Arkiv for Marxisme-leninisme
1. mai 1970: I lønns- og klassekampens tegn.
Ekstranr. 1970
Våren 1970 har vist et kraftig oppsving i klassekampen over hele Skandinavia. Kapitalismens krise har skjerpet klassemotsetningene og arbeiderklassen har i stadig sterkere grad fått føle presset av monopolkapitalens statsmakt. Den tilspissede situasjonen har imidlertid også lagt grunnen for økt politisk bevissthet innen arbeiderklassen. Dette bekreftes ikke minst ved at arbeiderne river seg løs fra LO-pampenes grep, og ikke lenger stilltiende godtar urettferdigheten og utbyttinga i samarbeidets navn,men reiser kamp en mot klassesamarbeidet og monopolkapitalen. Arbeiderklassen har også vist at den er klar til å ta kampen opp mot økt økonomisk utbytting.
Hilsen til de ungarske arbeidere
Nr 2 1970
Den 22. april er det 100 år siden Lenin ble født, og som innledning til feiringen av den store minnedagen bringer vi her Lenins hilsen til de ungarske arbeidere etter den proletariske ungarske rådsrepublikk var blitt opprettet 21. mars 1919. Samtidig som brevet er et solidarisk håndslag og gir uttrykk for Lenins beundring for det ungarske proletariatets revolusjonære verk, er det også en leksjon i revolusjonens lærdommer, om de teoretiske prinsipper som aldri må brytes om kampen skal føres fram til seier.
NKPs prinsipp-program—et forræderi mot arbeiderklassen
Nr 2 1970
Helt siden marxismen ble den dominerende retning innenfor den revolusjonære arbeiderbevegelsen har det funnet sted kamper mellom marxister og revisjonister. Dette gjelder nasjonalt, innenfor de enkelte partier, som internasjonalt. Vi er i dag inne i den tredje av disse store kampene. Den første var kampen som Lenin førte mot Eduard Bernstein, Karl Kautsky og andre renegater innafor den annen Internasjonale. Den andre store diskusjonen var kampen som alle verdens kommunister, ledet av Stalin, førte mot Lev Trotskij, Nikolaj Bukharin og andre «venstre»-eventyrere og høyreopportunister. Felles for disse to debattene var at de beriket og utviklet marxismen og brakte den opp på et nytt trinn. Leninismen fødtes i kampen mot den annen internasjonale. Stalin forsvarte leninismen og utviklet marxismen-leninismens teori og taktikk under den proletariske revolusjon og proletariatets diktaturs epoke. Ingen av disse debattene svekket marxismen, slik revisjonistene hevdet.
Utdrag fra Vladimir Lenins «Den proletariske revolusjons militærprogram»
Nr 2 1970
Først etter at vi har styrtet borgerskapet i hele verden, definitivt beseiret og ekspropiert det, ikke bare i ett land, men i hele verden, først da vil kriger bli umulige.
Sannheten om «stalinistene» i Finland
Nr 2 1970
Borgerpressa har ofret stor spalteplass på splittelsen i det finske revisjonistpartiet, Finlands kommunistiske parti (FKP). Blant annet er den såkalte opposisjonen blitt omtalt som «stalinister».
Revisjonistiske krampetrekninger
Nr 2 1970
Utgivelsen av Røde Fane er dømt som fraksjonsvirksomhet!
Uttalelsen om dette ble etter siste sentralstyremøte i Norges Kommunistiske Parti (NKP) lagt fram av distriktsstyret i Oslo/Akershus på et felles medlemsmøte den 27. januar 1970. Vedtaket fikk imidlertid langt fra den tilslutning som partiledelsen hadde håpet. Fra Røde Fanes redaksjonskollektiv ble det satt fram et motforslag hvor det blant annet. het at ethvert angrep på Røde Fane er angrep på kommunistene i partiet—og ved avstemningen sluttet 35 partimedlemmer opp om Røde Fanes forslag, 54 opp om distriktsstyrets, mens endel av møtedeltagerne avholdt seg fra å stemme.
Utdrag fra Vladimir Lenins «Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky»
Nr 2 1970
Proletariatets revolusjonære diktatur er en makt som er vunnet og holdes ved like av proletariatets vold mot borgerskapet, en makt som ikke er bundet av noen lover.
Forsøk på begrensning av klassekampen
Nr. 1 1970
«For en idyllisk plan: å ville virkeliggjøre sosialismen gjennom den parlamentarisk vei, ved et enkelt flertallsvedtak! Det er bare synd at denne lyseblå fantasi fra innbildningens verden ilske engang regner med de historiske erfaringer fra den borgerlige revolusjon, for ikke å snakke om den proletariske revolusjons egenart.»
— Rosa Luxemburg i Die Rote Fahne, 17. desember 1918.
Europeisk sikkerhetspakt?
Nr. 1 1970
Bakgrunnen for den sørgerlige utviklinga i Europa etter siste verdenskrig er jo at nazismen, denne monopolkapitalismens giftblomst, selvfølgelig langt fra var heilt rykka opp med rota. Etter noen halvhjerta forsøk i USA på å legge om krigsproduksjonen, som hadde vært så uhyggelig lukrativ, til fredsproduksjon, ble slagordet «heller krig enn krise»—som henspiller på den store krisa i 1929 og de par følgende år—allment godtatt av de ledende stats- og industrimenn. Dermed blei roret også lagt om i det okkuperte Vest-Tyskland, fra denazifisering til favorisering av nazister og først og fremst av den største krigsforbryteren som var blitt dumt i Nürnberg: rustningskapitalen. Og for igjen å få fart på den blei det gamle spøkelse kommunismen, igjen manet fram.
Fellesuttalelse fra Kristiansand KUL og SUF (m-I)
Nr. 1 1970
Kristiansand Kommunistiske Ungdomslag og Kristiansand Sosialistiske Ungdomsforbund (m-l) er arbeiderungdommens, skoleelevenes og studentenes kommunistiske ungdomsorganisasjoner. Laga har marxismen-leninismen-Mao Tse-tungs tenking som sitt teoretiske grunnlag og rettesnor. Mao Tse-tungs tenking er marximsen-leninismen i den epoken da imperialismen går sitt fullstendige sammenbrudd i møte, og sosialismen går mot verdensomspennende seier.
NATO og skolen (II)
Nr. 2 1969
En upolitisk eller apolitisk skole er og blir en fiksjon. Hva enten det gjelder et reaksjonært (imperialistisk) eller et progressivt, et kapitalistisk eller sosialistisk styre, vil skolen alltid bli brukt som det viktigste middel til å forme de borgere det ønsker. Et systemskifte vil derfor alltid gi særutslag i skolen, øyeblikkelig når folket overtar, langsommere og lumskere når reaksjonen setter inn. Reaksjonen skjuler alltid sitt ansikt lengst mulig. Marx sier et sted at for å få en bedre skole må man ha et bedre samfunn, men for å få et bedre samfunn, trenger man en bedre skole. De to, skole og samfunn, henger uløselig sammen. Sovjetrepublikken var bare noen uker gammel da Lenin sendte ut sitt dekret om organiseringa av skolevesenet. Hans annet dekret gjaldt som kjent freden. Overalt hvor folket har overtatt makta, har deres første tanke vært å skaffe seg opplysning, avskaffe analfabetismen. Det gjelder Pariserkommunen, ca. tredve år tidligere, under borgerkrigen i Spania, revolusjonen i Kina, ikke minst, frigjøringskrigen i Vietnam. Folkenes frigjøring følges av tankens frigjøring. Den frie mennesketanken er framskrittets beste venn og forbundsfelle mens den er reaksjonens farligste fiende. Skolen, dens form og innhold, dens mål og midler, er derfor den sikreste målestokk på graden av demokratiet i et land.
RØDE FANE
Nr. 1 1969
Med dette presenterer vi første nummer av Røde Fane og dermed er en gammel plan i distriktet realisert. Det er vårt håp at Røde Fane skal bli et våpen i kampen mot den velferdsideologi som preger vårt samfunn.
NATO i skolen — skolen i NATO
Nr. 1 1969
En av de ting alle syntes å være enige om etter den andre verdenskrig, var at det skulle bli slutt på alt hemmelig diplomati, all «hysj-hysj» politikk og «ikke et ord i avisen». Men det varte ikke lenge, som kjent, og siden har det her i vest, i NATO og de øvrige kapitalistiske og imperialistiske organisasjoner vi er med i, tvert imot vært massenes bevisstløshet som har vært statenes og regjeringenes styrke. Et typisk eksempel på hvordan denne bevisstløsheten er blitt pleiet og styrket, er slike slagere i radio og TV som «La oss sende utenrikspolitikken dit den hører hjemme», «Det som skjer det skjer», etc. Og så koser vi oss i kosekroken.
Oppfordring til å gjøre opprør!
Nr. 1 1969
Den spissfindige og vedvarende tendens i Reidar T. Larsens (RTL) artikler rettet mot den radikaliserte ungdomsbevegelse i sin alminnelighet og Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) ledelsen i særdeleshet har framprovosert en helt nødvendig debatt også i vår partipresse.
Det revisjonistiske «ALTERNATIV»
Nr. 1 1969
ALTERNATIV, Norges kommunistiske partis (NKP) forslag til arbeidsprogram foreligger nå i trykt utgave etter behandling på siste landsmøte, og skal vedtas på en landskonferanse april 1969. Et arbeidsprogram for et parti med marxismen-leninismen på programmet er sjølsagt et viktig dokument som det må stilles store krav til. Programmets viktighet understrekes også fordi det skal være et «program som kan samle alle venstekrefter i landet.» Det er følgelig en offentlig oppheist fane, som skal tjene til veiviser for partiets og arbeiderklassens kamp. Derfor må det klart angi de betingelser vi arbeider under, forutsetningene for kampen. Det må virke mobiliserende i arbeiderklassens kamp for sine krav og det må vise veien fram til målet, den sosialistiske revolusjon, proletariatets diktatur, kommunismen.
Om det anti-imperialistiske arbeidet
Nr. 1 1969
De seinere års anti-imperialistiske kamp, det som tidligere litt feilaktig ble kalt for «fredsarbeid», er i det alt vesentlige blitt konsentrert om støtten til Vietnams folk. Årsaken ligger ganske nær: det vietnamesiske folks frigjøringskamp mot den amerikanske imperialismen fyller alle med respekt, samtidig som den viser veien og representerer håpet for alle verdens undertrykte folk og nasjoner som vil riste av seg imperialismens åk.
Revisjonismens krise
Nr. 1 1969
Innmarsjen i Tsjekkoslovakia har meget tydelig avslørt revisjonismens krise. Den revisjonistiske herskerklikken i Kreml har fullstendig mistet kontrollen over utviklingen. I det ene øyeblikket fordømmes Dubček som en «revisjonist som oppmuntrer til kontrarevolusjon», i neste øyeblikk forhandler man seg fram til et kompromiss hvor Dubček fortsetter som partileder. Sovjetunionen har nære forbindelser og stor handel med Vest-Tyskland, Tsjekkoslovakia anklages for det samme. Regjeringen i Vest-Tyskland og USA er blant de første som får offisiell underretning om at invasjonen er i gang. President Lyndon B. Johnson ble offisielt underrettet allerede før invasjonen var skikkelig i gang. Forvirringen er tilsynelatende fullstendig.
Sovjet-revisjonismen
Nr. 1 1969
På Sovjet-Unionens Kommunistiske Partis (SUKP) kongress i 1961 ga Nikita Krustsjov tilkjenne at det ikke lengre eksisterte antagonistiske klasser i Sovjet-Unionen. Klassekampen hadde derfor opphørt og innen kort tid skulle Sovjet-Unionen bli det første land som nådde det klasseløse samfunns epoke. Den nye tilstanden, sa han, hadde gitt anledning til forandre den innenriks- og utenrikspolitikken som Sovjet-Unionen til da hadde fulgt. Helt siden den 20. partkongressen i 1956 hadde Sovjet-lederne gradvis presentert en ny politikk og på den 22. partikongress ble den satt i system. Hvordan så dette systemet ut? Hvilke kjennetegn hadde det? La oss undersøke den historiske utvikling fra 1956.