Verken nytt eller nyttig
Av Kaisa Celius
F-ordet – 155 grunner til å være en feminist
Forlaget Manifest, 2015, 228 sider
På bokas vaskeseddel er den beskrevet som «en morsom og politisk selvhjelpsbok for deg som lurer på om du er feminist, eller som bare vil få bekreftet at du har rett». F-ordet er langt fra den eneste feministiske boka utgitt i Norge de seneste åra, med forgjengere som Rosa prosa, Råtekst, Bitterfitter, Generasjon Sex og Bullshitfilteret er det all grunn til å stille spørsmålstegn ved nødvendigheten av en ny slik bok. Derfor ble jeg svært forventningsfull da jeg leste forordet:
Det finnes hundrevis av bøker om feminisme, så hvorfor skrive en ny? Vi har to hovedgrunner: For det første ønsker vi å skrive om det som skjer akkurat her og nå. Vi tror nemlig vi befinner oss midt inne i en ny bølge i norsk feminisme. Og for det andre ville vi skrive en bok som kan leses av hvem som helst – ikke bare de som har tatt mastergrad i kjønnsteori eller likestillingsstudier. Kanskje mest av alt ønsker vi oss unge lesere (…) Vi håper å nå deg som er enig i vår påstand om at kjønn fremdeles har for stor innflytelse over spillerommet i våre liv, men som ennå ikke har tatt steget over til feminisme. Og deg som allerede er en svoren feminist. Og så vil vi veldig gjerne nå deg som bare er nysgjerrig.
Intensjonen om å lage en bok om feminisme for folk flest er god, og forfatterne gjør et godt forsøk. Boka har et kult og lettlest format, med tøffe fonter, tegneseriesnutter, punktlister og illustrasjoner. Dette gjør at forfatterne kan formidle tidvis tung teori på en lettfatta og ukomplisert måte. Bok- og filmtips, lister over kvinnelige forbilder og feministiske aksjoner fra hele verden er inspirerende. Siste delen av boka er en liste over 155 grunner til å være feminist, dette er et effektivt virkemiddel som understreker behovet for feminisme og avslutter boka med en eksplosjon.
Dessverre kan det virke som om forfatterne prøver å favne over en for stor gruppe lesere: De vil skrive en bok som appellerer til de yngste og ferskeste feministene, samtidig som den skal tilfredsstille den eldre gardes behov for nye ideer og debatter. Resultatet blir en rotete blanding av ABC-feminisme og ting for spesielt interesserte, med tematikk og vanskelighetsgrad som varierer fra kapitel til kapitel. I ett kapitel blir hersketeknikkene presentert, i det neste får vi inngående beskrivelser av svensk kvinnebevegelse, så følger et kapitel om sexisme, deretter et brev fra Marta Breen om kvinnebevegelsens forhold til sex.
I bokens første kapitel omtales en såkalt fjerde bølge feminisme, som forfatterne mener foregår nå.
Hvis vi skal trekke fram én ting som kjenne-tegner den fjerde bølgen, vil vi hevde at det er en økt vilje og evne til å se sammenhenger mellom ulike former for diskriminering. Vi vet for eksempel at det er strukturer i samfunnet som undertrykker andre seksualiteter enn den heteroseksuelle, andre opphav enn det hvite, andre klasseidentiteter enn middelklasse og andre kjønnsidentiteter enn den binære.
Forfatterne har altså gjenoppdaget 70-talls-feminismen. Allerede da snakket Angela Davis om den triple undertrykkinga (rase, klasse, kjønn), og i vår egen bevegelse diskuterte man behovet for å se klassekamp og kvinnekamp i sammenheng. Videre beskrives sosiale medier som den fjerde bølgens sterkeste våpen, og det trekkes fram at kjendiser som Beyonce Knowles og Emma Watson tar til ordet for feminisme internasjonalt. Jeg applauderer gjerne at en mer kollektiv feminisme er i vinden og at nittitallets interesse for individ og selvrealisering er passé, og syns dessuten det er hyggelig om det er andre enn Ottar som fronter feminismen utad. At feminisme er populært på sosiale medier er vel og bra, det er et godt virkemiddel for å spre meninger og ideer, rekruttere i feministiske organisasjoner og aksjoner. Å kalle dette for en fjerde bølge for feminismen blir likevel å gå for langt, da en slik bølge må innebære at kvinne-bevegelsen vokser, og at oppslutningen rundt aksjoner og aktiviteter blir større.
Jeg skulle ønske jeg kunne konkludere med at boka vil sette spor etter seg, gjennom å skape ny debatt eller rekruttere nye feminister. Dessverre er dette gammelt stoff i ny og trendy innpakning, og bidrar ikke til ny debatt. Boka fremstår som i en slags identitetskrise, der den prøver å være både lavterskel, debattbok for erfarne feminister, opplysende og underholdende – og lykkes i grunn ikke med noen av delene. F-ordet – 155 grunner til å være feminist hadde blitt en bedre bok dersom forfatterne hadde rendyrket ideen om å lage en hip og kul innføring i feminisme anno 2015. Fjern svett kritikk av egen kvinnebevegelse og flaue fortellinger om forfatternes forhold til egen klitoris, og boka kunne vært pensum i ungdomsskolen. Begreper som «interseksjonalitet» er forresten ikke kult i en bok som skal vekke yngre leseres interesse. Behovet for feminisme har riktig nok aldri vært større, og jeg ønsker en ny bølge hjertelig velkommen, men det blir nok ikke gjennom denne boka.