Gnist

NKPs prinsipp-program—et forræderi mot arbeiderklassen

Av Svein Johnsen

1970-02

Helt siden marxismen ble den dominerende retning innenfor den revolusjonære arbeiderbevegelsen har det funnet sted kamper mellom marxister og revisjonister. Dette gjelder nasjonalt, innenfor de enkelte partier, som internasjonalt. Vi er i dag inne i den tredje av disse store kampene. Den første var kampen som Lenin førte mot Eduard Bernstein, Karl Kautsky og andre renegater innafor den annen Internasjonale. Den andre store diskusjonen var kampen som alle verdens kommunister, ledet av Stalin, førte mot Lev Trotskij, Nikolaj Bukharin og andre «venstre»-eventyrere og høyreopportunister. Felles for disse to debattene var at de beriket og utviklet marxismen og brakte den opp på et nytt trinn. Leninismen fødtes i kampen mot den annen internasjonale. Stalin forsvarte leninismen og utviklet marxismen-leninismens teori og taktikk under den proletariske revolusjon og proletariatets diktaturs epoke. Ingen av disse debattene svekket marxismen, slik revisjonistene hevdet.

Den pågående kamp som den internasjonale revisjonistiske bevegelsen, med ledelsen i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) i spissen, har påtvunget marxist-leninistene vil også bringe den revolusjonære klassekamp-teorien et langt stykke framover. Til sjuende og sist vil det nemlig vise seg at den ene ideologiske strømningen, marxismen-leninismen, er den ekte proletariske ideologi, og at revisjonismen er en reaksjonær borgerlig ideologi som har infiltrert seg i arbeiderbevegelsen.

Vårt parti, Norges Kommunistiske Parti (NKP), virket lenge ganske uberørt av denne store debatten som utviklet seg mellom Kinas kommunistiske parti (KKP) og SUKP. Men i virkeligheten var ledelsens «nasjonalkommunistiske maske» bare et skalkeskjul for revisjonismen. Alle erklæringer om «uavhengighet» og «enhet» mellom marxismen og revisjonismen, var bare påskudd fra den revisjonistiske ledelsen til å operere fritt. I dag tar mange kamerater opp kampen mot revisjonistenes undergravingsarbeid og likvidatorlinje. Ikke engang revisjonistenes represalier (konfr. eksklusjonen av kamerat Egil Engeland) kan stoppe denne kampen.

I sentrum for denne kampen står spørsmålet—nå som før—om å forsvare og utvikle marxismen-leninismen. Forsvaret består i å gjenreise de grunnleggende klassekamperfaringer i partiet. Å utvikle marxismen-leninismen betyr å forklare sannheten i Lin Piaos tese: «Mao Tse-tungs tenkning er marxismen-leninismen i den epoke da imperialismen går mot sitt fullstendige sammenbrudd, og da sosialismen går fram til en verdensomspennende seier.» 

Det revisjonistiske prinsipp-programmet «For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» fra 1963 utgjør det ideologiske utgangspunkt for moldvarparbeidet innenfor NKP. La oss sammenholde prinsipprogrammet med marxismen-leninismen.

---

Demokrati under kapitalismen.

Revisjonistene skjønnmaler det borgerlige demokrati. Demokratiet «(…) går ikke lengre enn til de politiske, sosiale og kulturelle områder, og selv her er det begrenset og bare formelt.»^[1] 

Denne beskrivelsen av dagens «demokrati» utmerker sosialdemokratene like mye som revisjonistene—det er bare det økonomiske demokrati som står tilbake og dette vinnes ved «nasjonalisering», «demokratisk kontroll» fra «Stortinget, kommunestyrer, fagbevegelsen og andre folkeorganisasjoner».^[2] 

Disse «demokratiske tiltak som begrenser monopolkapitalens makt er mer enn vanlige reformer»^[3]

Leninismen rykker fullstendig beina unna all denne revisjonistiske illusjonstenkninga. I Staten og revolusjonen skrev Lenin om det «demokrati» som revisjonistene lovpriser: «Formene for den borgerlige stat er uhyre forskjellige, men deres vesen er det samme: alle disse statene uansett hvilken form de har, er på det ene eller andre vis, men i siste instans ubetinget, borgerskapets diktatur.»

Alle arbeidere forstår rent instinktivt dette. De vet at borgerskapets diktatur hersker på alle områder. På jobben hersker bedriftseiernes diktatur, det lages svartelister over revolusjonære arbeidere. I fagbevegelsen utover LO-ledelsen borgerskapets diktatur. Monopolkapitalen utøver sitt diktatur og øker prisene, rasjonaliserer, øker tempoet på arbeidsplassen. Hjemme hersker boligeiernes diktatur, som øker husleiene og lager terroristiske husleiereglementer. Arbeideren sies opp når monopolkapitalen ikke trenger hans arbeidskraft. I lønnsoppgjørene trer Norges arbeidsgiverforbund (NAF), LO og staten inn og utøver borgerskapets diktatur i spørsmålet om lønn og arbeidsforhold. Streikeretten er opphevet, som en følge av at monopolkapitalen har skjerpet sitt diktatur og skulle han bli oppsagt virker borgerskapets diktatur gjennom arbeidsmyndighetene som kan dirigere ham dit monopolkapitalen trenger ham og til det yrke monopolkapitalen trenger ham. 

Dette er proletariatets erfaringer fra det demokrati revisjonistene lovpriser og vil «utvikle». 

Selvsagt er det en forskjell på de land hvor det ersker fascisme og land med en borgerlig-demokratisk styreform, men styrets klasseinnhold er det samme. Og dessuten ligger spiren til åpen fascisme allerede i dagens norske lovverk, blant annet i unntakslovene.

---

Statens klassekarakter.

Kravet om nasjonalisering kan heller ikke, som revisjonistene gjør, stilles generelt. En sak er at nasjonalisering under kapitalismen ikke har noe med sosialisme å gjøre, det subsidierer monopolkapitalen med arbeidsfolks penger. Generelt er ikke nasjonalisering og statsinngrep annet enn en historisk naturlig følge av utviklinga mot et statsmonopolistisk og korporativt samfunn. Staten er som Engels skriver i Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap: «Den moderne staten i den form den har antatt, er en rent kapitalistisk maskin, kapitaleiernes stat, den ideelle totalkapitalisten. Jo flere produktivkrefter den gjør til sin eiendom, desto mer blir den en virkelig totalkapitalist, desto flere arbeidere utsuger den». 

I prinsipp-programmet hevdes det imidlertid at staten står over klassene, det tar ikke opp kamp mot staten, men om staten. Se bare: «I det norske samfunn i dag står kampen om hvilke interesser de offentlige foretak, statstiltakene og statsinngrepene skal tjene.»^[4]

Historien viser oss imidlertid noe annet. At staten er et verktøy i hendene på den herskende klassen og aldri kan være noe annet. Hvilken arbeider tror for eksempel at det nytter med henstillinger til riksmeklingsmannen om å kjempe for arbeiderne i lønnsoppgjøret? 

Alle disse fordreiningene og flertydige påstander om statsapparatet som ellers forekommer i programmet, skal jeg ikke komme nærmere inn på, men hele det borgerlige synet på staten dukker opp igjen når det gjelder overgangen til sosialismen.

---

«Fredelig overgang» til sosialismen.

Kan arbeiderklassen vinne statsmakten på fredelig vis? Spørsmålet er like gammelt som arbeiderklassen selv. Revisjonistene svarer ja, marxist-leninistene svarer nei. Hva viser de historiske erfaringene? At overgangen til sosialismen er et spørsmål om maktforholdet mellom de to klassene. Dernest at borgerskapet aldri vil forlate historiens arena frivillig, men vil tvert imot bruke sin makt. Derfor har den herskende klassen også bygd opp sin voldsmakt, hær, politi, opprørspoliti osv. 

Denne voldsmakta er en del av den borgerlige statsmakt som arbeiderklassen må knuse for å vinne sin egen makt, proletariatets diktatur. Lenin skrev om statens voldskarakter: «Det finnes ikke en eneste stat, ikke en gang den mest demokratiske, der det ikke finnes smutthull og forbehold i forfatningen, som trygger borgerskapets mulighet til å anvende militære mot arbeiderne, innføre unntaktstilstand osv. i fall systemet trues, dvs. dersom den utbyttede klassen forbryter seg mot sitt slaveri og forsøker å opptre på en annen måte enn som slave.»^[5] 

Imot dette vil revisjonistene snakke om »Norges demokratiske tradisjoner» og at «De internasjonale forhold er vesentlig gunstigere for arbeiderbevegelsen enn tidligere, da borgerskapet fikk hjelp utenfra når arbeiderklassen reiste seg for å kreve sin rett». Men hva viser kuppet i Hellas? Var det ikke NATOs og USAs middelhavsflåte som sikret resultatet? Hva viser aggresjonen i Vietnam? Hva viser NATOs utallige kupp-planer om ikke nettopp å tre støttende til dersom borgerskapets makt skulle valde. Hva forteller det ikke om NKPs revisjonistiske ledere når det programfester følgende: «Imperialistene vil derfor betenke seg på militær innblanding for å knuse en folkereisning».^[6] Det er tydelig at virkeligheten kolliderer med revisjonistenes prinsipper! Og endelig: er ikke NKP-ledelsens prinsipp-program med på å avvæpne arbeiderklassen foran den endelige styrkeprøven? Hvis svaret er nei, må Lenin være krigshisser, når han skrev: 

«Om vi behersker alle kampmidler seirer vi sikkert, da vi representerer den virkelige revolusjonære klassens interesser, selv om omstendighetene ikke tillater oss å føre i felten det våpen som er farligst for fienden, det våpen som hurtigst gir ham dødsstøtet».^[7] 

I dette sitatet viser Lenin nødvendigheten av å beherske alle kampmidler, også det våpen som er farligst for fienden, det våpen som hurtigst gir ham dødsstøtet, det vil si væpnet oppstand. Spørsmålet er ikke, slik revisjonistene stiller det, om hvordan situasjonen er i dag, men hvilke situasjoner borgerskapet forbereder i framtida. Derfor er dogmet om en «fredelig vei» reaksjonær for den bidrar til å avvæpne arbeiderklassen både bokstavelig talt og ideologisk.

---

Parlamentarisk flertall eller proletariatets diktatur.

Ledende revisjonister sier det bare er et pedagogisk spørsmål om man skal bruke uttrykket proletariatets diktatur (folk forstår ikke, er ikke aktuelt i dag). Men er det så enkelt? Lenin sa at «kommunist er bare den som anerkjenner proletariatets diktatur». «For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» anerkjenner ikke proletariatets diktatur, følgelig heller ikke de som støtter seg på prinsipp-programmet. Ta eksemplene under:

«NKP ser en parlamentarisk sosialistisk republikk som en historisk naturlig statsform for vårt land.»^[8]
«En rekke organier i statsapparatet vil bestå, som Storting, departementer, kommunale organer og andre institusjoner som er oppstått under den kapitalistiske utvikling.»^[8]
«Arbeiderbevegelsen må føre videre den gamle demokratiske rettstradisjonen (!)»^[8]

Disse sitatene viser at det slett ikke er en proletarisk, men en borgerlig revolusjon NKP-ledelsen ser fram til. For som Lenin så treffende skrev: «Bare skurker og dumskaller kan tro at proletariatet må vinne majoriteten i valg, som gjennomføres under borgerskapets åk, lønnsslaveriets åk, og at det bare deretter kan vinne makten. Dette er toppen av dumhet og hykleri. Det er å erstatte klassekampen og revolusjonen med valg under det gamle systemet og med den gamle makten».^[11]

I denne artikkelen har vi bare tatt for oss de mest åpenbart anti-marxistiske prinsipper som programmet går inn for. Når framstillingen er blitt såpass konsentrert skyldes det ikke mangel på angrepspunkter, men at en fullstendig kritikk ville ta ei hel bok. 

«For fred, nasjonal uavhengighet, demokrati og sosialisme» ble i sin tid forfattet av folk fra den såkalte Jørgen Vogt-gruppa. Ved å forsvare programmet, utgi det på nytt og ved å sabotere landsmøtevedtaket om programrevisjon, har Reidar T. Larsen og hans likesinnete i parti-sekretariatet og revisjonistflertallet i sentralstyret vist at de solidariserer seg med den anti-kommunistiske og forræderiske linje som programmet representerer.