Rekadsjonens merknad: Innlegget vi gjengir nedenfor er nektet inntatt i Friheten.
Den spissfindige og vedvarende tendens i Reidar T. Larsens (RTL) artikler rettet mot den radikaliserte ungdomsbevegelse i sin alminnelighet og Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) ledelsen i særdeleshet har framprovosert en helt nødvendig debatt også i vår partipresse.
Hvis man skulle se på formen i hans artikler, f.eks. RETOR: «Sirkus for politikk» og den om «venstreutskeielser», kunne man være fristet til å si at disse artiklene umulig kunne være politisk motivert, — at det heller lå mer formelle og overfladiske begrunnelser bak. Men en ting får en til å stoppe opp, — det er at brodden tydlig er rettet direkte og indirekte til partikamerater i fleng, som har vist at de ikke deler RTLs syn på viktige prinsippspørsmål.
En del av disse er alvorlig tatt opp som SUFs politiske grunnlag, for eksempel prinsippet om proletariatets diktatur ved overgangen til sosialismen, den demokratiske sentralismen og andre klare marxist-leninistiske grunnsetninger. Videre er de opptatt av den revolusjonære masselinja, et annet viktig marxist-leninistisk prinsipp spesielt inspirert fra Mao Tse-tung.
Alt dette blir hilst som en fornyelse og et vesentlig tilskudd til den kommunistiske bevegelse av mange av oss innen Norges kommunistiske parti (NKP). Men det ligger her tydlig i dagen at i følge RTL skal vi fortjene betegnelsen «sekterister», lefle med «småborgerlig radikalisme» og til slutt altså være moden for soplehaugen!
Moralen er tydlig. Partikamerater utover landet skal skremmes vekk fra kontakt med slike «farlige elementer» innen partiet. — et forsøk på isolasjon uten at han vil diskutere hva saka gjelder! Når ledende partikamerater som Ester Bergerud direkte spør RTL om det er prinsippet om «proletariatets diktatur» han vil tillivs i partiet og ber ham gi en politisk motivering for sine angrep på såkalte «venstreekstremister» får hun til svar et langt skriveri om språkspørsmålet og klassekampen, — og til slutt gir partiformannen oss dette viktige påbud, at dette er vel verd å studere: Det skulle altså være det vesentligste i situasjonen . Feilaktig og sleivete språkbruk (kfr. Tron Øgrims «Hu derre kjerrringa fra Vietnam») skulle være politisk klassekampspørsmål nr. 1 for det kommunistiske parti!
Sjøl RTL motiverer ikke sin politiske skribentaktivitet rettet mot venstre på slikt vås, — det er dypere begrunnet.
Jeg har lyst til å konstruere et reversert eksempel som RTL kan grunne litt på.
Hvis partiformannen skulle karakterisere medlemmene av partiets distriktstyre i Oslo og Akershus som «gammelt støv» som man ikke kunne ta hensyn til, i en informasjon til partikamerater eller ungdomskadre fra landet som skulle begynne i Oslo distrikt, — ville da sleiven «gammelt støv» være det viktigste poeng til kritikk og debatt? Skulle man sette i gang studiesirkeler på Stalin om «språkspørsmålet» for å finne ut om «gammelt støv» var et riktig språklig kommunikasjonsmiddel?
Jeg skulle tro at mitt eksempel ville inneholde adskillige flere «debattpoeng»!
Det synes for meg klart at det vesentligste i situasjonen er dette:
Vi må få en konkret oversikt over RTLs planer om politisk strategi for partiet. Og vi må få en konfrontasjon med de viktigste prinsippspørsmål for partiet, blant annet er det viktig å få en klar framstilling av partiets holdning til spørsmålet om «proletariatets diktatur» og partiets holdning til de unge revolusjonære.
Dette må gjennomgåes av partiet, en erklæring må fattes før prinsipp-programmet kan ventes ferdigrevidert (ja, hvordan har sekretariatets behandlet landsmøtevedtaket om dette).
Det må videre bli slutt på dette at partiformannen til stadighet skal slenge ut angrep på alt og alle innen venstrebevegelsen, uten at partiet har kjennskap til motiveringa for dette (f.eks. hans siste angrep på Kampanjen Norge ut av NATOs landsmøtevedtak om dannelse av basisorganisasjoner i distriktene med medlemsskap og hans vedvarende ondsinnede bakvaskelser av, og angrep på Solidaritetskomiteen for Vietnam).
RTLs skriverier skader oss. De bryter ned partiets muligheter for kameratslig samarbeid innen den politiske venstrebevegelse på nær sagt alle felter.
Situasjonen er snart kommet til det beklaglige og groteske stadium at det snart må være partimedlemmenes nødvendige plikt å erklære for all verden ut RTLs skriverier ikke er representativt for NKP og må oversees! Skal det overhodet være mulig å lykkes sjøl i beskjeden grad å gjennomføre vedtaket i sentralstyret om å søke å oppnå samarbeid med venstrekreftene i Norge på det politiske plan, er dette snart en forutsetning.
Det er trist at ikke partiet gjennom den funksjon en formann skal fylle, ikke skal kunne styrkes utad på en bedre måte, slik at partiet på topp-plan fullt ut skal kunne understøtte og tjene partikameratenes oppriktige bestrebelser i arbeidet for aksjonsenhet omkring åpenlyst grunnleggende spørsmål. Da ville partiet også fortjene en posisjon hvor en korrigering av kursen blir sett på som det den skal være — et konstruktivt bidrag til utvikling av den nasjonale og revolusjonære bevegelsen i landet.