Don’t call us – we’ll call you!
Av Geir Sundet
Av Geir Sundet, en Steppeulv i utlendighet
(Forfatterens hjemmeside, Sundets TruckStop)
En ettermiddag lest jeg ei bunke med gamle nummer av Klassekampen. I et av numrene var det en baksideartikkel av Maren Rismyr – om herskerteknikker og Trondheimskonferansen.
Jo, det er sikkert rett det du skriver Maren. Og det er fint at du skriver det. For dette var en artikkel som satte tenkeren min i sving. Maren skriver blant annet om viktige erfaringer fra Bøllekurs. Jeg skulle gjerne gått på et sånt kurs også, men jeg tror ikke det arrangeres for andre enn jenter lenger. For kapitalister har sine herskermetoder over arbeidere, og faglige byråkrater sine over fagorganiserte.
Om diskusjonen var dårlig og full av herskerteknikker så blei uttalelsen om 6-timersdagen god. Da den dumpet ned i e-postkassa mi la jeg den videre ut på debattlista for yrkessjåfører – nå med 66 påmeldte.
Altena
Denne saken ser ganske forskjellig ut gjennom øynene til forskjellige yrkesgrupper. Dagen jeg leste meldinga, starta jeg klokka 07 med å laste på et stålverk i Altena, en by sør øst for Dortmund. Det var snøvær og kaldt. Så kjørte jeg til en av Tysklands industrigiganter i Duisburg og lasta 7-8 nye tonn. Videre til Mönchengladbach, til et tysk/japansk firma som har kombinert de dårligste tradisjonen fra de to landa.
For å gjøre det kort. Det tok 4 timer å laste 7 paller. Og for å gjøre det langt: lasteterminalen er relativ ny og moderne, all lasting blir registrert på strekkoder og datalesere, og alle strukturene er lagd slik at du blir mindre og mindre jo lenger du blir der. Herskerteknikk? Først må du fylle ut et skjema i porten. Deretter kjøre til kjørekontoret, parkere og ring på ei klokke. Den låste døra blir fjernåpna med en summer. Du går gjennom nok ei dør, og opp ei trapp. På toppen er det ei dør til venstre med VERBOTEN!!! Og rett fram ei glassluke. Her skal du stå å vente til noen gidder (eller har tid) til å se på deg. Don’t call us – we’ll call you. Når du får kontakt og sier hvem og hvor du skal laste til får du et portnummer. Du går ut, starter bilen og kjører til riktig port.
Kafka
Rygger på plass – og stiller deg opp utenfor nok ei låst dør. Men denne er uten summer. Her må du bare vente til noen av lagerarbeiderne gidder å lukke deg inn. Det regner – det tar 5 minutter – 10 minutter. Du krymper mer. Og ingen forklarer deg noe. Kan det være en annen vei??? Hvem er denne Kafka? Jobber han her?
Etter at varene er kommet på bilen kjører du tilbake til kjørekontoret. Går gjennom samme prosedyre. Summer – døra – trappa – glassluka. Vente på papirene. Vente på din tur i trappa til å komme fram til glassluka. Vente til du får kontakt med noen av de pent kledde. Norwegen. Hvor lenge tar det? Veit ikke! Det står en, to, tre, fire andre sjåfører og venter. I trappa. Ubekvemt. Svære haller – topp moderne – datastyrt – glassvindu – men ikke en stol sjåføren kan sitte på – du kan se damene som jobber her, som lager papirene – og som ikke gidder (eller har tid) til å informere om det tar en halv time – eller fem minutter – eller som ikke veit, og som ikke vil, eller ikke gidder å fortelle deg hvorfor det tar tid. Om det tar to timer kan du sove litt i bilen, men du blir stående å vente – for papirene kan jo komme akkurat nå – og du blir mer og mer sliten – og krymper mer og mer. En herskerteknikk er å late som om du ikke er et menneske, men et dyr. Og det blir mer og mer vanlig i nye terminaler.
Svære skranker som stenger sjåførene – de skitne, uflidde – ute fra kontorfolka -jentene i trange kjoler og sminket ansikt. Ville man behandle en viktig kunde slik? Hvorfor skal folk behandles forskjellig? Har vi ikke samme menneskeverd? Å spørre om en kopp kaffe er nesten som å spørre om en porsjon mat til – for David Copperfield.
99 % manlige sjåfører
For meg handler ikke dette om 99% mannlige sjåfører og 89% kvinnelige befraktere – men om kapitalister som har bygd terminaler med nye strukturer som skal får arbeidere til å føle seg som dyr – og bli vant til å se på seg sjøl som dyr. Og gjerne på befrakterne som fienden. Gjerne på damene som fienden. (Jeg fikk forresten faktisk kaffe. For jeg er ikke noe dyr, jeg er David Copperfield. Og jentene var mennesker de og.)
Halv seks på ettermiddagen kom jeg til Wuppertal, og siste lasteplass, oppsamlingsterminalen. Jeg venta på å få kjøre inn til rampa til klokka halv tolv. Ti på ett var jeg ferdig, femti minutter over midnatt. Det var da jeg leste meldinga om 6 timers dagen på nettet. Jeg lurte på om jeg skulle skrive en liten kommentar, men lot det være. Det kunne fort bli for lett å misforstå. For vi er da ikke mot seks timers dag, selv om det fremdeles er andre kamper som står lenger fremme for oss som er på landeveien.
Og det er fort å snakke forbi hverandre. Fort å bare se de litt overlegne, svinsende og arrogante jentene innefor glassveggen, og IKKE det multinasjonale konsernet som har vedtatt tegningene for bygget, ansatt folka og lagd reglene. Hvor kommer de riktige tanken fra? Man trenger ikke lenger å late som det er demokrati og likeverd. Sovjet – Kina – Albania – alt som minna om arbeidersamfunn er borte. Arbeidere? Bruk og kast! Jeg kjenner INGEN som har kjørt i internasjonal transport som ansatt sjåfør til pensjonsalder – og jeg har vært her i 16 år. En stol, et bord og en kopp kaffi koster penger. Det var i sosialdemokratiets tidsalder vi dreiv med slikt. Nå må vi begynne å tjene penger dere!!! Markedet taler.
Trondheimskonferansen
Likedan er det fort å misforstå motargumentene mot 6-timersdagen. Den grundige debatten dere har hatt i Trondheim, førte blant annet til følgende avsnitt:
«Sekstimersdagen betyr sjølsagt ikke at alle som i dag har kjempet seg til ei tilrettelegging av arbeidstida ut fra spesielle forhold, som f.eks. innen anlegg, oljevirksomhet eller pendlere, ikke skal kunne videreføre slike ordninger. Noe annet vil være å øke stressbelastningene og faktisk gi mindre muligheter for tid til familie, venner og organisasjonsvirksomhet. Men hovedregelen må være en daglig nedkorting av arbeidstida. I denne forbindelse er det svært viktig at kampen for å bevare normalarbeidsdagen (07-17) forsterkes.»
Klokt. Langtransportsjåfører er ikke nevnt, og vi jobber jo selvfølgelig også altfor mye, det er en av de viktigste grunnene til at organisasjonsprosenten er så dårlig. Vi har ikke tid, og er spredd for alle vinder. (Og når vi ikke er tilstede kommer vi ikke med i uttalelsene.) For oss vil det sjølsagt ikke hjelpe stort med 6 timers arbeidsdag hver dag, og derfor trekker nok en del sjåfører på skuldrene av denne debatten. Fint derfor med de kloke orda om unntaka. Med tre uker på, og ei uke hjemme skulle den faglige aktiviteten skyte fart også hos oss. Ei uke på og ei uke av ville vært normalt, men det har de færrest råd til å gjøre frivillig idag.
Jeg skriver for eksempel dette mens jeg sitter på SVG Autohofen i Düsseldorf, med gratis parkering, svær restaurant, dusj og et internasjonalt fellesskap. Uforutsette problemer i dag gjorde at jeg må vente med å laste til i morra. Så jeg har jobba fra 07 til 13. Seks timers dag. Om jeg har «fri» eller er på jobb resten av dagen er en teoretisk debatt. I alle fall har jeg et hus å gå inn i, et sted å spise og tilgang til do. I Oslo har en utenlands sjåfør ikke engang det.
Wuppertal
For meg førte den seine lastinga i Wuppertal fredag natt til at jeg ikke var hjemme før søndag morgen klokka 09, i stedet for lørdag kveld. Grunnen til sein lasting ligger i all hovedsak på penger: «Just in time»-prinsippet betyr at varer produseres seinest mulig, og leveres på avtalt tid, med traileren som lagerplass. Varene kommer til godsterminalen når normalarbeidsdagen er slutt. Terminalen holder få folk på jobb seint på kvelden, for det koster penger. Det koster ingenting at en norsk og en svensk sjåfør står igjen til klokka 01.
Den norske speditøren betaler ingenting når en innleid bil står å venter. Bileieren får betalt pr. kilometer, eller en prosent av innkjørt beløp. Sjåførene har som regel akkord, og ingen betaling for venting – og med lav organisasjonsprosent vil det derfor heller ikke bli noen endring – på ei stund. For oss er derfor arbeidstid tett knytta til lønn – også «strukturelt». Altså ikke bare størrelsen på lønna, men lønnssystemet.
Langtransportsjåførene streika i år for få bort akkord – og innføre gjennomløpende timelønn – fra vi går hjemmefra – til vi kommer hjem – dag og natt. Noen av oss har allerede et slikt system. Da lønner det seg ikke å kjøre lenger enn man har lov til, og da koster det penger å la oss vente – og da kan det bli fortgang og endring. Endringen kommer enten når det koster mer å la oss vente enn å kjøre fra varene, eller når vi er sterke nok til å tvinge gjennom forandringer. Vi trenger strukturer som kan velte byrdene tilbake på dem som skaper dem – vekk fra oss.
Hva gjør det med folk å stå i ei trappeoppgang i det uvisse – kanskje 3 timer å vente på fraktdokumenter? La meg heller si hva det ikke gjør: Det øker ikke sjøltilliten – verken for kvinner eller menn.
Det gjør det heller ikke å sitte under tilhengeren å drite midt i Oslo fordi det ikke finnes en truck stop. For tida får vi «lov» å stå på kaia – etter at havnevesenet satt opp betalingsautomat. 100 kroner døgnet – null service. Og høringsuttalelsene er kommet inn. Det er ikke bare folk i Groruddalen som er mot truck stop der. Gamlebyen er mot at vi skal stå på kaia. De velforeningene som uttaler seg er mot at det skal være TruckStop i sin egen nærhet.
Enda godt å vite at alle er prinsipielt for at vi skal få et sted. Det hjelper utrolig. Det er nesten så det varmer når man står og pisser på kaikanten i minusgrader og sno.
PS: Oslo Havnevesen har nå «innvilga» sjåførene plass på havna i inntil fem nye år, mot en døgnpris på inntil 200 kroner. Når koster det snart like mye som vi fikk i bot tidligere. Lenge Leve Markedet! Statlig profitt på arbeidsfolks nød – kapitalismen i et nøtteskall.