NATO i skolen — skolen i NATO
Av Line Dedichen
«Vi mener at en stat er sterk i forhold til massenes bevissthet. Den er sterk når massene vet alt, kan dømme om alt og gjør alt fullt bevisst.»
— Sitat av Vladimir Lenin. Den samme bevissthet er det Mao tilstreber og oppnår gjennom kulturrevolusjonen i dag.
En av de ting alle syntes å være enige om etter den andre verdenskrig, var at det skulle bli slutt på alt hemmelig diplomati, all «hysj-hysj» politikk og «ikke et ord i avisen». Men det varte ikke lenge, som kjent, og siden har det her i vest, i NATO og de øvrige kapitalistiske og imperialistiske organisasjoner vi er med i, tvert imot vært massenes bevisstløshet som har vært statenes og regjeringenes styrke. Et typisk eksempel på hvordan denne bevisstløsheten er blitt pleiet og styrket, er slike slagere i radio og TV som «La oss sende utenrikspolitikken dit den hører hjemme», «Det som skjer det skjer», etc. Og så koser vi oss i kosekroken.
Det er spesielt ett område som, såvidt jeg har kunnet se (og høre) har vært særlig utsatt for denne «hysj-hysj» politikken, og det gjelder «skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet», som det het i sin tid, dvs. i NATO,og omvendt NATOs rolle i skolen.
Skolen, den 9-årige, har vært diskutert opp av vegger og ned av stolper, innhold, disiplin, etc.. men ikke et ord om at NATO har noe med skolen å gjøre. Ikke engang i den artikkelen i Forsvarets Forum nr. 5 for 1968, som var viet «Forsvaret i våre almenskoler», enda det dreidde seg om noe de kalte «Vårt Totalforsvar».
Personlig har jeg bare sett NATO nevnt i forbindelse med skolen i to høve, i en artikkel av Karl Emil Hagelund i Dagbladet den 2. mars 1959: «Meget tilfredsstillende i NATO-kunnskap?», og da Magne Skrindo hadde en artikkel, også i Dagbladet den 19. september 1968, som het «Langes NATO-syn er blitt pensum i Folkeskolen». Det er klart at vesentlige ting kan ha unngått meg. I så fall vil det være fint om leserne supplerer, og eventuelt sender inn artikler de har fått tilbake eller som de tidligere ikke har sendt inn på grunn av «klimaet».
Jeg synes for min del at det er på tide at det blir en motstandsbevegelse i skolen, en «NATO ut av skolen», «Skolen ut av NATO» bevegelse, ved siden av og sammen med hovedbevegelsen «NATO ut av Norge, Norge ut av NATO», som trenger all den støtte den kan få.
At NATO har spilt en vesentlig, og etter min mening uhyggelig effektiv rolle i skolen, håper jeg å kunne vise, i hvert fall at det har vært hensikten. Heldigvis er ungdommen aldri så på vakt som når de har følelsen av at det er noe de ikke skal vite, hva enten det gjelder det seksuelle eller andre ting. De skaffer seg beskjed, og da ofte på en drastisk måte. Men som Hacelund skrev i sin artikkel om NATO og skolen: «Her har man åpenbart gått på gummisåler». Også i dag i regjeringsopposisjonen er gummisålene ute og går. Selvfølgelig i Arbeiderpartiet, for det bærer jo hele skylden, men heller ikke i siste nummer av Orientering for den 25/1-69, under «Skolepolitikk», eller i NKPs programutkast, står NATO i skolen nevnt med et ord.
«Langes NATO-syn» skrev Skrindo. Hva mente han med det? Jo, i 1955, ble Halvard Lange utpekt av NATO-rådet som en av «De tre vise», som skulle utrede om de ikke-militære utviklingsmuligheter innen TO. Det er sikkert mange som husker at vi samme år fikk en orientering i radio av redaktør Diesen (Aftenposten') og professor Øyvind Skard (M.R.A.) om noe de kalte «psykologisk forsvarsberedskap», eller «åndelig forsvarsberedskap», og at de pekte på skolen som et viktig, men sørgelig forsømt område i den forbindelse. Det måtte snarest rette på:
Det samme året ble det da også opprettet «Atlanterhavskomiteer» i samtlige NATO-land og året etter møttes utsendinger fra disse i Paris til en studiekonferanse arrangert av Atlantic Treaty Association brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet som ikke kom før to år etter, i februar 1959. Den er utgitt av Den norske Atlanterhavskomite i samarbeid med Kontoret for Kulturelt samkvem med utlandet, det Kgl. Utenriksdepartement og Det Kgl. Kirke- og Undervisningsdepartement, med forord av Einar Boysen, medlem av Atlantic Treaty Education Committee (ATEC).
Styret i Den norske Atlanterhavskomite besto av stortingsrepresentant Nils Langhelle (formann), dr. philos Øivind Skard (viseformann) og redaktør Birger Kildal (Morgenbladet). Styremedlemmer var sekretær Håkon Lie, byråsjef Einar Løchen, lærer Kåre Norum og redaktør Toralf Øksnevad. Varamenn var redaktør Per Vogt og sekretær Ragnar Sem. Formann og viseformann i Atlanterhavskomiteens råd var fylkesmann Trygve Lie og skipsreder Leif Høegh.
Formannen i Atlantic Treaty Association grev Umberto Morra (fint skal det være) sa ved åpningen: «(…) Vi tror det vesentligste problem Atlanterhavssamfunnet står overfor, er et undervisningsproblem (…) hvordan ungdommen i våre land skal få kjennskap til (…) de mål og håp (…) dette samfunnet har og (…) inspireres gjennom denne kunnskap. Vi føler det er fornuftig og logisk å begynne med ungdommen, siden det betyr å begynne med begynnelsen.»
Trass i alle disse fine navn og høye herrer fikk brosjyren altså nærmest en fødsel i dølgsmål. Det lot ikke til at opphavet var særlig stolt av sitt avkom.
Samme år foregikk det en annen fødsel i dølgsmål, dvs. som ikke ble kjent ut over «familien», det var et ganske ruvende verk (275 store sider) om norsk skole, av amerikaneren George M. Wiley, visekommissær for undervisningsvesenet i staten New York. Boka het The Organization and Administration of the Educational System of Norway. og er gitt ut av The Royal Norwegian Ministery of Church and Education, Oslo, Norway 1955. (Kirke – og Undervisningsdepartementet). Altså de selvsamme myndigheter som stod for utgivelsen av brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet. Den har også et forord av Einar Boyesen. Og i Wileys innledning står det at han håper denne analysen «(…) kan få verdi for alle dem som i noen grad bærer ansvaret (og så på engelsk): the larger service to be rendered by the schools of Norway in the challenging yeers immediately ahead». Altså: den utvidete (vi kan vel si viktige) tjeneste (rolle) som den norske skolen skal yte (spille) i de «spennende» (vanskelige) år som ligger umiddelbart foran oss. Her blir det klart sagt fra at skolen skal spille en rolle (render (larger) service) i de vanskelige år — selvfølgelig politisk vanskelige år, framover, dvs. i «Atlanterhavssamfunnet», i NATO. Med andre ord, skolen skulle engasjeres i storpolitikken og storpolitikken i skolen.
Siste gang det hendte, var under okkupasjonen, da Nasjonalsamling (NS) ville ha lærerne til å «gjøre en aktiv innsats for oppbyggingen av det nye Norge også i skolen», som Aftenposten skrev (sitert i, og etter Kirkenesferda).
Jeg er overbevist om at hadde kravet om «NATO-fisering» av skolen blitt lagt fram med samme dumstolte naivitet som NS her viste («de la ikke skjul på hva de ville, i hvert fall og det (…) skapte klarhet i kampen», heter det videre i boka). Da ville det blitt stor oppstandelse, heftig diskusjon, lærerstreik, hva vet jeg. Men, som antydet, nå gikk man på tykke gummisåler og hadde lært at uklarhet kan være nyttig. I 1942 foretrakk lærerne Grini og/eller Kirkenesleiren, framfor å bidra til «den brønnforgifting som på få år hadde gitt slike resultater i Tyskland» (samme sted). Den 17. mai holdt (dengang) lektor Natvig Pedersen talen for dagen i Kirkenesleiren, og sa bla.: «Hvorfor sitter vi her? [det var ca. 430 mann]. Jo fordi vi hevder sannhetskravet, nå som før, skal det være sentralt i norsk ungdoms livsorientering. Dette er det moralske innhold i vår kamp».
I forhold til dette klare standpunkt er det formelig så det oser av vond samvittighet ved siden av ond tro, av brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet. På side 11 stål det følgende: «Dersom det bare var den fredelige tekniske utvikling og gjensidige økonomiske avhengighet som bestemmer hvilke internasjonale samfunn og allianser våre land skal tilhøre, ville ikke noe stort problem melde seg for læreren i undervisningen. Men når både lærere og undervisningsmyndigheter står overfor en meget vanskelig oppgave (…) er det fordi vår holdning internasjonalt sett også bestemmes av politiske og strategiske hensyn.»
La oss gjenta det: politiske og strategiske hensyn—det som er understreket står med sperret trykk i brosjyren. Det kan ikke bety annet enn at læreren oppfordres til (pålegges) å sette politiske og strategiske grenser for sin undervisning.
Hvordan dette praktiseres den dag i dag, viser et innlegg i Dagbladet den 12. desember 1968: «Meiningsterror i gymnasiet» av gymnasiast Per Kjell Sætre. I A. Bergsgårds «Heimssoge», står det at «Marshallhjelpa…(var) ein storfelt hjelpeaksjon…» Sætre innvendte at såvidt han hadde forstått—han henviste bl.a. til et program i NRK—var USA avhengig av et økonomisk sterkt Europa. Denne innvendingen ble «feia av» av læreren, sier han, som kort og godt erklærte: «Vi skal halda oss til lærboka og sjå på Marshallhjelpa som eit storstilt hjelpeprogram».
I et svar den 28. desember 1968, kom lektor Roar Eide i skade for å slippe katta ut av sekken, når han skriver, i en typisk omgående bevegelse (snakk om noe annet) at i Norge er «NATO-synet det offisielle (også i skolen)». Det som lektor Eide her setter i parantes vil jeg tvert om understreke: OGSÅ I SKOLEN.
«Slike og liknande episoder kan eg nemna i fleng om nødvendig», skriver Sætre, og etter det eg har hørt blant andre gymnasiastar er det svært vanleg. Sameleis er det i ni norskundervisninga, og særskilt i samband med norsk stil. Våaga Vågar ein seg frampå med synspunkt for eksempel mot NATO». Når det gjelder norsk stil har både lærere og elever hatt god «støtte» i det før nevnte tidsskriftet Jorda rundt utgitt av Gyldendal Norsk Forlag som inntil fornylig hadde i ramme på baksiden en rekke rektorer og/eller skolebestyrere som «redaksjonsråd» noe som gjorde det til nærmest obligatorisk pensum for gymnasiaster.
Men hvilken offisiell begrunnelse blir gitt for de politiske og strategiske hensyn som læreren skal ta i sin undervisning? Om det står det følgende i brosjyren: «Dette skyldes (…) at den verdens politiske situasjon i dag er det historiske resultat av en dyp prinsipp- og interesserkonflikt mellom (…) Atlanterhavssamfunnet (som vi tilhører) og kommunistblokken (…) Undervisningsproblemet forverres ved at denne konflikten blir sett på høyst forskjellig (…) ikke minst lærerkretser [min understrekning] hvilket gjør et obligatorisk undervisningsprogram administrativt vanskelig å gjennomføre og i enkelte tilfeller uønskelig». Hvor vanskelig og uønsket? Det framgår av et hjertesukk gjengitt i Aftenposten den 21. januar 1969, fra Bergens Tidende, der en innsender skriver: «En gang må forsøksdriften av grunnskolen slutte, en gang må vi bestemme oss for hvordan den norske folkeskolen i store trekk skal se ut». Et beskjedent krav får en si, ti år etter at den 9- årige skolen ble lovfestet!
Videre blir selvsagt Lenins doktrine anført, «den doktrine og politiske teori som Sovjetunionen og dets (dengang) kinesiske allierte bygger sin strategi på, med postulatet om verdensrevolusjonen og proletariatets diktatur». Denne doktrinen, heter det, «er fiendtlig stemt overfor ideer og tradisjoner som hersker innen den europeiske kulturkrets». Dette, heter det videre, er et mer dyptgående og verdensomfattende (!) ideologisk skille enn de som forårsaket historiens tidligere rivninger». (!) Snakk om å ta munnen full og på et helt bristende grunnlag, for hvor skriver den politiske teorien seg fra? Fra Marx og Engels som hadde de dypeste røtter i sin tids europeiske kulturkrets, fra gresk filosofi (Marx skrev sin doktoravhandling om «Forskjellen mellom Demokrits og Epikurs naturfilosofi»,som var forløpere for materialismen) og fram til Pariskommunen, det første forsøket på å gjennomføre proletariatets diktatur. Dette skulle våre filosofistudenter merke seg. (Lenin ligger forøvrig begravet i Pariskommunens flagg).
Brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet ble som sagt ikke publisert på vanlig måte, men «sendt til nasjonale skolemyndigheter, som den ble godt mottatt av», heter det i forordet. Det kunne være artig å vite hvem de var og hvor nasjonale de egentlig var.
Framgangsmåten da «den nye skolelova» ble vedtatt i Stortinget den 10. april 1959 (det burde ha vært den 9!) minner sterkt om den som ble anvendt ved diskusjonen om Marshallhjelpen og på Arbeiderpartiets landsmøte da NATO ble trumfet igjennom. Hver gang var det klage over tidsnød. Det er den kjente måten med «fullbyrdede kjennsgjerninger». Før vi fikk sukk for oss var «den gamle gode» skolen med syv års folkeskole, framhaldsskole, realskole og gymnas, blitt sprengt i stykker av dette gjøkegget som var lagt i vårt rede. Det var «psykologisk forsvarsberedskap», i form av samfunns, eller rettere samtidskunnskap, som skulle ha plass, stor plass. I første bind av Forsøk og Reform i Skolen (1956 utg.) skriver lektor Ragnar Aalen (s. 188): «Det bør være en hovedsak å få innført et eget fag, samtidskunnskap, på alle skoletrinn i tilknytning og som en videreføring av småskolens heimstadlære». Det var særlig maktpåliggende, heter det i forordet til Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet at forslagene fra konferansen (i Paris) nådde fram til lærerne som underviser i samfunnslære på skolens høyere trinn.
Men hva er nå «psykologisk forsvarsberedskap» og hvorfor var det blitt så maktpåliggende for NATO-landa å få det innført i skolen—og i hæren—nettopp i 1955? Her må vi være oppmerksom på at NATO bare er en del av USAs verdensomspennede militære vakthold, og en av dets «politiaksjoner» var nylig avsluttet: krigen i Korea. Den slutte med et nederlag—også på den indre front. Det hadde nemlig vist seg at flere tusen amerikanske soldater (tallet har vært oppgitt til ca. 2.500) som hadde vært fanger i Korea, hadde latt seg påvirke, tildels omvende, av sine kommunistiske fangevoktere. De var selvfølgelig blitt «hjernevasket». De kunne jo ikke være ved sine fulle fem! Franskmennene opplevde den samme «faneflukt» i Vietnam (og amerikanerne i dag). Det hadde sivet ut atskillige rykter om bruk av bakterie- og biokjemiske våpen, og om
tortur. Den så omhyggelig opparbeidete antikommunistiske verdensopinion begynte å slå sprekker. Det var tydelig at noe måtte gjøres for å få de vordende soldater til å forstå de høye idealer sum GI-ene og de andre FN-troppene kjempet for i Korea (som franskmennene og senere amerikanerne i Vietnam), at bakterie- og andre biokjemiske våpen var mer «humane» enn mange andre, og at tortur var nødvendig for å spare soldatenes liv! Kort sagt, hvorfor ikke «hjernevaske» litt slik kommunistene gjorde? Et eksempel på et slikt forsøk på hjernevask kan vi finne for eksempel i Gerhardsens påstand ved 10-årsjubileet for NATO da han talte på Rådhusplassen (salig ihukommelse!) ville få oss til å se på NATO som en fortsettelse av motstandskampen! Men det klassiske eksempel er jo den «klimaforandringen» vi plutselig fikk vits hadde foregått, da regjeringen kom hjem fra London: nå gjalt kampen ikke lenger kapitalisme kontra sosialisme, men demokrati kontra diktatur. Denne problemstillingen som var bestemt av kampen mot det nazistiske Tyskland ble skjematisk overført til kampen mellom vestmaktene og Sovjetunionen. Jakob Johan Sigfrid Friis bok Kritikk av norsk utenrikspolitikk etter krigen og vips så var Vest-Tyskland et demokrati og Sovjetunionen et diktatur, punktum.
Da del ble besluttet å innlemme Vest-Tyskland i NATO (forøvrig helt ulovlig etter statuttene, for der heter det «land som ikke har territoriale krav»), ble det nødvendig å presentere det, i hvert fall utad, som et vestlig (og kristelig) demokrati. NATO var jo nettopp en forsvarsorganisasjon for det vestlige demokrati.
Når så mange brave nordmenn har latt seg «hjernevaske» og gjort helomvending fra den tiden vi kjempet mot nazisme og for demokrati, er det utvilsomt fordi USA (og England) i deres øyne representerte kvintessensen av begrepet demokrati. Men demokrati kan aldri være noe abstrakt. det må være konkret dvs. vise seg i handlinh, ikke bare i ord! Det kunne skrives atskillig om hvordan disse to «supermaktene» har blandet seg inn i våre indre anliggender, bla. om hvordan de har dirigert innholdet av vårt pensum i engelsk (amerikansk) i skolen. En gammel historie, og en ny.
Ikke tvil om at våre myndigheter har fortjent den «Meget tilfredsstillende i NATO-kunnskap» som USAs utenriksminister David Rusk generøst tildelte oss forleden som «den beste i NATO-klassen».