«Velferdstaten» — en illusjon

Av Eilev Granum

Nr. 1 1969

Vi har en vel utbygd sosialomsorg, ingen lever i nød, klasseskile; klasseskillene er i ferd med å utviskes, siste bevis, en skipsreder og en verkstedarbeider er makkere på vårt landslag i bridge.

Kjente toner, skulle noen finne ut at så ikke er tilfelle ved å sammenlikne med andre land, iler vi til med forklaringer om at det er et spesielle forhold som gjør at sammenlikningen ikke er naturlig. For verdensmestere er vi her som på mange andre områder, og skulle vi miste et VM er det som sagt et eller annet konkurranseforhold som ikke er helt rettferdig.

Denne VM-mentaliteten er meget typisk og i sin konsekvens bevirker den at vi hylder den sterkeste og dermed den sterkestes rett, dvs. jungelens lov. Det er innlysende at denne mentaliteten ikke kan skape noen god grobunn for sosialpolitikken. Men det er vårt samfunnssystem som skaper denne mentaliteten, klatresamfunnet er basert på bruk av spisse albuer og effektivitet. Alle former for utviklingshemming (handicap), det være seg fysisk eller mentalt blir sett ned på bevisst eller ubevisst fordi slike handicap nedsetter effektiviteten.

Skal vi titte litt nærmere på denne «velferdsstaten» kan vi for eksempel se litt på vår åndsvakeomsorg. Hvordan oppsores, registreres våre åndsvake?

Det finnes ingen systematikk i dette meget viktige arbeid med oppsporing og registrering. Alle tall som myndighetene opererer med er anslagsvise, dvs. ofte rene gjetninger. Jeg vil påstå at ikke mer enn 30 prosent av de det skulle være mulig å registrere før skolepliktig alder er registrert, selv etter denne alder er det mange som ikke blir registrert i det hele tatt. Dette skjer på tross av at alle vet hvor mangelfulle anslagene er og at tidelig hjelp er økonomisk lønnsomt. Nå kunne en selvfølgelig håpe på at våre ledende politikere ville være villige til å satse noe mer på oppsporing da dette må være grunnlaget for å kunne komme i gang med tidlig behandling og dette igjen er økonomisk fordelaktig. Men dengang ei. Et eksempel på hvor villige disse politikerne er til å diskutere økonomiske besparelser kom tydelig fram i Stortingsbehandlingen om innstillingen fra sosialkomiteen om bevilgninger fra statsbudsjettet for 1969. Det gjalt kursvirksomheten for pleiepersonalet i åndssvakeomsorgen. Her hadde regjeringen foreslått to kurser som ville komme på 30.000 kroner, opposisjonen foreslo fire kurser, sosialminister Egil Arvik kunne så meddele at en ved ulike rasjonaliseringstiltak nå regnet med å kunne avvikle tre kurser for disse 30.000 i stedet for to som først beregnet. Det er vel ikke nødvendig å bemerke at dette er som en dråpe i havet i forhold til hva som trengs. 

Noen virkelig radikale tiltak i en slik størelseorden at det kunne monne noe er en ønskedrøm inntil den dag kommer da man får en sterk og bevisst opinion som ikke lar seg avspore med runde talemåter. Foreløpig får disse politikeres reknestykke i denne retning: Vel er tidlig hjelp billig hjelp, men med systematisk oppsparing vil også antallet vi må ta for oss av gangen bli så mange ganger flere at så totalutgiftene vil tross alt bli større. Dessuten ville dette kreve flere fagfolk og institusjoner som vi i dag ikke har og heller ikke har gjort noe for å framskaffe. For å dempe på den verste misnøyen blant foreldrene eller de foresatt flekkes det på litt her og litt der. Foreldrene har hittil funnet seg i dette, antakelig fordi kreftene ikke har strukket til for en kamp utad, belastningen å ha en åndssvak kan i seg selv være så stor at overskuddet til denne kamp ikke er tilstede.

De organisasjonene som skulle være aktive pressgrupper er for en stor del fullstendig nøytralisert ved et meget hendig knep, tiggerloven (betalingsloven) av 1949 som i korthet går ut på følgende: frivillige organisasjoner (veldedighetsorganisasjoner) skal ta initiativ ved innsamlinger og basarer til bygging av ulike institusjoner så skal stat og kommune etterhvert tre støttende til. I praksis vil dette si at vår åndsvakeomsorg er basert på veldedighet; politikerne har fått flyttet et sosialt problem bort fra Stortings, – by, og herredsstyresaler og over i basarlokalet, vår åndsvakeomsorg står bokstavelig talt på basarstadiet.

Men nå skulle tida være inne til å la det gå politikk også i vår åndsvakeomsorg, for å sitere Johan Borgen «Går det ikke politikk i en sak går det møll i den». Hvordan opplæringsforholdene er for åndssvake og hvordan det er med anbringelser og arbeidsplasser for disse skal behandles i neste artikkel.