«Går til sin gjerning de norske menn viljeløst vimsende, vet ei hvorhen skrukker seg hjertene, smyger seg sinnene veke som vaggende vijer for vindene, kan kun om én ting i verden de enes den, at hver storhet skal styrtes og stenes.»
— Henrik Ibsen i Kongsemnerne.
En upolitisk eller apolitisk skole er og blir en fiksjon. Hva enten det gjelder et reaksjonært (imperialistisk) eller et progressivt, et kapitalistisk eller sosialistisk styre, vil skolen alltid bli brukt som det viktigste middel til å forme de borgere det ønsker. Et systemskifte vil derfor alltid gi særutslag i skolen, øyeblikkelig når folket overtar, langsommere og lumskere når reaksjonen setter inn. Reaksjonen skjuler alltid sitt ansikt lengst mulig. Marx sier et sted at for å få en bedre skole må man ha et bedre samfunn, men for å få et bedre samfunn, trenger man en bedre skole. De to, skole og samfunn, henger uløselig sammen. Sovjetrepublikken var bare noen uker gammel da Lenin sendte ut sitt dekret om organiseringa av skolevesenet. Hans annet dekret gjaldt som kjent freden. Overalt hvor folket har overtatt makta, har deres første tanke vært å skaffe seg opplysning, avskaffe analfabetismen. Det gjelder Pariserkommunen, ca. tredve år tidligere, under borgerkrigen i Spania, revolusjonen i Kina, ikke minst, frigjøringskrigen i Vietnam. Folkenes frigjøring følges av tankens frigjøring. Den frie mennesketanken er framskrittets beste venn og forbundsfelle mens den er reaksjonens farligste fiende. Skolen, dens form og innhold, dens mål og midler, er derfor den sikreste målestokk på graden av demokratiet i et land.
Umiddelbart etter den siste verdenskrig, da vi en stund kunne håpe og tro at nazismen var overvunnet, stod faktisk sosialismen på (langtids)programmet i samtlige vest-europeiske land (også Tyskland). Men, som Lenin har sagt: «Når det røres ved klasseprofitten, selger borgerskapet sitt fedreland og nøler ikke med å slå av en handel med de første de beste utlendinger som byr seg, imot sitt eget folk.» Ved å ta imot Marshallhjelpen solgte de vest-europeiske regjeringer sine land, og da det var gjort fulgte NATO liksom av seg selv som Halvard Lange sa. Har man sagt A, må man si B.
Det burde da ha vært innlysende at skolen ville måtte bli det viktigste redskap til å utdanne «Atlanterhavsborgere», «europeere», «medlemmer av fellesmarkedet» og så videre ettersom disse organismer etterhvert dukket opp, og at skolens folk burde ha vært på vakt. Men man lot seg dupere av at begynnerundervisninga skulle utvides fra 7–9 år, og innså ikke at en i og for seg bra reform innført på et galt tidspunkt, blir til skade i stedet for til gavn. USA sto jo også for de fleste nordmenn som demokratiet personlig forstand. Men den viktigste årsak til at det gikk så lett å ødelegge den norske skolen, var nok at det skjedde i dølgsmål, på samme måte som vår tilslutning til Marshalhjelpen og Atlanterhavspakten.
Som tidligere bemerket (se min forrige artikkel): Dersom hensikten med den faktiske ensrettinga av skolen som har funnet sted siden vi ble med i NATO, var blitt proklamert like dumstolt og åpent som nazistenes plan om «nyordning av vårt samfunn» som de norske lærerne (og ungdom og foreldre) opponerte så kraftig imot i 1942, da hadde de møtt opposisjon også i 1958, men «nå gikk man på gummisåler». I erklæringa som de norske lærerne den gangen nekta å underskrive, står det: «Jeg erklærer på ære og samvittighet at jeg forplikter meg til i all min skolegjerning å ville gå inn for et positivt og aktivt arbeid for å skape forståelse hos mine elever for det nye livs- og samfunnssynet (…)». I virkeligheten har jo de norske lærerne stilletiende gått med på nøyaktig det samme i dag ved i praksis å gå inn for brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet, et samfunn der Vest-Tyskland som later til intet å ha lært og intet glemt, spiller førstefiolin under USAs taktstokk. Det heter nemlig i forordet til brosjyren: «I følge [planen] skal man søke å definere objektivt [slik] den plass Atlanterhavs-alliansen har (…) og forklare (…) grunnen til at nasjonalforsamlinga har påtatt seg disse plikter.»
Formannen i Atlantic Treaty Association sa ved åpningen av konferansen i Paris der teksten ble vedtatt, blant annet: «Vi tror at det vesentligste problem Atlanterhavssamfunnet står overfor er et undervisningsproblem, nemlig hvordan ungdommen (…) skal få kjennskap til Atlanterhavssamfunnet, de mål og håp som landene i dette samfunnet har, og spørsmålet om hvordan ungdommen skal kunne inspireres gjennom denne kunnskap.[!] (…) Vi er overbeviste om at de prinsipper som danner grunnlaget for våre tradisjoner og vårt livssyn er verdt å hevde og forsvare (…) Som pedagoger og som representanter for undervisningsmvndighetene må det være deres felles mål å vekke interesse for dette fellesskap.»
Forordet fortjener forøvrig siteres i sin helhet: «Innholdet av dette heftet er resultatet av forhandlinger på den Første studiekonferanse i Paris i september 1956 om skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet [hvem hadde valgt, utpekt, ‘våre’ deltakere?] Rapporten ble vel mottatt både av NATOs generalsekretær, lord Hastings Ismay [tenk det!] og av de nasjonale skoleautoriteter den ble sendt til [hvilke var de, og hvor nasjonale var de egentlig?] Den er oversatt til mange NATO-staters språk [ikke til alles altså?] og tilstillet deres sentrale skolemyndigheter, lærerorganisasjoner og mange skoler.» Det var særlig maktpåliggende at forslagene fra konferansen nådde fram til lærerne som underviser i samfunnslære på skolens høyere trinn. «Ifølge den plan konferansen trakk opp for undervisningen samfunnskunnskap [sic], skal man søke å definere objektivt [!] den plass Atlanterhavsalliansen har i den moderne verden (…) Læreren skal gjøre elevene kjent med deres lands viktigste rettigheter og plikter innenfor traktatens ramme og forklare ut fra den moderne historie fakta [sic] grunnen til at deres nasjonalforsamling har påtattt seg disse plikter. Videre klarlegges prinsippene for våre frie institusjoner. Ved å fremheve de nasjonale tradisjoner som i den frie verden danner bakgrunnen for dette stoff [klart, ikke sant?] råder man lærerne til å ta hensyn til deres lands moralske og rettslige forpliktelser overfor de internasjonale menneskerettighetserklæringene! Heftet omhandler også praktiske måter man kan øke mellomfolkelig vennskap og forståelse på, ikke minst mellom NATO-landene, da nasjoner som er så sterkt knyttet til hverandre (som vi er til Portugal, Tyrkia og Vest-Tyskland for eksempel) nødvendigvis bør lære hverandre å kjenne. Disse pedagogiske ideer må vi anta er av varig verdi og vel egnet som diskusjonsemner for lærerne. Men hvor ble det av diskusjonen? Bare hvis lærerne er personlig interessert i og overbevist om verdien av disse idéer, vil de gjøre bruk av dem. [Eller kanskje dersom de er interessert i å gjøre karriere? jf.en artikkel i Aftenposten av lektor Ludvigsen, den 19. april 1969.] Følgelig blir det i hvert land arrangert små konferanser og seminarøvelser for diskusjon av rapporten. [Der er der altså diskusjonen foregår, i atlantisk regi.] Den norske atlanterhavskomité har organisert slike kontaktkonferanser med lærerne med meget tilfredstillende resultat (…) Jeg håper at dette heftet vil bli til nytte for lærerne i den opplysningsvirksomhet Den norske Atlanterhavskomité, har funnet det riktig å organisere. De kontaktkonferanser som hittil har funnet sted, har i høy grad oppmuntret til å fortsette arbeidet etter de samme linjer.»[ref]Oslo i februar 1958 Einar Boyesen. Medlem av Atlantic Treaty Education Committee (ATAC). Side 1.[/ref]
Hovedvekten i både Menneskerettighetserklæingen og i Europakonvensjonen (…) ligger på individets rettigheter overfor staten mer enn på individets forpliktelser overfor samfunnet. Dette var en naturlig reaksjon mot det tyranniet som Europa led under i den annen verdenskrig, og som vi nå ser i de russisk-dominerte områder. Denne teksten ble, som vi husker, vedtatt på et. møte av Atlanterhavskomiteene i samtlige NATO-land, Paris i 1956 året etter at Vest-Tysland var tatt med i NATO. Men alt i 1946, ti år tidligere, og bare et år etter at sovjettroppene hadde erobret Berlin, var det et møte i Geneve av «europeiske» intellektuelle (sammenkalt av hvem?), der Tyskland var representert ved den nylig avdøde filosof Karl Jaspers, men der Sovjetunionen overhodet ikke var representert. Hva de høye herrer diskuterte? Jo,hvordan man skulle gjenopprette «det europeiske mennesket» med stor M, og hvordan man skulle definere «europeisk ånd», etter at «Europa» sa Jaspers, hadde gjort seg skyldig i dødssynd![ref]Jespers uttalte seg at jevnfør «det tyranniet som Europa [forfatters understr.] led under (…) ovenfor.».[/ref]
Her har vi nok grunnlaget for gjenopptakelsen av «Europabevegelsen» som er en meget gammel bevegelse med skiftende, men stort sett reaksjonært innhold og med sterke germansk-imperialistiske røtter som faktisk kan føres helt tilbake til Karl den store. Hvorfor nettopp Vest-Tyskland er den ivrigste forkjemper for et forenet (Vest-)Europa er da klart, og de har bestemt at det skal ha München (!) som hovedstad.
Et forenet Europa under tysk overhøyhet var også Hitlers kongstanke, og har i dag sin ivrigste forkjemper i vest-tyske finansminister Franz Josef Strauss, en herre som vi skal komme tilbake til.
På motet i Genéve var det også blitt hevdet at de farligste krefter som truet «det europeiske Menneske» (med stor M) og «den europeiske ånd», var nasjonalfølelsen–motstandskampene som den hadde inspirert til–og antisemitismen! Et typisk eksempel på den forvirring av begrepene som var–og er!–et av nazismens beste våpen. Når så Vest-Tyskland skulle reinvaskes, på tross og på tvers av alt, var det naturlig at de kreftene som hadde beseiret nazismen, nasjonalfølelsen og viljen til nasjonal uavhengighet, ble forkastet. De har da også blitt konsekvent nedvurdert i historieundervisningen for eksempel der nazismens eksesser mer og mer har forsvunnet ut av bildet og dens «positive sider» fremhevet, opphevelsen av arbeidsløsheten for eksempel. På hvilken måte, sies det mindre om. Hvordan problemet Vest-Tyskland og NATO blir løst i skolen, viser noen av de norske stilene som er blitt gitt til artium siden Vest-Tyskland og vi kom med i NATO:
- I 1959 (uts.) «Politisk og økonomisk samarbeid mellom nasjonene etter den siste verdenskrig»
- 1961 (uts.) «Hvorfor er det kommet istand så mange internasjonale samarbeidsorganisasjoner i våre dager, og hvilken betydning har det (for oss) at vårt land er med i slike?»
- 1962 (2), «Berlin: et problem i etterkrigstiden»
- 1966 «Gjør greie for Norges utenriks- og forsvarspolitikk siden 1945,og drøft noen av de forhold som har vært medbestemmende.»
- 1967 (2) «I vår tid blir det stilt store krav når det gjelder internasjonalt samarbeid og ansvar. Vis med eksempler fra vårt land eller andre land hvorledes disse krav kan komme i konflikt med tradisjonell nasjonalfølelse og fedrelandskjærlighet–eller med kravet om nasjonal suverenitet. Hvorledes mener du at problemer av denne art best kan løses?»
- 1967 (3) «Vis hvorledes forholdet mellom Norge og Tyskland og mellom nordmenn og tyskere har utviklet seg etter krigen, og drøft noen av de problemer som har oppstått i den sammenheng. Hvorledes mener du at vårt forhold til Tyskland og tyskere bør være?»
God karakter for disse stilene–spesielt kanskje de to siste, som er de lumskeste–forutsetter utenatlært NATO-lekse. De er etter min mening slående bevis for den indoktrinering av NATO-kunnskap som har foregått og foregår i våre skoler. La oss minne om det innlegget i Dagbladet den 12. desember' 1968; «Meiningsterror i gymnaset» av Per Kjell Sætre. Han kunne også, sa han, gi en rekke andre eksempler, også i norsk, og pekte på den farlige makt lærerne har gjennom karaktergivinga. Med det poengjaget som har vært og er framherskende i våre skoler, er det rimelig at leksa ble lært. Mon «tanken er tollfri» heter det, og jo mer den støter på stengsler, jo mer utålmodig blir den etter å overvinne dem. Blant disse stengslene er det ett som fortjener å nevnes igjen, Gyldendals tidsskrift Jorda Rundt som ble sendt rundt til skolene og distribuert i klassene for en meget billig penge (3,50 kr. pr. år var det i min tid). Det roste seg av å gi en «objektiv» orientering naturligvis, men ble mer og mer. NATO-lydig og fulgte i det hele trofast med i utviklinga. Ser en for eksempel etter i årgangene rundt Vest-Tysklands innlemmelse i NATO, vil en finne at intil så skjedde, kunne bladet karrikere å harselere over det Vest-tyske «demokrati», mens Sovjet-Unionen ble behandlet anstendig. Men etter at Vest-Tyskland var blitt vår broder i NATO ble det omvendt. Da gikk harselasen ut over sovjets Nikita Krustsjov, og vest-tyske Konrad Adenauer og hans gelikere ble unnskyldt og talt vel om. Dette tidsskriftet hadde i lang tid på baksida i ramme, navnene på en rekke rektorer og «skulestyrarar» som en garanti for tidsskriftets pålitelighet. Noe som gjorde at elevene nærmest regnet det som et obligatorisk tillegg til pensum i historie og norsk og først og fremst samtidskunnskap, det nye hovedfaget. Redaktør for tidsskriftet var lenge lektor Ragnar Aalen, den ivrigste av alle forkjempere for dette nye faget som brosjyren Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet spesiellt var bestemt for, som vi har sett.
Da Marx erklærte at «hittil har filosofien gått ut på å forklare verden, men det som gjelder er å forandre den» (slik at den blir til å leve å i for mennesker (uten stor M), hadde all spekulativ og abstrakt filosofi egentlig fått dødsstøtet. Men han lærte også at menneskets bevissthet er en avspeiling av de samfunnsforhold de lever under og slik som de har utviklet seg i «vår verden», er det ikke underlig at spekulativ, abstrakt filosofi igjen har fått overtaket. Som når for eksempel vår «store» filosof Bernt Vestre erklærer i Dagbladet at marxismen er ikke sann, fordi den «ikke kan falsifieres (…) på sine egne premisser [!)». Lenin sa som kjent at «marxismen er uovervinnelig fordi den er sann.» De samfunnsforholdene menneskene lever under bestemmer altså deres bevissthet. Det beste bevis for dette er vel at den politiske utvikling her i Europa etter krigen, som til og begynne med hadde som mål–om enn fjernt–å nå fram til sosialismen, ble snudd om i helt motsatt retning «takket være» Marshallhjelpa.
USA er skolen for en stor del privatfinansiert av truster og konserner–en logisk følge av samfunnsforholdene–og de ønsker selvsagt valuta for pengene i form av en orientering av elevene i hensiktsmessig retning. I 1949 offentliggjorde National Education Association en oppsiktsvekkende brosjyre under tittelen Amerikansk skole og internasjonal spenning, med direkte medvirkning av general Dwight D. Eisenhower som da var direktør for Columbia University, i New York. I følge denne brosjyren skulle skolen stilles i den kalde krigens tjeneste. Det var innledningen til heksejakta i de amerikanske skoler under senator Joseph McCarthy og loven om anti-amerikansk virksomhet. Eisenhower erklærte: «Etter som krigen er praktisk talt uungåalig, krever den en grundig psykologisk nyorientering av den amerikanske folkemasse.» Skolens rolle i Atlanterhavssamfunnet har kanskje denne brosjyren som forbilde? De har i hvert fall behovet for «psykologisk forsvarsberedskap» felles.
Det er forøvrig påfallende hvordan det har vært en stadig stigende interesse for skolen blant næringslivets menn her i landet siden vi fikk Marshallhjelpen–og NATO. Slår en etter i Den Høgre Skolen, Lektorlagets organ, vil en se hvordan stadig flere av næringslivets bransjer lokker lektorer og lærere med kurs i næringslivets finesser, med gratis opphold på hoteller og/eller reisebidrag , eventuelt gratis reiser til og fra. At bedriftene overtar den videre utdannelsen av sine framtidige arbeidere og funksjonærer når de forlater skolen, er ikke noe ukjent fenomen. Det gjelder også forsvaret. At universiteter og høgskoler blir engasjert i forskning for «private» interesser, har vært mer enn antydet.
Da det ble besluttet å ta med Vest-Tyskland i NATO forøvrig helt ulovlig ifølge statuttene, for der heter det «land som ikke har territoriale krav» ble det jo nødvendig å presentere det nye medlem som et vestlig (og kristelig) demokrati, hva det ikke på langt nær var, hvor mye enn Adenauer gjentok sin forsikring: «Vi har blitt en konstitusjonell stat».[ref]En oversettelse av Adenauers uttalelse «Wir sind ein Rechtstaat geworden».[/ref] Framleis satt tusenvis, ja hundretusener, av tidligere og vedvarende nazister i alle administrasjonsgreiner–også, og ikke minst, i skolen. Især etter at Adenauer og hans regjering, den 11. mai 1954, vedtok loven «til regulering av forholdene for personer som faller inn under grunnlovens § 131», det vil si tidligere statsfunksjonærer og embetsmenn som inntil da ikke hadde kunnet bli offisielt gjeninnsatt i sine stillinger. Allerede den 31. mars 1957, var det blitt ansatt over 180.000 131-ere, i blant annet Kirke- og undervisningsdepartementet, i skoler og høyskoler. Avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev, den 11. januar 1960: «§131 i grunnloven har gjeninnsatt lærere i tjenesten som skolen helst skulle ha vært skånet for». Hårreisende detaljer om hva slags lærere dette blant annet omfattet, has «på lager», men ville føre for langt, i denne omgang. Hovedsaken er at våre myndigheter rolig fortsatte å sende våre studenter til Tyskland trass i at de umulig kunne være uvitende om det klima som hersket der. Nå skal de sendes til Franco-Spania!
Og Norsk Lektorlag har hele tiden pleid en livlig omgang med sine tyske kolleger og har gått helhjertet inn for «forbrødring». I 1960 var det for eksempel et møte på Elingård i lektorlagets regi, der laget hadde tillatt sine gjester og ta med og vise fram en «dokumentar» film fra det såkalte «Berlinopprøret i 1953», som en illustrasjon til spenninga mellom øst og vest (Tyskland)–i 1960! Norske læreres besøk i Vest-Tyskland omfattet alltid besøk i Vest- og Øst-Berlin med muren!
Jeg husker også fra referat i Den Høgre Skolen at det på et annet møte på Elingård var avsatt tid for de tyske kolleger til å berette minner fra felttoget i Norge og at møtet hadde vært «meget gemyttlig». Med triumf ble det meddelt at det som for få år siden var ansett som umulig, nå var en kjennsgjerning: en inderlig forbrødring mellom norske og tyske lærerkrefter. På hvilket grunnlag? Det kunne jo ikke være på annet grunnlag enn anti-kommunismens, NATOs grunnlag. Mens de lærere, og de var og er mange–som kjempet fortvilte mot den reaksjonære utviklinga i skolen og så hen til den 10 (12)-årige skolen i Deutsche Demokratische Republik (DDR, Øst-Tyskland) om et etterlengtet forbilde for den skoleformen som så sårt trengtes i vest, ikke kom inn i bildet.
Virkningene av våre (skole)myndigheters forståelsesfulle holdning overfor (ny)nazismen uteble da heller ikke. Jeg har selv opplevd hvordan såkalte «NATO-stipendiater» fikk drive reine nazipropagandaen i skolene. Så kunne vi da også lese i avisene om en gymnasiast i Bodø som skulle være «leder for (ny)nazismen i Norge» og vi husker vel alle hvordan tre gymnasiaster–var de fra Tromsø?–fikk uttale seg i radio om hvorvidt det var grobunn for «[ny]-nazisme i Norge». Og det mente de så absolutt at det var: en av dem mente at «ny-nazisme» (definert som «nazisme uten forbrytelser») var del eneste eller det beste alternativet til kommunisme! Det viser klart hvordan begrepsforvirringa spreddes i skolen. På fruktene skal treet kjennes!
Artikkelen «Meiningsterror i gymnaset» sto i Dagbladet så seint som i desember 1968. Og i begynnelsen av året var det en diskusjon i radio om demokrati i skolen der vi fikk et nytt døme på «meningsterror», da gymnasiast Tarjei Haugen kunne fortelle at en plakat (et oppslag) med bilde av Mao, så vidt jeg forsto, var blitt nekta opphengt med den begrunnelse at «Mao er ingen demokrat»!
For første gang har Vest-Tyskland nå fått en president uten «brun fortid». Men så lenge nazismens «vern og feste» monopolkapitalismen (dømt som krigsforbryter i Nürenberg!) ennå har bukta og begge endene spesielt i nazismens høyborg, er det nok folk som F. J. Strauss som fører ordet. Han ble for en tid siden i engelsk presse betegnet som «Europas farligste mann». Da var han riktignok forsvarsminister, men det spørs om han ikke er minst like farlig i dag som finansminister. Han er iallfall like aggressiv som noensinne. Heinemanns og hans meningsfellers sjanse er ungdommen. «ungdommen, det er gjengjeldelsen» skrev Henrik Ibsen i Byggmester Solnes. Og nå kommer ungdommen. I Tyskland, i USA, i hele verden, væpnet med Maos lille røde vil den «sprenge lenker bånd og tvang» og sammen med arbeidere, bønder og andre undertrykte føre marxismen-leninismen videre til maoismen som gjennom kulturrevolusjonen gjør slutt på all autoritetstro dumhet, slik at sannhetskravet igjen kan bli det sentrale i ungdommens livsorientering. Sannheten er som kjent revolusjonær.
I skolen vil vi da få en allmenndannende polyteknisk undervisning, som lærer barna grunnprinsippene i all industri. Den eneste måten, sa Karl Marx og seinere Lenin, å skape fullverdige, mennesker på, mennesker som vet hva de gjør og hvorfor, som kjenner lovene i naturen og i samfunnet og kan anvende dem til beste for menneskene (med liten m), unngå kriser og krig, og skape et menneskelig, et menneskeverdig samfunn på jorda.
Mao sier: «Marxismen består av tusenvis av sannheter som alle kan sammenfattes i en eneste setning: Det er riktig å gjøre opprør.» Og først og fremst mot all autoritetstro som uvegerlig avler dumhet. Jeg fant forleden i Filosofisk Tidsskrift referert følgende sannhet: «Dumheten er ikke så meget et psykologisk som et sosiologisk fenomen. Den er resultat av en innvirkning av spesielle historiske omstendigheter. Jo sterkere maktutfoldelse, om den er politisk eller religiøs, jo sterkere slår den menneskene med dumhet. Det ser simpelt hen ut til å være en sosiologisk-psykologisk lov. Den enes makt trenger den annens dumhet (…) fordi den berøver menneskene deres indre selvstendighet». Dette er sitat fra en bok av en vest-tysk prest Dietrich Bonhoeffer, som ble henrettet etter at sammensvergelsen mot Hitler hadde slått feil. Han hadde naturligvis Hitlers tyranni i tankene, men det er sikkert ikke nødvendig med så kraftige saker. En Bondevik på det religiøse, og NATO på det politisk/sosiale området er for eksempel sikkert nok her i landet til å berøve mange mennesker (elever) deres indre selvstendighet. «Vi skal holde oss til boka» og hindre dem i å tenke fritt. Bonhoeffer sier også at det nytter ikke med belæring for å overvinne dumheten, bare med befrielse, det vil igjen si opprør, for befrielsen må være vedkommendes eget verk, hva enten det gjelder elever, arbeidere, studenter eller andre som lever under tvang.
De politiske og strategiske grenser som NATO faktisk har satt, har utvilsomt ført til en sørgelig fordummelse som har vært nødvendig for NATOs og monopolenes herredømme. Men nå er gjengjeldelsen der, med ungdommen, som vil skape sin egen framtid overensstemmende med marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning.
NATO ut av skolen og universitetet! Inn med marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning!
«Peder Mortensgård er fremtidens høvding og herre (…) for Peder Mortensgård vil aldri mer enn det han kan (…) Peder Mortensgård er kapabel til å leve uten idealer.»
— Henrik Ibsen i Rosmersholm.