Forsøk på begrensning av klassekampen
Av Eva Berg
«For en idyllisk plan: å ville virkeliggjøre sosialismen gjennom den parlamentarisk vei, ved et enkelt flertallsvedtak! Det er bare synd at denne lyseblå fantasi fra innbildningens verden ilske engang regner med de historiske erfaringer fra den borgerlige revolusjon, for ikke å snakke om den proletariske revolusjons egenart.»
— Rosa Luxemburg i Die Rote Fahne, 17. desember 1918.
Den 8. oktober 1969, dagen etter at Norges Kommunistiske Partis (NKP) formann Reidar T. Larsen (RTL) hadde gitt Morgenbladets lesere beskjed om at det foregikk forhandlinger mellom NKP og andre «venstrekrefter» med sikte på samarbeid ved valg og—på lengre sikt—dannelse av et nytt parti, ble det fra Grønlandsleiret 39 sendt ut et brev til alle distriktsstyrer og lag, undertegnet av RTL på vegne av NKPs sekretariat.
Brevet, som pålegger distriktsstyrer og lag å ta initiativ til «rådslagninger med andre sosialistiske venstrekrefter» over hele landet med det siktepunkt å få klarlagt muligheter for et såkalt valgforbund under et eget navn (med andre ord: få kartlagt terrenget for et venstreradikalt parti), er naturlig nok blitt avvist med forskrekkelse og forbitrelse av mange partilag, ikke minst etter at medlemmene kort tid etter å ha mottatt brevet i klare og utilslørte ordelag gjennom Verdens Gang (VG) fikk presentert partiformannens bekreftelse på den mistanke de måtte nære: Reidar T. Larsen bekrefter overfor VG at de første skritt er tatt og at man i løpet av forholdsvis nær framtid regner med å komme igang med drøftinger om et nytt venstre-radikalt parti med basis i Sosialistisk folkeoparti (SF) og NKP.
Når revisjonismen i NKP, som i dette tilfellet, står fram i sin nakne, utilslørte form, skjer det altså at den vekker enkelte partimedlemmer til mottiltak, til avstandtaken. Men egentlig er det ikke noen grunn til å forbauses hverken over brevet fra RTL, hans uttalelser i borgerpressen, eller hans såkalte dementi i Friheten nr. 46/1969, der han som ventet går utenom sakens fakta og retter angrep mot et av sekretariatsmedlemmene som forer «partimedlemmene med usaklige spekulasjoner». Men det er både godt og riktig at partimedlemmer reagerer, og selv om man kanskje synes at reaksjonen kommer noe sent, kan man bare glede seg over at den kommer, Imidlertid er det viktig å ha klart for seg hvor sent det i virkeligheten er, og hvor uhyggelig meget mer enn RTLs fabuleringer om et nytt parti (som skal kunne samle tilstrekkelig stemmer til å realisere hans drøm som tingmann) det ikke bare er å ta avstand fra, men også å bekjempe og rense ut innen NKP.
For lenge siden pekte Lenin på at «å begrense klassekampen til parlamentarisk kamp, eller betrakte den siste som den høyeste og avgjørende form som alle andre kampformer er underlagt, er i virkeligheten å gå over på borgerskapets side mot proletariatet».
Et grunnleggende skille mellom marxismen-leninismen og revisjonismen kommer da også tydelig fram i spørsmålet om overgangen til sosialismen—om denne skal skje ved væpnet kamp eller ad den «parlamentariske vei». De historiske erfaringer viser at alle revisjonister, store som små, har vært tilhengere av den såkalte parlamentarismen. Og den situasjon som i dag eksisterer innen vårt parti, mangelen på revolusjonær handlekraft og partiledelsens krampaktige framstøt for å skaffe seg en plass i solen, det vil si i Stortinget, er en naturlig følge av den utvikling våre hjemlige revisjonister har framelsket gjennom år.
«Før krigen» … «under krigen» … «da» … innledes det iblant når NKPs revolusjonære kampvilje skal understrekes. Men hva med årene etter krigen? Jo, svares det, da var NKP bant annet det eneste parti som kjempet imot NATO! Men denne og liknende kamper dekker ikke over den framvoksende revisjonistiske tendens innen partiet, en revisjonisme som stadig, uansett «oppgjør» festet seg i og ble båret fram av partiets ledende organer.
På NKPs 8. ordinære landsmøte i 1953 ble det vedtatt en programerklæring som «formulerer de oppgaver og mål Norges Kommunistiske Parti kjemper for, slik de stilles av hele den økonomiske og politiske utvikling i våre dager». Programerklæringen ble utgitt i brosjyreform og fikk tittelen: NORGES VEI til fred, demokrati, nasjonal selvstendighet — TIL SOSIALISMEN. Og dette oppskisserte mål skulle realiseres på følgende måte: «Det norske folks vei fram til sosialismen går gjennom opprettelsen av en folkeregjering på grunnlag av et Storting som virkelig representerer folket.»
Den revisjonistiske tendens gjorde seg allerede gjeldende. Frykten for proletariatets diktatur—begrepet såvel som innholdet—skapte en formulering som senere så utmerket kunne tolkes på fullblods revisjonistisk vis: parlamentarisk overgang til sosialismen. Og i NKPs prinsipprogram av 1963 slås det da også fast at parlamentarisk overgang til sosialismen er mulig. Altså enkelt og smertefritt, ved et enkelt flertallsvedtak!
Så kan en kanskje undre seg over at så relativt få partimedlemmer gjennom årene har kjempet mot den stadig tiltakende revisjonismen som i dag er i ferd med å gjennomsyre hele partiet. Men selvsagt skal det tilføyes at meget av den sløvende passivitet som har synt seg innen partiet nettopp skyldes den revisjonistiske linje som alltid har vært diktert fra toppledelsen. Kampen har derfor for mange syntes nytteløs, som å stange hodet mot en massiv mur av middelmådighet. Debatt og skolering på grunnplanet har nærmest ikke eksistert innen partiet. Meninger, standpunkter, handlinger, kort sagt hele aktiviteten har vært diktert fra partiledelsen—og direktivene har hovedsakelig dreid seg om pengeinnsamlinger for å styrke partiet, eller rettere: for å styrke revisjonismen i partiet og skaffe lederne—som ble partipamper alt i 20-års alderen—økonomisk grunnlag for seg og sine handlinger.
Det lille gløtt som her er trukket fram av det smertelige politiske forræderi overfor arbeiderklassen—i og utenfor partiet—som er programfestet og som kjøres fram av revisjonistledelsen, skulle tydelig fortelle hva det har vært lagt—og hva det legges opp til—og at den politiske linje som i dag framstår som NKPs offisielle, mindre og mindre har tjent den norske arbeiderklassens interesser og langt mindre bygger på den påståtte norske virkelighetsgrunn.
I en artikkel om «Nasjonalforsamling eller rådsregjering», som også det innledende sitat er hentet fra, skriver Rosa Luxemburg noe som er meget illustrerende for den situasjon revisjonistene i NKP både har vært i og befinner seg i: «(…) enten gir man avkall på sosialismen eller man velger den skarpeste klassekamp mot borgerskapet med alle de våpen proletariatet rår over: det er dilemmaet».
Det skulle være tydelig for alle hva revisjonistene i NKP har valgt. I den kamp hvor det gjelder utbyttingens være eller ikke være, hvor det ikke gis rom for utflukter, ikke kompromiss og ingen nåde, legges det fra revisjonistenes side opp til et gigantisk bedrageri og forræderi overfor arbeiderklassen. Det lanseres og forlanges at arbeiderklassen med lyseblå godtroenhet skal avfinne seg med den blankeste løgn, at de med et revisjonist ledet NKP som fortropp skal kunne makte det som ingen klassekamp, ingen revolusjon noen gang har maktet, nemlig—for igjen å si det med Rosa Luxemburg: «å oppløse dødskampen mellom to verdener i et mildt vindpust av parlamentariske ordstrider og flertallsbeslutninger!».
En gang var det sosialdemokratene som ble hengende etter i den revolusjonære kampen, og etterhvert gikk deres utvikling fullstendig i retning borgerskapet. Nå er det tydelig for enhver at revisjonistene på samme måte henger etter i den revolusjonære kampen, forsøker å bremse den—og det skulle heller ikke være uklart i hvilken retning deres utvikling går.
En forutsetning for et kommunistisk parti er at det kan ta opp arbeidernes krav, formulere, forklare og påvise arbeidernes situasjon i det kapitalistiske samfunn og stå i spissen for det anti-imperialistiske arbeidet. Partiet som en enhetlig kraft, skal bygges opp av medlemmenes politiske bevissthet, ikke ved at ledelsen proklamerer «en linje» for partiet: ferdig med diskusjonen! Partiet skal fornyes og renses ved at opportunistiske og revisjonistiske elementer fjernes—men det holder ikke med utrensinger dersom en ikke undersøker årsakene til opportunismen og den feilaktige politikken. Dette har da også NKP så smertelig fått erfare. Peder Furubotn ble en gang fjernet, men opportunismen i partiet forsvant ikke med ham og hans tilhengere. Jørgen Vogt og hans gruppe ble fjernet fra ledelsen, men opportunismen forsvant ikke med dem—og Reidar T. Larsen og hans tilhengere sitter for tiden som partiets ledelse. Men i det oppgjør som nodvendigvis må komme med RTL og hans tilhengere—det må alle innen partiet være klar over—dreier det seg ikke alene om den ene eller andre kampmåte, ikke alene om den ene eller andre taktikk, men om hele partiets eksistens!
Nødvendigheten av et kommunistisk parti som arbeiderklassens organiserte fortropp blir stadig tydeligere. Men virkeligheten tilsier også at NKP aldri kan fylle sin egentlige rolle som revolusjonært klassekampparti ved borger fred mellom marxist-leninister og revisjonister i partiet. Derfor hviler det et stort ansvar og en forpliktelse på alle dem som gikk inn i Norges Kommunistiske Parti fordi de oppriktig ønsker å kjempe for og styrke den revolusjonære arbeiderklassen—en forpliktelse til å ta opp kampen mot revisjonismen innen NKP og kjempe for at partiet skal framstå som et revolusjonært klassekampparti—et parti som kan vinne og har gjort seg fortjent til arbeiderklassens tillit og tilslutning. Men en slik tillit og tilslutning hverken fortjenes eller kan vinnes av et parti hvis bestrebelser på representasjon i det borgerlige parlament blir rettesnor for all handling.
Etterhvert som klassekampen flammer opp i sin nakne, utilslørte form, vil utviklingen ikke bare avsløre revisjonistene, men også styrke marxist-leninistene og den revolusjonære arbeiderklassen. Men skal NKP som parti bestå, må revisjonistene knekkes, og blant all selvkritikk som må føres til protokoll, kan vi ta med sluttavsnittet i Rosa Luxemburgs for nevnte artikkel: «Det som hittil har vært kalt for likeberettigelse og demokrati: parlament, nasjonalforsamling, like stemmesedler, har vært løgn og bedrag! Hele makten i den arbeidende masses hånd, som et revolusjonært våpen for å knuse kapitalismen—bare det er sann likeberettigelse, bare det er sant demokrati.»