Vil og kan Norge forsvare seg?
Av Per-Gunnar Skotåm
Angrep eller forsvar
Manifest forlag, 2015, 144 s.
Etter 2. verdenskrig og fram til 2011 har norske fly sluppet 7 bomber i krig – alle over Afghanistan. I 2011 bombet de norske F-16-flyene Libya 588 ganger. De første fem ukene var 15 prosent av bombeangrepene i Libya norske. Norge tok oppdrag som andre land kviet seg for. Det gjaldt både politisk sensitive mål og mål i tett befolkede områder.
Den norske bombeinnsatsen bidro til den opprørsoffensiven som endte med at regimet til Khadaffi falt og at Libya i dag regnes som «a failed state» hvor IS har vesentlig kontroll.
Omtrent slik innledet Ingeborg Eliassen, en av forfatterne av boka Angrep eller Forsvar sin presentasjon under lanseringa på Litteraturhuset 18. januar i år. (Hele lanseringa er streamet her: http://www.civita.no/2016/01/18/hva-slags-forsvar-skal-vi-ha)
Mellom Sinsen og Røa
Høsten 2015 kritiserte USAs hærsjef Mark Milley det han kalte myter om moderne krig, feilaktige oppfatninger som etter hans mening preger beslutninger som blir tatt i Washington – og som har kostet dyrt: At man kan vedta at kriger kan bli kortvarige. At kriger kan vinnes ved hjelp av høyteknologiske våpen, og at spesialstyrker kan gjøre det som trengs på bakken.
I 2008, da Robert Mood var generalinspektør for Hæren, (sa han): Etter årevis med omlegginger, nedskjæringer og omdisponeringer var Hæren kun i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa … forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har …
Ved å fokusere på Norges rolle i Libya problematiserer forfatterne den store endringa i norsk forsvarspolitikk fra 1992 til i dag. Boka vektlegger særlig de enorme kostnadene som innkjøp og drift av de amerikanskproduserte F-35 jagerbombe-flyene vil påføre Norge. Samtidig som F-35-flyene implisitt og uttalt knytter oss nærmere en offensiv amerikansk krigsstrategi i verden ved at 12 av de planlagt innkjøpte 52 flyene skal kunne avsettes til internasjonale oppdrag. Samtidig vil innkjøpet av F-35 virke strukturerende på resten av det norske forsvaret. Det vil også bidra til en (manglende) forsvarsevne knyttet til begrensede hærstyrker fordi en ikke har råd til det, men like mye fordi det ligger et bytte med NATO (USA) i bunn. Vi stiller opp med internasjonal luftstøtte over hele kloden, hvis USA kommer og hjelper oss om det trengs.
Angrep eller Forsvar er en debattbok som ikke forsøker å gå i dybden debattene om det norske forsvaret de siste 25 åra. Men boka henter fram uttalelser og analytiske vurderinger fra toneangivende ledere og debattanter i den norske debatten, men også ved å gjengi hva politiske og militære ledere i utlandet – ikke minst USA – mener. Ved å få fram hvordan eksperter i flere leire står i direkte motstrid til hverandre, synliggjøres at forsvarspolitikk er som all annen politikk. Det er forskjellige syn ut fra ulike verdier og vektlegging. Ingen kan påberope seg å ha fasitsvaret og særlig ikke den politiske høyresida som i samfunns-debatten påberoper seg at per definisjon har de mer autoritet enn andre knyttet til at de er mest ukritisk til enhver bevilgning som Forsvarets personell ber om. Tvert om er det de som er mest kritisk til pengebruken til både milliarder brukt på 5 fregatter hvor 2–3 ikke brukes eller bevilgninger til et jagerbombefly, som vil suge til seg midler som et sort hull i 20 år, som har mest å tilføre debatten. Nettopp fordi de er villig til å problematisere bruken av midler, blir de også mest reflektert over hva slags forsvar vi bør ha, hvorfor og til hvilken pris.
Boka gir fakta samt vurderinger til en forsvarsdebatt som uansett vil dukke opp igjen og igjen knyttet til bevilgningene til F-35. Forfatterne legger ikke skjul på at de har nærmet seg spørsmålstillingene ut fra et samfunnsengasjement og ikke på bakgrunn av at de har sitt virke i forsvarskretser eller har jobbet med disse spørsmålene i årtier. Nettopp derfor har det blitt en velskrevet, faktabasert, reflektert og poengtert bok. Derfor brukes det heller ikke fagmilitære begrep som hindrer tilgjengelighet, men bidrar i stedet til å åpne et politisk område for alle som er interesser i samfunnsutviklinga, også med Forsvaret som en del av dette.
Ved å hente fram sitater fra ulike forsvarsaktører, problematiseres utfordringer knyttet til handlinger Norge har vært en del av, som feigheten i den norske pressa har hindret i å løfte fram.
I boka Kampflyet som bomber forsvarsevnen beskriver forsvarsanalytiker John Berg flyet Joint Strike Fighter (F-35) som et bakkeangrepsfly, spesielt utformet for USAs globale supermaktsstrategi – og altså ikke først og fremst laget for forsvaret av en småstat.
Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen formulerer det sånn: Moderne kampfly er i dag den viktigste enkeltkomponenten i et moderne forsvar, på grunn av den måten høyintensitets krigføring utvikler seg på. Så lenge Norge har et ambisjonsnivå om å kunne føre den type krig, vil det derfor også måtte gjelde oss. Det er avgjørende at den norske geografien gir oss andre behov enn land med små arealer og mange mennesker. Derfor trenger vi langt mindre bakkestyrker enn andre land.
Dagens generalinspektør for Hæren, Odin Johannesen, er av en annen oppfatning: Det er åpenbart at en hær som ikke kan stille en eneste brigade, ikke kan kalle seg en hær. Uten brigaden gir vi opp ambisjonen om å forsvare oss overfor potensielle motstandere. I så fall aksepterer vi at fiendtlige styrker kan innta norsk territorium uten motstand.
Og til slutt flaggkommandør Jacob Børresen: Den viktigste årsaken til at hæren er blitt avviklet som hær i ordets egentlige betydning, er en vrangforestilling om at dagens kriger ikke dreier seg om å ta og holde territorium … til tross for at alle krigene etter den kalde krigen har handlet om nettopp dette. Dermed har vi, absurd nok, valgt å prioritere kampfly på bekostning av bakkestyrker. I tillegg har moderne, høyteknologisk militærmateriell blitt prioritert. Følgelig har volumet på bakkestyrkene blitt så lite at det ikke finnes noen utholdenhet igjen.
For egen del vil jeg legge til: Norge, Nato og USA har nettopp tapt en krig i Afghanistan til tross for sin enorme tekno-logiske overlegenhet fra utrustning til den enkelte soldat gjennom alle nivåer med helikoptre, jagerbombere, bombefly, droner og multinivå digitale videokommunikasjons-systemer. Og hva har man tapt mot? En lavteknologisk viljesterk motstander som fortjener betegnelsen verdens beste infanteri, i et terreng som ikke er ulikt det norske. Det burde vel få noen klokker til å ringe hos noen om hva vi trenger mer av i forsvaret av Norge.