Privatiseringas språk
Av Anne Minken
I politisk kamp er det viktig å være bevisst på motstandernes språk. Det politiske språket er som reklamespråket. Det gjelder å knytte positive assosiasjoner til det produktet eller den politikken du skal selge.
Dagens privatiseringsforkjempere legger stor vekt på hvilke begreper som skal brukes i debatten, og hvilke det ikke er lov å bruke.
I den politiske debatten i Oslo bystyre er privatisering nærmest et forbudt ord. Når RV går mot byrådets privatiseringspolitikk, får vi automatisk ei lekse om at vi ikke har skjønt hva det handler om. Det skal hete «konkurranseutsetting». Hvorfor er selve ordet så farlig og ubehagelig for dem at de må opp på talerstolen og belære RVere såsnart de hører det. Sannsynligvis er det fordi privatiseringstilhengerne veit at ordet «privatisering» gir folk assosiasjoner om at noen få skal styre med og tjene penger på fellesgoder.
På NTLs landsmøte høsten 1998 fikk statssekretæren fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet (Kjell Alvheim, V) dundrende applaus da han sa at Regjeringa var mot privatisering. Jubelen stilnet riktignok ganske fort. Statssekretæren gikk videre med å si at regjeringa var for konkurranseutsetting og ville slippe flere private aktører inn i statlig og kommunal virksomhet.
Konkurranse og kvalitet
I 1998 la høyrebyrådet i Oslo fram en storstilt plan for privatisering av en rekke nye kommunale oppgaver. Byrådsmeldinga het «Konkurranse og kvalitet«. Det er dette ordparet som i første rekke blir brukt som politiske innsalgsord for privatisering. Navnet på byrådsmeldinga var sikkert vel gjennomtenkt. Det er viktig for privatiseringstilhengerne å etablere en automatisk kobling mellom konkurranseutsetting og kvalitet. Å legge kommunale tjenester ut på markedet på anbud blir knytta sammen med kvalitetskontroll. Det er forholdsvis snedig, for det er faktum at mange kommunale tjenester ikke fungerer godt nok i dag. Andre honnørord som blir knytta til privatisering er «hensiktsmessighet» og «effektivitet«. Adjektivet «sunn» blir ofte hekta på ordet konkurranse – «sunn konkurranse«.
Språklig sett er privatiseringa forberedt over noen år ved at ord som kostnadseffektivitet, produksjon, produksjonsmål og produktivitet har blitt innført på helt nye områder – i eldreomsorg, helsetjenester og undervisning. Det er lagt til rette for at omsorgstjenester kan ses på som varer som kan selges og kjøpes på et marked.
Modernisering og effektivisering
Organisatorisk blir privatiseringa forberedt gjennom gradvise organisasjonsendringer. Privatiseringa av søppeltømminga i Oslo er et godt eksempel. Den starta opp med at reinholdsverket ble til den kommunale bedriften Miljøtransport og deretter til det kommunale aksjeselskapet Miljøtransport. Organisasjonsendringene ble framstilt som helt nødvendig effektivisering og modernisering. Bare RV stemte mot omgjøring til A/S. På bystyremøtet som vedtok omgjøring til A/S i 1995 sa SVs talskvinne i bystyret følgende:
«Når vi likevel går inn for å omdanne Miljøtransport til A/S er det fordi en bedrift i et konkurranseutsatt marked har behov for å ta raske forretningsmessige beslutninger.»
Nåværende samferdselsminister, daværende bystyrerepresentant for Venstre, Odd Einar Dørum, polemiserte mot RVs innlegg i bystyret. Han sa bl.a.:
«Det kan godt tenkes at å tviholde på en gammeldags kommunal organisering også er den sikreste måten å ødelegge arbeidsplasser fordi man ikke har en sjanse til å hevde seg. (….) Her velger man å gjøre en kommunal enhet målbar og resultatorientert slik at brukerne, byens borgere kan se hva som skjer og de må delta i markedet på konkurranse.»
Det er verdt å merke seg språkbruken i innlegga fra SV og Venstre. Det dreier seg om drivkrefter som får vedtaket til å framstå som uunngåelig: markedet, konkurranse og behovet for raske beslutninger. Kommunal organisering får hekta på seg fy-ordet gammeldags uten at Dørum tar seg bryet med å forklare hva som er så gammeldags med offentlig renovasjon. Moderne honnørord som målbart og resultatorientert blir brukt på en måte som får det til å se ut som søppeltømminga hittil verken har vært mulig å måle eller retta inn mot det resultatet vi alle er for: å holde byen rein.
SV-representanten forsto trolig ikke hva hun gjorde. Hun gjentok noen fraser som er en del av standardformularet for en norsk politiker som vil opp og fram i det gode selskap. Det SV ikke skjønte, var at A/S-formen betydde at de ansatte ikke lenger hadde kommunale ansettelsesvilkår. Da det kommunalt eide A/S Miljøtransport tapte en anbudskonkurranse, kunne de kvitte seg med gamle arbeidere som ikke lenger klarte det høye tempoet og presset i jobben. Som A/S driver Miljøtransport butikk. Et A/S er forplikta til å drive slik at de har best mulig inntjening. Miljøtransport satser nå på henting av spesialavfall over store deler av østlandsområdet. Gamle, slitne arbeidstakere i Oslo er ikke interessante i denne sammenhengen.
Odd Einar Dørum avslutta innlegget sitt med at han trodde Miljøtransport kom til å bli «en spennende bedrift som vi har mye å lære av i Oslo kommune». Det fikk han for så vidt rett i. Det ble mye spenning for søppeltømmerne i Oslo. Noen av dem tok sin død av oppsigelsene og den respektløse behandlinga. Og alle fagforeninger og kanskje spesielt venstresida i SV, har uten tvil, mye å lære av eksemplet Miljøtransport.
Har vi hørt det før?
Dagens argumentasjon og språkbruk i privatiseringsdebatten har sterke likhetspunkter med språkbruk og argumentasjon fra perioden da markedsliberalismen brøyt gjennom og erstatta merkantilismen i Europa. Den gangen – for ca. 200 år sida – var stikkorda «naturlig/unaturlig» og «kunstig«. Markedsliberalisme var naturlig. Statsdrift, statseie og en form for planøkonomi med styrt næringsutvikling som var vanlig under merkantilismen, var unaturlig og kunstig.
I dag hevder Høyre at de ikke ønsker utvikling av private monopoler i tjenesteproduksjon for kommune og stat. Monopoler var ikke noe greit ord for 200 år sida heller. Det var best å unngå ordet, selv om man ville ha innholdet. «Aller naadigste Konge; Lad ikke denne min allerunderdanigste Ansøgning faae det forhatte Navn af Monopolium», heter det i en søknad fra annen halvdel av 1700-tallet. Søknaden dreide seg om å få nettopp det, monopol på produksjon og salg av glass i Norge. Jeg synes hykleriet minner sterkt om høyrepolitikken i Oslo hvor det brukes mange ord i byrådsmeldinga på å understreke at en er mot private monopoler, mens en i praksis legger markedet åpent for internasjonale monopolkapitalistiske selskaper som ISS og Parthena Care.
Retorikken virker
Privatiseringstilhengernes retorikk kan være ganske effektiv i politisk debatt. Motstanderne av privatisering blir indirekte stempla som folk som forsvarer ineffektivitet og lite hensiktsmessige løsninger, folk som motsetter seg alt nytt og nødvendige kvalitetsforbedringer.
Siden «sunn konkurranse» er et svært sentralt begrep for privatiseringstilhengerne, bør motstandere av privatisering kanskje avklare sitt forhold til det begrepet. Er konkurranse sunt? De fleste av oss kan sikkert ikke svare et klart og entydig nei på det spørsmålet. Der jeg bor, hadde nærbutikken en dyr og dårlig grønnsaksdisk med råtne og halvvisne grønnsaker. Det er klart jeg ble glad da det dukka opp en innvandrerbutikk med billige kvalitetsgrønnsaker tvers over gata. Jeg veit at årsaken til at jeg nå får billigere og bedre grønnsaker er at innvandrerfamilien jobber lange dager for lav timelønn. Men jeg har også sett at nærbutikken har skjerpa seg. Når venstresida tar et stort krafttak, for eksempel abonnementskampanja for Klassekampen som vi driver nå, bruker vi også konkurranse som virkemiddel. En liknende type konkurranse oppstår spontant på mange arbeidsplasser mellom avdelinger og grupper.
Jeg tror derfor at et begrep som «sunn konkurranse» vil ha spontan gjennomslagskraft hos svært mange nordmenn. En av venstresidas oppgaver må være å bryte den nærmest automatiske koblinga mellom konkurranse og kvalitet som privatiseringstilhengerne er i ferd med å etablere. Vi må stille det enkle spørsmålet: Hva er det egentlig det blir konkurrert om? Ved privatisering av kommunale tjenester er det jo ikke kvalitet konkurransen handler om, men om å levere tjenesten billigst. Anbudskonkurranser er ikke en parallell til den store kakebakekonkurransen om å lage den beste bløtkaka. Det dreier seg om å bake den billigste. Vi veit at forskjellene i konkurransegrunnlaget vil gi temmelig ulikt resultat både for dem som skal spise kaka og for dem som skal lage den.
Kvalitetsstandarder som innsalgsargument for privatisering
Tilhengere av privatisering legger stor vekt på å knytte anbudspolitikk sammen med kvalitetsstandarder og kvalitetsmålinger. I en kommune som Oslo med nedslitte skoler og barnehager og underbemanna sjukehjem, kan en slik kobling fungere som et effektivt privatiseringsargument.
Etter mitt syn er det tre viktige spørsmål som privatiseringstilhengerne bør konfronteres med på dette området:
For det første: Hvorfor blir det ikke satsa mer på kvalitetsheving og kvalitetskontroll av kommunale tjenester i dag? Vi veit jo at det er fullt mulig. Det dreier seg blant annet om å lytte til de ansatte og gi dem skikkelige arbeidsforhold. Og det dreier seg ikke minst om å høre på brukerne. Krav om standardnormer for kvaliteten på kommunale skolefritidsordninger og sjukehjem blir i dag som regel avfeid som detalj- og regelstyring.
Vi må også stille spørsmålstegn ved om kvaliteten på omsorgs- og undervisningstjenester kan måles på den skjematiske måten som anbudspolitikken legger opp til. Er det for eksempel mulig å måle kostnadseffektivitet i omsorg for barn? For noen år sida gjennomførte et fagforbund i Sverige en stor plakatkampanje mot nedskjæringer. På en av plakatene så vi en sliten førskolelærer som trøsta en illskrikende unge. Ved siden av stod ei fremmelig lita jente og sa: «Kan det va kostnadseffektivt att trösta en sånn der lipsill (en skrikerunge)?». I privatisert dansk eldreomsorg er det utvikla detaljerte standardkrav for hvordan gamle mennesker skal vaskes i alle kriker og kroker. Beskrivelsen fyller mange dokumentsider, men det er lett å se at det er mye som er viktig som ikke blir målt. Er den ansatte stressa og travel mens hun vasker? Har hun tid til å høre på den gamle kroken og prate med henne? Har hun tid til å observere allmenntilstandene eller konsentrerer hun seg utelukkende om hudfolder og kroppsdeler?
Det siste spørsmålet er hvordan kvalitetskontrollen vil bli gjennomført i praksis. Vi må regne med at kommuneadministrasjonen vil få et behov for et stort apparat av byråkrater og jurister som skal utforme kravspesifikasjoner og anbudsbetingelser. Kostnadene med dette er ofte ikke tatt med i kommunale privatiseringsregnestykker. Kommuneforbundet har anslått dem til å bli 6-20% av anbudssummen. Det er grunn til å tro at det vil bli lagt betydelig større vekt på å utforme kvalitetsstandarder som ser fine ut på papiret, enn på å kontrollere at de faktisk blir fulgt. Erfaringer fra svensk privatisert eldreomsorg viser at forholda måtte bli nærmest skandaløse og at media måtte være kobla inn, før en kontrakt ble hevet.
Ansvarsskyving og privatisering
Når Høyre-byrådet i Oslo skal forklare hvorfor anbudspolitikk ikke er privatisering, legger de vekt på at ansvaret for eldreomsorg og helsetjenester fortsatt vil ligge hos kommunen. Men det er neppe tvil om at anbudsprivatisering vil gi rike muligheter for mer ansvarsfraskriving. Et eksempel fra Australia kan illustrere det. Sommeren 1998 ble store deler av Melbournes befolkning sjuke på grunn av giftstoffer i drikkevannet. Vannverket i Melbourne er privatisert. Den private driveren hadde fulgt anbudsforpliktelsene til punkt og prikke. Det inngikk ikke i kontrakten at han skulle ta prøver for akkurat det giftstoffet som folk ble sjuke av. Dette kunne sjølsagt også ha hendt med et kommunalt vannverk. Men poenget er ansvarsskyvinga. Kommunen kunne skylde på den private driveren som ikke hadde hatt god nok kontroll. Den private driveren kunne gjøre seg ansvarsfri ved å påberope seg kontrakten sin.
Ideologi eller av økonomisk tvang?
Bakgrunnen for privatiseringsbølgen er kapitalens behov for å søke profitt på nye områder. Ett virkemiddel for å komme inn på nye områder, er systematisk spredning av en ideologi som stempler statlig og kommunal tjenesteproduksjon som gammeldags, tungrodd og ineffektiv.
Etter mitt syn er privatiseringsplanene i Oslo Kommune hovedsakelig drevet av ideologiske motiver. Privatiseringstilhengerne vil gjerne framstille det som om kommunen står overfor en økonomisk tvangssituasjon. Argumentet går som følger: Oslo Kommune har en rekke velferdsoppgaver som må løses innafor en begrensa ressurstilgang. Private vil gjennom konkurranse kunne levere tjenestene mer kostnadseffektivt. Dette argumentet er ikke lett å framføre med tyngde. For i Oslo er situasjonen faktisk sånn at kommunen for tida har svært god økonomi. Økt skatteinngang har de siste åra gitt uventa kommunale inntekter på mange hundre millioner årlig. Derfor må Oslos privatiseringspolitikere mane fram framtidige kriser i kommuneøkonomien for å kunne argumentere for privatisering med reint økonomiske argumenter. Det er typisk at temperaturen i bystyresalen stiger betraktelig når RV sier at her blir det privatisert for privatiseringas egen skyld. All erfaring tilsier at RV har rørt ved et ømt punkt, når flertallet rykker ut i rasende motangrep.
Motsigelser innafor privatiseringstilhengernes rekker?
Er det viktige motsigelser innafor privatiseringstilhengernes rekker som motstanderne kan spille på. Jeg tror dessverre at det er lite å hente innafor det taktiske, politiske spillet. Motsigelsene blant privatiseringstilhengere dreier seg i hovedsak om ulik språkbruk ut fra hva som er taktisk klokt i forhold til ulike velgergrupper. Fremskrittspartiet kan argumentere mest åpent ideologisk. For Høyre og mellompartiene er det viktig å sikre seg med forbehold mot private monopoler og tone ned den reint ideologiske argumentasjonen. Forbeholda vil neppe være mye verdt når det kommer til praktisk gjennomføring. I realiteten følger Høyre og mellompartiene samme privatiseringspolitikk som FrP på de aller fleste områder. Men taktisk sett er det sjølsagt viktig å ta dem på ordet og konfrontere dem med avgitte løfter og garantier.
Arbeiderpartiet er i opposisjon i Oslo. Det gir partiet et svært gunstig utgangspunkt. De kan framstille seg som privatiseringsmotstandere og fagforeningenes støttespillere til tross for at de i byrådsposisjon la til rette for omfattende privatisering. I bystyret det siste året, har Arbeiderpartiet fungert som en støttespiller for byrådets privatiseringsplaner i handling, men har lagt vekt på å gardere seg med litt verbal motstand. Gjennomgangsmelodien har vært at partiet kan gjøre lite for å stoppe privatiseringa så lenge de er i mindretallsposisjon.
For RV tror jeg det er mye å hente ved å avdekke de tunge ideologiske argumentene som ligger bak snakket om økonomisk tvang og satsing på kvalitet. Fagforeningene blir våre viktigste alliansepartnere. En sentral oppgave for RV er å bidra til en felles front av ansatte og brukere mot privatisering.