Gnist

Hilsen til de ungarske arbeidere

Av

1970-02

Den 22. april er det 100 år siden Lenin ble født, og som innledning til feiringen av den store minnedagen bringer vi her Lenins hilsen til de ungarske arbeidere etter den proletariske ungarske rådsrepublikk var blitt opprettet 21. mars 1919. Samtidig som brevet er et solidarisk håndslag og gir uttrykk for Lenins beundring for det ungarske proletariatets revolusjonære verk, er det også en leksjon i revolusjonens lærdommer, om de teoretiske prinsipper som aldri må brytes om kampen skal føres fram til seier.

I den harde krig med ententen (England, Frankrike og USA) holdt likevel ikke den ungarske rådsrepublikk for presset og ble knust allerede i august 1919. Men i øst led både de kontrarevolusjonære generaler og de imperialistiske invasjonshærer ynkelige nederlag for Den røde arme. Og virkningen av Oktoberrevolusjonens seier, det største tidsskifte i menneskehetene historie, var ikke noe som kunne stanses hverken med blokade eller reaksjonær hets og løgnpropaganda. Fra Sovjetunionen spredde den revolusjonære bevegelsen seg som ringer i vannet. Ikke noe land på kloden ble uberørt. Knapt tretti år etter kom den neste store revolusjonære stormen i Europa, som frigjorde de andre øst-europeiske land og lille Albania fra kapitalismens åk. Og den sosialistiske revolusjon som først hadde seiret i verdens største land ble i 1949 brakt fram til seier i Kina, landet med verdens største folk. I dag, med over en tredjedel av verdens befolkning innen den sosialistiske leir, ser i Lenins ord fra 1919 om at den proletariske verdensrevolusjonen rykker nærmere, bekreftet som en historisk sannhet.

---

Kamerater. De nyhetene vi har mottatt fra lederne for den ungarske rådsbevegelsen, fyller oss med fryd og glede. Rådsmakten i Ungarn har bare bestått i litt over to måneder, men når det gjelder organisasjon, synes det ungarske proletariat alt å ha overgått oss. Dette er forståelig, for i Ungarn er befolkningens allmenne kulturnivå høyere, dessuten er industriarbeidernes andel i den samlete befolkning uten sammenlikning større^[1], og endelig var overgangen til sovjetsystemet, til proletariatets diktatur, uten sammenlikning lettere og fredeligere i Ungarn.

Denne omstendighet er særlig viktig. De fleste av de europeiske sosialistlederne, både sosialsjåvinistene og Kautsky-retningen, har i den grad bukket under for rent filisteraktige fordommer, oppelsket gjennom årtier av relativt «fredelig» kapitalisme og borgerlig parlamentarisme, at de ikke er i stand til å forstå hva sovjetmakt og proletariatets diktatur betyr. Proletariatet kan ikke gjennomføre sin verdenshistoriske befrierrolle uten å fjerne disse lederne fra sin vei. Disse folkene trodde helt eller halvt de borgerlige løgnene om sovjetstyret i Russland og var ute av stand til å skjelne mellom kjernen i det nye, proletariske demokratiet—demokratiet for det arbeidende folk, det sosialistiske demokrati, legemliggjort i sovjetregjeringen—og det borgerlige demokrati som de slavisk tilber og kaller «rent demokrati» eller «demokrati» i sin alminnelighet.

Disse stokkblinde folkene som er fylt av borgerlige fordommer, forsto ikke den verdenshistoriske vendingen fra det borgerlige til det proletariske demokrati, fra det borgerlige til det proletariske diktatur. De blandet sammen visse særegenheter ved den russiske sovjetmakten, ved den russiske historien og dens utvikling, med sovjetmakten som en internasjonal kategori.

Den proletariske revolusjon i Ungarn hjelper til og med de blinde til å se. Formen for overgangen til proletariatets diktatur i Ungarn er helt forskjellig fra formen i Russland: den borgerlige regjeringens frivillige tilbaketreden og den øyeblikkelige opprettelsen av arbeiderklassens enhet, samlingen av den sosialistiske bevegelsen om et kommunistisk program. Innholdet i sovjetmakten viser seg nå enda klarere: ingen annen form for statsmakt, støttet av det arbeidende folk og av proletariatet i spissen for det, er mulig noen steder i verden i dag enn sovjetmakten, proletariatets diktatur.

Dette diktaturet forutsetter hensynsløs, streng, rask og resolutt bruk av makt for å knekke motstanden fra utbytterne, kapitalistene, godseierne og deres håndlangere. Den som ikke skjønner det er ingen revolusjonær og må fjernes fra posten som leder eller rådgiver for proletariatet.

Men det proletariske diktaturs vesen ligger ikke i makt alene, og ikke engang hovedsakelig i makt. Kjernen i det er organisasjonen og disiplinen hos arbeidsfolkets fremskredne avdeling, hos dets fortropp, dets eneste leder, proletariatet, hvis mål er å bygge sosialismen, å avskaffe samfunnets deling i klasser, å gjøre alle medlemmer av samfunnet til arbeidende mennesker. Dette målet kan ikke nås med ett slag. Det krever en temmelig lang overgangsperiode fra kapitalismen til sosialismen, fordi omorganiseringen av produksjonen er en vanskelig sak, fordi radikale forandringer på alle livets områder trenger sin tid, og fordi den veldige styrken i vanen med en borgerlig eller småborgerlig livsførsel bare kan overvinnes gjennom langvarig og hardnakket kamp. Derfor omtaler Marx hele perioden med proletariatets diktatur som overgangsperioden fra kapitalismen til sosialismen.

Gjennom hele denne overgangsperioden vil det bli gjort motstand mot revolusjonen både av kapitalistene og deres tallrike håndlangere blant de borgerlige intellektuelle, som vil gjøre motstand bevisst, og av en stor masse av arbeidsfolket, deriblant også bønder, den massen som ligger altfor sterkt under for småborgerlige vaner og tradisjoner og som for det meste vil gjøre motstand ubevisst. Vakling i disse lagene er uunngåelig. Som arbeidsmann heller bonden til sosialismen og foretrekker arbeidernes diktatur for borgerskapets diktatur. Som selger av korn heller bonden til borgerskapet, til handelsfrihet, det vil si tilbake til den «tilvante», gamle, «hevdvunne» kapitalismen.

Det som er nødvendig for å sette proletariatet i stand til å lede bøndene og de småborgerlige lag i det hele, er proletariatets diktatur, en klasses herredømme, styrken i dens organisasjon og disiplin, dens sentraliserte makt som bygger på alle resultater av kapitalismens kultur, vitenskap og teknikk, dens proletariske slektskap med mentaliteten hos ethvert arbeidende menneske, dens autoritet overfor de spredte, mindre utviklede arbeidsfolkene på landsbygda eller i småproduksjonen, som er mindre stabile i politikken. Her er frasemakeri om «demokratiet» i sin alminneli ghet, om «enhet» eller «enhet i det arbeidende demokrati» osv. osv.—et frasemakeri som de småborgerliggjorte sosialsjåvinistene og kautskyanerne har slik forkjærlighet for—ikke til noen som helst nytte. Frasemakeri kaster bare blår i øynene, forblinder bevisstheten og styrker den gamle dumheten, konservatismen og rutinen i kapitalismen, parlamentarismen og det borgerlige demokrati.

Avskaffelsen av klassene krever en langvarig, vanskelig og hardnakket klassekamp som ikke forsvinner (som de vulgære representantene for den gamle sosialismen og det gamle sosialdemokratiet innbiller seg) etter omstyrtingen av den borgerlige stat, etter opprettelsen av proletariatets diktatur, men bare forandrer sine former og på mange måter blir enda mer forbitret.

Gjennom klassekamp mot borgerskapets motstand, mot konservatismen, rutinen, ubesluttsomheten og vaklingen hos småborgerskapet må proletariatet opprettholde sin makt, styrke sin organiserende innflytelse, «nøytralisere» de lagene som er redde for å forlate borgerskapet og som følger proletariatet altfor nølende, og grunnfeste den nye disiplinen, arbeidsfolkets kameratslige disiplin, dets faste samband med proletariatet, dets samling omkring proletariatet, denne nye disiplinen, dette nye grunnlaget for de samfunnsmessige bånd som erstatter livegenskapsdisiplinen fra middelalderen og sultedisiplinen, disiplinen i det «frie» lønnsslaveriet under kapitalismen.

For å avskaffe klassene trengs det en periode med en klasses diktatur, diktaturet til nettopp den undertrykte klassen som ikke bare er i stand til å styrte utbytterne, ikke bare til hensynsløst å knuse deres motstand-, men også til å foreta et åndelig brudd med hele den borgerlig-demokratiske ideologien, med hele det filisteraktige frasemakeriet om frihet og likhet i sin alminnelighet ( i virkeligheten betyr dette frasemakeriet, som Marx har påvist for lenge siden «frihet og likhet» for vareeierne, «frihet og likhet» for kapitalisten og ikke arbeideren).

Ikke bare det. I stand til å avskaffe klassene gjennom sitt diktatur er bare den undertrykte klassen som er blitt skolert, samlet, oppdratt og stålsatt av årtiers streikekamp og politisk kamp mot kapitalen—bare den klassen som har tilegnet seg hele den industrielle, storkapitalistiske bykulturen og som eier besluttsomhet og evne til å verne den, bevare og utvikle videre alle dens landevinninger og gjøre dem tilgjengelige for hele folket, alle arbeidende—bare den klassen som vil være i stand til å holde ut alle byrder, påkjenninger, sakn og store offer som historien uunngåelig legger på dem som bryter med fortiden og uredd brøyter seg vei til en ny framtid—bare den klassen hvis beste folk er fylt av hat og forakt for alt som er småborgerlig og filisteraktig, for disse egenskapene som blomstrer så rikt blant småfunksjonærene og «intelligensen»—bare den klassen som «har gjennomgått arbeidets herdende skole» og er i stand til å inngi ethvert arbeidende menneske, alle hederlige mennesker respekt for sin arbeidsdyktighet.

Kamerater, ungarske arbeidere. Dere har gitt verden et enda bedre eksempel enn Sovjet-Russland ved at dere straks greide å samle alle sosialister omkring det ekte proletariske diktatura program. Dere står nå overfor den takknemligste og vanskeligste oppgaven å hevde dere i en hard krig mot Ententen. Stå fast! Hvis vakling skulle gjøre seg gjeldende blant de sosialistene som først i går sluttet seg til dere, når det gjelder proletariatets diktatur, eller blant småborgerskapet, så undertrykk vaklingen hensynsløst. I krig er en kule kujonens lovlige skjebne.

Dere fører den eneste rettkomne, rettferdige og sant revolusjonære krig, de undertryktes krig mot undertrykkerne, arbeidsfolkets krig mot utbytterne, en krig for sosialismens seier. Alle ærlige medlemmer av arbeiderklassen i hele verden står på deres side. Hver måned bringer den proletariske verdensrevolusjon nærmere.

Stå fast! Seieren vil bli deres!

27. mai 1919.
Offentliggjort i Pravda nr. 115, 29. mai 1919.