Det revisjonistiske «ALTERNATIV»
Av Svein Johnsen
Innledning.
ALTERNATIV, Norges kommunistiske partis (NKP) forslag til arbeidsprogram foreligger nå i trykt utgave etter behandling på siste landsmøte, og skal vedtas på en landskonferanse april 1969.
Et arbeidsprogram for et parti med marxismen-leninismen på programmet er sjølsagt et viktig dokument som det må stilles store krav til. Programmets viktighet understrekes også fordi det skal være et «program som kan samle alle venstekrefter i landet.» Det er følgelig en offentlig oppheist fane, som skal tjene til veiviser for partiets og arbeiderklassens kamp. Derfor må det klart angi de betingelser vi arbeider under, forutsetningene for kampen. Det må virke mobiliserende i arbeiderklassens kamp for sine krav og det må vise veien fram til målet, den sosialistiske revolusjon, proletariatets diktatur, kommunismen.
Tilfredstiller ALTERNATIV disse krav? Dette spørsmålet skal vi undersøke og forsøke å besvare i denne artikkelen.
Ettersom programforslaget tar opp og behandler en rekke frontavsnitt i klassekampen i dagens Norge, må vi nødvendigvis finne et utgangspunkt for undersøkelsen. Jeg har her valgt å konsentrere meg om ALTERNATIVs beskrivelse av forholdet mellom klassekreftene og det avgjørende spørsmålet i klassekampen, nemlig spørsmålet om makta. («Grunnspørsmålet i revolusjonen er spørsmålet om makta» — Lenin).
Den marxistiske teori om staten.
For det første må vi slå fast at ALTERNATIV ikke har noen enhetlig og holdbar analyse av statsapparatets funksjon under monopolkapitalismen. Bare i de enkelte avsnitt i programforslagef nevnes staten og da mest antydes det at staten er et redskap for monopolkapitalen. Noen eksempler:
«De [kapitalistene] forsøker i stadig sterkere grad å benytte statsapparatet for å utvide sitt tak på [de kapitalistiske] landenes økonomi.»[1]
«De [storkapitalen] utnytter staten og driver et permanent press på statsmakten (…)»[2]
«Ved å sjalte ut det offentlige griper de samme monopolkreftene inn i den såkalte strukturrasjonaliseringen.»[3]
Her beveger programskriverne seg som katta rundt den varme grauten, og kvier seg liksom for å nærme seg kjernen i spørsmålet, at «staten er en maskin til å opprettholde en klasses herredømme over en annen».[4] Derimot går ALTERNATIV så langt den motsatte veien at det skjønnmaler borgerskapets statsapparat og sprer illusjoner om at dette statsapparatet kan løse arbeiderklassens problemer og ta avgjørelser i klassekampen som er til fordel for arbeiderklassen.
Jeg er overbevist om at de fleste fagorganiserte, som har vært gjennom et lønnsoppgjør og fått føle resultatet etter at den «nøytrale» statsoppnevnte «riksmeklingsmannen» er kommet inn i bildet vil le rått av for eksempel dette:
«Statsmyndighetene har ikke villet ta de omfattende virkemidler til hjelp som kunne bringe lønns- og prisspørsmålet under kontroll.»[5]
Det programskriverne ikke har oppdaget er at lønninger og priser allerede er under kapitalistenes kontroll. Og statsapparatets rolle i denne sammenhengen er helt innlysende, men likevel forsøker ALTERNATIV å dekke over statsapparatets objektive funksjon under kapitalismen, nemlig som borgerskapets (kapitalistenes) redskap til å utsuge og undertrykke folket.
Men liknende løsninger — gjennom det borgerlige statsapparatets inngripen — anviser ALTERNATIV fort vekk for arbeiderne. Et eksempel er boligspørsmålet. ALTERNATIV vil løse dette ved å opprette et eget «boligdepartement»):
«Å bygge gode rimelige boliger, er samfunnets sak. Uten at stat og kommune engasjerer seg sterkt og aktivt i boligbyggingen, kan ikke behovet bli tilfredsstillet. For å få en mer planmessig, velorganisert boligprosjektering og boligbygging, foreslår vi at det opprettes et eget boligdepartement.»[6]
Løsningen på arbeiderkssens boligmangel er altså, i følge ALTERNATIV, å bygge ut og dermed ytterligere byråkratisere borgerskapets statsapparat. Det blir som dengang pasifistene ville skape fred ved å opprette et fredsdepartement!
Men programskriverne mener at arbeiderklassen skal løse sine sosiale og økonomiske problemer ved å anvende monopolkapitalens redskap, staten, mot monopolkapitalen. Det skulle bli en framgangsrik klassekamp! Med disse to eksemplene viser programskriverne at de over hele linja prøver å gi arbeiderne illusjoner om at borgerskapets statsapparat kan hjelpe dem i deres klassekamp, det vil si man dekker over statsapparatets virkelige funksjon.
Demokrati under kapitalismen — for hvilken klasse?
I Staten og revolusjonen gir Lenin følgende karakteristikk av den borgerlig staten:
«Formene for den borgerlige stat er uhyre forskjellige, men deres vesen er det samme: alle disse statene uansett hvilken form de har, er på det ene eller andre vis, men i siste instans ubetinget borgerskapets diktatur. Overgangen fra kapitalismen til kommunismen må selvsagt frambringe en veldig rikdom og mangfoldighet av politiske former, men kjernen i saken er og blir den samme: proletariatets diktatur.»
Dette var Lenins og er kommunistenes standpunkt til det borgerlige statsapparat, ja til statens funksjon overhodet. Det er samtidig den vitenskaplige definisjon av forholdet mellom demokrati og diktatur. I et klassesamfunn kan den ene klassen bare ha demokratiske rettigheter på bekostning av den andre klassen. Dette er ikke et standpunkt som tilfeldigvis dukket opp i hue på Lenin, men er et resultat av klassekampens vitenskaplig bearbeidete erfaringer.
Hva sier så ALTERNATIVs forfattere til dette? Hvordan opplever de dagens norske samfunn? Her er noen eksempler:
«Demokratiets utvikling, landets sikkerhet,vår økonomiske, kulturelle og sosiale utvikling er knyttet til den dominerende hovedoppgave å oppløse den udemokratiske maktkonsentrasjonen på en liten gruppes hender.» «Kampen for økt demokrati må føres mot den motstand som kommer fra storkapitalen…[som]… ved nye metoder og nye former [forsøker] å befeste privatkapitalens makt og snevre inn demokratiet.»
«Det er en skam for vårt demokrati at det er annonsemengden som er avgjørende for avisenes eksistensmuligheter.»
En kunne med god grunn spørre hvilket demokratisk himmelparadis de lever i, disse programskriverne. Eller rettere: hvilken klassetilværelse de lever?
Mener de at norske kommunister skal gå ut til arbeiderne og be dem forsvare «vårt demokrati»? Skal vi gå ut til arbeiderne som er blitt arbeidsløse på grunn av kapitalistenes «strukturrasjonalisering» og be dem forsvare «vårt demokrati»? Til fengslete Vietnam-demonstranter? Til skoleelever hvis elevråd, skoleavis og «demokratiske rettigheter» er tatt fra dem nettopp fordi de brukte «vårt demokrati»? De eneste vi kan snakke til om «vårt demokrati» er selvsagt kapitalistene, fordi de er de eneste som har noe demokrati under kapitalismen, og vi vet at de har både vilje og midler til å forsvare sitt demokrati!
Jeg kunne i den forbindelse passende sitere fra Lenins Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky, hvor han fullstendig hudfletter og latterliggjør Kautsky fordi «han har sunket ned på samme nivå som en liberaler som lirer av seg banale fraser om det rene demokrati, forskjønner og tilslører klasseinnholdet i det borgerlige demokrati». Josef Stalin har også gitt oss følgende konsenterte framstilling av spørsmålet:
«Demokratiet under kapitalismen er et kapitalistisk demokrati, et demokrati for det utbyttende mindretall, som hviler på innskrenkning av rettighetene for det utbyttede flertall og som er rettet mot dette flertallet. Bare under det proletariske diktatur er det mulig med virkelige friheter for de utbyttede, er det mulig for proletarene og bøndene å ta virkelig del i styret av landet».
Når vi er kommet såpass langt i gjennomgåelsen vil en kanskje stille spørsmålet: hvordan kan folk som kaller seg kommunister og som tildels har lang erfaring, prestere så mye sludder?
Svaret finner vi også i ALTERNATIV, men jeg vil først minne om at det i hele den kommunistiske bevegelse, i alle partier har foregått en lang og hard kamp. En kamp mellom to linjer. Sitatene som jeg har gjengitt, fra ALTERNATIV og fra marxister som Lenin og Stalin, skulle gi et inntrykk av hva kampen gjelder. Som på Lenins og Stalins tid er det kampen mellom en revolusjonær og en småborgerlig-revisjonistisk linje. Lenin og Stalin representerer den revolusjonære. Programskriverne den småborgerlige.
Marxisme og parlamentarisme
Et annet grunnspørsmål i kampen mellom de to linjer er parlamentarismen, dens funksjon og arbeiderklassen og kommunistenes forhold til den:
«(…) de folkevalgte organers suverene bestemmelsesrett er stadig truet av en stigende byråkratisering av stats- og kommuneapparatet. Livsviktige spørsmål for land og folk avgjøres ikke av de folkevalgte organer, men av et inviklet embedsmannsapparat som er ukjent for den alminnelige mann og kvinne og unndrar seg dermed demokratisk kontroll».[7]
«Vårt lands øverste statsorgan er med den nåværende valgordningen ikke i samsvar med folkemeningen [!]. Det trengs en valgordning som gir en representasjon svarende til det valgene gir uttrykk for».[7]
Følgelig, om bare valgordningen hadde vært mer matematisk representativ i forholdet mellom stemmeprosenten og antallet representanter i Stortinget, så hadde Stortinget gitt uttrykk for folkemeningen! Her nøres det opp til de helt store illusjoner, at Stortinget, det borgerlige parlament kan gi uttrykk for folkemeningen. Her er det vel, dypest sett hunden ligger begravet, for programskriverne later til å tro at vi vil få sosialisme som resultat av et flertall i Stortinget. Under perioder med lange høykonjunkturer og den derav følgende sosialdemokratiske borgfred, dukker alltid de samme illusjoner opp, troen på «velferdssamfundet», troen på en krisefri kapitalisme.
Alle store revolusjonære, som har klart å holde seg oppreist under revolusjonens stormkast som i tider med mindre skjerpet klassekamp, har inntatt et revolusjonært standpunkt til parlamentarismen. Slik som Lenin når han redgjør for Marxs syn på parlamentarismen:
«En gang med flere års mellomrom å avgjøre hvilket medlem av den herskende klasse som skal få underkue og trampe folket ned i parlamentet—det er det virkelige innhold i den borgerlige parlamentarismen, og det er ikke bare i de parlamentarisk-konstitusjonelle monarkier, men også i de mest demokratiske republikker.»[4]
«Den alminnelige stemmerett er grademåleren for arbeiderklassens modenhet. Mer kan den ikke være og vil den aldri bli i den nåværende stat.»[10]
Dette er noe annet enn «folkevalgte organers suverene bestemmelsesrett»!
Konklusjoner
Jeg har forsøkt å vurdere forslaget til nytt arbeidsprogram for NKP ut fra et marxistisk-leninistisk grunnlag. Det vil si jeg har tatt for meg deler av det, andre deler—en konkret kritikk av konkrete programposter—skal vi ta opp siden. I første rekke er artikkelen ment som et grunnlag for videre debatt. Men jeg vil minne om at det haster, for dersom dette programmet blir vedtatt av landskonferansen uten vesentlige endringer vil det bety en ytterligere sosialdemokratisering av partiet, og da blir det langt alvorligere ting enn et Stortingsvalg vi vil stå overfor!
Innledningvis satte jeg opp endel nødvendige betingelser for et nytt arbeidsprogram, som jeg mener må innfris. Ut fra undersøkelsen finner jeg å måtte trekke følgende konklusjoner:
- ALTERNATIV gir ingen riktig beskrivelse av de forhold vi arbeider under. Det forbigår den marxistiske statsteori.
- Programforslaget virker ikke mobiliserende på arbeiderklassen. I stedet for å henvende seg til arbeiderne med konkrete handlings- og kampkrav, presenterer programforslaget en ønskeliste for monopolkapitalens statsapparat.
- Programskriverne har brutt med det prinsipp-program de skulle arbeide etter, fordi det revisjonistiske ALTERNATIV utelater leninismen fra partiets teoretiske grunnlag.
- Programforslaget har heller ingen målseting. Det tar verken opp den sosialistiske revolusjon, proletariatets diktatur eller kommunismen.