Med de riktige moralske grunnholdningene vil, ifølge kineserne, konflikter på det globale plan la seg løse på fredelig måte. At denne fredelige måte å løse konflikter på skal foregå på Kinas premisser og på basis av økt kinesisk makt, synes her å være en stilltiende forutsetning, skriver forfatteren, og prøver å forstå Kina i et historisk perspektiv.

Arne Overrein er førstelektor i filosofi ved Universitetet i Tromsø, og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger. Har blant annet skrevet Kampen om folkeretten. Krig, makt og rett i verdenssamfunnet. Abstrakt forlag, annet opplag 2007.

I

Sammenhengen mellom et lands grenser og et lands identitet – herunder de mulige problematiske sidene ved en slik sammenheng – er for Kinas vedkommende kanskje mer åpenbar enn for de fleste andre land. Dagens Kina har en lang fastlandsgrense mot hele 14 ulike stater. I tillegg kommer de reelle og effektive grensene mot Hong Kong og Macau, som begge har status som SAR (Special Administrative Region) med egne pass- og visumbestemmelser. Ingen land i verden har fellesgrense med flere land enn Kina. (Russland har fellesgrense med like mange.) I tillegg kommer sjøterritoriale grenser, blant annet mellom Kina og Japan. Mange av disse grensene har vært omstridt og noen er det fortsatt. En rekke asiatiske land gjør krav på ulike øygrupper i Øst- og Sør-Kinahavet, og konfliktene omkring disse kommer med jevne mellomrom opp i verdensnyhetene. Man regner at det har vært 23 grensetvister mellom Kina og andre stater siden folkerepublikkens fødsel i 1949.¹ Til og med er det en uløst men lite omtalt konflikt med Nord-Korea, en av Kinas venner. Verken Nord- eller Sør-Korea anerkjenner at et område inne på kinesisk territorium med en koreansk befolkning på rundt 2 millioner som siden 1700-tallet har vært kinesisk, faktisk er kinesisk. Kinas suverenitet ble bekreftet i en kinesisk-japansk avtale av 1909. Men i dag argumenteres det fra nasjonalistisk hold i Sør-Korea med at avtaler som berører Korea inngått mens Korea var under den japanske imperialismens herredømme (1905–1945) folkerettslig sett er ugyldige.²

I mange av grensekonfliktene har Kina vist fleksibilitet og ettergivenhet, men i et mindretall av dem har landet vært uforsonlig. Visse grenseavsnitt på land er aldri blitt nøyaktig oppgått og er alt av denne grunn uklare og omstridt. Det gjelder blant annet grensa mellom India og Kina. Både grensene som sådan kan være omstridt, men også hele områder og provinser som befinner seg innenfor grensa. Kinas to største og vestligste provinser, Xinjiang og Tibet (begge autonome regioner), befinner seg i denne kategorien, og med jevne mellom meldes det om sammenstøt i slike områder. Insistering på grensers ukrenkelighet hører den moderne epoken og den moderne staten til. Ikke minst det moderne Kina har vektlagt dette i sin politiske og militærstrategiske tenkning.

Hanfolket

Kina er ingen nasjonalstat. Vi må heller snakke om en sivilisasjon bestående av mange folk. Har det i det hele tatt en mening å snakke om en kinesisk identitet – i særdeleshet en identitet som skal ha eksistert i to og et halvt tusen år, langt lenger enn andre tilsvarende vedvarende «identiteter »? Et vanlig svar er å kople Kinas identitet til hanfolket og dets dominans som Kinas største folkegruppe. Kinas identitet i dag er i den grad knytta til hanfolket at uttrykkene han og kinesisk brukes om hverandre.³ Opprinnelig var hanfolket lokalisert rundt Guleelva i Nord-Kina og det var i dette området de første kinesiske keiserdynastiene oppsto. Hanfolket kalte seg også «Han-dynastiets folk» etter dynastiet Han fra 206 fKr til 221 eKr. Men alle som lot seg assimilere i Hankulturen, gjennom språk, ekteskap, livsførsel osv ble del av Hanfolket og en del av Kina slik det utviklet seg under de seinere dynastiene. Kjernepunktet her var at alle som godtok keiserens absolutte myndighet, ble innlemmet i det kinesiske folket. Skriftspråket ble et viktig kjennetegn for hankulturen og dens grenser, slik det er det den dag i dag. Skriftspråket er et tegn-språk (såkalt logografisk) og ikke en skrift bygd på bokstaver, hvor hver bokstav har en fonetisk identitet (fonografisk skrift); hver bokstav representerer en lyd. Skriftspråket var for kineserne felles og hadde en sammenbindende kraft, sjøl om kineserne snakker en rekke ulike språk. En kineser som snakker kantonesisk og en som snakker mandarin, forstår ikke hverandre, men de har altså felles skrifttegn.⁴

Han eller kineserne kaller seg også «det indre folket» (nei ren) til forskjell fra «barbarene», de ytre folkene (wai ren). Opprinnelig ble alle som ikke anerkjente den kinesiske sentralmakta kalt barbarer. Kineserne gjorde et skille mellom to ulike barbarfolk: «råe barbarer» var de folkeslag som sto helt utafor og i det hele ikke lot seg påvirke av Kinas kultur. «Kokte barbarer » var de folkeslag som Kinas kultur utstrålte sin innflytelse over og som valgte å underordne seg ved at de betalte tributt eller skatt til den kinesiske keiser, men uten at de dermed språklig og kulturelt ble en del av Kina. Disse distinksjonene bygde ikke på noen form for rasisme, men de var en form for kina-sentristisk kulturalisme, der det å tilhøre kinesisk kultur ble oppfattet som den høyeste form for siviliserthet. Den opprinnelige kinesiske statsdannelsen hadde, uansett hvilken himmelretning man snudde seg mot, ingen andre siviliserte samfunn å sammenligne seg med. Omkring Kina befant seg en rekke svakt organiserte folkeslag. Den sterke kinesiske selvfølelsen uttrykkes av filosofen Mencius(372–289 fKr) med følgende ord:

Jeg har hørt at man har lært barbarene kinesisk kultur. Men jeg har aldri hørt at man har lært kultur av barbarene.

Situasjonen var på dette punktet annerledes enn i området rundt Middelhavet der en lang rekke relativt høyt siviliserte samfunnsformer så dagens lys og påvirket hverandre: babylonere, assyrere, persere, egyptere, grekere og romere. Kineserne oppfattet seg sjøl som den eneste sivilisasjon, som Midtens rike. Midtens rike er det samme som Kina (Zhongguo) – verdens sentrum. Ideelt sett kunne det bare være en hersker i verden og keiseren var utstyrt med det himmelske mandat til å herske. Riket kunne heller ikke ha likeverdige diplomatiske relasjoner med andre stater, slik det utviklet seg i det europeiske statssystemet etter renessansen, der en rekke noenlunde jevnsterke stater balanserte hverandre. Når keiseren var utstyrt med det himmelske mandat til å herske over verden, kunne de andre statene kun enten være onde fiender eller tributtpliktige vasallstater.⁵

Assimilering

Den ideelle måten å utvide riket på var ved assimilering. En vellykket assimilasjon skjedde sørover, dvs. områdene sør for Yangtse-elva som den gang var befolket av ulike folkegrupper som sto utafor kinesisk kultur. Disse folkene var tross alt fastboende slik som i Nord-Kina, og de drev jordbruk. De ernærte seg av ris som ikke så lett kunne dyrkes i det mer vannfattige Nord- Kina. Ris ble etter hvert en hovednæring for store deler av Kina, takket være kunstige vanningssystemer. I deler av landet ble det mulig med tre innhøstninger for året, noe som la grunnlaget for en høy befolkningstetthet. Områdene mellom Guleelva og Yangtse-elva har i de siste to tusen år vært blant de tettest befolkede i verden – i dette demografiske forhold lå grunnlaget for den kinesiske sivilisasjonens kontinuitet. Riket kunne som en sivilisasjon vanskelig ødelegges, sjøl om keisere ble drept og dynastier skiftet. Ingen annen sivilisasjon absorberte sine inntrengere mer effektivt – hva enten det var snakk om en militær eller en mer kulturell (buddhismen) inntrengning. Til sammenligning var Romerrikets nedgang preget av en demografisk katastrofe som kjennetegnet Europas «mørke tidsalder ». Europas folketall gikk kontinuerlig ned mellom år 200 og år 700. Byen Roma ble redusert fra en by på kanskje 1,5 millioner rundt år 200 til 30–40000 i høymiddelalderen. Under slike forhold var det umulig å opprettholde antikkens sivilisasjoner.

Nord for Kina var situasjonen en helt annen enn i det sørlige Kina. I nord var det tørt steppeland og ørken. Hele det indre Asia er et karrig område på veldige høysletter. Folk levde spredt. Det var ikke grunnlag for tett befolkning eller intensivt jordbruk. Fram for alt var folket her primært nomader og ikke fastboende, og de var følgelig ikke organisert i større og stabile bysamfunn. Men nomadene krevde stor plass for sin buskap som fulgte dem. Etter hvert oppsto konflikter med de fastboende (som det også gjorde mellom nomadene og det gamle persiske rike), og herav oppsto langvarige kriger og tilsvarende nedsettende holdninger på begge sider.

Rytterfolkene

Den Kinesiske mur Foto: Flickr/Nagyman

Kina har alltid opplevd seg i konflikt med rytterfolkene som kom nordfra og som tidvis erobret store deler av landet. Ja, to ganger erobret folkeslag nordfra som ikke var sinifisert, hele Kina og etablerte nye dynastier. I 1279 grunnla mongolene Yuandynastiet, og i 1644 grunnla manchuene fra det nordøstlige Mandsjuria Qing-dynastiet. Dette siste dynastiet ble avsluttet med den kinesiske revolusjonen i 1911. Den berømte kinesiske mur, som egentlig er en rekke ulike murer bygd på ulike tidspunkter, var ment å forsvare riket mot inntrengere fra nord.

En karakteristisk skildring av konflikten mellom kinesere og nomadiske folkegrupper stammer fra statsmannen Ch’ao Ts’o i det 2. århundre f.Kr.:

The northern barbarians eat meat, drink milk, and wear animal furs and skins. They have no fields, houses or cities. Like birds and beasts, they move from place to place and stop only when thei find water and good grass. When water or grass is exhausted, they move again until they find the same in some other place. There is no way of telling from where they have come or to which place they will go; nor do we know when they will come or go. This constant migration is the way they make their livelihood, to the same extent as we derive our livelihood from tilling the fields.⁶

II

Dagens Asia, særlig det indre Asia, er preget av historiske føringer som det er lett å overse. I det 20. århundret forsøkte både den russiske og den kinesiske revolusjon å alliere seg med de ulike halvnomadiske folkeslagene i det sentrale Asia, uten at vi kan si at dette var vellykket. Før dette lå det keiserlige Kina, det tsaristiske Russland og det britiske imperium i konkurranse om å legge under seg disse områdene. Men vi må gå enda lengre tilbake for å få tak på de utviklinger som enda i dag preger det sentrale Asia, og som derfor også preger Kinas problemer i forhold til ikke-kinesiske folkeslag.

De store historiske linjene viser ikke bare en langvarig konkurranse mellom kinesere og russere om innflytelse på det asiatiske kontinent. I realiteten har kampen om hegemoniet i det indre Asia foregått mellom tre store sivilisasjoner: den kinesiske, den europeiske (representert ved Russland, men også i nyere tid av Storbritannia og til slutt USA) og den islamske. Islams veldige ekspansjon på slutten av 600-tallet og i flere århundrer framover førte med seg at de nomadiske folkeslagene i sentral-Asia gradvis ble islamisert (de antok en mindre rigid form for islam, iblandet shamanistiske elementer). Dette er bakgrunnen for at dagens sentral-Asiatiske stater er islamske stater og at uigurene og andre kinesiske minoriteter er muslimer.

Mens Russland og Kina møtte hverandre i Asia på 1500-tallet, er møtet mellom kinesisk og muslimsk kultur langt eldre. Så tidlig som i 751 ble en kinesisk hær definitivt slått av en arabisk-muslimsk hær ved Talas i dagens Kasakhstan. (For øvrig var det tilfangetatte kinesere som etter dette slaget lærte araberne å produsere papir, en kunnskap som etter hvert ble videreført til Europa.) Kina trakk seg deretter ut av det indre Asia, inklusive dagens største kinesiske provins, Xinjiang. Det indre Asia ble dominert av nomadiske rytterhærer (Djengis Khan), av mongolske, tyrkiske og dels persiske folkeslag og av ulike varianter av den islamske religion. Som nevnt var det en slik rytterhær, ledet av en av Djengis Khans etterkommere, som i 1279 erobret hele Kina og grunnla et mongolsk dynasti som varte i nesten hundre år. Når det gjelder religion må også et sterkt buddhistisk element i Tibet og i Mongolia nevnes. Skriftkultur og språk var også – og er den dag i dag – helt forskjellig fra Kinas.

Tida for de muslimske imperiene og deres erobringstog både mot Europa, Kina og India er forbi – bruken av artilleri både av kinesere og russere stoppet deres ekspansjon i løpet av 1500-tallet. Moskva ble for siste gang erobret og plyndret av tatarene (som de muslimske erobrerne ble kalt) i 1571.⁷ Deretter var det den russiske stat som ekspanderte østover.

Først tusen år etter nederlaget i 751 ekspanderte Kina på nytt vestover i Asia. Kinas aller største utstrekning noensinne var midt på 1700-tallet. Da kontrollerte landet deler av det som i dag er Kasakhstan og Kirgisistan, blant annet den fruktbare og strategiske Ili-dalen.⁸ Men Kina kom på defensiven i det 19. århundre og måtte gi avkall på store områder til Russland, både i Sentralasia og i Det fjerne østen.

Sentral-Asia

Både det keiserlige Kina og det tsaristiske Russland førte gjennom lange perioder en politikk med overflytting av henholdsvis han-kinesere og russere til sine erobrede områder. Russere (i de tidligere sovjetrepublikkene Kasakhstan, Tadjikistan og Kirgisistan som alle grenser mot Kina) og han-kinesere (i Xinjiang, Tibet etc.) danner i dag et betydelig innslag i det indre Asias folkegrupper. Under og rett etter den 2. verdenskrig støttet Sovjetunionen det som da ble kalt Den Øst-Turkestanske Republikken, ledet av en muslimsk krigsherre. Denne republikken dekket deler av nåværende Xinjiang og her levde over 100 000 sovjetborgere. Russisk språk var mer utbredt enn mandarin. Russerne assisterte imidlertid KKP i å overta suvereniteten over Xinjiang i 1949.⁹

Mange russere som bodde i Sentral-Asia, har etter Sovjetunionens sammenbrudd emigrert tilbake til Russland, mens Kinas voldsomme økonomiske ekspansjon fører til økt utflytting av han-kinesere til minoritetsområdene og dermed til nye konflikter. Kontingenter av kinesiske arbeidere er også i økende grad satt inn på prosjekter i Russland og i de sentralasiatiske land. Uigurene (som er muslimer og snakker det samme språk som usbekerne) er i dag i mindretall i sin egen provins, Xinjiang. Til og med i den meget folkefattige russiske Fjerne Østen-regionen finnes det på russisk side en anti-kinesisk (og overdreven) bekymring for at mengder av kinesiske handelsfolk og fremmedarbeidere skal invadere området.

Russland og Kina har i de siste tiåra opplevd revitaliseringa av islam som en potensiell fare. Muslimske hellige kriger er ikke noe som kun hører våre dager til, sjøl om 11. september 2001 er et vannkille i de vestlige lands forhold til muslimsk ekstremisme. Oppløsninga av Sovjetunionen betydde både for Moskva og Beijing en ytterligere frisetting av islamske fare-elementer. I 2002 erklærte USA at organisasjonen East Turkestan Islamic Movement (ETIM) var å betrakte som en terroristorganisasjon sjøl om det ikke var godtgjort at det var denne organisasjonen som sto bak de terroranslag som Kina rapporterte om i Xinjiangprovinsen.¹⁰ Dette ga Kina økt legitimitet i kampen mot de separatistiske tendensene som hadde vært til stede helt siden 1949. Logikken i denne utviklinga var at hvert land fikk friere hender til å bekjempe antatte terroristgrupper innafor sine grenser. For Kina og Russland, som begge legger avgjørende vekt på territorial integritet og ikke-innblanding, var dette viktig.

Av og til luftes tanken om å opprette en ny islamsk stat, Turkestan, som både skal omfatte de sentralasiatiske statene som tidligere lå i Sovjetunionen og Xinjiangprovinsen i Kina. Men det er få muslimske ekstremister som er villig til å slåss for en slik stat. Alt på 1800-tallet forekom samarbeid mellom Russland og Kina om å undertrykke muslimske opprør og for å hindre oppkomsten av muslimske stater. Dagens samarbeid har en lignende komponent. Shanghai Cooperation Organization (SCO) har som et av sine sentrale mål å bekjempe «de tre ondene»: terrorisme, separatisme og ekstremisme og å stabilisere stater og grenseforhold i det indre Asia. Dette betyr ikke at muslimsk inspirert terror har vært et større problem i det indre Asia enn ellers. Men fordi det er forholdsvis store muslimske minoriteter både i Kina og Russland (sjøl etter Sovjetunionens oppløsning er 20 % av Russlands befolkning ikke-russere og de fleste av disse muslimer) og stemningen mellom disse og flertallet av han-kinesere og russere i de to land er anspent, vil myndighetene ha et vaktsomt øye mot alle tilløp til ekstremisme blant minoritetene. I Kina gjelder det samme for tibetanerne og deres variant av buddhismen. Dessuten er Afghanistan et uavklart problem. Verken Kina eller Russland ønsker et ustabilt og fundamentalistisk Afghanistan.

III

At kineserne ikke glemte at Kina på 1700-tallet var større i utstrekning enn i dag, framgår klart av uttalelser av KKPs sentrale lederskikkelse Mao Tsetung. I 1936 bemerket han følgende i samtale med Edgar Snow: It is the immediate task of China to regain all our lost territories … We do not, however, include Korea, formerly a Chinese colony, but when we have re-established the independence of the lost territories of China, … we will extend them (koreanerne) our enthusiastic help in their struggle for independence. The same thing applies to Formosa … The Outer Mongolian republic will automatically become part of the Chinese federation, at their own will. The Mohammedan and Tibetan peoples, likewise, will form autonomous republics attached to the Chinese federation.¹¹

På den ene eller andre måten ble det også slik Mao her skisserte det opp. Og det til tross for at den røde arme under den lange marsjen, kun et år før denne samtalen, hadde opplevd seg som fremmede og i fiendeland, da de passerte gjennom tibetansk-bebodde områder.¹²

På den republikanske sida i den daværende borgerkrigen i Kina hevdet Chang Kai-shek omtrent samme syn. Mao kom også med uttalelser seinere om at de avtalene som i det 19.århundre var inngått mellom Kina og Russland og som førte til at Kina mistet land til Russland, var å betrakte som urettmessige. Dette var den historiske bakgrunnen for de langvarige grensestridighetene mellom Sovjetunionen og Kina på 1960-tallet og som først ble løst da forholdet mellom Russland og Kina ble vennskapelig på begynnelsen av 2000-tallet.

Etter at kommunistpartiet i 1949 hadde overtatt makta i Kina ble det gjennomført en kartlegging av Kinas mange folkeslag. Vitenskapsfolk ble sendt ut og beskrev – gjennom en slags «deltakende observasjon » – minoritetenes livsforhold. Resultatet ble at 55 minoritetsfolk ble anerkjent som folkeslag med visse rettigheter og en beskyttelse av deres kultur. Sammen med hanfolket er det altså 56 folkeslag i dagens Kina. Et flertall av minoritetsfolket lever i de fem autonome provinsene. Xinjiang og Tibet er de to største. Hanfolket (som forenes av et felles skriftspråk) utgjør 91 % av den totale befolkninga, alle de andre utgjør kun 9 %. Men 9 % av 1,3 milliarder er 117 millioner, altså ingen ubetydelighet. Det største minoritetsfolket er Zhuangfolket i Sør-Kina med 16 millioner. Det muslimske Hui-folket lever i store deler av Kina og utgjør 10 millioner, uigurene som også er muslimer utgjør 8,5 millioner, tibetanerne som er spredd utover flere provinser utgjør 5,4 millioner. Det som skaper spenning, er hankinesernes noe nedlatende og paternalistiske holdning til alle andre og de sosiale og politiske mekanismene som bidrar til at minoritetene opplever seg som annenrangs borgere. De har problemer med å tilpasse seg den økonomiske moderniseringa. Og noen av minoritetene har ikke kinesisk som morsmål, og lider av det.

I tillegg kommer en viktig geopolitisk realitet som de kinesiske lederne alltid var oppmerksom på. Mao Tsetung sa det slik i en tale fra 1956:

Befolkninga i de nasjonale minoritetene i vårt land er liten, men arealet som de befolker er stort … Viss de (hanfolket) praktiserer han-sjåvinisme og diskriminerer minoritetsfolkene, vil det være en dårlig ting. Og hvem har mest land? Minoritetene, som besitter 50 til 60 % av territoriet.¹³

De autonome regionene hvor minoritetene i hovedsak bor, utgjør ifølge en beregning hele 64 % av Kinas totale flate. Xinjiang er Kinas største provins med 1 646 millioner kvm², men med en befolkning på kun 19 millioner, hvorav under halvparten er uigurer. Tibet er Kinas nest største provins med 1 222 millioner kvm², med kun 2,8 millioner innbyggere. De områder i Kina som er bebodd av minoritetene, ligger nærmest som en ring rundt kjernen av Kina hvor den kinesiske sivilisasjonen oppsto. Denne er tett befolket av hankinesere. 19 000 km av Kinas fastlandsgrense, som er verdens lengste på 22000 km, løper gjennom områder preget av minoriteter og til dels opp mot land som Kina har uløste grenseproblemer med. Dette er en meget viktig grunn til at forsvaret av Kinas territoriale integritet i så høy grad henger sammen med Kinas politikk overfor minoritetene. Enhver opposisjonsvirksomhet fra minoritetene i disse områdene – og særlig i Xinjiang og Tibet – reiser umiddelbart mange ømtålige spørsmål. De tibetanske og uigurske eksilmiljøene har visst å utnytte dette forholdet. Eksempelvis arrangerte tibetanerne store protester i forbindelse med Kinas arrangement av OL i 2008.

Han-patriotismen

Foto: Flickr/schmeeve

Det nåværende kommuniststyret bruker sjølsagt ikke uttrykk som barbarer om fremmed folkeslag. Den nomadiske produksjonsformen er nesten forsvunnet. Men folkene eksisterer med sine tradisjoner og sine språk som klart adskiller dem fra hankineserne. Kommunistpartiets styre har i høy grad bevart den tradisjonelle visjonen om Kinas storhet, en visjon som i våre dager får næring gjennom Kinas spektakulære økonomiske utvikling. Patriotismen og stoltheten over å være kinesisk dyrkes bevisst av myndighetene og er kanskje det viktigste politiske integrasjonsmiddel i en situasjon med økende ulikheter og økt sosial uro i Kina. I dagens Kina tillater myndighetene gjerne emosjonelle demonstrasjoner mot Japan i striden omkring en liten øygruppe i Øst-Kina-havet, men de tillater ikke åpne protester mot utbyttinga av arbeiderklassen som den kinesiske kapitalismen skaper.

Kinesisk patriotisme er reelt sett en han-patriotisme, mens de ikke-kinesiske folkeslagene som i dag er en del av Folkerepublikken, befinner seg mer på sidelinja. Under hele Folkerepublikkens historie har de etniske konfliktene vært der, både som en direkte konflikt mellom myndigheter og minoriteter og som konflikter mellom ulike folkegrupper. Mest kjent er konfliktene mellom hankinesere og uigurer og mellom han-kinesere og tibetanere. Mindre kjent er de sterke konfliktene mellom uigurer som er muslimer og tibetanere som er buddhister. Gjennom den økonomiske moderniseringa har den kinesiske staten bevisst fremmet immigrasjon av han-kinesere til Tibet, Xinjiang og andre områder hvor det opprinnelig ikke har bodd hankinesere. Også i denne forstand fortsetter kommunistpartiet tradisjonen fra det keiserlige Kina, som særlig utplasserte militærgarnisoner av han-kinesere i de fjerne vestlige grenseområdene i det sentrale Asia.

Forholdet mellom Kina og Russland er radikalt bedret i de siste 20 årene, noe som er viktig i forhold til Kinas problemer med minoritetene i vestprovinsene. På 60-tallet forekom det at store minoritetsgrupper flyktet med sin buskap over til Sovjetunionen som følge av «det store spranget» og kulturrevolusjonens eksesser.¹⁴ Slike ting forekommer ikke i dag.

Kina og Russland er – etter år med forhandlinger som førte til en avtale i 2004 – enige om grenselinja mellom de to statene. Denne avtalen bestemmer at alle militære styrker med offensiv kapasitet skal være trukket tilbake fra grensa i en avstand av 10 mil på begge sider. Lignende avtaler finnes mellom Kina og de nye republikkene i Sentral-Asia som grenser til Kina, sjøl om det her ennå er et uløst grenseproblem mellom Kina og Tadsjikistan. Denne siste avtalen ble inngått i april 1996 i Shanghai mellom Kina, Russland, Kasakhstan, Tadsjikistan og Kirgisistan. De tre siste landene har alle grense til Kina. Dette var begynnelsen på det som i 2001 formelt ble Shanghai Cooperation Organization (SCO).

Samarbeidet mellom Kina og Russland har hatt en åpenbar sikkerhetspolitisk gevinst. Den 25-årige «nesten krig»-tilstanden som hersket i perioden 1960 til ca 1985 er nå historie. Det gir landet trygghet i nord og vest, mens Kina konsentrerer seg om hovedproblemene mot havet og de øvrige asiatiske land. Samarbeidet med Russland er i tillegg nyttig av andre grunner. Det hindrer at separatister og terrorister kan operere utafor Kinas grenser med sikte på å stimulere opprør blant Kinas minoriteter, slik det noen ganger skjedde under den kinesisk-sovjetiske konfliktperioden.

V

I dag er det mot sør og øst at Kina møter sine store sikkerhetsproblemer. Aktørene i Østasia er fullt bevisst om at konfliktpunktene mellom USA og Kina og mellom østog sør-asiatiske land, og Kina er blant de vanskeligste å løse. I første rekke her kommer Taiwan-problemet og USAs maritime nærvær og kontroll av havområdene utafor Kina og dermed av oljetransporten til Kina fra Midtøsten og Afrika. I tillegg kommer territorialstriden om Spratley-øyene og Paracel-øyene i Sør-Kinahavet. Paraceløyene er kontrollert av kineserne etter å ha fordrevet vietnamesiske styrker fra denne øygruppa. Spratley-øyene er kontrollert av flere stater rundt Sør-Kina-havet. Det er ikke inngått noen internasjonal avtale om disse øyene. I tillegg kommer striden om Senkaku-øyene i Øst-Kina-havet som er kontrollert av Japan. Kina har ikke forsøkt å okkupere disse øyene, men hevder at de tilhører Kina.¹⁵ På fastlandet er det fortsatt en stor uløst grensekonflikt med India, og en krig ble utkjempet mellom disse to land i 1962. India krever et område nord for Kasjmir på størrelse med Sveits som i dag er besatt av Kina og tilknyttet Xinjiang-provinsen. I det nordøstlige India krever Kina et indisk-okkupert område som er tre ganger så stort (mesteparten av Arunachal-provinsen). Grensa mellom disse to mest folkerike land i verden er aldri blitt nøyaktig fastlagt og bygger på den såkalte McMahon-linja som i 1914 ble trukket opp mellom britisk India og Tibet.¹⁶ Statene i Asia vet at alle disse konfliktene har i seg potensiale for en storkrig. Derfor bestreber de seg på diplomatisk tilbakeholdenhet. Dette gjelder i utpreget grad Kina. Samtidig piskes det ofte opp Kina-frykt i indiske media¹⁷, og tilsvarende emosjoner finnes blant kineserne. Vi har i enkelte situasjoner sett hvor relativt lett nasjonale emosjoner kan oppstå i forbindelse med konflikter i det østasiatiske området.

Også Kinas militære tenkning og landets forestilling av hva slag kriger som vil kunne utkjempes i framtida, har i større grad tatt høyde for konfliktene i grenseområdene. Det krigsscenarioet kineserne lenge så for seg, var primært en storkrig med USA eller Sovjetunionen. Men i 1985 fastslo Deng Xiaoping i en viktig tale til Den sentrale militærkommisjonen at Kina ikke lenger primært skulle forberede seg på en global storkrig med Sovjetunionen som fiende.

Faren for en global storkrig vil fortsette å eksistere … Men det er mulig at en omfattende global krig ikke vil finne sted i en kommende lang tidsperiode.

Man burde ifølge Deng «bygge armeen under fredsforhold» til en avskrekkende styrke for dermed å «utsette krigen og å inndemme den» (dersom den brøt ut). Man så for seg at de kommende kriger ville være små eller mellomstore, mens en global krig mellom stormaktene var usannsynlig.

Vekta bør legges på forberedelse til å kjempe og vinne alle typer av lokale kriger og væpnede konflikter.

Etter den andre Golfkrigen i 1991 ble denne doktrinen supplert med økt vekt på avansert teknologi.

Den maoistiske folkekrigsdoktrinen, som blant annet impliserte å gi opp store byer og å la fienden trenge langt inn i landet, ble definitivt forlatt i løpet av 1980-tallet. Nå gjaldt det å forsvare Kinas grenser og ikke minst å fokusere på mulige lokale kriger i eller nær Kina.

En viktig implikasjon av dette endrede forsvarskonseptet var at Kina burde bygge ut sin marinekapasitet slik at denne ikke kun begrenset seg til å forsvare nære kystfarvann, men også for eksempel de omstridte øyene i Sørkina-havet som kinesiske styrker har tatt i besittelse. Et meget langsiktig mål er at Kina i 2050 skal ha en havgående flåte som også inkluderer hangarskip.¹⁸ Dette må betraktes som en reaksjon på amerikansk marineaktivitet forholdsvis nært Kina, inklusive marineøvelser sammen med Japan og Sør-Korea. I tillegg kommer stadige amerikanske våpenleveranser til Taiwan, noe som sterkt irriterer Kina. Taiwan er nok den enkeltsak som mest har hindret en mer vennskapelig utvikling i forholdet Kina – USA. USAs Taiwan-politikk provoserer Kina som ikke bare mener at Taiwan-problemet er et indre kinesisk anliggende, men som også mener at USA har akseptert dette ved å akseptere «ett Kina»-doktrinen i de avtalene som ble inngått mellom USA og Folkerepublikken på 70-tallet. Situasjonen i Taiwan-konflikten er at Kina forbeholder seg retten til å bruke væpnet makt dersom Taiwan offisielt erklærer seg som en sjølstendig stat, mens USAs politikk går ut på å fraråde Taiwan fra å gå til et slikt skritt, samtidig som USA faktisk fungerer som en garantimakt for Taiwans de facto sjølstendighet.¹⁹

Kinas ledelse er fullt klar over at en ny, oppstigende stormakt vil møte motstand. USA har jo også uttrykkelig i sin forsvarsdoktrine sagt at landet ikke vil tillate nye rivaliserende makter på verdenspolitikkens arena. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet skapte en enorm økonomisk vekst og en politisk-nasjonal mobilisering i Tyskland og Japan grunnlaget for at disse to land ved krigerske midler utfordret det bestående internasjonale maktsystemet. De to verdenskrigene i det 20. århundret kan sees som et resultat av den ujevnhet og disharmoni som Tyskland og Japan skapte i verdenspolitikken. I dag spørres det om ikke Kinas ekstremt raske økonomisk vekst vil kunne resultere i noe lignende. En av de fremste representantene for den realistiske skolen i studiet av internasjonal politikk, John Mearsheimer, skrev i 2006 en artikkel med tittelen China’s Unpeaceful Rise. Han beskriver Kina som en oppstigende stormakt som med nødvendighet vil komme opp i en intens konkurranse med USA, «med et betydelig potensiale for krig». Hans spådom er at Kinas naboer, India, Japan, Singapore, Sør- Korea, Vietnam og til og med Russland, vil gå sammen med USA om å demme opp for Kinas framrykking.²⁰ Man kan si at dette er spekulasjoner om framtida. Men situasjonen i det østlige Asia inneholder så mange usikre faktorer at et slikt scenario ikke bare kan avfeies. Kineserne sjøl er med sikkerhet intenst beskjeftiget med hvordan de kan hindre at en brei anti-Kina-koalisjon blir dannet. I dag er i alle fall USAs innflytelse konsolidert i det østlige Asia. Sjøl ikke drastiske nedkortinger av USAs militærutgifter som følge av gjeldskrisa har medført noen redusert amerikansk tilstedeværelse i dette området – i motsetning til alle andre områder av verden. Land som Japan og Sør-Korea ser på Kinas framrykning med uro, og ønsker derfor å videreføre alliansen med USA. Det er mot denne bakgrunnen at Kina verdsetter og fastholder vennskapet med Russland.

VI

I de seinere åra har et stadig stoltere og mer sjølsikkert Kina stått fram, og som kanskje ikke lenger følger rådene som Deng Xiaoping i sin tid ga politbyrået i Kinas Kommunistiske Parti om å være tilbakeholdne i utenrikspolitikken og vente på Kinas tur – dvs. vente til Kina blir en sterkere makt. Stadig flere kinesere, ikke minst blant Kinas unge og velutdannede, mener at Kinas tur er kommet! Det gamle Midtens rike er gjenreist og bør kreve sin berettigede plass. Som den frittalende kinesiske regjeringsrådgiver Yan Xuetong sa det i et intervju med avisa Neue Zürcher Zeitung:

Vi kinesere er historisk sett vant til å være de beste.²¹

Kinas identitet er som sagt sterkt knyttet til at Kina er et enhetlig rike med han-folket som sentrum. Mange kinesere ønsker et sterkt Kina, den kinesiske eliten av stadig bedre utdannede mennesker slutter temmelig enhetlig opp om dette målet. Samtidig var de kinesiske lederne klar i sin avvisning av tanken på et såkalt G-2 samarbeid med USA. Det ville komme for nært det Kina i sin tid kritiserte Sovjetunionen for, nemlig å ofre små lands interesser til fordel for supermakts- samarbeid med USA. Kina forsøker fortsatt å framstille seg som anti-hegemonisk og som et u-land, sjøl om ingen kan komme forbi at Kina er blitt en avgjørende faktor i verdensøkonomi og verdenspolitikk.

Av og til luftes det tankemåter som tyder på at stormaktsdrømmer og imperialistisk ideologi ligger som en bakgrunnspremiss for kinesisk utenrikspolitikk. Dette kommer særlig fram når spørsmål som berører Kinas nasjonale sjølhevdelse, herunder alt som har med grenser å gjøre, settes på dagsordenen. Ulike akademiske og militær-faglige publikasjoner har framholdt at Kina mangler livsrom, living space, for sin økonomiske utvikling. Enhver som kjenner det tyske uttrykket Lebensraum og den historiske konteksten dette uttrykket tilhører, vet at alt snakk om at en nasjon trenger livsrom gjør andre stater bekymret. Høytstående kinesiske militære har i tillegg utviklet teorier om at det må skilles mellom «territorialgrense», som er den politiske og juridisk aksepterte grense og «strategisk grense». Strategisk grense, ble det hevdet i en artikkel i Frigjøringsarmeens Dagblad så tidlig som i 1987, «definerer en stats og en nasjons livsrom» og vil endre seg i takt med at nasjonens styrke endrer seg.²² I 2009 ble lignende tanker formulert i en bok skrevet av en viss Wang Xiaodong og som hevdet at Kinas hovedproblem var mangel på «livsrom». Det er uklart hvor utbredt en slik offensiv makttenkning er, men med Kinas økonomiske betydning og mangel på råvarer har den nok en viss resonansbunn i det kinesiske samfunn. Alene det faktum at slike tanker kommer på trykk i kinesiske publikasjoner, som jo er underlagt statlig kontroll, tyder på at i det minste noen maktpersoner i Kina har sympati med dem. Russerne har i alle fall merket seg dette – vel bevandret i geopolitiske resonnementer som de er. A. Lukin, direktøren for Senter for Østasia og SCO-studier i Moskva, kaller slike tanker for «farlige». Han viser også til en bok som kom i 2009 og ble en bestselger i Kina. I oversettelse har den tittelen Kina er ikke lykkelig, og boka hevder, ifølge Lukins referat, at Kina er best til å forvalte naturressursene, og at Kina i framtida bør ta kontroll over dem til beste for hele menneskeheten. ²³ Det må understrekes at dette ikke er offisielle kinesiske synspunkter, men de forteller noe om den debatt som foregår i Kina.

Innenrikspolitisk er slagordet i dag å «bygge et harmonisk samfunn» hvor «alle mennesker gjør sitt beste» og hvor «alle går fram i harmoni med hverandre». (Som det heter i et vedtak fra KKPs sentralkomite, september 2004)²⁴ Utenrikspolitisk gjelder det å bidra til en «harmonisk verden». Begrepet harmoni er i dyp overenstemmelse med den klassiske, konfusianske tradisjonen som i dagens Kina opplever en renessanse. Man søker altså tilbake til Kinas klassiske og konservative tradisjon – åpenbart for i noen grad å kompensere for den legitimitetskrise og det ideologiske tomrom som lenge har preget kommunistpartiet styre. I så måte gjør man noe lignende som president Putin gjør i Russland. Putin har inngått en ideologisk allianse med den russisk-ortodokse kirke for på den måten å bygge en egenartet russisk identitet.

Kina har en sterk identitet, men den endeløse debatten om Kina og landets plass i verden fortsetter. I tråd med dette har Kina i de seinere år etablert hundrevis av Konfusius-institutter rundt om i verden. De skal spre kunnskap om Kina og dets kultur, og dermed være en del av det moderne statsvitenskap kaller «soft power», dvs. ideologisk innflytelse. Konfusianismen skal ifølge akademikeren Li Jidong hjelpe Kinas «velgjørende kultur» å bli den «internasjonale politiske kulturs mainstream». På den måten skal «Amerikas ’diskursive hegemoni’» utkonkurreres.²⁵ Alt den forrige partileder, Jiang Zemin, snakket om «herredømme i kraft av dyd» – et kjernepunkt i konfusiansk moralfilosofi. Dermed er vi tilbake til en kjent problemstilling både i østlig og vestlig tenkning. Man frykter enhver radikal og revolusjonær forandring, men innser samtidig at det bestående systemet er i krise. Svaret blir å bevare det bestående – så å si mot seg sjøl – ved hjelp av moralsk gjenreisning, foredling av personligheten og kamp mot korrupsjon og all moralsk oppløsning. Vi finner et slikt program i vestlig filosofi helt siden Platon og Aristoteles. Vi finner det også i konfusianismen med sin humanitære idealisme som skal bistå i kampen mot forfallet på toppen av samfunnet. Internasjonalt fremmer man troen på en «harmonisk» verden – fortsatt økonomisk framgang for Kina krever stabile, dvs. fredelige omgivelser. Med de riktige moralske grunnholdningene vil, ifølge kineserne, konflikter på det globale plan la seg løse på fredelig måte. At denne fredelige måte å løse konflikter på skal foregå på Kinas premisser og på basis av økt kinesisk makt, synes her å være en stilltiende forutsetning.

Noter:

1. M. Taylor Fravel: Strong Borders, Secure nation. Cooperation and Conflict in China’s Territorial Disputes. Princeton 2008, s. 1-2.
2. Daniel Goma: «The Chinese-Korean Border Issue», Asian Survey, vol 46, 2006 s. 867–880
3. For det følgende se artikkelen «Han» i James S. Olson: An Ethnohistorical Dictionary of China, 1998, s. 94ff.
4. Henry Henne: Alt innenfor de fire hav. Oslo1978 s.87ff.
5. Se min bok Kampen om folkeretten, Oslo 2007, kap 5.
6. Dun J. Li (ed.): The Essence of Chinese Civilization, Princeton 1967, s. 214–215
7. Jf Fischer Weltgeschichte Bd 16: Zentralasien, Utgitt av Gavin Hambly, Frankfurt 1966, s. 138–139.
8. Jfr Witt Raczka: «Xinjiang and its Central Asian borderlands». Central Asian Survey, vol 17, 1998, s 381. En del opplysninger som følger, bygger på denne informative artikkelen.
9. Se Taylor Fravel, s. 101–102
10. James A. Millward: Eurasian Crossroads. A History of Xinjiang, London 2007 s. 340
11. Edgar Snow: Red Star over China, N.Y. 1961 s. 96
12. Se Dick Wilson: The Long March. The Epic of Chinese Communism’s Survival, N.Y. 1973, s. 255–58.
13. «On the Ten Major Relationships». (1956) Selected Works of Mao Tsetung Vol 5, Peking 1977 s. 295. Mao innrømmer eksistensen av han-sjåvinisme i det sivile samfunn ved bla å si at “selv blant det arbeidende folk» finnes det han-sjåvinisme og at både kadrene og massene må omskoleres i så måte.(ibid). Videre påpeker han også at Kina må trekke lærdom av Sovjetunionen hvor forholdet mellom den russiske nasjonaliteten og minoritetsnasjonene «is very abnormal». (s. 296)
14. I 1962 flyktet en stor gruppe uigurer og kasakher (anslagsvis mellom 60 000 og 100 000) fra Xinjiang og inn i daværende Sovjetunionen som følge av presset mot minoritetene under Kinas «store sprang», dels også som følge av sovjetisk propaganda. Se James A Millward: Eurasian Crossroads. A History of Xinjiang, London 2007 s. 264 og Witt Raczka ibid, s 384
15. Se Taylor Fravel, s. 267–299
16. Om forholdet India-Kina se “A Himalayan Rivalry; India and China». The Economist 21.08.2010 og Robert Sutter: Chinese Foreign Relations, Lanham/Maryland 2008 s 296–308.
17. Jfr Kuna Dixit: «A New Himalayan Game». Fletcher Forum of World Affairs vol 34, 2010, s. 125ff.
18. Paul Godwin: «PLA Doctrine, Strategy and Capabilities towards 2000». China Quarterly No. 146, June 1996, s. 469.
19. Jf Jonathan Charney: «Resolving Cross-Strait Relations between China and Taiwan». American Journal of International Law Vol 94, 2000, s. 464.
20. J. J. Mearsheimer: «China’s Unpeaceful Rise». Current History, April 2006, s 160
21. Neue Zürcher Zeitung, 10.04.2010
22. Nan Li: «The PLA ’s Evolving Warfighting Doctrine, Strategy and Tactics 1985–1995» China Quarterly no 146, June 1996 s 450
23. A. Lukin: «Russian–Chinese Relations: Keeping up the Pace». International Affairs Vol 56, 2010 Nr 1, s. 26.
24. Her sitert etter Heike Holbig: «Remaking the CCP’s Ideology: Determinants, Progress, and Limits under Hu Jintao.» Journal of Current Chinese Affairs vol 38, 2009 s. 50
25. Li Jidong sitert etter Daniel Lynch: «Chinese Thinking on the Future of International Relations: Realism as the Ti, Rationalism as the Yong?» China Quarterly No. 197, March 2009, s. 98

Minqi Li ga i 2008 ut boka The Rise of China and the Demise of the Capitalist World Economy. Boka med denne lange tittelen er ikke blitt mindre aktuell i løpet av de fire åra som har gått etter det. Dette er ei bok som på knappe 200 sider sveiper over store, sentrale områder i politikk og økonomi, uten å bli overflatisk.

Minqi Li underviser i økonomi ved University of Utah i USA nå, men han kommer fra Kina. I hjemlandet satt han i fengsel fra 1990 til 1992 for opposisjonell virksomhet. Fra sin nye base i USA er den kinesiske marxisten aktiv som forsker og kommentator, med vektige bidrag i debatten om den globale krisa nå.

Denne boka behandler den historiske bakgrunnen for den enorme økonomiske veksten i dagens Kina, og forklarer hvorfor denne veksten snart vil måtte stange mot skranker både internt i den kinesiske økonomien, og som en integrert del av den kriseramma globale kapitalismen. Og Minqi Li tar grundig for seg de miljø- og resursmessige grensene for veksten. Han viser også at disse skrankene ikke bare gjelder for Kina, men for hele det globale kapitalistiske systemet.

Mao-biografier finnes det massevis av, og nye – også norske – produseres stadig. Det er for lengst slutt på de nokså romantiserende fortellingene i tradisjonen fra Edgard Snow og Han Suyin. Etter at boka til Maos livlege kom for et par tiår sia, har Mao-industrien i vest hatt ondskap, manipulasjon og massemord som tema.

Rebecca E. Karls bok Mao Zedong and China in the Twentieth-Century World fra 2010 skiller seg ut fra det jeg ellers har lest om den kinesiske lederen. Rebecca Frank er historiker og forsker ved Duke University i USA. Hun skriver i forordet at boka «ikke er en biografi, men heller historie med Georgy Lukacs betraktinger om Lenin fra 1920-tallet som modell». (Den lille boka av den ungarske marxisten og filosofen kom på norsk i 1970 på Pax forlag.)

Jeg synes Rebecca E. Karl har lyktes med prosjektet sitt. På mindre enn 200 sider går hun gjennom alle de viktigste fasene i Maos – og Kinas – historie, og setter Maos politiske tenkning og praksis inn i en begripelig sammenheng. Hun tar i sluttkapitlet også for seg utviklinga i Kina etter Maos død, og forklarer hvordan politikken punkt for punkt har snudd opp ned på det Mao sto for.

Portrettet av Mao denne boka gir, er ikke egna som veggpryd. Knallharde partistrider, millioner døde i Det Store Spranget, en kaotisk og mislykka Kulturrevolusjon – ikke noe av dette bortforklares. Men den politiske tenkninga og valgene som blei foretatt, blir historisk begripelige i denne boka.

For de som vil følge sånn noenlunde med på hva som skjer i Kina, må sjølsagt bøker supleres med tidsskrifter og nettsteder. Her er noen tips:

Først et tidsskrift – China Left Review, som jeg sjøl bare kjenner fra nettutgaven, der artikler legges ut i full lengde ei tid etter at den trykte utgaven foreligger. Dette er, som navnet sier, et radikalt forum, og forskere og aktivister både fra Kina og fra andre land bidrar med stoff om det kinesiske samfunnet nå og historiske erfaringer.

Nettstedet China Labor Watch bringer nyheter og kommentarer om hva som rører seg i den kinesiske arbeiderklassen. Her er det info om fagforeninger, streiker, situasjonen for migrantarbeidere, arbeidsforhold på fabrikker, og mye mer.

Til slutt: Michael Pettis er vel verd å lese. På bloggen sin har denne amerikanske finansanalytikeren, bosatt i Beijing, gjennom flere år servert edruelige analyser av kinesisk økonomi. Pettis er ingen radikaler. Men han ser motsigelsene og dynamikken i økonomien, og argumenterer godt og konkret. Etterhvert har han også blitt en viktig kilde for investorer, og skriver regelmessig i finansavisene.

Denne artikkelen viser noen av bånda mellom kommunistpartiet og den økonomiske eliten i Kina. Hvordan politikk og egen vinning er to sider av samme sak.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt! og tidsskriftets nettredaktør.

I november var det kinesiske kommunistpartiet samlet til sin 18. kongress for å velge ny ledelse. Det var bare den nyvalgte presidenten Xi Jinping og Li Keqiang som fortsatte fra den forrige ledelsen. Politisk karriere i kommunistpartiet går ofte hånd i hånd med familiens økonomiske framgang.

Xi Jinping

Kinas nye president, Xi Jinping, hans kone, sangeren Peng Liyuan og deres datter har ikke markert seg i forretningsverden. De har rykte på seg for å ikke være innblandet i korrupsjon og økonomisk snusk i motsetning til hans bror og søster.

I følge markedsdata- og nyhetsbyrået Bloomberg skal familien til Xi være verdt 376 millioner dollar. De har investeringer i eiendom, mineraler og i produksjon av mobiltelefonutstyr.

 

Xi Jinping. Foto: Flickr/Secretary of Defense

Xi Jinping er sønn av avdøde Xi Zhongxun, som var sentral i revolusjonen og hadde viktige verv i partiet før kulturrevolusjonen. Xi Zhongxun, som var en av partitoppene i Guangdong-provinsen, får æren for at Deng Xiaoping tillot eksperimenter med å åpne for markedsøkonomi i 1979. Xi Zhongxun regnes som en av arkitektene bak de spesielle økonomiske sonene der utenlandsk kapital ble sluppet til. En av disse sonene er i dag kjent som millionbyen Shenzhen. Xi Zhongxun avsluttet sin politiske karriere i ledelsen av partiet mellom 1982–1990.

Xi Jinpings søster, Qi Qiaoqiao, jobbet fram til 1990 som sekretær for sin far. Utover 90-tallet gjorde hun en rekke kjøp av luksuseiendommer i Hong-Kong. Sammen med sin mann, Deng Jiagui, eier de flere selskaper, og har hatt store investeringer i flere utbyggingsprosjekter i Beijing og Shenzhen. Deres datter, Zhang Yannan, har også gjort en rekke store investeringer i eiendom og elektronikkproduksjon. I tillegg har en rekke av Xis andre slektninger hatt viktige roller i store selskaper i Kina.

Hu Jintao

Avtroppende president Hu Jintao ble kåret av magasinet Forbes til verdens mektigste mann i 2010. Han har mange fettere som har gjort karriere i stål, eiendom og turistindustrien. Hus sønn, Hu Haifeng, var tidligere president i Nuctech, et statseid selskap som produserer sikkerhetsskannere for shipping, containere, jernbanevogner og bagasje- og metalldetektorer for flyplasser. Under hans ledelse fikk selskapet kontroll over 90 prosent av det kinesiske markedet. I 2008 fikk han en lederrolle i moderselskapet Tsinghua Holdings, eid av Tsinghua universitetet. Nuctech er blitt mistenkt for korrupsjon flere steder i verden. I følge Financial Times jobber ikke Hu Haifeng lenger for Tsinghua Holdings.

Hu Jintaos datter, Hu Haiqing, er gift med Daniel Mao som tidligere var konsernsjef for Kinas største webportal Sina.com.

Wen Jiaboas

Wen Jiaboas er Kinas forrige statsminister. Hans kone, Zhang Peili, er ekspert på juveler, og er investor i både juvel- og eiendomsbransjen. Zhang har en rekke verv og roller i kinesiske juvel- og edelstenorganisasjoner og selskaper. Hun skal også ha åpnet dører for internasjonale juvelselskaper som Cartier og De Beers i det kinesiske markedet.

Deres sønn, Wen Yunsong, er i dag leder av Unihub Global Networks og styreleder i China Satellite Communications. I 2005 opprettet han et Cayman Island-registrert fond, New Horizon Capital, som investerer i Kina. Fondet skal være vært ca 2,5 milliarder dollar.

Deres datter, Wen Ruchun, eier en andel av juvelselskapet Gallop. Hennes mann, Liu Chunhang, har utdannelse fra Harvard og Cambridge og har tidligere jobbet for Morgan Stanley og McKinsey.

Wen Jiaboas mor, Yang Zhiyn, har verdier for 120 millioner dollar i Ping An Insurance. I tillegg har familie og venner av Wen Jiaboas verdier for milliardbeløp i samme selskap.

Li Keqiang

Li Keqiang tar nå over som statsminister etter Wen Jiaboas. Li og hans familie blir vurdert som ukorrupte og uten store økonomiske interesser.

Wu Bangguos

Wu Bangguos er avtroppende president i den nasjonale folkekongressen. Hans kone, var direktør i lydselskapet Shanghai Feilo Acoustics. Hans brødre, Wu Bangjie og Wu Bangsheng, har hatt en rekke roller i selskaper i Shanghai. Wu Bangguos svigersønn, Feng Shaodong, har jobbet for Merrill Lynch i Kina, og er nå administrerende direktør i et fondsselskap oppretta av China Guangdong Nuclear Power.

Jia Qinglin

Jia Qinglin er blant de avtroppende i kommunistpartiets ledelse som oftest er blitt beskyldt for korrupsjon. Han skal være involvert i en rekke store byggeprosjekter i Beijing.

Li Changchun

Li Changchun var inntil nylig propagandasjefen i kommunistpartiets ledelse. Hans datter, Li Tong, jobber for Bank of China, og har ansvar for fonds investeringer i media- og kommunikasjonsindustrien, et område som politisk lå under hennes far. Lis sønn, Li Huidi, er visepresident i China Mobile.

Før fanden får på sine sko
må barna stå opp i Shanghai,
fordi deres fattige blod
skal mette den rovgriske hai
Europa, som lurer i mak og i ro
på bytte ved byens kai.

Før natten er endt må de stå
ved grytenes kokende vann
og rense kokonger, de små
langt borte i Himmelens land,
så engelske ladies kan gå
med kjoler som klær deres stand.

Ja spinn oss nu silke, Lu Nang,
lille sørgmodige mø,
hvem aldri en moderlig sang
har vugget på søvnens sjø
og henger du i til du segner en gang
skal aldri Europa dø!

Rudolf Nilsen

Samsung: Grove arbeidsmiljøforbrytelser

China Labour Watch (CLW) har publisert resultatene av undersøkelser i fem av Samsungs egeneide- og leverandørfabrikker i Kina. Under gjennomføring av undersøkelsene oppdaget CLW sine etterforskere en rekke problemer i Samsung fabrikker i Dongguan og Tianjin. Fabrikkene fortsatt bruker blanke arbeidskontrakter for nye arbeidstakere, ansetter kun kvinner mellom 16–24 år, regelmessig bruk midlertidig ansettelser, tvinger arbeidstakere til å stå uten at det er behov for det og de ansatte jobber mellom tre og seks ganger mer overtid en hva som er lovlig.

Samsung lover å forbedre arbeidsvilkårene på sine frabrikker og evaluere at deres nye standarder blir fulgt. CLW mener at Samsung heller bør opprette kanaler for direkte kommunikasjon med arbeidstakerne.

Streikerekord i oktober

China Labour Bulletin melder om 49 rapporter om aksjoner i oktober, som er det høyeste antallet siden de begynte å registrere i januar 2011. De fleste av aksjonene har sammenheng med at for lite lønn ble utbetalt.

Revidering av arbeidskontraktsloven utsatt

Revideringa av arbeidskontraktsloven fra 2008 er blitt utsatt i Kina. Arbeidskontraktsloven har ført til en oppblomstring av vikar- og bemanningsbyråer. Ansatte gjennom bemanningsbyråer har som regel lavere lønn, færre velferdsgoder og svakere jobbtrygghet.

Arbeidsgiverne krever mer fleksibilitet på grunn av de økonomiske tøffe tidene i Kina og verden. Samtidig øker presset fra arbeidere, ikke statlige organisasjoner og den statlige landsorganisasjonen ACFTU for å få lik lønn for likt arbeid og bedre regulering av bemanningsbyråene.

Børsen

Både Shanghai og Shenzhen børsen har hatt nedgang siden begynnelsen av mai. Shanghai Shenzhen CSI 300 Indeksen, som følger 300 selskaper på de to børsene, har falt med nesten 22 prosent siden begynnelsen av mai. Den samme trenden ser man også på indekser som følger alle A- og B-aksjer på de to børsene. Shanghai børsen sin SHCOMP-indeks, som følger alle A- og B-aksjer, er nå på sitt laveste siden januar 2009.

Kina hadde i tredje kvartal 2012 den laveste veksten i BNP siden 2009. Veksten ligger på 7,4 prosent i tredje kvartal. I første og andre var den henholdsvis 8,1 og 7,6 prosent.

Rudolf Nielsen kalte Europa den rovgriske hai i diktet, En vise til kinabarna.

Idag er det ikke bare Europa som utnytter billig kinesisk arbeidskraft. Monopolkonsernene i USA, Europa, Japan og Norge utbytter, for all profitt den er verdt. Før fanden får på sine sko, må barna stå opp i Shanghai.

Maos parti leder verdens største kapitalistiske marked, og Kina har som mål å bli sterkere enn supermakta USA. Derfor kjøper de jordarealer i Afrika, importerer olje, kjøper havna Pireus av kriserammede grekere.

Noen kinesere er søkkrike. Derfor lever millioner kinesere under sosiale og miljømessige forhold som i andre fattige tredjeverden-land.

Folk var fattige også etter den sosialistiske revolusjonen i 1949. Men India var skrekken, der folk sultet på gata og tagg. Nå er tiggere og prostituerte tilbake i de store kinesiske byene. Fordi de må.

USA og Kina er avhengige av hverandre. USAs enorme utenlandsgjeld er i stor grad kinesisk. Kina produserer for et vestlig marked,
og USA er den største importøren. Flere og flere land kjøper nå varer med den kinesiske mynten yuan. Dollaren som verdens reservevaluta trues.

Kina er blitt et kapitalistisk land, og er vevd inn i kapitalismens kriser, fremtidige kriger og opprør. Imens spinner kinesiske Lu Nang silke, så engelske ladies kan gå med kjoler som kler deres stand.

Leder, side 3

Plukk, side 4

Jokke Fjeldstad: Det lønner seg med en slektning i partiet, side 6

Arne Overrein: Kinas grenser og Kinas identitet, side 10

Rebecca E. Karl: Mao Zedong, Kina og verda i det tjuande hundreåret side, side 24

Zhun Xer: Venstresida i Kina etter Mao, side 34

John Bellamy Foster og Robert W. McChesney: Den globale stagnasjonen og Kina side, side 42

Irene León intervjuer Samir Amin: Verda sett frå Sør, side 74

Boktips av Jon Børge Hansen, side 82

Regi Theodor Enerstvedt:
Massemorderen som kom inn fra ingenting
Marxist Forlag, 2012

Regi Theodor Enerstvedt har utgitt mange bøker. Allerede for over 40 år siden utkom hans bok Dialektikk og samfunnsvitenskap. Enerstvedt har i mange år vært professor ved universitetet i Oslo, og er nå professor emeritus.

Massemorderen som kom inn fra ingenting er ikke delt klart inn i ulike deler. Den er skrevet som en unummerert politisk og historisk handling. Men bevisstgjøring er en prosess, og boka viser seg gradvis som et sammenhengende hele. Den handler om Anders Behring Breivik. Men det handler om så mye mer.

Rammen han setter, er ved å starte med å knytte Breiviks manifest tett sammen i en politisk kontekst for vår tid.

Han spør:

Hva er hovedmotsigelsen i samfunnet? Hva er grunnmotsigelsen i samfunnet? Disse motsigelsene trenger nemlig ikke være identiske. Klassemotsetningene er fremdeles grunnleggende i samfunnet, men forholdet mellom krig, vold, og ikke-vold er hovedmotsigelsen. Hovedmotsigelsen burde være basisen for en politisk organisering i dag, men er det ikke.

Enerstvedt fortsetter deretter med å pløye ned i og løfte fram sentrale deler av Manifestet 2083. Det er en fascinerende reise inn i det personlige og politiske rommet som utgjør «tempelridderen fra Frogner», Anders Behring Breivik, og oppskriften på en massemorder.

I Manifestet fremviser blant annet Breivik det han kaller «personlige fakta».

Se her:

Politisk syn: Kulturell konservativ, revolusjonær konservativ, Wienskolens tenkemåte, økonomisk liberal. (s. 23)

Denne sjølbeskrivelsen blir et sentralt utgangspunkt for Enerstvedt. Sporene Breivik sjøl setter i sitt manifest leseren inn i den dypeste midte av norsk historie: kampen mot kommunistene. Enerstvedt pløyer manifestets grunn, og opp stiger stanken av skjellettene i Aps statsbyråkrati i overvåkinga av kommunister, etableringa av unntakslovene etter krigen og den av-demokratiserende krigføringa de har velsignet i NATOs nye kriger. Denne moralske føringa som ligger i overvåkningssystemet, imperialistisk krigføring og unntakslover, sier han, er grundig propagandert for i Breiviks manifest. De unntakslovene Breivik skriver om, skal innføres ved en maktovertakelse til hans kulturkonservative meningsfeller er allerede, i høy grad, innført. Det demokratiet mange derimot tar for gitt, er en luftspeiling i horisonten. Ja, er vi egentlig et så utstrakt demokratisk folkeferd? spør Enerstvedt:

For det er min påstand at flertallet av det norske folk i dag har en demokratisk ideologi, ikke noen demokratisk bevissthet, ikke noe demokratisk sinnelag, og en manglende historiebevissthet. (s. 249)

Enerstvedt sier ellers noe overordnet, viktig:

Undersøkelsen av massemorderens økonomiske og politiske ideologi avslører noe bekymringsfullt og truende: Viljen og evnen til å bekjempe det massemorderen står for økonomisk, politisk, etisk og estetisk er så å si fraværende.(…) Alt som skjedde etter 22. juli viser en utvikling som er stikk i strid med de første erklæringene fra myndighetene om at nå skulle det bli mer «åpenhet» og «demokrati». Det skal bli mer politi, mer samarbeid mellom politi og militærmakt, mer overvåking og angiveri. (s. 197)

Behandlinga av Breiviks manifest og ideologi er viet god plass i boka og løftes inn som et skremmende speilbilde til hva ledende Frpere står for.

Brevik nevner blant annet ti favorittbøker i sitt manifest. To av disse er skrevet av Ayn Rand. Enerstvedt gjengir et VG-intervju i januar i 2012, Hun som beveget verden – Thatcher. Her svarer Siv Jensen på spørsmål: –Men kan du nevne noen kilder som i sterk grad bidro til å forme din liberalistisk-ideologiske interesse?

–Tja, jeg husker for eksempel med glede hvordan jeg en sommer ble totalt oppslukt av Ayn Rands litteratur. Jeg lå og leste og leste hennes svært tykke bøker til jeg ble helt hvit i ansiktet – jeg ble fullstendig fascinert.

Ayn Rand. Hvem var det? George Monbiot kaller Rands ideologi for psykopatens filosofi. Hennes filosofi, objektivismen, slår fast at den eneste etiske handlingsregelen er rein egeninteresse. Vi skylder ingen noe, fastslår hun, ikke engang våre egne familiemedlemmer. Hun kalte de fattige og svake «avfall» og «parasitter», og fordømte uten omsvøp alle som ville hjelpe dem.

I «På nattbordet»-spalten i Dagens Næringsliv dukker Ayn Rand stadig opp. Hun er blitt for den nye høyresida det Karl Marx en gang var for venstresida: en halvgud i spissen for en tusenårskult.

Høyresida har funnet sin ideologiske ledestjerne, samtidig som venstresida har forlatt sin, spør Enerstvedt?

Massemorderen som kom inn fra ingenting er skrevet med en kunstners hånd, samtidig som den berører det dypeste av de ideologiske sider ved det moderne, norske samfunnet. Han skriver:

Den usynlige ånd legger seg som en skoddeim over landet. Lavmælt, umerkelig sniker den seg innpå oss som vindens susing: hviskende kontroll, indre sensur, overvåking, angiveri. Langsomt siger den inn i alle våre forhold og åpenbarer seg for oss som vampyrens usynlige ånd.

Boka til Regi Th. Enerstvedt er også en analytisk velsignelse. Den løfter og peker på noen helt sentrale trekk ved det norske samfunnet i dag; trekk som legger seg som brunflekkende skjær over det norske, politiske landskapet. Antikommunismen, sier han, er den mest toneangivende politiske vind, fremdeles, i Norge.

Enerstvedt avslutter derfor også brutalt dystopisk:

Hovedmotsigelsen mellom den siden som er mot ALL krig og ALL terror, for fornyelse av demokrati og velferdsstat og den andre siden, vil ikke komme til uttrykk. Derfor er grunnmotsigelsen i samfunnet, motsetningen og kampen mellom arbeid og kapital, avgjøre Norges og verdens framtid på lengre sikt. En vurdering av styrkeforholdet mellom klassene, mellom ideologi og bevissthet, slik det ser ut i dag, gjør det realistisk å anta både for Norges og verdens del: I striden mellom frigjøring og barbari, vil det siste vinne.

Marielle Leraand

På forsommeren gikk det en liten debatt om «revolusjon» i Klassekampen.

Revolusjonsbegrepet er interessant å debattere, men politikk – handling – er alltid viktigere enn ord.

Jeg vil her forsøke å fokusere litt mer på hvordan ny teknologi skaper et potensiale for å revolusjonere samfunnet, et tema som har vært lite framme i akkurat den debatten, og som også har vært fraværende i en del teknologidebatter som gikk i samme avis omtrent samtidig.

Debatten om ny teknologi har også gått verden over de siste årene. Ofte er diskusjonen begrenset til en snever diskusjon om immaterielle rettigheter, på et moralistisk grunnlag. Etter å først ha sagt litt kort om revolusjonsbegrepet, vil jeg forsøke å se litt på hva ny teknologi kan ha å bety for samfunnet, både som redskap, men også i seg selv, gjennom at ny teknologi endrer logikken som driver økonomien.

I denne diskusjonen kommer forholdet mellom basis og overbygning inn, og jeg vil spesielt se på fildelingskulturen, som kanskje er det elementet som tydeligst har vist hvordan ny teknologi kan bryte med tidligere økonomimodeller. Jeg vil fokusere på to momenter som har vært noe underkommunisert: demokrati og dugnad.

Revolusjon

Revolusjonsbegrepet kan være vanskelig, siden det blir tolket på svært mange ulike måter. Det ordet dypest sett betyr, er en eller annen form for omveltning – bokstavelig talt at noe snur/roterer på et eller annet vis. I forhold til samfunn og politikk, er det selvsagt samfunnet og politikken som «snur».

Alle som befinner seg såpass langt ut på venstresida at man ønsker et annet samfunn, innser selvsagt behovet for at ting skal snu, men i revolusjonsbegrepet inngår det gjerne også noe om at denne endringen skjer relativt hurtig – at man kan peke på et punkt i historien som betyr noe kvalitativt nytt, og ikke bare en gradvis endring av det bestående. Hvor hurtig en slik endring må være for å kalles revolusjon, er det nok likevel ingen enighet om.

Noen i debatten opplever revolusjonsbegrepet som skummelt, og har åpenbart ikke løsrevet revolusjonsbegrepet fra ordet «væpnet», som mange i hvert fall i ettertid har brukt mye tid på å knytte det til på 70-tallet.¹

Men vi lever i revolusjonære tider. Det er ikke bare på grunn av den arabiske våren, men også den. Det er riktig at deler av opprøret i de arabiske landene handlet om å skaffe seg en del grunnleggende rettigheter som vi i vår del av verden ofte tar alt for gitt, men det er ikke hele historien. Det var ikke kampen for frie valg som fikk de lutfattige Zabbaleen til å strømme ut fra slummen i Kairo og fylle Tharir-plassen sammen med blant annet studentaktivister. Det var kampen mot de nyliberale økonomiske reformene til Gamal Mubarak, som førte dem fra fattigdom til ekstrem nød. Det er derfor ikke uten grunn at Paul Mason, i boka Why it’s Kicking off Everywhere², sammenligner den arabiske våren med de store studentprotestene vi har sett over hele verden de siste årene (men som det er skrevet lite om her hjemme), og alle opprørene både i Europa og USA mot kutt rettet mot vanlige folk på grunn av ei krise skapt av spekulanter og overklasse i en stadig mer liberalistisk versjon av kapitalismen.

Det er selvsagt likheter både på grunn av bruk av ny teknologi og nettverksorganisering, men også fordi man i bunn og grunn slåss mot den samme økonomiske politikken. Derfor er det ikke nødvendigvis like irrelevant som man skulle tro, å peke på den arabiske våren, også når man snakker om en norsk situasjon.

Vi lever også i revolusjonære tider på grunn av den teknologiske utviklinga, i seg selv. Vi er midt inne i en revolusjon innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi, som vi kanskje tror vi nå stort sett har begynt å se konsekvensene av, men som kan få langt mer vidtrekkende konsekvenser dersom vi omfavner den, og lager rammebetingelser som gjør at potensialet kan utnyttes.

Basis og overbygning

Enkelte tidlige marxistiske strømninger var svært deterministiske i forhold til at samfunnet ville formes av den teknologiske utviklinga. Det var blant annet dette Antonio Gramsci tok et oppgjør med i sine Fengselsnotatbøker, som hadde en kraftig og varig påvirkning på mye av den vestlige marxismen (men som, i hvert fall i eget navn, har hatt relativt lite gjennomslag i Skandinavia fram til nylig). Spørsmålet om i hvor stor grad den indre logikken eller mulighetene til en teknologi blir realisert (basisen), kommer i stor grad an på hvordan den blir møtt av kultur, propaganda, juss etc. (overbygning). Der vi i sterkest grad kanskje ser det allerede nå, er i spørsmål rundt ulike typer immaterielle rettigheter.

I dag er teknologien der at ny teknologiutvikling kan skje hurtig og gjennom å trekke på mange ulike kilder i et høyt tempo som er mye lettere tilgjengelig enn noensinne før. Da virker patenter (som har fått et omfang som er mye større enn opprinnelig tenkt), på programvareområdet, eller til og med på helt enkle algoritmer, også mye mer hemmende på utviklingen enn noen gang før. En kulturell parallell kan vi se i musikken med sampling etc.

Den århundrelange tradisjonen med å låne og bygge på arbeid andre har gjort, er i ferd med å enten bli umulig eller i det minste svært dyr.³

Dersom man mener at tilgang på kunnskap og på kultur til folket er et gode, gir ny teknologi store muligheter. Tidligere har finansiering av bøker, musikk, filmer etc. i hvert fall delvis skjedd gjennom salg av enkelteksemplarer. I den digitale verden gir ikke lenger ordet «enkelteksemplar» mening. Forskjellen på ett og to eksemplarer av ei bok, en sang, en film eller strengt tatt hva som helst er rett og slett ctrl+c, ctrl+v.⁴ Det positive her er altså at kostnaden med å produsere et nytt eksemplar av et produkt, i praksis har blitt null, siden kunden selv tar seg av det (og selv står for råvarene (lagringsplass)).

Den teknologisk-økonomiske konsekvensen av dette er at dersom man først har klart å finansiere produksjonen av ett eksemplar av ei fil, er kostnaden med å gjøre denne tilgjengelig for hele verdens befolkning (den økende andelen som har nettilgang riktig nok), fattig som rik, lik null.

Så langt har bransjens forsøk på å tilpasse seg den nye tid, vært å erstatte enkeltsalg med abonnementsordninger på ulike typer digitale bibliotek (Spotify, Wimp etc.) – ikke ulikt de private bibliotekene som fantes for fysiske bøker før de offentlige kom.

Spørsmålet er om de digitale bibliotekene skal forbli en privat oppgave, eller om man også her burde finne en offentlig løsning som gir alle fri tilgang, og som i tillegg kan finansiere produksjonen til forfattere, musikere, filmskapere m.m. For folk på venstresida burde svaret på det spørsmålet være klart.

Det virker det likevel ikke som det er. Debatten om fildeling har i stor grad vært preget av moralisering. Tilhengere av fildeling har snakket om bakstreverske og grådige plateselskaper, mens selskapenes agenter og enkelte artister har kjørt kampanjer hvor deling stemples som tyveri. I liten grad har debatten tatt opp i seg de reelle mulighetene i teknologien, og utgangspunktet har sjelden vært hvordan man kan tilpasse økonomimodeller og rettighetskultur for å utnytte denne teknologien på beste måte for hele verdens befolkning.

Det vil være interessant for enhver som er opptatt av forholdet mellom basis og overbygning, å se hvordan samfunnet svarer på den nye teknologien – og om det klarer å gjøre det frie og anarkistiske internettet til det gjennomkontrollerte og autoritære systemet det må være, dersom man skal stoppe fildelingskulturen.

Mange avskriver demokratiaspektet ved fri fildeling, og peker på at det i stor grad handler om bortskjemte kvisete ungdommer som vil ha gratis tilgang til forflatende Hollywoodfilmer og populærmusikk – og det handler selvsagt også om det. Den kapitalistiske logikken om et «homo oeconomicus » kommer nå og biter det kapitalistiske systemet i halen. Men det handler også om mye mer.

Kunnskap og demokrati

Når lovgiverne klarte å stanse nettsida library.nu som fungerte som en fildelingsside for ebøker, var noen av de mest synlige og høylytte reaksjonene i debatten, både på nettstedet «torrentfreak» (som kanskje er den globalt mest sentrale diskusjonsaktøren rundt fildelingsspørsmål) og andre steder, de fra studenter og akademikere i den 3. verden.⁵ Dette aspektet kom lite fram i dekningen av saken i vestlige media, men var sentralt i Christopher Keltys analyse på Al Jazeera.⁶ Selv kommentatorer som ikke støttet siden, påpekte manglene ved dagens system.⁷

Library.nu og andre nettsider for deling av digitale tekster er nemlig ikke i hovedsak preget av underholdningslitteratur – de er tvert imot i stor grad preget av fagbøker. Prisen på disse bøkene i butikken (om de i det hele tatt er tilgjengelige) er på et slikt nivå at de stenger store deler av verdens befolkning ute fra kunnskap, men gjennom internett fikk også fattige studenter muligheten til å komme seg gjennom studiene. Etter library.nu ble stengt, fryktet mange at de måtte se langt etter en akademisk grad. Det er naturlig å tro at mange av de studentene som sparket i gang den arabiske våren, benyttet seg av sider som library. nu. Fildelingen har dermed også et viktig demokratisk og sosialt utjevnende aspekt.

Studentenes bekymring var naturligvis (heldigvis?) grunnløs. Library.nus katalog var selvsagt lastet ned mange steder rundt omkring i verden, og ble raskt lastet opp igjen via flere ulike kanaler.⁸ Det skjedde som tidligere har skjedd, når man har klart å stenge en fildelingsteknologi: fildelingen flytter seg til nye teknologier og nye steder, og fortsetter å øke i omfang. Om man etter hvert får et mer autoritært lovverk, som sperrer de torrent-sidene som i dag er hovedleverandøren – ikke av det fildelte innholdet, men av informasjon om hvor det kan finnes – vil nok stadig flere hoppe over på allerede eksisterende teknologi, hvor også denne informasjonen er desentralisert og spredt.⁹ I tillegg er ikke lenger i dag fildeling over nett den største kilden til distribuering av digitale filer. Den største kilden er venner og bekjente som rett og slett kopierer av hverandre gjennom at de låner og kopierer filer, eller møtes med hver sin harddisk.¹⁰ I debatten rundt revisjon av åndsverksloven i 2005 var det et sentralt element at denne type kopiering mellom venner (som ungdommer har drevet med i hvert fall siden musikkassetten kom), fortsatt skulle være lovlig, selv om man juridisk har fått begrensninger som nok gjør det komplisert å avgjøre om det er det i hvert enkelt tilfelle.¹¹

Digital dugnadskultur

Men mennesker er selvsagt ikke – homo oeconomicus – som bare ønske å snylte og grafse til seg uten å bidra. Heller ikke i fildelingsnettverk. Mennesker ønsker å bidra til et fellesskap, og mennesker ønsker å skape.

Det enkleste eksemplet på dette i bittorrent- verdenen er antallet som seeder torrenter – dvs. fortsetter å dele ut etter at man har lastet ned en fil. En aktør som kun jobbet rasjonelt egennyttig, ville selvsagt slutte med dette øyeblikkelig etter at filen var lastet ned. En del lukkede torrent-nettverk stiller krav til at man må laste opp mer eller mindre like mye som man laster ned, men også i de åpne nettverkene er det generelt god delingsvilje i forhold til hva man ville tro etter enkle nyttemaksimerende menneskesyn – på tross av at vi her snakker om store, globale og til dels upersonlige miljø.

Dugnadsviljen gjelder selvsagt ikke bare delingen, det gjelder i høyeste grad også tilgjengeliggjøringen av nytt innhold. Et godt eksempel på dette har vi i forkant av utgivelsen av den siste Harry Potter-boka. Et par døgn før den offisielle utgivelsen, lå boka selvsagt allerede ute i en del bokhandler og på en del lager. En delingsvillig person hadde fått tak i et eksemplar, og bladde seg gjennom hele boka med digitalkameraet i den ene hånden (og naturlig nok boka i den andre), tok bilde av hver bokside, pakket alt pent og pyntlig sammen i ei zip-fil, og lastet det opp på en bittorrent-side.

Nå er det selvsagt ikke alle som er så glade i å lese bøker på halvdårlige jpg-filer, så en helt annen person (som åpenbart var en kløpper i touch-metoden) satte seg sporenstreks ned, og skrev ned den første halvdelen av boka. De første kapitlene ble dermed lastet opp i tekstformat bare timer etter bildefilene var lastet opp, og de resterende kapitlene fulgte ikke lenge etter.

Dette viser selvsagt ikke bare hvordan enkeltpersoner er villige til å bruke mye tid og krefter på å gjøre ting tilgjengelige for andre, men det viser også det geniale og grenseløse med ny teknologi – den krever bare at en person et sted i verden er villig til å gjøre noe, for at det deretter skal være fritt tilgjengelig for alle. Så langt viser historien at det er noen som er villige til å gjøre det mest utrolige.

Harry Potter-hysteriet er selvsagt en historie for seg selv, men et område jeg personlig kjenner bedre, er tegneserier. Selv om Bittorrent i stor grad tok over for ulike Direct Connect-nettverk som det dominerende fildelingssystemet litt etter årtusenskiftet, har DC-nettverk holdt stand på en del smalere og mer spesialiserte felt. Tegneserier er ett av disse.¹⁴

I likhet med en eksklusiv men globalt sett betydelig gruppe har jeg lenge hatt en forkjærlighet for den tegneseriekulturen som vokste fram i de franskspråklige delene av Europa – de såkalte fransk-belgiske seriene, som i Norge kanskje særlig er kjent gjennom seriebladet Tempo fra 70-tallet, og den nyere mer voksne tradisjonen som delvis har fått et engelskspråklig utrykk i bladet Heavy Metal. Problemet for mange tilhengere av denne kulturen er at mye av den dessverre er dårlig tilgjengelig utenfor det franskspråklige markedet. Tradisjonelt har lite blitt oversatt til engelsk.¹³ Det finnes et OK utvalg på tysk, og også et visst utvalg på dansk. Men på tross av dette er det mange utgivelser som forblir utilgjengelige for mange som ikke leser fransk. Det er rett og slett ikke mange nok av oss til at utgivelsene er kommersielt lønnsomme.

Det har derfor utviklet seg en dugnadskultur i miljøet hvor enkelte amatører selv oversetter serier fra fransk til engelsk (vanligvis), og deler dette med andre serieelskere. Det er også en stor bevissthet i seriemiljøet om å opprettholde markedet for produksjonen av tegneserier. De fleste skannede og delte serier avsluttes med «Like it? Buy it!», eller lignende oppfordringer på siste side. Noen serier som ble amatøroversatt og delt, har senere blitt utgitt kommersielt, selv om det selvsagt er umulig å si hvorvidt fildelingen har bidratt til å skape interessen for serien som gjorde en kommersiell utgivelse mulig.

Et siste eksempel på denne dugnadsånden finner man i miljøet rundt filmtekster. Langt fra alle filmer er tilgjengelig med undertekster i alle språk i ulike formater, og det har derfor utviklet seg et miljø for amatøroversettelse av filmer. En norsk student ble nylig dømt for å ha administrert en slik side, hvor folk delte undertekster til mer og mindre kjente filmer og serier.¹⁴ Det meste på siden var amatøroversettelser, i følge brukere som kommenterte dommen. ¹⁵

Fildeling handler altså ikke bare om å grafse til seg uten å ville betale. Det har også et betydelig element av «community» i seg, noe disse eksemplene gir bare et lite innblikk i. Et element av dugnad, nyskaping og uegennyttig virksomhet. Det må med for å gi et fullt bilde av kulturen.

Tilpasningsdyktige

Teknologien har altså betydelige demokratiske aspekter ved seg, og oppblomstringen av ulike piratpartier viser også at den har et politisk og aktivistisk aspekt. Særlig i Sverige hvor Piratpartiet fikk 7,13 % og to seter i valget til Europaparlamentet i 2009 (men et skuffende 0,6 % i Riksdagsvalget i 2010), og i Tyskland hvor de fikk 2 % (men ingen seter) i parlamentsvalget i 2009, og har til sammen 45 seter i regionale parlament, har disse gjort seg bemerket. I tillegg til å ha fått egne uttrykk gjennom piratpartier, piratbyråer, EFF, åpen kildekodebevegelsen og mange ulike organisasjoner med langt fra fullstendig overlappende syn, er teknologien også premissleverandør til de andre moderne samfunnsendrende beveteknologi gelsene, som blant annet Paul Mason altså har beskrevet.

Mange tenker at dette med fildeling og nettverk kun påvirker noen snevre samfunnsområder som filmer, musikk og bøker, men potensialet er mye større enn som så. Utviklingen med rimelige 3D-printere som kan «skrive ut» ulike fysiske objekter, er kommet lengre enn de fleste er klar over. Det som i dag gjelder ulike typer immateriell produksjon, kan i framtida gjelde betydelige mengder av den materielle også. I første omgang små plastobjekter – senere – hvem vet.¹⁶ Det jobbes også med – og finnes flere prototyper av – 3D-printere som kan kopiere seg selv.¹⁷ Teknologien gjør stadig mer av dagens økonomiske system foreldet, og har dermed et betydelig revolusjonært potensiale.

Så revolusjonen er overalt. Revolusjonen er Wikileaks, den er Anonymous, den er ungdommen på Tharirplassen, den er studenter som protesterer mot eksplosivt økende studieavgifter, den er millioner av sinte grekere, spanjoler og andre over hele verden – den er uhåndgripelig og nettverksorganisert. Den har enda ikke funnet sin form, og kampen bølger fram og tilbake, men den vil aldri kunne nedkjempes.

Dagens revolusjonære er gjennom sin nettverksorganisering kanskje blitt det Bruce Lee i sitt mest kjente intervju sa enhver Kung Fu-utøver måtte være.¹⁸ Dagens revolusjonære er «like water, my friend». De tilpasser seg omgivelsene. De skifter form kontinuerlig. På sitt beste er de ustoppelige.

Debatt i Klassekampen om revolusjon:

• Seher Aydar, Revolusjonær eller ikke revolusjonær? Klassekampen 10/5 2012
• Seher Aydar, Forandring og frigjøring, Klassekampen 26/5 2012
• Ingvar Skjerve – Makt til folket, Klassekampen 6/6 2012
• Marielle Leraand – Revolusjonær eller krigersk?, Klassekampen 5 /6 2012,
• Knut Kjeldstadli: Revolusjon? 19/6 2012
• Se her gjerne Erik Honoré, Stockholm-syndromet, fase to, Klassekampen 26/6 2012

Noter:

1. Se f.eks. Olav Elgvin – R-ordet, Klassekampen 15/5 2012
2. Paul Mason, Why it’s Kicking off Everywhere, Verso 2012
3. Nå har de store programvareselskapene delvis løst dette gjennom en felles patentpool, men de sperrer da aktivt alle andre ute.
4. eller «kopier» og «lim» for den som ikke er fortrolig med de vanlige tastatursnarveiene
5. Se f.eks. debattene på: – http://torrentfreak.com/book-publishers-shut-down-librarynu- and-ifile-it-120215/ – http://www.theverge.com/2012/2/16/2802060/library-nuifile- it-ebook-piracy-site-shut-down – http://yro.slashdot.org/story/12/02/16/1540232/librarynuand- ifileit-shut-down
6. http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2012/02/2012227143813304790.html
7. http://sayamindu.randomink.org/ramblingsreloaded/2012/02/the-shutdown-of-library-nu/
8. http://e-library-free.blogspot.no/2012/03/librarynureincarnated.html
9. http://torrentfreak.com/truly-decentralized-bittorrentdownloading- has-finally-arrived-101208/
10. https://torrentfreak.com/riaa-online-music-piracy-pales-incomparison- to-offline-swapping-120726/
11. http://www.ansvarliginternett.no/?page_id=73
12. Selv om også disse blir delt via andre kanaler selvsagt, som f.eks. bittorrent.
13. En del utgivelser har de siste årene kommet fra forlagene Cinebook, og Fantagraphics.
14. NTB – Student dømt for pirat-teksting, http://www. adressa.no/nyheter/innenriks/article1832725.ece
15. Se bl.a. http://www.hardware.no/artikler/norsk-studentdomt- for-piratteksting/109826
16. Behrokh Khoshnevis, Professor ved University of Southern California har f.eks. allerede nå utviklet et 3D-printingsystem som kan «skrive ut» et bolighus på under et døgn. (Nei, det er ikke en spøk.) http://www. tomshardware.com/news/3D-Printer-Homes-housingprinting, 16620.html
17. http://reprap.org/wiki/RepRap
18. Lee ble intervjuet på The Pierre Berton Show i 1971. Intervjuet er også delvis gjengitt i dokumentaren A Warriors Jouney. Video av intervjuet finnes blant annet på http://www.youtube.com/watch?v=36ZJxrPJN 9o

Avstemningen i 1972 var Aps største nederlag etter krigen, og betydde slutten på deres hegemoni.

Venstresida påviste Aps samrøre med kapitalkreftene, og AKMEDS parole Nei til salg av Norge! fikk stor betydning.

Per Velde er pensjonert lektor og forfatter av boka Raddis! om 68-opprøret.

Den 25. september 1972 stemte Norge nei til EEC/EF.

For Arbeiderpartiet hadde dette vært et mareritt, splittelsen hadde ikke vært større siden 20-åra. Og partisekretær Ronald Bye uttalte etterpå at det hadde vært ei fæl tid. En stor, indre opposisjon og negative Ap-velgere (september 1971: 72 % nei) førte til at alle regler mot fraksjonisme måtte legges tilside. I mai 1971 får partiet en oppslutning på 50,3 %, og det er åpenbart at Aps velgere vil avgjøre saken. For ledelsen blir det et kjempeproblem å bevare oppslutningen.

I begynnelsen turer de fram på tradisjonelt vis: Ap/LO nedsetter et informasjonsutvalg hvor alle er ja-folk (Knut Frydenlund, Per Kleppe, Ronald Bye, Thorvald Stoltenberg). Samtidig drar AUF til Brussel og blir styrket i sin motstand. I februar 1971 retter så AUF (Bjørn Tore Godal, Sissel Rønbeck, Rune Gerhardsen m.fl.) et voldsomt slag mot ledelsen – en helsides annonse i Arbeiderbladet: «Det norske arbeiderparti må velge mellom EEC og sosialisme.» De peker på programmet: «Det norske arbeiderpartis mål er et sosialistisk samfunn». Annonsen er undertegnet av 600 partimedlemmer – LO-tillitsmenn og sju stortingsrepresentanter! EEC vil sette kampen for sosialismen mange år tilbake, sier formann Godal, og forstår ikke at ikke ledelsen også ser det. For sosialisme var fortsatt en del av retorikken: «Den største garanti for en videreutvikling av sosialismen i Norge ligger i at vi vinner valget i 1973.» (Ronald Bye). På forhånd hadde Bratteli reist rundt i EEC og snakket med sosialdemokrater, og fått til svar at joda – det er OK med sosialisme i EEC. Men til venstre var de ikke imponert, dette var folk som Willy Brandt, Paul-Henri Spaak, Guy Mollet, Harold Wilson og George Brown, folk som solgte våpen til fascister (Hellas, Spania, Portugal) og rasister (Sør-Afrika). Ett år seinere lekket reiserapporten ut, og viste hvorfor den var holdt tilbake: «Sosialistene har i dag ingen innflytelse,» sier Sicco Mansholt, EF-kommisjonens visepresident.

Fagbevegelsen har meget liten innflytelse. På den andre siden har … de multinasjonale selskapene en enorm makt.

Og kontroll med dem er knapt mulig – selv de største regjeringer har mistet taket på dem.

Arbeiderbladet kjente rapporten, men skreiv likevel: «En sosialistisk samfunnsordning kan bare oppnås i EF.» Og i Studentersamfundet lo salen da statsråd Odvar Nordli hevdet at det nettopp er i EEC vi kan demme opp for de multinasjonale.

På AUFs landsmøte spilte Bratteli overrasket. «Hvor i all verden skulle den demokratiske sosialisme ha muligheter om ikke i EEC?» Og han benektet at det dreide seg om en kommende union, det gjorde alle ja-folk. Ikke ett innlegg etterpå støttet hans syn, og AUF vedtok at EEC «vil svekke de sosialistiske krefter i Europa.» Samtidig stusset mange over en absurd side hos AUF: Når studentlaget er mot monopolkapital og imperialisme og nevner Nato og EEC, så er det vel nær politisk schizofreni å være med i et parti som er fanatisk tilhenger av nettopp Nato og EEC?

I LO strømmer nei-vedtakene inn, til tross for at formann Tor Aspengren ber dem vente: EEC truer arbeidsplassene, og er et instrument for storkapitalen – og mange underskriver «med sosialistisk hilsen». Ap-ledelsen må ta et skritt tilbake – et nytt utvalg får 25 % nei-folk, og Per Kleppe skal utarbeide et «sosialistisk Europa-program».

I mars 1971 faller regjeringen Borten, og Bratteli utnevnes. Samtidig hevder framstående økonomer (Erik Brofoss, Gunnar Bøe, Odd Aukrust og Leif Johansen) at vi fint kan klare oss utenfor. Og tidligere Ap-statsråd Bøe sier: «EF representerer etter min mening et reaksjonært, økonomisk system.» Og nobelprisvinner Ragnar Frisch:

Fellesmarkedet bygger på fiksjonen om at Vesten kan løse sine problemer ved å gjenopplive det uopplyste pengevelde.

Ap er i knipe, og på landsmøtet i mai vedtar de å vente på forhandlingsresultatet og ikke ta stilling nå.

Samtidig pøser UD ut sine ensidige brosjyrer – opposisjonen er opprørt over maktmisbruket. LO har åtte ja-brosjyrer produsert av Europabevegelsen – «Fagbevegelsen og Det europeiske fellesskap » er skrevet av en mann fra Høyres markedsutvalg med forord av LO-sjefen. Ap tar villig statsapparatet i bruk og lar Statens Informasjonstjeneste sende ut 540 000 jabrosjyrer for skattebetalernes regning. Men i Oslo Arbeidersamfunn, landets største, vekker Trygve Bulls foredrag om Aps samrøre med Høyre og storfinansen oppsikt. Konklusjon: «Høyres favntak er dødens.»

I januar 1972 dannes Arbeiderbevegelsens Informasjonskomité (AIK) mot EEC, med blant andre Einar Førde og Torbjørn Berntsen i spissen. Og AUF går med i Ungdomsfronten mot EEC med aktiv motarbeiding av partiledelsen på alle plan. I mellomtida har det vært kommunevalg, Ap sank til 41, 9%, og ledelsen må bite tenna sammen eller sprenge partiet. Men når Bratteli i Brussel har avtalt å dele kysten, går det galt: Fra Egersund og nordover skal Norge få fiske aleine i ti år. Norge fisker mer enn hele EEC til sammen, og kysten kan ikke gi dette fra seg. Det blir katastrofe for Bratteli når fiskeriministeren velger å gå av.

Ap er under uavbrutt press fra venstre som har stor framgang. Det er en sterk radikalisering på gang, en vilje til forandring, og sosialisme er ikke noe fremmedord. Folkebevegelsens faglige utvalg har harde angrep på strukturrasjonalisering og distriktspolitikk. 1. mai går de i tog mot internasjonal kapitalmakt og gjentar at kampen for folkestyre og samfunnsendring fortsetter etter EEC-saken. Faglig Utvalg, med leder Ragnar Kalheim, vokser seg sterke, mange LO-forbund og klubber er med (med 250 000 medlemmer), og de sender blant annet en 23-manns delegasjon til Bratteli for å protestere mot avtalen. Og holder stort teach-in i Folkets Hus med 350 tillitsmenn og gjester fra EEC som peker på de store sosiale skadene som fri flyt av kapital fører til. «EEC truer arbeidsplassene!» skal nå stå sentralt i informasjonen – som navnet på bladet deres: Trygge Arbeidsplasser.

AKMED

Og politiske streiker mot EEC får brei støtte. Også den mye mindre ml-initierte Arbeiderkomitéen mot EEC og dyrtid øker (AKMED) stadig i innflytelse og størrelse, og mange blir tillitsvalgte. Når nesten 700 fra Faglig Utvalg har møte på Chateau Neuf med gjester fra hele Norden, er flere aviser interessert i om det er SUFere der. «Ja, et meget betydelig antall – de er jo valgt,» svarer Ragnar Kalheim.

Nei-sida opplever Ap som udemokratisk og autoritært. «Embetsverket på propagandaturné, » skriver Dagbladet når toppfolk i UD skal ut over hele landet og spre ja-budskapet – («…vi driver informasjon og er ikke part i saken»). Nei-embetsmenn nektes – «folk må få faktisk informasjon», sier utenriksminister Cappelen. Og Orientering spør: «Er UDs brosjyrer objektive? Ja, hvis objektivitet er det samme som bevisstløshet.» Og med penger er Bratteli skamløs: 12 millioner til opplysningsarbeid fordeles så sleipt at ja-sida får 80 %. «… en grotesk, politisk uanstendighet,» sier professor Thomas Chr. Wyller. Og sjofelt nok prøver også regjeringa med juridiske triks å hindre kommuner i å støtte Folkebevegelsen (FB) økonomisk. De statlige utvalgene som skal rapportere om Norge og EF, svarer som ventet ja, men i helse- og sosialpolitikken «glipper» det, Ap-Mork kom i mindretall, og et nei ble anbefalt – et sjokk for UD og Arbeiderbladet som alt hadde skrevet at utvalget sa ja. Dermed «forsvant» den – den som skulle gått ut i masseopplag. Og tidligere statsråd Trasti er opprørt over ensidigheten i A-pressa til tross for at 2/3 av Ap-velgerne er mot EEC, mens forfatteren Kåre Holt truer med utmelding. I Oslo AUF reagerer nå formann Jan Otto Hauge på sensuren i Arbeiderbladet, og hevder at redaktør Reidar Hirsti «… er den største trussel mot en balansert og allsidig presse … Arbeiderbladet er feil navn – den burde hett Youngstorgets Reaksjonære Budstikke.» For Arbeiderbladet har ikke plass til store organisasjoners nei-vedtak, men bare ja-vedtak fra de bitte små og direktører som truer med utflagging. (Opplaget har sunket med flere tusen). En undersøkelse av samfunnsvitere om avisa gir 59 % ja-stoff og 15 % nei. Men Ap er uforsonlig, og LO-sjefen kaller kravene om uravstemning for «latterlig spillfekteri», for målinger viser nei-flertall i LO. På fylkesårs-møtene nekter nå partisekretæren nei-sida ordet, og bryter Brattelis løfte om «demokratisk saksbehandling». Og i desperasjon stiller Bratteli ultimatum til folket: Han går ved et nei.

Problematisk for nei-sida er at Ap kontrollerer NRK (Torolf Elster, Ap) og NTB (redaktør Per Monsen, Ap) og misbruker sine posisjoner. Flere statistikker påviser en enorm overvekt av «ja-stoff». Ap er uhederlig, sier nei-sida: I Danmark stilles ikke ultimatum, både ja og nei er med i statlige brosjyrer, regjeringa gir ikke 80 % av penga til ja-sida og mobiliserer ikke statsapparatet for sitt syn. Professor Jens Arup Seips «ørnen blant partiene» er blitt en skabbete høne, full av løgn og fanteri.

1. mai 1972 blir en enorm ydmykelse for Ap. Over hele landet dominerer nei, og i 30–40 byer har Samorg «Nei til EEC» som hovedparole. FB organiserer enorme tog. I Oslo går 2 300 i et totalt nei-dominert Samorg-tog (én ja-plakat), i RAF-toget (ml-initiert) er de 6 400, mens FB samler 13 000! I Trondheim fins ikke én ja-plakat, og i Bergen går Aspengren foran 400, mens FB samler 4 000! Samtidig har flere klubber sagt opp det kollektive medlemskapet i Ap. Men på LO-kongressen blir det knepent jaflertall pga et «sovjetisk» utvelgelsessystem. LO sender nå rundt korttidssekretærer som propaganderer for et ja; mange steder nektes de adgang, og tillitsmenn som har latt seg kjøpe, blir avsatt. (Også statsråd Kleppe avvises, og klager over «sensur».) Og språket er sterkt: Disse «betalte løpeguttene », disse «emissærene», «forræderne» og «ja-horene». Mens Haakon Lie på sin side svarer klart på spørsmålet om ikke favoriseringa av ja-sida setter velgerne under press: «Jo, og jeg hadde nær sagt – det gir jeg faen i!» Ettersom målingene blir dårligere for ja-sida, blir Ap-ledelsen stadig mer desperat med all slags manipuleringer og triks. I AUF øker raseriet, og Morgenbladet opplyser at Fritt Slag nå er blitt som Orientering, Friheten og Klassekampen. På Blindern skifter A-stud. navn til AUF-stud.

Men nå lover Ronald Bye at FB skal få en folkebevegelse mot seg; Ap arranger 9000 møter og har 2000 kontakter – hele maskineriet skal dundre løs. For partisekretæren er forbanna: Når økonomer sier at EF ikke fører til økt vekst, så er det løgn, når folk innen jordbruk og fiske mener det vil gå dårlig, er det løgn. Og snakket om union er bare løgn. « … på nei-siden er det folk som tilsidesetter ethvert moralsk hensyn … det mest gemene er Nei til salg av Norge … den groveste form for propaganda vi har opplevd i nyere norsk historie … FBs propaganda har vært preget av dette mønsteret. Det er SUFs mønster.» Og Bratteli i Bergen: «Nei-folkets bruk av løgn er skremmende.» Og Arbeiderbladet: «Haugestad, med god hjelp fra SUF, har klart å bringe debatten ned på et lavmål.»

Ronald Bye raser mot «Nei til salg av Norge!», en parole først brukt av Bjørnstjerne Bjørnson og siden også mot EEC i 1962. Både FB og AKMED brukte flagg og nasjonale symboler i kampen for nasjonal sjølråderett, men bare AKMED brukte Nei til salg av Norge! på sine plakater m.m. Til tross for ja-sidas hysteri, uttalte også flere borgerlige politikere seg forståelsfullt om parolen – for eksempel det at Norge skulle gi fra seg råderetten over fisken. Og AKMED (og Klassekampen på første side) tok enda hardere i da de tok til seg og brukte Rolf Grovens praktfulle bilde av Willoch på Brattelis fang, oppå det norske flagget (FB var blitt tilbudt bildet, men vågde ikke). Det nasjonale spørsmål var viktig, for bare innen nasjonen kunne folkestyret opprettholdes med reell innflytelse: I EF ville demokratiet oppslukes av Brussel, noe de største fagorganisasjonene i Tyskland og Frankrike understrekte. Og da stortingspresident Guttorm Hansen (Ap) prøvde seg med at nei, var et brudd på arbeiderklassens internasjonale solidaritet, fikk han svar fra historikeren Hans Fredrik Dahl: Arbeiderklassen kunne ikke sage over den greinen den sitter på, goder de sjøl hadde kjempet fram. I alt materiell fra AKMED og FBs faglige utvalg het det at et EF-medlemskap ville øke kapitalens makt og ikke hadde noe med solidaritet å gjøre.

I august/september 1972 kommer det stadig villere utspill fra Ap, via departementer og direktorater – for eksempel at et ja vil gi 1% større vekst, mens et nei vil gi et tap på 20 % – 6 000 kroner! – for en vanlig inntekt. Bare gjetting, sier framstående økonomer. Samtidig blir en avstemning i Sentraladministrasjonen (NTL) med stort nei-flertall kjent. Men det mest oppsiktsvekkende er svære annonser fra ansatte i departementer og statlige byråer – som fagfolk er de flaue over villedende annonser og kneblingen, og nå er det full ulydighet: Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Handelsdepartementet, Sosialdepartementet og Statistisk Sentralbyrå – under fullt navn er de forbitret. Og Ap-statsrådene kan ingenting gjøre.

Avstemningen i 1972 var Aps største nederlag etter krigen og betydde slutten på deres hegemoni. Venstresidas påvisning av Aps samrøre med kapitalkreftene og deres udemokratiske metoder hadde gitt resultater: Ved stortingsvalget i 1973 fikk Ap 35,3 % mens det nye Sosialistisk Valgforbund (av SF, AIKere, NKP og uavhengige) fikk 11,2 % og 16 mandater. Jens Arup Seips «ørnen blant partiene» var ikke lenger noen ørn, og ble det aldri mer. Mens partiet tidligere hadde fått oppslutning fra bortimot halvparten av folket, så har det siden sjelden vært mer enn en tredjedel, heller under, med et lavmål i 2001 da Jens Stoltenberg innkasserte 24,4 % etter storstilt høyredreining, privatisering og økonomisk liberalisme. (Finn Lied, tidligere Ap-industriminister: Privatiseringen av Statoil er det største folkeranet i norsk historie).

EEC/EF-kampen i 1972 var, så vidt jeg kan se, også siste gang partiformann, partisekretær og A-pressa snakket om sosialisme. Begrepet forsvant helt fra partiets retorikk, og ble siden fjernet fra programmet.

Arbeiderpartiets siste utspill var en storstilt mccarthyisme, en «sleggekampanje ». Slegga het SUF og ambolten Folkebevegelsen. I nesten to uker ropte Arbeiderbladet (og Aftenposten og VG) ut sine skremsler. Folk måtte ikke stemme nei, for det gjorde også de farlige SUFerne. Og ikke måtte de høre på FB, for der satt også SUF. «FB er gjennomfiltrert av SUF,» sier Arbeiderbladet. Og SUF sier nei fordi de er redde for at finanskrisene vil opphøre i EF – «og da blir det vanskeligere for revolusjonen.»

På valgdagen navngir Arbeiderbladet de farlige radikalerne som ikke må få sitt nei: Rune Gerhardsen, Finn Gustavsen, Bjørn Tore Godal, Sigurd Allern, Reidar T. Larsen, Karl Evang, Ole Kopreitan, Sigurd Evensmo, Tron Øgrim, Torbjørn Berntsen …

Men nei ble det. En langvarig dominans var over for alltid. Og dagen etter skreiv Dagbladet: «Ap-toppene på Youngstorget så ut som tafatte deltakere i en bisettelse, med en farge som av skifergrå depresjon.»

Oscar Dybedahl, Terje Halvorsen, Arnulf Kolstad og Regi Theodor Enerstvedt:
På vitenskapens blindveier – Fire essays om bruk at totalitarismebegrepet i samfunnsvitenskap og politikk
Marxist forlag, 2012,116 sider

Med denne essaysamlinga vil forfatterne gi sine bidrag til å argumentere ned totalitarismebegrepet, slik det er blitt brukt ideologisk og politisk, særlig de siste to tiårene. Kritikken retter seg særlig mot Nettverk for totalitarismeforskning ved de to særdeles synlige eksponentene, Øystein Sørensen og Bernt Hagtvedt. Sørensen med sin bok Drømmen om det fullkomne samfunn, og Hagtvedt som kronikør med god tilgang til spalteplass i Dagbladet og Aftenposten. Først kan det være nyttig med litt folkeopplysning når det gjelder begrepet totalitarisme. I et norsk leksikon defineres det slik: «Politiske system hvor myndighetene i prinsippet kontrollerer all aktivitet i samfunnet, selv den som foregår i familien.» Når begrepet brukes til å lage totalitarismeteorier, bruker man konkrete kjennetegn ved regimer eller ideologier opp gjennom tidene, som man mener var totalitære, og behandler dem som allmenne karakteristikker. Man mener å kunne vitenskapelig bevise at kommunismen, i likhet med nazismen og fascismen, var en totalitær ideologi. Særlig var dette en viktig del av etterkrigstidas propaganda mot marxismen og venstresida generelt. Totalitarismeteorier og -forskning har fått en renessanse etter at muren falt, og da er islamisme i tillegg vurdert som en totalitær ideologi.

Det er Dybedahls essay som er det bærende i samlingen, her diskuteres Øystein Sørensens bidrag til totalitarismeforskningen i Drømmen om det fullkomne samfunn, med utgangspunkt i antydningen om at marxismen skal ha «totalitære tendenser». Dybedahl tar tak i fire hovedproblemstillinger: 1. Er det holdbart å klassifisere marxismen som en totalitær ideologi, 2. Hvilket forhold hadde Marx og Engels faktisk til demokrati og demokratiske styreformer, 3. Har Sørensen rett i at særlig Engels hadde folkemord som strategi, og 4. Har ikke liberalismen også totalitære trekk? Tekster fra Marx og Engels brukes for å belyse de tre første. Denne drøftinga hadde jeg stor nytte av selv om jeg ikke har lest boka til Sørensen, og dessuten er marxist, så jeg ikke trenger å overbevises. Særlig lærte jeg noe nytt om Marx sitt forhold til demokrati og tankene rundt det vanskelige begrepet «proletariatets diktatur», og hvordan det hadde sitt opphav i Europa etter Pariserkommunen samtidig som det var en stor demokratibevegelse i Europa som Marx og Engels tok aktivt del i. At arbeiderklassen skal ta makta, og overta styringa av samfunnet, var vanskelig å forstå også for dem som hadde opplevd Pariserkommunen i sin nære fortid. Vi som er revolusjonære i dag, må vel innrømme at det er vanskelig å vinne hjertene til folk ved å bruke det begrepet, det hefter for mye negativt med ordet diktatur, til at det kan forstås at det faktisk innebærer et utvidet demokrati.

Jeg synes at Dybedahl stort sett er redelig og saklig når han diskuterer påstander fra Sørensens bok. Det er nødvendig å være ganske nøye når han skal tilbakevise påstanden om at Engels gir uttrykk for ekstreme holdninger når han betegner enkelte folkegrupper som «kontrarevolusjonære» eller «folkerester». Det er en plausibel forklaring at det Engels gjør er å kommentere en politisk situasjon i sin samtid, i en skarp polemikk, ikke å si noe allmenngyldig om slaverne som folk. Om han lykkes helt med det med hensyn til referanser og historieforståelse, kan jeg ikke vurdere, men det som er helt klart er at uansett hvor upresis Engels måtte ha vært når han karakteriserer slaverne eller andre europeiske folk, så blir det vanskelig å tolke det som «noe som hefter » ved marxismen av den grunn.

Terje Halvorsens essay behandler totalitarismebegrepet i historisk sammenheng. Det er en ganske kort og pedagogisk tekst, og etter at jeg har lest tekstene i den rekkefølgen de står i boka, vil jeg anbefale at den leses først, hvis man ikke kjenner diskusjonen godt fra før. Han tar særlig for seg «sammenstillingen av fascisme/nazisme og kommunisme som to avarter av samme fenomen» (s.69), og viser ved eksempler hvor absurd denne sammenligningen blir, og hvor vanskelig det faktisk er å «bevise» at Hitlers Tyskland eller Stalins Sovjet fyller kriteriene på å være totalitære i henhold til det skjemaet som totalistene setter opp. Arnulf Kolstad diskuterer det han betegner som «den fundamentalistiske antimarxismen » hos liberale og konservative akademikere, ved deres viktigste ideolog Bernt Hagtvedt. Hans essay viser hvordan høyresida bruker totalitarismebegrepet til å sette likhetstegn mellom kommunisme og fascisme som to beslektete ideologier, og på den måten diskrediterer både sosialisme og kommunisme som alternative måter å organisere samfunn og økonomi på, og marxismen som vitenskapelig verktøy for å forstå kapitalismen. Kolstad bruker mange eksempler på at Hagtvedt er upresis og heller syns og føler enn argumenterer, og at han kanskje mangler en del grunnleggende kunnskap om marxismen. Han er særlig opprørt over at Hagtvedt baserer mye av sin synsing om Mao og Kina på amerikanske kilder, og uten skam innrømmer at han ikke vet så mye om Kina. Om Kolstad står det innledningsvis i boka at han også er tilknyttet et kinesisk universitet, noe som sannsynligvis betyr at han har bodd og arbeidet i perioder i Kina. Jeg syns han skriver ganske reflektert om Kina. Han er kanskje i overkant romslig i forhold til å godkjenne den kinesiske ettpartistaten fordi den er i tråd med den kinesiske kulturens forståelse av hva som riktig, og dermed oppfattes som «demokratisk».

Regi Enerstvedt hugger videre på Hagtvedt i sitt essay Bernt Hagtvedts korstog. Han hevder at Hagtvedt leder et antimarxistisk og antikommunistisk korstog mot venstresida. Ordet «korstog» er ganske både godt og veldig dårlig valgt, siden det gir assosiasjoner til han som mente han gikk i spissen for et slikt korstog 22. juli 2011. Enerstvedt har mange gode polemiske poenger, for eksempel når han viser til kriger og folkemord som er satt i gang eller støttet av land som er demokratier, og hvordan totalitarisme-stemplet brukes til å karakterisere regimer som har kalt seg kommunistiske, mens demokratier med tilsvarende praksis går fri.

Som en kuriositet kan nevnes at det i Klassekampen 26.9.12 refereres til et foredrag der Hagtvedt omtaler de intellektuelles «hang» til «lengsel mot det totalitære». Med andre ord: jo mer man leter etter totalitær mentalitet, jo mer finner man.

Det er «Det alternative akademia» som snakker i disse fire essayene, den unge filosofi studenten (Dybedahl) og de tre (pensjonerte?) professorene i hhv historie, psykologi og sosiologi (Halvorsen, Kolstad og Enerstvedt). Tekstene er mindre akademiske i sin form enn fryktet, og inneholder opptakter til diskusjoner som bør føres breiere, f or eksempel sosialisme og demokrati. Hvordan kan vi i felleskap bruke arven etter hele den kommunistiske bevegelsen til å formulere en visjon om et kommunistisk samfunn som det er mulig å se for seg og tro kan realiseres i vår tid? Dette er en større og kanskje viktigere oppgave enn å bjeffe på Hagtvedt og Sørensen.

Kari Celius

Med utgangspunkt i to historier forteller forfatteren hvor skrikende urettferdig og rasistisk rettspraksisen er i dagens USA.

Artikkelen hevder at slaveriet fortsatt kaster lange skygger over det amerikanske samfunnet – og at kapitalismen må kastes, for å få en slutt på det.

Walt Bell er organisator og agitator for sosialisme i USA.

Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Dette er historien om to tapte sønner, begge ved navn AJ. Det er også historien om to mødre, begge svarte, fattige og fra arbeiderklassen. Det er en historie om rase, klasse og kjønn under den kapitalistiske kriminallovgivningen i USA. Det er et system som straffer svarte menn og kvinner ut over alle proporsjoner. Erfaringene til disse to svarte mødrene er bare en del av et mønster som handler om undertrykkelse og straff for fattige svarte i USA.

I april 2010 skulle Raquel Nelson til å krysse en travel gate i Marietta i Georgia. I samme øyeblikk rev hennes fire år gamle sønn, AJ Nelson seg fri fra morens grep og styrtet av gårde. Han ble truffet av en fyllekjører og døde. Selv om sjåføren var dømt for en liknende kriminell handling i 1997, erklærte han seg skyldig, og slapp unna med seks måneders fengsel, pluss fem og et halvt år på prøve. Men han var ikke den eneste staten Georgia forfulgte. De anklaget Raquel Nelson for den «kriminelle gjerningen» å ha latt sønnen krysse gata uten at hun hadde kontroll. Hun kunne risikere opptil tre års fengsel, men endte med å bli dømt til tolv måneders prøve og førti timer samfunnstjeneste. Hennes bevegelser og oppførsel blir overvåket og kontrollert. Hun må avfinne seg med timevis av ubetalt arbeid og konfronteres hele tida med sønnens død.

I april 2011 ble Tanya McDowell anklaget for å ha stjålet sønnen, den fem år gamle AJ Paches sin utdanning. Ja, stjålet utdanning! Tanya og AJ var hjemløse og fordelte nettene mellom McDowells minivan, opphold for hjemløse i Bridgeport og Norwalk i Connecticut, og hos venner. McDowell registrerte sønnen sin på en skole i Norwalk i stedet for Bridgeport, hvor hun hadde sin siste permanente adresse, og hvor hun etter statens lover skulle ha meldt sønnen til skole-gang. Hun forklarte motivasjonen sin til en lokal journalist:

Det er en ganske bra skole, og det eneste jeg ønsker for sønnen min, er en bra utdanning. Jeg gjorde ikke noe kriminelt ved å ønske den best mulige utdanningen for sønnen min.

Men staten Connecticut tenkte ganske annerledes. På et tidspunkt under rettsaken var det fare for at hun kunne få opp mot tjue års fengsel og tre år på prøve.

Ved å innrømme at staten hadde tilstrekkelig bevis til å dømme henne for tyveriet, sa Tanya McDowell seg skyldig i håp om å få redusert straff. Hun fikk oppmerksomhet og støtte fra organisasjoner knyttet til menneskerettigheter og til skolesystemet. De tegnet et bilde av henne slik hun er, en hjemløs mor med magre ressurser som sliter for å få til en best mulig utdanning for sønnen. Men staten Connecticut holdt standhaftig på beslutningen om å straffe McDowell. I løpet av juni 2011 kom staten opp med bevis for at McDowell var innblandet i kjøp av narkotiske stoffer fra politifolk i sivil. Advokaten hennes slåss, uten hell, for å separere de to sakene, stoff og tyverianklagene. Anklagene om stoff knuste den folkelige sympatien som hadde vokst rundt saken hennes. Hvis McDowell hadde blitt dømt for alle anklagene mot seg, kunne hun risikert førti år i fengsel. Hun starter nå å sone tolv års fengsel. Retten gikk med på prøveløslatelse etter fem år, men da med fem år på prøve. AJ bor nå hos sin bestemor i Bridgeport, den byen moren forsøkte å få ham vekk fra.

Dette er bare to eksempler på de hårreisende strenge straffene som svarte innbyggere i USA risikerer. Bare det å prøve og overleve og sørge for familien din under byfattigdommens knusende betingelser resulterer på en eller annen måte i kriminalisering. Hvordan går det an å finne fornuft i slik urettferdighet? Først må vi undersøke en del bakgrunnsfakta.

Fengsling i USA

Det er nok velkjent i Norge at USA har den høyeste dokumenterte fengslingsprosenten i verden. Ved slutten av 2009 var 7 225 800 voksne i forskjellige grader underlagt fengselsvesenet, enten ute på prøve som del av dommen, prøveløslatt, i kasjotten eller fengsel. Det er 3,1 % av den voksne befolkningen i hele landet. Svarte menn og kvinner utgjorde 39,4 % av alle innsatte i 2009. Folkeregisteret i USA opererer med at svarte utgjør 13,6 % av den amerikanske befolkningen. Latinske grupper utgjør i tillegg 20,6 %. Svarte kvinner er den raskest voksende delen i fengselsstatistikken.

Hykleriet ved slike straffer er slående. Antallet fengslede i USA er firedoblet siden 1980, men flertallet av dem sitter for ikkevoldelige forbrytelser. Den aller viktigste faktoren bak alle de ikke-voldelige sakene er Krigen mot narkotika som president Nixon startet i 1971. Her igjen, i statistikken for narkoarrestasjoner, vises det med all grell tydelighet at afro-amerikanere straffes ut over alle proporsjoner. 93 % av de som ble arrestert for besittelse av marihuana i Atlanta, Georgia (storbyen i Raquel Nelsons område) i løpet av 2010 og 201,1 var svarte.

En rekke studier har vist at selv om flertallet av narkobrukere er hvite, så mye som 77 %, er sannsynligheten for at afro-amerikanere blir arrestert for narkoanklager fire ganger større enn for hvite. De samme svarte arresterte risikerer 20 % lengre straffer sammenliknet med hvite for samme forbrytelse. I følge New York Civil Liberties Union ble 684 330 stoppet og kroppsvisitert av politiet i 2011. 353 624 var svarte. Det er 53 %.

Den historiske arven etter slaveriet av svarte i USA

Det er krystallklart at en vesentlig funksjon ved det kriminalrettslige systemet i USA har utviklet seg til å bli en metode for å kontrollere og undertrykke en hel befolkningsgruppe. For å forstå denne dyptgripende urettferdigheten i en sammenheng, så vi kan trekke politiske konklusjoner, må vi studere historien. Det er helt avgjørende å forstå at de svarte slavene som ble satt fri etter den amerikanske borgerkrigen, ikke hadde noen som helst mulighet til å bestemme over sitt eget politiske forhold til den nasjonen som hadde holdt dem som slaver. Den juridiske personstatusen og rettighetene til svarte i USA forble underlagt den samme kapitalistiske nasjonen som hadde innlemmet slaveriet av dem, både i nasjonens grunnlegging og i Grunnloven.

Historien om slaveriet kaster sine tydelige skygger inn over straffen til disse to svarte mødrene. Et hvert forsøk på å gi de svarte slavene noen form for utdanning var strengt forbudt ved lov, og ble møtt med streng straff. Det var heller ikke tillatt for svarte slaver å bevege seg utenfor området de tilhørte, uten en spesifisert skriftlig tillatelse fra eieren. Selv om slaveriet ble formelt opphevet i 1865, gjennom et tillegg til Grunnloven, det samme dokumentet som implisitt tillot slaveri, er det ingen overdrivelse å hevde at de lovbestemte straffene og den materielle virkeligheten fra slavetida fortsatt har sin virkning. Akkurat som slaven som risikerte streng straff for å lære seg å lese, ble Tanya McDowell i året 2012 kriminalisert og fengslet for forsøket på å gi sin sønn AJ et bedre liv. I fengselet må hun utføre ubetalt arbeid.

Etter at slaveriet ble opphevet, utviklet det seg et system i sørstatene kjent som Jim Crow-perioden, basert på gjensidig utlån av arbeidskraften og bruk av fanger. På tross av at loven nå åpnet for det motsatte, ble de frigjorte slavene under Jim Crow-tida fortsatt nektet de samme økonomiske, sivile og juridiske rettighetene som de hvite. I perioden med kamp for sivile rettigheter og nasjonal frigjøring slåss afro-amerikanerne for å oppnå lik behandling når det gjaldt skolegang, stemmerett, kommersielle og økonomiske muligheter.

Det var den gang – og det er det kanskje fortsatt

Førti år etter kampen for rettigheter, med sine betydelige framganger, finner vi Tanya McDowell i fengsel for akkurat det samme som hvite gjør hele tiden: Flytter barna fra ett distrikt til et annet for å sikre den best mulige utdanningen. Faktisk så raser det nå en debatt i USA om «foreldrevalg» som gjelder utdanning. For hvite familier er det som Tanya McDowell gjorde, regnet som foreldrenes valg. For denne svarte moren er ikke dette en politisk sak men en forbrytelse. Tanya McDowell er ikke selv noe staten eier, men når hun strakte seg etter det som etter statens termer regnes som eiendom, nemlig utdanning, blir hun frarøvet sin frihet gjennom en juridisk prosess som også kostet henne sønnen AJ.

Lik slaven som forlater plantasjen, mistet Raquel Nelson sønnen sin, AJ, da han krysset en gate. En handling, som ikke var annet enn utøvelsen av den grunnleggende menneskeretten å kunne bevege seg fritt, gjorde Raquel Nelson til en fengslet forbryter etter at sønnen hennes var drept. Helt fra Jim Crow-perioden og fram til i dag snakker vanlige folk og eksperter på sivile rettigheter om forbrytelsen kalt «ute og går – og svart». Den omtales med bitter ironi. Denne betegnelsen beskriver den reelle faren svarte utsettes for hvis de blir stoppet av politiet, mens de er ute og går om kvelden etter at det er blitt mørkt. Det skjer i mange byer i USA, de kalles «Sundown Towns.» Det er ingen overdrivelse å påstå at tusenvis av svarte kvinner og menn har blitt arrestert, straffet, til og med drept for å ha vært på feil sted på feil tidspunkt, og det har ikke bare skjedd i den sørlige Jim Crow-delen av landet. Slike tilfeller er ikke vold utført av hvite borgervernsfolk – selv om det selvfølgelig har hendt – men statlig godkjent vold mot afro-amerikanere som ikke har gjort noen som helst kjent skade. Raquel Nelson gjorde ikke annet enn å være på vei hjem en sein kveld med barna sine, etter en lang og slitsom dag. Da AJ ble revet bort fra henne, ble selve den handlingen at hun var ute og gikk, den forbrytelsen hun ble straffet for.

Det er bare i ett land som i selve fødselen godtok slaveri som et grunnleggende element i det kapitalistiske hegemoniet over fattige og undertrykte folk av annen nasjonalitet, at en mor kan bli kriminalisert for å sørge for sine barn. I Amerikas Forente Stater er hvite privilegier og den herskende klasses dominans bygd på svarte mødres blodige rygger. En hver kapitalistisk stat som er så brutal som dette, må naturligvis forkle sine forbrytelser som velgjørenhet. Dette fører til en forvrengt situasjon hvor landets kriminalrettslige system stadig finner at svarte mødre på en eller annen måte er skadelige for sine egne barn. Undertrykkelsen i moderne tid er ikke bare rasistisk slagg, men er en helt vesentlig mekanisme i dagens kapitalistiske USA.

Det finnes en vei ut av det. Den sanne historien om svarte mødre må erobres, for uten dem hadde ikke den undertrykte svarte nasjonen i dette landet overlevd den konstante brutaliteten. Svarte mødre må begynne å kreve tilstrekkelige ressurser, både som individer og som tilhørende undertrykte lokalsamfunn. Til sjuende og sist må afro-amerikanerne i USA gripe sin egen politiske, økonomiske og nasjonale framtid. Det kan bare skje ved at det kapitalistiske systemet som ble grunnlagt på forfedrene deres sitt slaveri, kastes.

Ta av henne
hijaben, ho
heiter likevel
Fatima.

Ta av henne
niqaben.
Likevel heiter ho
Fatima.

Altfor ofte
er det slik:

Plassen
bakarst i
køen er
hennar plass.

Vår Fatima.

Øyvind Bremer Karlsen

 

Det er to hovudproblem i Jordan som alle andre problem kjem frå. Det første er den eineveldige makta som dominerer alle statsinstitusjonar (altså regjeringa, parlamentet og rettsvesenet).

Denne eineveldige dominansen er lovleg sanksjonert av den jordanske grunnlova. Kongen har mellom anna utøvande makt, rett til å utnemna og avsetja statsministeren og andre ministrar, rett til å beordra utskriving av val og til å utnemna og avsetja senatorar.

Hisham Bustani er ein jordansk politisk aktivist og skribent. Han har vore medstiftar for Forum for sosialistisk tenkning og andre politiske initiativ i Jordan. Han argumenterer for å bygga ein felles arabisk identitet over dei kolonialistiske landegrensene i den arabiske verda. Bustani har også publisert tre novelle-samlingar på arabisk.

Omsett frå engelsk av Ingrid Baltzersen.

Grunnlova slår fast at kongen er statsoverhovudet og immun for ansvar, og at kritikk mot kongen er straffbart. Den nye «reformerte » grunnlova tok ikkje tak i desse problema, dei blei som før.

Denne eineveldige makta er kjelda for korrupsjon, manglande sivil fridom, dominansen av sikkerheitsapparatet over resten av samfunnet, og manglande respekt for verdigheita til innbyggjarane. Det har vore garantist for privatisering av offentlege institusjonar, og fjerninga av statlege sosiale sikkerheitsnett. Staten har blitt jordmor for ein politisk kompradorklasse, og regjeringa si politikk er lagt opp for å tena dei smale interessene deira.

Det andre problemet er at staten stør opp om eit sett av identitetsskilje: Ein «jordansk » identitet på den eine sida, og ein «palestinsk» på den andre. Den første blir delt opp i eit ubegrensa tal av regions- (nord, sør, sentral), klan- og familieidentitetar. Desse skilja legg til rette for manipuleringa av det sosiale fellesskapet, og avleiar frå ein felles kamp for fridom. I staden får ein mindre interne kampar over gode og privilegie gitt av den politiske makta. Når desse mindre konfliktane bryt ut, posisjonerer den politiske autoriteten seg både som meklar, og som garantist for kvar av fragmenta som kjempar mot kvarandre.

På trass av at desse problema står ekstremt tydeleg fram, har opposisjonsgruppene av mange grunnar bestemt seg for å ikkje ta tak i dei.

Det tredje problemet i Jordan er korleis opposisjonskoalisjonane nå nærmast dreper seg sjølv i forsøket på å bevisa sin jordanske autensitet med å kun ha på seg kvit og raud kuffiye (ikkje det kvite og svarte skjerfet som symboliserer Palestina), tar til seg beduinardialekt, propaganderer støtte til klanane (ein mekanisme dei politiske makthavarane også brukar), dei spelar songane til Omar al- Abdallat som hyller dei regionale skilja, dei speler kongehymnen, roper «lenge leve kongen », og har nesten berre talarar av austjordansk opphav. Alt dette hende ikkje i ein demonstrasjon til støtte for regimet, men i Ungdommen av 24. mars sin sitt-ned-demonstrasjon på Jamal ‘Abd el-Nasser-plassen 24. og 25. mars 2011. Demonstrasjonen blei oppløyst med bruk av ekstrem vald, noko som førte til at 57 år gamle Kahiri Sa’ad døydde og fleire hundre blei såra. All insisteringa på den «jordanske identiteten» beskytta ikkje desse demonstrantane, og dei fekk merkelappen «palestinarar» på trass av all innsatsen. Demonstrantane forstod ikkje at ein «jordansk identitet» impliserer lojalitet til regimet, og at den politiske makta, bøllene deira, og dei sosiale gruppene regimet kan mobilisera ser på alle opposisjonsmedlemmer som «palestinarar» sjølv om han eller hennar tipp-tipp-oldefar var fødd på Austbreidda (og dermed i det som no er Jordan). Eit klargjerande eksempel om dette var kravet frå parlamentsmedlemmen Muhammad al-Kuuz (som er av palestinsk opphav), om at demonstrantane (derav mange var jordanarar med opphav frå Austbreidda), skulle bli utvist til Palestina via Shaykh Hussein-brua. Frå synspunktet til dei politiske myndigheitene så er «jordanaren» lojalisten og «palestinaren» opposisjonen, uansett kva opphav dei har.

Ein «jordansk identitet» fører også til legitimeringa av dei postkoloniale arabiske «statane» (og dei fabrikkerte identitetane deira) som blei designa av kolonialismen for å ikkje ha noko sjølvstyre, og for å ikkje ha noko potensiale for frigjering i framtida. Dette er eit blindspor.

Det som skjedde 24. og 25. mars 2011 på Jamal ‘Abd el-Nasser-plassen i Amman, burde fungera som ei vekkarklokke for opposisjonen i Jordan, spesielt for ungdomsgruppene som arbeider på grasrotnivå, og som meiner at rørsla deira er uavhengig frå innflytelse frå toppen, eller som overvurderer evna si til å nøytralisera denne type innflytelse.

Følgjande punkt representerer ein mogleg utveg frå dette dilemmaet:

1. Tvetydigheita i dei politiske krava frå opposisjonen må eliminerast gjennom at dei må formulerast vidare og konsoliderast til eit unisont krav: Ei ny grunnlov som gir makta tilbake til folket, og som beskyttar dei sivile rettane deira. Alle andre krav som handlar om korrupsjon, fattigdom og så vidare kan gå ut av dette kravet.
2. Dei noverande «leiarane» av opposisjonen burde gå til side og stoppa den opportunistiske drifta si. Folket har tidlegare betalt dyrt for dette då opprøret i sør blei kooptert av «The National Charter Committee». Ein «politisk reform»-prosess omforma dei politiske partia som deltok frå å vera illegale og levande til å bli dovne og inaktive strukturar. Denne prosessen drap effektivt demokrati under fana til demokratiet.
3. Ein må skapa eit breitt basert alternativ til identitetsskilja. Verken den «jordanske» eller den «palestinske» identiteten kan tas i bruk på nokon produktiv måte. Ein sekterisk eller rasistisk identitet kan ikkje bli tatt i bruk for å eliminera ein annan identitet av same type. Porteføljen over identitetar som den politiske makta i Jordan styrer over saman med dei palestinske fraksjonane, burde bli fullstendig forkasta. Palestina høyrer ikkje til palestinarane, det høyrer til alle som vil at det skal bli frigjort, og som har interesser som vil bli oppfylt gjennom frigjeringa. Dette er bevist gjennom historia, gjennom verkelegheita skapa av geografien i området, og av sosioøkonomiske forhold. Ei «jordansk nasjonalrørsle» og ei «palestinsk nasjonalrørsle» er umoglege å skilja i Jordan. Rørsla er ei felles, og er nøydd for å kjempa på begge arenaer. Einkvar gruppe som foreslår det motsette, forsøker å gjera splittinga djupare, ikkje å byggja bruer over ho.
4. Ein må fornekta isolasjonistiske grupper, og fjerna dei frå opposisjonskoalisjonen. Nokre grupper har diskutert å konfrontera den isolasjonistiske jordanske identiteten med å skapa ein open og demokratisk jordansk identitet. Dette viste seg å vera eit mistak i demonstrasjonane på Jamal ’Abd el-Nasser-plassen. Den «jordanske » identiteten er allereie fylt med eit krav om fullstendig lojalitet til regimet. Opposisjonen kan ikkje ta tilbake og skapa ein ny versjon av denne identiteten.

«Den alternative opposisjonen» manglar dei grunnleggande forutsetnadane for å vera uavhengig av dei politiske myndigheitene, og har vald ein isolasjonistisk diskurs på nivået for identitet (overs. anm. altså nasjonal identitet) og omfanget av frigjering (overs. anm. altså oppdelt i statar). Denne isolasjonistiske diskursen utvatnar alle verkelege forsøk på å skapa ein identitet og dermed modna klassekonflikten.

David Harvey
Rebel Cities
Verso Books, 2012

David Harvey siste artikkelsamling Rebel Cities handler om byens rolle i kapitalismen. Harvey mener byen og byutviklingas rolle i kapitalismen er helt sentral, og han utfordrer oss til å vurdere vår antikapitalistiske strategi fra en ny vinkel.

Harvey belyser byutviklingas rolle i både kriser og oppgangstider for kapitalismen, fra det andre franske keiserdømme på 1850-tallet til dagens krise. Han skriver at krisa i 1848 var det første klare eksemplet på en internasjonal situasjon der det var overskudd av både kapital og arbeidskraft. Etter sitt kupp i 1851 engasjerte Louis- Napoleon Bonapartes byplanleggeren Baron Haussmann. Han skulle bygge om Paris, og for å gjøre dette ble nye finansinstitusjoner skapt. Dermed ble den ledige arbeidskraften sysselsatt og overskudskapital ble ført tilbake til sirkulasjon. Det Haussmann gjorde var i praksis å løse kapitalens problem etter krisa i 1848 ved å lage et gjeldsfinansiert keynesiaistisk system for byutvikling. I 1868 falt dette spekulative finassystemet sammen. Napoleon gikk til krig mot Bismarks Tyskland og tapte. Og i 1871 kom Pariserkommunen. Harvey viser videre hvordan byutvikling seinere også spilte en sentral rolle i økonomien etter andre verdenskrig, og hvordan boligmarkedet og byggeboomen henger sammen med dagens krise.

Harvey kristiserer sine medmarxister for å gi byutviklingen en sekundær rolle i forståelsen av politisk økonomi. Han mener at mange marxistiske teoretikere ser seg blind på at krisa er en manifestasjon av deres foretrukkne versjon av marxistisk kriseteori. Harvey mener vi må i gi rovpraksisen under kapitalismen en langt mer sentral rolle. Han viser tilbake til Friedrich Engels’ arbeider om boligspørsmålet og til Det kommunistiske manifest hvor det står:

Er fabrikantens utbytting av arbeideren avsluttet så langt at han får sin lønn utbetalt, så overfaller de andre delene av borgerskapet ham: huseieren, kremmeren, pantelåneren o.s.v. ¹

Harvey mener at de siste formene for utbytting har blitt undervurdert av marxister. Han mener at disse formene for akkumulasjon ved frarøvelse har blitt langt mere avanserte og spiller stor rolle i dagens kapitalisme.

I boka skriver Harvey at urbanisering har spilt en nøkkelrolle i kapitalismens historie når det gjelder å absorbere overskudd av kapital og ledig arbeidskraft. Byutviklingen har en spesiell rolle i kapitalens sirkulasjonsprosses siden de fleste sidene av den er langsiktige. Det langsiktige perspektivet gjør at den krever en kombinasjon av finanskapital og offentlig innblanding. Denne aktiviteten er åpenbart spekulativ på lang sikt og bærer med seg potensiale for større kriser enn de utfordringene den i utgangspunktet skulle løse for kapitalen.

Hvis byen har en så avgjørende rolle i kapitalismens historie så må revolusjonære stille seg spørsmålet om byen skal ha en avgjørende rolle i den antikapitalistiske kampen. Harvey viser til en rekke situasjoner der byen har hatt en sentral rolle i den antikapitalistiske motstanden, fra Pariserkommunen til Occupy Wall Street. I tradisjonell venstreteori har kampen om byen blitt undervurdert til fordel for kampen på arbeidsplassen. Men kampen på arbeidsplassen og kampen om byen henger sammen. Få streiker har blitt vunnet uten støtte og solidaritet fra samfunnet utenfor arbeidsplassen. Harvey mener at en antikapitalistisk strategi må handle om både kampen mot utbytting på arbeidsplassen, og om kampen mot kapitalen utenfor arbeidsplassen.

Rebel Cities – From the right to the city to the urban revolution tar opp mange temaer jeg ikke har gått inn på her. Boka er nyttig verktøy for de som er opptatt av byutvikling og som vil ha en teoretisk ramme for å forstå kapitalens rolle oppi det hele. Fattige kommuner i hele Norge har satt seg i gjeld for å bygge kulturhus de siste årene. Denne boka gir deg muligheten til å se sammenhengen mellom dette og kapitalismen. Videre er dette også en bok for alle som vil diskutere en strategi for å skape et annet samfunn. Harvey stiller flere spørsmål enn han har svar. Men spørsmålene får deg til tenke, og forhåpentligvis til å handle.

Jokke Fjeldstad

Note:

1. Karl Marx og Friedrich Engels – Det kommunistisk manifest, Rødt!, 2008, side 24

Samanslutninga av radikale samfunnsøkonomar (the Union of Radical Political Economics – URPE) held sommarskole for Occupy-rørsla, og ba om skriftlege innspel som forklarer krisa – på 1000 ord eller mindre.

Denne artikkelen er min versjon.

Michael Roberts er er marxistisk økonom og forfattar av The Great Recession, profit cicles og economic crisis – a Marxist view, publisert på Lulu,com. 2009. Han bloggar om økonomiske spørsmål på thenextrecession.wordpress.com.

Artikkelen er oversatt av Einar Jetne.

Den moderne verdsøkonomien er dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten. Under kapitalismen blir pengar brukt til å skaffe meir pengar. Profitt, ikkje sosialt behov, er drivkrafta bak produksjonen. Og kapitalistisk produksjon utviklar seg ikkje oppover etter ei rett linje. Produksjonsmåten fører til tilbakevendande kriser med oppgangar og lågkonjunkturar som øydelegg og sløser bor mykje av verdien som tidlegare var skapt av samfunn (arbeidarar). I 1880- og 1890-åra opplevde USA massiv øydelegging av produksjon og verdiar. Det same skjedde under depresjonen på 1930-talet. No har vi lidd under den første Store Resesjonen, og vi er framleis i den Lange Depresjonen til det 21. hundreåret.

Den kapitalistiske produksjonsmåten får tilbakevendande kriser fordi han har to sentrale defektar.

For det første: I ein slik penge-økonomi som kapitalismen lekamleggjer, er kriser alltid muleg. Dei som har pengar, treng ikkje alltid å bruke eller investere dei. I staden kan dei hamstre pengar. Viss dei gjer det, same kva årsaka måtte vere, kan det føre til ei oppstuving i utvekslingsprosessen og skape krise i kjøp og sal.

For det andre: Det kapitalistiske systemet som produserer for profitt, vil snåve viss det ikkje blir skapt nok profitt til å tilfredsstille eigarane av produksjonsmidla. Og det er ein ibuande tendens til fall i profittrata. Dette er den underliggande årsaka til alle lågkonjunkturar.

Individuelle kapitalistiske verksemder samarbeider ikkje for å produsere ting og tenester som samfunnet har behov for. Tvert imot konkurrerer dei med kvarandre om å oppretthalde og auke profitten sin. For å få det til, får dei arbeidarane til å arbeide lengre eller hardare. For å skape meir verdi, brukar dei også i aukande grad ny teknologi til å drive opp arbeidsproduktiviteten. Men dette er Akilles-hælen til kapitalismen. Den akkumulerte investeringskostnaden i nye produksjonsanlegg, nytt utstyr osv., aukar ubønhøyrleg i forhold til omfanget av og kostnadane på arbeidskraft. I og med at berre arbeid kan skape ny verdi (maskinar åleine kan ikkje gjere det), byrjar profitabiliteten til kvar ny investeringseining å falle. Viss profitabiliteten konstant fell, vil han til slutt føre til eit fall i profittmassen. Kapitalistane stoppar investering og «går til streik». Ei produksjonskrise følgjer.

Kapitalistar prøver å kome unna denne krisa på ulike måtar: Ved å prøve auke utbytinga av arbeidarar, ved å leite etter billegare former for ny teknologi, og ved å spekulere i uproduktive sektorar av økonomien, dvs. aksjemarknaden, bank og finans der dei gamblar for gevinst. Men slikt kan berre fungere ein avgrensa periode. Til slutt vil lova om fallande lønsemd tre i kraft. (Se bilde under)

Profittrata i USA ligg godt under nivået i 1948. Men ho har ikkje endra seg langs ei rett linje. Etter krigen var ho høg i den såkalla Gullalderen frå 1948 til 1965. Dette var også perioden med raskast økonomisk vekst i amerikansk historie.

Deretter fall lønsemda (profitabiliteten) markant frå 1965 til 1982. BNP-veksten var mykje lågare og amerikansk kapitalisme (som andre stader) opplevde alvorlege lågkonjunktur i 1974-75 og i 1980-82.

Lønsemda auka deretter i den perioden som blir kalla «nyliberalismen», frå 1982 til 1997. Kapitalismen klarte å sette inn mottrekk til det som skapte fallande profitt, dvs. større utbyting av den amerikanske arbeidsstyrken (fallande lønsdel), utvida utbyting av arbeidsstyrke andre stader (globalisering) og «spekulasjon» i uproduktive sektorar (fast eigedom og auken i finanskapital). Trass i at økonomisk vekst framleis var lågare enn under Gullalderen, hadde denne «nyliberale perioden» færre alvorlege lågkonjunkturar. Mykje av overskota (profitten) vart leia bort frå reell investering.

Lønsemda nådde ein topp i 1997, og tok så til å falle. Dette la grunnlaget for Den Store Resesjonen i 2008–2009. Lågkonjunkturen, og den vedvarande Lange Depresjonen som vi framleis er inne i, er meir alvorleg enn noko anna vi har sett etter 1930-åra. Dei enorme gjelds- og aktivapostane som vart bygd opp gjennom dei to tiåra før, skapte ikkje reelle verdiar. I staden fekk vi kredittsmurde bobler, først innafor hi-tech-aksjar (krakk i 2000) og deretter i bustadsektoren (krakk i 2007). Den uproduktive finanssektoren drog til seg 40 % av all kapitalistisk profitt.

Til slutt sprakk denne kredittbobla og puffa både banksektoren og økonomien utfor bakke. Det høge nivået på gjeld i privat sektor fekk følgje av staten som måtte redde bankane. Så lenge dette gjeldsoverhenget ikkje er fjerna, kan ikkje lønsemd bli tilstrekkeleg gjenoppretta slik at investeringar og økonomisk vekst kjem i gang igjen. Det er mest truleg at ein ny stor lågkonjunktur vil bli nødvendig for å «reinse» systemet for denne «døde (giftige) kapitalen». Den Lange Depresjonen vil vare til det har skjedd.

Det vil ikkje vere muleg å få slutt på Den Lange Depresjonen ved hjelp av auka offentleg aktivitet finansiert gjennom auka låntaking og/eller skattlegging, sidan dette undergrev lønsemda til den kapitalistiske sektoren. Så lenge den sektoren blir verande dominerande, inneber lågare lønsemd at investering som kan gjenreise tapt sysselsetting og inntekter, ikkje vil finne stad. New Deal på 1930-talet lykkast ikkje i å få slutt på Den Store Depresjonen, trass i at tiltaka var langt meir radikale enn dei som no blir foreslått av Obama. New Deal vart utvatna av kapitalistisk opposisjon. Men tiltaka virka heller ikkje sidan dei ikkje kunne gjenreise lønsemd. Dei førte heller til det motsette. Til slutt var det berre ein verdskrig som kunne klare kunststykket å mobilisere arbeidsstyrken på militært vis (mens han drap millionar globalt).

Under kapitalisme vil fæle lågkonjunkturar oppstå på ny, og ulikskap vil halde fram. Slutten på fattigdom, og blomstring for majoriteten, kan berre kome ved å skifte ut privat produksjon for profitt med demokratisk planlagt produksjon for sosiale behov.

 

Petter Vellesen er leder av Oslo Bygningsarbeiderforening.

 

Reguleringene lar seg ikke gjeninnføre om man vil eller ei, tannkremen kan ikke presses inn i tuba igjen. Svaret på markedsliberaliseringa blir da ofte at det offentliges oppgave må være å stimulere tilbuds- eller etterspørselssida slik at markedet kommer i balanse. I boligpolitikken betyr det: Bygg flere boliger (se f. eks. Fellesforbundets boligpolitiske uttalelse). Dette er for så vidt vel og bra, men det er nok naivt å tro at det er tilstrekkelig. Det som trengs er et reelt alternativ til eiermarkedet. Dette «hullet» i markedet må skapes ved å holde mange nok boliger unna.

Roar Eilertsen er inne på dette i artikkelen En tredje boligsektor (Rødt! nr 3 2012). Her lanserer han tanken om en slags subsidiert eiersektor unndratt fra det normale markedet. Jeg tror dette er unødvendig. Ordningen virker på meg som en slags gjeninnføring av den reindyrka borettslagsordninga – i en lightvariant. Norske velgere sa et bastant nei til denne ordninga på 80-tallet. Dessverre, vil nok mange med meg si, men også Eilertsen mener at «få ser ut til å ønske seg tilbake til et regulert marked av den typen vi hadde før dereguleringene på 1980-tallet.» Jeg klarer ikke å se at ikke tilsvarende svartebørs- og pengaunder- bordet-handel som vi hadde den gang, ikke vil kunne infisere også «den tredje sektor». Ordningen virker også i overkant byråkratisk og tungorganisert. Uansett tror jeg ikke folk vil ha den.

For meg ser det ut som om Eilertsen leter etter en måte å kunne subsidiere boligmarkedet på uten at subsidiene misbrukes. Når man gir støtte i et fullstendig frisluppet marked, ender det enten med at boligprisene stiger tilsvarende støttebeløpet eller at man tar subsidiene «med seg». Vi trenger ikke en tredje sektor for å unngå dette.

Det sies at det norske boligmarkedet er Europas mest markedstilpassa. I så fall vil det være nyttig å se hva de gjør i nær sagt hvilket som helst annet land. Jeg har ikke hørt om noen land som har en «Boligsektor III». Derimot har veldig mange andre land to boligsektorer. Norge har halvannen.

Den «andre» boligsektoren er selvsagt leiesektoren. Den er ikke spesielt liten i Norge, men den er nesten fullstendig blottet for profesjonelle aktører og fungerer kun som en slags mellomstasjon man må ty til når nøden tvinger en. Dette markedet domineres av hybler, sokkelleiligheter, nedslitte villaer og spekulanter i forskjellig størrelsesorden. Det er nesten bare Studentsamskipnaden og kommunen selv som agerer noenlunde seriøst i dette markedet – og sistnevnte kan attpåtil trygt sies å opptre som boligspekulant i stor stil. Dermed har vi fått en situasjon hvor Oslos leiemarked har «rykte som et uregulert Texas, der korttidskontrakter, kummerlighet og grådige utleiere rår og flår», (A-magasinet 18. mai 2012), der leieboerskap er blitt en fattigdomsfelle, og hvor leieboere blir grovt diskriminert. Rydd opp i dette, og vi har fått en Boligsektor II som en motvekt mot selveiermarkedet.

I Danmark, Sverige og Tyskland er leiesektoren regulert, den drives seriøst, og det å være leieboer brennemerker deg ikke. Tvert i mot: Det er sosialt og økonomisk akseptabelt. Du kan være leieboer hele livet uten å havne i økonomisk ruin eller at du blir sett på som en sosialklient. I Norge er det ingen som velger en «boligkarriere» som leieboer. Man blir tvunget inn i en slik tilværelse fordi man ikke klarer å skaffe seg den nødvendige egenkapital for egen bolig, eller ikke får lån. En slik situasjon kan man havne i dersom man ikke har vært heldig med «valg av foreldre». Også mange arbeidsinnvandrere er i denne posisjonen fordi det er umulig å spare opp en slik kapital i hjemlandet, og arv heller ikke er tilstrekkelig. Når man i tillegg ikke får fast jobb, men må sørge for livets opphold som løsarbeider i et bemanningsfirma, får man heller ikke lån. Da sier det seg selv at det er umulig å skaffe seg en selveid bolig. Dette er altså et klassespørsmål.

Eierlinja står så fjellstøtt i norsk boligpolitikk at det gis sterke incitamenter til de som er huseiere, eller vil bli det. Det gis fradrag på gjeldsrenter, skattefritak på inntekter ved salg av egen bolig, og leieinntekter og beskatningen av fordelen ved å bo i egen bolig er svært lav. Alt i alt gis det store tilskudd til huseierne, mens leieboerne ikke får noen ting. Denne skjevheten må rettes opp.

Vi trenger altså en stor, seriøs og ikkekommersiell leiesektor i Norge. I en slik sektor kan det gis subsidier – både til personen og til bygningen – uten at det misbrukes. Tvert i mot kan slik støtte være svært målretta og treffsikker, både som boligpolitisk og sosialpolitisk virkemiddel. Med ikkekommersiell mener jeg ikke at man ikke skal tjene penger på virksomheten. Det må være nok fortjeneste i dette til at det både blir interessant å drive med det og til å kunne holde det nødvendige vedlikehold, men det som er viktig er at det ikke drives som spekulasjonsobjekt. Bolighaiveldet må avskaffes. Som aktuelle aktører kan jeg tenke meg boligbyggelag, stiftelser, menigheter, organisasjoner, fagforeninger for den saks skyld.

Boligpolitikk kommer til å bli en stor sak i valgkampen 2013. Da gjelder det å ha konkrete, gjennomførbare og troverdige krav. I stedet for å bygge opp tankespinn rundt ugjennomførbare luftslott, bør man konsentrere seg om å reformere leiesektoren. Det vil lage et alternativ til det åpne boligmarkedet samtidig som det er tvingende nødvendig. En slik politikk vil også i høyeste grad utfordre makta om det er det man er ute etter. Her skal programkomiteen i Rødt få noe å tygge på av meg:

Hvor mange boliger trengs? Fellesforbundet mener 5000. Noen høyere? Hvordan skal vi oppnå det? Gi økte bevilgninger til bygging av slike boliger. Gi kommunene pålegg om å prioritere slik bygging. Etablere ordninger gjennom Husbanken. Skattepolitikken: Momsfritak? Skattefradrag for husleie? Er det nødvendig å gi fradrag for gjeldsrenter ved anskaffelse av nr 2-bolig? Boligskatt? Husleiereguleringer må gjeninnføres. Tilsyn med dette. Regler og kontroll med boligenes beboelighet både når det gjelder helse- og brannfare og trangboddhet. Regler som hindrer arbeidsgiver å utnytte ansatte ved bolig som er knytta opp mot arbeidsplassen.

Samir Amin er en hovedtaler på Globaliseringskonferansen i Oslo i høst. Hans siste bok, The law of worldwide value, er aktuell lesning foran konferansen. Den er om grunnleggende systemtrekk i den globale økonomien. Men den boka jeg vil tipse om nå er i en annen sjanger. Den er en sjølbiografi – med tittelen A life looking forward, og med undertittel Memoirs of an independent marxist.

Amin ser framover, men han har virkelig mye å se tilbake på også. Den nå 81 år gamle kjempen har levd og jobba tett på de store begivenhetene i sin tid. Opprinnelig fra Egypt, lenge bosatt i Frankrike, de siste årtiene i Vest-Afrika, og ellers med hele kloden som arena, som marxist, maoist, antiimperialist, og som professor i økonomi, FN-direktør, forsker og politisk analytiker. Samir Amin er for lengst etablert som en av verdens viktigste radikale intellektuelle, ikke minst gjennom studiene sine av overføringa av verdi fra periferi til sentrum i det imperialistiske verdenssystemet.

Jeg leste den første boka av Amin for 40 år sia, ei lita bok i dansk utgave som het Nationalisme og klassekamp i den arabiske verden (fortsatt aktuell!), av «den egyptiske økonomen Amad el Kodsy». Han måtte bruke dekknavn dengang. Siden har han gitt ut mange titalls bøker under eget navn. Og en sjølbiografi. Den kom i 2006, og er mer enn en gjennomgang av hans eget liv og arbeid, den er også ei politisk-historisk analyse av den tida han har virka i. Boka koster 165 kr. på nettet.

Over til en annen økonom, tyskeren Michael Heinrich. Monthly Review Press ga i høst ut An introduction to the three volums of Karl Marx’s Capital av Heinrich.

På baksida av boka siterer forlaget sju velrenomerte marxistiske intellektuelle som samstemmig roser boka som «a must read in our time of crisis» og «den beste og mest omfattende innføringa i Marx’ Kapitalen som finnes». Og boka er verd å lese. På knappe 240 sider, med god flyt i språket og med logisk oppbygging framstiller Heinrich det vesentlige i de tre svære bindene av Marx’ hovedverk, slik han – Heinrich – oppfatter det.

Jeg leste boka med stor velvilje. Litt irritasjon over lettvinte framstillinger av de «tradisjonelle» marxistene Heinrichs fører polemikk mot gjennom boka skjøv jeg til sides. Men etterhvert blei det mange merknader og spørsmålstegn i margen av tyngre slag: det gjaldt forfatterens eget syn på slikt som verdi, og penger, på fremmedgjøring hos Marx, på profittrateteorien til Marx, på teorier om imperialisme (etter Marx).

At Heinrich utfordrer mi oppfatning av Marx på slike sentrale områder er ikke noe problem. Problemet er at Heinrich ofte ikke argumenterer og underbygger sine synspunkter godt nok. Slik jeg ser det. Men les boka sjøl – som ei mulig framstilling av Kapitalen, og som ei innføring i noe av debatten omkring Marx’ store verk.

Heinrichs bok kom opprinnelig ut i 2004 i Tyskland, der forfatteren lever og arbeider (han underviser i økonomi i Berlin). Den koster 95 kr. kjøpt på nettet i engelskspråklig utgave.

En marxist og økonom jeg har sansen for er Michael Lebowitz. Han er fra USA, jobba lenge som professor og politisk aktivist i Canada, og fram til i fjor var han leder for et forskningssenter i Venezuela, og en slags rådgiver for Chavez. Han har et prosjekt jeg liker. Gjennom fem bøker har han jobba med å aktualisere Marx, og med å gi et teoretisk grunnlag for en ny form for sosialisme. (Ei av bøkene blei gitt ut av Rødt! i 2007 under tittelen Sosialisme skapes ikke i himmelen!.) Nå i høst kom The contradictions of socialism ut. Boka er et forsøk på analyse av den såkalt «reelt eksisterende sosialismen», det vil si Øst-Europa, og særlig Sovjet, fra femtitallet til sammenbruddet. Lebowitz har ingen illusjoner om at det systemet han skriver om representerte noen form for virkelig sosialisme, det han er ute etter er å forstå de indre lovmessighetene i det. Han utarbeider ei slags skisse der han anvender Marx’ analysemetode, slik han oppfatter den, og tar for seg de kreftene og motsigelsene som dreiv fram kollapsen. Han legger vekt på at det styrende Partiet, Fortroppen, med sin «vanguard logic» med nødvendighet måtte drive fram ei utvikling som åpna alle dører for direktørsjiktet og kapitalens logikk.

Mye å bite i her, og mange ubesvarte spørsmål, i denne knapt 200 siders boka. Og i forordet skriver Lebowitz at han i neste bok skal gi ei analyse av de historiske røttene til sovjetstaten.

En diskusjon om sosialisme – historisk og som framtidsprosjekt – som unnlater å inkludere arbeidet til Lebowitz er ikke seriøst. Boka er gitt ut av Monthly Review Press, og koster 95 kr på nettet.

Jon Børge Hansen

Hisham Bustani er ein jordansk politisk aktivist og skribent. Han har vore medstiftar for Forum for sosialistisk tenkning og andre politiske initiativ i Jordan. Han argumenterer for å bygga ein felles arabisk identitet over dei kolonialistiske landegrensene i den arabiske verda. Bustani har også publisert tre novelle-samlingar på arabisk.

Omsett frå engelsk av Ingrid Baltzersen.

Det er ingen reell klassedanning i moderne arabiske samfunn. Den post-koloniale arabiske «staten» er eit politisk og økonomisk katastrofeområde som enno ikkje har gått inn i den industrialiserte tidsalderen. Skiljer og oppsplitting har blitt innført og forstørra, noko som har resultert i deformering av dei sosiale banda. Det har endra dei kollektive sjølvberga samanslutningane som har vore økonomisk basert på jordbruk og beite på landsbygda, plyndring og beite i ørkenområda, og handel, handverk og småindustri i byane. Kvar sosiale gruppe hadde sine eigne tradisjonar og reglar som gjaldt alle medlemmer. No har ein fått misdanna sosiale formasjonar basert på konsum i staden. Dei kjem i form av familie, klan, sekt eller etnisitet for å gje identitet, solidaritet og beskyttelse.

Desse sosiale formasjonane eksisterer i periferien av ein globalisert servicesektor, og er styrt av regime som i stor grad har øydelagt lokal økonomi i bytte mot ein økonomisk modell basert på utanlandsk bistand. Dette er ein modell avhenging av dei store selskapa, basert på serviceindustri, som gjer alt om til varer. Herskarklassen er representanten for dei transnasjonale selskapa, ein kompradorformasjon med interesser som står i mot lokal industrialisering og produksjon. I land der naturressursar er i overflod, har myndigheitene vald å eksportera råvarer i staden for å investera i å produsera varer med dei. I staden blir pengar trekt ut gjennom korrupsjon, og delar av det blir redistribuert tilbake til folk gjennom «gåver» frå den velgjerande herskaren.

Det er vanskeleg å identifisera eit klasseskilje basert på interesser eller motsetningar. Me finn ei veldefinert herskarklasse vanlegvis basert på statsleiaren, nære allierte og slektingar, businessfolk som representerer utanlandske selskap, og høgareståande sikkerheitspersonell (vanlegvis er alle involverte i den same veven av korrupsjon). Under ligg ei vagt definert middelklasse som består av profesjonsutdanna, og folk som er tilsette i service-sektoren. I tillegg finst eit forarma lag av dagsarbeidarar, handverkarar og ufaglærte arbeidarar. På botn finn ein dei arbeidslause, under sterk påverknad av lojalitet til stamme, religion, sekt og etnisitet.

Privatisering av offentleg sektor og opning av marknaden for utanlandske investorar har kvelt det litle av lokal produksjon som fanst. Når staten ikkje har noko anna å leve på enn ei stadig aukande skattlegging av varer og tenester og inntekt, har meir og meir av middelklassa falt ned i fattigdom i mange arabiske land.

Den viktigaste medisinen regima har bruka mot denne situasjonen, er å sprøyta små mengder gode og pengar inn i område der det var potensiale for protest, men ikkje meir enn at det så vidt haldt dei under terskelen for å eksplodera. Dette har blitt gjort gjennom å distribuera noko av oljepengane (i dei oljeproduserande landa) eller noko av dei utanlandske bistandspengane, og å distribuera gode gjennom «prosjekt». Denne mekanismen var effektiv lenge, og nøytraliserte folkeleg protest fram til den globale økonomiske krasjen i 2008 og den påfølgjande kollapsen av den nyliberale økonomien.

Viss det var ein enkelt katalysator for dei arabiske opprøra, så var det den globale kollapsen av pengemarknadane, og sjokkbølgjene som blei sendt verda rundt som følgje av den.

I den arabiske verda sendte sjokkbølgjene gradvis fleire utdanna ungdommar ut på gatene som arbeidslause, forarma og desperate individ. I tillegg blei rommet for opprør forma av inndraginga av politiske rettar (og dermed inndraginga av ei framtid), den enorme audmjukinga dei følte av sjølvkjensla si, kombinert med relativt frie og usensurerte nye verktøy for kommunikasjon.

Den ikoniske Mohammad Bouazizi, som sette i gong kjedereaksjonen i Tunisia, hadde alle elementa nemnt over. Han var eit utdanna, ungt og forarma individ som blei fornærma av ei politikvinne, som konfiskerte grønsaksvogna han dreiv handel frå utan lisens. Det at han sette fyr på seg sjølv, sendte eld gjennom det tørre graset i Tunisia og den arabiske verda. Dei desperate middelklasseungdommane i Egypt var initiativtakarane for 25. januar-opprøret, mens det var den utarma landsbygda som sette i gong opprøret i Syria.

Opprør eller revolusjon?

Viss me raskt ser på modellane frå den franske revolusjonen i 1789 og den russiske revolusjonen i 1917, finn me tre karakteristiske fundament dei er baserte på. For det første: Revolusjonar oppnår fullstendige økonomiske og sosiale endringar, og flyttar samfunnet frå ein tidsalder til ein annan (føderalistisk til borgarleg i Frankrike, føderalistisk til sosialistisk i Russland).

For det andre: Revolusjonar er innleia av teoretiske og filosofiske diskursar generert av avantgarde-filosofar og tenkjarar som reflekterer interessene til den oppstigande klassen eller gruppa. Desse diskursane fremjar framtidsvisjonar, løysingar, oppfatningar, spådommar, strukturar, verdiar og så vidare. Revolusjonane er deretter basert på dei, eller forsøker å gjennomføra dei (visjonane til Rosseau, Montesquieu, Voltaire og andre i Frankrike, visjonane til Marx, Engels og Lenin i Russland).

For det tredje: Det er ei revolusjonær klasse eller ei revolusjonær gruppe (eller parti) som stemner mot å oppnå klasseinteresser, eller fremjar den filosofiske diskursen som krevjar ein materiell eksistens uttrykt sosialt av klasseinteresser.

Desse kjenneteikna finn ein ikkje i dei noverande arabiske opprøra. Framtida kan bringa noko anna når det gjeld punkt ein, men det andre og tredje punktet gjeld absolutt ikkje.

Vidare så er ein revolusjon driven av klasseinteresser eller ideologien til eit revolusjonært parti, mens eit opprør er drive av sinne og frustrasjon. Ein revolusjon presenterer eit omfattande sosialt, økonomisk og politisk program for endring, som er gjennomtenkt og basert på filosofiske diskursar. Eit opprør har ikkje eit slikt program, og har ingen filosofisk diskurs. Ein revolusjon har ei ledande klasse og eit ledande parti, mens eit opprør har ikkje noko klart leiarskap.

Det me opplever i den arabiske verda, er fleire generelle opprør. Dei kan utvikla seg og modna til å bli revolusjonar, dei kan falla tilbake, og dei kan oppleva tilbakeslag, men me bør ikkje ha alt for store forhåpningar. Det avgjerande skrittet framover er oppnådd: Folk i den arabiske verda har reist seg mot sine korrupte og undertrykkande regime. Opprøret deira har blitt skrive i blod. Det er ingen veg tilbake. Desse opprøra er no rissa djupt inn i medvettet til folk, og dei vil ikkje bøya seg for framtidige undertrykkarar, kven dei no blir. Men fram til no har me ikkje sett ein fullstendig arabisk revolusjon.

Ettersom dei arabiske opprøra ikkje var klassebaserte, ikkje har nokon filosofisk ryggrad, og manglar eit revolusjonært parti til å driva momentum mot ei definert sosioøkonomisk og politisk endring, så var grunnlaget lagt for framveksten allereie eksisterande trendar med eit vesentleg omfang, hovudsakleg dei Muslimske Brørne og andre islamistiske rørsler.

Historisk har politisk islam tent som ein nær alliert til dei arabiske despotiske regima, spesielt på 1950- og 60-talet då det blei bruka som ein reiskap for å konfrontera den pågåande auka i nasjonalistiske og venstreorienterte rørsler. I Jordan blei for eksempel islamistane tilletne å få fortsetta med legal aktivitet i perioden med unntakslovar (1957–1989), mens alle andre parti blei gjort illegale. Dei blei tilletne å etablera institusjonar, foreiningar, bankar, sjukehus, skular, universitet, og eit stort nettverk av sosiale støtteorganisasjonar, i tillegg til at dei leiar fredagsbønnen, og har aktivteter i viktige offentleg institusjonar som Utdanningsdepartementet. Salafistørsla blei fullstendig oppfostra og støtta av USA og deira servile alliert Saudi Arabia under den kalde krigen. Den blei primært bruka i Afghanistan mot Sovjetunionen, og seinare spreidd verda rundt.

Først når dei islamistiske gruppene vaks seg for sterke til å bli manipulert av myndigheitene og blei ein potensiell trussel, så forsøkte regima å gå mot dei, utan hell.

Dei Muslimske Brørne i Irak (Det islamske partiet) tok del i USAs okkupasjonsregime som var leia av Paul Bremer. Det fortsatte også å delta i dei irakiske marionettemyndigheitene som blei sett opp under okkupasjonen. Leiaren i partiet, Tariq al-Hashemi, var visepresident. I Syria blei dei lokale Muslimske Brørne med i ein koalisjon med tidlegare visepresident Abdul- Halim Khaddam, ein provestleg syrisk renegatpolitikar. Den tidlegare leiaren frå dei Muslimske Brørne i Egypt, Abdel Moneim Abul Fotoh (som stilte som presidentkandidat etter Mubaraks fall), hadde ikkje noko problem med å erklæra at Muslimbrørne ville respektera alle internasjonale avtalar signerte av dei egyptiske myndigheitene, og at dei aksepterer Israels rett til å eksistera. Hamas (dei Muslimske Brørne i Palestina) deltok i valprosessen på Vestbreidda og Gaza basert på Osloavtalen, og etter at dei vann og tok over styringa i Gaza, har dei erklært mange gonger at dei vil akseptera ein palestinsk stat innanfor 1967-grensene. På den måten aksepterer dei legitimiteten til «Israel».

Eg har så langt tilbake som i 2007 skrive grundig på arabisk om at det at dei arabiske regima sitt angrep på islamistane er eit resultat av at dei oppfattar at islamistane blir mektigare. Islamistane presenterer seg sjølv til USA og Europa som eit potensielt meir effektivt alternativ til dei sittande regima. Arabiske regime fryktar at den ytre faktoren vil vera avgjerande, så dei har stadig PR-kampanjar mot islamsk ekstremisme, intoleranse, terrorisme osv. Dei arabiske regima var redde for den dagen islamistane vil ta deira plass, med velsigning frå USA og Europa. Dagen kom, men den ytre faktoren hadde lite med det å gjera.

Etter opprøra – islamistane tar over makta

Det islamistiske valskredet i vala som følgde opprøra, kom ikkje som eit resultat av nokon medviten vilje om det i opprøra, men det var likevel den logiske konsekvensen.

Når eit regime fell utan eit revolusjonært alternativ, vil den politiske krafta som tar makta, vera den som er mest organisert, mest opportunistisk og mest akseptert av verdsmaktene.

Ein av hovudfaktorane som førte til islamistisk vekst, var tiår med sponsing av politisk islam frå USA og dei arabiske regima. Dei tillet dei å veksa seg sterke, mens andre, progressive, strømmingar blei undertrykte under fana «kampen mot kommunismen». Til og med «krigen mot terrorisme» og det underliggande teoretiske grunnlaget («kampen mellom sivilisasjonane») styrka islamistiske strømmingar ytterlegare. Den gjorde det mogleg for dei å styrka den sosiale oppslutninga si gjennom å skapa ei propagandadriven identitetskrise, der løysinga blei ein mekanisk, defensiv, tilbake-til-røtenereaksjon.

Etterspelet: Eit steg fram eller tilbake?

Eit år etter dei arabiske opprøra er det generelle inntrykket i Egypt at regimet framleis held på makta. Først gjennom Øvsterådet for dei væpna styrkane (SCAF), seinare gjennom regimet leia av Den muslimske brorskapen. Den katastrofale undertrykkinga militæret, med støtte av Muslimbrørne, hadde av demonstrasjonane nær innanriksministeriet i januar 2012 vitnar om at dei held ved roret. For egyptiske revolusjonære så har ingen av måla dei har ønskja, blitt oppfylt enno.

Islamistane kom til makta gjennom val i både Tunisia og Egypt, og dei ville truleg vinna liknande val i Syria. Islamistane i Egypt støtta SCAF mot demonstrantane perioden før presidentvalet. Egyptiske, tunisiske, irakiske og marokkanske islamistar har allereie begynt å undertrykka fridomar, spesielt når det gjeld kultur og media.

Men dette betyr ikkje at opprøra var eit steg tilbake. Tvert i mot, det å bryta forbanninga frykta har skapa, det å innsjå folkets makt, å fryktlaust ta til gatene og velta langvarige diktatorar, det å betala prisen med blod for frigjering, verdigheit, grunnleggjande rettar, sosial rettvise og politisk deltaking har brote fortidas lekkjer. Det vil bli innbygd i den kollektive medvetta til folk i mange generasjonar framover. Erfaringa er uutsletteleg i eit historisk perspektiv, og folk vil reisa seg igjen i møte med ein framtidig undertrykkar, det vera islamistar, NATO eller militærapparatet. Fridom oppnådd ved blodoffer, er vanskeleg å overvinna.

Det at me enno ikkje ser det andre steget i revolusjonen, forkastar ikkje det første steget mot endring. Det betyr heller ikkje at framsteget aldri vil komma. Forut for revolusjonar er det vanlegvis uro og turbulens, og dei treng tid for å modnast.

Folk i den arabiske verda har aldri hatt sjansen til å modnast som sosial struktur. Den gjekk frå osmansk dominans til kolonialistisk underordning og til splitting under styret til dei arabiske regima. Dei indre sosiale mekanismane blei hindra og deformerte. Tida har kome for at eit nytt sosialt og politisk medvett no som det endeleg har blitt rom for ein offentleg diskurs etter tiår av autoritær undertrykking. Framveksten av islamisme vil bli fulgt av framveksten av ein opponerande sekulær trend som klart vil verna sine rettar og overbevisingar. Det vil ikkje lengre vera ein allianse mellom islamistane og progressive mot imperialisme og sionisme. Islamistane har gått inn for dialog med imperialismen, og dei har få eller ingen motførestillingar mot den kapitalistiske økonomien. Faktisk er den såkalla «islamske økonomien» ikkje noko anna enn kapitalistisk økonomi med islamsk krydder, som Maxime Rodinson klart har gjort reie for i si bok Islam and Capitalism. Der det arabiske opprøret har sine røter i økonomisk frustrasjon frå eit arabisk folk, som har fått mindre å rutta med, så gir det islamistiske alternativet lite økonomisk endring som kunne betra dagleglivet deira. Det blir no kravd av islamistane at dei skal levera himmel på jord, ikkje i himmelen, og sidan dei ikkje har noko alternativt program vil dei til sjuande og sist feila.

Så kvifor skal me frykta framvoksteren av islamismen? La islamistane styra, og feila. La dei eksponera den opportunistiske posisjonen dei har til imperialismen og Israel. La islamistane motseie seg sjølv, la dei snakka om fridom og samtidig undertrykka sosial fridom, kultur og litteratur. La islamistane halda på den kapitalistiske modellen som ikkje gjev den utarma arabiske befolkninga noko håp. Å eksponera islamistane sine manglar, vil bidra til danninga av ei sann, frimodig, sekulær, venstreorientert og antikapitalistisk rørsle. Denne rørsla vil bli tvungen til å legga fram teoretiske argument, konfrontera realiteten og levera svar og program.

Sosial og politisk modning vil ta tid i ein region der moderne politisk kultur er i ferd med å bli fødd. Utviklinga vil ikkje koma utan ein pris, men viss ikkje islamistane kan oppfylla dei ekstremt høge forventingane til eit opprørt arabisk folk, så ser framtida lovande ut for dei venstreorienterte.

For at folket i den arabiske verda skal vinna fridommen sin, treng dei ein einskap som går på tvers av grenser, etnisistet, religion og religiøs sekterisme. Dei treng ein einskap av dei undertrykte, sosial fridom på utsida av og forbi den kaptialistiske modellen: verkeleg fridom til å tala, verkeleg fridom for kultur og litteratur, saman med sosiale fridommar.

Berre venstresida kan levera. Så det er på tide å setta i gong arbeidet.

Fascistene tar over politiets oppgaver i Athen

Det greske fascistpartiet Gylden daggry, Xrysis Avgi (XA), sjokkerte en hel verden da de ble valgt inn i det greske parlamentet før sommeren. Nå kommer det rapporter fra Athen at folk som har prøvd å anmelde forbrytelser, er blitt henvist videre til XA. Når staten i økende grad ikke klarer å utføre sine oppgaver, blir det et vakuum, som fascistene forsøker fylle.

Gylden Daggry er i september Hellas tredje største parti på meningsmålingene. De har vært oppe i hele 12 % i september.

Norge og laksen

Norge er verdens nest største eksportør av fisk, og blant de mest aggressive forkjemperne for frihandel. Hvilke konsekvenser får en frihandelsavtale mellom EFTA og India for indiske fiskere?

Harald Sakarias Brøvig Hansen og Hanne Margrete Johnsen har skrevet rapporten, Norway’s pursuit of trade and happiness. Norwegian trade interests and small-scale fishers in Kerala. Utgitt av Ungdomsorganisasjonen Spire i år.

Spire har i høst en kampanje som heter Fisk for Folket. Se http://www.spireorg.no/vi-mener/fisk/

Seymore om Humanitær intervensjon

Doktrinen om at vi har «et ansvar for å beskytte» har de siste årene blitt brukt til å rettferdiggjøre vestlige militære intervensjoner, sist i Libya.

Flere mener at FN-pakten kan omgås hvis menneskerettighetene står på spill. Hva betyr dette for folk i land hvor Vesten har sterke interesser?

Richard Seymour, engelsk sosialist og forfatter, og Stian Bragtvedt fra redaksjonen til tidsskriftet Rødt!, innleder til debatt på Globaliseringskonferansen søndag den 4. november kl 10.

Vedtak på Handel og Kontor sitt landsmøte:

1. Ingen mennesker er ulovlig!

Norge har fått en papirløs underklasse av mennesker som har levd her i inntil 17 år uten rettigheter. Mens mange andre europeiske
land har gjennomført amnestier eller etablert faste ordninger for å løfte papirløse ut av nød og utnyttelse, har Norge en av de strengeste politikkene overfor papirløse.

Handel og Kontor mener Norge må følge en human fortolkning av Flyktningekonvensjonen som er i tråd med FNs Høykomissær for flyktningers anbefalinger.

Stadig flere barn vokser opp i Norge som papirløse, i usikkerhet og med en uviss fremtid. Disse barna lever med frykt og uro og må sikres en ansvarlig løsning. (….)

2. Om EØS-avtalen

Handel og Kontor konstaterer at EØSavtalen på arbeidsmarkedsområdet har gitt større konsekvenser enn noen hadde forutsett og skapt begrensinger for nasjonal styring. EØS-avtalen har siden den ble inngått i 1992 blitt stadig mer omfattende
og griper i dag inn på områder som stortingsflertallet forutsatte at den ikke skulle berøre. Sentrale elementer innen norsk distriktspolitikk, petroleumspolitikk, forvaltning av naturressurser, alkoholpolitikk, og i de senere år faglige rettigheter og tiltak for å hindre sosial dumping, har i tur og orden blitt utfordret av ESA og EFTA-domstolen. (…)

HK ønsker at handlingsrommet innenfor EØS-avtalen skal utvides. Og vil legge særlig vekt på:

• Mer bruk av reservasjonsretten
• Reforhandling av enkeltpunkter
• Andre alternativer til dagens avtale

Skuffet over Jens & Co

Stein Gulbrandsen (bildet) sier både han og resten av Fagforbundet var skuffet da regjeringen valgte ikke å bruke reservasjonsretten mot vikarbyrådirektivet.

– Jeg er redd Ap har undervurdert konsekvensene av EØS-avtalen, og jeg er redd de har undervurdert den virkeligheten folk har ute på arbeidsplassene. Dette er det mest sentrale fagbevegelsen driver med, og dette er et veldig klart signal fra oss til de tre partiene vi regner som våre venner, at dette er den politikken vi ønsker at skal føres fremover. Nå får vi se hva LO-kongressen vedtar, sier Gulbrandsen.
(NRK.no Nyheter)

Jeg synes ikke belysning i gatene i seg selv er dumt. Hvis det kan hindre at én person blir voldtatt er det verdt det. Hver eneste liten ting som blir gjort er bra, men jeg savner politikere som vil se grunnen til problemet. Politikere som skjønner at det ikke er bare handlingen, men også grunnen til handling man må bekjempe for å vinne. Politikere som vil snakke om helheten i voldtektsproblematikken, ikke bare en del av den. Politikere som vil løse problemet, ikke bare flytte den.

Partier som vanligvis ikke bryr seg så mye om kvinnerettigheter har tatt til orde mot voldtekt, men det har vært ensidig. De har dessverre brukt noe så forferdelig som voldtekt for politisk vinning. For å få muligheten til å rakke ned på den ikke-vestlige kulturen. Har politikerne glemt resten av voldtektene? Vil vi ikke bekjempe voldtekt når det skjer innenfor husets fire vegger? Vil vi ikke bekjempe voldtekt når det er norske menn som er forbryterne? Majoriteten av alle voldtektsforbrytere er venner, kjærester eller bekjente av offeret. Dette er et grunnleggende problem i samfunnet. Kan den feies vekk med gatebelysning, mer politi eller mer umenneskelig asylpolitikk?

Hva tenker voldtektsforbryteren? Hva er i tankene hans?

Hva tenker hun? Hva føler hun? Det er det viktigste. Noen ganger virker det som om den delen av sannheten er glemt i norsk voldtektsdebatt.

Seher Aydar er leder av Rød Ungdom. Hun deltar i mange debatter. Se bloggen hennes her.

10. november i Oslo, teatersalen til BUL, Rosenkrantzgt 8.

Hele programmet til Kvinnekonferansen 2012 og omtale av innlederne finner du her.

Det må være viktig å hjelpe unge overgripere til å ikke fortsette. Men det finnes ikke egne institusjoner eller skreddersydde behandlingstilbud til denne gruppa som er gode nok.

Dagbladet hadde nylig en artikkel om et behandlingssted i Sverige for unge seksualforbrytere. Her blir også Aud Karin Bjørn intervjuet.

Norge: 148 kvinner er drept av partner eller ekspartner fra 1991 til 2010. Like mange kvinner og barn må ty til krisesentrene i dag som for tjue år siden, 47 tusen kvinner i løpet av disse åra. I fjor flyktet 1725 barn med mor til krisesenter. Over tusen kvinner i Norge er på flukt på grunn av menns vold. Så hva må gjøres? Kom og hør erfaringene til Aud Karin Bjørn!

Aud Karin Bjørn er sosiolog og seniorrådgiver ved Universitetssykehuset Nord-Norge og arbeider med en doktorgrad som har tittelen «Barn som begår seksuelle overgrep, bakenforliggende faktorer». Bjørn ble interessert i mindreårige overgripere da hun ledet prosjektet «Støtte til seksuelt misbrukte barn» i 2001- 2006 og oppdaget at gjerningspersonen i 1/3 av henvendelsene til prosjektet var et annet barn.

10. november i Oslo, teatersalen til BUL, Rosenkrantzgt 8.

Hele programmet til Kvinnekonferansen 2012 og omtale av innlederne finner du her.

Maria Rosvoll er arrangementsansvarlig ved Holocaust-senteret, og er medforfatter av heftet Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom.

– Arkeologer og språkforskere har slått fast at romfolket kom til Europa fra Nord- India. Derfra har de vandret ulike veier, og vi snakker i dag om en mosaikk av romgrupper, ikke en ensartet gruppe. Da romfolket kom til Europa, oppstod det en rekke religiøse myter og legender om deres opphav, og det er en av de få gruppene der disse mytene fortsatt holdes ved like både av meningsbærende myndigheter, media og på folkemunne.

Kan du fortelle kort om romfolkets historie i Norge?

Norge og romfolkets felles historie er enda ikke skrevet, og mye informasjon mangler. Vi kan likevel gå gjennom noen av de viktigste årstallene og hendelsene vi kjenner til: De første romfamiliene vi kjenner til, kom til Norge på 1860-tallet. Romanifolket hadde allerede kommet for flere hundre år tidligere. På den tiden fikk man statsborgerskap når man ble født i landet, og dermed ble rom norske. På denne tiden prøvde myndighetene å begrense adgangen til landet, og behandlet dem som en plage. Rasehygiene var utbredt og «sigøynerne» ble sett på som «tatere i konsentrat» med uønsket arvemateriale. Romanifolket ble jo som kjent sendt til blant annet Svanviken arbeidskoloni for å assimileres. De skulle lære seg å «stå opp tidlig, og gå etter klokka».

I 1925 sendte Justisdepartementet et rundskriv til alle politimestere der de sa at hvis det kom romfolk med norske pass, så skulle disse anses som ugyldige og inndras. De norske romfamiliene hadde hørt om assimileringstiltakene og tvangen ovenfor romanifolket, og reiste ut av landet. I 1927 innførte Stortinget, uten noen debatt, en «sigøynerparagraf» i Fremmedloven, som forbød romfolket å komme til Norge.

I 1934, da Hitler hadde kommet til makten, ville de reise tilbake til Norge, men ble stoppet på grensen mellom Tyskland og Danmark. Norske myndigheter sendte et telegram til de danske myndighetene, og sa at de var uønsket i landet. Fra grensen ble de norske romfamiliene Karoli og Josef, for å nevne de mest kjente, internert i det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet. Av de 68 i følget kjenner vi bare til 12 som overlevde. Mange av de avviste endte sine liv i utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. «Sigøynerparagrafen» ble imidlertid stående i norske lover fram til 1956, da den ble fjernet fordi den var åpenbart rasediskriminerende. Men de norske romfamiliene forble papirløse, og måtte kjempe med Justisdepartemetet, Oslo kommune og barnevernet for å få statsborgerskapene sine tilbake. Noen fikk statsborgerskapene tilbake så sent som på 1970-tallet.

Myndighetenes negative holdning til romfolket fortsatte, og det kan virke som en paternalistisk holdning også dominerte det såkalte «Sigøynerkontoret» som ble opprettet for å bedre integreringen av romfolket. Etter større skandaler, blant annet det beryktede diamantkuppet, ble denne særomsorgen nedlagt i 1991.

I 1999 fikk romfolket status som nasjonal minoritet. Det betyr at deres tilknyttning til Norge ble anerkjent og at den norske staten fikk ansvaret for ivaretakelse av kultur og lignende. Handlingsplanen for å bedre levekårene for rom i Oslo av 2009 viser imidlertid at norske myndigheter ikke tar romfolkets situasjon på alvor.

Hva tror du det kommer av at terskelen for rasisme overfor romfolk tilsynelatende er så mye lavere enn overfor andre minoritetsgrupper?

Romfolket er fattige, uorganiserte og kommer til et land som glir i rasistisk retning. De utsettes for en omfattende antisiganisme – en ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av historisk diskriminering – både av institusjoner, media og enkeltpersoner i Norge.

Antisiganismen har historiske, sosiale og økonomiske røtter. Samtidig er romfolket en minoritet uten diskrimineringsvern og uten en stat eller sterke organisasjoner som støtter dem. Journalister og media har generelt liten kunnskap, og er ofte selv meningsbærere for antisiganistiske fordommer.

Det påstås at romfolk som lever av tigging, blir utnytta av kriminelle bakmenn.

Vi må slutte å spre myter om at romfolket driver med en egen form for «sigøynerkriminalitet ». Dette er en tendensiøs tilnærming. Det er uttrykk for vulgaritet og en manipulering av debatten om samfunnet vårt. Det er kvantitativt umulig å undersøke om de «astronomiske» summene som romfolket i Europa har fått i lommene sine ved å «flå» majoritetsbefolkningen. Politiet, som jo overvåker romfolket, har aldri kunnet komme med bevisene som kan underbygge disse fordommene. Mytene er altså harde, men fakta er konstant: 90 prosent av romfolket i Europa lever under fattigdomsgrensen. De gjør hva de kan for å overleve. Vi vet også at romfolk i gjennomsnitt lever 10–15 år kortere enn majoritetsbefolkningen.

Tallenes tale er altså klarere enn de såkalte bevisene som fortsatt er en fantasi uten tall. Og her kommer vi til det følsomme spørsmålet når det gjelder romfolket: Hvor mye ville det koste Norge eller Oslo kommune å tilby romfolket en velkomst i menneskelige former? For vi må jo ha lov til å spørre hvor mye organisert kriminalitet virkelig koster i dette landet, for eksempel hvor mye skatteunndragelse, skatteparadiser og annen «grensekriminalitet» virkelig koster. Kanskje ville svaret være at dette er dyrere for Norge enn noen hundre økonomiske flyktninger?

Og jeg vil legge til at å sammenblande romfolket og kriminalitet er et velkjent fenomen gjennom historien. Forsker Ada Engebregtsen ved NOVA har nylig lagt fram en forskningsrapport med tittelen Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo, der hun forklarer at det ikke er kriminelle bakmenn som sender tiggere til Oslo men derimot fattigdom og diskriminering.

Er det etter din oppfatning lokale eller sentrale myndigheter som har ansvaret for velferden til romfolk som oppholder seg i Norge?

– Det er både sentrale og lokale myndigheter som har ansvaret for velferden til romfolk, som oppholder seg i Norge. Sentrale myndigheter har ansvaret for å opprettholde europeiske avtaler vi har underskrevet, som for eksempel professor Joronn Pihl har påpekt, er romfolket er en nasjonal minoritet, også de uten norsk statsborgerskap. Det innebærer rettigheter som vi må ta alvorlig og som ikke bare skal finnes på papiret. Situasjonen i dag er uholdbar, og sentrale myndigheter må gi klare føringer og direktiver for hvordan hvordan romfolket skal behandles. At romfolk vekkes fem ganger hver natt av politiet og jages fra ulike steder, er ikke holdbart. Selv politiet har uttrykt at de syns de må gjøre en vanskelig jobb, og derfor ber de om tiggerforbud. Men et tiggerforbud er en enkel løsning på et problem som ikke vil forsvinne av seg selv. Det er altså sentrale myndigheter som må utforme politikken.

Men også lokale myndigheter har både et politisk og moralsk ansvar for å ivareta romfolkets rettigheter. Innføring av tiggerregistere og lignende tiltak for å gjøre livet vanskelig for romfolket, korresponderer ikke med romfolkets rettigheter som en nasjonal minoritet og diskrimineringsvern.

Det er veldig viktig å følge med på hva regjeringen nå gjør. Da Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy startet en massiv og voldsom utvisning av rom i 2010, hadde dette store konsekvenser for rom i hele i Europa. Ikke bare ledet det til flere hatefulle ytringer og handlinger mot rom i Romania og Ungarn. Meldingen Frankrike og Sarkozy sendte legitimerte også separerte områder mellom rom og majoritetsbefolkningen i Tjekkia og Slovakia, utvisninger fra Tyskland og Danmark, og en fortsatt daglig diskriminering i resten av Europa. Vi er altså i en domino-prosess. Det som skjer her i Norge, har også ringvirkninger i resten av Europa. romfolket Internasjonal presse har fått med seg romdebatten i Norge, og foreløpig er signalet vi har sendt til resten i Europa det samme som Sarkozy uttalte i 2010: at det er rom og reisendes adferd som skaper problemer.

Hvilke lærdommer kan vi trekke av sommerens debatt om romfolket?

Det er fortsatt en lang vei å gå for å høyne kunnskapsnivået. Debatten var preget av kunnskapsmangel og populisme, men det var også noe godt som kom ut av debatten. Vi så at media og kommentatorer er infiltrert av hatet mot romfolket. For eksempel var et av spørsmålene TV2 spurte da romfolket installerte seg ved Sofienberg-kirke: «Begynner det å lukte her nå?» Som man spør, får man svar. Hatet vi så på nettet og oppskytingen av fyrverkeri mot leiren på Årvoll, bygger altså ikke bare på den historiske antisiganismen men også en videreføring av denne i norske medier. Men det var også positive lysglimt: Kunnskapen om Norges lange historie med å diskriminere romfolket kom på bordet, og jeg håper at myndighetene har forstått at den laissez-faire politikken de har ført overfor tiggerne og det norske romfolket, kan komme tilbake til dem som en boomerang. Hva slags tiltak er mulig å se for seg for å bedre romfolkets situasjon i Norge og i Europa for øvrig? Norge har en unik sjanse til å vise vei og statuere et eksempel for Europa. Det er fem tiltak jeg mener er viktige, og som kan være med på å bedre romfolkets situasjon i Europa:

1. Anerkjenne norske myndigheters ansvar for å sende romfolket til det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet. For å få en forståelse av romfolkets situasjon i dag er det viktig å kjenne historien. Det er spesielt viktig å forske mer på hva som skjedde med de 68 som ble avvist på grensen i 1934, og samtidig avdekke grunnlaget for antisiganismen.
2. Kunnskap om rombefolkningen. Det må innhentes og videreformidle mye mer kunnskap om romfolket både nasjonalt og internasjonalt.
3. Internasjonalt samarbeid. Det er åpenbart at spørsmål om romfolket må diskuteres og løses i form av internasjonalt samarbeid.
4. Diskrimineringsvern. Det finnes ikke noe fungerende vern mot diskriminering verken for norske eller utenlandske rom i Norge. Svenskene har arbeidet aktivt med dette over flere år, og har oppnådd gode resultater. Vi kan ikke kreve at romfolket skal endre seg når de diskrimineres på alle områder i det norske samfunn. Ved å få bukt med diskrimineringen og vise at det tolererer vi ikke, vil vi også kunne gjenopprette tilliten blant romfolket. Et viktig skritt i riktig retning vil være å kriminalisere hatefulle ytringer både på nett og ellers.
5. Gi romfolket mulighet til å arbeide, ivareta hygiene og å bo under anstendige forhold. Dette er et budsjettspørsmål, og det er viktig å huske at det er ingen grunner til at Norge ikke skulle bruke penger på romfolket i Norge. Det virker som en gjengs oppfatning at hvis vi gir til romfolket, så blir det tatt fra menigmann, men dette er snakk om prioritering. Vi kan prioritere og ivareta menneskeverdet til Europas mest utstøtte minoritet.

Da Norge sa nei i 1972, var det tre viktige årsaker: Landbruk, fiske og distriktspolitikk – Nei til salg av Norge! Vi ville ikke at kapitalmakta skulle styrke seg. Tvert imot, det var en bølge av rettferdige krav, og ordet sosialisme var ikke en gang et fremmedord i Arbeiderpartiet.

Da Norge sa ja til EØS-avtalen i 1992, skulle landbruket fortsatt holdes utenfor. Uten det løftet hadde det blitt opprør.

Siden da har folkets nei i 1972 og 1994 ikke blitt respektert. Det som Norge sa nei til i 1972 – kapitalens fire friheter (fri flyt av kapital, tjenester,arbeid og kapital) – er integrert i EØSavtalen. Det ene direktivet etter det andre blir med et pennestrøk en del av norsk politikk.

EU truer nå med å innføre straffetiltak om Norge bruker en lovlig omlegging av landbrukstollen. Regjeringa må avvise EUs trusler, og
bruke vår rett til å ikke la seg diktere. Vi har en spennende høst og vinter foran oss, fram til LO-kongressen. Flere LO-forbund har vedtatt EØS-kritiske uttalelser på sine landsmøter.

Det er fullt mulig å tenke seg at dette blir resultatet på LO-kongressen:

Nei til EØS!

Judith Mirkinson bor i San Francisco, og har vært aktiv i kampen mot rasisme, deltatt i fredsbevegelsen og kvinnekampen i USA i over 40 år. Hun er en av stifterne av Gabriella Network, en solidaritetsorganisasjon mellom kvinner i Filippinene og USA.
I Rødt! nr 1/2012 skrev hun om kvinnekampen i USA, og hun innleder om abortkampen i USA på Kvinnekonferansen 10. november.
Artikkelen er oversatt av Magnus Bernhardsen.

Kvart fjerde år vert amerikanarane fortalde at valet er høgdepunktet i demokratiet vårt, nei, det ypparste i uttrykket for demokrati i verda! Kommentariatet vil kommentera, milliardane vil fløyma, og kandidatane vil kjempa mot einannan og drukna oss med form over innhald.

Presidentvalet I USA er no vorte ei endelaus affære og takla som eit fotball-VM eller baseball-meisterskap. Økonomien går dårleg; det tyder at det går bra for Romney. Romney vil ikkje gje ut likningane sine: då går det betre for Obama. Kvart vesle sitat vert analysert, kvar teite feil vert gjort større. Lausrivne sitat vert kringkasta – det har ikkje noko å seia om det kandidaten seier er sant – folk skal berre lytta. Og etter ei stund byrjar folk å tru på det dei høyrer, same kva sanninga eigentleg er.

Det er essensielt at veljarane trur dei har eit reelt val og ei røyst i kva slags regjering vi skal få. Dei må tru at det å røysta kvart fjerde år på eit av dei to store partia kan gjera ein skilnad.

New York Times, som alltid prøver å gje tyngd til sirkuset, klagar: «Dei viktige sakene vil ikkje verta snakka om, ingen løysingar vil verta gjevne.» Men førestillinga må halda fram.

Spørsmålet er ikkje kva ein kan tilby, men kor dårleg den andre personen er.

Som den republikanske talsmannen i kongressen, John Boehner, nyleg sa:

Det amerikanske folket vil truleg ikkje forelska seg i Mitt Romney. Eg vil seia det slik: 95 prosent av dei som møter opp i vallokala i november kjem til å røysta for eller mot Barack Obama.

Meiningsberarane og meiningsmålingane seier at det vert eit tett løp. Det verkar nokså utruleg, med tanke på det valdsame engasjementet Barack Obama vekte for berre fire år sidan. Ein skulle tru at Obama ville halda fram med å vera det mest ideelle valet for herskarklassen. I røynda er han på høgresida hjå demokratane, og har stått for krig og ein militarisert tryggingsstat. Samstundes er han ung og karismatisk, og snakkar om framtida og eit USA som bryr seg om heile folket. Som den første afrikansk- amerikanske presidenten representerer han eit Amerika som har overkome historia si – ein president som er perfekt for USA i denne nye, meir komplekse verda vi lever i.

Det vert eit nytt «demonstrasjonsval» – eit konsept som er utvikla og perfeksjonert i USA – og no vert spreidd til heile verda. Å velja innanfor eit avgrensa utval skaper illusjonen av demokrati, og illusjonen av eit verkeleg val. USA kan ikkje lenger støtta diktatur – sjølv om det er samanfall mellom interessene våre. I staden applauderer USA folkemakt, people’s power, slik ein kvitta seg med Ferdinand Marcos og erstatta han med nokon med nett dei same klasseinteressene og det same tilhøvet til USA. Den arabiske våren? Den er OK så lenge det er generalane som avgjer kven som skal vera i den neste regjeringa.

Sanninga er at folket, om det er i USA eller ein annan stad, ynskjer å røysta og å ha ei røyst. Men kva for val er det om båe partia representerer eliten?

Dette valet kjem midt i ei økonomisk krise og resesjon. For berre eitt år sidan gav Occupy-rørsla gjenlyd blant millionar av menneske då ho sette søkjelyset på urettferda i kapitalismen. Politikarane (og marknadsførarane som såg nye måtar å selja produkt på) tok med glede opp kampen mot den eine prosenten. Men det er ikkje mykje som er endra. Dei rike vert rikare: Wall Street får større og større profitt. Demokratane kan skulda på republikanarane for ikkje å ville skattleggja dei rike meir, men deira eigen skattepolitikk vil gje dei rikaste lågare skattar enn nokon gong dei siste femti åra.

Kva med motstanden?

Kvart fjerde år går venstresida – eller det som er att av ho – i hi, og melder seg til teneste i valkampanjen til demokratane. Fagrørsla løyver millionar av dollar for å få den demokratiske kandidaten valt. I valet i 2008 dro tusenvis av progressive – frå liberalar til folk som reknar seg som antiimperialistar – til statane der kampen var jamnast for å få veljarar til å registrera seg og møta opp på valdagen. Om du arbeidde for ei fagforeining, var du i praksis ein valarbeidar for det demokratiske partiet. Venstreparti, til og med marxist-leninistar, var splitta i spørsmålet om det var viktig å røysta på Obama. Jau, han stilte opp for å verta leiaren av imperiet, men han høyrdest progressiv ut, og var ikkje McCain. Og det å få ein svart president i eit land bygt på slaveri og rasediskriminering var ei for stor sak å oversjå.

Fire år seinare har Obama stått for ekstreme åtak på borgarrettar, ei utviding av dronekrigføringa og framhaldet av drap på sivile i namnet til kampen mot terrorisme. Dette ville ikkje vorte tolerert under George W. Bush. Men under Barack Obama vert det bortforklart, tolerert og ignorert.

Kva med tredjepartialternativa? I 2000 stod Ralph Nader på val for dei grøne. Millionar røysta på han i protest mot krigshissinga og kuttpolitikken til Clintonadministrasjonen. Den demokratiske kandidaten, Al Gore, vann fleirtalet av røystene, men tapte valmannsrøystene då den høgreorienterte høgsteretten i praksis fråtok tusenar av veljarar i Florida røysteretten, og gav sigeren i staten til George W. Bush. Progressive folk erklærte at Gore tapte på grunn av dei grøne og Ralph Nader. Aldri igjen. Om du så mykje som tenkjer på å røysta for nokon annan enn demokraten, vert du fortalt at du kastar vekk røystesetelen din. Og om ein vel å ikkje røysta, fordi det ikkje er nokon du kan røysta for? Vel, då seier dei at du ikkje har rett til å kritisera nokon i framtida.

Sanninga er at Obama begeistra befolkninga generelt og venstresida spesielt. Og sjølv om denne begeistringa i stor grad har svunne bort og mange er skuffa, så vil dei fleste likevel røysta på Obama. Det er ein kombinasjon av to ting. For det fyrste trur folk framleis at han har gode hensikter, at han har arva ein umogleg økonomi, og vart blokkert frå å få gjennom sin liberale dagsorden av ein umogleg kongress. For det andre er tanken på republikanarane ved makta umogleg å bera.

Det finst ein mytologi, som passar godt til den amerikanske ideologien der personlegdomen og filosofien til kvar kandidat og president utgjer ein stor skilnad. Til dømes vert Franklin Delano Roosevelt alltid kreditert med å vera mannen som fekk gjennom «New Deal» og heile konseptet om eit tryggingsnett, fordi han var så liberal og slik ein god mann. Det faktum at landet var på kanten av opprør, at det var ein periode med stor suksess for venstresida, vert ignorert.

Kva er skilnaden? Er det nokon?

Demokrati er meint å gje deg ei kjensle av val, slik som Smertestillar X og Smertestillar Y. Men båe to er eigentleg Aspirin. (Gore Vidal)

Republikanarane liker å framstilla seg som partiet for gode, gamle verdiar og æra til Amerika. Dei seier at Obama ikkje trur på Amerika, og at han vil selja ut både middelklassen og dei rike ettersom han er sosialist. «Berre sjå på helsepolitikken hans.» Subteksten deira er at Obama ikkje eingong er amerikanar (Og implisert i alt dette – hysj, hysj, han er svart). I botn ligg bodskapen: Vi er for middelklassen.

Bodskapen til demokratane er at dei er partiet for framtida: framoverskodande, mangfaldige og for middelklassen (i Amerika snakkar ingen om arbeidarklassen). Dei peiker på støtta Obama har gjeve til retten til abort og homofilt ekteskap, og standpunkta hans på innvandring og helse. I botn ligg bodskapen: Vi er for middelklassen.

Det minste av to onde?

Utanrikspolitikk

Ingen skilnad. Obama har halde kampanjeløftet om å intensivera krigen i Afghanistan og å drepa Osama Bin Laden. Han har sett i gang dronekrigføringa. Denne bruken av førarlause dronar i krigføringa har langtrekkjande konsekvensar.

USA snakkar ikkje lenger om kollaterale skader. No er det slik at om du er uheldig og vert drepen av ein drone, så må du ha vore ein terrorist, ettersom du elles ville ha kome deg ut av vegen. Etter det dei seier i det Kvite Hus, skriv president Obama personleg under på mållista. I mai inkluderte denne lista ei 17 år gamal jente. I ein tale til nasjonen sa Obama: «Personane på denne lista er aktive terroristar.» No kan eit land drepa av eige vilje, medan andre ikkje har noko å svara med. I motsetnad til mytane militæret, og forsvararane deira, fremjar, så er det tallause sivile som vert drepne, ikkje berre i Afghanistan og Pakistan, men også i Jemen og Somalia. Frå 2004 til 2011 vart det sendt ut 312 dronar, 260 av desse under Obama-administrasjonen.

Trass i all død og øydelegging er det ikkje mogleg å vinna krigen i Afghanistan. Faktisk er det slik at USA igjen prøver å få til fredssamtalar med Taliban. Sjølv om troppane har forlate Irak, er det mange tusen kontraktørar (les: leigesoldatar) igjen, og landet er framleis ustabilt.

Obama støtta militæraksjonen i Libya, og trugar no med militær handling i Syria. Han held fram med å truga regjeringa i Iran, og stiller seg fullstendig bak regimet i Israel og deira okkupasjon av Palestina.

Den triste røyndomen, som i så mange imperium tidlegare, er at det er få i USA som bryr seg om kva som skjer med folk rundt om i verda, så lenge det ikkje er mange amerikanarar som mistar livet. Så, om ein snakkar om utanrikspolitikk, har presidenten uansett carte blanche.

Tryggleiksstaten

Ingen skilnad. Etter 11. september 2001 kom Patriot-lova som autoriserte ransaking, arrestasjonar og telefonavlytting utan førehandsløyve frå retten om saka gjaldt terrorisme. Det vart sett opp lister med tusenvis av potensielle «fiendar av staten», med vekt på folk med muslimsk bakgrunn. Dette førte til enorme hemmelege databaser, i namnet til rikets sikkerheit.

Under Obama har tryggleiksstaten ekspandert eksponensielt. Avgjerder og handlingar som kanskje ville verta fordømt under Bush, er no akseptert og omtalt som prov på ei sterk utøvande makt.

Obama har ikkje stengt Guantanamo. Det er framleis 169 som vert halde der, 49 av dei på ubestemt tid, utan å få prøvd saka i retten. Og ein kvar person som er mistenkt å vera medlem av ein terroristorganisasjon, eller knytt til ein, kan verta halde på ubestemt tid.

Presidenten har no makt til å gje ordre om å ta livet av einkvar – inkludert borgarar av USA – om han reknar dei for å vera terroristar eller knytt til terroristar. I september 2011 resulterte dette i at den amerikanske statsborgaren Anwar al Awlaki vart drepen. Denne likvidasjonen ved bruk av ein førarlaus drone skjedde utan ei rettssak og på framand jord i Jemen.

Jau, regjeringa vil tillata noko opposisjon – det er bra for det demokratisk imaget og let folk tenkja at det er meir fridom enn det faktisk er. Vi har dei ’gode demonstrantane’ dei som held seg innanfor grensene, gjer lobbyarbeid og startar opp fleire og fleire organisasjonar. Men i det ting går litt over streken, med store ustyrlege gatedemonstrasjonar, slår staten ned på det med ein kombinasjon av arrestasjonar, storjuryar og den stadig nærverande storkapitalstyrte mediemaskinen.

Om skattar

Ingen grunnleggjande skilnad. Obama snakkar godt for seg, men i røynda betaler dei rikaste mindre i skatt no enn nokon gong dei siste femti åra. Han seier at han vil gjera slutt på dei serskilte skattekutta for dei som tener meir enn 250 000 dollar. Sjølv om dette vart gjennomført, ville denne gruppa framleis betalt mindre skatt enn dei gjorde for ti år sidan. Romney kallar dette sosialisme, og seier han vil forlenga alle skattekutta.

Resten av oss betaler faktisk høgare skatt. Dette i form av høgare avgifter på alt frå å registrera bilen til transportkostnader til moms. Og vi får stadig mindre att for pengane etter kvart som offentlege tenester vert kutta, skulepengane aukar, og infrastrukturen fell frå kvarandre.

Innvandring

Det er framleis meir enn 11 millionar papirlause innvandrarar i dette landet. Utan di ville ikkje økonomien gå rundt.

Det har vore ei voksande rørsle av latinoar – både med og utan opphaldsløyve – for innvandringsreform. Latinokongressmedlemer, som Luis Gutierrez, har risikert Obamas sinne ved å kjempa konsistent på denne saka. Som eit svar på dette presset, og for å sikra seg røyster frå latinoar, avgjorde Obama i juni at unge, papirlause innvandrar ikkje lenger ville bli deporterte om dei kom hit før dei fylte atten år, hadde vore her i meir enn fem år, og er i arbeid eller på skule. Denne avgjerda vil påverka meir enn ein million latinoar. Samstundes støttar Obama ei militarisering av grensene i sør, og har gjennomført ein drakonisk utvisingspolitikk. Obamaadministrasjonen har deportert meir enn 400 000 menneske, 30 % meir enn under Bush.

Romney støttar ikkje Dream-lova, som ville skapa ein veg til statsborgarskap for papirlause unge. Han støttar lover for å gjera engelsk til einaste språk. Valkampanjen hans fokuserer på spørsmålet om sysselsetjing og jobbar for «legale» innvandrarar, og reknar dette som måten å løysa problemet på. Romney vil openbert ha problem med å skaffa røyster frå latinoar, den raskast voksande gruppa røystarar i USA.

Abort, homofilt ekteskap, kvinnehelse og helsetenester

Demokratane støtta høgsterettsavgjerda Roe mot Wade i 1973, som gjorde abort lovleg. Obama pressa gjennom Affordable Care-lova, som er hans versjon av helsetenestereform. Den tillet born å vera del av helseforsikringa til foreldra fram til dei er 26, forbyr bruken av eksisterande helseproblem som grunn til å nekta nokon forsikring (men den gjer ikkje noko med dei stigande ratane om ein har slike problem), og gjer at nokre fattige utan forsikring kan få lågare pris på forsikringa. Det er minst 30 millionar utan forsikring, mange av dei born, så lova vil minska dette talet.

Sjølv om den nye lova om helsetenester vil utvida dekkinga, så gjer den det på kostnaden av eit universelt helsetilbod. Demokratane gjekk i staden inn for ein plan som gjer at forsikringsselskapa held på makta si, selskap som tener store pengar på sjuke folk. Dei fleste, også dei med forsikring, betaler meir for færre tenester kvart år.

Helsedepartementet held fram med å betala for nokre kvinnehelseklinikkar, og Affordable Care-lova seier at kvinner i arbeid med helseforsikring skal få gratis tilgang til prevensjon gjennom forsikringa si. Lova seier også at forsikringsselskapa skal dekka helsesjekk for diabetes, HIV og rådgjeving om vald. Men, Obamaadministrasjonen har gjeve etter for republikansk press om kvinnehelse. Tidlegare i år laga helsedepartementet ein regel om at jenter under 16 må ha resept frå lækjar før dei kan få den såkalla «angrepilla». Tidlegare kunne ein kjøpa den over disk.

Demokratane støttar no homofilt ekteskap, og har gjort det til del av valplattformen for 2012.

Republikanarane er fullt ut motstandarar av homofilt ekteskap, og støttar Defense of Marriage-lova som definerer ekteskap som berre noko mellom ei kvinne og ein mann. Meiningsmålingar viser derimot at sjølv republikanarar endrar standpunkt. Interessant nok nemnte ikkje ein gong eit nyleg utsendt spørjeskjema frå plattformkomiteen til republikanarane spørsmålet.

Republikanarane er valdsame i kampen mot abort – paven er ingenting i samanlikning. Dei vil rulla tilbake Roe mot Wade, og la abortlovene vera opp til delstatane der republikanskkontrollerte lovgjevande forsamlingar prøver (og ofte lukkast med) å gjera abort ulovleg og kvinnehelse utilgjengeleg. Dette trass i at meiningsmålingar viser at dei fleste amerikanarar støttar tilgangen til abort, og overveldande støttar tilgangen til prevensjon. Men, hugs at Romney står til svar andsynes ein veldig aktiv kjerne i partiet av evangeliske kristne, eksemplifisert med Tea party-rørsla.

Republikanarane har malt eit bilete av Affordable Care-lova som eit skritt på vegen mot totalitær sosialisme. Slik er nivået på debatten i denne valkampen.

«Det er økonomien, dust!»

Denne kjente frasen frå Clinton-strategen James Carville i 1992-valkampen, som spådde ein Clinton-siger, dominerer framleis politisk tenking, og økonomien går ikkje bra. Siste nytt i juli viser at arbeidsløysa offisielt held seg på 8,2 prosent. Det tyder at arbeidsløysa er på minst 12 prosent, og i nokre sektorar (ungdom, farga) er så høg som 25 prosent.

For fyrste gong sidan depresjonen har reallønna til middelklassen gått ned det siste tiåret. 1/10 000-del av familiane (folk som tener meir enn 7 millionar dollar i året) kontrollerer no 5 prosent av økonomien, opp ein prosent på førti år.

Tradisjonelt har ein svak økonomi vore ei katastrofe for ein sitjande president. Om dette viser seg å halda stikk i år, er uklårt. Men, det er framleis for tidleg å seia noko sikkert.

Pengar pengar pengar

Eit forsiktig anslag seier at valkampen i 2012 vil kosta meir enn 12 milliardar dollar. Meir enn halvparten av dette vil gå med til presidentvalet, med mesteparten til negative reklamefilmar på TV og lysingar på internett. Til samanlikning brukte ein 5 milliardar i 2008 (over ein milliard i presidentvalet), og det er mykje meir enn Bush og Kerry brukte i 2004-valet.

Dette er ikkje noko nytt. Pengar har alltid styrt valet. USA liker å peika på korrupsjon i andre land, men det er like korrupt her som andre stader. Aldri har ein trengt meir pengar for å driva ein kampanje enn no.

For to år sidan avgjorde høgsteretten i USA i saka Citizens United v. the Federal Election Commission, «sameinte borgarar mot den føderale valkommisjonen». I denne avgjerda uttalte «ein bittert splitta rett» at selskap har dei same rettane som individ, og at dei ikkje skal verta hindra frå å gje pengestøtte i valkampar. To månader seinare avgjorde høgsteretten at PACar, politiske handlingskomitear, som ikkje bidreg til spesifikke kandidatar, parti eller kampanjar, kan motta uavgrensa tilskot frå enkeltpersonar, fagforeiningar eller selskap.

Desse avgjerdene leidde til det vi kjenner som Super PACar, og utløyste ein pengeflaum utan sidestykke. Berre i år har 26 milliardærar gjeve meir enn 61 millionar dollar til Super Pacar. I juli 2012 sa supermilliardæren Sheldon Adelson (som finansierte Newt Gingrichs feilslåtte valkampanje) at han var villig til å gje minst 100 millionar dollar for å slå Obama. Dei høgrevridde Koch-brørne (som alt ha gjeve millionar til kampen mot abort og homofilt ekteskap) har sagt at dei er villige til å bruka over 400 millionar dollar på valet i 2012.

Per 1. august hadde Super Pacane brukt 109 041 529 dollar.

Bernie Sanders, senator frå Vermont, sa det slik i kongressen i juli:

Det høgsteretten gjorde i Citizens United-saka, var å seia til desse milliardærane og selskapa dei kontrollerer: de eig og kontrollerer økonomien; de eig Wall Street; de eig oljeselskapa. No kan de, for ein liten prosent av rikdommen dykkar, få høve til å eiga regjeringa i USA.

Mange byar og delstatar har vedteke lover og fråsegner som fordømmer høgsterettsavgjerda, men i juni nekta høgsterett å høyra ein anke.

For å setja ting i perspektiv: I april kutta kongressen 38,5 milliardar dollar i midlar til såkalla program mot fattigdom; husbygging, helsetenester og slikt. Men det er ingen grenser på kva dei vil bruka på å verta attvalde. Halvparten av kongressmedlemene er millionærar, 42 % i Representanthuset og 67 % i Senatet. Den gjennomsnittlege fyrsteårskongressrepresentanten i 2010 hadde ein snittløn på 570 000 dollar. Snittløna i USA er 45 000 dollar.

Du kan ikkje stilla som presidentkandidat utan pengar. Og om du vert president, kan du tena endå meir. Obama er no vorte millionær. Romney er verdt over 200 millionar. Om han vert vald, vil han verta ein av dei rikaste presidentane nokonsinne – han er faktisk verdt meir enn dei åtte siste presidentane til saman!

Kven betaler kven?

I 2008 gjekk mesteparten av pengane frå Wall Street til Obama. Wall Street var misnøgde med Bush, og Obamas rival, John McCain, ville openbert tapa. No, fire år seinare, har Obama i grunn gjort alt dei kunne ynskja seg. Frå å tilsetja økonomirådgjevarane Lawrence Summers og Timothy Geitner til å redda storbankane. Men Romney er ein riking frå Wall Street sjølv, og går fullstendig inn for uhemma kapitalisme og den frie marknaden. Obama? Han vil ha ein «lett» skatt på pengebruken til selskapa, noko som i augo til Wall Street er for mykje. Det er ikkje sikkert kven som vil vinna. Donorane speler på båe hestane: Bank of America, ein av dei største støttespelarane til Romney, gjev 75 % av bidraga sine til Romney, og ein del til Obama.

Så langt ser pengeinnsamlinga slik ut: Ein majoritet av Wall Street og finanssektoren (utanom Goldman Sachs) støttar Romney. Olje- og energiselskapa støttar Romney. Landbruks – og helseforsikringsindustrien støttar Romney.

Obama får pengane frå teknologiindustrien og Silicon Valley, slik som Microsoft og Google, kvinnegrupper og noko media, Hollywood – mykje pengar, advokatar og lobbyistar, og dei store fagforbunda. Mykje pengar til Obama kjem frå homofile – på nitti minutt etter at Obama gjekk ut med støtte til homofilt ekteskap kom det inn ein million dollar.

Kven røysta? Kven røyster? Åtaka på røysteretten

Det er vanskeleg å finna ut nøyaktig kor mange av dei som har røysterett, faktisk brukte han i valet i 2008. Det rådande synet er at om lag 62 % røysta. Om dette talet held seg og veljarane er splitta på midten, vil det seia at presidenten vert valt av mindre enn ein tredel av veljarane.

I 2008 var meir enn ein firedel av veljarane farga. For fyrste gong var prosenttalet på afrikansk-amerikanarar (64,7 %) og kvite (66,1 %) som faktisk røysta nokså likt. Afrikansk-amerikanske kvinner hadde den høgaste valdeltakinga (68,8%).

Talet på afrikansk-amerikanarar som røysta i 2008, var 15 % høgare enn dei som røysta i 2004. Talet på latinoar var 28 % høgare.

Folketeljingsbyrået kom i 2012 med tal der det for fyrste gong gjekk fram at det var fleire fødsler blant «minoritetar» enn kvite eller «majoritetsfødslar». Det er kanskje på tide å endra ordbruken?

Tradisjonelt sett har afrikansk-amerikanarar, latinoar og kvinner røysta på demokratane. Dette var verkeleg sant i 2008. Unge røyster gjekk også til Obama. Faktisk er den einaste demografiske gruppa – som konsistent røystar på republikanarane – eldre, kvite menn. Med desse tala burde valsigeren til Obama vera sikra. Så, republikanskkontrollerte lovgjevande forsamlingar kom opp med ei løysing: restriksjonar på røysteretten.

Litt historie: Røysteretten er rekna som ein av dei grunnleggjande statsborgarrettane, og har vore ein hjørnestein i kampen for borgarrettar. Etter borgarkrigen vart røysteretten i grunnlova utvida til også å gjelda svarte menn. Tilbakeslaget vart valdsamt: Det vart tiår med vald og diskriminerande vallover som inkluderte triksing med valdistriktsgrenser, koppskatt, lesekunnestestar og diskvalifisering av fengsla personar. Alt for å hindra svarte og andre farga i å røysta. Kampen for å få røysta involverte hundretusenar av menneske, og kosta hundrevis livet. Det var ein hjørnestein i borgarrettsrørsla på femti- og sekstitalet. Kulminasjonen av denne innsatsen kom i 1965 med røysterettslova, som både garanterte retten til å røysta og sette fram ovprosedyrar for å sjå til røysterettslovene i delstatane.

Men, no er det mange forsøk på å gjera om på røysterettslova og hindra folk i å røysta.

Brennan Center on Justice sa i ein rapport frå i år at meir enn fem millionar røysteføre er påverka av nye restriksjonar på røysteretten. Dette er meir enn marginen for å vinna eller tapa eit val. Restriksjonane er spesielt sterke i vippestatane. I 5 av 12 av vippestatane er det alt no lover som set grenser på røysteretten. I av 19 statane som har slike lover, har 171 av dei 270 valmannsrøystene som trengst for å vinna eit presidentval.

Den verste restriksjonen er kanskje den som krev meir dokumentasjon på statsborgarskap og bustad. Det er ikkje så lett å skaffa seg det som ein kanskje skulle tru. Mange afrikansk-amerikanarar som vart fødde i raseskiljetida, hadde ikkje tilgang på sjukehus, og fekk aldri fødselsbevis. Det er ei byråkratisk mølle å skaffa seg nye papir, spesielt om ein er fattig. Og redsla for å verta etterforska ved å møta opp for å røysta har stor effekt på svarte og latinoar.

Legg til at å nekta røysteretten til einkvar som har blitt dømt for alvorlege lovbrot, vil påverka hundretusenar, spesielt svarte og latinoar som vert dømde meir enn andre. I nokre statar vil så mange som ein tredel av alle svarte menn verta nekta å røysta.

Interessant nok er desse statane dei som har hatt den største veksten av «minoritetar» den seinare tida.

Når folk ser på denne tidsperioden, minner den om tida til røvarbaronane som Carnegie og Rockefeller: tida frå seint 1800- tal til byrjinga av den fyrste verdskrigen. Høg arbeidsløyse, aukande fattigdom og kutt i offentlege tenester samstundes som rikdommen hos nokre få vert meir og meir utruleg. Kjærleiken til konsumpsjon og pengar vert fremja overalt. Men under overflaten brygga sosialismen. Vi har ikkje det no, og vi veit ikkje kva ein ny bylgje vil sjå ut som. Occupy-rørsla har gjeve oss håp om at ting rører på seg igjen. Den neste bylgja av kraftige masserørsler vil slå innover oss igjen – og då vil vala i USA sjå veldig annleis ut.

Samir Amin er fødd i Kairo i 1931, med fransk mor og egyptisk far. Han studerte statsvitskap, statistikk og økonomi i Paris. Han var ei stund medlem av det franske kommunistpartiet PCF, men tok seinare avstand frå sovjetsystemet. Han har jobba ei rekke stader rundt i verda, men sidan 1980 har han vore leiar for Third World Forum i Dakar i Senegal. Artikkelen her stod i septembernummeret av Monthly Review, omsett frå fransk. Amin er ein av hovudinnleiarane på Globaliseringskonferansen i Oslo 2.–4. november. Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Fleirtalet i Europa meiner Europa har alt som skal til for å bli ei økonomisk og politisk makt på linje med, og dermed uavhengig av, USA. Ei enkel summering av innbyggartall og BNP gjør det tilforlateleg. Men eg trur at Europa lir av tri store hemsko som utelukkar ei slik samanlikning.

Først av alt er den nordlege delen av Amerika (USA og det eg kallar den ytre delstaten Canada) utrusta med naturressursar som utan samanlikning langt overgår dei i den delen av Europa som ligg vest for Russland, slik ein kan sjå at Europa er avhengig av importert energi.

For det andre er Europa sett saman av mange historisk ulike nasjonar. Dei ulike politiske kulturane er tunge nok til at ein ikkje kan snakke om eit «europeisk» folk slik me kan om det «amerikanske» folket i USA, sjølv om desse europeiske skilnadene ikkje nødvendigvis har vore prega av nasjonal sjåvinisme. Me kjem attende seinare til dette viktige spørsmålet.

For det tredje (og hovudårsaka til at ei slik samanlikning er utelukka) har den kapitalistiske utviklinga i Europa vore – og er – ujamn. Kapitalismen i Amerika har utvikla seg på ein relativt einsarta måte i Nord- Amerika, iallfall etter borgarkrigen. Europa vest for det historiske Russland (medrekna Ukraina og Kviterussland) er sett saman av tri ulikt utvikla kapitalistiske samfunn.

Den historiske kapitalismen – det vil seie den kapitalistiske produksjonsmåten som er etablert på verdsbasis – tok form i starten av 1500-talet i trianglet London/ Amsterdam/Paris, og fekk si endelege form med den franske politiske revolusjonen og den engelske industrielle revolusjonen. Denne modellen som skulle bli rådande i dei dominerande kapitalistiske sentra opp til vår tid (liberal kapitalisme som Wallerstein har kalla det), ekspanderte raskt og kraftig i USA etter borgarkrigen, og gjorde slutt på makta til slaveøkonomien i den føderale regjeringa, og au slutt på Japan som sjølvstendig makt. I Europa vann den same modellen fram like raskt i Tyskland og Skandinavia. Kjernelanda i Europa (Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Nederland, Belgia, Sveits, Austerrike og dei skandinaviske landa) er no under herredømmet til sine eigne altomfattande (som eg kallar dei) monopol, som ut av tidlegare former av monopolkapitalisme nådde dette stadiet i perioden 1975–1990.

Likevel er ikkje altomfattande monopol (generalized monopolies) i denne europeiske regionen «europeiske»; dei er absolutt «nasjonale» (altså tyske, britiske, svenske osv), jamvel om dei driv forretningar transeuropeisk og transnasjonalt (på verdsbasis). Det same er tilfellet med dagens altomfattande monopol i USA og Japan. I kommentarane mine til dei store undersøkingane som er gjort på dette området, har eg lagt vekt på kor avgjørande viktig denne konklusjonen er.¹

Det andre sjiktet omfattar Italia, Spania og Portugal, der same dominerande modell – den altomfattande monopolkapitalismen – først tok form ganske nyleg, etter andre verdskrigen. På grunn av dette har desse samfunna framleis særdrag i økonomi og politisk styringsverk som hindrar dei i å komme opp på same nivå som dei andre.

Men det tredje sjiktet, sett saman av land i den tidlegare «sosialistiske (sovjettypen) verda» og Hellas, vart ikkje base for altomfattande og nasjonale monopol. (Greske skipsreiarar eit mauleg unntak, sjølv om deira «greske» status er svært diskutabel.) Fram til andre verdskrigen var alle desse landa langt unna utvikla kapitalistiske forhold som karakteriserte kjernelanda i Europa. Etterpå underkua sovjet-sosialismen kimen til eit nasjonalt borgarskap i alle landa med «den reelt eksisterande sosialismen». Eit innskrenka borgarleg styre vart erstatta med statleg kapitalisme med sosiale, om ikkje sosialistiske trekk. Med reintegrasjonen i den kapitalistiske verda gjennom medlemskap i EU og Nato stod desse landa frå då av i same situasjon som andre i den kapitalistiske periferien – ikkje styrte av sine eigne altomfattande monopol, men prisgitt dei i den europeiske kjerna.

Dette heterogene Europa utelukkar absolutt samanlikning med USA/Canada. Men kan ikkje desse skilnadene forsvinne gradvis – nettopp gjennom bygginga av Europa? Det er rådande oppfatning i Europa. Eg er usamd, og skal komme attende til spørsmålet.

Kan Europa samanliknast med det todelte amerikanske kontinentet?

Eg trur det er meir realistisk å samanlikne Europa med det todelte amerikanske kontinentet (USA/Canada på eine sida, Latin- Amerika og Karibia på andre), enn bare med Nord-Amerika aleine. Det delte kontinentet utgjør ein del innanfor verdskapitalismen kjenneteikna av kontrasten mellom det sentrale og dominerande Nord, og det perifere og underordna Sør. Denne dominansen vart proklamert som mål gjennom Monroe-doktrinen i 1823, og på 1800-tallet delte det oppstigande USA makta si med den britiske konkurrenten som då hadde hegemoni på verdsbasis. Slik makt blir i dag i hovudsak utøvd av Washington, med altomfattande monopol som har brei kontroll over det økonomiske og politiske livet sør for grensene, trass i kamplystne forsøk siste tida på å utfordre makta. Parallellen til Europa er openbar. Austlege Europa er i ein underordna perifer stilling slik Latin- Amerika er det til USA.

Alle samanlikningar har sine grenser, og om ein ser bort frå dei, ville det gi gale konklusjonar om maulege framtidsløp, og maulege og effektive strategiar for å opne det beste av desse løpa. På to område er det skilnader. Latin-Amerika er eit umåteleg stort kontinent utstyrt med fantastiske naturressursar – vatn, jord, mineralar, olje og naturgass. Aust-Europa kan ikkje på noko vis samanliknast her. Dessutan er Latin- Amerika også mindre heterogent enn Aust- Europa: Det har to nærskylde språk (jamvel om det er mange overlevande indianarspråk) og lite nasjonalsjåvinistisk fiendskap mellom naboar. Uansett skilnader skal ein ikkje dra forenkla samanlikningar for langt.

USAs dominans over sørlege Amerika blir i hovudsak utøvd med økonomiske middel, som den pan-amerikanske fellesmarknaden Washington vil ha (sjølv om det har blitt ein stopp i USAs arbeid for å få det til). Jamvel den delen av planen som er sett ut i livet, NAFTA, og som gjør Mexico til eit vedheng til den store nordamerikanske marknaden, utfordrar ikkje meksikansk suverenitet institusjonelt. Det er ikkje nokon naiv observasjon frå mi side. Eg er godt klar over at det ikkje er vasstette skott mellom økonomiske og politiske metodar. Latinamerikanske opposisjonelle har korrekt oppfatta Organisasjonen av amerikanske statar (OAS) som «USAs kolonikontor», og lista over USAs intervensjonar, militære (som i Karibia) eller som støtte til statskupp, er lang nok til å bevise det.

Dei institusjonelle tilhøva mellom landa i EU har eit breiare og meir komplekst grunnlag. Det finst ein slags vesteuropeisk «Monroe-doktrine». («Aust-Europa er eigedommen til Vest-Europa.») Men det er ikkje alt. Den europeiske unionen er ikkje lenger ein rein «fellesmarknad» slik det var i starten, avgrensa til seks land før det vart utvida til andre land i Vest-Europa. Etter Maastricht-traktaten er det blitt eit politisk prosjekt. Sjølvsagt som eit middel til å fremme det større prosjektet – at dei altomfattande monopola kan styre dei samfunna som unionen omfattar. Men det blei også ein arena for konfliktar og utfordringar for desse prosjekta og metodane for å gjennomføre dei. Dei europeiske institusjonane er meint å knytte saman folka i unionen, og har mange metodar for å nå det målet, som representasjon i Europaparlamentet i samsvar med folketal og ikkje BNP. Det er grunnen til at opinionen i Europa, medrekna dei fleste venstreorienterte kritikarane, framleis klyngar seg til håpet om at eit anna Europa er mauleg.

Før ein drøftar tesar og hypotesar om alternative framtidsløp for Europa, er det nødvendig på eine sida å diskutere atlantisme og imperialisme, og på andre sida europeisk identitet.

Europa eller atlantisk og imperialistisk Europa?

Storbritannia er meir atlantisk enn europeisk ut frå fortida si som hegemonisk imperialist, sjølv om den arven er redusert til ein privilegert status for City of London i det globale finanssystemet. Derfor set Storbritannia den særeigne medlemskapen sin i EU lågare enn opprettinga av ein euroatlantisk økonomisk og finansiell marknad. Det står over viljen til å delta aktivt i den politiske utforminga av Europa.

Men det er ikkje bare Storbritannia som er atlantisk. Dei kontinentale europeiske statane er det ikkje mindre, trass i tilsynelatande vilje til å skape eit politisk Europa. Beviset ligg i den sentrale posisjonen NATO har i det politiske byggverket. At ein militær allianse med medlemsland utanfor unionen de facto er integrert i den «europeiske konstitusjonen » er ein anomali utan sidestykke. For enkelte europeiske land (Polen, Ungarn og dei baltiske statane) er NATOs vern – det vil seie USAs – mot deira «russiske fiende» (!) viktigare enn tilknyttinga til EU.

Den standhaftige atlantismen, og NATOs utvida operasjonsområde verda over etter bortfallet av den antatte «sovjetiske trusselen», er resultatet av det eg ser som framveksten av den kollektive imperialismen til triaden (USA, Europa og Japan). Det vil seie dei dominerande sentra for altomfattande monopolkapitalisme aktar å dominere trass i at nye statar stig opp. Det er ei relativt ny endring i det imperialistiske systemet, som tidlegare og tradisjonelt var basert på konflikt mellom dei imperialistiske maktene. Den kollektive imperialismen voks fram på grunn av behovet for felles front mot folk og statar i periferien i Asia, Afrika og Latin- Amerika som er opptatte av å komme seg ut av den underordna rolla.

Det europeiske imperialistiske sjiktet her omfattar bare Vest-Europa, der alle statane alltid i moderne tid har vore imperialistiske, med eller utan koloniar, ettersom dei har og alltid har hatt ein del i den imperialistiske renta. Motsett har ikkje statane i Aust- Europa tilgang til det, ettersom dei ikkje har eigne nasjonale altomfattande monopol. Men dei har svelga illusjonen om at dei har rett til det bare fordi dei er «europeiske». Vil dei nokon gong kvitta seg med den illusjonen?

Imperialismen, som no er blitt kollektiv og vil vere det framover, har ein felles politikk mot Sør, triadens politikk: Permanent aggresjon mot folk og statar som vågar stille spørsmål ved deira globaliseringssystem. Og kollektiv imperialisme har ein militær leiar, om ikkje hegemonist: USA. Slik har det seg at verken EU eller nokon av statane der har nokon «utanrikspolitikk» lenger. Fakta viser at det bare er ein einaste realitet: støtte til kva som helst Washington (kanskje i samforstand med London) avgjør på eiga hand. Sett frå Sør er ikkje Europa noko anna enn ein vilkårslaus alliert av USA. Og sjølv om det kan vere somme illusjonar om dette i Latin-Amerika – utan tvil fordi hegemoniet på brutalt vis blir utøvd av USA aleine her og ikkje av underordna europeiske allierte – er det ikkje tilfellet i Asia og Afrika. Makthavarane i dei oppstigande landa veit det: Dei som styrer i dei andre landa på dei to kontinenta, godtar statusen som lydige kompradorar. For alle er det bare Washington som tel, Europa kunne like gjerne vore ikkje-eksisterande.

Finst det ein europeisk identitet?

Spørsmålet skal vurderast frå ein intern europisk synsvinkel. Frå eit eksternt synspunkt – frå heile Sør – er «Europa» avgjort ein realitet. For folka i Asia og Afrika med språk og religionar som er «ikkje-europeiske» sjølv etter at kristne misjonærar har omvendt folk, eller at folk har tatt til seg det offisielle språket til tidlegare kolonistar, er europearane «dei andre». Det er sjølvsagt annleis i Latin-Amerika som på same vis som Nord- Amerika er resultatet av bygginga av «det andre Europa» – «den nye verda», kopla til danninga av den historiske kapitalismen.

Spørsmålet om europeisk identitet kan bare drøftast ved å sjå på Europa innanfrå. Men teoriane som stadfestar eller fornektar ein slik identitet, støytar saman i polemikk der begge sider overdriv for å vinne. Slik viser somme til kristendommen, sjølv om ein reint logisk må vise til katolske, protestantiske og ortodokse kristne – og ikkje oversjå det langt frå ubetydelege tallet på folk utan religiøs praksis eller tru i det heile tatt.

Andre vil peike på at ein spanjol lettare vil komme overeins med ein argentinar enn ein litauar, at ei fransk kvinne vil forstå ein algeriar betre enn ein bulgarar, og at engelskmennene rører seg friare i dei delane av verda der folk delar språket deira enn i Europa. Den gamle greskromerske sivilisasjonen, som han var eller som rekonstruksjonen, burde gjøre latin og gresk, og ikkje engelsk til dei offisielle europeiske språka (slik dei var i middelalderen). Opplysingstida på 1700-tallet omfatta snautt meir enn trianglet London/ Amsterdam/Paris, sjølv om ideane vart eksportert så langt som Prøyssen og Russland. Representative demokratiske val er framleis ikkje ein fast norm og for nytt til at ein kan seie opphavet til dei går attende til danninga av dei klart tydeleg ulike politiske kulturane i Europa.

Det er ikkje vanskeleg å vise makta nasjonale identitetar framleis har i Europa. Frankrike, Tyskland, Spania og Storbritannia blei alle skapt gjennom hundreår med bitter krig. Sjølv om den lite viktige statsministeren i Luxembourg kan seie at fedrelandet hans (eller til banken hans?) «er Europa», så ville ikkje ein fransk president, tysk kanslar eller britisk statsminister våge å seie noko så dumt. Men må det verkeleg vere ein felles identitet for å lage eit legitimt prosjekt for regional politisk integrasjon? Eg meiner det ikkje på noko vis må vere slik. Ikkje så lenge dei ulike identitetane (kall dei «nasjonale ») blir akseptert, og dei saklege årsakene bak den felles viljen til politisk samling blir presist formulert. Dette prinsippet gjeld ikkje bare i Europa. Det er slik for folk i Karibia, i det iberiske Amerika, i den arabiske verda og i Afrika. Ein treng ikkje tru på «arabisme» eller «négritude»² for å godta eit arabisk eller afrikansk prosjekt som legitimt. Uheldigvis oppfører ikkje «europistane» seg så intelligent. Det store fleirtalet av dei trur det er nok å kalle seg «overnasjonale» eller «anti-sjølvstyre», det er i beste fall meiningslaust, og kan jamvel kollidere med den verkelege verda. Derfor vil eg ikkje drøfte om eit europeisk politisk prosjekt er levedyktig på grunnlag av flyktige vurderingar av «identitet», men på grunnlag av innsatsen, og dei institusjonelle formene for å styre denne innsatsen.

Er den europeiske unionen levedyktig?

Spørsmålet er ikkje om «eit» europeisk prosjekt (kva for prosjekt? for kva?) vil vere mauleg. Svaret er openbart ja. Spørsmålet er om det noverande prosjektet er levedyktig, eller kan omgjørast til å bli det. Eg ser bort frå dei høgreorienterte «europistane», altså dei som underkastar seg krava til den altomfattande monopolkapitalismen og aksepterer EU slik han er, og bare bryr seg om å finne løysningar på noverande «konjunkturmessige » (som eg hevdar ikkje er det i det heile tatt) vanskar. Eg ser bare på argumenta til dei som hevdar at «eit anna Europa er mauleg», medrekna forkjemparane for ein reformert kapitalisme med eit menneskeleg ansikt, og dei som har ei sosialistisk omdanning av Europa og verda som perspektiv.

Sentralt i debatten står kva slags krise som rår i Europa og verda. Når det gjeld Europa, heng den opne krisa i eurosona og krisa på bakrommet i EU uløyseleg saman.

I det minste sidan Maastricht-traktaten, og etter mi meining mykje lenger, har danninga av EU og eurosona blitt tenkt og forma som komponentar av ei såkalla liberal globalisering. Det er opprettinga av eit system som skal sikre eksklusiv dominans for altomfattande monopolkapitalisme. Eit nødvendig startpunkt blir derfor å analysere dei motsetningane som etter mi meining gjør dette prosjektet (og dermed det europeiske inkludert i det) ugjennomførbart.

Les Samir Amin om dristighet i Rødt 2-2012

Men i vilkårslaust forsvar for «eit» europeisk prosjekt (prosjektet som har fordelen av å eksistere, av alt å vere på plass) vil ein seie: Det kan forandrast. Det kan det heilt sikkert – abstrakt teoretisk. Men kva for vilkår må til? Eg trur det vil krevje eit dobbelt mirakel, og eg trur ikkje på mirakel:

1) at det felles europeiske byggverket aksepterer nasjonal sjølvråderett, mangfaldet av interesser som er i spel, og organiserer institusjonar på det grunnlaget; og 2) at kapitalismen – så lenge han er det generelle rammeverket for å styre økonomi og samfunn – blir tvinga til å fungere på ein annan måte enn det den indre logikken i han dikterer. Ein logikk som no har gitt herredømmet til altomfattande monopol. Eg ser ingen teikn til at fleirtalet av europistane vil ta omsyn til slike føresetnader. Heller ikkje ser eg at den venstreorienterte minoriteten blant dei som tar omsyn til slike krav, er i stand til å mobilisere politiske og sosiale krefter som kan makte å snu konservatismen til dei etablerte europistane. Det er grunnen til at eg konkluderer med at EU ikkje kan bli noko anna enn det han er, og slik sett ikkje er levedyktig. Krisa i eurosona viser at det er umogleg.

Det «europeiske» prosjektet slik Maastricht-traktaten definerer det, og eurosoneprosjektet, vart selt til opinionen i ein propagandakampanje som ein bare kan kalle tåpeleg og uærleg. Somme – dei (relativt) privilegerte folka i velståande Vest- Europa – vart fortalt at bortfallet av nasjonal suverenitet ville gjøre slutt på hatfylte og blodige krigar på kontinentet (og suksessen for slikt tullprat er lett å forstå). Det vart servert med ein saus: vennskapen til det store amerikanske demokratiet, den felles kampen for demokrati i det tilbakeståande Sør – ein ny måte å få aksept for gamle imperialistiske haldningar – og så vidare. Dei andre, dei fattige jævlane i aust, vart lova velstand ved å «ta igjen» vestleg levestandard.

Fleirtalet i begge delar av Europa, vest og aust, svelga tullpratet. I aust ser det ut til at dei trudde at tilslutning til EU ville sikre den velkjente «opphentinga», verkeleg ein god handel. Men prisen dei betalte – kanskje som straff for å ha godtatt regime som praktiserte sovjet-typen sosialisme kalla kommunisme – var ei smertefull strukturtilpassing gjennom mange år. Tilpassing – «innstramming» (for arbeidarane, ikkje milliardærane) – vart sett i verk. Men resultatet vart sosial katastrofe. Og Aust-Europa vart periferien til Vest-Europa. Ei undersøking nyleg fortel oss at 80 prosent av rumenarane meiner at «ting var betre i Ceausescu-tida»!³ Kan ein finne betre teikn på at det påståtte demokratiet i EU ikkje har legitimitet? Vil folka som er med, lære seg leksa? Vil dei forstå at kapitalismens logikk ikkje er opphenting, men det motsette, djupare ulikskap? Kven veit!

At Hellas i dag står i sentrum for konflikten, er både fordi Hellas er med i eurosona, og fordi folket her håpte å sleppe unna skjebnen til dei andre (eks- «sosialistiske») landa på Balkan. Generelt trudde (eller håpte?) det greske folket at fordi dei unngjekk vanskjebnen ved å vere styrt av «kommunistar» (mektige under heroiske andre verdskrig) – og takk vere oberststyret! – ikkje måtte betale prisen dei andre på Balkan måtte. Europa og euroen ville fungere annleis for dei. Europeisk solidaritet, særleg i eurosona, same kor svak han måtte vere andre stader (der brotsverket «kommunisme» skulle straffast), ville vere til deira fordel.

Grekarane må leve med resultatet av sine naive illusjonar. Dei bør vite no at systemet vil senke dei ned på nivå med sine naboar, Bulgaria og Albania. Logikken i eurosona er ikkje annleis enn i EU. Tvert om, han forsterkar dei valdelege sidene. Generelt forsterkar kapitalistisk akkumulasjon ulikskap mellom nasjonar (det er kjelda til kontrasten mellom sentrum og periferi), og akkumulasjon dominert av altomfattande monopol forsterkar dei innebygde tendensane i systemet. Mot dette vil det bli hevda at EU-institusjonane har verktøy til å rette opp ulike tilhøve internt i EU, gjennom passande finansiell støtte til etternølarane innanfor unionen. Generelt trur opinionen på dette. I røynda er denne støtta utilstrekkeleg for å få til opphenting (bortsett frå landbruket, eit spørsmål som ikkje blir drøfta her). Meir alvorleg er at støtta legg til rette for at dei altomfattande monopola kan sleppe til, og dermed styrkar tendensen til ulik utvikling ved å gjøre dei involverte økonomiane endå opnare. Og denne støtta har som mål å styrke visse regionar i landa (til dømes Bøhmen, Lombardia og Katalonia), og dermed svekke nasjonalstatens evne til å stå mot diktat frå monopola.

Eurosona vart utforma for å forsterke ei slik utvikling. Den grunnleggande naturen til sona er definert av statuttane til Den europeiske sentralbanken (ECB). ECB har forbod mot å låne til nasjonale regjeringar (og jamvel til ein overnasjonal europeisk stat om han eksisterte, noko han ikkje gjør). ECB må låne eksklusivt til bankar til latterleg låg rente, desse får i sin tur rente-inntekter frå statsobligasjonar, det har forsterka dominansen til dei altomfattande monopola. Det som blir kalla finansialisering er innebygd i strategien til desse monopola. Frå første stund har analysen min vore at dette systemet ikkje er levedyktig, bestemt til å kollapse så fort kapitalismen blir ramma av ei alvorleg krise. Det skjer framfor auga våre no. Eg heldt fast ved at det einaste alternativet som kunne bidra til ei utvikling mot eit solid europeisk byggverk, krev nasjonale valutaer knytt saman med definerte bytteverdiar bygd på seriøse forhandlingar om vekslingskurs og industripolitikk. Og det skulle gjelde fram til, endeleg og mykje seinare, dei politiske kulturane hadde modna og gitt grunnlag for opprettinga av eit føderalt Europa overordna – men utan å fjerne – dei ulike nasjonalstatane.

Og no har eurosona gått inn i ei venta krise som truar eksistensen av sona, noko som til og med blir vedgått i Brussel. Det er ingen teikn til at EU er i stand til radikal sjølvkritikk som kunne føre til eit anna system for valutaregulering, og skrinlegging av liberalismen som er innebygd i avtalane som framleis gjeld.

Dei ansvarlege for bankerotten til det europeiske prosjektet er ikkje ofra, dei sårbare landa i utkanten av Europa. Det er tvert om dei europeiske kjernelanda (det vil seie dei herskande klassane i desse landa), først av dei Tyskland som har hatt fordel av systemet. Det gjør fornærmingane mot det greske folket endå meir fråstøytande. Late menneske? Skattesnyteri? Madame Lagarde gløymer at skattesnytarane her er skipsreiarane som er beskytta av (den IMF-støtta) globaliseringsfridommen.

Resonnementet mitt er ikkje basert på at ein må godta konfliktar nasjonar mellom, sjølv om slikt går føre seg. Det er bygd på å erkjenne konflikten mellom altomfattande monopol (som sjølv bare finst i dei europeiske kjernelanda) og arbeidarane i sentrum og periferi – sjølv om innstrammingane dei er utsette for har markant større øydeleggande effekt i periferien enn i kjernelanda. Den «tyske modellen», som er lovprist av heile den politiske høgresida i Europa og store delar av venstresida, har vore suksess i Tyskland takk vere at relativt føyelege arbeidarar har godtatt lønningar tretti prosent under dei franske. Dei føyelege er hovudårsaka til den tyske eksportsuksessen, og den kraftige veksten i avkastinga som dei tyske altomfattande monopola profitterer på. Alle må forstå at denne modellen begeistrar dei som forsvarer kapitalismen utan vilkår!

Det verste står likevel igjen: På ein eller annan måte, brått eller gradvis, vil det europeiske prosjektet bli slitt i stykker, med start i eurosona. Då er det tilbake til start – 1930-tallet. Me får eit mark-område avgrensa til Tyskland og landa dei dominerer aust og sør for grensene sine; Nederland og Skandinavia sjølvstendige, men villige til å tilpasse seg; eit Storbritannia endå meir atlantisk og dermed distansert frå omskiftande politikk på kontinentet; eit isolert Frankrike (som under de Gaulle? eller Vichy?); og eit Spania og Italia som er usikre og ustabile. Me får det verste frå begge: nasjonale europeiske samfunn underordna diktata frå altomfattande monopol og tilhøyrande globalisert «liberalisme» på den eine sida, og på andre sida vil dei herskande kreftene her, fordi dei er makteslause, vere endå meir avhengige av «nasjonalistisk» demagogi. Eit slikt styre vil mangedoble handlingsrommet til ekstremhøgre. Me får (har me alt?) Pilsudskiar, Horthyar, baltiske baronar, folk som vil vekke Mussolini og Franco til live, og maurassianarar⁴. Det «nasjonalistiske» snakket til ekstremhøgre er løgnaktig, fordi desse politiske kreftene (eller leiarane i det minste) allment sett godtar kapitalismen og den einaste forma han kan ta, altomfattande monopolkapitalisme. Ekte «nasjonalisme» i dag kan bare vere populistisk i ordets rette forstand: for å tene og ikkje bedra folket. I dag må ordet «nasjonalisme» brukast forsiktig, og kanskje heller bli erstatta med «internasjonalisme mellom folk og arbeidarar». Motsett reduserer retorikken til desse høgrefolka nasjonalismen sin til valdelege og sjåvinistiske overgrep mot immigrantar og sigøynarar, som får skulda som kjelde til ulykkene. Desse høgreorienterte unnlèt ikkje å ta med seg dei «fattige» i hatsnakket sitt, som ansvarlege for deira fattigdom og misbruk av «velferdsgoder».

Det er resultatet når ein gjenstridig forsvarer det europeiske prosjektet jamvel midt i stormen: det blir øydelagt.

Finst det eit mindre smerteleg alternativ? Går me mot ei ny bølgje progressive samfunnsendringar?

Sjølvsagt eksisterer det alternativet framleis, i prinsippet. Men vilkåra for eit eller anna av dei maulege alternativa skal bli ein realitet, må forklarast grundig. Det er umauleg å gå tilbake til eit tidlegare stadium av kapitalismen, til ein periode før sentraliseringa av kapitalistisk kontroll. Me kan bare gå framover, det betyr å starte frå det faktiske stadiet av kapitalistisk kontroll, og forstå at tida har komme for å «ekspropriere ekspropriatørane ». Ikkje noko anna er mauleg. Når det er sagt, utelukkar ikkje standpunktet at ein kan føre kampar som steg for steg går den vegen. Tvert om, det krev at ein har klare strategiske mål for kvart steg, og bruk av effektive taktikkar. Å handle utan gjennomtenkt strategi og taktikk tilpassa det stadiet ein er på, er å dømme seg sjølv til bare å ta opp att lettvinte og impotente slagord som «Ned med kapitalismen!». Ut frå eit slikt synspunkt ville eit første effektivt steg i Europa – som kanskje alt blir tatt – vere å utfordre innstrammingspolitikken. Denne politikken er fast knytte til, og krev autoritære og antidemokratiske tiltak. Målet om å få starta den økonomiske veksten igjen, trass i at det er eit tvitydig omgrep (omstart med kva for aktivitetar? og med kva for midlar?), er ganske naturleg knytt til eit slikt første steg.

Men ein må forstå at dette første steget vil kollidere med det etablerte ECB-systemet for å styre valutaen. Derfor meiner eg ein ikkje kan unngå å «forlate euroen» for å gå tilbake til nasjonale valutaer i dei europeiske statane. Då og bare då kan ein skaffe seg handlingsrom, bygd på forhandlingar mellom dei europeiske partnarane, og gjennom det revisjon av lovverket som regulerer dei europeiske institusjonane. Då og bare då kan ein gjennomføre tiltak som peikar mot sosialisering av monopola. Eg ser for eksempel for meg å skille ut bankfunksjonane, og til slutt nasjonalisering av dei bankane som har vanskar. Vidare: lette nakketaket monopola har på små og mellomstore bedrifter og på bøndene; innføring av sterkt progressive skattesystem; ekspropriere anlegga til bedrifter som har flytta utanlands til fordel for arbeidarane og lokale styresmakter; utvide tallet på handels-, industri- og finanspartnarar gjennom forhandlingar spesielt med nye land i Sør; og så vidare. Alle desse tiltaka krev nasjonale suverene økonomiar og dermed brot med dei europeiske reglane som forbyr dei. For det er klart for meg at det politiske grunnlaget for slike tiltak aldri vil vere til stades samtidig over heile EU. Slike mirakel skjer ikkje. Så me må godta å starte der me kan, i eit eller fleire land. Eg er overtydd om at når først prosessen har starta, vil den fort rulle vidare.

Mot desse framlegga (som iallfall delvis er formulert av president François Hollande) kjem dei politiske kreftene som tjener dei altomfattande monopola med motframlegg som vil fjerne alt innhald i dei: «starte ny vekst ved å gjøre alle meir konkurransedyktige, respektere opne og transparente marknader ». Det er linja ikkje bare til Merkel, det er også linja til hennar sosialdemokratiske motstandarar og ECB-president Draghi. Men ein må forstå – og seie – at «opne og transparente marknader» ikkje eksisterer. Marknadene, som er ugjennomsiktige av natur, er domenet til kommersielt konkurrerande monopol. Me har å gjøre med ein falsk retorikk som må bli kalla for det. Å prøve å styre marknadene etter å ha akseptert dei på prinsipielt grunnlag, ved å foreslå reglar for å «regulere» dei, fører ikkje til noko. Det er å be dei altomfattande monopola, dei som har fordel av systemet dei kontrollerer, om å handle mot sine eigne interesser. Dei veit korleis dei skal oppheve reguleringar som kan bli lagt på dei.

Nittenhundretallet var ikkje bare prega av valdelege krigar utan sidestykke, for ein stor del på grunn av konflikt mellom imperialistar (som det var mange av). Det var au prega av revolusjonære rørsler blant nasjonar og folk som var perifere for den tidas kapitalisme. Desse revolusjonane omforma Russland, Asia, Afrika og Latin-Amerika i stort tempo, og blei den dynamiske faktoren som endra verda. Men i sentrum av det imperialistiske systemet fekk dei på sitt beste bare matt gjenklang. Dei proimperialistiske og reaksjonære kreftene blei sittande med den politiske kontrollen over samfunna i det som hadde blitt til triaden i vår tids kollektive imperialisme. Dermed kunne dei halde fram med «oppdemmings»politikken, og så «reversere» seirane frå den første bølgja for å frigjøre fleirtalet av menneska. Det er den manglande internasjonalismen mellom arbeidarar og folkeslag som er kjelda til det doble dramaet i det tjuande hundreåret: Framgangen byrja først å bleikne i periferien (dei første sosialistiske eksperimenta, overgangen frå antiimperialistisk frigjøring til sosial frigjøring) på den eine sida, og på den andre sida dei sosialistiske rørslene i Europa som gjekk over til kapitalismen og imperialismen då sosialdemokratiet dreiv over i sosialliberalisme.

Men kapitalismens triumf, som altomfattande monopol, vil vise seg kortliva (1980–2008?). Demokratiske og sosiale kampar som skjer verda over, og somme politiske tiltak mellom oppstigande land, stiller spørsmål ved dominansen til dei altomfattande monopola, og varslar ei ny bølgje endringar i verda. Desse kampane og konfliktane engasjerer alle samfunn på jordkloden, i Nord så vel som i Sør.

For å halde på makta si er vår tids kapitalisme tvinga til samtidige åtak på statar, nasjonar og arbeidarar i Sør (for å skaffe seg superprofitt av arbeidskrafta og plyndre naturressursane) og Nord, der dei er tvinga til å konkurrere med dei i Sør. Så dei objektive vilkåra for global samansmelting av kampar eksisterer. Men frå eksistensen av objektive vilkår, til at dei blir aktivert av subjektive sosiale aktørar som vil ha forandring, er det framleis eit stykke veg å gå. Me har ikkje tenkt å løyse dette spørsmålet med nokre få store, lettvinne og tomme frasar. Grundige studiar av konfliktane mellom dei nye statane og den imperialistiske triaden, og slik dei kjem til uttrykk i dei demokratiske og sosiale krava til arbeidarane i involverte land. Grundige studiar av dei pågåande revolusjonane i landa i Sør, av avgrensingane dei har og ulike utviklingsvegar for dei. Grundige studiar av kampane folka i Europa og Amerika fører. Slike studiar utgjør grunnlaget for å gjennomføre fruktbare diskusjonar om maulege alternative framtidsløp.

Det er framleis ikkje teikn i horisonten til ei rørsle som vil attreise internasjonalismen. Vil den andre bølgja for å forandre verda då bare bli ei «ny» utgave av den første? Med omsyn til Europa, som er temaet vårt her, så er den antiimperialistiske dimensjonen fråverande i medvitet både til dei som deltar i kampen, og i strategiane deira. Om dei i det heile har strategiar. Eg insisterer på å konkludere refleksjonane mine om «Europa sett frå utsida» med den avgjørande observasjonen.

Notar

1. «Transnational Capitalism or Collective Imperialism?», Pambazuka News, 23. mars 2011. http://www.pamazuka. org
2. Negritude: Litterær og ideologisk rørsle blant svarte intellektuelle og politikarar i Frankrike på 1930-talet. Dei var antikolonialistiske, og ville erstatte den kvite manns forakt med å oppvurdere svart kultur. (Wikipedia, bm.)
3. Sitatet er basert på ein muntleg rapport frå ein rumensk deltakar på Balkan Social Forum i Zagreb i mai 2012.
4. Maurrassianar: Etter Charles Maurrass, leiar i sjåvinistiske og anti-semittiske Action Française rundt 1900-tallet. (Wikipedia, eng.)

I band har gutter mange muligheter, sier Marie, – både til å bruke stemmen og de andre instrumentene, pluss teknikk for lyd, lys og effekter, mens jentenes instrument oftest bare er stemmen. Så hva kan musikkskolene gjøre for å oppmuntre jenter til å spille all slags instrumenter? Jenter skal også få sjansen til å spille i band, stå på en scene, i lyset og få applaus. Og så må vi avmystifisere: Det er faktisk ikke så vanskelig å spille bassgitar …

Det finnes mye kunnskap om ubalansen mellom kvinner og menn i musikklivet. For eksempel i boka «Musikk og kjønn i utakt?» som er gitt ut av Norsk kulturråd. Der skriver Anne Lorentzen og Astrid Kvalbein i forordet: «Vi konstaterte at musikklivet er verre stilt enn kultur og arbeidsliv elles, med ei gjennomgåande 20/80- fordeling, ofte 10/90-fordeling i kvinners disfavør på enkelte område. Det ser mange. Kva vi skal eller bør gjere for å endre situasjonen, er meiningane delte om».

Ja, kva må gjøres? Kom og hør et viktig innspill i debatten fra Marie Sneve Martinussen: Hvorfor er det bare pissoarer bak scenen?

10. november i Oslo, teatersalen til BUL, Rosenkrantzgt 8.

Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt og masterstudent i samfunnsøkonomi. Hun spiller bass, og noen ganger trompet, i bandet Making Marks (tidligere kjent som My Little Pony). Bandet består av to kvinner og to menn. De har gitt ut to album og turnert i Europa og USA.

Hele programmet til Kvinnekonferansen 2012 og omtale av innlederne finner du her.

Arne Byrkjeflot er første vara til landsstyret i Nei til EU, leder av LO i Trondheim og bystyrerepresentant for Rødt i Trondheim.

Problemet er at vi ikke har hatt en levende debatt om dette viktigste strategiske spørsmålet for Nei til EU siden folkeavstemninga. Jeg tror at dersom ikke Nei til EU nå markerer klart at et slankere EØS ikke er veien å gå for EØS-motstandere, så er det kravet om et slankere EØS som vil vinne fram, spesielt i fagbevegelsen. Et tegn i tida er at dette ble vedtatt i landssstyret i El og It i juni. Sterke krefter jobber nå for at en EØS-avtale som verner faglige rettigheter, spesielt tariffavtaler og arbeidsmiljølov skal være EØS-motstandernes linje på LO-kongressen. Skal motstanden mot EØS-avtalen få ei kraft, er vi helt avhengig av at det er Nei Til EUs linje.

LO-ledelsen ønsker nok ikke et vedtak om en avtale som verner faglige rettigheter, de ville helst hatt full støtte til EØS-avtalen. Men de kan fint leve med det. De kan sende et brev til regjeringen og be om at de prøver å forhandle fram en avtale som verner faglige rettigheter.

En slik EØS-avtale måtte vært uten minst to av de fire frihetene, vært uten fritt arbeidsmarked og uten fritt tjenestemarked. Siden EØS-avtalens kjerne er full deltagelse i EUs indre marked, så har vi da ingen EØS-avtale lenger. Det er fullstendig urealistisk å tro at regjeringen vil stille et slikt krav, og enda mer urealistisk at EU vil gi seg inn på en slik forhandling.

Alternativutredningen er klar på at en slankere EØS-avtale bare er mulig dersom EØS-motstanden er stor:

Så lenge man holder fast på at det ikke er noe alternativ for Norge å si opp EØS-avtalen, har man ingen forhandlingsposisjon overfor EU. Skal man oppnå forhandlinger med EU om å begrense EØS-avtalen, må man først gjøre det troverdig at utmelding av EØS kunne være et reelt alternativ for Norge.

Det argumenteres for at et slankere EØS er et nødvendig skritt på veien mot en Nei til EØS-kampanje. Etter min mening vil denne strategien svekke EØS-motstanden. Istedenfor å si at EØS-avtalen truer faglige rettigheter, skaper vi en illusjon om at faglige rettigheter kan vernes innenfor EØS-avtalen.

Vi burde ha lært av det fagbevegelsen og partier til venstre har gjort i EU de siste åra. De har stilt kravet om en sosial protokoll som verner arbeiderrettigheter i ny traktat. Greit nok så lenge den nye Lisboatraktaten faktisk skulle vedtas. Etter at denne er vedtatt, er det en avsporing. Først må en vinne Kommisjonen for å endre traktaten. Deretter må dette vedtas i samtlige EU-land. En sosial protokoll er først mulig når risikoen for utmeldelse av EU og/eller EURO er reell. Nå lammer kravet motstanden mot EU og EURO.

Etter min mening er det EØS-motstanden som nå kan berge medlemstallet i Nei Til EU. Min erfaring fra festivaler i sommer er at først når en snakker om EØS, vekkes interessen.

Først når motstanden mot EØS blir stor nok, blir alternativene interessante. Først når EØS-tilhengerne tvinges til å fremme alternativ som å utnytte handlingsrommet eller en slankere EØS-avtale, er slike kompromiss reelle. Da kan det komme slike krav også fra ei regjering som vil hindre krav om utmelding. På samme vis som Skottland får økt sjølstyre når kravet om full uavhengighet øker i styrke.

EØS-motstanden har en historisk sjanse. Faren for medlemskap er borte de nærmeste åra. EØS-debatten er der for første gang etter 1992. Stemninga i fagbevegelsen er helt endret etter kampen om vikarbyrådirektivet. EU gir seg ikke, de krever at Norge skal mildne kravene i offentlige kontrakter, og de vil eksplisitt underordne streikeretten den frie konkurransen.

Tida er overmoden for å starte Nei til EØS-kampanjen.

 

Leder side 3

Plukk side 4

Arne Byrkjeflot: Ut av EØS eller en slankere EØS-avtale? side 6

Samir Amin: Samanbrotet i det europeiske systemet side 8

Brage Aronsen: Intervju med Maria Rosvoll om Europas mest utstøtte minoritet side 20

Hisham Bustani: Dei arabiske opprøra – vil venstresida ta utfordringa? side 26

Hisham Bustani: Inkje opprør i Jordan side 34

Judith Mirkinson: Så er det val igjen. Vi skal velja president! side 38

Walt Bell: Slaveriet sitter i fengselsveggene side 48

Per Velde: 1972: Arbeiderpartiet og EEC side 54

Ronny Kjelsberg: Teknologisk revolusjon side 60

Michael Roberts: Profittrata er nøkkelen side 68

Debatt

Petter Vellesen: Kvar skal vi bu? I eit luftslott, må tru? side 72

Bokomtaler

Regi Theodor Enerstvedt: Massemorderen som kom inn fra ingenting side 75

På vitenskapens blindveier side 77

David Harvey: Rebel Cities side 79

Boktips av Jon Børge Hansen side 82

I lekebutikken er budskapet: Rosa pynt og babyleker for jenter, lekekomfyrer og kluter. Svart og blått og bygging og skyting for gutter.

Pornofilmer rett inn i klasserommet via nye mobiltelefoner med store skjermer, skreddersydd for formålet. Porno – stedet hvor barn og ungdom lærer at vold mot kvinner + sex er bestevenner.

Hvorfor får mannsdominert idrett mer penger og omtale enn kvinnedominert idrett?

Likestilling: Like store sko i hver skål. Frihet?

Kvinner lever farlig! Visste du at mer enn hver fjerde kvinne som har levd eller lever i parforhold, er blitt utsatt for vold?

Hvordan kan Sabia bli integrert i det norske samfunnet, organisere seg, ta på alvor den fine stemmeretten som skal feires i 2013, – hvis hun ikke får jobb fordi hun heter – Sabia? 

Hvordan er det mulig at tusenvis kvinner (ikke menn!), bare blir tilbudt små brøker av stillinger? Med stat og kommune som største arbeidsgiver?

Hvordan er det mulig, at tusener av kvinner med full jobb tjener for lite til å forsørge seg sjøl og eventuelle barn?

Diskrimineringa av kvinner, forskjellsbehandlinga, kvinneundertrykkinga, er vevd inn i samfunnets porer. Alle steder finner du den. Fordi vi lever i et klassesamfunn der mannsmakta rår.

Det er ingen enkel vei ut. Veien betyr kamp og konflikt. Organisering. Solidaritet. Kampen handler om lengselen etter frigjøring. Frihet til å klare seg og bestemme over sitt eget liv.

Eller kvinnekampen? Tyrkiske kvinner for sjølbestemt abort. Makt!

Den offisielle likestillingspolitikken handler om noe annet. Den kan framstilles med et bilde av ei skålvekt. Ikke noe klasseperspektiv, ingen analyse av makt. Legg like mye i de to skålene, og du får likevekt. Likestilling. Likhet for loven. Et pent bilde. Men hvordan er det virkelige kvinnelivet? Hvis DU ser dette kvinnelivet, hvis du erfarer det og eller lurer på hva det handler om, – kom påKvinnekonferansen 2012!

Kom og hør et svært aktuelt innspill fra Jorun Gulbrandsen: Likestilling og/eller frigjøring?  10. november i Oslo, BUL-salen, Rosenkrantzgt 8.

Jorun Gulbrandsen er lærer og forfatter. Har i mange år deltatt i den kvinnepolitiske debatten. Leder av AKP fra 1997 til 2006. Har blant annet skrevet boka, Er skolen for Kari eller Ronny? Se Wikipedia.

For påmelding og mer informasjon om kvinnekonferansen 2012 les her.