Fagopposisjonen og utviklingen i LO

Av Kolbjørn Harbu

1969-01

Utviklingen i norsk fagbevegelse er en nøyaktig parallell til utviklingen i Det norske Arbeiderparti (DNA). Fra å være et parti med en sosialistisk målsetning, et klasseparti, er Arbeiderpartiet etterhvert blitt et borgerlig-liberalt folkeparti. Landsorganisasjonen i Norge (LO), tidligere Arbeidernes faglige landsorganisasjon, (bare navnforandringen sier en hel del) har endret seg på samme måte fra å være en kamporganisasjon for lønnstakerne til å bli en integrert del av det borgerlige samfunnsmaskineri.

Toppledelsen i LO, som stort sett er de samme som sitter i ledelsen i DNA, stiller seg fiendtlig til de sosialistiske land og til sosialismen. De går inn for NATO som er dominert av verdens største imperialistiske stat, USA og med fascistdiktaturstatene Portugal og Hellas som partnere. De går inn for norsk tilslutning til fellesmarkedet, som er en sammenslutning av de ledende kapitalistiske stater i Europa.

Dette er kjensgjerninger og viser klart og tydelig at ledelsen i norsk fagbevegelse har en borgerlig innstilling, de er imot sosialismen og de ønsker å opprettholde det kapitalistiske samfunnssystem. Det er også klart at dette må gi seg utslag i LOs daglige virksomhet, i deres holdning ved tariffrevisjonene og ikke minst deres stilling til viktige politiske spørsmål som er oppe i tiden. Det privatkapitalistiske samfunnssystem har jo profitt som hovedmål, derfor godtar også LO at først når bedriftseierne er sikret sin rikelige fortjeneste, kan lønnstakerne få lov å diskutere fordelingen av det som måtte bli igjen.

Pent sagt er LO-apparatet i dag nærmest en fordelingssentral for de smuler som faller fra de rikes bord. Det er klart at dette må skape misnøye blant lønnstakerne. Dette har også kommet til uttrykk både ved tariffrevisjonene og ellers. Imidlertid har LO ved hjelp av sitt eget apparat, ved hjelp av Arbeiderpartiets apparat, og ikke minst ved hjelp av statsapparatet, (konfr. tvungen lønnsnemd) greid å kneble lønnstakerne. Desverre har dette ført til passivitet hos medlemmene. For de fleste virker det håpløst å ta opp kampen mot formynderskapet. Det er i den senere tid snakket mye om en fagopposisjon som skulle være i emning. Jeg tror det gjør seg endel misforståelser gjeldende her. For det første er det ikke nødvendig å skape en opposisjon i fagbevegelsen; den er der allerede. Det det gjelder er å få medlemmene til å forstå at det nytter, at det går an å få til endringer ved å arbeide innenfor de vedtekter og bestemmelser som gjelder for LO.

Men det haster. Nye lønnssystemer (fortrinnsvis amerikanske) er i ferd med å vinne innpass også i vårt land. Dette vil bety økt tempo, økt utbytting av arbeidsfolk. Det vil svekke grunnlaget for organisasjonen og gi ledelsen av bedriften enda større makt. Vi kan ikke stole på at de som skulle stå vakt om arbeidernes interesser virkelig gjør det.

Hva kan vi så gjøre? Det er vel i virkeligheten bare en lesning; større aktivitet blant medlemmene på arbeidsplassen. Større aktivitet i fagforeningene. Rive fagbevegelsen ut av avhengighetsforholdet til DNA. Begynne å slåss igjen. Les historie. Fikk våre forfedre noe gratis av snille arbeidsgivere kanskje? Tror dere vi får det? Eller tror dere fremdeles det er sant det som mange Arbeiderpartifolk sier at klasseskillet er opphevet i Norge.

Vi har bortimot 30.000 arbeidsløse. Ikke så mye å snakke om mener politikerne, jeg er ganske godt fornøyd med den økonomiske utviklingen, sier LO formann Parelius Mentsen. Retten til arbeid burde være en menneskerett, men se det har vi ikke i «velferdsstaten» Norge råd til.

Til slutt vil jeg ta med det vedtaket som ble gjort på Norges kommunistiske partis (NKP) faglige landskonferanse den 2. og 3. november 1968. Det skulle gi et godt utgangspunkt for vårt videre arbeid.

  • A 1) LO skal være en kamporganisasjon.
        2) De sosialistiske målsetninger gjeninnføres i LOs og alle forbundenes formålsparagrafer. Fagbevegelsens mål er det sosialistiske samfunn.
        3) «Inntektsoppgjørene» som stiller deler av den arbeidende befolkning opp mot hverandre forkastes som oppgjørsform. Alle tvangslover mot fagbevegelsen og alle inngrep fra myndighetenes side i tariffoppgjørene med rammeavtaler eller lønnsnemnd avskaffes.
  • B 1) Det innføres demokratiske regler for valg til LOs kongress.
        2) Medlemmenes absolutte bestemmelsesrett sikres ved inngåelse av overenskomster.
        3) Rett til forbundsvise tariffoppgjør uten sammenkopling lovfestes.
        4) Opprettelse av helautomatiske indeksbestemmelser med full kompensasjon. Maksimum tre poeng mellom basistall og rød strek.
        5) Ettårige tariffperioder.
        6) Fagbevegelsen forberedes på alle trinn til anvendelse av nødvendige kampformer og undervises i erfaringer av moderne former for streikkamp i andre land.