slags forståelse jeg selv har.

Jeg er for egen del svært ofte og i all hovedsak enig med Michael Roberts, som mange kjenner fra hans blogg og som forfatter av boka The Long Depression, og stort sett (men ikke alltid) har Choonara en lignende forståelse av Marx. Stort sett er han også ganske flink til å påpeke det dersom det er flere ulike måter å forstå saken på.

På ett punkt er jeg enig med den kritiske anmelderen som jeg refererte til ovenfor: Choonara oppsummerer i boka si sentrale sider ved marxismens politiske økonomi. Etter mitt syn gjør han det meget godt. For meg er det en ekstra og viktig grunn til å anbefale boka.

Mike Davis:
Old gods, new enigmas: Marx’s lost theory.
London: Verso Books, 2018, 320 s.

Jeg trodde julen kom tidlig i år. Mike Davis med helt ny bok om klasse! Men med store forventninger kan også nedturen bli solid. Davis’ nye bok Old gods, new enigmas: Marx’s lost theory er riktignok både inspirerende og lærerik, men også veldig kaotisk.

Ståle Holgersen er forsker ved Institutet för bostads- och urbanforskning, ved Uppsala universitet. Hans seneste bok er Staden och Kapitalet – Malmö i krisernas tid, Daidalos, 2017.
Foto: Verso Books

Mike Davis er en marxist som ikke bare tenker kritisk, men som også skriver veldig bra. I innledningen til Old gods skriver Davis at han egentlig skulle skrive sin oppfølger til Planet of slum – klassikeren fra 2006 som beskriver den politiske, økonomiske og sosiale utviklingen av storbyenes fattige områder. Ifølge FN bor i dag nærmere én milliard mennesker – altså én av seks! – i forskjellige former for slum. En oppfølger på temaet klasse kunne selvsagt undersøkt hvilken rolle denne milliarden mennesker kunne hatt i klassekampen, og hvordan denne relativt fattige delen av arbeiderklassen – «uformell», men likevel integrerte i verdenskapitalismen – kan bli et revolusjonært subjekt på forskjellige steder. Og i tråd med Planet of slums begynner også Davis boken med å vise at både vekst uten nye arbeidsplasser og stadig flere som regnes som «overflødige», dvs. trekk som er dominerende både i det globale sør og globale nord. Her er han på jakt etter den «universelle klassen». Hvilken klasse kan klare seg alene, uten de(n) andre?, hvilken klasse er bæreren av fremtiden? Tredjestanden (eller «folket») under den franske revolusjonen og det eiendomsløse proletariatet utover 1800-tallet representerte begge på sin tid den universelle klassen. Hvordan kan en slik klasse se ut på en planet av slum? Og selv om vi konkluderer med at «arbeiderklassen» fremdeles er den universelle klassen – «the actual gravediggers» av den gamle orden – hvordan ser klassen ut i dag, og hvem utgjør dens kjerne? Dette høres spennende ut, men i virkeligheten blir det aldri levert noe skikkelig svar på dette sentrale spørsmålet. Det er både uventet og som skuffende, men heldigvis har boken også andre sider som det er verdt å dvele ved.

Det er ikke lett å oppsummere, men kort fortalt består boken av fire kapitler. Den første handler om arbeiderklassens utvikling fra 1838 til 1921. Dette kapitlet utgjør hoveddelen i boken, både i form og innehold er det bokens kjerne. Kapitel to, tre og fire er tidligere tekster som er lagt til av uklart grunn. Ingen er av høy kvalitet, og temamessig bryter de også noe med bokens fokus på klasse, ettersom to handler om nasjonalisme (hvilket forøvrig er Marx’ «lost theory», jmf. bokens tittel), og kapitel tre og fire mest er viet klima. Boken ville vært langt mer sammenhengende om disse kapitlene hadde vært omskrevet og innarbeidet i bokens hovedtekst, altså det første kapitelet. I det følgende vil jeg konsentrere meg om bokens hovedbudskap: hvordan ble arbeiderklassen skapt som politisk subjekt mellom 1838 og 1921, og hva kan vi eventuelt lære av det i dag?

Old gods er en analyse av Marx’ og Engels’ tanker om klasse, lest mot sosialismens historie på attenhundretallet og tidig nittenhundretall. Her undersøkes veldig mange innfallsvinkler til temaet, og undersøkelsene er organisert gjennom sju teser. Det skjer veldig mye gjennom disse tesene, og det er tidvis kaotisk, tidvis lærerikt, underholdende og inspirerende. Noen argumenter blir forklart med anekdotiske eksempel, og vi treffer noen kommunister her, noen anarkister der, vi får England eller Belgia her, Skandinavia der. Boken har tidvis karater av «som man leter, finner man».

Den første tesen heter Radikale lenker. Dette er en referanse til Marx’ Kritikk av den hegelske rettsfilosofi (1844), og tesen er at proletariatets lenker er «radikale» ettersom deres avskaffelse ikke bare skulle medføre at de selv skulle bli frigjorte samtidig som samfunnet i øvrig skulle kunne fortsette som før. Kaster proletariatet sine lenker, vil det også innebære at privat eiendomsrett avskaffes og klassesamfunnet opphører. Dette henger også sammen med synet på den «universelle klassen», men Davis går ikke videre med analysen. Han fortsetter snarere med å diskutere forskjeller mellom den yngre Marx (klasse som eksistensiell tilstand) og den eldre Marx (klasse som strukturell posisjon). Davis argumenterer også for at revolusjonære impulser ikke genereres av en progressiv utarming, men snarere av plutselige tap av tidligere vunnet seire. Det siste kan være sant, men vi får ingen djupere forklaring her.

Den andre tesen er Fabrikker og fagforeninger. Her møter vi argumenter om at fabrikksystemet er opphav til «solidariske fellesskap», og at solidaritet og klassebevissthet ikke kommer automatisk fra fabrikkene eller produksjonsforholdene, men er alltid et «prosjekt» som må skapes gjennom aktiv handling. Davis argumenterer også for at rasisme og patriarkatet alltid har vært arbeiderklassens akilleshæl.

Den tredje tesen heter Massestreik og arbeiderkontroll. Gjennom attenhundretallet kunne arbeidere som var «strategisk bra plassert», få veldig stor makt gjennom ikke-voldelige metoder. Men verken arbeiderne eller kapitalistene kjente på dette tidspunktet til grensene for denne makten, eller til hvilke radikale ytterligheter som eierne skulle gå til, når de ble konfrontert med denne makten. Davis beskriver videre generalstreiken som proletariatets atombombe(!), og leverer «funfacts» som at Engels var skeptisk til generalstreik på 1. mai, og at bolsjevikene ble kaldt «baroner» etter 1905, ettersom mange medlemmer hadde bra lønninger og gikk i fine klær!

Den fjerde tesen heter Den industrielle byen. Vi møter argumentet at sosialismen – i siste instans – er et barn av byen, selv om Davis også viser eksempel på at også landsbygda kan være rød. Vi får diskusjoner om forholdet mellom arbeidsplass og byen, og vi møter «sosialistkommunenes kortvarige gullalder» i byer som Wien, Berlin og Amsterdam etter 1919. Davis argumenterer også for at det fantes mye debatt om/hvordan man kunne administrere sosialismen på lokalt nivå også i Den andre internasjonalen, i hvilken grad man måtte alliere seg med den «urbane middelklassen», og hvorvidt et altfor stort fokus på lokale spørsmål egentlig var en avsporing på veien til sosialismen. Dette er, strengt tatt, spørsmål som er veldig relevante den dag i dag.

Marx skrev som kjent ingenting om boligspørsmålet eller byen. Det gjorde derimot Engels som anså boligspørsmålet som et mindre, sekundært onde som fulgte direkte fra den kapitalistiske produksjonsformen. I praksis, derimot, har kamper og opprør knyttet til hverdagslivet i byen ikke vært av «mindre, sekundær» karakter. Marxismens og klassekampens historie vært full av brødstreiker og husleiestreiker. Fokuset på byen og det urbane er også noe som går igjen i flere teser hos Davis – ikke helt overraskende med tanke på at han har skrevet tidligere om urbanisering og Los Angeles, og at boken egentlig skulle være en oppfølger til Planets of slums. I den første tesen ble det vektlagt at den urbane konsentrasjonen av folk og aktiviteter har vært avgjørende for utvikling av solidariteten gjennom nittenhundretallet. Davis viser også interessant hvordan masseinnvandring til byer historisk kan være en sosialistisk styrke, som de 60 000 (!) tyske arbeiderne som bodde i Paris, eller jødiske arbeidere i London og New York.

Den femte tesen heter Proletær kultur. Her diskuteres hvordan proletariatet skapte egne offentligheter, hvordan disse vokste fram gjennom organisert motkultur, og hvordan proletære offentligheter var avhengig av steder for å møtes, og for agitasjon og rekreasjon. Videre diskuteres klassekarakteren til, blant annet, fotball, cricket, sykling, trykte medier og kunnskapsproduksjon.

Den sjette tesen heter Klassekamp og hegemoni. Hovedargumentet er hentet fra Rosa Luxemburg og hennes lærdommer etter 1905: det økonomiske og politiske må ses som moment i en enhetlig revolusjonær prosess. Selv om Davis hevder klassens mulighet til å være en historisk aktør – i siste instans – kommer fra utviklingene av produktivkreftene, får vi også vite at det er mer komplekst en som så. Med Davis: «Klassekampen er formet av de objektive forholdene, men bidrar også til å omskape dem» (s. 116).

Den syvende og siste tesen heter Klassebevissthet og sosialisme. Her legger Davis seg nærme Georg Lukács. På grunn av sin stilling i produksjonen, og ved at målet er en «universell objektiv interesse», har proletariatet en overlegen kapasitet til å skaffe seg gyldig innsikt i økonomien og samfunnet. Klassebevisstheten er ikke et partiprogram, men heller syntesen man lærer seg gjennom klassekampen. For folk som kjenner disse argumentene fra før, så er det enkelt å være enig. Men for andre, så skulle mange av disse argumentene absolutt behøvd en ny språkdrakt og moderne eksempler. Men det er det dessverre smått med i denne boken.

***

Å skrive om klasse er vanskelig. Jeg tror de fleste som har forsøkt å skrive en noenlunde sofistikert analyse skulle være enig i det. Men det er fremdeles veldig viktig. Ikke minst er det viktig å skrive om dette på en oversiktlig og enkel måte. Davis nevner at Marx aldri ble ferdig med sine analyser av klasse. Det samme kan sies om Davis. Old gods går i forskjellige retninger og kjennetegnes av å være notater og ufullstendige argument. Vi får lese Old gods som Davis sier han leser Marx: det blir leserens oppgave å ta det ufullstendige arbeidet videre.

En forskjell på Marx og Davis er selvsagt at sistnevnte ikke er død. Forhåpentligvis er Old gods bare noe han måtte ta seg gjennom før han tar fatt på den egentlige oppgaven. Om Davis kommer med en ny bok om hvordan arbeiderklassen i verdens fattige byområder kan bli et nytt revolusjonært subjekt – the actual gravediggers av verdenskapitalismen – kommer jeg nok en gang til å ha store forventninger.

Veien videre, gjennom seks spørsmål

Bokens struktur og mange åpninger gjør den tidvis vanskelig å lese, men også godt egnet som utgangspunkt til politiske diskusjoner. Jeg vil derfor avslutte med seks spørsmål vi bør ta med oss videre.

1) Davis skriver at arbeiderbevegelsen både må og kan konfrontere kapitalmakten på alle områder av vårt sosiale liv, dvs. å organisere motstand både når det gjelder økonomi, politikk, sosial reproduksjon, organisering og livet i byene. Det er lett å være enig i at forskjellige aspekter er avgjørende i klassekampen. Men hvordan konfronterer vi alle aspektene? Må vi ikke gjøre prioriteringer? Og hvilke muligheter og begrensninger finnes med en så bred tilnærming?

2) Et annet aspekt jeg liker ved Davis’ klasseanalyse er evnen til holde hovedfokus på økonomien og arbeidet, uten å falle for økonomisk determinisme. En lærdom fra Old gods er at klassekampen ikke kan avgrenses til arbeidsplassen alene. En sentral hypotese er at klassekampen må føres på både arbeidsplasser og i det urbane rom, i Skandinavia finnes det mange eksempler på at dette skjer. Utfordringen blir dermed, hvordan kan disse lenkes sammen i felles klassekamp, og (hvordan) kan sosialistiske partier fungere som en link?

3) Davis mener at det som gjorde at den politiske og økonomiske klassekampen smeltet sammen til en felles bevegelse rundt forrige århundreskiftet, var det universelle kravet om åtte timers arbeidsdag. Hvilke konkrete kamper kan synkronisere forskjellige deler av klassekampen i dag?

4) Når vi i dag tenker klasse og klassekamp, er det dessverre enkelt å automatisk tenke seg tilbake til etterkrigstiden, med «arbeideren» som en hvit heteroseksuell mann som stemmer AP (eller kanskje FrP i dag), helst ved et samlebånd i en fabrikk. Selv om det fremdeles finnes personer som passer til denne beskrivelsen, er denne stereotypien et stort problem, da den så absolutt ikke speiler den brede arbeiderklassen i dag. Et interessant aspekt ved Davis’ bok er at den behandler tiden før fordismen, altså klassekampen før samlebåndet, før fagforeninger ble relativt sterke og før velferdsstaten. (Hvordan) kan en lesning av attenhundretallet hjelpe oss å se klassekampen med nye briller, bortenfor sterke stereotyper formet under midten av nittenhundretallet?

5) Når det kommer til klassebevissthet, lar Davis seg inspirere av Georg Lukács. Dette er veldig spennende med tanke på at Lukács har mange gode poenger: arbeiderklassen ser verden forskjellig fra kapitalistene, dvs. at arbeidere ser sannheter om verden som kapitalister aldri kan se. Det hadde vært veldig spennende om Davis hadde tatt analysene ett steg lengre, inn i vår tid og ikke minst til proletariatet i utkanten av verdens storbyer. Hvordan tenker vi klassebevissthet og kunnskap med Lukács, når en stadig større del av arbeiderklassen regnes som helt «overflødige», dvs. har uformelle eller halvformelle forhold til arbeidsmarkedet og til verdenskapitalismen?

6) Davis nevner tidlig i boken «tre avgjørende elementer for revolusjonær forandring»: 1) organisatorisk kapasitet, 2) strukturell makt og 3) hegemonisk politikk. Dessverre forsvinner kategoriene ikke så lenge etter at de blir introdusert. Det behøver de ikke gjøre i den politiske debatten. Med utgangspunkt i disse tre elementene: Hvilke strategier kan arbeiderklassens bruke for å vinne makt som den universelle klassen?

Terrell Carver:
Marx.
Oxford: Polity, 2018, 204 s.

Jan Hoff:
Marx worldwide – On the development of the international discourse on Marx since 1965.
Chicago: Haymarket Books,
2018, 400 s.

Hvordan ble Marx til Marx? Det er et vanlig åpningsspørsmål for bøker som Terrell Carvers Marx. Carver er professor i politisk teori og har forsket på Marx siden midten av 1970-tallet. I boka vil han ikke så mye svare på hvordan et bestemt spedbarn ble til en berømt sosialistisk tenker, men om hvordan vårt inntrykk av Marx som en slik tenker dannet seg, ble konstruert, gjennom historien. Naturligvis hadde ikke Marx samme status og rykte i sin levetid som han har i vår. Som den britiske historikeren Eric Hobsbawm påpeker, var han mot slutten av livet kjent som forfatteren av Kapitalen og av et par briljante politiske pamfletter, men det var også alt. Hvordan ble han så «Marx»?

Oscar Dybedahl er styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.
Foto: Polity/Haymarked Books

Da Marx døde i 1883, fikk Friedrich Engels i stand en omfattende republisering av ulike verker, og han ga ut tolkninger av dem der de ble plassert i et sosialistisk tankesystem. I Den andre internasjonale ble populariseringen videreført ved at Marx’ lære, av Karl Kautsky og andre, ble gjort til sosialdemokratiets offisielle credo, som skulle samle og gi handlekraft til en brokete bevegelse.

Dette understøtter Carvers i og for seg riktige poeng om at inntrykket av et helhetlig sosialistisk tankesystem, «marxismen», var en konstruksjon som ble gjennomført i etapper og stadier etter Marx’ død. Det sier seg selv at dette måtte innebære at visse finurligheter i tenkningen ble polert bort. Men hva innebærer dette videre? Et naturlig spørsmål blir hvilke av de overleverte sannhetene om «Marx’ lære» som er et forenklet produkt av denne konstruksjonen, og ikke en riktig eller fruktbar bruk av Marx. For å tegne en karikatur av debatten finnes en «akademistisk» linje som hevder at Marx slett ikke utviklet noe tankesystem, og at det meste, fra den politiske økonomien til den historiske materialismen, er konstruksjoner ved Engels, Kautsky, sovjetiske ideologer og liknende. Det finnes også en «ortodoks» linje som hevder at marxismen som et sosialistisk tankesystem ble bygget av Marx og Engels fra og med 1840-tallet, og videreutviklet av Engels etter Marx’ død. Marxismen fantes hele tiden og påstandene om noen slags konstruksjon er oppspinn.

Som hver gang en debatt karikeres på denne måten, ligger sannheten et sted i midten. Viktige uenigheter skiller Marx fra marxistiske sammenfattere som Kautsky og Lenin, men også fra Engels. Man burde passe seg for å sitere disse om hverandre, liksom for å illustrere en eller annen sannhet i en «helstøpt» marxisme. Men samtidig kan man ikke late som at Engels, Kautsky, Lenin og senere deltakere i marxistiske debatter var forfalskere, at de utviklet teorier nesten uten forbindelse til Marx. Som det ble sagt av en selvkritisk stemme i det danske Kurasje, et akademisk tidsskrift som på 1970- og 80-tallet, ville «redde» Marx fra marxismen, kunne denne øvelsen likne «mer på en avvikling enn en utvikling», der «den grundige akademiske skeptisisme stadig tømmer teorien for innhold».¹

Dessverre lener Carver seg i den siste retningen. Han prøver hele tiden å tolke Marx på en ny og relevant måte, enten ved å hoppe over marxistene eller ved å vise at de fullstendig har misforstått Marx. Han vil illustrere at Marx’ innsikter er samtidsrelevante. Men av de innsikter han utvikler i boka, finnes knapt et eneste poeng som er gjenkjennelig fra over hundre år med Marx-debatt, hvilket antyder at det hele har vært en stor misforståelse. Det han derimot framstiller av marxske innsikter, virker som trivielt stoff. Det kan være slikt som at også vanlige menneskers erfaringer fortjener oppmerksomhet i historieskrivingen, at det finnes et «sosialt spørsmål», dvs. spørsmål om fattigdom og ulikhet, at økonomiske ulikheter kan ligge til grunn for ulikheter i politisk makt, eller at staten skulle etterstrebe velstand for alle borgere, snarere enn for et dynasti eller snevert samfunnssjikt. Disse drøftingene skal for Carver illustrere at «vi alle er marxister nå», siden vi ofte tar Marx’ innsikter for gitt, og bruker dem uten å nevne ham. Å bevise dette blir ikke vanskelig når Marx’ tenkning reduseres til trivialiteter, eller til poenger som kanskje ikke er trivielle, men som er blitt mer kjente i vår tid enn de var på 1840-tallet på grunn av dynamikken i kapitalismens utbredelse, og ikke på grunn av Marx.

I gjennomgangen av synet på historien hevder Carver at hovedsaken for Marx ikke var en bestemt tese om eksempelvis hvilken rolle økonomien spilte for historisk endring. Det relevante er måten han utfordret den overleverte oppfatning om hva som teller som historie på. Dersom all historie fram til 1848 var historien om storslåtte hendelser og handlingene til samfunnets øverste elite, om kriger, religionsomvendelser eller dynastiers fall, ble dette snudd på hodet av Marx og Engels ved at de løftet vanlige menneskers levde erfaringer fram som historie. Historien ble historien om klassekamp, som for dem kunne ta spektakulære former, revolusjoner, men også hverdagslige former, som forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår. Dette åpnet historien for kvinnehistorie, arbeiderhistorie, historien om koloniserte folk, og så videre, som vi nå tar for gitt. Slik er vi allerede marxister. Men hvor uttømmende er dette for Marx’ historieteori?

Deretter blir framstillingen mer politisk og relaterer Marx’ samfunnskritikk til datidens demokratibevegelser. Her følger interessante lesinger av tekster om tysk politisk tilbakeliggenhet (Kritikk av den hegelske rettsfilosofi), frihandel og økonomisk proteksjonisme (i taler mot slutten av 1840-tallet) og om hvordan demokratiske ordninger kunne bli kuppet av protofascistiske demagoger (Napoleon Bonapartes attende brumarie). Marx’ poenger om frihandel er relevante i en tid hvor venstresiden ofte framstår mer som økonomiske nasjonalister enn som sosialister, og refleksjonene rundt Bonaparte er godt tilpasset Trump-alderen.

Carver foretar også en slags gjennomgang av Kapitalen. Interessant nok påpeker han at Marx’ skrivestil ble utviklet under 1840-tallets skarpe sensur, som gjorde satire og innfløkt argumentasjon til hovedformen for radikal samfunnskritikk. Dette merker man av Kapitalens satiriske og kunstneriske utageringer. Men poenget ledsages dessverre av et nokså overfladisk blikk på selve Kapitalen, med feilaktigheter som at Marx simpelthen «syntetiserte» de klassiske politiske økonomenes teori og tilførte noen skarpe fotnoter. Han får heller ikke med seg at Kapitalen var en banebrytende hendelse også for utviklingen av Marx’ historiesyn, slik historikere som Ellen Meiksins Wood framhever.

Boka er på mange måter et friskt pust i litteraturen om Marx. Forfatteren har tilsynelatende god kontroll på Marx-forskningen og over Marx’ skrifter, men utfordrer i det minste denne leseren med noen nokså merkverdige lesinger og påstander. Det er positivt. Likevel virker det som at Carver drives så sterkt av et ønske om å unngå «belastet» marxistisk tankegods at han ikke får fram kjernen i noen av teoriene Marx faktisk utviklet, men reduserer dem til en allerede eksisterende common sense. Slik overflødiggjøres Marx i forsøket på å aktualisere ham.

Jan Hoffs Marx worldwide, opprinnelig publisert i Tyskland under tittelen Marx Global, tar også utgangspunkt i spørsmålet om hvordan Marx ble til Marx. For ham handler det om motsetningen mellom bruken av Marx for å utvikle en legitimeringsideologi for makten i Sovjetunionen, og som en vitenskapelig kritikk av det kapitalistiske samfunnet.

Denne motsetningen lar seg illustrere av Marx-forskningens historie. Lenin ga drivkraft til samlingen av skriftene til Marx og Engels ved å dirigere penger til Marx-Engels Instituttet i 1919. Dette stagnerte imidlertid etter hans død, da instituttleder David Rjasanov ble dømt i «mensjevikrettsaken» av 1931, før han ble tatt av dage i 1938. På et møte om økonomisk politikk i 1920-årene skal Stalin ha forsøkt å skyte inn teoretiske kommentarer, men ble sablet ned av Rjasanov. «Gi deg, Koba. Du tabber deg ut. Vi vet alle at teori ikke akkurat er din sterke side.» Dermed var skjebnen hans beseglet, skulle det vise seg. Flere av de viktigste Marx-forskerne i Sovjetunionen, som Isaak Rubin, Jevgenij Pasjukanis, Jan Sten og andre, gikk liknende skjebner i møte.

Hoff drøfter ikke denne historien, som er tilstrekkelig behandlet andre steder, men tar utgangspunkt i den. Framstillingen begynner med 1960-tallet, da tenkere og aktivister i en rekke land utviklet marxismen på nye måter, for å rehabilitere den som en skarp og vitenskapelig kritikk av det kapitalistiske samfunnet. Han forankrer seg særlig i en tysk teoritradisjon, den såkalte Neue Marx-Lektüre, igangsatt av elever av Max Horkheimer og Theodor Adorno. Særlig Helmut Reichelt og Hans Georg Backhaus ledet an i å knytte kritisk teori til det Marx kalte «kritikk av den politiske økonomi», som en «kritisk teori om det kapitalistiske samfunnet».

Der Carver i sin bok nesten fullstendig forkaster marxismen, er Neue Marx-Lektüre noe mer selektiv i kritikken. De tok utgangspunkt i Frankfurterskolens kritikker av marxistisk ortodoksi, som angikk slikt som gjenspeilingsteorien (at teorier og begreper speiler en ytre virkelighet), naturdialektikken og teorien om basis/overbygning. De var derimot «ortodokse» når det gjaldt kritikken av den politiske økonomi slik den fantes i Kapitalen, som Backhaus påpekte. Særlig hevdet de at Marx utviklet framstillingen i Kapitalen på grunnlag av en metode han tilpasset fra Hegels skrifter om logikk, og at boka ikke ble skrevet som et bidrag til økonomifaget, men forsøkte å overskride økonomifagets problemer gjennom en totaliserende fagkritikk.

For alt dette var debatten i Vest-Tyskland fra og med 1960-tallet særlig viktig, og framstilles i boka på informativt vis. Heldigvis vil ikke Hoff begrense seg til dette, men tar for seg «den internasjonale mottakelsen av kritikken av den politiske økonomi i perioden fra 1960 til vår tid». Derfor kritiseres særlig den tyske debatten for sin provinsialistiske uvitenhet om internasjonale bidrag. Hoff viser at seriøs Marx-basert tenkning utviklet seg flere steder, uten oppmerksomhet verken fra tyske eller anglosaksiske miljøer.

Kjent for mange interesserte er slikt som renessansen innenfor fransk marxisme under ledelse av filosofen Louis Althusser og de Hegel-kritiske bidragene til italieneren Lucio Colletti. Men detaljene i Japans tradisjoner for Marx-debatt, som Hoff gjennomgår fra etterkrigstiden til vår tid, kjenner nesten bare spesialistene. I ulike utgaver har det i Japan blitt trykket flere millioner eksemplarer av Kapitalen. Den japanske oversettelsen av notatbøkene Marx skrev som et forarbeid til Kapitalen, kjent som Grundrisse, var en av de første fullstendige oversettelsene i verden. Han viser til amerikanske forskere som har anslått at kanskje så mange som halvparten av alle økonomiprofessorer ved japanske universiteter var marxister da de var på høyden, mot slutten av 1960-tallet. Interessen er fortsatt neppe sterkere i noe annet land.

Det er i gjennomgangen av Marx-debatten i store deler av verden, som i de gamle sosialistlandene, Spania, Frankrike, Vietnam og andre steder, men kanskje særlig Japan og Latin-Amerika, at denne boka utmerker seg. Den videreformidler og levendegjør en rekke forskningsbidrag som kanskje vil være ukjente for de fleste, i det minste for denne anmelderen.

Både som bidrag til en marxsk samfunnskritikk, og som en historisk gjennomgang av den, er det klart at Hoffs bok er langt mer avansert enn Carver. Hoff er også mer konkret i den kritiske analysen av marxismen. Der Carvers Marx kanskje bør regnes en kuriositet av en innføringsbok, må Marx worldwide stå som et nødvendig verk for alle med særlig interesse for Marx’ kritikk av den politiske økonomi. Den gir ikke bare en analyse av denne marxismevariantens historiske utfordringer, men lykkes langt på vei med å etablere en samtale mellom slike marxister i ulike verdensdeler, som tidligere bare unntaksvis har diskutert med hverandre.

Slutnoter:

1. Jens Henning Rasmussen, «Noget om dét som er og dét som bør være. Til forsvar for dialektikken og den immanent begribende fremstilling af det bestående og dets ophævelse», Kurasje 1985, no. 35–36.

Alfred W. McCoy:
In the shadows of the American century. The rise and decline of US global power.
London, Oneworld Publications, 2018, 339 s.

Alfred McCoy (1945– ) er en amerikansk historieprofessor som har spesialisert seg på USAs krigføring i Indokina og Filippinene. Hans nye bok er en interessant gjennomgang av USAs rolle som imperialistisk makt – hvordan den oppsto, hvordan den opprettholdes, og hvordan den etter hans mening kommer til å avvikles. Visse partier kunne med fordel vært korta ned, men boka er vel verdt å lese for alle anti-imperialister.

Aslak Storaker er redaktør i tidsskriftet Sosialistisk framtid og med i Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Oneworld Publications

USA som verdens ledende imperialistiske makt

Etter Den andre verdenskrigen sto USA for halvparten av verdens industriproduksjon, og etter Sovjetunionens kollaps blei de det første imperiet som var i stand til å projisere sin makt over hele kloden. McCoy innleder gjennomgangen av USAs imperialistiske historie med veldokumenterte fortellinger om den direkte koloniale dominansen over stater som Filippinene og Cuba. Hovedregelen er likevel at USAs imperialisme i form skiller seg fra kolonimakter som Storbritannia og Frankrike – men ikke i innhold.

McCoy definerer et imperium som «en form for globalt styresett der en dominant makt utøver kontroll over andres skjebne, enten gjennom direkte territorial kontroll (kolonier) eller indirekte innflytelse (militær, økonomisk, kulturelt)» (s. 40). USA innehar i dag denne posisjonen både gjennom sine multinasjonale storselskaper, kulturproduksjonen i Hollywood og gjennom over syv hundre militærbaser spredt over hele kloden.

Interessant nok viser McCoy til at også tilhengere av USA-imperialismen er enige i å definere USA som et imperium – han viser særlig til den konservative britiske historikeren Niall Ferguson som ser på USA som «den påtrengte etterfølgeren til Storbritannias ’liberale imperium’, som brukte militærmakten sin til å opprettholde en verdensorden basert på frihandel og sivilisasjon» (s. 42). Også den amerikanske militærhistorikeren Max Boot sier at «USAs imperialisme har vært den største forkjemperen for ’det gode’ i det forrige århundret» (s. 43). USAs ledende geopolitiske tenkere ønsker å opprettholde denne dominansen gjennom det 21. århundret, men McCoy mener at de er dømt til å mislykkes.

Geopolitikk og avhengigheten av vasaller

McCoy innleder boka med å vise til de geopolitiske teoriene til Halford MacKinder (1861–1947). MacKinder mente at nøkkelen til å kontrollere verden er å dominere Eurasia – her definert som Europa, Asia og Nord-Afrika. Til det finnes det to strategier – omringende sjømakt, eller landmakt som strekker seg over kjerneområdene. Så langt i historien har det vært flere kamper om kontroll der sjømaktene har gått seirende ut: Storbritannia vs. Napoleons Frankrike, Storbritannia vs. Keiser-Tyskland, Storbritannia/USA vs. Hitler-Tyskland, og USA vs. Sovjetunionen under den kalde krigen. I dag reiser Kina seg som en ny landmakt med ambisjoner om å gjøre Eurasia til et sammenhengende handelsområde dominert av kinesisk kapital og infrastruktur, gjennom sin ’Silkevei-strategi’.

McCoy argumenterer overbevisende for at planene om å opprettholde USAs overherredømme ikke kan lykkes. Han viser til at imperialistisk dominans ikke først og fremst avhenger av imperiets egne styrker, men av underordninga til dets vasaller. Da Storbritannia dominerte verden, besto deres egen stående hær bare på rundt 100 000. For å opprettholde imperiet var de fullstendig avhengig av lokale styrker rekruttert i koloniene, i første rekke India. Så snart de lokale elitene ikke lenger så sine egne interesser best tjent med å tjene britene, kollapsa imperiet. USAs posisjon er svekka ved at deres andel av verdens bruttonasjonalprodukt er redusert fra 50 prosent i 1950 til 23 prosent i 2012, en utvikling som ikke minst skyldes Kinas framvekst. For mange tidligere vasallstater framstår nå Kina som et mulig alternativ eller motvekt til USA.

Washington har heller ikke vært i stand til å kvitte seg med fiendtlig innstilte statsledere like lett som før, illustrert ved det mislykka kuppet mot Venezuelas Hugo Chavez i 2002. Etter invasjonen av Irak i 2003 brukte USA 25 milliarder dollar på å bygge opp sine vasaller i den nye irakiske hæren, men var verken i stand til å hindre at de rømte hals over hode fra IS, eller i å forhindre Iraks tilnærming til USAs erkefiende Iran.

USAs metoder for dominans

McCoy framholder fire metoder USA har for å opprettholde sitt imperium: Overvåking, tortur, hemmelige tjenester og overlegen militærmakt. Et hovedpoeng er at mye av dette må foregå i det skjulte. Det må opprettholdes et skille mellom USAs offisielle (og ikke betydningsløse) tilslutning til internasjonale institusjoner som FN, og deres imperialistiske realpolitikk. Forfatteren gjengir en samtale mellom USAs tidligere president Dwight D. Eisenhower og finansminister George Humphrey. Humphrey var opptatt av at USA måtte støtte høyrevridde diktaturer i det skjulte, og at «Hva vi enn måtte velge å si offentlig om ideer og idealisme, så må vi mellom oss forstå å være mer praktiske og materialistiske» (s. 62).

Fordi USA offisielt respekterer FN-pakten, foregår mange regimeskiftestrategier uoffisielt, hemmelig og kriminelt – og hvem er da de naturlige samarbeidspartnerne for CIA og deres allierte? Jo, lokale kriminelle grupper som allerede opererer utenfor den offisielle sfæren. Her vises det til hvordan CIA har inngått allianser med narkotikakarteller i Vietnam, Nicaragua og Afghanistan. De brukte lokale kriminelle til å frakte våpen til sine allierte, mot å tillate at de kriminelle smugla narkotika tilbake langs samme rute. USAs hemmelige ruter for å frakte våpen til nicaraguanske Contras blei brukt til å frakte kokain tilbake til USA. Det var med på å forårsake en narkotikaepidemi blant svarte i USAs storbyer. Gjennom CIAs samarbeid med mujahedin blei våpen smugla fra Pakistan til Afghanistan, og opium langs den samme ruta fra Afghanistan til Pakistan. Det førte til at antallet opiumsavhengige pakistanere økte fra nær null i 1979 til 1,3 millioner i 1985. Under Vietnamkrigen frakta CIA-helikoptre opium fra sine allierte i provinsen inn til byene, som førte til at 34 prosent av de amerikanske soldatene i Vietnam blei «flittige opiumsbrukere» (s. 9).

Edvard Snowden avslørte i 2013 at USAs etterretning hadde over 100 000 ansatte, og at CIA har tilgang til 69 000 spesialstyrker. På grunn av internett har mulighetene for global overvåkning økt eksponentielt og kan gjennomføres med langt færre ansatte. McCoy mener at det samles inn mer informasjon av amerikansk etterretning nå enn det østtyske STASI klarte. De overvåker ikke bare fiender, men også egne borgere og allierte statsledere. Det dreier seg ikke bare om å overvåke avvikende holdninger, men også private hemmeligheter og seksuelle affærer som kan utnyttes som pressmidler. I tillegg kan de innhente opplysninger som kobles mot et stadig mer effektivt droneprogram, slik at USA i prinsippet er i stand til å likvidere ethvert individ over hele kloden.

Det militære overherredømmet og dets svakheter

USA har per i dag et nærmest totalt militært overherredømme mot enhver annen makt, med unntak for den gjensidige utslettelsestrusselen fra atomvåpen. McCoy argumenterer imidlertid for at også det er på hell overfor Kina, fordi mange av dagens militære strukturer vil bli forelda til fordel for cyberforsvar og romteknologi. Han viser her til en dialog mellom USAs tidligere president Barack Obama og den republikanske senatoren Mick Romney. Da Romney klaga over at USAs marine var mindre i 2012 enn noensinne siden 1917, svarte Obama at USA også hadde «færre hester og bajonetter» – men at det ikke var viktig, fordi det ikke var det som ville avgjøre framtidas kriger. Det er ikke gitt at USA klarer å opprettholde sin overlegenhet innen de nye forsvarsgrenene. Det kom tydelig fram da Kina viste seg i stand til å skyte ned en av sine egne satellitter i 2007.

Obama framholdes i boka som en av USAs fremste geopolitiske tenkere gjennom tidene. Obamas planer om å trekke seg militært ut av Midtøsten for å fokusere på en «dreining mot Asia», og å binde de sørøstasiatiske og europeiske statene til USA gjennom handelsavtalene TTP og TTIP, var en bevisst strategi for å motvirke Kinas framvekst. Men tilbaketrekninga fra Midtøsten blei hindra av IS’ oppstand i Irak og Talibans framgang i Afghanistan, og handelsavtalene TTP og TTIP blei skrota av Donald Trump da han vektla amerikanske arbeidsplasser høyere enn geostrategisk kontroll. I tillegg fornærma Trump statslederne i land som var avgjørende for Obamas sjømakts-baserte innringningsstrategi, som Australia og Tyskland. Dette åpner veien for kinesiske handelsavtaler og dominans. McCoy går langt i å beskrive Obamas mislykka strategi som den siste sjansen USA hadde til å bevare sitt imperium – men da riktignok som et alternativ der en valgte «å beholde imperiet heller enn å opprettholde demokratiet» (s. 208).

Tankesmia National Intelligence Council, «Washingtons fremste analyseenhet», skreiv i 2012 en rapport der de antar at «I 2030 vil ingen stater – verken USA, Kina eller noe annet land – være en hegemonisk makt» (s. 228). Derimot vil USAs militære makt sikre dem status som «den første blant likemenn» også i 2030. McCoy mener det er feil, at det er Kina som vil innta posisjonen som den sterkeste makten. Han argumenterer for at kinesisk satsing på cyberkrigføring og militære satellitter vil være i stand til å slå ut kommunikasjonssystemene til de konvensjonelle amerikanske stridsstyrkene på en måte som vil gjøre dem fullstendig impotente i en stormaktskonflikt.

McCoy viser til at Kina ifølge de fleste beregninger vil overta rollen som den største økonomiske makten innen 2030. I 2014 skapte kineserne 801 000 nye patenter mot USAs 285 000, og Kina innehadde 167 av verdens «superdatamaskiner» mot amerikanernes 165. USAs andel av 25–34-åringer med universitetsutdanning har falt fra førsteplass til 12. plass fra 1980 til 2010. Over halvparten av de som utdannes i realfag («sciences») ved amerikanske universiteter er dessuten utlendinger, som ikke nødvendigvis vil fortsette sitt akademiske virke i USA. Andelen av USAs bruttonasjonalprodukt brukt på forskning har falt fra 2 prosent i 1970 til 0,78 prosent i 2014. Befolkningsaldringa vil øke velferdskostnadenes andel av bruttonasjonalproduktet fra 4 prosent i 2010 til 18 prosent i 2050.

Samtidig trues dollarens stilling som global reservevaluta, som har vært med på å muliggjøre finansieringa av USAs imperium gjennom dyre militærbaser i utlandet. Siden USA og Saudi-Arabia inngikk en avtale om at alle oljetransaksjoner skal gjøres i dollar i 1974, har amerikanske dollar hatt status som verdensomspennende handelsvaluta. Det har tillatt USA å ta opp verdens største statsgjeld bl.a. fordi verdens sentralbanker sitter på hele 4 billioner dollar i reserver. Så lenge hele verden har vært avhengig av dollar som betalingsmiddel, har USA kunnet trykke stadig flere sedler for å finansiere utgifter de ellers ikke hadde hatt råd til. Dollarens stilling står nå under press, og muligens for fall. Siden 2015 har IMF ansett den kinesiske valutaen renminbi som en alternativ global reservevaluta.

Dystre utsikter

McCoy viser avslutningsvis til globale utviklingstrekk som kanskje er enda viktigere enn hvilken makt som er dominerende, men som også påvirker dette regnestykket. F. eks. slår beregningene til FNs klimapanel fast at i 2030 vil «halvparten av menneskeheten mangle tilstrekkelige forsyninger av vann og over en tredjedel av jordas dyrkbare mark vil være økologisk utpint, noe som vil true matforsyninga for mange av verdens fattige» (s. 234). Dette vil føre til humanitære katastrofer hvis implikasjoner er vanskelige å forutsi konsekvensene av.

Framtids scenariene i boka innebærer en oppdeling av verden der ulike stormakter utøver hegemoni over sine nærområder, samtidig som klimaendringer fører til nød og kaos i periferien. Perspektiver om kamp for internasjonalistiske og solidariske alternativer er dessverre ikke tilstede. Det er mye å lære av geopolitiske forskere som McCoy når de gir et nøkternt bilde av verden, men vi må også evne å bruke innsiktene til å legge utopiske, realistiske planer for en annen og bedre verden.

Aud Korbøl med Arnfinn H. Midtbøen:
Den kritiske fase. Innvandring til Norge fra Pakistan 1970–1973.
Oslo: Universitetsforlaget,
2018, 326 s.

Med utgivelsen av denne boka er Aud Korbøls store sosiologiske undersøkelse fra 1974 løftet ut fra en støvete stensil-tilværelse i arkivene på Institutt for samfunnsforskning. Til tross for at boka er en fagbok, og at den både er omfangsrik og relativt dyr, tror jeg den kan få en brei leserkrets. Den kan leses med stort utbytte ikke bare av samfunnsvitere, men også av de mange som er opptatt av innvandringsspørsmål, og ikke minst av etterkommerne av de første pakistanske innvandrerne.

Anne Minken historiker og har skrevet doktoravhandlingen Tatere i Norden før 1850.
Foto: Universitetsforlaget

I en klok og morsom epilog beskriver Aud Korbøl selv hvordan hun strittet imot da den unge innvandringsforskeren Arnfinn H. Midtbøen foreslo at avhandlingen fra 1974 skulle utgis som bok.

Jeg snikleste den gamle avhandlingen. Selv med briller, høreapparat og rullator oppfattet jeg at bokas «jeg» er norsk, at hun representerer den hvite majoritetsbefolkningen, at perspektivet er paternalistisk (maternalistisk, vil jeg si), kanskje rasialisert – et av de mange nye begreper jeg ikke vet om jeg forstår. Nei. ALDRI … Ingen utgivelse takk.

Men heldigvis ombestemte hun seg. Det utslagsgivende var en e-post fra 17 år gamle Malika Hussain, som skulle skrive en skoleoppgave og ville vite mer om bestefaren sin. Han hadde vært en av Korbøls kontakter. Malika og Aud møttes og fant tonen, den unge skoleeleven kastet seg over stoffet hun fikk fra Korbøl og meldte tilbake «jublende glad, nesten elektrisk» at hun hadde fått en sekser på oppgaven. «Jeg vet ærlig talt ikke hvem som følte størst glede eller stolthet, forteller Korbøl. Kontakten med Malika viste at andre kunne ha nytte av historien – som historie. «At det nettopp er historie som kan læres. Å tolke historiske tekster. Å tenke sjøl.».

Bokas tittel, Den kritiske fase, er Korbøls betegnelse på de første åra etter innvandringen hvor alt var nytt og ukjent, og innvandreren ble stilt over for noen viktige valg. Korbøl viser hvordan den enkelte innvandrer møtte tøffe og stadig skiftende krav om tilpasning til norsk lovverk og norske forhold. I denne situasjonen ble det å søke støtte innad i egen gruppe en helt nødvendig overlevelsesstrategi. Men omkostningene ved å knytte tette bånd innad i gruppa kunne føre til en form for sosial isolasjon som ga den pakistanske innvandrergruppa et lukket preg. Korbøl viser at dette ble drevet fram av den faktiske situasjonen innvandrerne sto oppe i, og hadde mindre å gjøre med eventuelle kulturelle særkjennetegn for pakistanere eller muslimer. Isolasjon og tilbaketrekking var en forsvarsmekanisme. Hun trekker linjene til Sverre Lysgaards klassiske analyse av norsk arbeidsliv. Lysgaard viste hvordan arbeiderkollektivene i norske bedrifter fungerte som en forsvarsmekanisme mot bedriftenes harde krav om effektivitet og profitt.

Boka gir et bakteppe for dagens integrasjonsdebatt. Forbindelseslinjene til dagens situasjon blir tatt opp i et etterord av Zeshan Shakar, forfatteren av suksessromanen Tante Ulrikkes vei. Han forteller at han oppfattet historiene han hørte fra faren og hans venner som «seierherrenes historie». Slitet, usikkerheten, problemene hadde over åra blitt tonet ned. Med Korbøls bok har bildet blitt utfylt. Shakar skriver at det er umulig å lese Korbøls bok uten at tankene vandrer til dagens integreringsdebatt. Boka gir ham rom for ettertanke «om den virkelige byrden mennesker som migrerer bærer på i sitt møte med et helt nytt samfunn, og realismen i de forventninger og krav vi tar for gitt at de skal oppfylle – på kortest mulig tid.».

Den kritiske fase er en bok som favner bredt. Den inneholder grundige analyser av norsk fremmedlovgivning og av arbeids- og boligforholda for pakistanerne i Norge i begynnelsen av 1970-åra. Boka gir også informasjon om arbeids- og samfunnsforhold, slektskapssystemer og tradisjoner i landet innvandrerne forlot. En del av boka inneholder innvandrernes egne beretninger, presentert i en mer litterær form. Korbøl har kalt denne delen «Let them talk», inspirert av det korte og fyndige svaret som ble gitt i Fremmedarbeiderforeningen på spørsmålet om hvordan en skulle beskrive forholda for utenlandske arbeidere i Norge.

Korbøl skriver utførlig om arbeidsmetodene hun brukte. Det dreide seg om aksjonsforskning, en retning som på den tida ble regnet som nyskapende innen samfunnsforskningen. Aksjonsforskningen vektla en vekselvirkning mellom teori og praksis, mellom forskning og handling. Forskningsresultatene skulle brukes aktivt for å forbedre «forskningsobjektenes» situasjon. Tradisjonelt har forskeren hatt monopol på å stille spørsmål. Korbøl bryter med dette. Det var viktig for henne at innvandrerne selv skulle spørre og dermed selv være med på å definere de sentrale problemstillingene. Forholdet mellom forskeren og forskningsobjektene beskriver hun som en gi og ta-relasjon. De pakistanske arbeiderne fikk informasjon og praktisk hjelp av Korbøl. Gjennom pakistanernes spørsmål fikk hun innsikt i deres situasjon. Hun beskriver sin rolle som «en mellomting mellom sosialarbeider, deltagende observatør og aksjonist».

Korbøl redegjør klart for sin posisjon. Hennes ideal er ikke den nøytrale forskeren som betrakter det hele med et utenfra blikk. Men det betyr ikke at hun gir avkall på kritisk analyse. Hun går ikke inn i problemfeltet på en naiv måte, men vektlegger alltid vitenskapelig refleksjon. Hun idealiserer heller ikke de pakistanske innvandrerne, men beskriver økonomiske og politiske strategier og maktkamper i miljøet.

Historien om de første pakistanske innvandrerne i Norge er en viktig del av vår nære historie. Den er spesielt viktig i tider når innvandrings- og integreringsdebatten gjør en kraftig høyresving. Ett element i denne høyresvingen er Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet. Her forsøker Tvedt å omskrive historien om de pakistanske innvandrerne. Han karakteriserer beskrivelsene av innvandringen som en nasjonal myte. I Tvedts versjon kom de første pakistanerne til Norge på uhederlig vis – de lurte seg inn i landet på turistvisum. Han underslår fullstendig at datidas fremmedlovgivning var svært liberal, og at det i utgangspunktet slett ikke var ulovlig å søke arbeidstillatelse fra Norge. Innstramningene kom gradvis utover 1970-tallet. Men det underligste i Tvedts nyskriving er vel påstanden om at det egentlig ikke var noe behov for arbeidskrafta til de pakistanske arbeiderne. Det er selvfølgelig riktig at den norske staten ikke drev med organisert gruppeimport. Det er det heller ingen seriøs innvandringsforsker som har hevdet. Men det kan neppe være tvil om at pakistanerne dekket et behov for billig, hardt arbeidende og fleksibel arbeidskraft. De fylte opp ledige jobber i hotell og restaurant, vask og reinhold og i lavlønnsområdene i industri og transport, i startfasen ble de ofte ansatt på usikre korttidskontrakter.

Aud Korbøl og Arnfinn H. Midtbøen skal ha stor takk for å ha gjort denne boka tilgjengelig. I tillegg vil jeg trekke fram Zeshan Shakars etterord og Siri Dokkens uttrykksfulle omslagstegning.