Om jeg var et piggsvin
Av
Det var sikkert meningen at jeg skulle bli noe stort—tiger eller løve, men det gikk ikke slik. Jeg vokste opp i de harde trettiåra og var visst sykelig også, så jeg stoppet opp i veksten. Hadde det vært i dag, kunne man sikkert gjort noe med det. Jeg kunne fått hormoner—slik som vår venn borte i Sverige Ricky «Broiler» Bruch, så kunne jeg blitt stor——.
Ikke for det—det er ikke så verst å være piggsvin heller. Ja, for det ble det jeg ble. Størelsen hadde jeg og piggene har livet gitt meg. Jeg har det forresten bra, for det er ikke så ille å være piggsvin som man kanskje skulle tro. En holder den avstanden man selv ønsker til sine medskapninger og ingen tråkker en på terne. En er liten nok til å gjemme seg bort, men stor nok til å bli sett.
Forresten så er det så mange som er store og enda flere som gjerne vil være det.
Se bare på topptillitsmennene våre. Nå er de så store at de ikke ser så langt ned som til oss piggsvin. De bare ser opp og fram—først og fremst på sin egen stilling og—sier de: på samfunnet. Du verden så morsomt det er å se på dem—beskue og granske dem uten at de vet det.
Mennesker røper seg i enerom, eller når de tror de er alene. Derfor bør en følge dem med øynene. Det er da kostelig når arbeiderbevegelsens tillitsmenn ser det som en hovedoppgave å bevare et borgerlig samfunn. Ikke noen smålighet hos disse gutta, nei. For å si det med Churchhill: Se på sykepleierskene. Se hva en liten gruppe av disse elskelige vesenene gjør. De trosser alle tilvendte tankebaner og vil noe, trosser meningsterror om at de spiller med syke medmenneskers liv som innsats. Og våre karer prater – prater mye og godt og kommer med r-ord i presse og massemedia. Så går det som det skal gå. De oppnår noe—ikke så mye kanskje, men en hel del. Disse svake mennesker som ikke har LOs makt og kontorer i ryggen—de seirer. De har slått en kjempekile inn i det kompakte lønnsforhandlingskameraderiet.
Er vår egen organisasjon syk? En må nesten tro det. Ihvertfall er den så svak at det ligger helt opp til sykdom. Eller er i virkeligheten saken svært enkel—så enkel at vi ikke ser skogen for bare trær? Er egentlig årsaken at våre høyt lønnede folk bare omgås mennesker i økonomiske og sosiale kretser som er jevnbyrige, slik at de ikke kjenner og kjennes ved sine egne? Hvor mange av dem har noensinne vært med på en streik? For å finne en med slik erfaring må en inn i veteranenes rekker og de en finner der er gjerne for radikale til å kunne brukes i dag.
Nåja, streiker er avleggs som arbeiderbevegelsens våpen, sier man. Hvorfor sier de lite om, men man mener kanskje at vi er kommet så langt at man kan forhandle seg fram til en riktig og rettferdig resultat. Gjør man så det? Å nei, men jeg tror så gjerne at man kunne om man ville. Når man kan fotografere månens bakside og kople sammen to satelitter ute i verdensrommet og mye mer enn som så, så var det veldig rart om man ikke kunne regne ut noen hundre desimaler om det var nødvendig—hvor mye hver enkelt lønnsmottaker i landet til enhver tid har krav på om nå samfunnskaka skal deles rettferdig. Og—ut fra vissheten om at en ikke blir lurt opp i stry hver eneste gang, kunne en så begynne forhandlingene som måtte ha det utgangspunkt at vi har fortsatt noen lavtlønnsgrupper.
En prosent reell lønnsøkning var overskriften i Kartellnytt. En prosent. Alle er så glade over denne prosenten. Min kone som har kunstneriske anlegg, men ingen ambisjoner—de har slit og kav for dagelig brød tatt knekken på—har tegnet en prosent til meg. Den er kunstferdig laget med vakre, rene farger. Denne prosenten har jeg i portmoneen og de siste dagen før hver lønning er den det eneste jeg har der.
La oss gå inn for at vi får med ihvertfall et viljesterkt kvinnemenneske i LO-ledelsen fra neste kongress. Å håpe på at vi kan få med en eneste radikal mann er vel for mye, men vi kan alltids håpe——.
Streik—vi kan da ikke streike for å få det vi har krav på i dag. Vi har for mye å miste. Tenk på avdragene på bilen, på TV-en, på fryseboksen, på skinnkåpa, på dressen og på gjelda hos kolonialhandleren. Det var så mye lettere i gamle dager. Da hadde de ingenting å miste—bare det dagelig brød til barn og familie——.