Gnist

Om det anti-imperialistiske arbeidet

Av Svein Johnsen

1969-01

De seinere års anti-imperialistiske kamp, det som tidligere litt feilaktig ble kalt for «fredsarbeid», er i det alt vesentlige blitt konsentrert om støtten til Vietnams folk. Årsaken ligger ganske nær: det vietnamesiske folks frigjøringskamp mot den amerikanske imperialismen fyller alle med respekt, samtidig som den viser veien og representerer håpet for alle verdens undertrykte folk og nasjoner som vil riste av seg imperialismens åk.

Hovedmotsigelsen i dagens verden.

For å legge opp en riktig linje i Vietnam-arbeidet er det nødvendig å finne fram til de motsigelser som danner grunnlaget for krigen, finne fram til hvem som fører en rettferdig og hvem som fører en urettferdig krig. I Vietnam går hovedmotsigelsen mellom det vietnamesiske folk og USA-imperialismen. Men dette er bare delen av den totale hovedmotsigelse i dagens verden:

«Motsigelsen mellom de revolusjonære folk i Asia, Afrika og Latinamerika og imperialismen, med De forente stater i spissen er den viktigste motsigelsen i dagens verden.»^[1]

Vi må videre fastslå at Vietnam står i brennpunktet for denne hovedmotsigelsen i dag. Det er Vietnams folk som står i spissen og gjør den kraftigste innsatsen for å slå den amerikanske imperialismen.

Selve utviklinga i Vietnam skulle være ganske kjent: USA er i ferd med å å lide sitt endelige nederlag, det vietnamesiske folk under ledelse av Den nasjonale fronten for frigjeringa av det sørlege Vietnam (FNL) og Den demokratiske republikken Vietnams (DRV) regjering er i ferd med å vinne seier, militært som politisk. Årsaken til dette—at et lite folk er i stand til å vinne militært mot en tilsynelatende mektig angriper—ligger i deres riktige tillemping av folkekrigens prinsipper, forståelsen av forholdet mellom væpnet og politisk kamp og deres anvendelse av enhetsfrontens taktikk.

Det organiserte Vietnamarbeidet.

Uten å ta hensyn til disse faktorer—krigens innhold og karakter—kan vi ikke drive noe skikkelig Vietnam-arbeid, for propagandaen og parolene må hele tida ha rot i praksis og virkelighet.

Her i landet ledes Vietnamarbeidet av Solidaritetskomiteen for Vietnam, som i politisk innhold og organisasjon har karakteren av en anti-imperialistisk enhetfront. Slik har den ikke alltid vært, men Solidaritetskomiteen har for en stor del klart å utvikle sin politikk og praksis i takt med endrete forhold.

Fra å drive ut fra en reint pasifistisk linje og med paroler som «Fred i Vietnam» og «Vietnam for vietnameserne», har Solidaritetskomiteen tatt opp i seg nye erfaringer og økt innsikt i Vietnamkrigens karakter og utvikling, forstått at den er en følge av USA-imperialismens trang til å ekspandere. Derfor er parolene etterhvert blitt stadig mer presise, som «Full støtte til FNL» og «Bekjemp USA-imperialismen».

Men utviklinga henimot en anti-imperialistisk enhetsfront har ikke foregått uten motstand.Den klareste formen for motstand mot å gi det norske folk økt innsikt i Vietnam-krigens karakter og mot å videreutvikle enhetsfrontens politikk og organisasjon, kom i form av opprettelsen av den såkalte «Vietnambevegelsen i Norge». Den ble opprettet etter initiativ fra tidligere framtredende folk i Solidaritetskomiteen for Vietnam, som led nederlag da de forsøkte å stanse utviklinga. Men hvem som ytterst sto bak denne selsomme nyopprettelsen bør det ikke herske tvil om: da de oppdaget at det ikke lengre var mulig å framstille FNL som en «kommunistisk terroristbevegelse» og fikk folket mot seg, måtte de ty til andre midler. Plutselig var det hensynet til Vietnams folk som kom i forgrunnen. Men AUF-formannen Ola Teigens argumentasjon under Vietnambevegelsens stiftelsesmøte bør brennes inn i folks bevissthet: Norge må stå i NAT for å hjelpe Vietnams folk.

Utviklinga har imidlertid gått videre. Vietnambevegelsen fødtes, utviklet seg til et misfoster og døde—på historias skraphaug.

NATO og Vietnam.

En totalvurdering av imperialismen, med den nord-amerikanske i spissen, viser at dens store aktivum er dens nett av allianser. NATO, SEATO SENTO, for å nevne noen. Derfor tar Sør-Vietnams FNL også opp dette i sitt program, der det står:

«Ta aktivt del i kampen for å beskytte verdensfreden. Bekjempe de krigshissende og aggressive imperialister ledet av den amerikanske imperialister. Forlange oppløsning av de eksisterende aggressive militærblokker og militærbaser og forlange at utenlandske militærbaser således blir trukket tilbake.»

FNL legger vekt på dette fordi de vet at USA-imperialismens nett av militærbaser- og pakter legaliserer ulike former for undertrykkelse og aggresjonskriger. Allianser gir dem også armslag når det gjelder å anlegge baser og drive aggresjon mot det ene landet med utgangspunkt i det andre. Eksemplet Thailand viser dette tydlig. Uten sitt nett av allianser og avtaler ville USA-imperialismen vært betraktelig svekket, politisk og materielt. En konsekvens av parolen «Bekjemp USA-imperialismen» er derfor «NATO ut av Norge».

NATOs viktige rolle i det imperialistiske system kan bare de dumme benekte. Imidlertid har enkelte kritikere hevdet at denne parolen ikke har noe å gjøre i Vietnam-arbeidet. De hevder at den angivelig innskrenker fronten og at det stilles for store krav til at folk skal slutte opp om Vietnam-arbeidet.

For det første kommer aldri Solidaritetomiteen for Vietnam til å gjøre NATO-parolen til noen hovedsak i arbeidet. Den vil fortsatt ta utgangspunkt i motsigelsen mellom Vietnams folk og USA-imperialismen. For det andre vil det være direkte selvmotsigende å isolere USA-imperialismen fra sin sammenheng, slik den trer fram i de enkelte land. I mange sammenhenger framtrer USA-imperialismen med et NATO-ansikt i Norge, og den norske regjerings mange forbindelser med USA-imperialismen foregår gjennom NATO-medlemskapet. Å bekjempe den norske regjerings reaksjonære Vietnam-politikk uten å peke på at den er diktert av NATO-medlemsskapet ville være inkonsekvent og argumentasjonen ville halte. For det tredje viser praksis nettopp det motsatte av det som disse «kritikere» hevder. Aldri har Vietnamarbeidet vokst slik i styrke og omfang siden Solidaritetskomiteen godkjente den nye politiske plattforma på landsmøtet sommeren 1968. Derimot har erfaringene med «Vietnambevegelsen» nettopp vist hvilke følger det får når Vietnamarbeidets politikk og organisasjonsform begrenses til vulgærpasisfisme og byråkrati.

Videreutviklinga av Vietnamarbeidet.

Tross de store framganger som er nådd i Vietnamarbeidet, er det ennå lite utviklet. En av de viktigste oppgavene i framtida blir å styrke base-arbeidet, gjøre FNL-gruppene til mer aktive og selvstendig arbeidende enheter. En viktig videreutvikling ligger i å studere og anvende enhetsfrontens taktikk. I dag ligger mulighetene for dette bedre til rette enn noengang før. Vi har erfaringene fra Vietnam, fra den antijapanske krigen i Kina og fra kampen mot fascismen i mellomkrigstidas Europa. For å stimulere til studiearbeid på dette grunnlag kommer Solidaritetskomiteen i den nærmeste framtid til å utgi en dokumentasjon om erfaringene fra enhetsfrontarbeid. Videre ligger en viktig oppgave i å forbedre og øke utbredelsen av FOR VIETNAM, som nå utkommer i 10.000 eksemplarer pr. nummer. I samband med Vietnam-uka i april blir det også utgitt et hefte om folkekrig.

Disse og andre aktiviteter setter sterke krav til marxist-leninistene i Vietnamarbeidet. I kraft av den marxist-leninistiske teori og praksis må de utgjøre de mest hengivene og bevisste kadre i Vietnamarbeidet.