Arbeiderpartiet og kvinnene

Av Asta B. Håland

2015-03

Arbeiderpartiet har vært dominerende og statsbærende etter andre verdenskrig. Skal interessegrupper, sosiale bevegelser eller andre politiske strømninger få gjennomslag for sine saker og krav, betyr det i dag, som det gjorde før, at det må søkes innflytelse i Arbeiderpartiet. Dette gjelder også for kvinnebevegelsen.

Før kampen om politikken er vunnet i Arbeiderpartiet, har ingen framskritt i kvinnepolitikken blitt gjennomført de siste 70 årene.

Asta B. Håland er skribent og politisk aktivist gjennom mange tiår. Hun er organisasjonssekretær i Kvinnegruppa Ottar og sitter også i landsstyret. I Rødt! nr 2A/2015 skrev hun om de blåblås kvinnepolitikk, Den kvinnepolitiske blindsonen.

Kravet om avkriminalisering av fosterfordrivelse og skikkelig tilgang til prevensjon og familieplanlegging ble reist allerede i 1915, men hadde ikke en sjanse før et benkeforslag på landsmøtet i 1969 gjorde selvbestemt abort til gjeldende arbeiderpartipolitikk. Kravet om kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester ble første gang offentlig reist i 1980, og historien er parallell. Kravet ble vedtatt som Arbeiderpartiets politikk av landsmøtedelegatene i 2007, og ble vedtatt som norsk lov året etter. Disse lovendringene er bare to av mange krav som kvinnebevegelsen gjennom årene gjennom ytre press og opinionsarbeid har fått gjennomslag for.

Arbeiderpartiet slår seg gjerne på brystet og ramser lett opp sine fortjenester når det kommer til kvinnene. Og det er som regel sant. Partiet har ofte, for ikke å si nesten alltid, vært det gjennomførende partiet for progressive likestillingsfremmende reformer. Pådriverrollen, derimot, har vi ikke sett så ofte. Det var for eksempel SVs fortjeneste at vi fikk en storstilt barnehageutbygging i den rødgrønne regjeringsperioden 2005–2013. Og det var Høyres Ansgar Gabrielsen som kvoterte inn kvinner i styrene i offentlige aksjeselskap i regjeringsperioden før det. Jonas Gahr Støre åpnet partiets årlige Fernanda Nissenseminar høsten 2014 ved å henvise til den feministiske bølgen i Sverige, og hevdet at i vårt land ligger initiativet for både likestilling og feminisme hos Arbeiderpartiet.

Hvorfor er det slik? Eller, hvorfor er det ikke slik? Jeg skal forsøke å gi forklaringer både for Arbeiderpartiets manglende pådriverrolle og ofte lite synlig feministiske profil, og også sette søkelyset på det området av kvinnepolitikken der Arbeiderpartiet virkelig har kommet til kort. Nemlig i utjevningen av økonomien mellom kvinner og menn.

De historiske røttene

Denne artikkelen skal handle mest om nåtiden, men den patriarkalske arven er tung i Arbeiderpartiet som i resten av arbeiderbevegelsen.

Det var ingen kvinner tilstede da Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887.

Kvinnearbeid var, i arbeiderbevegelsens barndom, ulønnet eller veldig dårlig lønnet i private hjem, og for kvinnene i industrien var arbeidet ofte sesongbasert. Fagorganisasjonene ble, i likhet med Arbeiderpartiet, bygd opp med utgangspunkt i mannlige arbeideres situasjon og interesser. Det finnes lysende unntak; det ble for eksempel satt inn store ressurser for å organisere og støtte både fyrstikkarbeiderne i Oslo og hermetikkarbeiderne i Stavanger, men ofte har arbeidet blant kvinnene fra arbeiderbevegelsens side dreid seg om opplysningsarbeid, om å få kvinnene til å være solidariske med sine menn, mens de selv hadde ansvaret for hus og hjem. Ibsens «Et dukkehjem» er fra samme tidsepoke, og selv om Ibsens Nora levde et liv fjernt fra nøden og elendigheten i Vika, delte kvinnene i de forskjellige samfunnsklassene dette: Kvinner ble et politisk vedheng, og ofte behandlet som uopplyste barn og en belastning. Dette er arven.

Når det er sagt, så har det også alltid eksistert feministiske motstemmer i arbeiderbevegelsen, og disse har vært opptatt av kvinnenes kår. De dannet egen kvinneorganisasjon innad i partiet i 1901, og skaffet seg gjennom den konkret makt, blant annet representasjon i sentrale organer. Kvinner i arbeiderbevegelsen arbeidet mot prostitusjon og for seksualopplysning, familieplanlegging og bedre mødre og barnehelse. De deltok også i stemmerettskampen.

Men det var de borgerlige kvinnene, spesielt med tilknytning til partiet Venstre, som tok opp kampen for kvinnenes menneskeverd og likestilling. Det var de som i første rekke slåss for kvinners rett til utdanning, arbeid og stemmerett. Det var også de som åpnet mødrehygienekontor og fikk gjennom likestillingen av barn født i og utenfor ekteskap i arveloven. Kampen for stemmeretten ble organisert fra 1884, da Norsk Kvinnesaksforening ble dannet.

For Arbeiderpartiets kvinner gikk motsetningene ikke mellom kjønn, men mellom klasser. For dem eksisterte det ikke noen «kvinnesak» i motsetning til «mannssak», målet var «retfærdighet blandt mennesker uten hensyn til kjøn, stand eller formueforhold», som Fernanda Nissen uttrykte det (Kvinden nr. 1, 1909). Kvinnesakskvinnene ble anklaget for at kampen de førte, først og fremst var rettet mot mannen og ikke mot det bestående samfunnssystem. Kvinnesakskvinnene hevdet på sin side at arbeiderkvinnene ikke var uavhengige nok, at de hadde stilt seg så solidariske med sine mannlige meningsfeller at de hadde glemt sine egne særkrav.

Historisk har altså kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen hatt store uenigheter. Arbeiderpartiet mente at det var viktigst å få utvidet stemmeretten for fattige og eiendomsløse, og var ikke interessert i å fokusere på kjønnsurettferdigheten. Uenigheten varte lenge, og ble ikke løst før alle menn fikk stemmerett i 1898.

Eller, ikke før var den motsigelsen løst, så kom spørsmålet om særvern for kvinner i arbeidslivet opp. Kvinnesaksforeningene var opptatt av at særvern ville gjøre det umulig for kvinnene å oppnå likelønn og stenge kvinnene ute fra mange yrker og bransjer. Arbeiderpartiets kvinneforbund ønsket forbud mot nattarbeid for kvinner og begrensning av arbeidstiden til 10 timer per dag. Arbeiderpartiet hadde programfestet 8timersdagen, men når målet syntes langt borte, ville de i alle fall begynne med å beskytte kvinnene. Denne uenigheten mellom arbeiderbevegelsen og det de kalte «borgerlige feminister», skapte mye bitterhet i årene som kom. Det ble ikke bedre da det i mellomkrigstiden, med LO i spissen, ble innført yrkesforbud for gifte kvinner. Landsorganisasjonen vedtok dette i 1925, ikke lenge etter at adgangen til mange yrker i det hele tatt ble åpnet opp for kvinner.

Vedtaket mot gifte kvinner i arbeid ble opphevet i 1935, og rett skal være rett, det var intern opposisjon mot vedtaket både i parti og fagorganisasjon gjennom hele perioden. Men selv om vedtaket ble opphevet, bevarte partiet ideologien. Arbeiderpartiets politikk støttet helhjertet opp om den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom kjønnene, også etter at yrkesforbudet forsvant. Etter krigen innførte de i stedet Samskatten, en ordning der ektefellene ble liknet felles som ei inntekt. Lønna hennes ble lagt på toppen av mannens inntekt, og skatteprosenten hennes ble deretter. Samskatten ble avskaffet i 1959, samme år som Norge ratifiserte ILOkonvensjonen om likelønn. Fram til da hadde de fleste tariffavtaler egne kvinnesatser. Lønnsdiskriminering ble sett på som lovlig og naturlig.

Fram til revitaliseringen av kvinnekampen på 70tallet var Arbeiderpartiets kvinneorganisasjon i etterkrigstida i hovedsak en forening som la hovedtyngden på sosialpolitikk, strikkeoppskrifter og «Kvinnen som skaper av den lykkelige familie, som igjen var en forutsetning for det gode samfunn» (Arbeiderhistorie 2001, s 190). Kvinnens plass var i hjemmet. En av årsakene til at husmorideologien lenge sto så sterkt, var også partiets praksis med å ikke samarbeide og diskutere med andre organisasjoner. Arbeiderpartiet har fram til den rødgrønne regjeringsperioden 2005–2013 på de fleste områder vært seg selv nok, ikke minst på det kvinnepolitiske området. På 60 og 70tallet ble denne praksisen ikke bare en hemsko, men et handikap, og tidens vinder fikk seint innflytelse og fotfeste i partiet. Da ledelsen i LO refset flertallet av arbeiderne på Våler Skurlag i 1975, var dette den endelige slutten på en 100 år lang praksis i fagbevegelsen. Den tariffstridige streiken var, med de tillitsvalgte i spissen, for at ansiennitetsprinsippet skulle fravikes, slik at gifte kvinner skulle sies opp først ved nedskjæringer. Men streiken på Våler Skurlag sier sitt om holdningene i samfunnet, over 100 menn la ned arbeidet for at kvinner ikke skulle beholde jobbene sine.

Manglende barnehageplasser og 12 uker svangerskapspermisjon, det var ikke lett for mødre å være i arbeid, selv om yrkesforbudet, kvinnetariffene og Samskatten ble opphevet. Men selv om flere kvinner ønsket lønnsarbeid, skjedde det lite samfunnsmessig. Barnehager ble ikke bygd, svangerskapspermisjonen forble kort. Strukturene kom først under press i løpet av 70tallet, da flere kvinner med barn var i lønnet arbeid, og kvinnebevegelsen dannet nye kravstore organisasjoner, Nyfeministene, Kvinnefronten mfl.

Arbeiderpartiet har i det hele mye å takke utenomparlamentariske aktivister og bevegelser for, også på andre områder enn kvinnesaken (som homo og miljø). Men kvinnekampen er nok det området der de politiske utenomparlamentariske bevegelsene har hatt størst politisk betydning de siste 50 år. Fordi arbeiderbevegelsens tradisjonelle krav til lojalitet, enighet utad – uenighet innad, er spesielt skadelig når det virker sammen med generelle over og underordningsstrukturer. Det interne konsensuskravet, som har preget arbeiderbevegelsens organisasjoner i det hele, ikke bare Arbeiderpartiet, har til tider virket lammende på kvinnene i partiet og i LO, og kanskje spesielt på 60 og 70tallet. Gubbeveldet i Arbeiderpartiet og LO strittet imot, og den interne kvinnebevegelsen støttet opp om den herskende ideologien. Benkeforslaget som gjorde selvbestemt abort til offisiell partipolitikk, kom svært overaskende, ikke bare på partiledelsen, men også på ledelsen i Kvinnesekretariatet. Men den moderne kvinnebevegelsen fikk talerør inn i Arbeiderpartiet til slutt, med Gro Harlem Brundtland, Sissel Rønbeck og Aud Blegen Svindland i framtredende posisjoner.

Men det var tung materie, og det gikk seint. Da nominasjonsmøtene i 1979 fremdeles nominerte menn, menn og flere menn, gikk Blegen Svindland, som da var leder av Kvinnesekretariatet, offentlig ut og anbefalte strykning på partiets lister ved kommunevalgene. Slik økte Arbeiderpartiet kvinnerepresentasjonen i kommunestyrene fra 14,2 prosent i 1975 til 23,3 prosent i 1979. Men Aud Blegen Svindland satt ikke lenge i vervet etter dette.

I Gro Harlem Brundtlands regjeringstid ble det en uttalt politisk målsetning å få flere kvinner i betalt arbeid for dermed å bli økonomisk selvstendige. Det ble både satset på utviding av svangerskapspermisjonen og bygging av flere barnehager. Barnehageutbyggingen gikk tregt på grunn av kommunal uvilje, men permisjonstiden økte drastisk, fra 18 uker i 1986 til 42 uker med full lønn (eller 52 uker med 80 prosent) i 1993. Samme år, altså i 1993, ble en måneds fedrekvote innført, som en «mild tvang» for å få menn til å ta mer av omsorgs og husarbeidet.

Virkningene var store. I 1980 var bare halvparten av mødre med barn under skolepliktig alder i jobb, i 2007 hadde dette økt til over 80 prosent. Men ikke alle var begeistret, heller ikke i arbeiderbevegelsen. Kontantstøttedebatten på 90tallet var svært følelsesladet. Barnehager ble i leserbrev framstilt som en mildere utgave av Gulag, Norges husmorforbund snakket om knebling av «valgfrihet» og om å bli «tvunget ut i arbeid». Bondevik Iregjeringen innførte kontantstøtten i 1998, og politikken for å gjeninnføre familie og kvinneidealet fra femti og sekstitallet hadde oppslutning langt inn i fagbevegelsen. Og Norge har fram til nå fortsatt med å bruke milliarder på å holde kvinner hjemme i stedet for å bygge barnehager, også med mange regjeringer med Arbeiderpartiet i spissen. Dette er også arven.

Penger og makt

Forskjellen mellom kvinners og menns lønn blir, i Norge som i verden, ikke mindre, men større, og vi har i tillegg Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Mange kvinner arbeider deltid, og vi har generell skeiv fordeling mellom kvinner og menn av lønns og hus og omsorgsarbeid. Selv når kvinner tar utdanning og velger yrker der lønnen er høy, tjener de, som gruppe, mindre enn det menn med samme utdanning gjør. For hver krone en mann tjener, tjener en kvinne 85 øre. Kvinner med høyere utdanning tjener 79 øre av hver krone en mann tjener.

En feministisk analyse forklarer manglende likestilling på grunnlag av patriarkalske strukturer. Urettferdighet på grunnlag av kjønn eksisterer fordi noen, altså menn, har en interesse av det. Urettferdighet på grunnlag av kjønn skjer fordi kvinner fra barnsben av blir sosialisert inn i rollen om å ta hovedansvaret for omsorgsoppgaver i heimen, og om nødvendig redusere sin yrkesaktivitet. Mens menn blir sosialisert inn i å jobbe heltid og overtid, i rollen som forsørgeren. Kvinner reduserer arbeidstiden, tar ulønnede omsorgspermisjoner og stiller opp for pleietrengende foreldre og svigerforeldre. Noe som vises igjen på de fleste statistikker som handler om penger. Ikke minst på deltidsstatistikken. I snitt jobber en kvinne 30,5 timer i uken, en mann jobber 37,2. Med lønn, vel å merke. Omsorgsoppgavene er ulønnet, gir lavere lønn, mindre karrieremuligheter, dårligere lønnsutvikling og lavere pensjon.

Den rødgrønne regjeringen gikk til valg både i 2005 og 2009 på at de ville gjøre noe med lønnsgapet. Men lavtlønte tjener nå mindre i forhold til det generelle lønnsnivået. Og det er også disse gruppene som best kjenner på dårligere arbeidsbetingelser, ufrivillig deltid, manglende beskyttelse og sosial dumping. De vasker kontorer og hotellrom, de lager og serverer mat. De passer og steller unge og gamle. Innvandrere er godt representert, og de fleste er kvinner. Arbeiderpartiet og LO har gjennom snart 60 år hatt prioriteringen av, og kronetillegg til, de lavtlønte som oppskrift på å løse problemet. Den oppskriften har ikke vært noen suksess.

Arbeiderpartiet har alltid vært svært mannsdominert, der gutta på «gølvet» og mennene i sentralstyret legger premissene. Gjeldende ideologi i deler av Arbeiderpartiets kvinnepolitikk, vi kan kalle den gubbelinja, er preget av et fromt ønske om at alle blir glade og lykkelige av mer likestilling. I diskusjonen om urettferdig fordeling av makt, arbeid og penger mellom kvinner og menn er det ofte vanskelig å trenge gjennom forestillingen om at likeverd mellom kjønnene er en harmonisk, lineær prosess: Vi kom litt skeivt ut, men det går stadig bedre, alle vil jo det beste, vi er på vei. Bare kvinnene snart vil ta seg sammen, er det meste løst, vi har jo lagt alt til rette, preger mye av den retorikken.

Og LOleder Gerd Kristiansen føyer seg inn i rekken av arbeiderpartipolitikere (Bjarne Håkon Hansen, Hanne Bjurstrøm mfl) som offentlig har refset kvinnene for den manglende økonomiske utjevningen. «Kvinner bruker morsrollen som unnskyldning for å ta ansvaret hjemme,» sa LOlederen rett etter at hun overtok vervet. (Aftenposten 30/5 2013)

Når de som sitter i posisjoner mangler grunnleggende kunnskaper om kjønn og økonomisk fordeling, når de forutsetter at kvinner og menn har like liv og like forutsetninger, så framstår virkeligheten lett som uforklarlig. Gubbelinja i Arbeiderpartiet gjør det unødvendig å stille spørsmål ved at mannsdominerte yrker har større markedsmakt enn kvinnedominerte. Vi kan jo ikke godt sette oss opp mot Naturen. Eller Fellesforbundet og Frontfagsmodellen for å si det på en annen måte. Alle er like, men noen er likest. Og dobbeltarbeidende kvinner med fysisk arbeid og store omsorgsoppgaver for barn og gamle er minst like. Da blir det natur at kvinner blir forbigått ved forfremmelser og lønnsopprykk. Kvinnene velger det rett og slett bort, og de har jo selv valgt å bli sykepleier og førskolelærer. Da blir det tilfeldigheter som gjør at skiftordninger er forskjellige på arbeidsplasser dominert av henholdsvis kvinner og menn. Da blir det logisk å bruke pisk, skjære ned på overgangsstønaden og barnetrygden, for å tvinge kvinnene til å arbeide mer.

Kvinner skulle bare gjort ting annerledes, valgt annerledes, da hadde vi sluppet å bare tjene 85 % av hva menn tjener. Vi får stadig høre at det er vår egen skyld, selv etter at kvinner i flokk og følge har tatt utdannelse på høyskoler og universitet. Teorien ser ut til å være at dersom kvinnene bare tar seg sammen og slipper menn til i omsorgen, vil styrerepresentasjonen i bedriftene bli bedre, det kjønnsdelte arbeidsmarkedet oppheves, makten bli likelig fordelt mellom kjønnene og lønnsgapet vil forsvinne.

Den årlige forskjellen mellom menns og kvinners inntekt i Norge er 130 milliarder. Fire av fem i makteliten er menn. Fire av fem som snakker i mediene, er menn. Tallene etter årets kommune og fylkestingsvalg vet vi jo ennå ikke, men den overveldende majoritet av ordførere vil fremdeles være menn. Mange forskjeller og urettferdigheter kan ikke forklares på noen annen måte enn kjønn. Men, det er jo omstridt, må vite. Mange, mange menn blir sinte dersom verdens urettferdighet blir feministisk forklart.

Det har Arbeiderpartiets forskjellige deler tatt inn over seg, og de har i tiårene etter Brundtland gjort sitt for å sukre pillen. Kvinneforskning blir omdøpt til kjønnsforskning. Likestillingsombudet blir nedlagt eller omdøpt til diskrimineringsombud. Likestillingen er de siste tjue årene nærmest integrert bort. Samtidig som særorgan og likestillingsutvalg systematisk er nedlagt eller omformet, er tiltakene for å jevne ut forskjellene mellom kjønnene også forsvunnet. Er tiltak ikke lovpålagt, skjer det lite eller ingenting.

Men uansett hvor opptatt den politiske eliten er av å skjule sammenhenger; mange saker kan bare forklares med utgangspunkt i kjønn. Men det vil ingen i Arbeiderpartiet, heller ikke de som er genuint opptatt av saken.

Det virker som om deler av partiet, Kvinnenettverket med flere, har blitt enige om følgende taktikk og strategi: Bare vi tier stille om at målsetningen er at menn skal gjøre mer hus og omsorgsarbeid og mindre karriere, og forkler dette til å dreie seg om menns behov for å være hjemme og ta seg av små babyer for sin egen skyld, så vil vi lirke det til, litt etter litt. I tillegg må vi legge stor vekt på det lønnsomme i prosjektet for å overbevise gubbene. Arbeiderpartiet har stort sett alltid brukt nytteargumenter når de argumenterer for likestilling. At det lønner seg. At det er ulønnsom å ikke benytte seg av talentene osv. Stoltenberg har, blant annet på World Economic Forum, snakket om at Norges økonomiske vekst ikke skyldes olja, men kvinnenes yrkesdeltakelse. Dette er mye lurere, synes partistrategene, enn å snakke om likestilling som et spørsmål om rettferdighet.

Situasjonen nå

Arbeiderpartiet er stort og mangfoldig. Mange har god innsikt i samfunnsstrukturer og også en god maktanalyse. Ikke bare når det gjelder klasse, men også når det gjelder kjønn. Hadja Tajik skriver kronikk i Aftenposten (4. juli 2015) om det gammeldagse synet på kjønn i arbeiderbevegelsens sanger og kultur, og påpeker at «Hender som er møkkete av olje, mekanisk eller elektrisk arbeid tilhører en arbeider. Hender som er møkkete av å vaske andres møkk, tilhører ikke en arbeider.» Slik frir hun til partiets viktigste velgergruppe, kvinnene.

Statistikk og samfunnsvitenskap har godt jordsmonn i viktige sjikt i partiet. Men store grupper, både i Arbeiderpartiet og LO har alltid vært mest opptatt av menns lønninger, det viser alle tall og statistikker. Og flertallet i partiet har gjennom lange perioder vært kulturkonservative når det gjelder familie og kjønn. Det mannsdominerte LO, der ledersjiktet nesten uten unntak også har vært en del av Arbeiderpartiets maktelite, har vært en bastion for forestillingen om menn som forsørgere og kvinner som omsorgsbærere, helt opp til vår egen tid.

Etter Gro Harlem Brundtlands berømte kvinneregjering i 1986, med 40 % kvinnerepresentasjon, har kvinneandelen stadig blitt bedre. I de to siste periodene har sågar kvinneandelen vært over 50 % blant partiets stortingsrepresentanter. Men kvinneflertallet er lite synlig. I tillegg er omløpshastigheten på de få synlige kvinnene høy. Siste gang vi så denne mekanismen i full utfoldelse, var da det i år var ledig en nestlederstilling etter Helga Pedersen. Skulle Trond Giske bare gå der og blomstre? Mektige krefter satte seg i bevegelse, vedtektene ble endret, og plutselig kjempet 3 kvinner om den opprinnelige ledige nestlederjobben, mens Trond Giske hadde fått sin plass reservert, garantert og nærmest vedtektsfestet. Hovedregelen i Ap er og har alltid vært: Har vi en mann vi kan bruke, så får vi jammen bruke han. Arbeiderpartiets kvinnerepresentasjon i Dagsnytt 18, Dagsrevyen og andre nasjonale medier er sørgelig dårlig. Jonas Gahr Støre sitt lederskap innebærer tilsynelatende en endring, det er i alle fall på kort tid blitt markant flere nasjonalt synlige kvinner; Hadja Tajik, Jette Christiansen, Marianne Marthinsen, Anette Trettebergstuen mfl, men etter bare et år, i opposisjon og med oppgang på gallupen, er det vanskelig å si. Det er ofte lettest å se strukturene i dårlige tider. SV, som på dette området alltid har vært flinkest i klassen, endte med å ha ei stortingsgruppe bestående av 5 menn og 2 kvinner etter det dårlige valget i 2013.

Arbeiderpartiet er som kjent ingen søndagsskole, som Håkon Lie formulerte det. Og det er ofte sagt at det som kjennetegner Arbeiderpartiet, er viljen til makt. Karakteristisk både for partiet og mennene i ledelsen. Men denne viljen til makt, gjelder ikke partiets kvinner. Der har lojaliteten til makten, fram til nå, vært det mest framtredende. Å gjøre noe med kjønnsurettferdigheten krever politiske muskler, og etter at Arbeiderpartiets kvinnebevegelse la seg sjøl ned i 2005, fordi særegen kvinneorganisering ikke lenger var nødvendig, har ikke kvinnene i Ap mye igjen av slikt. Når den utenomparlamentariske kvinnebevegelsen, i alle fall fram til de historisk store 8marstogene i 2014, har virket svak og med liten mobiliseringsevne, har kvinnene i Arbeiderpartiet heller ikke kunnet støttet seg på denne. Ikke at de har ønsket det, Arbeiderpartiet er som regel seg selv nok, og å bli kritisert utenfra har sjelden vært populært. Den feministiske forståelsen er som sagt svak, men makt forstår de seg på. En kvinnebevegelse med nedslag i opinionen, har til tider klart å få gjennomslag i partiet, eksempelvis sexkjøpsloven. Men det har ofte tatt lang tid, med abortloven tok det 60 år. Kontantstøtten er et aktuelt eksempel, selv om partiet har programfestet å fjerne den, skjer det ikke, sannsynligvis heller ikke neste gang AP inntar regjeringskontorene. Kvinnekrav er gode å ha i salderingen når det skal forhandles med Senterpartiet eller Kristelig folkeparti, det er det ikke bare den nåværende regjeringen som mener.

En finanskrise som har sendt kvinnene hjem, har gjort den urettferdige kjønnsmaktordningen mer synlig, og vi ser nå en revitalisering av kvinnekampen i mange land. Men foreløpig har ikke norske politikere tatt dette innover seg, selv om Jonas Gahr Støre har nevnt fenomenet. Men hvem vet hva som vil skje i Arbeiderpartiet dersom den feministiske vinden fortsetter å blåse i Europa, og kvinneorganisasjonene og –bevegelsen fortsetter å vokse i Norge.