Europeisk sikkerhetspakt?

Av Line Dedichen

1970-01

Bakgrunnen for den sørgerlige utviklinga i Europa etter siste verdenskrig er jo at nazismen, denne monopolkapitalismens giftblomst, selvfølgelig langt fra var heilt rykka opp med rota. Etter noen halvhjerta forsøk i USA på å legge om krigsproduksjonen, som hadde vært så uhyggelig lukrativ, til fredsproduksjon, ble slagordet «heller krig enn krise»—som henspiller på den store krisa i 1929 og de par følgende år—allment godtatt av de ledende stats- og industrimenn. Dermed blei roret også lagt om i det okkuperte Vest-Tyskland, fra denazifisering til favorisering av nazister og først og fremst av den største krigsforbryteren som var blitt dumt i Nürnberg: rustningskapitalen. Og for igjen å få fart på den blei det gamle spøkelse kommunismen, igjen manet fram. I et telegram til de amerikanske ambassadorer i Vest-Europa gjengitt i The New York Times den 7. januar 1951, heter det: «Den antikommunistiske propaganda-offensiven må settes i gang snarest mulig (…) For at opinionen skal bli overbevist om at det er nødvendig å gjenoppruste, må denne opinionen bli skremt. Det er følgelig nødvendig å skremme den hurtigst mulig.»[1] Det som ga denne giftspredning den beste grobunn i Europa, var marshallhjelpa som framstillte USA som den rike og snille onkel Sam som hjalp sine fattige slektninger, men bare i vest. De som hadde vært godtroende nok til å vente at USA ville rekke den mest medtatte av sine allierte, Sovjetunionen, en hjelpende hånd, blei dypt skuffa. I stedet kom jo Trumannplanen, med «hjelp» til Grekenland og Tyrkia. Når Sovjetunionen avslo Marshallhjelpa, sammen med de øvrige sosialistiske land, var det jo på grunn av de jævlige betingelsene som var knytta til den og som da også har gjort mottakerlanda fullstendig avhengig av «giveren».

Så fulgte NATO, så å si «av seg selv», som Hallvard Lange sa, det var jo også hensikten, og Sovjetunionen blei nærmest stempla som «krigsforbryter», slik Kina blei det etter Koreakrigen. I 1955 blei så Forbundsrepublikken, som var blitt oppretta i 1949, med i NATO, og skulle bli gjenopprusta—det var blitt nødvendig etter Koreakrigen, het det. Den hadde nemlig vist hvor farlig kommunismen var som ide, ca. 2500 amerikanske soldater var blitt «smitta» under fangenskap!

Først da Vest-Tyskland var blitt medlem av NATO i 1955, blei Warsawapakta oppretta, og kløyvinga av Europa i to blokker med hver sitt forsvarssystem, var et faktum. Som svar på opprettelsen av Forbundsrepublikken, var Den Tyske Demokratiske Republikk (DDR) blitt etablert, og grensa mellom de to antagonistiske deler av Europa gikk altså tvers igjennom Tyskland. Men den gikk også tvers gjennom Berlin, som ligger langt inne i DDR, og det har i høy grad bidratt til å komplisere forholdet mellom øst og vest. Berlin er jo hovedstaden i DDR, men Forbundsrepublikken gjør krav på Vest-Berlin som en del av republikken og har utnytta den etter beste evne—og den har ikke vært liten—til å organisere spionasje og sabotasje, undergravingsvirksomhet, i øst. Og ikke minst til økonomisk utbytting av Øst-Berlin og DDR ved hjelp av valutasvindel. Dette blei det først satt en stopper for med «Muren» i 1964, et høyst nødvendig tiltak som vakte enorm moralsk forargelse i vest som en uhørt krenkelse av «friheten»

CIAs filial i Vest-Berlin, Gehlens spionasje- og sabotasjesentral har vært utgangspunktet for de såkalte «nasjonale opprør» mot «Diktaturet» i øst. Først i Vest-Berlin i 1954, så i Poznan i Polen og i Ungarn i 1956, som nær hadde lyktes. Vest-Tyskland har nok også en god del av «æren» for den utglidninga som fant sted under Alexander Dubček i Tsjekkoslovakia og som Sovjetunionen, ut fra sine nye sosial-imperialistiske interesser satte en stopper for.

Men hvordan hadde nå Sovjetunionen i mellomtida utvikla seg? Sovjetunionen hadde hele tida kjempa iherdig, men mer og mer forgjeves mot den farlige utviklinga i vest og hadde blant annet foreslått en sikkerhetsavtale, men da mellom de allierte mot deres felles fiende som igjen lot til å ta sikte på en—tredje—verdenskrig. Men jo mer Sovjetunionen forsøkte å snakke fornuft, jo mer økte ufornufta i vest, der monopolkapitalen stadig mer konsoliderte sine stillinger. Som en kuriositet kan nevnes at så seint som året før vi fikk NATO, hadde England, Benelux-landa og Frankrike inngått en «sikkerhetsavtale» med henblikk på eventuell ny aggresjon fra Tysklands side, men altså uten Sovjetunionen. Så var det også slutt med motstanden, og vi fikk Det europeiske økonomiske fellesskap (EØS), Romatraktaten og hele «kostebinderiet» som mer og mer lenka Vest-Europa til imperialismens og monopolkapitalismens stridsvogn.

Etter Stalins død, i 1953, satte det tøværet inn i Sovjetunionen som man i vest venta på og samtidig økte naturligvis vestmaktene sin undergravingsvirksomhet. Det «funksjonalistiske» borgerskapet som hadde vokst fram under Stalin, var meget mottakelig for korrupsjon og smiger, samt ideer, fra vest. Stalin hadde forgjeves forsøkt å bruke byråkratiet mot byråkratiet. Nå etter hans død, kunne det i ro og mak utbygge sine stillinger. Men det var først Khrusjtsjov som tok skrittet fullt ut og beslutta å ta «ondet» ved rota og fjerne sjølve grunnlaget for all mistillit fra vest: kommunismen sjøl. Som Liu Shao-shi i Kina, var han kommet fram til at kapitalismen nok var den beste samfunnsforma, dersom man ville ha framgang i næringslivet og konkurrere med USA i makt og velde. På den 20. partikongress i 1956 velta som kjent Khrusjtsjov både Stalin og kommunismen på historiens skraphaug—trodde han. Men der tok han skammelig feil. Både Stalin og kommunismen, marxismen-leninismen—lever i dag i beste velgående i folkets hjerter først og fremst i Kina og Albania, men også i Sovjetunionen sjøl og i de mange marxist-leninistiske grupper og partier som finnes hele verden over, og vel i samtlige europeiske land. Mens lederne i Sovjetunionen driver maskepi med USA og de øvrige monopolkapitalistiske land over hodene på det sovjetiske folk som de har fratatt all makt. Det er lenge siden nå at det het «all makt til sovjetene»!

Lederne og den nye overklassen i Sovjetunionen har nå de samme interessene som borgerskapet og monopolkapitalistene i vest: å bevare makta og holde folket nede i mest mulig uvitenhet og lydighet. Det er nok dette den europeiske Sikkerhetspakta skal hjelpe dem med. De vil ha grensene i Europa sikra, for de stoler ikke lenger helt på sine partnere i østblokka, og dessuten—det aller viktigste—de vil ha ryggen fri når de eventuelt vender seg mot Kina, som «truer» Sovjetunionen for så vidt som det har overtatt rollen som den ledende kraft i bevegelsen for verdensrevolusjonen. Det var en gang at Sovjetunionen—i sin glanstid—«trua» monopolkapitalismen ved sin blotte eksistens, på grunn av den tiltrekkingskraft kommunismen, marxismen-leninismen, utøvde på verdens folk. Den er det i dag Kina som utøver. Men dersom Sovjetunionen tror at det skal bli «en rask liten krig» mot Kina, som USA innbilte seg da de starta krigen i Korea, så vil de snart merke at de har forregna seg. For dersom det ledende skikt i Sovjetunionen skulle ta et så vanvittig skritt som å angripe Kina, ville de lide let mest forsmedelige nederlag, både på den ytre og indre front. Mao Tse-tung har ;agt om krigen at enten kan en revolusjon forhindre en krig, eller krigen vil føre til evolusjon. Det sovjetiske folk vil sikkert sørge for at det første blir tilfelle.

Men så var det denne sikkerhetspakta da, som Sovjetunionen har foreslått inngått. Først i dag er forholda lagt slik til rette at det kan se ut som øst og vest i hvert fall kan komme sammen til drøftinger. Og den diplomatiske virksomhet er livlig. I første uke av desember var det tre møter som mer eller mindre sto i forbindelse med denne sikkerhetspakta. Det var for det første møte i Moskva mellom de østeuropeiske lederne, og så møtet i Haag mellom EØS-landa og endelig motet i Brussel i Atlanterhavsrådet. For å ta det første først: Det strategiske ømme punkt er jo forholdet mellom Øst- og Vest-Tyskland. DDRs Walter Ulbricht var da også kommet 48 timer i forvegen til Moskva. Han mener, og vel med rette, at han som har «den store stygge ulven» like utafor og til og med inne i sitt eget land, er den som best vet hvor farlig den—fremdeles?—er, og at de øvrige øst-stater derfor må høre på han. På den annen side gjelder det å få Vest-Tyskland til å gå med på å sitte ved samme bord og delta på like fot med Øst-Tyskland, og det later til at Sovjetunionen har fått Walter Ulbricht med på at dette får greie seg i første omgang, for i mangel av en «de jure» anerkjennelse av DDR, blir det jo en slags «de facto» anerkjennelse.

Første punkt på dagsorden for møtet i Helsinki? Det er ikke fritt for at vestmaktene mildest talt stusser når de hører Sovjetunionen, og det til og med i Praha, uten å blunke, foreslå som første punkt: «Avkall på bruk av makt eller trussel om bruk av makt i forholdet mellom europeiske stater, anerkjenning av hvert lands likeverd, nasjonale suverenitet og territoriale integritet.» Et av formålene med sikkerhetspakta, mener de, må være at det som hendte i Tsjekkoslovakia ikke kan gjenta seg.

Men de har mulig grunn til å feie for sin egen dør. For på et reint militært møte under forhandlingene i Haag, der Frankrike ikke var med, blei den defensive bruk av taktiske kjernefysiske våpen godkjent. Fra amerikansk kilde blei det presisert at første trinn i opptrappinga, i tilfelle av angrep, ville være å sette i gang beskyting med kjernefysisk artilleri av flyplasser, tilførselsveger og ansamlinger av troppestyrker, og deres materialdepoi.er. Samtidig ville de «allierte» kunne bli (for)ledet til å avskyte «kjernefysiske varselskudd» i østersjøen, svartehavet og til og med i lufta over Øst-Europa. Den som førte ordet, NATOS generalsekretær Manlio Brosio het han, syntes noe betenkt i følge Le Monde da han blei spurt om ikke de opprinnelige mål for et slikt motangrep var DDR, og om ikke Forbundsrepublikken hadde gitt uttrykk for sterke betenkeligheter. Men—fremdeles i følge Le Monde—de fleste eksperter skal være enige om at målene uten tvil befinner seg på områder beliggende umiddelbart over skillelinja mellom øst- og vest-troppene. Så blei man enige om at det skulle være minst tre fingre som skulle trykke på knappene, en fra det landet der utskytinga fant sted, en fra landet som eide rakettene, og en fra det som eide atomladningene. Ettersom det pro tempore er bare USA som har de siste, er det klart at anvendelsen av taktiske atomvåpen som svar på et eventuelt angrep (eller en provokasjon?) utelukkende avhenger av USA. USAs og Kanadas deltagelse i forhandlingene om en europeisk sikkerhetspakt, er en forutsetning for at vestmaktene skal delta. Det er tale om en «gjensidig og balansert reduksjon av styrkene i Europa», men hva med Amerika? Og hva med rustningskapitalen som fremdeles utvilsomt er selve grunnlaget for hele næringslivet i USA, som president Dwight Eisenhower sa under en valgtale. Og i Vest-Tyskland? Og endelig, hva med Sovjetunionen?

Punkt 2 på dagsordenen, også foreslått av øst, på det samme møte i Prahs; en utvidelse av de kommerrsielle, økonomiske og teknisk-vitenskapelige forbindelsene mellom de europeiske land. Man kan her legge merke til at de kulturelle forbindelsene ikke blir nevnt, formodentlig av frykt for deres «undergravende» innflytelse, mens de tvert imot figurerer i første rekke fra vestlig hold, der det så uskyldsblått hevdes at kultur og politikk er to helt forskjellige ting. Praksis viser jo noe annet, både i vest og øst, for ikke å snakke om Kina og Albania der de har gjort det eneste riktige: tatt konsekvensen av den sosial-politiske omveltning og gjennomført en kulturrevolusjon.

De fleste observatører later til å være enige om at det vil ta år og dag før øst og vest vil møtes, selv om det ikke behøver å bety aldri, som Rudyard Kipling spådde i de berømte linjer: «East is east and west is west and never the twain shall meet». Det er jo nemlig ikke spørsmål om øst eller vest, men om forskjellige sosiale og økonomiske systemer. Tidligere, ja faktisk inntil den 20. kongress, var interessene i øst og vest like motsatte som dem mellom arbeidskjøpere og arbeidstakere. Deres felles interesse under krigen i å bekjempe nazismen, viste seg jo å ha vært en sørgelig misforståelse.

Når nå en europeisk sikkerhetspakt skal sikre interessene såvel i øst som i vest, er de da blitt felles for alle folk i alle landa? Selvfølgelig ikke. I vest vet vi jo viss interesser som skal sikres: det er monopolenes, det er kapitalismens, imperialismens interesser, mot folkenes, arbeidernes interesser. Det er ikke noe nytt. Men at Sovjetunionen søker den samme beskyttelse, for de samme interessene og mot de samme, det er sørgelig nytt, spesielt for alle arbeidere av den gamle skole som er blitt flaska opp i troen på Sovjetunionen som det første og førende sosialistiske land. For dem lyder det meget plausibelt at Sovjetunionen vil sikre freden i Europa. Sosialismen har ingen bruk for krig, slik kapitalismen har det, som «bærer krigen i seg som tordenskyen lynet». Alle mennesker ønsker fred. Selv etter okkupasjonen i Tsjekkoslovakia, nekter de å tro at Sovjetunionen skal være blitt sosial-imperialistisk. Mange europeiske arbeidere, blant dem de norske, nærer også andre illusjoner. I fjor sommer var jeg tolk for en fransk fagforeningspamp. Det var like etter mai/juni «revolusjonen» i Frankrike. Da kom det fram i løpet av samtalen at vedkommende norske fagforeningspamper så fram til Romatraktaten med de storste forventninger, og det var den alminnelige holdning, mente de. Da skulle alle arbeidere i Europa stå sammen og da skulle de ta knekken på arbeidskjøpera! Romatraktaten tar blant annet som kjent, sikte på å la arbeidskrafta sirkulere like fritt som penga, så den kan settes inn der det trengs og for eksempel trykke lønningene. Det er klart at det er i arbeidskjøpernes interesse at arbeiderne blir rotløse, at de «ikke har noe fedreland» som Marx skal ha sagt. Men det er en sitatforfalskning. Marx la nemlig til: «de må erobre det». I dag kan det ikke tenkes noen revolusjon som ikke samtidig er en kamp for nasjonal frigjøring og uavhengighet—enhver revolusjon må i dag være anti-imperialistisk, rettet mot såvel sosial-imperialismen som mot kapital-imperialismen. Når disse to går i spann for å opprette en europeisk sikkerhetspakt, må man spørre: sikkerhet for hvem, mot hvem? Og da kan svaret på det siste bare være: mot arbeidera, såvel i vest som i øst. En slik pakt blir enda mye farligere enn både NATO og Romatraktaten tilsammen.

Referanser.

  1. Denne skremselsagitasjonen førte blant annet til justismordet på Ethel og Julius Rusenberg, et justismord som blei begått på nytt i norsk radio i desember måned. Jeg har hittil ikke sett at noen har protestert mot dette flagrante tegn på amerikansk fjernstyring av norsk radio.