Kvar skal vi bu? I eit luftslott, må tru? (debatt)

Av Petter Vellesen

Nr 4 2012

 

Petter Vellesen er leder av Oslo Bygningsarbeiderforening.

 

Reguleringene lar seg ikke gjeninnføre om man vil eller ei, tannkremen kan ikke presses inn i tuba igjen. Svaret på markedsliberaliseringa blir da ofte at det offentliges oppgave må være å stimulere tilbuds- eller etterspørselssida slik at markedet kommer i balanse. I boligpolitikken betyr det: Bygg flere boliger (se f. eks. Fellesforbundets boligpolitiske uttalelse). Dette er for så vidt vel og bra, men det er nok naivt å tro at det er tilstrekkelig. Det som trengs er et reelt alternativ til eiermarkedet. Dette «hullet» i markedet må skapes ved å holde mange nok boliger unna.

Roar Eilertsen er inne på dette i artikkelen En tredje boligsektor (Rødt! nr 3 2012). Her lanserer han tanken om en slags subsidiert eiersektor unndratt fra det normale markedet. Jeg tror dette er unødvendig. Ordningen virker på meg som en slags gjeninnføring av den reindyrka borettslagsordninga – i en lightvariant. Norske velgere sa et bastant nei til denne ordninga på 80-tallet. Dessverre, vil nok mange med meg si, men også Eilertsen mener at «få ser ut til å ønske seg tilbake til et regulert marked av den typen vi hadde før dereguleringene på 1980-tallet.» Jeg klarer ikke å se at ikke tilsvarende svartebørs- og pengaunder- bordet-handel som vi hadde den gang, ikke vil kunne infisere også «den tredje sektor». Ordningen virker også i overkant byråkratisk og tungorganisert. Uansett tror jeg ikke folk vil ha den.

For meg ser det ut som om Eilertsen leter etter en måte å kunne subsidiere boligmarkedet på uten at subsidiene misbrukes. Når man gir støtte i et fullstendig frisluppet marked, ender det enten med at boligprisene stiger tilsvarende støttebeløpet eller at man tar subsidiene «med seg». Vi trenger ikke en tredje sektor for å unngå dette.

Det sies at det norske boligmarkedet er Europas mest markedstilpassa. I så fall vil det være nyttig å se hva de gjør i nær sagt hvilket som helst annet land. Jeg har ikke hørt om noen land som har en «Boligsektor III». Derimot har veldig mange andre land to boligsektorer. Norge har halvannen.

Den «andre» boligsektoren er selvsagt leiesektoren. Den er ikke spesielt liten i Norge, men den er nesten fullstendig blottet for profesjonelle aktører og fungerer kun som en slags mellomstasjon man må ty til når nøden tvinger en. Dette markedet domineres av hybler, sokkelleiligheter, nedslitte villaer og spekulanter i forskjellig størrelsesorden. Det er nesten bare Studentsamskipnaden og kommunen selv som agerer noenlunde seriøst i dette markedet – og sistnevnte kan attpåtil trygt sies å opptre som boligspekulant i stor stil. Dermed har vi fått en situasjon hvor Oslos leiemarked har «rykte som et uregulert Texas, der korttidskontrakter, kummerlighet og grådige utleiere rår og flår», (A-magasinet 18. mai 2012), der leieboerskap er blitt en fattigdomsfelle, og hvor leieboere blir grovt diskriminert. Rydd opp i dette, og vi har fått en Boligsektor II som en motvekt mot selveiermarkedet.

I Danmark, Sverige og Tyskland er leiesektoren regulert, den drives seriøst, og det å være leieboer brennemerker deg ikke. Tvert i mot: Det er sosialt og økonomisk akseptabelt. Du kan være leieboer hele livet uten å havne i økonomisk ruin eller at du blir sett på som en sosialklient. I Norge er det ingen som velger en «boligkarriere» som leieboer. Man blir tvunget inn i en slik tilværelse fordi man ikke klarer å skaffe seg den nødvendige egenkapital for egen bolig, eller ikke får lån. En slik situasjon kan man havne i dersom man ikke har vært heldig med «valg av foreldre». Også mange arbeidsinnvandrere er i denne posisjonen fordi det er umulig å spare opp en slik kapital i hjemlandet, og arv heller ikke er tilstrekkelig. Når man i tillegg ikke får fast jobb, men må sørge for livets opphold som løsarbeider i et bemanningsfirma, får man heller ikke lån. Da sier det seg selv at det er umulig å skaffe seg en selveid bolig. Dette er altså et klassespørsmål.

Eierlinja står så fjellstøtt i norsk boligpolitikk at det gis sterke incitamenter til de som er huseiere, eller vil bli det. Det gis fradrag på gjeldsrenter, skattefritak på inntekter ved salg av egen bolig, og leieinntekter og beskatningen av fordelen ved å bo i egen bolig er svært lav. Alt i alt gis det store tilskudd til huseierne, mens leieboerne ikke får noen ting. Denne skjevheten må rettes opp.

Vi trenger altså en stor, seriøs og ikkekommersiell leiesektor i Norge. I en slik sektor kan det gis subsidier – både til personen og til bygningen – uten at det misbrukes. Tvert i mot kan slik støtte være svært målretta og treffsikker, både som boligpolitisk og sosialpolitisk virkemiddel. Med ikkekommersiell mener jeg ikke at man ikke skal tjene penger på virksomheten. Det må være nok fortjeneste i dette til at det både blir interessant å drive med det og til å kunne holde det nødvendige vedlikehold, men det som er viktig er at det ikke drives som spekulasjonsobjekt. Bolighaiveldet må avskaffes. Som aktuelle aktører kan jeg tenke meg boligbyggelag, stiftelser, menigheter, organisasjoner, fagforeninger for den saks skyld.

Boligpolitikk kommer til å bli en stor sak i valgkampen 2013. Da gjelder det å ha konkrete, gjennomførbare og troverdige krav. I stedet for å bygge opp tankespinn rundt ugjennomførbare luftslott, bør man konsentrere seg om å reformere leiesektoren. Det vil lage et alternativ til det åpne boligmarkedet samtidig som det er tvingende nødvendig. En slik politikk vil også i høyeste grad utfordre makta om det er det man er ute etter. Her skal programkomiteen i Rødt få noe å tygge på av meg:

Hvor mange boliger trengs? Fellesforbundet mener 5000. Noen høyere? Hvordan skal vi oppnå det? Gi økte bevilgninger til bygging av slike boliger. Gi kommunene pålegg om å prioritere slik bygging. Etablere ordninger gjennom Husbanken. Skattepolitikken: Momsfritak? Skattefradrag for husleie? Er det nødvendig å gi fradrag for gjeldsrenter ved anskaffelse av nr 2-bolig? Boligskatt? Husleiereguleringer må gjeninnføres. Tilsyn med dette. Regler og kontroll med boligenes beboelighet både når det gjelder helse- og brannfare og trangboddhet. Regler som hindrer arbeidsgiver å utnytte ansatte ved bolig som er knytta opp mot arbeidsplassen.