Revisjonismens krise
Av Tore Birkeland
Innmarsjen i Tsjekkoslovakia har meget tydelig avslørt revisjonismens krise. Den revisjonistiske herskerklikken i Kreml har fullstendig mistet kontrollen over utviklingen. I det ene øyeblikket fordømmes Dubček som en «revisjonist som oppmuntrer til kontrarevolusjon», i neste øyeblikk forhandler man seg fram til et kompromiss hvor Dubček fortsetter som partileder. Sovjetunionen har nære forbindelser og stor handel med Vest-Tyskland, Tsjekkoslovakia anklages for det samme. Regjeringen i Vest-Tyskland og USA er blant de første som får offisiell underretning om at invasjonen er i gang. President Lyndon B. Johnson ble offisielt underrettet allerede før invasjonen var skikkelig i gang. Forvirringen er tilsynelatende fullstendig.
Hva kommer det av at Sovjetunionen og de østeuropeiske land har fjernet seg så langt fra sosialismen bare i løpet av en 15-årsperiode? Hva er det som særpreger revisjonismen? Hvordan kan den unngås? Lenin sier
«Proletariatets diktatur er en hårdnakket kamp, en blodig og ublodig, voldelig og fredelig, en militær og økonomisk, en pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner. Makten i de millioner og atter millioners vaner er den frykteligste makt».[1]
Stalin tok opp arven etter Lenin og førte kampen videre, men han fornektet likevel teorien om at klasser og klassekamp eksisterer i et sosialistisk samfunn. Han skilte heller ikke mellom motsetninger i folket og mellom fienden og folket. Stalin kjempet hele sitt liv mot kontrarevolusjon og voksende byråkrati. Men han brukte byråkratiet til å bekjempe byråkratiet. Etter Stalins død tilrev byråkratiet seg makten og brukte den til å tjene sine egne interesser.
I Folkerepublikken Kina og Albania har man forstått betydningen av å føre klassekampen videre under sosialismen. Klassekampen føres ikke bare mot de personer som utgjør borgerskapet, men også mot rester av borgerlig tenkning overalt hvor den forekommer. Under Mao Tse-tungs ledelse har man under kulturrevolusjonen vist hvordan klassekampen føres i et sosialistisk land. Under kulturrevolusjonen er massene blitt mobilisert for å frigjøre seg selv fra de borgerlige og føydale tradisjoner, og for å bekjempe alle byråkratiske tendenser som kan føre landet tilbake til kapitalismen. Kineserne er ikke redde for å la motsetningene i folket komme åpent fram, bare på den måten kan de løses. Uten motsetninger, intet liv, ingen utvikling.
Et karakteristisk trekk ved revisjonismen er den kolossale kløft mellom teori og praksis. Alle de revisjonistiske lederne bekjenner seg til marxismen-leninismen og bruker et marxist-leninistisk språkbruk selv om de arbeider for å gjeninnføre kapitalismen. Sovjetiske tidskrifter gjør narr av kineserne som anvender marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning på dagligdagse problemer og som anvender masselinjen også innenfor filosofien. Dette er meget avslørende for revisjonismen, det viser klart dens borgerlige karakter. Revisjonistene skiller ut den marxistiske filosofi som et fag som først og fremst er forbeholdt fagfilosofene som prøver å «forstå» verden. Det var nettopp denne borgerlige, dypt nedarvete, innstilling som Marx kjempet i mot:
«Filosofene har bare tolket verden på forskjellig måter; poenget er å forandre den.».[2]
«Arbeidsdelingen blir en virkelig deling først fra det øyeblikk da delingen mellom det materielle og det åndelige arbeid inntrer. Fra det øyeblikk kan bevisstheten innbille seg å være noe annet enn bevisstheten om en bestående praksis, virkelig forestille noe uten å forestille noe virkelig, fra dette øyeblikk er bevisstheten i stand til å frigjøre seg fra verden og gå over til skapelsen av den rene teori, teologi, filosofi, moral osv.».[3]
«En kunst for kunstens skyld, en kunst som står over klassene, en kunst som utvikler seg hinsides politikken eller uavhengig av den, finns det i virkeligheten ikke.»[4]
Nettopp ved å anvende marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning i praksis, det vil først og fremst si i den daglige virksomhet, har kineserne vist at de er bevisste marxist-leninister.
Revisjonismen har vist med all tydelighet at den er en borgerlig retning. Den har også vist at den ikke er i stand til å løse motsetninger som nødvendigvis vil oppstå innen og mellom de land behersker. Revisjonismens krise vil bli enda tydeligere når man sammenlikner utviklingen i de sosialistiske land som har ført en vellykket kamp mot revisjonismen ved hjelp av marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning. Vår tids største marxist-leninist har løst spørsmålene om hvordan man skal forhindre gjenopprettelsen av kapitalismen under proletariatetets diktatur.