Ukategorisert

Kinas grenser og Kinas identitet

Av

Arne Overrein

Med de riktige moralske grunnholdningene vil, ifølge kineserne, konflikter på det globale plan la seg løse på fredelig måte. At denne fredelige måte å løse konflikter på skal foregå på Kinas premisser og på basis av økt kinesisk makt, synes her å være en stilltiende forutsetning, skriver forfatteren, og prøver å forstå Kina i et historisk perspektiv.

Arne Overrein er førstelektor i filosofi ved Universitetet i Tromsø, og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger. Har blant annet skrevet Kampen om folkeretten. Krig, makt og rett i verdenssamfunnet. Abstrakt forlag, annet opplag 2007.

I

Sammenhengen mellom et lands grenser og et lands identitet – herunder de mulige problematiske sidene ved en slik sammenheng – er for Kinas vedkommende kanskje mer åpenbar enn for de fleste andre land. Dagens Kina har en lang fastlandsgrense mot hele 14 ulike stater. I tillegg kommer de reelle og effektive grensene mot Hong Kong og Macau, som begge har status som SAR (Special Administrative Region) med egne pass- og visumbestemmelser. Ingen land i verden har fellesgrense med flere land enn Kina. (Russland har fellesgrense med like mange.) I tillegg kommer sjøterritoriale grenser, blant annet mellom Kina og Japan. Mange av disse grensene har vært omstridt og noen er det fortsatt. En rekke asiatiske land gjør krav på ulike øygrupper i Øst- og Sør-Kinahavet, og konfliktene omkring disse kommer med jevne mellomrom opp i verdensnyhetene. Man regner at det har vært 23 grensetvister mellom Kina og andre stater siden folkerepublikkens fødsel i 1949.1 Til og med er det en uløst men lite omtalt konflikt med Nord-Korea, en av Kinas venner. Verken Nord- eller Sør-Korea anerkjenner at et område inne på kinesisk territorium med en koreansk befolkning på rundt 2 millioner som siden 1700-tallet har vært kinesisk, faktisk er kinesisk. Kinas suverenitet ble bekreftet i en kinesisk-japansk avtale av 1909. Men i dag argumenteres det fra nasjonalistisk hold i Sør-Korea med at avtaler som berører Korea inngått mens Korea var under den japanske imperialismens herredømme (1905–1945) folkerettslig sett er ugyldige.2

I mange av grensekonfliktene har Kina vist fleksibilitet og ettergivenhet, men i et mindretall av dem har landet vært uforsonlig. Visse grenseavsnitt på land er aldri blitt nøyaktig oppgått og er alt av denne grunn uklare og omstridt. Det gjelder blant annet grensa mellom India og Kina. Både grensene som sådan kan være omstridt, men også hele områder og provinser som befinner seg innenfor grensa. Kinas to største og vestligste provinser, Xinjiang og Tibet (begge autonome regioner), befinner seg i denne kategorien, og med jevne mellom meldes det om sammenstøt i slike områder. Insistering på grensers ukrenkelighet hører den moderne epoken og den moderne staten til. Ikke minst det moderne Kina har vektlagt dette i sin politiske og militærstrategiske tenkning.

Hanfolket

Kina er ingen nasjonalstat. Vi må heller snakke om en sivilisasjon bestående av mange folk. Har det i det hele tatt en mening å snakke om en kinesisk identitet – i særdeleshet en identitet som skal ha eksistert i to og et halvt tusen år, langt lenger enn andre tilsvarende vedvarende «identiteter »? Et vanlig svar er å kople Kinas identitet til hanfolket og dets dominans som Kinas største folkegruppe. Kinas identitet i dag er i den grad knytta til hanfolket at uttrykkene han og kinesisk brukes om hverandre.3 Opprinnelig var hanfolket lokalisert rundt Guleelva i Nord-Kina og det var i dette området de første kinesiske keiserdynastiene oppsto. Hanfolket kalte seg også «Han-dynastiets folk» etter dynastiet Han fra 206 fKr til 221 eKr. Men alle som lot seg assimilere i Hankulturen, gjennom språk, ekteskap, livsførsel osv ble del av Hanfolket og en del av Kina slik det utviklet seg under de seinere dynastiene. Kjernepunktet her var at alle som godtok keiserens absolutte myndighet, ble innlemmet i det kinesiske folket. Skriftspråket ble et viktig kjennetegn for hankulturen og dens grenser, slik det er det den dag i dag. Skriftspråket er et tegn-språk (såkalt logografisk) og ikke en skrift bygd på bokstaver, hvor hver bokstav har en fonetisk identitet (fonografisk skrift); hver bokstav representerer en lyd. Skriftspråket var for kineserne felles og hadde en sammenbindende kraft, sjøl om kineserne snakker en rekke ulike språk. En kineser som snakker kantonesisk og en som snakker mandarin, forstår ikke hverandre, men de har altså felles skrifttegn.4

Han eller kineserne kaller seg også «det indre folket» (nei ren) til forskjell fra «barbarene», de ytre folkene (wai ren). Opprinnelig ble alle som ikke anerkjente den kinesiske sentralmakta kalt barbarer. Kineserne gjorde et skille mellom to ulike barbarfolk: «råe barbarer» var de folkeslag som sto helt utafor og i det hele ikke lot seg påvirke av Kinas kultur. «Kokte barbarer » var de folkeslag som Kinas kultur utstrålte sin innflytelse over og som valgte å underordne seg ved at de betalte tributt eller skatt til den kinesiske keiser, men uten at de dermed språklig og kulturelt ble en del av Kina. Disse distinksjonene bygde ikke på noen form for rasisme, men de var en form for kina-sentristisk kulturalisme, der det å tilhøre kinesisk kultur ble oppfattet som den høyeste form for siviliserthet. Den opprinnelige kinesiske statsdannelsen hadde, uansett hvilken himmelretning man snudde seg mot, ingen andre siviliserte samfunn å sammenligne seg med. Omkring Kina befant seg en rekke svakt organiserte folkeslag. Den sterke kinesiske selvfølelsen uttrykkes av filosofen Mencius(372–289 fKr) med følgende ord:

Jeg har hørt at man har lært barbarene kinesisk kultur. Men jeg har aldri hørt at man har lært kultur av barbarene.

Situasjonen var på dette punktet annerledes enn i området rundt Middelhavet der en lang rekke relativt høyt siviliserte samfunnsformer så dagens lys og påvirket hverandre: babylonere, assyrere, persere, egyptere, grekere og romere. Kineserne oppfattet seg sjøl som den eneste sivilisasjon, som Midtens rike. Midtens rike er det samme som Kina (Zhongguo) – verdens sentrum. Ideelt sett kunne det bare være en hersker i verden og keiseren var utstyrt med det himmelske mandat til å herske. Riket kunne heller ikke ha likeverdige diplomatiske relasjoner med andre stater, slik det utviklet seg i det europeiske statssystemet etter renessansen, der en rekke noenlunde jevnsterke stater balanserte hverandre. Når keiseren var utstyrt med det himmelske mandat til å herske over verden, kunne de andre statene kun enten være onde fiender eller tributtpliktige vasallstater.5

Assimilering

Den ideelle måten å utvide riket på var ved assimilering. En vellykket assimilasjon skjedde sørover, dvs. områdene sør for Yangtse-elva som den gang var befolket av ulike folkegrupper som sto utafor kinesisk kultur. Disse folkene var tross alt fastboende slik som i Nord-Kina, og de drev jordbruk. De ernærte seg av ris som ikke så lett kunne dyrkes i det mer vannfattige Nord- Kina. Ris ble etter hvert en hovednæring for store deler av Kina, takket være kunstige vanningssystemer. I deler av landet ble det mulig med tre innhøstninger for året, noe som la grunnlaget for en høy befolkningstetthet. Områdene mellom Guleelva og Yangtse-elva har i de siste to tusen år vært blant de tettest befolkede i verden – i dette demografiske forhold lå grunnlaget for den kinesiske sivilisasjonens kontinuitet. Riket kunne som en sivilisasjon vanskelig ødelegges, sjøl om keisere ble drept og dynastier skiftet. Ingen annen sivilisasjon absorberte sine inntrengere mer effektivt – hva enten det var snakk om en militær eller en mer kulturell (buddhismen) inntrengning. Til sammenligning var Romerrikets nedgang preget av en demografisk katastrofe som kjennetegnet Europas «mørke tidsalder ». Europas folketall gikk kontinuerlig ned mellom år 200 og år 700. Byen Roma ble redusert fra en by på kanskje 1,5 millioner rundt år 200 til 30–40000 i høymiddelalderen. Under slike forhold var det umulig å opprettholde antikkens sivilisasjoner.

Nord for Kina var situasjonen en helt annen enn i det sørlige Kina. I nord var det tørt steppeland og ørken. Hele det indre Asia er et karrig område på veldige høysletter. Folk levde spredt. Det var ikke grunnlag for tett befolkning eller intensivt jordbruk. Fram for alt var folket her primært nomader og ikke fastboende, og de var følgelig ikke organisert i større og stabile bysamfunn. Men nomadene krevde stor plass for sin buskap som fulgte dem. Etter hvert oppsto konflikter med de fastboende (som det også gjorde mellom nomadene og det gamle persiske rike), og herav oppsto langvarige kriger og tilsvarende nedsettende holdninger på begge sider.

Rytterfolkene

Den Kinesiske mur Foto: Flickr/Nagyman

Kina har alltid opplevd seg i konflikt med rytterfolkene som kom nordfra og som tidvis erobret store deler av landet. Ja, to ganger erobret folkeslag nordfra som ikke var sinifisert, hele Kina og etablerte nye dynastier. I 1279 grunnla mongolene Yuandynastiet, og i 1644 grunnla manchuene fra det nordøstlige Mandsjuria Qing-dynastiet. Dette siste dynastiet ble avsluttet med den kinesiske revolusjonen i 1911. Den berømte kinesiske mur, som egentlig er en rekke ulike murer bygd på ulike tidspunkter, var ment å forsvare riket mot inntrengere fra nord.

En karakteristisk skildring av konflikten mellom kinesere og nomadiske folkegrupper stammer fra statsmannen Ch’ao Ts’o i det 2. århundre f.Kr.:

The northern barbarians eat meat, drink milk, and wear animal furs and skins. They have no fields, houses or cities. Like birds and beasts, they move from place to place and stop only when thei find water and good grass. When water or grass is exhausted, they move again until they find the same in some other place. There is no way of telling from where they have come or to which place they will go; nor do we know when they will come or go. This constant migration is the way they make their livelihood, to the same extent as we derive our livelihood from tilling the fields.6

II

Dagens Asia, særlig det indre Asia, er preget av historiske føringer som det er lett å overse. I det 20. århundret forsøkte både den russiske og den kinesiske revolusjon å alliere seg med de ulike halvnomadiske folkeslagene i det sentrale Asia, uten at vi kan si at dette var vellykket. Før dette lå det keiserlige Kina, det tsaristiske Russland og det britiske imperium i konkurranse om å legge under seg disse områdene. Men vi må gå enda lengre tilbake for å få tak på de utviklinger som enda i dag preger det sentrale Asia, og som derfor også preger Kinas problemer i forhold til ikke-kinesiske folkeslag.

De store historiske linjene viser ikke bare en langvarig konkurranse mellom kinesere og russere om innflytelse på det asiatiske kontinent. I realiteten har kampen om hegemoniet i det indre Asia foregått mellom tre store sivilisasjoner: den kinesiske, den europeiske (representert ved Russland, men også i nyere tid av Storbritannia og til slutt USA) og den islamske. Islams veldige ekspansjon på slutten av 600-tallet og i flere århundrer framover førte med seg at de nomadiske folkeslagene i sentral-Asia gradvis ble islamisert (de antok en mindre rigid form for islam, iblandet shamanistiske elementer). Dette er bakgrunnen for at dagens sentral-Asiatiske stater er islamske stater og at uigurene og andre kinesiske minoriteter er muslimer.

Mens Russland og Kina møtte hverandre i Asia på 1500-tallet, er møtet mellom kinesisk og muslimsk kultur langt eldre. Så tidlig som i 751 ble en kinesisk hær definitivt slått av en arabisk-muslimsk hær ved Talas i dagens Kasakhstan. (For øvrig var det tilfangetatte kinesere som etter dette slaget lærte araberne å produsere papir, en kunnskap som etter hvert ble videreført til Europa.) Kina trakk seg deretter ut av det indre Asia, inklusive dagens største kinesiske provins, Xinjiang. Det indre Asia ble dominert av nomadiske rytterhærer (Djengis Khan), av mongolske, tyrkiske og dels persiske folkeslag og av ulike varianter av den islamske religion. Som nevnt var det en slik rytterhær, ledet av en av Djengis Khans etterkommere, som i 1279 erobret hele Kina og grunnla et mongolsk dynasti som varte i nesten hundre år. Når det gjelder religion må også et sterkt buddhistisk element i Tibet og i Mongolia nevnes. Skriftkultur og språk var også – og er den dag i dag – helt forskjellig fra Kinas.

Tida for de muslimske imperiene og deres erobringstog både mot Europa, Kina og India er forbi – bruken av artilleri både av kinesere og russere stoppet deres ekspansjon i løpet av 1500-tallet. Moskva ble for siste gang erobret og plyndret av tatarene (som de muslimske erobrerne ble kalt) i 1571.7 Deretter var det den russiske stat som ekspanderte østover.

Først tusen år etter nederlaget i 751 ekspanderte Kina på nytt vestover i Asia. Kinas aller største utstrekning noensinne var midt på 1700-tallet. Da kontrollerte landet deler av det som i dag er Kasakhstan og Kirgisistan, blant annet den fruktbare og strategiske Ili-dalen.8 Men Kina kom på defensiven i det 19. århundre og måtte gi avkall på store områder til Russland, både i Sentralasia og i Det fjerne østen.

Sentral-Asia

Både det keiserlige Kina og det tsaristiske Russland førte gjennom lange perioder en politikk med overflytting av henholdsvis han-kinesere og russere til sine erobrede områder. Russere (i de tidligere sovjetrepublikkene Kasakhstan, Tadjikistan og Kirgisistan som alle grenser mot Kina) og han-kinesere (i Xinjiang, Tibet etc.) danner i dag et betydelig innslag i det indre Asias folkegrupper. Under og rett etter den 2. verdenskrig støttet Sovjetunionen det som da ble kalt Den Øst-Turkestanske Republikken, ledet av en muslimsk krigsherre. Denne republikken dekket deler av nåværende Xinjiang og her levde over 100 000 sovjetborgere. Russisk språk var mer utbredt enn mandarin. Russerne assisterte imidlertid KKP i å overta suvereniteten over Xinjiang i 1949.9

Mange russere som bodde i Sentral-Asia, har etter Sovjetunionens sammenbrudd emigrert tilbake til Russland, mens Kinas voldsomme økonomiske ekspansjon fører til økt utflytting av han-kinesere til minoritetsområdene og dermed til nye konflikter. Kontingenter av kinesiske arbeidere er også i økende grad satt inn på prosjekter i Russland og i de sentralasiatiske land. Uigurene (som er muslimer og snakker det samme språk som usbekerne) er i dag i mindretall i sin egen provins, Xinjiang. Til og med i den meget folkefattige russiske Fjerne Østen-regionen finnes det på russisk side en anti-kinesisk (og overdreven) bekymring for at mengder av kinesiske handelsfolk og fremmedarbeidere skal invadere området.

Russland og Kina har i de siste tiåra opplevd revitaliseringa av islam som en potensiell fare. Muslimske hellige kriger er ikke noe som kun hører våre dager til, sjøl om 11. september 2001 er et vannkille i de vestlige lands forhold til muslimsk ekstremisme. Oppløsninga av Sovjetunionen betydde både for Moskva og Beijing en ytterligere frisetting av islamske fare-elementer. I 2002 erklærte USA at organisasjonen East Turkestan Islamic Movement (ETIM) var å betrakte som en terroristorganisasjon sjøl om det ikke var godtgjort at det var denne organisasjonen som sto bak de terroranslag som Kina rapporterte om i Xinjiangprovinsen.10 Dette ga Kina økt legitimitet i kampen mot de separatistiske tendensene som hadde vært til stede helt siden 1949. Logikken i denne utviklinga var at hvert land fikk friere hender til å bekjempe antatte terroristgrupper innafor sine grenser. For Kina og Russland, som begge legger avgjørende vekt på territorial integritet og ikke-innblanding, var dette viktig.

Av og til luftes tanken om å opprette en ny islamsk stat, Turkestan, som både skal omfatte de sentralasiatiske statene som tidligere lå i Sovjetunionen og Xinjiangprovinsen i Kina. Men det er få muslimske ekstremister som er villig til å slåss for en slik stat. Alt på 1800-tallet forekom samarbeid mellom Russland og Kina om å undertrykke muslimske opprør og for å hindre oppkomsten av muslimske stater. Dagens samarbeid har en lignende komponent. Shanghai Cooperation Organization (SCO) har som et av sine sentrale mål å bekjempe «de tre ondene»: terrorisme, separatisme og ekstremisme og å stabilisere stater og grenseforhold i det indre Asia. Dette betyr ikke at muslimsk inspirert terror har vært et større problem i det indre Asia enn ellers. Men fordi det er forholdsvis store muslimske minoriteter både i Kina og Russland (sjøl etter Sovjetunionens oppløsning er 20 % av Russlands befolkning ikke-russere og de fleste av disse muslimer) og stemningen mellom disse og flertallet av han-kinesere og russere i de to land er anspent, vil myndighetene ha et vaktsomt øye mot alle tilløp til ekstremisme blant minoritetene. I Kina gjelder det samme for tibetanerne og deres variant av buddhismen. Dessuten er Afghanistan et uavklart problem. Verken Kina eller Russland ønsker et ustabilt og fundamentalistisk Afghanistan.

III

At kineserne ikke glemte at Kina på 1700-tallet var større i utstrekning enn i dag, framgår klart av uttalelser av KKPs sentrale lederskikkelse Mao Tsetung. I 1936 bemerket han følgende i samtale med Edgar Snow: It is the immediate task of China to regain all our lost territories … We do not, however, include Korea, formerly a Chinese colony, but when we have re-established the independence of the lost territories of China, … we will extend them (koreanerne) our enthusiastic help in their struggle for independence. The same thing applies to Formosa … The Outer Mongolian republic will automatically become part of the Chinese federation, at their own will. The Mohammedan and Tibetan peoples, likewise, will form autonomous republics attached to the Chinese federation.11

På den ene eller andre måten ble det også slik Mao her skisserte det opp. Og det til tross for at den røde arme under den lange marsjen, kun et år før denne samtalen, hadde opplevd seg som fremmede og i fiendeland, da de passerte gjennom tibetansk-bebodde områder.12

På den republikanske sida i den daværende borgerkrigen i Kina hevdet Chang Kai-shek omtrent samme syn. Mao kom også med uttalelser seinere om at de avtalene som i det 19.århundre var inngått mellom Kina og Russland og som førte til at Kina mistet land til Russland, var å betrakte som urettmessige. Dette var den historiske bakgrunnen for de langvarige grensestridighetene mellom Sovjetunionen og Kina på 1960-tallet og som først ble løst da forholdet mellom Russland og Kina ble vennskapelig på begynnelsen av 2000-tallet.

Etter at kommunistpartiet i 1949 hadde overtatt makta i Kina ble det gjennomført en kartlegging av Kinas mange folkeslag. Vitenskapsfolk ble sendt ut og beskrev – gjennom en slags «deltakende observasjon » – minoritetenes livsforhold. Resultatet ble at 55 minoritetsfolk ble anerkjent som folkeslag med visse rettigheter og en beskyttelse av deres kultur. Sammen med hanfolket er det altså 56 folkeslag i dagens Kina. Et flertall av minoritetsfolket lever i de fem autonome provinsene. Xinjiang og Tibet er de to største. Hanfolket (som forenes av et felles skriftspråk) utgjør 91 % av den totale befolkninga, alle de andre utgjør kun 9 %. Men 9 % av 1,3 milliarder er 117 millioner, altså ingen ubetydelighet. Det største minoritetsfolket er Zhuangfolket i Sør-Kina med 16 millioner. Det muslimske Hui-folket lever i store deler av Kina og utgjør 10 millioner, uigurene som også er muslimer utgjør 8,5 millioner, tibetanerne som er spredd utover flere provinser utgjør 5,4 millioner. Det som skaper spenning, er hankinesernes noe nedlatende og paternalistiske holdning til alle andre og de sosiale og politiske mekanismene som bidrar til at minoritetene opplever seg som annenrangs borgere. De har problemer med å tilpasse seg den økonomiske moderniseringa. Og noen av minoritetene har ikke kinesisk som morsmål, og lider av det.

I tillegg kommer en viktig geopolitisk realitet som de kinesiske lederne alltid var oppmerksom på. Mao Tsetung sa det slik i en tale fra 1956:

Befolkninga i de nasjonale minoritetene i vårt land er liten, men arealet som de befolker er stort … Viss de (hanfolket) praktiserer han-sjåvinisme og diskriminerer minoritetsfolkene, vil det være en dårlig ting. Og hvem har mest land? Minoritetene, som besitter 50 til 60 % av territoriet.13

De autonome regionene hvor minoritetene i hovedsak bor, utgjør ifølge en beregning hele 64 % av Kinas totale flate. Xinjiang er Kinas største provins med 1 646 millioner kvm2, men med en befolkning på kun 19 millioner, hvorav under halvparten er uigurer. Tibet er Kinas nest største provins med 1 222 millioner kvm2, med kun 2,8 millioner innbyggere. De områder i Kina som er bebodd av minoritetene, ligger nærmest som en ring rundt kjernen av Kina hvor den kinesiske sivilisasjonen oppsto. Denne er tett befolket av hankinesere. 19 000 km av Kinas fastlandsgrense, som er verdens lengste på 22000 km, løper gjennom områder preget av minoriteter og til dels opp mot land som Kina har uløste grenseproblemer med. Dette er en meget viktig grunn til at forsvaret av Kinas territoriale integritet i så høy grad henger sammen med Kinas politikk overfor minoritetene. Enhver opposisjonsvirksomhet fra minoritetene i disse områdene – og særlig i Xinjiang og Tibet – reiser umiddelbart mange ømtålige spørsmål. De tibetanske og uigurske eksilmiljøene har visst å utnytte dette forholdet. Eksempelvis arrangerte tibetanerne store protester i forbindelse med Kinas arrangement av OL i 2008.

Han-patriotismen

Foto: Flickr/schmeeve

Det nåværende kommuniststyret bruker sjølsagt ikke uttrykk som barbarer om fremmed folkeslag. Den nomadiske produksjonsformen er nesten forsvunnet. Men folkene eksisterer med sine tradisjoner og sine språk som klart adskiller dem fra hankineserne. Kommunistpartiets styre har i høy grad bevart den tradisjonelle visjonen om Kinas storhet, en visjon som i våre dager får næring gjennom Kinas spektakulære økonomiske utvikling. Patriotismen og stoltheten over å være kinesisk dyrkes bevisst av myndighetene og er kanskje det viktigste politiske integrasjonsmiddel i en situasjon med økende ulikheter og økt sosial uro i Kina. I dagens Kina tillater myndighetene gjerne emosjonelle demonstrasjoner mot Japan i striden omkring en liten øygruppe i Øst-Kina-havet, men de tillater ikke åpne protester mot utbyttinga av arbeiderklassen som den kinesiske kapitalismen skaper.

Kinesisk patriotisme er reelt sett en han-patriotisme, mens de ikke-kinesiske folkeslagene som i dag er en del av Folkerepublikken, befinner seg mer på sidelinja. Under hele Folkerepublikkens historie har de etniske konfliktene vært der, både som en direkte konflikt mellom myndigheter og minoriteter og som konflikter mellom ulike folkegrupper. Mest kjent er konfliktene mellom hankinesere og uigurer og mellom han-kinesere og tibetanere. Mindre kjent er de sterke konfliktene mellom uigurer som er muslimer og tibetanere som er buddhister. Gjennom den økonomiske moderniseringa har den kinesiske staten bevisst fremmet immigrasjon av han-kinesere til Tibet, Xinjiang og andre områder hvor det opprinnelig ikke har bodd hankinesere. Også i denne forstand fortsetter kommunistpartiet tradisjonen fra det keiserlige Kina, som særlig utplasserte militærgarnisoner av han-kinesere i de fjerne vestlige grenseområdene i det sentrale Asia.

Forholdet mellom Kina og Russland er radikalt bedret i de siste 20 årene, noe som er viktig i forhold til Kinas problemer med minoritetene i vestprovinsene. På 60-tallet forekom det at store minoritetsgrupper flyktet med sin buskap over til Sovjetunionen som følge av «det store spranget» og kulturrevolusjonens eksesser.14 Slike ting forekommer ikke i dag.

Kina og Russland er – etter år med forhandlinger som førte til en avtale i 2004 – enige om grenselinja mellom de to statene. Denne avtalen bestemmer at alle militære styrker med offensiv kapasitet skal være trukket tilbake fra grensa i en avstand av 10 mil på begge sider. Lignende avtaler finnes mellom Kina og de nye republikkene i Sentral-Asia som grenser til Kina, sjøl om det her ennå er et uløst grenseproblem mellom Kina og Tadsjikistan. Denne siste avtalen ble inngått i april 1996 i Shanghai mellom Kina, Russland, Kasakhstan, Tadsjikistan og Kirgisistan. De tre siste landene har alle grense til Kina. Dette var begynnelsen på det som i 2001 formelt ble Shanghai Cooperation Organization (SCO).

Samarbeidet mellom Kina og Russland har hatt en åpenbar sikkerhetspolitisk gevinst. Den 25-årige «nesten krig»-tilstanden som hersket i perioden 1960 til ca 1985 er nå historie. Det gir landet trygghet i nord og vest, mens Kina konsentrerer seg om hovedproblemene mot havet og de øvrige asiatiske land. Samarbeidet med Russland er i tillegg nyttig av andre grunner. Det hindrer at separatister og terrorister kan operere utafor Kinas grenser med sikte på å stimulere opprør blant Kinas minoriteter, slik det noen ganger skjedde under den kinesisk-sovjetiske konfliktperioden.

V

I dag er det mot sør og øst at Kina møter sine store sikkerhetsproblemer. Aktørene i Østasia er fullt bevisst om at konfliktpunktene mellom USA og Kina og mellom østog sør-asiatiske land, og Kina er blant de vanskeligste å løse. I første rekke her kommer Taiwan-problemet og USAs maritime nærvær og kontroll av havområdene utafor Kina og dermed av oljetransporten til Kina fra Midtøsten og Afrika. I tillegg kommer territorialstriden om Spratley-øyene og Paracel-øyene i Sør-Kinahavet. Paraceløyene er kontrollert av kineserne etter å ha fordrevet vietnamesiske styrker fra denne øygruppa. Spratley-øyene er kontrollert av flere stater rundt Sør-Kina-havet. Det er ikke inngått noen internasjonal avtale om disse øyene. I tillegg kommer striden om Senkaku-øyene i Øst-Kina-havet som er kontrollert av Japan. Kina har ikke forsøkt å okkupere disse øyene, men hevder at de tilhører Kina.15 På fastlandet er det fortsatt en stor uløst grensekonflikt med India, og en krig ble utkjempet mellom disse to land i 1962. India krever et område nord for Kasjmir på størrelse med Sveits som i dag er besatt av Kina og tilknyttet Xinjiang-provinsen. I det nordøstlige India krever Kina et indisk-okkupert område som er tre ganger så stort (mesteparten av Arunachal-provinsen). Grensa mellom disse to mest folkerike land i verden er aldri blitt nøyaktig fastlagt og bygger på den såkalte McMahon-linja som i 1914 ble trukket opp mellom britisk India og Tibet.16 Statene i Asia vet at alle disse konfliktene har i seg potensiale for en storkrig. Derfor bestreber de seg på diplomatisk tilbakeholdenhet. Dette gjelder i utpreget grad Kina. Samtidig piskes det ofte opp Kina-frykt i indiske media17, og tilsvarende emosjoner finnes blant kineserne. Vi har i enkelte situasjoner sett hvor relativt lett nasjonale emosjoner kan oppstå i forbindelse med konflikter i det østasiatiske området.

Også Kinas militære tenkning og landets forestilling av hva slag kriger som vil kunne utkjempes i framtida, har i større grad tatt høyde for konfliktene i grenseområdene. Det krigsscenarioet kineserne lenge så for seg, var primært en storkrig med USA eller Sovjetunionen. Men i 1985 fastslo Deng Xiaoping i en viktig tale til Den sentrale militærkommisjonen at Kina ikke lenger primært skulle forberede seg på en global storkrig med Sovjetunionen som fiende.

Faren for en global storkrig vil fortsette å eksistere … Men det er mulig at en omfattende global krig ikke vil finne sted i en kommende lang tidsperiode.

Man burde ifølge Deng «bygge armeen under fredsforhold» til en avskrekkende styrke for dermed å «utsette krigen og å inndemme den» (dersom den brøt ut). Man så for seg at de kommende kriger ville være små eller mellomstore, mens en global krig mellom stormaktene var usannsynlig.

Vekta bør legges på forberedelse til å kjempe og vinne alle typer av lokale kriger og væpnede konflikter.

Etter den andre Golfkrigen i 1991 ble denne doktrinen supplert med økt vekt på avansert teknologi.

Den maoistiske folkekrigsdoktrinen, som blant annet impliserte å gi opp store byer og å la fienden trenge langt inn i landet, ble definitivt forlatt i løpet av 1980-tallet. Nå gjaldt det å forsvare Kinas grenser og ikke minst å fokusere på mulige lokale kriger i eller nær Kina.

En viktig implikasjon av dette endrede forsvarskonseptet var at Kina burde bygge ut sin marinekapasitet slik at denne ikke kun begrenset seg til å forsvare nære kystfarvann, men også for eksempel de omstridte øyene i Sørkina-havet som kinesiske styrker har tatt i besittelse. Et meget langsiktig mål er at Kina i 2050 skal ha en havgående flåte som også inkluderer hangarskip.18 Dette må betraktes som en reaksjon på amerikansk marineaktivitet forholdsvis nært Kina, inklusive marineøvelser sammen med Japan og Sør-Korea. I tillegg kommer stadige amerikanske våpenleveranser til Taiwan, noe som sterkt irriterer Kina. Taiwan er nok den enkeltsak som mest har hindret en mer vennskapelig utvikling i forholdet Kina – USA. USAs Taiwan-politikk provoserer Kina som ikke bare mener at Taiwan-problemet er et indre kinesisk anliggende, men som også mener at USA har akseptert dette ved å akseptere «ett Kina»-doktrinen i de avtalene som ble inngått mellom USA og Folkerepublikken på 70-tallet. Situasjonen i Taiwan-konflikten er at Kina forbeholder seg retten til å bruke væpnet makt dersom Taiwan offisielt erklærer seg som en sjølstendig stat, mens USAs politikk går ut på å fraråde Taiwan fra å gå til et slikt skritt, samtidig som USA faktisk fungerer som en garantimakt for Taiwans de facto sjølstendighet.19

Kinas ledelse er fullt klar over at en ny, oppstigende stormakt vil møte motstand. USA har jo også uttrykkelig i sin forsvarsdoktrine sagt at landet ikke vil tillate nye rivaliserende makter på verdenspolitikkens arena. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet skapte en enorm økonomisk vekst og en politisk-nasjonal mobilisering i Tyskland og Japan grunnlaget for at disse to land ved krigerske midler utfordret det bestående internasjonale maktsystemet. De to verdenskrigene i det 20. århundret kan sees som et resultat av den ujevnhet og disharmoni som Tyskland og Japan skapte i verdenspolitikken. I dag spørres det om ikke Kinas ekstremt raske økonomisk vekst vil kunne resultere i noe lignende. En av de fremste representantene for den realistiske skolen i studiet av internasjonal politikk, John Mearsheimer, skrev i 2006 en artikkel med tittelen China’s Unpeaceful Rise. Han beskriver Kina som en oppstigende stormakt som med nødvendighet vil komme opp i en intens konkurranse med USA, «med et betydelig potensiale for krig». Hans spådom er at Kinas naboer, India, Japan, Singapore, Sør- Korea, Vietnam og til og med Russland, vil gå sammen med USA om å demme opp for Kinas framrykking.20 Man kan si at dette er spekulasjoner om framtida. Men situasjonen i det østlige Asia inneholder så mange usikre faktorer at et slikt scenario ikke bare kan avfeies. Kineserne sjøl er med sikkerhet intenst beskjeftiget med hvordan de kan hindre at en brei anti-Kina-koalisjon blir dannet. I dag er i alle fall USAs innflytelse konsolidert i det østlige Asia. Sjøl ikke drastiske nedkortinger av USAs militærutgifter som følge av gjeldskrisa har medført noen redusert amerikansk tilstedeværelse i dette området – i motsetning til alle andre områder av verden. Land som Japan og Sør-Korea ser på Kinas framrykning med uro, og ønsker derfor å videreføre alliansen med USA. Det er mot denne bakgrunnen at Kina verdsetter og fastholder vennskapet med Russland.

VI

I de seinere åra har et stadig stoltere og mer sjølsikkert Kina stått fram, og som kanskje ikke lenger følger rådene som Deng Xiaoping i sin tid ga politbyrået i Kinas Kommunistiske Parti om å være tilbakeholdne i utenrikspolitikken og vente på Kinas tur – dvs. vente til Kina blir en sterkere makt. Stadig flere kinesere, ikke minst blant Kinas unge og velutdannede, mener at Kinas tur er kommet! Det gamle Midtens rike er gjenreist og bør kreve sin berettigede plass. Som den frittalende kinesiske regjeringsrådgiver Yan Xuetong sa det i et intervju med avisa Neue Zürcher Zeitung:

Vi kinesere er historisk sett vant til å være de beste.21

Kinas identitet er som sagt sterkt knyttet til at Kina er et enhetlig rike med han-folket som sentrum. Mange kinesere ønsker et sterkt Kina, den kinesiske eliten av stadig bedre utdannede mennesker slutter temmelig enhetlig opp om dette målet. Samtidig var de kinesiske lederne klar i sin avvisning av tanken på et såkalt G-2 samarbeid med USA. Det ville komme for nært det Kina i sin tid kritiserte Sovjetunionen for, nemlig å ofre små lands interesser til fordel for supermakts- samarbeid med USA. Kina forsøker fortsatt å framstille seg som anti-hegemonisk og som et u-land, sjøl om ingen kan komme forbi at Kina er blitt en avgjørende faktor i verdensøkonomi og verdenspolitikk.

Av og til luftes det tankemåter som tyder på at stormaktsdrømmer og imperialistisk ideologi ligger som en bakgrunnspremiss for kinesisk utenrikspolitikk. Dette kommer særlig fram når spørsmål som berører Kinas nasjonale sjølhevdelse, herunder alt som har med grenser å gjøre, settes på dagsordenen. Ulike akademiske og militær-faglige publikasjoner har framholdt at Kina mangler livsrom, living space, for sin økonomiske utvikling. Enhver som kjenner det tyske uttrykket Lebensraum og den historiske konteksten dette uttrykket tilhører, vet at alt snakk om at en nasjon trenger livsrom gjør andre stater bekymret. Høytstående kinesiske militære har i tillegg utviklet teorier om at det må skilles mellom «territorialgrense», som er den politiske og juridisk aksepterte grense og «strategisk grense». Strategisk grense, ble det hevdet i en artikkel i Frigjøringsarmeens Dagblad så tidlig som i 1987, «definerer en stats og en nasjons livsrom» og vil endre seg i takt med at nasjonens styrke endrer seg.22 I 2009 ble lignende tanker formulert i en bok skrevet av en viss Wang Xiaodong og som hevdet at Kinas hovedproblem var mangel på «livsrom». Det er uklart hvor utbredt en slik offensiv makttenkning er, men med Kinas økonomiske betydning og mangel på råvarer har den nok en viss resonansbunn i det kinesiske samfunn. Alene det faktum at slike tanker kommer på trykk i kinesiske publikasjoner, som jo er underlagt statlig kontroll, tyder på at i det minste noen maktpersoner i Kina har sympati med dem. Russerne har i alle fall merket seg dette – vel bevandret i geopolitiske resonnementer som de er. A. Lukin, direktøren for Senter for Østasia og SCO-studier i Moskva, kaller slike tanker for «farlige». Han viser også til en bok som kom i 2009 og ble en bestselger i Kina. I oversettelse har den tittelen Kina er ikke lykkelig, og boka hevder, ifølge Lukins referat, at Kina er best til å forvalte naturressursene, og at Kina i framtida bør ta kontroll over dem til beste for hele menneskeheten. 23 Det må understrekes at dette ikke er offisielle kinesiske synspunkter, men de forteller noe om den debatt som foregår i Kina.

Innenrikspolitisk er slagordet i dag å «bygge et harmonisk samfunn» hvor «alle mennesker gjør sitt beste» og hvor «alle går fram i harmoni med hverandre». (Som det heter i et vedtak fra KKPs sentralkomite, september 2004)24 Utenrikspolitisk gjelder det å bidra til en «harmonisk verden». Begrepet harmoni er i dyp overenstemmelse med den klassiske, konfusianske tradisjonen som i dagens Kina opplever en renessanse. Man søker altså tilbake til Kinas klassiske og konservative tradisjon – åpenbart for i noen grad å kompensere for den legitimitetskrise og det ideologiske tomrom som lenge har preget kommunistpartiet styre. I så måte gjør man noe lignende som president Putin gjør i Russland. Putin har inngått en ideologisk allianse med den russisk-ortodokse kirke for på den måten å bygge en egenartet russisk identitet.

Kina har en sterk identitet, men den endeløse debatten om Kina og landets plass i verden fortsetter. I tråd med dette har Kina i de seinere år etablert hundrevis av Konfusius-institutter rundt om i verden. De skal spre kunnskap om Kina og dets kultur, og dermed være en del av det moderne statsvitenskap kaller «soft power», dvs. ideologisk innflytelse. Konfusianismen skal ifølge akademikeren Li Jidong hjelpe Kinas «velgjørende kultur» å bli den «internasjonale politiske kulturs mainstream». På den måten skal «Amerikas ’diskursive hegemoni’» utkonkurreres.25 Alt den forrige partileder, Jiang Zemin, snakket om «herredømme i kraft av dyd» – et kjernepunkt i konfusiansk moralfilosofi. Dermed er vi tilbake til en kjent problemstilling både i østlig og vestlig tenkning. Man frykter enhver radikal og revolusjonær forandring, men innser samtidig at det bestående systemet er i krise. Svaret blir å bevare det bestående – så å si mot seg sjøl – ved hjelp av moralsk gjenreisning, foredling av personligheten og kamp mot korrupsjon og all moralsk oppløsning. Vi finner et slikt program i vestlig filosofi helt siden Platon og Aristoteles. Vi finner det også i konfusianismen med sin humanitære idealisme som skal bistå i kampen mot forfallet på toppen av samfunnet. Internasjonalt fremmer man troen på en «harmonisk» verden – fortsatt økonomisk framgang for Kina krever stabile, dvs. fredelige omgivelser. Med de riktige moralske grunnholdningene vil, ifølge kineserne, konflikter på det globale plan la seg løse på fredelig måte. At denne fredelige måte å løse konflikter på skal foregå på Kinas premisser og på basis av økt kinesisk makt, synes her å være en stilltiende forutsetning.

Noter:

  1. M. Taylor Fravel: Strong Borders, Secure nation. Cooperation and Conflict in China’s Territorial Disputes. Princeton 2008, s. 1-2.
  2. Daniel Goma: «The Chinese-Korean Border Issue», Asian Survey, vol 46, 2006 s. 867–880
  3. For det følgende se artikkelen «Han» i James S. Olson: An Ethnohistorical Dictionary of China, 1998, s. 94ff.
  4. Henry Henne: Alt innenfor de fire hav. Oslo1978 s.87ff.
  5. Se min bok Kampen om folkeretten, Oslo 2007, kap 5.
  6. Dun J. Li (ed.): The Essence of Chinese Civilization, Princeton 1967, s. 214–215
  7. Jf Fischer Weltgeschichte Bd 16: Zentralasien, Utgitt av Gavin Hambly, Frankfurt 1966, s. 138–139.
  8. Jfr Witt Raczka: «Xinjiang and its Central Asian borderlands». Central Asian Survey, vol 17, 1998, s 381. En del opplysninger som følger, bygger på denne informative artikkelen.
  9. Se Taylor Fravel, s. 101–102
  10. James A. Millward: Eurasian Crossroads. A History of Xinjiang, London 2007 s. 340
  11. Edgar Snow: Red Star over China, N.Y. 1961 s. 96
  12. Se Dick Wilson: The Long March. The Epic of Chinese Communism’s Survival, N.Y. 1973, s. 255–58.
  13. «On the Ten Major Relationships». (1956) Selected Works of Mao Tsetung Vol 5, Peking 1977 s. 295. Mao innrømmer eksistensen av han-sjåvinisme i det sivile samfunn ved bla å si at “selv blant det arbeidende folk» finnes det han-sjåvinisme og at både kadrene og massene må omskoleres i så måte.(ibid). Videre påpeker han også at Kina må trekke lærdom av Sovjetunionen hvor forholdet mellom den russiske nasjonaliteten og minoritetsnasjonene «is very abnormal». (s. 296)
  14. I 1962 flyktet en stor gruppe uigurer og kasakher (anslagsvis mellom 60 000 og 100 000) fra Xinjiang og inn i daværende Sovjetunionen som følge av presset mot minoritetene under Kinas «store sprang», dels også som følge av sovjetisk propaganda. Se James A Millward: Eurasian Crossroads. A History of Xinjiang, London 2007 s. 264 og Witt Raczka ibid, s 384
  15. Se Taylor Fravel, s. 267–299
  16. Om forholdet India-Kina se “A Himalayan Rivalry; India and China». The Economist 21.08.2010 og Robert Sutter: Chinese Foreign Relations, Lanham/Maryland 2008 s 296–308.
  17. Jfr Kuna Dixit: «A New Himalayan Game». Fletcher Forum of World Affairs vol 34, 2010, s. 125ff.
  18. Paul Godwin: «PLA Doctrine, Strategy and Capabilities towards 2000». China Quarterly No. 146, June 1996, s. 469.
  19. Jf Jonathan Charney: «Resolving Cross-Strait Relations between China and Taiwan». American Journal of International Law Vol 94, 2000, s. 464.
  20. J. J. Mearsheimer: «China’s Unpeaceful Rise». Current History, April 2006, s 160
  21. Neue Zürcher Zeitung, 10.04.2010
  22. Nan Li: «The PLA ’s Evolving Warfighting Doctrine, Strategy and Tactics 1985–1995» China Quarterly no 146, June 1996 s 450
  23. A. Lukin: «Russian–Chinese Relations: Keeping up the Pace». International Affairs Vol 56, 2010 Nr 1, s. 26.
  24. Her sitert etter Heike Holbig: «Remaking the CCP’s Ideology: Determinants, Progress, and Limits under Hu Jintao.» Journal of Current Chinese Affairs vol 38, 2009 s. 50
  25. Li Jidong sitert etter Daniel Lynch: «Chinese Thinking on the Future of International Relations: Realism as the Ti, Rationalism as the Yong?» China Quarterly No. 197, March 2009, s. 98