Den kvinnepolitiske blindsonen

Av Asta B. Håland

2015-01A

Solberg-regjeringens markante klassepolitikk kan lett få opposisjonen til å nedprioritere kvinnesakene, og mange både i fagbevegelsen og den aktivistiske venstresiden undervurderer også kraften i kjønnsmotsigelsen.

For venstresiden gjelder det å bygge allianser med kvinnebevegelsen, få feminister inn i synlige posisjoner, og begynne å snakke om kjønnsmakt.

Asta B. Håland er skribent og politisk aktivist gjennom mange tiår. Hun er organisasjonssekretær i Kvinnegruppa Ottar og sitter også i landsstyret.

Erna Solberg overrasket landet med like mange kvinnelige og mannlige statsråder i en regjering utgått fra Høyre og FrP, men vi kom fort ned på jorden. Det massive statssekretærkorpset fra børs, katedral og konsulentbyråer har en mer gjenkjennelig profil. Det er jo så rasende mange flinke menn som bare må få plass, og som trengs for å styre landet. Vi må jo ha de flinkeste til de viktigste oppgavene, for å si det med Barne-, likestillings– og inkluderingsminister Solveig Horne. Det er bare helt naturlig at kjønnsfordelingen ble tre flinke menn for hver flink kvinne, eller 72 % menn og 28 % kvinner for å være helt nøyaktig.

Å finne ut av Solberg-regjeringens likestillingspolitikk er ikke så lett som det kan høres ut. Den viktigste grunnen til dette er at regjeringen ikke er samstemt om denne delen av politikken, men inneholder minst tre forskjellige tilnærminger eller politiske linjer.

Jeg skal ta for meg disse tre politiske linjene. Et nærblikk på regjeringens likestillingspolitikk kan være nyttig på så mange vis. Fordi Solberg-regjeringen ikke er konsistent på likestillingspolitikken, er den mer sårbar her enn på andre områder der regjeringsapparatet er mer ideologisk samstemt. Dette så vi allerede i starten av regjeringsperioden, da Solberg-regjeringens forlik med KrF. om reservasjonsretten til fastlegene mobiliserte større 8. mars-tog over hele landet enn på 70 tallet.

Ikke dermed sagt at årsaken til proteststormen var regjeringspartienes manglende samhold på dette politiske feltet, men regjeringens problem i reservasjonsrettstriden var at den ikke klarte å takle protestene fordi den var splittet i denne saken. Så lenge regjeringen ikke kunne stå samlet om å berolige massene, vokste protestene. Slik kan likestillingspolitikken fungere med hell flere ganger de neste tre årene. Vi er mange i kvinnebevegelsen som lenge har vært overbevist om sprengkraften i og mobiliseringsevnen mot den blåblå regjeringens kvinnepolitikk.

Linje 1: Høyrefeministene

I denne grupperingen er det flere profilerte kvinner, men ingen menn. Det kan diskuteres om Erna Solberg hører til her, men Trude Drevland, Astrid Nøkleby Heiberg og Heidi Nordby Lunde er helt klart medlemmer av flokken. Den mest kjente og profilerte høyrefeministen i regjeringsapparatet er Julie Brodtkorb, og hun er i dag statssekretær på Statsministerens kontor. Som leder av Høyres Kvinneforum fikk hun landsmøtet med seg i opprøret mot partiledelsen og en enstemmig programkomité i Høyre, som på landsmøtet våren 2013 ønsket å fjerne paragraf 2 C i Abortloven. Et punkt som sier at egenskaper ved fosteret kan være en selvstendig grunn for abort etter 12. uke. Da Brodtkorb kjørte saken på Høyres landsmøte, gjorde hun det ut ifra et feministisk perspektiv, prinsippet om selvbestemt abort er en viktig politisk sak for henne. Så viktig at hun også deltok i protestmarkeringen mot sin egen regjerings forslag om reservasjonsrett 8. mars 2014 uten at pressen fanget det opp, men det sier vel mer om journalistene enn om henne.

Lederen i Høyres kvinneforum er en sann feminist i alle kvinnepolitiske saker. Brodtkorb mener det er viktig at fedre tar mer ansvar for sine barn, sånn at mødrene lettere kan gjøre karriere. Hun synes det er høyst urettferdig at kvinner ikke tjener det samme som menn og at det ikke er flere kvinner i maktposisjoner i politikk og næringsliv. Og når Brodtkorb snakker på Dagsnytt 18 om forskningsrapporten som ble lagt fram i desember 2014, som viser at eldre mennesker med døtre ble innvilget mindre kommunal hjelp enn dem med sønner, er hun helt enig med andre feminister. Hun synes den kjønnsmessige arbeidsfordelingen er dypt urettferdig.

Det er når løsningene skal skisseres, hun skiller lag med oss andre feminister og blir merkelig diffus, ut i fra mitt perspektiv. I spørsmålet om pappaperm mener hun at det vil fremme likestillingen hvis familiene selv får bestemme hvem som skal være hjemme. Når det gjelder kjønnsurettferdigheten i hjemmetjenestene for eldre, vil hun overlate ansvaret til den enkelte kommune, som sikkert vil sørge for mer likestilling. Og de urettferdige kvinnelønningene vil sikkert bli mer rettferdige hvis lønnssystemet overlates til markedet.

Julie Brodtkorb er innsatt i en viktig posisjon fordi hun er god til både taktisk og strategisk tenkning. Men når det kommer til samfunnsutvikling, preges hun av en uforklarlig, og for meg naiv, tro på at det fornuftige vil seire, og at verden vil gå framover når bare flere innser det rettferdige i at kjønnene er likeverdige og likt belastet. Her trenges ingen statlig styring, ingen strukturelle tiltak. Brodtkorb virker sikker i sin tro på at når kulturen bare bedrer seg, vil flere menn ta ut sin del av permisjonene uten en øremerket kvote. Julie Brodtkorb og de andre høyrefeministene er representert i regjeringsapparatet, men er dessverre i sørgelig mindretall.

Linje 2: Vekk herfra – tilbake til et sted før

Selv om mye av politikken til regjeringen – kanskje spesielt Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson – har vel så mye inn-flytelse på kvinners liv som Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet, er Fremskrittspartiets Solveig Horne den som har fått det politiske ansvaret for den blåblå likestillingspolitikken.

Solveig Horne er en god representant for de som vil sette den sosialdemokratiske likestillingspolitikken i revers. Akkurat hvilket årstall Horne vil tilbake til er litt uklart, men politikken hennes er udiskutabelt reaksjonær. Kanskje 1980 var ei god tid, kanskje idealet er husmorens æra på 50- og 60-tallet?

I desember 2013 skrev Horne en kronikk i VG, for å forklare hvordan hun, av alle, kunne inneha vervet som likestillingsminister. Der gjentok hun mange av sine standpunkter fra sin tid som opposisjonspolitiker i et mer departementalt språk. I tillegg innfører hun nyordet «hverdagsfeminisme». En hedersbetegnelse, forstår vi, som Solveig Horne oppnevner seg selv som talsperson for. Og etter å ha lest kronikken, forstår vi at hverdagsfeminisme i grunnen er en betegnelse på alt hva kvinner kan og gjør i hverdagen. Og ikke minst hva de velger. Spesielt hvis kvinner velger et gammeldags kjønnsrollemønster, er de hverdagsfeminister.

Pressen har hatt moro med hva Solveig Horne uttalte i media fram til hun ble minister. Om barnehager, homofili («Lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?») og nye familie-former. Om fedrekvoten, og om voldtekt: «Guttene og jentene har like mye ansvar.» Hvis ikke overgriperen er fra en annen kultur da. «Mens halve regjeringen jobber for likestilling, jobber den andre halvparten med å hente menn fra middelalderkulturer til Norge,» sa Horne i en kommentar til Stavangers voldtektsbølge i 2009. Mens Horne mener at hun «kanskje har vært litt spissformulert som opposisjonspolitiker», virker det som om journalistene egentlig tror hun har endret mening, nå når hun er blitt voksen og skal ha styringsansvar. Men ser vi på hva som er kommet fra Barne-, likestillings– og inkluderingsdepartementet etter at hun ble minister, må vi ta henne på det største alvor. Sitatene er representative for regjeringens kvinne- og familiepolitikk.

Pappapermen er altså redusert, for å «styrke valgfriheten» i familien. Flere kvinner skal velge å ta mer fødselspermisjon, småbarnsfedrene skal tilbake til det naturlige ideal, de skal være på jobben. Det sparer regjeringen 35 millioner årlig på, (da fikk jo høyrefeministene det å tygge på). «Vold i nære relasjoner» (som allerede hadde gjennomgått en språklig forvandling fra kvinnemishandling) er blitt til «barn i voldsutsatte familier» og tiltakene har blitt familieråd-givning. Den blåblå regjeringen, som ellers er for å la alle gjøre som de vil, mener likevel at det er viktig å støtte opp om samlivet i parforhold og forebygge samlivs- og familieoppløsning. Til dette er det derfor bevilget ekstra midler på statsbudsjettet. Regjeringen, som mener at enhver statlig inngripen i familiepolitikken er formyndersk og totalitær, kvier seg altså ikke for å bruke statlige ressurser på å hindre at folk går fra hverandre.

At den reaksjonære kvinnepolitikken til Solveig Horne er representert i regjeringen, er delvis et resultat av at vi har hatt et statsfeministisk sjikt i Norge i mange tiår. Det er blitt så innarbeidet at det trolig hadde vært politisk umulig for en regjering å la være å ha en minister for likestilling og en offisiell likestillingspolitikk, selv om flertallet i regjeringa kanskje ikke ønsker å ha det (på samme måte som de må ha en klimaminister og en offisiell klimapolitikk).

Linje 3: De styringsdyktige

Dette er den helt klart største gruppen i regjeringsapparatet. Disse politikerne driver ikke med dill, men kjøper ubåter og fly og sender offiserer til Irak, og ikke minst sender de barn ut av landet i rekordfart. De lager statsbudsjett, væpner politiet, og fjerner formueskatt og støtte til kunstnere. De selger statens eiendeler, og bevilger penger til vei. Det er disse som tar grep. Og er det noe som ikke interesser dem, så er det likestillingspolitikk.

Flertallet i regjeringen og regjeringspartiene mener at saker som angår kjønn og slikt ligger utenfor politikken. Permisjonsfordeling må folk løse individuelt og privat, og er det vanskelig, så får de skaffe seg en au-pair eller i det minste en vaskehjelp. De bryr seg politisk sett ikke om barnehagene, annet enn at de bør drives privat og i størst mulig grad betales av foreldrene. De behandler formue- og inntektsspørsmål uten å skjele et minutt til strukturer som kjønn eller etnisitet. Klassestandpunktet er derimot bunnsolid. De mener at de rike blir motivert av frihet, mye penger og gulrøtter, mens vi andre blir motivert av mangel på penger, pisk og kontroll.

Representanter for de styringsdyktige er Siv Jensen, Jan-Tore Sanner, Ine Eriksen Søreide og de mannlige eminenser i rådgiver- og statssekretærkorpset. Og fordi kvinne-politikken ikke interesser dem, kan de ikke stort om det heller. Flertallet i regjeringen har rett og slett en blind politisk flekk. Regjeringspartiene gikk til valg på å fjerne sexkjøpsloven, samtidig som de skulle innføre tiggerforbud, uten å forstå at det ville framstille dem som å være for horekundenes rettigheter og mot de aller fattigste. I desember 2014 viste det seg at endringene i overgangsstønaden er sendt ut til høring, uten å inkludere en eneste kvinneorganisasjon blant høringsinstansene. Det er disse politikerne som har definisjonsmakten, og som har definert kvinnespørsmål som utenfor politikken. På dette området skal det ikke være styring.

Fordi alle disse linjene er representert i regjeringsapparatet, og regjeringen dermed har en uavklart og flertydig kvinnepolitikk, så kan den fremme forslag i tråd med alle de tre kvinnepolitiske linjene. Dette gjør politikken uforutsigbar, men det åpner samtidig for muligheter til å spille på indre motsetninger i regjeringen.

Hva skjer?

Den rødgrønne regjeringen la sommeren 2013 fram en stortingsmelding om likestilling, der de foreslo tiltak for å styrke likelønn og likestillingen i arbeidslivet, for å øke kvinners deltakelse i demokratiske organer, for å motvirke et kjønnssegregert utdannings- og arbeidsmarked og for å sikre kvinners rett til et liv uten vold og overgrep. Stortingsmeldingen ble trukket tilbake av Solberg-regjeringen allerede den første uka etter regjeringsovertagelsen, og nesten samtlige av forslagene ble kassert. En symbolsk og forutsigelig hendelse. Men regjeringen arbeider ikke med symboler, det er først og fremst strukturelle endringer som er innholdet i Solberg-regjeringens arbeid.

Hele likestillings- og inkluderingsfeltet er i stor grad overlatt Fremskrittspartiet, og i motsetning til Høyre og regjeringen som et hele, så har FrP her en konsistent politikk. Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson har det vel så travelt som Solveig Horne. Statsrådene produserer forslag etter forslag som vil få store konsekvenser for manges liv, og som vil reversere den økonomiske utjevningen mellom kjønnene vi har sett de siste tiårene, parallelt og i sammenheng med kvinnenes økte yrkesaktivitet.

Regjeringen har hatt sine kvinnepolitiske nederlag. Reservasjonsretten til fastlegene var det første den måtte gjøre rettrett på, og det andre nederlaget kom med sexkjøpsloven. Evalueringsrapporten som ble lagt fram i august 2014, har gjort det umulig å avskaffe loven, på tross av at både Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet de Grønne gikk til valg på å fjerne den, og at disse partiene til sammen har flertall i Stortinget. Arbeidsminister Robert Eriksson måtte også trekke tilbake forsøket på å fjerne sykepenger for kvinner som har små stillingsprosenter, etter protester fra LO og NHO som påpekte at dette var brudd på IA-avtalen. Deretter måtte regjeringen kompromisse med Kristelig Folkeparti og Venstre om den dramatiske fjerningen av barnetillegget til uføre. Men regjeringen har også hatt sine seire på dette feltet som de definerer utenfor politikken. Reduseringen av fedrekvoten fra 14 til 10 uker ble iverk-satt sommeren 2014. Kontantstøtten har økt, og det skal også betalingssatsene for barnehager. I tillegg er det fjernet noen barne-hageplasser pluss noen penger til kvinneorganisasjonene, og regjeringen er i gang med å herje med NAV, offentlig sektor og den nordiske modellen. Julegaven til det norske folk i 2014 er forslag om å kutte i overgangsstønaden til enslige forsørgere og drastiske endringer i Arbeidsmiljøloven.

Kjernen i den nordiske modellen er høy kvinnedeltakelse i arbeidslivet og et høyt utdanningsnivå, i tillegg til utbygde velferdsordninger med et økonomisk sikkerhetsnett og relativt små økonomiske forskjeller. Modellen har vist seg svært så konkurransedyktig, for å bruke regjeringens foretrukne terminologi.

Nå har altså statsråd Robert Eriksson foreslått å fjerne restriksjoner mot søndagsarbeid og å øke grensen for hvor mye overtid som kan pålegges. Forslaget vil også gi adgang til å øke bruken av lengre vakter og gi større adgang til midlertidige ansettelser. Det hele omkranses av fine ord om mer fleksibilitet og mer valgfrihet. Den politiske ledelsen i departementet kaller forslaget «moderate endringer», så vi kan alle tenke oss hva de blåblå egentlig ønsker seg.

Regjeringens begrunnelse for endringene av Arbeidsmiljøloven, altså dårligere vern for folk flest, er at det med disse endringene vil bli lettere for arbeidsledige og funksjonshemmede å komme seg inn i arbeids-livet. En forutsetning som ikke lar seg bevise. Ser vi til Sverige, som har innført tilsvarende tiltak, har arbeidslivet der både færre ansatte og dårligere vilkår. Mange mangler nå rettigheter som følger med ansettelse; som forutsigbar arbeidstid og lønn, ferie og sykemeldinger. Beskrivelsene fra Sverige ligner på arbeidsforhold vi har hørt om i Norge på arbeidsplasser hvor ufaglærte blir presset til å godta arbeidskrav i strid med lover og regler. Dette gjelder særlig innen helse og omsorg, kvinnedominerte arbeidsplasser med høy grad av innvandrere.

Forslagene rammer selvsagt mange, men i de tunge omsorgsyrkene arbeider stort sett kvinner, det er flere kvinner enn menn i midlertidige stillinger, og i tillegg er midlertidige stillinger rett og slett et godt verktøy for å skjule diskriminering av gravide.

Privatisering av offentlig sektor, for eksempel barnehager, barnevern, sykehus og skoler, som regjeringen til stadighet framhever som løsningen på det meste, handler jo, når vi kommer til kjernen, om privatisering og outsourcing av store kvinne-arbeidsplasser. Nedskjæring av offentlig sektor, som det også stadig blir lagt vekt på, betyr at mange kvinner vil miste jobbene sine. Kombinert med de varslede endringene i Arbeidsmiljøloven vil dette bety store endringer i arbeidslivet generelt, men for kvinner spesielt. Blir forslagene gjennomført, truer det både fødselstall og mulighetene til skilsmisse. Og da har i alle fall Solveig Horne fått gjennomført noe av sitt politiske program, nemlig å verne om familien. Og her er både de reaksjonære og de styringsdyktige på samme linje.

Hva med oss?

Det er ikke bare på høyresiden av politikken det er motstand mot å erkjenne spørsmål om kjønn og makt. Hvorfor tjener hjelpepleiere mye mindre enn brannmenn? Hvorfor er det kvinner som er hjemme med kontantstøtte, og etterpå arbeider deltid? For oss feminister er den største utfordringen å få venstresiden, (og for så vidt alle andre), til å innse at en god del politiske saker bare kan forklares med utgangspunkt i kjønn. Og å få dem til å bruke denne innsikten i praktisk politikk. Kjønnsmakt og feminisme er nesten usynlig på den politiske dagsorden i Norge.

På tross av en brei samfunnsmessig enighet om å holde spørsmål om «kjønn og slikt» utenfor, er det ofte nettopp saker som handler om kjønn og makt som fører til de store stridsspørsmålene i politikken. Det er det ikke bare den blåblå regjeringen som har erfart. Det heter gjerne noe annet, pensjonsreform, lavtlønnsproblematikk, endringer i abortloven, reservasjonsrett, surrogati, manglende barnehager eller barnehageopptak, kriminalisering av horekunder, kvotering i partiorgan og/eller bedriftsstyrer. Motsetningene går da på kryss og tvers i det politiske landskapet, ifølge mediene. Mon det? Det er vel heller slik at når både journalister og politikere mangler grunnleggende kunnskaper om den rådende kjønnsmaktordningen, når både journalister og politikere tror at kvinner og menn har like liv og like forutsetninger og interesser, så framstår motsigelsene som uforklarlige. Altså på kryss og tvers!

Den skandinaviske kvinnebevegelsen har søkt kollektive løsninger for å få til samfunnsmessige endringer som kan komme alle kvinner til gode. Gjennom å presse på for slike endringer har vi oppnådd høy yrkesdeltakelse, økt økonomisk selvstendighet og høyere grad av likeverd mellom kjønnene. For å få mer rettferdig fordeling av det omfattende omsorgsarbeidet, er det de siste 20 årene gradvis også innført fedrekvote. En permisjonsordning forbeholdt den av foreldrene som ikke har født, og som ikke kan overføres fra far til mor.

Til tross for disse viktige endringene, er det fortsatt kvinnene som sitter igjen med de fleste byrdene av det ubetalte omsorgsarbeidet. For mens vi alle har ventet på far, har de private løsningene bestått i at kvinner har redusert arbeidstiden, tatt omsorgspermisjoner, vært hjemme med syke barn, og stilt opp for pleietrengende foreldre og svigerforeldre. Noe som vises igjen på syke-, lønns- og pensjonsstatistikkene. Og det viser også igjen på de politiske forskjellene mellom kvinner og menn. Kvinnene stemmer mer til venstre enn menn. Hadde bare kvinner hatt stemmerett i Norge, ville det aldri blitt noen blåblå regjering.

Kritikken mot regjeringen hardner til, og alle de fire partiene som utgjør det parlamentariske grunnlaget for de blåblå, faller på meningsmålingene. Og jeg tror på Erna Solberg når hun ikke forstår grunnlaget for motstanden. «Det står jo i partiprogrammene,» sier hun selvrettferdig når hun blir konfrontert med kritikken. Valget ga riktig nok høyresiden et flertall, men å hevde at det er et flertall for ethvert programfestet standpunkt er å dra konklusjonene langt. Det har også velgerne vist gjennom et sett av meningsmålinger i den senere tid.

Regjeringens første statsbudsjett bekrefter at den blåblå regjeringen mener det som står i programmene, og ønsker å bygge om samfunnet på bred front. Norge vil aldri mer bli det samme etter denne regjeringsperioden. Statsbudsjettets innretting er ingen overraskelse, men med dette budsjettet, og ikke minst med forslagene til endring i Arbeidsmiljøloven, legger Solberg-regjeringen seg ut med en samlet kvinne- og fagbevegelse. Det er en kamp regjeringen har tenkt å vinne, det er en nødvendig forutsetning for å få til de irreversible endringene de blåblå ønsker seg. Men vi får håpe de igjen har feilberegnet.

Vi ser allerede konturene av at stortingsopposisjonen begynner å forstå sprengkraften i regjeringens politiske blindsone. Både SV og Ap har styrket sin feministiske profil og bruker stadig oftere feministiske argumenter i den politiske retorikken. For kvinnebevegelsen er dette svært interessant, og vi har tenkt å holde opposisjonspartiene ansvarlige for lovnadene de nå strør om seg med ved neste korsvei. Men partiene har adskillig mer å gå på når det gjelder å mobilisere kvinnene, og fagbevegelsen og den aktivistiske venstresida ligger langt etter.