Slaveriet sitter i fengselsveggene
Av Walt Bell
Med utgangspunkt i to historier forteller forfatteren hvor skrikende urettferdig og rasistisk rettspraksisen er i dagens USA.
Artikkelen hevder at slaveriet fortsatt kaster lange skygger over det amerikanske samfunnet – og at kapitalismen må kastes, for å få en slutt på det.
Walt Bell er organisator og agitator for sosialisme i USA.
Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.
Dette er historien om to tapte sønner, begge ved navn AJ. Det er også historien om to mødre, begge svarte, fattige og fra arbeiderklassen. Det er en historie om rase, klasse og kjønn under den kapitalistiske kriminallovgivningen i USA. Det er et system som straffer svarte menn og kvinner ut over alle proporsjoner. Erfaringene til disse to svarte mødrene er bare en del av et mønster som handler om undertrykkelse og straff for fattige svarte i USA.
I april 2010 skulle Raquel Nelson til å krysse en travel gate i Marietta i Georgia. I samme øyeblikk rev hennes fire år gamle sønn, AJ Nelson seg fri fra morens grep og styrtet av gårde. Han ble truffet av en fyllekjører og døde. Selv om sjåføren var dømt for en liknende kriminell handling i 1997, erklærte han seg skyldig, og slapp unna med seks måneders fengsel, pluss fem og et halvt år på prøve. Men han var ikke den eneste staten Georgia forfulgte. De anklaget Raquel Nelson for den «kriminelle gjerningen» å ha latt sønnen krysse gata uten at hun hadde kontroll. Hun kunne risikere opptil tre års fengsel, men endte med å bli dømt til tolv måneders prøve og førti timer samfunnstjeneste. Hennes bevegelser og oppførsel blir overvåket og kontrollert. Hun må avfinne seg med timevis av ubetalt arbeid og konfronteres hele tida med sønnens død.
I april 2011 ble Tanya McDowell anklaget for å ha stjålet sønnen, den fem år gamle AJ Paches sin utdanning. Ja, stjålet utdanning! Tanya og AJ var hjemløse og fordelte nettene mellom McDowells minivan, opphold for hjemløse i Bridgeport og Norwalk i Connecticut, og hos venner. McDowell registrerte sønnen sin på en skole i Norwalk i stedet for Bridgeport, hvor hun hadde sin siste permanente adresse, og hvor hun etter statens lover skulle ha meldt sønnen til skole-gang. Hun forklarte motivasjonen sin til en lokal journalist:
Det er en ganske bra skole, og det eneste jeg ønsker for sønnen min, er en bra utdanning. Jeg gjorde ikke noe kriminelt ved å ønske den best mulige utdanningen for sønnen min.
Men staten Connecticut tenkte ganske annerledes. På et tidspunkt under rettsaken var det fare for at hun kunne få opp mot tjue års fengsel og tre år på prøve.
Ved å innrømme at staten hadde tilstrekkelig bevis til å dømme henne for tyveriet, sa Tanya McDowell seg skyldig i håp om å få redusert straff. Hun fikk oppmerksomhet og støtte fra organisasjoner knyttet til menneskerettigheter og til skolesystemet. De tegnet et bilde av henne slik hun er, en hjemløs mor med magre ressurser som sliter for å få til en best mulig utdanning for sønnen. Men staten Connecticut holdt standhaftig på beslutningen om å straffe McDowell. I løpet av juni 2011 kom staten opp med bevis for at McDowell var innblandet i kjøp av narkotiske stoffer fra politifolk i sivil. Advokaten hennes slåss, uten hell, for å separere de to sakene, stoff og tyverianklagene. Anklagene om stoff knuste den folkelige sympatien som hadde vokst rundt saken hennes. Hvis McDowell hadde blitt dømt for alle anklagene mot seg, kunne hun risikert førti år i fengsel. Hun starter nå å sone tolv års fengsel. Retten gikk med på prøveløslatelse etter fem år, men da med fem år på prøve. AJ bor nå hos sin bestemor i Bridgeport, den byen moren forsøkte å få ham vekk fra.
Dette er bare to eksempler på de hårreisende strenge straffene som svarte innbyggere i USA risikerer. Bare det å prøve og overleve og sørge for familien din under byfattigdommens knusende betingelser resulterer på en eller annen måte i kriminalisering. Hvordan går det an å finne fornuft i slik urettferdighet? Først må vi undersøke en del bakgrunnsfakta.
Fengsling i USA
Det er nok velkjent i Norge at USA har den høyeste dokumenterte fengslingsprosenten i verden. Ved slutten av 2009 var 7 225 800 voksne i forskjellige grader underlagt fengselsvesenet, enten ute på prøve som del av dommen, prøveløslatt, i kasjotten eller fengsel. Det er 3,1 % av den voksne befolkningen i hele landet. Svarte menn og kvinner utgjorde 39,4 % av alle innsatte i 2009. Folkeregisteret i USA opererer med at svarte utgjør 13,6 % av den amerikanske befolkningen. Latinske grupper utgjør i tillegg 20,6 %. Svarte kvinner er den raskest voksende delen i fengselsstatistikken.
Hykleriet ved slike straffer er slående. Antallet fengslede i USA er firedoblet siden 1980, men flertallet av dem sitter for ikkevoldelige forbrytelser. Den aller viktigste faktoren bak alle de ikke-voldelige sakene er Krigen mot narkotika som president Nixon startet i 1971. Her igjen, i statistikken for narkoarrestasjoner, vises det med all grell tydelighet at afro-amerikanere straffes ut over alle proporsjoner. 93 % av de som ble arrestert for besittelse av marihuana i Atlanta, Georgia (storbyen i Raquel Nelsons område) i løpet av 2010 og 201,1 var svarte.
En rekke studier har vist at selv om flertallet av narkobrukere er hvite, så mye som 77 %, er sannsynligheten for at afro-amerikanere blir arrestert for narkoanklager fire ganger større enn for hvite. De samme svarte arresterte risikerer 20 % lengre straffer sammenliknet med hvite for samme forbrytelse. I følge New York Civil Liberties Union ble 684 330 stoppet og kroppsvisitert av politiet i 2011. 353 624 var svarte. Det er 53 %.
Den historiske arven etter slaveriet av svarte i USA
Det er krystallklart at en vesentlig funksjon ved det kriminalrettslige systemet i USA har utviklet seg til å bli en metode for å kontrollere og undertrykke en hel befolkningsgruppe. For å forstå denne dyptgripende urettferdigheten i en sammenheng, så vi kan trekke politiske konklusjoner, må vi studere historien. Det er helt avgjørende å forstå at de svarte slavene som ble satt fri etter den amerikanske borgerkrigen, ikke hadde noen som helst mulighet til å bestemme over sitt eget politiske forhold til den nasjonen som hadde holdt dem som slaver. Den juridiske personstatusen og rettighetene til svarte i USA forble underlagt den samme kapitalistiske nasjonen som hadde innlemmet slaveriet av dem, både i nasjonens grunnlegging og i Grunnloven.
Historien om slaveriet kaster sine tydelige skygger inn over straffen til disse to svarte mødrene. Et hvert forsøk på å gi de svarte slavene noen form for utdanning var strengt forbudt ved lov, og ble møtt med streng straff. Det var heller ikke tillatt for svarte slaver å bevege seg utenfor området de tilhørte, uten en spesifisert skriftlig tillatelse fra eieren. Selv om slaveriet ble formelt opphevet i 1865, gjennom et tillegg til Grunnloven, det samme dokumentet som implisitt tillot slaveri, er det ingen overdrivelse å hevde at de lovbestemte straffene og den materielle virkeligheten fra slavetida fortsatt har sin virkning. Akkurat som slaven som risikerte streng straff for å lære seg å lese, ble Tanya McDowell i året 2012 kriminalisert og fengslet for forsøket på å gi sin sønn AJ et bedre liv. I fengselet må hun utføre ubetalt arbeid.
Etter at slaveriet ble opphevet, utviklet det seg et system i sørstatene kjent som Jim Crow-perioden, basert på gjensidig utlån av arbeidskraften og bruk av fanger. På tross av at loven nå åpnet for det motsatte, ble de frigjorte slavene under Jim Crow-tida fortsatt nektet de samme økonomiske, sivile og juridiske rettighetene som de hvite. I perioden med kamp for sivile rettigheter og nasjonal frigjøring slåss afro-amerikanerne for å oppnå lik behandling når det gjaldt skolegang, stemmerett, kommersielle og økonomiske muligheter.
Det var den gang – og det er det kanskje fortsatt
Førti år etter kampen for rettigheter, med sine betydelige framganger, finner vi Tanya McDowell i fengsel for akkurat det samme som hvite gjør hele tiden: Flytter barna fra ett distrikt til et annet for å sikre den best mulige utdanningen. Faktisk så raser det nå en debatt i USA om «foreldrevalg» som gjelder utdanning. For hvite familier er det som Tanya McDowell gjorde, regnet som foreldrenes valg. For denne svarte moren er ikke dette en politisk sak men en forbrytelse. Tanya McDowell er ikke selv noe staten eier, men når hun strakte seg etter det som etter statens termer regnes som eiendom, nemlig utdanning, blir hun frarøvet sin frihet gjennom en juridisk prosess som også kostet henne sønnen AJ.
Lik slaven som forlater plantasjen, mistet Raquel Nelson sønnen sin, AJ, da han krysset en gate. En handling, som ikke var annet enn utøvelsen av den grunnleggende menneskeretten å kunne bevege seg fritt, gjorde Raquel Nelson til en fengslet forbryter etter at sønnen hennes var drept. Helt fra Jim Crow-perioden og fram til i dag snakker vanlige folk og eksperter på sivile rettigheter om forbrytelsen kalt «ute og går – og svart». Den omtales med bitter ironi. Denne betegnelsen beskriver den reelle faren svarte utsettes for hvis de blir stoppet av politiet, mens de er ute og går om kvelden etter at det er blitt mørkt. Det skjer i mange byer i USA, de kalles «Sundown Towns.» Det er ingen overdrivelse å påstå at tusenvis av svarte kvinner og menn har blitt arrestert, straffet, til og med drept for å ha vært på feil sted på feil tidspunkt, og det har ikke bare skjedd i den sørlige Jim Crow-delen av landet. Slike tilfeller er ikke vold utført av hvite borgervernsfolk – selv om det selvfølgelig har hendt – men statlig godkjent vold mot afro-amerikanere som ikke har gjort noen som helst kjent skade. Raquel Nelson gjorde ikke annet enn å være på vei hjem en sein kveld med barna sine, etter en lang og slitsom dag. Da AJ ble revet bort fra henne, ble selve den handlingen at hun var ute og gikk, den forbrytelsen hun ble straffet for.
Det er bare i ett land som i selve fødselen godtok slaveri som et grunnleggende element i det kapitalistiske hegemoniet over fattige og undertrykte folk av annen nasjonalitet, at en mor kan bli kriminalisert for å sørge for sine barn. I Amerikas Forente Stater er hvite privilegier og den herskende klasses dominans bygd på svarte mødres blodige rygger. En hver kapitalistisk stat som er så brutal som dette, må naturligvis forkle sine forbrytelser som velgjørenhet. Dette fører til en forvrengt situasjon hvor landets kriminalrettslige system stadig finner at svarte mødre på en eller annen måte er skadelige for sine egne barn. Undertrykkelsen i moderne tid er ikke bare rasistisk slagg, men er en helt vesentlig mekanisme i dagens kapitalistiske USA.
Det finnes en vei ut av det. Den sanne historien om svarte mødre må erobres, for uten dem hadde ikke den undertrykte svarte nasjonen i dette landet overlevd den konstante brutaliteten. Svarte mødre må begynne å kreve tilstrekkelige ressurser, både som individer og som tilhørende undertrykte lokalsamfunn. Til sjuende og sist må afro-amerikanerne i USA gripe sin egen politiske, økonomiske og nasjonale framtid. Det kan bare skje ved at det kapitalistiske systemet som ble grunnlagt på forfedrene deres sitt slaveri, kastes.
