Debatt: Svar til Sandemose
Av Harald Minken
I Gnist nr. 2 2019 har Jørgen Sandemose en sekssiders kommentar til min artikkel «Profittraten må analyseres på nytt» i Gnist nr. 1B. Der kommer han med en (så vidt jeg skjønner) vennlig oppfordring til meg om å «skride ut av» selskapet av forfattere som «godtar at det på uforklarlig vis er kvantitativ uoverensstemmelse mellom aggregatet av alle verdier i Marx’ system og aggregatet av alle hans produksjonspriser», og som også mener at «mengdeforholdene innen de to summene i merverdiraten også kan endre seg fra produksjonen til sirkulasjonen». Med andre ord: Jeg må slutte å mene at Marx’ verditeori ikke kan danne et konsistent grunnlag for en teori om hvordan markedsprisene blir bestemt.
( Harald Minken svarer på et innlegg fra Jørgen Sandemose. Du finner det her: https://marxisme.no/debatt-den-faste…al-ma-analyseres/)
Av Harald Minken,
samfunnsøkonom og har oversatt bok 2 av Kapitalen til norsk.
Transformasjonsproblemet
Dette dreier seg om det såkalte transformasjonsproblemet, dvs. om Marx’ verditeori fra første og andre bok av Kapitalen, egentlig lar seg forene med teorien om produksjonspriser fra tredje bok, om overgangen fra verdier i andre avsnitt i tredje bok i så fall er framstilt riktig av Marx, og hvis ikke, om Sweezys og Bortkiewitz’ forsøk på å rette opp framstillingen kan sies å ha lykkes. Det er disse forsøkene som har ført til uønskede uoverensstemmelser mellom samlede varepriser og verdier osv., slik Sandemose nevner. Han mener altså at jeg er en av dem som godtar dette. Et annet sted i artikkelen sier han eksplisitt at det er et kjent faktum at jeg godtar «Ladislaus Bortkiewicz’ og Paul Sweezys kritikk av Marx … når det gjelder omregning mellom arbeidsverdier og priser».
Hukommelsen er ikke hva den var, men jeg tviler sterkt på at jeg noen gang kan sies å ha sluttet meg til Bortkiewitz eller Sweezy. Mitt syn, som jeg vel har hatt i mer enn 30 år, samsvarer snarere med to helt andre forfattere, nemlig Alain Lipietz og Duncan Foley. De sier at forvandlingen av vareverdier til produksjonspriser ikke byr på noe stort teoretisk problem om man bare kan angi kroneverdien av en abstrakt arbeidstime.1 Jeg trur ikke det er forferdelig langt fra Sandemoses eget syn. Jeg befinner meg uansett ikke i det dårlige selskapet som han nå ber meg om å skride ut av.
Totalkapitalen og delene
Hovedemnet for min artikkel var Marx’ teori om profittratens tendens til å falle og de motvirkende kreftene. Sandemose framhever sterkt at dette er noe som gjelder totalkapitalen i samfunnet, og må analyseres på det planet. «Marx’ overordnede perspektiv og objekt er en nasjonal totalkapital», sier han. Det samme er jo også et poeng i min artikkel. Jeg skriver at det Marx var opptatt av, var gjennomsnittsprofittraten i samfunnet. Grunnen er at konkurransen utjamner de individuelle profittratene til et gjennomsnitt, som da også virker som et regulerende prinsipp når de enkelte kapitalistene beregner sine produksjonspriser og treffer sine investeringsbeslutninger.
Igjen kunne vi lure på om ikke Sandemose polemiserer mot noe vi faktisk er enige om. Men denne gangen ser det ut til å være en virkelig uenighet på et dypere plan. For meg består totalkapitalen av sine enkelte deler, de ulike individuelle kapitalene, som hver prøver å hevde seg på bekostning av de andre. Gjennomsnittsprofittraten dannes og virker som et regulerende prinsipp i økonomien nettopp fordi den er noe som enkeltkapitalene styrer etter (og prøver å slå). Derfor er jeg interessert i bedriftsregnskaper, snarere enn nasjonalregnskaper. Sandemose sier jeg tillegger enkeltkapitalistens opplevelser for stor vekt.
På Marx’ tid var det ikke mulig å bygge opp et bilde av totalkapitalens profittrate på grunnlag av bedriftsdata. Marx måtte danne seg et slikt bilde ved å gjøre antakelser om den gjennomsnittlige sammensetningen av kapitalen, og så prøve å finne ut hvilken profittrate en bedrift i en bransje med gjennomsnittlig sammensetning hadde (Tredje bok, andre avsnitt.) Nå kan vi konstruere helheten ved hjelp av delene på en annen og bedre måte. Sandemose velger å ikke gjøre det. For han er helheten tilsynelatende alt og delene noe vi bare kan addere sammen, og ellers må abstrahere fra.
Sandemose vil nok likevel innrømme at vesentlige deler av Kapitalen dreier seg om enkeltkapitaler. Det gjelder for eksempel opplagt hele første og andre avsnitt av andre bok, der nettopp kapitalens omslagstakt er et sentralt begrep. Disse avsnittene, og spesielt betydningen av sirkulasjonsprosessen som en del av hele kapitalkretsløpet, er det jeg har prøvd å løfte fram i den lille boka Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2 på Forlaget Rødt.
Profittraten
Det vi nok er mest uenige om, er hvordan vi skal føre opp den faste kapitalen i formelen for profittraten. «Skal vi analysere den faste kapitalen, må vi først ta for oss hele den faste kapitalen som fungerer i samfunnet», sier Sandemose. Han presiserer det slik: «Det er verdien eller prisen på hele den totale faste kapitalen … som må foreligge i nevneren på profittraten.» Så hvordan finner vi fram til denne verdien? Ved en «vareopptelling» av hele samfunnets beholdning av produksjonsmidler? Jeg trur det er en slik forestilling som foresvever Sandemose.
Men det blir feil. Profittraten er forholdet mellom merverdien og verdien av kapitalen som er lagt ut og vendt tilbake i løpet av året. Her er omslagstida til de ulike delene av kapitalen av avgjørende betydning.
Kapitalen som er lagt ut for arbeidskraft og råvarer mm., vender tilbake når varene blir solgt, og den samme kapitalen kan så å si brukes på nytt, uten at kapitalisten trenger å legge ut mer. Dette kan skje mange ganger i året. Antall ganger dette skjer i løpet av et år, kalles omslagstakta. Jo flere omslag, jo mer merverdi pr år.
Den faste kapitalen, derimot, fortsetter å fungere i produksjonsprosessen over mange år, eller i alle fall over flere omslagsperioder for den sirkulerende kapitalen (arbeidskraft og råstoffer). Verdien av den faste kapitalen går derfor bare langsomt over i de produserte varene. Når varene selges, vil den så bli omdannet til penger. Gjennom hele produksjonsmidlets levetid vil verdien av den langsomt reduseres, samtidig som det langsomt hoper seg opp en pengeformue som til slutt, når produksjonsmidlet er helt nedslitt, er stor nok til å kjøpe et nytt eksemplar av samme slag. Den årlige verdiforringelsen kalles kapitalslit, og avskrivninger i regnskapet skal i teorien tilsvare kapitalslitet og sikre at pengene til å kjøpe et nytt produksjonsmiddel foreligger i bedriften når det gamle er utslitt.
I de aller fleste bedrifter har vi altså minst to slags omslagsperioder, én for den sirkulerende kapitalen og annen (og vesentlig lengre) for den faste kapitalen. Av hele kapitalen som er satset, har bare en liten del av den faste kapitalen vendt tilbake i det enkelte året, mens den sirkulerende kanskje har vendt tilbake med profitt mange ganger uten at det har vært nødvendig å skyte inn mer underveis enn det vi satset ved året begynnelse.
Dette har stor betydning for hvordan vi skal beregne profittraten for bedriften som helhet. Det er pengekapitalens, ikke den produktive kapitalens kretsløp vi må legge til grunn, sier Marx i andre bok, kapittel 9. Om vi ser på et enkelt år, er spørsmålet altså hvor mye penger som blei satset i kretsløpet, og hvor mye som var vendt tilbake i form av salgsinntekter ved årets slutt. Dette spørsmålet stiller ikke Sandemose, i alle fall ikke klart. Produksjonsmidlenes samlede mengde og størrelse, som han er mer opptatt av, har lite med saka å gjøre.
Aggregering
Vi har nå stilt opp to problemer. Det ene er hvordan vi teoretisk skal sette sammen profittraten til hele samfunnets kapital fra enkeltkapitalenes profittrater. Det andre er hvordan vi skal beregne profittraten til en bedrift som bruker både fast og sirkulerende konstant kapital (både maskiner og råstoffer). I en viss forstand er det ett og samme problem.2 Vi har to kapitaler, eller to deler av samme kapital, med ulik omslagstakt, og vil finne ut hvordan vi beregner profittraten for dem samlet. Sandemoses svar: «Marx’ overordnede perspektiv og objekt er en nasjonal totalkapital» og «Hele den faste kapitalen må føres opp i nevneren» er ikke til mye hjelp.
Et eksempel fra punkt 4 i niende kapittel av andre bok kan illustrere problemet. Kapitlet heter passende nok «Totalkapitalens omslag». Eksemplet handler om en kapital på f.eks. 100, hvorav 80 er fast kapital og 20 er sirkulerende. Den faste kapitalen slår om på 10 år, dvs. 0,1 ganger i året, og den sirkulerende slår om 5 ganger i året, dvs. på 0,2 år. Gjennomsnittlig antall omslag pr. år for totalkapitalen er da 0,8 x 0,1 + 0,2 x 5 = 1,08. Kapitalen som har produsert årets merverdi er den som har slått om i løpet av året, altså 108. Om vi omvendt hadde brukt en kapital med 20 fast og 80 sirkulerende kapital, ville kapitalen som hadde slått om i løpet av året vært 0,2 x 0,1 + 0,8 x 5 = 4,02.
Dette prinsippet kan (og må) anvendes allment til å aggregere over kapitaler med ulik omslagstid. Hvis vi bruker «vareopptellingsmetoden», som jeg mistenker Sandemose for å gjøre, vil fordelingen på fast og sirkulerende konstant kapital ikke spille noen rolle for profittraten. Det er jo så at når kapitalen har vendt tilbake, kan den brukes på nytt uten å legge til mer kapital. Derfor er omslagstakta viktig for hvor mye profitt et gitt kapitalbeløp kan kaste av seg i løpet av et gitt tidsrom, som et år. Og det er jo det profittraten handler om.
Totalkapitalen som har produsert årets merverdi, aggregert og beregnet på denne måten, skal da stå under brøkstreken i profittraten. Tilsvarende må man da også bruke merverdiens årsrate over brøkstreken, som vist i kapittel 16 i andre bok.3
Kapitalens sammensetning
Sandemose forholder seg ikke til den teorien om kapitalens sammensetning som jeg viser til i min artikkel, så denne uenigheten lar jeg ligge her. La meg bare si at det ser ut for meg som hans måte å kvantifisere den tekniske sammensetningen på, gjør den lik verdisammensetningen. Uansett har han ikke forklart oss hva den organiske sammensetningen skulle være, etter hans syn.
Siste avsnitt
I siste avsnitt av Sandemoses artikkel tar han en løsrevet setning fra en epost jeg sendte ham, og bruker den til fantasifulle utledninger om hva den betyr, hva jeg mener og hvem jeg står i ideologisk selskap med. Det er langt fra å mene, som meg, at andre bok av Kapitalen bringer inn nye, viktige momenter til å forstå kapitalismens utvikling, til å oppfatte sirkulasjonen som en kilde til overnaturlige gaver til kapitalistene. Jeg tar imot all slags kritikk av oversettelsen av andre bok, og av fotnotene, vedleggene og den lille hjelpeboka, men jeg kan ikke diskutere synspunktene til en «Minken» som ikke finns i virkeligheten.
Noter
1. Alain Lipietz (1985): The Enchanted World. Verso. Duncan Foley (1986): Understanding Capital. Marx’s Economic Theory. Harvard University Press. Sweezys og Bortkiewitz’ teorier befinner seg i Paul Sweezy (1942/1965): The Theory of Capitalist Development. Monthly Reader Paperback.
2. I en annen forstand er det slett ikke det samme. Det spiller en rolle om to bedrifter opererer hver for seg eller samlet. Det spiller en rolle om en bedrift eier eller leaser produksjonsutstyret. Og for eksempel spiller det en rolle om jernbaneselskapet eier eller leier vognene, eller om de som driver jernbanen ikke har ansvaret for infrastrukturen. Men det vi er interessert i her, handler ikke om styring av bedriftene, men om regnskapsførsel og statistikk.
3. Prinsippet fra punkt 4 i kapittel 9 blir motsagt av en viss Scrope som det vises til i punkt 5. Men hans regnemåte, som starter med å beregne en gjennomsnittlig omløpstid, som så anvendes på alle kapitalene, er åpenbart feilaktig, se Hjelp til å forstå Kapitalens bok 2, side 53–53. Dette blir også påpekt av Engels. Vi må altså starte med å definere en felles periode som alle de ulike kapitalene skal vurderes innafor, gjerne ett år. Så finner vi antall omslag pr år for hver av kapitalene. Dette prinsippet samsvarer med lærebøker i bedriftsøkonomi, f.eks. Copeland og Weston (1988). Financial Theory and Corporate Policy, kapittel 3. Mer generelt: Gjennomsnittet av en sum av summer er ikke lik summen av gjennomsnittene.