Arkiv for 1969-01
Ingen kategorier
RØDE FANE
1969-01
Med dette presenterer vi første nummer av Røde Fane og dermed er en gammel plan i distriktet realisert. Det er vårt håp at Røde Fane skal bli et våpen i kampen mot den velferdsideologi som preger vårt samfunn.
NATO i skolen — skolen i NATO
1969-01
En av de ting alle syntes å være enige om etter den andre verdenskrig, var at det skulle bli slutt på alt hemmelig diplomati, all «hysj-hysj» politikk og «ikke et ord i avisen». Men det varte ikke lenge, som kjent, og siden har det her i vest, i NATO og de øvrige kapitalistiske og imperialistiske organisasjoner vi er med i, tvert imot vært massenes bevisstløshet som har vært statenes og regjeringenes styrke. Et typisk eksempel på hvordan denne bevisstløsheten er blitt pleiet og styrket, er slike slagere i radio og TV som «La oss sende utenrikspolitikken dit den hører hjemme», «Det som skjer det skjer», etc. Og så koser vi oss i kosekroken.
«Velferdstaten» — en illusjon
1969-01
Vi har en vel utbygd sosialomsorg, ingen lever i nød, klasseskile; klasseskillene er i ferd med å utviskes, siste bevis, en skipsreder og en verkstedarbeider er makkere på vårt landslag i bridge. Kjente toner, skulle noen finne ut at så ikke er tilfelle ved å sammenlikne med andre land, iler vi til med forklaringer om at det er et spesielle forhold som gjør at sammenlikningen ikke er naturlig. For verdensmestere er vi her som på mange andre områder, og skulle vi miste et VM er det som sagt et eller annet konkurranseforhold som ikke er helt rettferdig.
Oppfordring til å gjøre opprør!
1969-01
Den spissfindige og vedvarende tendens i Reidar T. Larsens (RTL) artikler rettet mot den radikaliserte ungdomsbevegelse i sin alminnelighet og Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) ledelsen i særdeleshet har framprovosert en helt nødvendig debatt også i vår partipresse.
Fagopposisjonen og utviklingen i LO
1969-01
Utviklingen i norsk fagbevegelse er en nøyaktig parallell til utviklingen i Det norske Arbeiderparti (DNA). Fra å være et parti med en sosialistisk målsetning, et klasseparti, er Arbeiderpartiet etterhvert blitt et borgerlig-liberalt folkeparti. Landsorganisasjonen i Norge (LO), tidligere Arbeidernes faglige landsorganisasjon, (bare navnforandringen sier en hel del) har endret seg på samme måte fra å være en kamporganisasjon for lønnstakerne til å bli en integrert del av det borgerlige samfunnsmaskineri.
Det revisjonistiske «ALTERNATIV»
1969-01
ALTERNATIV, Norges kommunistiske partis (NKP) forslag til arbeidsprogram foreligger nå i trykt utgave etter behandling på siste landsmøte, og skal vedtas på en landskonferanse april 1969. Et arbeidsprogram for et parti med marxismen-leninismen på programmet er sjølsagt et viktig dokument som det må stilles store krav til. Programmets viktighet understrekes også fordi det skal være et «program som kan samle alle venstekrefter i landet.» Det er følgelig en offentlig oppheist fane, som skal tjene til veiviser for partiets og arbeiderklassens kamp. Derfor må det klart angi de betingelser vi arbeider under, forutsetningene for kampen. Det må virke mobiliserende i arbeiderklassens kamp for sine krav og det må vise veien fram til målet, den sosialistiske revolusjon, proletariatets diktatur, kommunismen.
Om jeg var et piggsvin
1969-01
Det var sikkert meningen at jeg skulle bli noe stort—tiger eller løve, men det gikk ikke slik. Jeg vokste opp i de harde trettiåra og var visst sykelig også, så jeg stoppet opp i veksten. Hadde det vært i dag, kunne man sikkert gjort noe med det. Jeg kunne fått hormoner—slik som vår venn borte i Sverige Ricky «Broiler» Bruch, så kunne jeg blitt stor——.
Ikke for det—det er ikke så verst å være piggsvin heller. Ja, for det ble det jeg ble. Størelsen hadde jeg og piggene har livet gitt meg. Jeg har det forresten bra, for det er ikke så ille å være piggsvin som man kanskje skulle tro. En holder den avstanden man selv ønsker til sine medskapninger og ingen tråkker en på terne. En er liten nok til å gjemme seg bort, men stor nok til å bli sett.
Om det anti-imperialistiske arbeidet
1969-01
De seinere års anti-imperialistiske kamp, det som tidligere litt feilaktig ble kalt for «fredsarbeid», er i det alt vesentlige blitt konsentrert om støtten til Vietnams folk. Årsaken ligger ganske nær: det vietnamesiske folks frigjøringskamp mot den amerikanske imperialismen fyller alle med respekt, samtidig som den viser veien og representerer håpet for alle verdens undertrykte folk og nasjoner som vil riste av seg imperialismens åk.
Revisjonismens krise
1969-01
Innmarsjen i Tsjekkoslovakia har meget tydelig avslørt revisjonismens krise. Den revisjonistiske herskerklikken i Kreml har fullstendig mistet kontrollen over utviklingen. I det ene øyeblikket fordømmes Dubček som en «revisjonist som oppmuntrer til kontrarevolusjon», i neste øyeblikk forhandler man seg fram til et kompromiss hvor Dubček fortsetter som partileder. Sovjetunionen har nære forbindelser og stor handel med Vest-Tyskland, Tsjekkoslovakia anklages for det samme. Regjeringen i Vest-Tyskland og USA er blant de første som får offisiell underretning om at invasjonen er i gang. President Lyndon B. Johnson ble offisielt underrettet allerede før invasjonen var skikkelig i gang. Forvirringen er tilsynelatende fullstendig.
Sovjet-revisjonismen
1969-01
På Sovjet-Unionens Kommunistiske Partis (SUKP) kongress i 1961 ga Nikita Krustsjov tilkjenne at det ikke lengre eksisterte antagonistiske klasser i Sovjet-Unionen. Klassekampen hadde derfor opphørt og innen kort tid skulle Sovjet-Unionen bli det første land som nådde det klasseløse samfunns epoke. Den nye tilstanden, sa han, hadde gitt anledning til forandre den innenriks- og utenrikspolitikken som Sovjet-Unionen til da hadde fulgt. Helt siden den 20. partkongressen i 1956 hadde Sovjet-lederne gradvis presentert en ny politikk og på den 22. partikongress ble den satt i system. Hvordan så dette systemet ut? Hvilke kjennetegn hadde det? La oss undersøke den historiske utvikling fra 1956.