Gnist

Sovjet-revisjonismen

Av Kurt Wickmann

1969-01

---

Redaksjonens kommentar:

Mange blir rett og slett forbanna over å se et slikt tittelhode, delvis fordi den internasjonale arbeiderklasse i alle år har vært vant til å se Sovjetunionen også Sovjetpartiet (SUKP) som den ufeilbarlige avantgarden og har derfor ikke sett–eller vil se–den revisjonistiske karakteren i de nye toner som har klinget falskt fra ledelsen i SUKP, siden den 20. partikongress. Delvis fordi denne revisjonisme, skjønt gammel i innhold, er svært godt kamuflert innhyldet som den er i kamp mot «persondyrkelsen» og i Lenins navn. Det har defor vært en lang og vanskelig prosess for ærlige marxist-leninister å gjennomskue denne «den moderne revisjonisme», hvis avsløring først og fremt må tilskrives det kinesiske og albanske kommunister. Men på tross av dette er det likevel ytterst lite av konkrete fakta som er tilgjengelig for norske arbeidere. Det mange spontant-og mer eller mindre bevisst-har skjønt har vi ikke evnet å uttrykke, og forklare og bevise. Men etterhvert kommer forklaringen og bevisene fram. Hvordan kan Sovjet-revisjonismen være av interesse for norske arbeidere? Fordi Sovjet-revisjonismen gjennspeiler seg og er grunnlaget for revisjonismen i Norges kommunistiske parti (NKP). Med andre ord: for å forstå og forklare revisjonismen i NKP må vi forklare revisjonismen i Sovjet.

«I kamp mot hvilke fiender innen for arbeiderbevegelsen har bolsjevismen utviklet, styrket og stålsatt seg? For det første og framfor alt i kamp mot opportunismen (…) I utlandet er det ennå alt for lite kjent at bolsjevismen har vokst fram, har utviklet og stålsatt seg i en mangeårig kamp mot den småborgerlige revolusjonisme (…) Denne revolusjonismens ubestandighet, dens ufruktbarhethet, den egenskap ved den at den hurtig slår om til ydmykhet, sløvhet, fantasteri eller endog til vill begeistring over den ene eller den andre borgerlige motstrømning–alt dette er alminnelig kjent. Men den teoretiske, abstrakte erkjennelse av disse sannheter befrir på ingen måte de revolusjonære partier fra de gamle feil, som alltid opptrer ved uventet foranledning, i litt nyere form, i tidligere ukjente forkledninger eller omgivelser, under orginale–mer eller mindre organiale–omstendigheter.»
— Vladimir Lenin i Radikalismen, kommunismens barnesykdom.^[1]

Hva befrier da de revolusjonære partier fra disse gamle feil? Først og fremst i kamp mot disse feilene. Hvorfor er det nødvendig å befri de revolusjonære partier for disse feilene? Fordi det revolusjonære partiet må være et effektivt redskap i arbeiderklassens hender, og det går nå engang ikke an å bruke en spade eller en hakke effektivt når skaftet er brekt. Hvorfor er «skaftet» på det revolusjonære redskapet «brukket»? Fordi hvis man bruker et redskap for eksempel. en spade på gal måte og har «makt» til det, da brekker skaftet, denne vitale delen på spaden. Hvilke vitale deler er det da som er «brekt» ved det revolusjonære partiet? For det første kaster det revolusjonære partiet blår i øynene på arbeiderklassen, og innbiller den at sosialismen kan oppnås gjennom «flertallsvedtak» i Stortinget (teorien om fredlig overgang). Endog at «fredlig sameksistens….øker mulighetene for en fredlig overgang til sosialismen».^[2] Med andre ord innbiller de oss at storkapitalen vil bøye seg for et stortingsflertall og gi avkall på å bruke de maktmidler, både uten- og innenlandske, som den har til disposisjon for å avverge det mest fryktede og hatede den kjenner. (De norske kapitalister er jo så snille). For det andre gjennom tesene om at etter arbeiderklassens «parlamentariske makterobringer» bortfaller klassene og derfor klassekampen, og sosialismen kan bygges ved hjelp av «hele folkets stat», uten «proletariatets [de eiendomsløses] revolusjonære diktatur».

Alt dette er vesentlige spørsmål og ingen kan formulere bedre svar på dem enn Lenin sjøl:

«Det blir sagt og skrevet meget ofte at hovedsaken i Marx' lære er klassekampen. Men det er ikke riktig. Og denne usannheten fører svært ofte til opportunistisk forvrengning av marxismen, forfalskning av den på en slik måte at den blir akseptabel for borgerskapet. For læren om klassekampen ble ikke skapt av Marx, men av borgerskapet før Marx, og alminnelig talt er den akseptabel for borgerskapet. Den som bare anerkjenner klassekampen, han er ennå ikke marxist, han kan fremdeles befinne seg innenfor rammen for den borgerlige tenkning og den borgerlige politikk. Og innskrenke marxismen til læren om klassekampen betyr å beskjære marxismen, forvrenge den, redusere den til noe som er akseptabel for for borgerskapet. Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur. Dette er den dypeste forskjell mellom marxisten og den vanlige små (såvel som stor-borgeren). Dette må være prøvesteinen for den virkelige forståelse og anerkjennelse av marxismen. Og det er ikke noe rart i at da Europas historie stilte arbeiderklassen ansikt til ansikt med dette spørsmål i praksis, da viste det seg at ikke bare alle opportunister og reformister, men også alle kautskyanere [folk som vakler mellom marxismen og reformismen] var ynkelige filister og småborgerlige demokrater, som tar avstand fra proletariatets diktatur."
— Vladimir Lenin i Staten og revolusjonen .^[3]

«(…) opportunismen utstrekker ikke anerkjennelsen av klassekampen til det som er hovedsaken, til overgangsperioden fra kapitalismen til kommunismen, til perioden da borgerskapet blir styrtet og fullstendig tilintetgjort, men stanser opp foran den. I virkeligheten er denne perioden uungåelig en periode av makeløst voldsom klassekamp i makeløst skjerpete former, og følgelig må også staten i denne perioden uungåelig være en stat som er demokratisk på en ny måte [for proletariatet og de eiendomsløse i det heletatt] og diktatorisk på en ny måte [mot borgerskapet].»
— Vladimir Lenin i Staten og revolusjonen.^[4]

«Proletariatets diktatur er den mest offerkrevende, mest skånselløse krig som den nye klasse fører mot en mektigere fiende, mot borgerskapet, hvis motstand er blitt tidobbelet ved dets omstyrting [selv bare i et enkelt land] og hvis makt ikke bare består i den internasjonale kapitals makt, i styrken og seigheten i borgerskapet internasjonale forbindelser, men også i vanens makt, i småproduksjonens makt. For småbedrifter finnes det dessverre ennå overmåte mange av i verden, men småbedriftene avler kapitalisme og borgerskap uavbrutt, daglig, hver time, spontant og i masseomfang. Av alle disse grunner er proletariatets diktatur nødvendig og seieren over borgerskapet umulig uten on lang , seig. fortvilet kamp på liv og død–en kamp som krever utholdenhet, disiplin, karakterstyrke, urukkelighet og en enhetlig vilje.»
— Vladimir Lenin i Radikalismen, kommunismens barnesykdom.^[5]

«(…) disse utfall er berettiget for såvidt som folkestaten er en likestor meningsløshet og et like stort avvik fra sosialismen som den frie folkestaten».
— Vladimir Lenin i Staten og revolusjonen.^[6]

---

På Sovjet-Unionens Kommunistiske Partis (SUKP) kongress i 1961 ga Nikita Krustsjov tilkjenne at det ikke lengre eksisterte antagonistiske klasser i Sovjet-Unionen. Klassekampen hadde derfor opphørt og innen kort tid skulle Sovjet-Unionen bli det første land som nådde det klasseløse samfunns epoke. Den nye tilstanden, sa han, hadde gitt anledning til forandre den innenriks- og utenrikspolitikken som Sovjet-Unionen til da hadde fulgt. Helt siden den 20. partkongressen i 1956 hadde Sovjet-lederne gradvis presentert en ny politikk og på den 22. partikongress ble den satt i system. Hvordan så dette systemet ut? Hvilke kjennetegn hadde det? La oss undersøke den historiske utvikling fra 1956.

På den 22. partikongressen begynte SUKPs ledere å framlegge ei linje som i mange viktige prinsippspøromål avvek fra marxismen-leninismen. Under påskudd av å «bekjempe personkulten» holdt Krustsjov en hemmelig tale der han heftig angrep Stalin. Ifølge Krustsjov hadde sovjetfolket under Stalin levet i en stadig skrekk for «terror og vilkårlighet», derfor ble Stalins ledelse «en alvorlig hindring på den sosialistiske utviklingens vei». Angrepet på Stalin var uforsonlig, og var ikke blitt innledet av noen debatt hverken innenfor SUKP eller med andre kommunistiske partier tross at spørsmålet om Stalin var av største viktighet og at forholdet til Stalin alltid var ei skillelinja mellom ekte og falske revolusjonære. Hva var da formålet med angrepet? Med angrepet ville Krustsjov tilintetgjøre staten og Stalins linje i spørsmålet om den sosialistiske oppbygging, tilsværte proletariatets diktatur og angripe de erfaringer som den kommunistiske bevegelse hadde samlet gjennom mer enn 30 år. Angrepet hadde videre til formål å erstatte Stalins marxist-leninistiske linje med Krustsjovs revisjonistiske. Det ble innleiinga for Sovjet-lederne til å framføre ei revisjonistisk linje på ytterligere to punkter, nemlig i spørsmålet om den «fredelige sameksistensen» og i spørsmålet om den «parlamentariske» eller den revolusjonære veien.

Med den fredelige sameksistensens politikk hadde Sovjet-ledene til hensikt å «samarbeide med dem [USA] for fred og internasjonal trygghet, men også samarbeid på de økonomiske og kulturelle områder». Krustsjov anerkjente USAs president for å være en mann som hadde et oppriktig ønske om fred. Med slik tale ville Krustsjov berede grunnen for den samme myten som de imperialistiske lederne sprer for å blande bort kortene, nemlig at verdensfreden er mulig tross imperialismens krigerske natur og at krig bare er «ufrivillige mistak» under imperialismens utvikling. Krustsjov angrep og reviderte dermed på alle vesentlige punkter Lenins teorier om imperialismen.

Gjennom å underordne all politikk den almenne linja for fredelig sameksistens tok Krustsjov-klikken avstand fra revolusjonens vei i de kapitalistiske land. Det innebar en utvetydig revisjon av en av marxismens hovedteser, spørsmålet om staten og revolusjonen.

---

Sovjet-lederne støtte umiddelbart på motstand. Så snart innholdet i den hemmelige talen var blitt kjent økte kravene fra massen av partimedlemmer i SUKP om at det skulle foretas en grundig vurdering av Stalin og hans historiske rolle. Kravet vokste seg så sterkt at partimedlemmer ble forfulgt, og en rekke grunnorganisasjoner som støttet det av all kraft ble oppløst. Av andre kommunistiske partier kritiserte særlig Kinas Kommunistiske Parti (KKP) SUKP kongressen og foretok en prinsippiell vurdering av Stalin i de to skriftene: «De historiske erfaringer fra proletariatets diktatur» og «Mer om de historiske erfaringer fra proletariatets diktatur», der de kinesiske kommunister viste at Stalin vitterlig hadde begått mistak, men at hans store fortjeneter langt oversteg mistakene. På grunnlag av sin inngående undersøkelse slo de fast at Stalin hadde vært en stor revolusjonær og at han hadde forsvart og utviklet marxismen-leninismen.

De nord-amerikanske imperialistene innså med en gang betydningen av SUKP-ledelsens angrep på Stalin og gjorde ingen hemmelighet av at de skulle anvende Krustsjovs tale som «et våpen for å ødelegge den kommunistiske bevegelsens prestisje og innflytelse». De jugoslaviske foræderne været morgenluft samtidig som de drev hets mot proletariatets diktatur, berømte de til skyene den . 20. partikongressens nye kurs og sa at «spørsmålet er nå hvorvidt denne kursen skal vinne eller stalinismens kurs vinner på nytt».

Ved og etter den 20. partikongressen forsøkte Krustsjov-klikken å slå ned all motstand og begynte å bygge opp sin revisjonisme fra grunnen. De begynte med å utrenske de representanter i sentralkomiteen som holdt fast ved marxismen og satt i deres sted «sitt folk», det vil si pålitelige revisjonister. 70% av de som ble valgt til SUKPs sentralkomitee i 1952 ble utrensket mellom 1956 og 1961. Men da det ikke var nok utrensket man i 1961 50% av de sentralkomitemedlemmer som bie valgt i 1956! De fortsatte så med de lokale partiorganisasjonene. Krustsjov begynte plutselig å tale vidt og bredt om å «forynge kadrene». Det innebar nye brutale utrenskninger av marxister. Ifølge tall som KKP har latt publisere utrensket man 45 % av representantene i unionsrepublikkenes partisentralkomiteer og i partikomiteer for visse territorier og områder samt 40 prosent av medlemmene i by- og distriktspartikomiteene. For ytterligere å stramme sitt grep over partiet avsatte man i 1963 mer en halvdelen av medlemmene i sentralkomiteen i unionsrepublikkene og i områdekomiteene.^[7] Dermed hadde man forsikret seg om at de nådige beslutninger som SUKP-ledelsen i sin visdom fattet, lojalt skulle adlydes på alle plan og i alle instanser. Slik var Krustsjov-klikkens metoder til å «avskaffe» klassekampen og å oppnå «enhet» innafor partiet!

I november 1957 ble førtiårsjubileet for Oktoberrevolusjonen feiret. Delegasjoner fra alle sosialistiske land var blitt innbudt til et møte for å fastlegge ei felles linje for de sosialistiske land. SUKPs ledelse dreiv en febrilsk virksomhet for å få den feilaktige linja si fra den 20. partikongressen nedlagt i den felles deklarasjonen, men de lyktes ikke. I stedet for kom deklarasjonen i flere henseende til å inneholde en saklig tilbakevisning av Krustsjovs revisjonistiske teser, særlig med henyn til USA-imperialismen og «den fredelige sameksistensen», deklarasjonen slo blant annet fast at følgende to teser:

1. «USA-imperialismen er verdensreaksjonens sentrum og en svoren fiende til folkene, og;
2. forekomsten av borgerlig innflytelse er en kilde til revisjonisme, mens kapitulasjonen for imperialistisk press er dens [revisjonismens] ytre kilde.»

Mot Krustsjovs tale om «den parlamentariske veien» framholdt deklarasjonen: «Leninismen lærer at de herskende klassene ikke avstår fra sin makt frivillig, hvilket også bekreftes av den historiske erfaring». SUKPs ledere hadde altså over hele linja mislykkes med å prakke sine feilaktige oppfatninger på de øvrige partier. Moskva-deklarasjonen ble vedtatt enstemmig og for skams skyld stemte SUKP-lederne på den.

For SUKP-ledelsen var Moskva-deklarasjonen av null og ingen verdi, da de ikke kunne gjennomdrive linja si i den. I stedet for i praksis å tilslutte seg deklarasjonens uttalelse om at USA-imperialismen er alle folks fiende, fordoblet de anstrengelsene for å kunne gjennomføre den falske «sameksistenspolitikken» sin. Vi har talt mye om «den fredlige sameksistensen». La oss undersøke dens karakter og i hvilken hensikt Sovjet-lederne så ivrig forfekter den.

Lenin utarbeidet først politikken for at den sosialistiske staten skulle føre en fredelig samkvemspolitikk overfor stater med andre samfunnssystemer. Han påviste dog at man aldri får glemme bort at imperialismen, så snart den anser at styrkeforholdet er til sin fordel, med all kraft kommer til å kaste seg over Sovjet-Unionen og ethvert folk som har frigjort seg eller er i ferd med å frigjøre seg fra imperialismens forslavende innflytelse. For det andre understreket Lenin ulikhetene i de kapitalistiske land. Endel land undertrykkes brutalt av imperialismen og nyter derfor et oppriktig ønske om å opprette vennskaplige forbindelser med sovjet-staten, mens andre «borgerlige stater hater oss, men på den andre siden, i sin egenskap av undertrykte stater foretrekker å leve i frod med oss».^[8] For det tredje framholdt Lenin at det var umulig for undertrykte klasser og nasjoner å leve fredelig sammen med sine undertrykkere. For det fjerde og det siste utviklet Lenin den proletariske internasjonalismen, i det han sa at «Sovjet-Russland setter sin fremste stolthet i å hjelpe arbeiderne i hele verden i deres vanskelige kamp for å styrte kapitalismen».^[9] Stalin fortsatte på den vei som Lenin hadde staket ut. Han slakket aldri av på vaktsomheten mot imperialistene, opprettet vennskaplige forbindelser med de undertrykte folk og støttet aktivt deres kamp som han støttet arbeiderklassens frigjøringskamp i alle land. Mot dette kan ingen oppriktig kommunist reise noen innvendinger. Men hva er nå «den allmenne linje for fredlig sameksistens»? La oss undersøke dens teoretiske grunnvoller for siden å se hvordan den fungerer i praksis.

SUKP-lederne hevder at «fredelig sameksistens» er det høyeste prinsippet som finnes for å løse politiske spørsmål i dag. Den bør være «livets grunnlag i hele det nåværende samfunn».^[10] Imperialistene har innsett sine tidligere «mistak» og «ikke så få stats- og regjeringsledere går nå også inn for fred og fredelig sameksistens».^[11] Sovjet-Unionens streben skal være å få i stand «allsidig samarbeid» med de imperialistiske lederne og særlig med USA-imperialismens våpendragere. Krustsjov og Leonid Bresjnev sendte 30. desember 1961 et hilsningstelegram til President John F. Kennedy, der man sa at Sovjet-Unionen og USA «kommer til å bli i stand å finne en grunnvoll for sammenfallende aksjoner og avtaler til beste for menneskeheten». Som en konsekvens av dette bør arbeiderklassen i de kapitalistiske landene begrave sitt sitt nag mot kapitalistene og gå inn for «fredlig samkvem» og kamp om parlamentsmajoriteten med dem, for muligheten finnes nå for en fredlig overgang til sosialismen på den parlamentariske veien. Selv om arbeiderklassen ikke skulle få majoriteten i parlamentet, så behøver den ikke bli mistrøstig. Hjelp kommer, for når «Sovjet-folket kommer til å nyte av kommunismens frukter kommer nye hundretalls millioner mennesker på jorda til å si: Vi er for kommunismen».^[12]. Ja, til og med kommer kapitalistene til å «gå over til det kommunistiske parti»: Slik er de grunnleggende prinsippene for SUKP-ledelsens «samkvemspolitikk». I en håndvending har man tryllet bort den proletariske internasjonalismen, imperialismens aggresive natur og den aktive støtten til frigjøringsbevegelser. Man trenger ikke å ha studert marxisme-nleninsmen særlig inngående for å innse at Sovjet-lederne på ethvert punkt bekjemper den. men hvordan envender nå Sovjet-lederne teorien i sin praksis.

Først og fremst har de til hensikt å utvide samarbeidet med USA-imperialistene. i 1959 sa Krustsjov i en tale i USA: «Deres og våre økonomiske framganger vil bli hilst av hele verden, som venter seg at begge våre store makter skal hjelpe de folk, som i den økonomiske utvikling ligger århundrer etter, slik at de fortere kommer på beina». I et intervju med den amerikanske utenrikskommentatoren Cyrus Leo Sulzberger sa Krustsjov «Vi [Sovjet-Unionen og USA] er de sterkeste land i verden, og om vi blir enige om fred, kan det ikke bli noen krig. Og om en eller annen galning som ville begynne med krig, trengte vi bare å heve vår pekefinger for å advare ham om å la være».^[13] Samarbeidet på sitt beste!

---

I 1958 forsøkte Krustjov å få kineserne til å gå med på å stille den kinesiske folkehæren, flyvåpenet og flåten under kontroll av Sovjet-lederne. Kineserne avslo og i juni 1959 annulerte Sovjet-klikken ensidig en overenskomst som ble inngått i 1957 om at Sovjet-Unionen skulle forsyne Kina med en prototype av en atombembe og tekniske data for framstillinga av den. I januar 1959 holdt SUKP sin 21. partikongress, der Krustjov gikk til angrep mot den kinesiske kommunismen og anklaget den for være «likhetsmakernes kommunisme», de kinesiske folkekommunene for å være «reaksjonære i sitt vesen» og allment Kina for å være krigersk og dogmatisk. Etter å ha angrepet Kina og nektet dem muligheten til å utvikle kjernevåpen, reiste Krustsjov til USA for å møte imperialistenes fremste gallionsfigur, President Dwight D. Eisenhower, i Camp David. I høystemte ordelag framholdt Krustsjov Eisenhowers egenskaper som «likesom vi bekymrer [han] sog om å trygge freden» og «nyter sitt folks fullstendige tiltro». I høyen sky skrek Krustjov-klikken om den fantastiske «Camp David-ånden» som markerte en «ny æra i internasjonale forhold» og «et vendepunkt i historien». Slik hadde SUKP-lederne dratt ei skillelinje mot sine fiender, Kina, on åpnet favnen for sine venner, USA. For ytterligere å markere skillelinja angrep Krustjov Kina på nytt etter hjemkomsten for å ville «prøve stabiliteten til det kapitalistiske eyelemet med vold».

I anledning av disse opplysningene står det klart for alle og enhver at Sovjet-ledernes hensikt er et verdensomspennende samarbeid med USA og at de ser Kina som den største trussel mot samarbeidet. I løpet av 1960 gjorde SUKP-lederne et alvorlig forsøk på å sette tommelskruene på Kina. Etter å ha gått til et voldsomt angrep på de kinesiske kommunistene på det rumenske partiets 3. kongress i juni, trakk Sovjet i juli tilbake alle sine eksperter fra Kina og alle bistandsprosjekter «ble lagt på is» på ubestemt tid. På de 81 partienes møte i november 1960 arbeidet Sovjet-delegasjonen dag og natt for å framstille USA-imperialismen som verdens håp sammen med Sovjet-Unionen, og isolere KKP i den sosialistiske leiren. l begge henseende mislyktes man. Moskva-erklæringa av 1960 slo blant annet fast at USA-imperialismen er alle folks verste fiende og at enhet mellom broderpartier skal oppnås gjennom forhandlinger. Sovjetlederne sparket til alle sider i sin vrede og økte sine anstrengelser for å tilsverte Kina og slutte den ene avtalen etter den andre med USA-regjeringa. USA-ledelsen fullførte for sin del alle forpliktelser i den hellige alliansen USA-Sovjet-Unionen. Avisa London Times skrev at Vesten «må inntil videre unnvike enhver handling som ytterligere skulle kunne gjøre hans [Krustjovs] stilling svakere», og det amerikanske tidsskriftet Newsweek klargjorde USA-regjeringas syn: «Regjeringa er for tida overbevist om at USA bør tilby Krustjov maksimal støtte i hans konflikt med det Røde Kina». Med bibelens ord skulle vi kunne si: «Det er fullbyrdet».

Det «fredelige samkvemmet» innebærer at støtten til nasjonale frigjøringsbevegelser har sluttet. Han Suyin skriver i sin bok Kina år 2001: Den 24.. november 1961 ble den hemmelige overenskomsten ført et steg videre gjennom Adzjubejs [Krustjov svigersønn] besøk hos president Kennedy. Hensikten med besøket var å tilby USA ei oppdeling av verden mellom de to supermaktene på grunnlag av en 20-års fredspakt (…) Fred i Asia, Afrika og Latin-Amerika i 20 år innebar en slutt på all hjelp til militante frigjøringsrørsler. Krustjov var svært interessert, i å inngå en pakt på disse vilkåra».^[14]

I realiteten har Sovjet-revisjonistene utviklet en «teori» for å holde tilbake folkenes frigjøringskamp. De har lagt fram tesen om at den politiske kampen, gjennom at verden er gått inn i en ny utviklingsfase, har måttet overlate førsterangsplassen til kampen for økonomisk utvikling. Om landet blir utviklet riktig har det bare å vente på imperialismens naturlige sammenbrudd. Deretter kan det utvikles i retning av det kommunistiske samfunnet. SUKPs sentralkomites åpne brev til KKP sa: «Under forhold med fredelig sameksistens er nye betydningsfulle seire blitt vunnet i løpet av de siste åra i proletariatets klassekamp og i folkenes kamp; den revolusjonære verdensprosessen utvikles framgangsrikt.» Den frigjøringsrørsle som koker suppe etter en slik oppskrift, vil i sannhet få spise svidd lenge!

Den andre måten de undertrykte folk kan frigjøre seg på er gjennom å henvende seg til USA-imperialismens institusjon, FN! Overfor FNs generalforsamling stilte Krustjov i septeember 1960 spørsmålet: «Hvem, om ikke FN, skal være forkjemper for avskaffelsen av det koloniale systemet? (…) Det er derfor vi appelerer til fornuften og framsynet hos folkene i vesten, til deres regjeringer og disses representanter i denne høye forsamlingen av FN. La oss bli enige om å vedta åtgjerder for å avskaffe det koloniale systemet og derved påskynde denne naturlige historiske prosessen».

---

Nasjonale frigjøringskriger og arbeiderklassens revolusjonære kamp blir motarbeidet. SUKP-lederne sprer en teori som går ut på at enhver lokal krig er en farlig trusel, en gnist som lett kan spre seg til en verdensomfatende kjernefysisk krig og dermed innebærer menneskehetens tilintetgjøring. Derfor sa Krustjov at: «Vi skal arbeide hardt (…) for å slukke de gnister, som kan gi anledning til at krig flammer opp».^[15]. Sovjet-lederne har forgjeves forsøkt å spille virkelig gnistfanger. La oss ta noen eksempler. Under det algeriske folkets frigjøringskamp stilte de seg åpent på den franske imperialismens side.^[16] Krustjov ville ikke legge seg opp i Frankrikes «indre anliggender». I lang tid vegret de å godkjenne den provisoriske regjeringa som Algeris lovlige, men når Frankrikes imperialisme var fullstendig knust i Algeri skynte man seg omsider langt om lenge til å anerkjenne den provisoriske regjeringa. Eller ta Indonesia. Sovjet-revisjonistene driver hets mot det kommunistiske partiet i Indonesia for å være Pekings svans» og berømmer den fascistiske regjering for å være anti-imperialistisk. Derfor har de opprettet «vennskaplige forbindelser» med facistene og rundhåndet overlatt dem våpenhjelp for blodig å undertrykke det indonesiske folk.^[17]

Eller ta den på Kennedys krav inndratte støtten til Pathed Lao i Laos. Eller ta det franske folkets revolusjonære kamp mot monopolkapitalen i mai-juni 1968. Der ble Sovjet-ledelsens linje ført fram av dens franske underbruk, Frankrikes «kommunistiske» parti (PCF). Med tusen ulike unnskyldninger forsøkte man å holde folkets kamp tilbake. Man sa at det franske folket ikke var rede for sosialismen. Man oppfordret de franske arbeiderne til å slutte streiken. Man hevdet, for å lamslå kampen, at Frankrike ikke befant seg i en revolusjonær situasjon! Eksemplene på revisjonistenes svik er utallige. Disse er dug tilstrekkelig mange for å avsløre den reaksjonære karakteren til samkvemspolitikken.

1962 var Kuba-farsens år. Kuba-hendelsen var virkeliggjørelsen av ideen om gnisten og verdensbrannen i forestillingsverdenen. Vi følger Han Suyins framstilling: «Den 'dramatiske konfrontasjonen' hadde til oppgave å overbevise alle verdens folk om at det minste 'feilgrep'–dvs. enhver revolt, hvor den enn måtte være–skulle stille verden overfor ei krise ( av samme slaget som Kuba-krisen), som skulle føre til,'menneskehetens utslettelse'.»^[18]

I fortsettelsen skulle man fra USAs og Sovjet-Unionens side holde fram eksemplet Kuba for enhver frigjøringsrørsle og frigjøringskamp som fant sted. Sovjet-lederne kunne sukke tungt og si: «Ja, vi vil så gjerne, men tenk på Kubakrisen.» Kubakrisen markerte det avgjørende eksepmlet på kjernefysisk utpressing mot verdens folk og framfor alt mot Kina. Gang på gang samlet man seg til toppmøter, der man snakket om kjernevåpnenenes fryktlige virkninger og skrev under prøvestansavtaler med hverandre, samtidig som Sovjet-lederne alltid passet på tilfellet til å drive hets mot Kina.

1964 ble Krustjov fortrengt fra «maktens tinde» . I hans sted kom nye menn med identisk samme oppfatninger, Bresjnev og Aleksej Kosygin . Alt under Krustjovs tid hadde disse to tilhørt SUKP-ledelsen og skissert SUKPs politikk. Den gamle linja var også den nye: det ligger intet forbausende i dette. Det bekrefter bare tesen om hvordan et borgerlig samfunnssystem fungerer.

---

Vi skal til slutt undersøke Sovjet-lederne skryt om at man i Sovjet-Unionen er begynt å bygge opp det klasseløse samfunn, det vil si kommunismen. Vi begynner med å se på teorien om sosialismen og kommunismen.

Ved den sosialistiske revolusjon griper arbeiderklassen makta gjennom, likesom alle tideligere herskende klasser, og oppretter sin egen statsmakt, proletariatets diktatur. Marx skrev i «Programkritikk»: «Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdanning til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.»

Det nye sosialistiske samfunn er ennå i høyeste grad et ufullstendig kommunistisk samfunn. Først etter at man har gjort seg av med alle kapitalistiske etterlevninger, kan man begynne å bygge opp det kommunistiske samfunn. I «Programkritikk» skriver Marx: «Det vi her har med å gjøre er et kommunistisk samfunn, ikke slik dette har utviklet seg på sitt eget grunnlag, men tvertom slik dette nettopp utgår av det kapitalistiske samfunn–som altså i enhver henseende: økonomisk, moralsk, intellektuelt ennå er beheftet med føflekker av det gamle samfunn, fra hvis skjød det stammer.»

I det sosialistiske samfunn er det lenge før kampen mellom den kapitalistiske og kommunistiske veien er endelig avgjort. Lenin skrev at, «avskaffelsen av klassene krever en langvarig, vanskelig og hardnakket klassekamp, som ikke forsvinner [som de vulgære representantene for den gamle sosialismen og det gamle sosialdemokratiet innbiller seg] etter omstyrtingen av den borgerlige stat, etter opprettelsen av proletariatets diktatur, men bare forandre sine former og på mange måter blir enda mer forbitret.»^[19] Og Stalin skrev: «Borgerskapet som er styrtet i det ene land forblir av mange årsaker ennå i lang tid sterkere enn det proletariat som har styrtet det. Derfor beror alt på at makten blir hevdet, at den blir konsolidert og gjort uovervinnelig.»^[20]

Lenin kom inn på flere årsaker til småborgerskapets styrke i Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky. Den ligger i det at «Ennå i lang tid etter omveltingen beholder utbytterne uungåelig en rekke faktiske fordeler: de beholder penger [å avskaffe pengene øyeblikkelig er umulig], de beholder et visst, ofte betydelig løsøre, forbindelser, rutine organisasjon og administrasjon, kjenneskap til alle administrasjonens hemmeligheter [vaner, framgangsmåter, midler, muligheter], de beholder den høyere utdannelse, den nære kontakt med det [borgerlige levende og tenkende] høyere teknisk personale, de beholder et uten sammenlikning større kjennskap til militærvesenet [det er meget viktig] osv, osv.»^[21]

Under den sosialistiske epoken skapes på nytt småborgerskap og borgerlig tenkesett. For «småbedrifter finnes det dessverre ennå mange av i verden, men småbedriftene avler kapitalisme og borgerskap uavbrutt, daglig , hver time, spontant og i masseomfang.»^[5]

Som vi forstår kommer sosialismens epoke til å strekke seg over et meget langt tidsrom, flere hundre år hvor kampen mellom proletariatet og småborgerskapet fortsetter å rase hele tida. Dette er en historisk lov, som Sovjet-klikken ikke kan skjule om den så skriver hundre partiprogrammer, der den fornekter klassekampen under sosialismen. Men hvorfor prater nå Sovjet-lederne om at klassekampen er avskaffet? La oss samle materiale for å kunne besvare dette spørsmål riktig gjennom å undersøke dagens sovjetiske virkelighet.

I sin 9. kommentar til det åpne brevet fra SUKPs sentralkomite anfører KKP mange eksempler, hentet fra den sovjetiske dagspressen, på småborgerskapets dramferd i Sovjet-Unionen. La oss presentere noen av dem under:

«Funksjonærer i endel statsbedrifter utnytter sin stilling gjennom å anvende bedriftens utrustning for hemmelig tilvirkning av produkter. De tilegner seg sjøl de profitter dette håndverket gir. I en Leningrad bedrift som tilvirket militærprodukter plasserte de ledende funksjonærer sine folk på alle nøkkelposter og forvandlet den statlige bedriften. Gjennom hemmelig tilvirkning av bl.a. fyllepenner tjente de 1,2 mill. gamle rubler på tre år.»^[23]

«Direktøren, sjefsingenieren, sjefsbokholderen og andre sjefer etablerte seg i et silkeveveri i Usbekistan som nyfødte bedriftsledere. De opprettet illegale forbindelser og kjøpte opp kunstsilke samt tilegnet seg sjøl profittene av den hemmelige omsetningen. For å bearbeide silken tvang de igjennom en 12 timers arbeidsdag for arbeiderne.»^[24]

«I Krakov satte en direktør for en møbelfabrikk opp hemmelig tilvirkning av garn og anvendte gevinsten til sitt private forbruk.»^[25]

Disse menneskene kan sjølsagt ikke arbeide isolert. Nei, de har opprettet vidtrekkende forbindelser med slike som har ledende poster innafor departementer, politi- og rettsvesen. Disse hjelper og beskytter dem «mot kontant betaling». 43 personer, deriblant en direktør for en maskinfabrikk og visedirekteren for en annen, stjal tilsammen mer enn 900 vevstoler og solgte dem til ulike fabrikker i Sovjet-Unionen, der ledende funksjonærer i tur og orden anvendte dem for illegal forretningsvirksomhet^[26] I den kirgisiske Sovjet-republikken organiserte 40 falsknere og svindlere, blant dem ordføreren for republikkens planleggingskommisjon, 7 kontorsjefer og avdelingssjefer i republikkens regjeringsråd, illegal produksjon etterat de hadde skaffet seg kontroll over to maskinfabrikker og stjal statseiendom for over 30 mill. rubel.^[27]

I jordbruket er forholdet ikke stort bedre. Sjelskaya Sjisen fra den 22. juni 1962 beretter om en leder for et kollektivjordbruk i Usbekistan som terroriserte en hel by. Alle nøkkelposter i jordbruket «var besatt av hans nærmeste slekt og venner». Han sløste bort mer enn 132.000 rubel av kollektivjordbrukets midler for sine personlige behov. Lederen for et annet kollektivjordbruk i Kursk-området behandlet jordbruket som sitt «arve gods». Sammen med blant annet bokholderen og kassereren flådde han kollektivbøndene og tjente for sin egen del mer enn 100.000 rubel.^[28]

Disse eksemplene er et svært lite utvalg under begrenset tid. Slik handel pågår i masseomfang og den belyser på et slående sett Sovjet-lederne tale om at klassekampen er opphørt. For hva er disse økonomiske forbrytelsene i masseomfang om ikke det korrumperte småborgerskapets klassekamp mot Sovjet-folket? De beskrives også av Sovjet-pressen som «nyfødte jobbere», «spekulanter», «utbyttere», osv. Har ikke Sovjet-lederne talt litt for høyt, når de taler om at klassekampen er opphørt? Sovjet-ledelsen, som kveler rettferdige streiker i blod, veit intet om klassekampen i Sovjet-Unionen! Sovjet-klikken, som setter inn politi og militære mot fredelige Vietnam-demonstranter, har ikke hørt tale om klassekamp i de seinere årene. Står det ikke klart for alle og enhver at Sovjet-revisjonistenes tale om at klassekampen er opphørt, tjener som et skjul bak hvilket de selv fører den mest vanvittige klassekamp mot Sovjet-folket? Er det ikke tydelig for alle som i det minste besværer seg med å undersøke Sovjet-revisjonistenes politikk, at den ledende klikken i Sovjet-Unionen og er en trusel ikke bare mot Sovjets folk, men også mot alle verdens, gjennom sin samkvemspolitikk med USA-imperialismen? Står det ikke til sist klart at Sovjet-revisjonistene opptrer som imperialismens agenter innafor den internasjonale arbeiderbevegelse og derfor må bekjempes hardt og besluttsomt av alle som slutter seg til marxismen-leninsmen?

Det er en historisk lov at overalt der folkets fiende opptrer, opptrer også folkets representanter. Sovjet-Unionen er i så måte intet unntak. I løpet av de seinere åra har to revolusjonære grupper i Sovjet-Unionen latt verden få vite om sin eksistens. Den ene kaller seg Stalin-gruppa og den andre Sovjet-Unionens revolusjonære kommunister (bolsjevikene). De er sjølsagt nødt til å arbeide under de vanskeligste forhold, men de har ikke desto mindre tatt opp kampen. Begge disse representerer framtidas Sovjet-Unionen og Sovjet-revisjonismens dødsdom. Skjønt Sovjet-revisjonistene ved overfladisk betraktning synes mektige og uovervinnelige, er de råtne innvendig og kommer ikke til å kunne opprettholde sitt herrevelde særlig lenge, og skjønt de nye partiene nå kan være små og synes svake, kommer de til å vokse uendelig i takt med at folkets kamp mot revisjonistene tiltar. På den måten kommer de til å vokse seg sterkere enn de nåværende lederene og styrte dem. Det er en dialektisk lov for samfunnets utvikling og en uungåelig skjebne for enhver undertrykker, om han representerer imperialismen eller revisjonismen.

---