Vi trenger et nytt jenteopprør!
Av Hannah Helseth
Hannah Helseth er jentepolitisk ansvarlig i Rød Ungdom
Hva er det som skjer når det vokser opp en generasjon med jenter etter et kvinneopprør? Vi lærer på skolen at kvinnekamp var noe som skjedde på 70-tallet. Det var noe som mamma dreiv på med fordi pappa ikke tok oppvasken.
Spørsmålet må stilles fordi det vokser opp en generasjon med unge jenter som har en annen virkelighet enn den som var på 70-tallet. Hva har forandra seg, på hvilke måter og hva vil det si for vår kamp mot undertrykking? Hvis man går likestillingslandet Norge etter i sømmene, vil man finne at virkeligheten er at undertrykkinga fortsatt eksisterer.
Individualiseringa av samfunnet
Dagens jenter får høre at de har alle muligheter og at deres kjønn ikke skal være til hinder for fremgang. Vi er generasjonen som velger selv vår egen identitet. En del jenter som jeg har møtt, nekter for at de er undertrykt og de påstår hardnakket at de er seg selv. Ingen skal komme her å fortelle dem om sosialiseringsprosess og kjønnsroller. Men: Hva slags valgfrihet har egentlig jenter?
Alle blir fortalt fra de er bitte små hva slags roller som er ment for oss. Alle snakker forskjellig til gutter enn de gjør til jenter. Alle forventer forskjellige egenskaper av de forskjellige kjønnene. Jenter skal være snille og la andres behov gå foran sine egne. Gutter lærer at deres verdi blir målt i prestasjoner, de konkurrerer om å være best. Alle veit at du ikke kan ta hensyn til andre når du konkurrerer om førsteplassen. Denne oppdragelsen skjer ikke bare når vi er små. Vi blir «oppdratt» hver eneste dag gjennom massemedia, reklame og filmer. For å være ordentlig dame må du ha push-up bh, sminke, høyhælte sko, smile med hvite tenner, d.v.s. være attraktiv for menn. De andre er ikke damer, men prøver å etterlikne menn eller er rett og slett ukvinnelige. Siden det er noe som heter ukvinnelig må det være noen som har satt malen på hva som er kvinnelig. Kvinners rolle i den offentlige verden er å være smilende, pene og hjelpende damer ovenfor menn. Det å tro at man ikke blir påvirka av det massive rollepresset, er å leve på en rosa sky skapt for å opprettholde kvinneundertrykkinga.
Denne tanken om valgfrihet er ikke ny. Den blir spredd gjennom politisk propaganda og reklamens forunderlige verden. KrF fikk hele kontantstøtte debatten til å handle om valgfrihet, og denne ideologiske offensiven påvirker også unge jenter. Så lenge kvinner frivillig velger å være hjemme, kan vel ikke det være noe problem? Spørsmålet blir: Hvor er det reelle valget? Hvem er det som tjener minst? Hva skjer med samfunnet om kvinner mister muligheten til å gjøre noe annet enn å være lenka til kjøkkenbenken? Hvor ble det av valgfriheten når det ikke finnes barnehageplasser til alle?
I forhold til skjønnhetstyrraniet møter man den samme formen for propaganda: «Du kan da bare velge å ikke bli påvirka», eller en annen variant: «Jenter må jobbe med seg selv og ikke gi andre skylda fordi at de er stygge.» Denne formen for individualisering av samfunnet rammer jenter verst, fordi det mest naturlige blir å gi seg selv skylda for alle overgrep og undertrykking. Ikke bare blir de straffa fordi det er de som blir utsatt for overgrep, men de gir seg selv skylda for overgrepene i tillegg.
La oss sammenlikne med en annen form for undertrykking, rasismen. Ingen sier til mørkhuda mennesker at rasismen i samfunnet er noe de innbiller seg eller at de burde jobbe med seg selv for å la være å bli tråkke på. Det er helt uhørt når man snakker om rasisme, men dette er virkeligheten når det er snakk om kvinneundertrykking. Mange jenter vil ikke se på seg selv som undertrykt, fordi undertrykt i dag vil si at du er svak og puslete. Igjen tilbake til rasismen, ingen vil påstå at lederen for Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) er svak og puslete – eller Mumia Abul-Jamal (en svart politisk aktivist i USA som sitter på dødscelle for sin kamp for svartes rettigheter) for den saks skyld. En mulig årsak kan være at antirasisme blir i mye større grad blir sett på som et politisk spørsmål, mens kvinnekamp blir redusert til en personlig spørsmål og angriper de grunnleggende maktstrukturene mellom kjønnene. Å være undertrykt betyr ikke at man er svak og puslete, men det betyr at man har noe å kjempe for, og kvinner har nok av kamper å kjempe før målet er nådd. Kvinneundertrykkinga består av at det er hindringer for å bli sett på som et fullgodt menneske, å kunne gjøre det man har lyst til, tørre å ta utfordringer og få den lønna man fortjener.
Individet som kampkraft
Blir alt snakk om individ og individets rett til noe kvinnefiendtlige? Nina Bjørk, en svensk litteratur kritiker og feminist har skrevet en bok som heter «Under det rosa teppet». Der kommer hun både med en rekke nye eksempler på sosialiseringsprosessen og hvor hun lanserer en «ny» form for feminisme: «Jeg har kritisert drømmen om Kvinnen som feminismens utopi, men jeg har selv ført fram en drøm, en utopi: drømmen om et menneske som ikke får sin identitet og mening bestemt av sitt kjønn, en utopi om at kropper ikke skal bety det samme som i dag. Et menneske som ikke er preget av sitt kjønn er vanskelig å forestille seg, da hun ikke blir forståelig. Likevel er det henne jeg vil ha. Likevel vil jeg den feminismen som kjemper for at hun skal bli mulig.»
Dette er et viktig poeng, for i vår tid er målet å bli sett på som individ. Vi lever i dag i et samfunn som er individualisert og dette gjør at mange jenter ikke vil bli sett på som jenter og vil ikke få gitt visse egenskaper fordi de er jenter. Dette er positivt og vitner om en bevissthet om seg selv som individ. Problemet blir at vi lever i et samfunn hvor vi blir forma etter kjønna våre og at jenter blir oversett, overhørt og at jenters hverdag forsvinner i virkelighetsbildet om hva som er viktig. Jenter ønsker selv å bli sett på som individ samtidig som samfunnet har skapt dem som jenter. Samfunnet i dag skaper ikke mulighet for fjerning av kjønnsidentiteter, fordi vi lever i ei tid hvor det er helt nødvendig at kvinnen blir sett på som et annenrangs kjønn. Det er helt nødvendig for at kvinner skal tjene halvparten av det menn tjener, for at det skal være mulig å tjene seg styrtrik på salg av kvinner, for at det skal være mulig at kvinner jobber gratis i hjemmet.
Lista er endeløs over hvordan systemet skor seg på kvinneundertrykking. Jeg ønsker som Nina Bjørk et samfunn hvor tvangstrøyene for hva som er gutt og hva som er jente er fjernet, men jeg mener at det er helt nødvendig å bli kvitt det kapitalistiske systemet før det skjer – og selv ikke da er kampen om det over. Fortsatt etter revolusjonen vil man trenge kvinnekamp for å få til kvinnefrigjøring, hvor maktstrukturen mellom kjønna er endret til og ikke handle om makt lenger. For å oppnå dette trengs det et sterkt kvinnekollektiv, altså en særegen kvinnebevegelse. Kvinnekollektiv har vist seg å fungere i kamp for en bedre verden og i kamp i mannsdominerte organisasjoner. Kvinnekollektivets hovedoppgave er å definere hverandre som politiske vesener med retten til å være uenig og styrke individene politisk. Det skal være et politisk inkluderende kollektiv hvor alle føler seg viktige. Individet vil først bli en kampkraft i kollektivet. Alene står du svak og sammen står du sterk – og dette gjelder dobbelt for kvinner.
Noe som står ved lag fra 70-tallet, er kampen mot porno. Bare i løpet av det siste halve året har det skjedd en dramatisk utvikling. De man kjemper mot nå, er ikke snuskete menn som «porno- Hagen», men Linda Johansen og kulturradikalere. Dette gjør det viktigere enn noen gang å reise parolen: Porno er teori – voldtekt er praksis! Parola viser til de samfunnsmessige konsekvensene av porno. Pornobransjen er på offensiven og prøver å utvide markedet sitt til å omfatte «kulturradikale» og kvinner. Vi har fått kvinnelige pornoredaktører som samtidig blir mediapersonligheter og bildet på den «lykkelige hora». Pornoen har verken skifta karakter eller blitt mindre undertrykkende. Den sprer fortsatt sitt budskap om at kvinner er objekter for menns nytelse. Allikevel kommer det en massiv propaganda om at det er dette som er seksuelt frigjørende. Er det seksuelt frigjørende at det ikke eksisterer grenser? Er det seksuelt frigjørende å sprenge grensene som du selv har satt for hva du skal akseptere seksuelt – og dermed bli fri på menns premisser? Jenters grenser blir sprengt hver eneste dag, gjennom voldtekter og seksuell trakassering med porno som ideologisk bakgrunn, hvor mannen er premissleverandør. Seksuell frigjøring er ikke overgrep og vold, men sex mellom likeverdige mennesker, noe som porno aldri kan bli.
Det siste eksemplet på pornoliberaliseringa er at Cinemateket (filmklubben i Oslo) skal bl.a. vise tre hardporno filmer, blant annet Deep Throat med Linda Lovelace som «stjerne». Hun har senere kommet seg ut av bransjen og skrevet en bok om de misbruk og overgrep hun ble utsatt for. Cinemateket fremstiller det som kulturhistorie og en humoristisk fremstilling av sex. Dette skriver de i sitt eget blad: «De fleste kritikere har anført som en av filmens store fortrinn at det ser ut som om Linda Lovelace liker det hun gjør. I ettertid har hun riktignok i sin bestselgende selvbiografi «Ordeal» hevdet at hun ble tvunget til å utføre de seksuelle handlingene. De fleste kjennere av bransjen har imidlertid trukket disse uttalelsene i tvil.» Her påstår de freidig at egentlig så likte hun det – og så har hun gått tilbake på det senere. Det at hardporno selges, er ikke noe nytt. Det som er nytt, er at porno blir vist på lik linje med andre spillefilmer. Filmfolk skal sitte og nyte overgrep som underholdning og være frigjorte og aksepterende. Det de aksepterer er at undertrykking av damer skal være underholdning. Kampen mot porno er viktig fordi den gjør det mest brutale uttrykket for patriarkatet – pornoen – til noe akseptert ikke bare blant gutter, men også jenter. Jenter ønsker å være frigjorte og når porno blir deres svar på frigjøring, er de med på å undertrykke seg selv. Hvordan skal vi da ha muligheten til å forandre samfunnet?
En annen side av den sekulariserte undertrykkinga er skjønnhetstyranniet som rammer alle jenter. Det uoppnåelige idealet som blir fremma i reklamen for å selge mest mulig produkter. Jenter slanker seg til døde for å nå dette idealet. Du skal være syltynn, men samtidig ha store pupper, noe som alle veit ikke går an. Jenter blir fortalt hver eneste dag hvordan de skal se ut, men også hva de skal være opptatt av. «Helene og gutta» var en Tv-serie som gikk for en stund tilbake, som var en av de mest sette Tv-seriene. Helene og hennes venninners liv dreier seg om slanking, utseende og hvordan de skal klare å holde på kjærestene sine ved hjelp av kroppsvekt. Denne serien var så teit at det var til å grine av, men allikevel var budskapet klart om hvordan jenter skal være. Dette blir altså en del av jenters identitet. Det sier noe om innholdet til jenterolla i dag og hva det er å være jentete.
H&M har før hver jul og sommer svære reklame kampanjer hvor de bruker tynne modeller eller kjendiser til å vise fram undertøy og badetøy. Jenter kan ikke lukke øynene for idealet som blir tredd nedover ørene på dem – og det ender opp med dårlig selvtillit og slanking. Disse plakatene er med på å redusere jenter til å ikke være mer enn kropp. Samtidig selger H&M bikinier og bher i tusentall. Det er noen som tjener penger på jenters dårlige selvtillit og de tjener mye penger. Skjønnhetsidealet skaper også et konkurranseforhold mellom jenter om å være den peneste og mest velkledde. Dette gjør at istedenfor å stå samla, splittes man opp og står og kjemper på hver sin tue om gutters gunst. Slikt blir det ikke forandring av. Det er viktig å vende den forakten jenter har mot seg selv, mot samfunnet som gjør det sånn. I dette ligger det et potensielt opprør, som det må gripes tak i. Det er viktig å si at vi alle blir påvirka av idealet og at vi kjemper en kamp både for oss selv og alle andre jenter mot en industri som tjener penger på oss.
Selv om det kan være en tendens til dobbeltstraffing, så mener jeg feminisme kan gjøre hverdagen til jenter lettere. I form av at du har en analyse av samfunnet så du gir ikke deg selv skylda for undertrykking og at du kjemper aktivt mot det.
Både skjønnhetstyranniet og pornoindustrien er to synlige faktorer som preger unge jenters hverdag. Nettopp derfor blir det viktig å diskutere dette med unge jenter og se det i sammenheng med den økonomiske delen av kvinneundertrykking, fordi det hele henger sammen og er avhengig av hverandre for å opprettholde kvinnen som annenrangs kjønn.
Konklusjonen på alt jeg har skrevet, er at det trengs et nytt jenteopprør og at vi må utvikle argumentasjon som passer til vår tid – og at dette opprøret må organiseres et sted. Rød Ungdom som er den organisasjonen jeg er med i, blir for smalt for dette opprøret. Så det trengs en ny jenteorganisasjon som bygger på jenters virkelighet og livssituasjon. Dette har vært sagt før og med to kvinneorganisasjoner som begge vil ha sin egen jenteorganisasjon, har dette vært vanskelig. Det er på tide å se at en ny generasjon av feminister vokser opp, at de trenger noe som er samlende – som de skaper selv.