Gnist

Venstresida og Ukraina – et forsøk på forklaring 

Av Ivar Espås Vangen

2022-02

Det finnes to rammefortellinger om Russlands invasjon av Ukraina, enten at det er Putin-regimets autoritære karakter, eller at det er USA/NATO sine handlinger som har skylda. Artikkelforfatteren ser på disse to forklaringsmodellene, og prøver å gi mer forståelse for bakgrunnen for krigen. Hvordan bør venstresidas svar på krigen skille seg fra høyresida, selv om vi står sammen mot invasjonen?

---

Av Ivar Espås Vangen, historielektor og medlem i Internasjonalt utvalg i Rødt
Foto: Noah Eleazar

Den 24. februar 2022 innledet Russland en fullskala invasjon av nabolandet Ukraina. Angrepet er et klart brudd på FN-paktens forbud mot angrepskrig, og er et åpenbart overgrep fra Russlands side. Det finnes ingen grunn til at denne invasjonen bør forsvares eller støttes. For framtida er det likevel viktig at vi sosialister evner å analysere bakgrunnen for krigen, og hvorfor venstresidas svar bør skille seg fra svarene hos høyrekreftene og NATO. Denne artikkelen er et forsøk på å skildre to av de sentrale rammefortellingene om Russlands angrep på Ukraina, og hva jeg mener er den riktige forståelsen av disse. Jeg vil også gjennomgå hva som antakelig ligger til grunn for den norske radikale venstresidas motvilje mot å bistå Ukraina med våpen, før jeg til slutt vil prøve å vurdere de foreløpige utsiktene til en avslutning på krigen, slik situasjonen fremstår nå etter en måned.

Det udemokratiske og imperialistiske Russland

Den første rammefortellinga om den russiske invasjonens årsaker, som også er den mest utbredte forklaringa både i Norge og resten av NATO, forstår krigen som et resultat av Putin-regimets autoritære karakter og imperialistiske ambisjoner om å dominere sine naboland, ikke minst tidligere sovjetrepublikker med store russisktalende minoriteter som Ukraina. Russlands ikke-demokratiske innenrikspolitikk får i så måte direkte konsekvenser for landets utenrikspolitikk. Ifølge denne rammefortellinga er det fåfengt å leite etter diplomatiske løsninger så lenge russerne ikke gjennomfører et regimeskifte i eget land. Et demokratisk Russland vil underforstått føre en helt annen utenrikspolitikk. Alle forsøk på kompromisser og konsesjoner før et slikt regimeskifte eventuelt finner sted, vil invitere til fornya russisk aggresjon andre steder. Løsningen på krigen blir derfor å sende så mange våpen og frivillige som mulig til Ukraina, slik at de kan drepe så mange russiske soldater som mulig, og dermed i kombinasjon med sanksjoner mot russisk økonomi tvinge Kreml til å oppgi ambisjonene sine.

NATO-utvidelser skaper usikkerhet

Den andre rammefortellinga vektlegger i større grad USA/NATOs handlinger de siste par–tre tiåra. Flere NATO-utvidelser, bombinga av Serbia i 1999 og opphevelsen av ABM-avtalen i 2002 som begrenset stormaktenes utplassering av missilforsvar i Europa, trekkes gjerne fram. Det som likevel fremheves som det viktigste er imidlertid NATOs vedtak fra 2008 om at Ukraina og Georgia «(…) skal bli medlemmer av NATO».^[1] Ifølge denne rammefortellinga, har disse handlingene bidratt til å skape en stadig økende følelse av usikkerhet hos Russland, noe som toppet seg i 2014, da både USA og EU støttet kuppet i Ukraina, hvor den relativt Russland-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj ble tvunget til å rømme landet. Den påfølgende russiske annekteringa av Krimhalvøya og støtten til det væpna opprøret i Øst-Ukraina, blir dermed forstått som, om ikke defensive, så i alle fall reaktive reaksjoner på Vestens utvidede innflytelsessfære i områder Russland anerkjenner som vitale for egen sikkerhet. Løsninga ifølge denne rammefortellingas tilhengere vil derfor være å slå fast entydig at det ikke er aktuelt med flere NATO-utvidelse, og at man må være villige til å anerkjenne enkelte av Russlands krav, for eksempel at Krim skal anses som russisk territorium.

Stormakters kontroll over nabostater

Sjøl er jeg av den oppfatning at begge rammefortellingene har litt rett. Jeg er enig i kritikken av Russlands diktatoriske tendenser, og at denne krigen kunne ha vært unngått også fra Moskvas side. Jeg stiller meg derimot tvilende til at krigen avslører Russlands «egentlige» hensikter overfor alle naboland, inkludert Norge. Jeg mener også at det er grunn til å tro at en annen politikk fra NATOs side muligens, men bare muligens, også kunne ha bidratt til å forhindre krigen. Som alle andre stormakter gjennom historia, søker Russland å ha kontroll over sine nabostater. Dette innebærer i første rekke å holde andre stormakter unna. Ingen stormakt vil uten videre tillate at en annen stormakt etablerer seg militært i sitt nærområde. USA har for eksempel siden 1823 operert etter den såkalte «Monroe-doktrinen» som slo fast at Washington ikke ville tillate noen europeisk stormakt å etablere seg på den vestlige halvkule. Selve høydepunktet for denne ble nådd i 1962, da president Kennedy i møte med utplasseringa av sovjetiske atomraketter på Cuba, trua med regelrett atomkrig om disse ikke blei fjerna. Vi kan alle prise oss lykkelige for at Sovjetunionen forsto alvoret og trakk dem tilbake. Denne episoden viser tydelig alvoret som ligger til grunn når man pirker bort i stormakters vitale sikkerhetsinteresser. Som antiimperialister kan vi godt mene det var fullstendig riktig at Sovjetunionen tilbød seg å plassere atomraketter på Cuba, slik at de kunne forsvare seg mot nye amerikanske invasjoner. Men i en verden hvor kjernefysisk krig kan ødelegge all menneskelig sivilisasjon vi kjenner den, holder det ikke alltid å ha moralsk rett.

Ukraina har for Russland mye den samme statusen som Cuba har for USA. Russland har gjennom flere år vist at de er villige til å ty til vold for å hindre at USA gjennom NATO får fotfeste der. Dette handler ikke nødvendigvis om at Russland frykter at NATO uten videre skal bruke Ukraina til å angripe Russland, men om at man oppnår enda større makt til å legge press i andre sikkerhetspolitiske krisesituasjoner. Den allerede minimale varslingstida NATO og Russland i dag har dersom man mistenker at et angrep er nært forestående, vil minke enda mer om Ukraina tas opp i NATO. I en situasjon med økt spenning og fiendskap mellom disse, vil dette innebære at faren for atomkrig også øker.

Utbryterrepublikker

Vestens uttalte målsetting om å innlemme Ukraina i NATO og støtta til det som fra Moskva framsto som et regelrett statskupp i Kyiv i 2014, oppfattes forståelig nok som aggressive handlinger fra Moskva. Fram til 2014 var forholdet mellom Russland og Ukraina riktig nok vekslende, alt etter som hvilke presidenter som styrte i Kyiv, men det foreligger ingenting som tyder på at Russland planla å invadere eller okkupere deler av landet før kuppet. Sia 2014 har Russland derfor både annektert Krimhalvøya, samt støtta væpna opprør i Øst-Ukraina, hvor befolkninga tradisjonelt har vært betydelig mer Russland-vennlige enn i vest. Mens Russland støtta opprørerne, har USA og NATO på sin side støtta de forskjellige makthaverne i Kyiv. Valget av Donald Trump som president i 2016 endra ikke på dette. Faktisk var det Trump som omsider greide å overbevise Kongressen om også å sende tunge våpen. Fra 2014 til 2022 hadde 14 000 mennesker blitt drept i denne krigen. Russlands foretrukne løsning kan man spore i de såkalte Minsk-avtalene fra 2014 og 2015, hvor Ukraina blant anna forplikta seg til å innvilge utstrakt autonomi til utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk. Viljen til å gjennomføre disse har vært lite til stede i Kyiv, blant annet fordi det ville ha vært umulig å rettferdiggjøre overfor velgere og opposisjon. Fra USA og NATOs side har avtalene i praksis blitt sett på som døde. Samtidig har NATO holdt på vedtaket fra 2008, og så seint som i januar 2022 kunne Jens Stoltenberg erklære at NATO skal «hjelpe Ukraina på veien til medlemskap». Det er ingen grunn til å tro at ikke Russland fikk med seg dette.

De siste par åra tyda dessuten mye på at Ukraina, med hjelp av våpenstøtta fra Vesten, ville forsøke å gjenerobre utbryterrepublikkene med makt. En slik krig ville garantert ha blitt svært brutal, men landet ville uansett ha folkeretten på sin side. For Russland kunne dette imidlertid ført til et enormt flyktningproblem, og samtidig fratatt dem den kanskje viktigste brekkstanga de hadde mot ukrainsk NATO-medlemskap – nemlig den uavklarte krigssituasjonen i Øst-Ukraina. Den nåværende russiske invasjonen er trolig et siste forsøk på å avgjøre Ukrainas skjebne for all overskuelig framtid, ettersom man ikke vant fram med truslene og kravlista før jul. Et «demilitarisert» og «av-nazifisert» Ukraina med grunnlovsfesta nøytralitet, som også anerkjenner russisk overhøyhet over Krim og sjølstendighet for Donetsk og Luhansk, vil være en kjempeseier for Putin, tross de ekstreme økonomiske og politiske kostnadene.

Hele menneskeheten er gisler

Så er spørsmålet: betyr dette at Russland «ikke hadde noe valg», eller at Vesten har «skylda» eller ansvaret for krigen? Nei, så absolutt ikke. Det er nok riktig at NATO har ignorert russiske advarsler og holdt fast på ukrainsk NATO-medlemskap sjøl om dette i praksis har vært uaktuelt, på tross av at man hele veien har visst hva Russland har vært kapable til å gjøre. Men dette betyr ikke at det uunngåelig at Russland kom til å angripe – bare at det er mer sannsynlig. Den siste og avgjørende beslutninga ligger uansett i Moskva. Russland kunne tross alt ha valgt å gjøre ingenting, eller eventuelt «bare» befesta stillinga si i Øst-Ukraina. Ingen stat kan påberope seg at den «tvinges» til å gjennomføre en angrepskrig. Med denne krigen viser Russland en åpenbar forakt for både folkerett, menneskeliv og fredelig sameksistens over landegrensene. De viser også at de ikke bryr seg om de eksistensielle truslene menneskeheten står overfor, nemlig klima- og miljøkrisa, og trusselen om atomkrig. Akkurat som USA i 1962, holder Russland nå hele menneskeheten som gisler, samtidig som de dreper og lemlester uskyldige mennesker i sitt eget naboland.

I Norge har venstresida hatt stemmer som har plassert seg i begge de nevnte rammefortellingene. De offisielle uttalelsene har likevel vært fullstendig klare på at krigen er en folkerettsstridig angrepskrig fra Russlands side, og at det primære ansvaret følgelig ligger i Moskva – ikke hos NATO. I tillegg til å støtte målretta økonomiske sanksjoner mot regimet i Moskva, har Rødt dessuten foreslått både å stille Putin for en internasjonal domstol, samt å innvilge kollektivt asyl både til ukrainske flyktninger, og til russiske soldater som kaster fra seg våpnene og deserterer.

Våpen til Ukraina?

Det at både Rødt og SV dessuten landa på å ikke sende våpen til Ukraina, tyder likevel på at den radikale venstresida ikke går med på at løsninga ligger i å øke de russiske dødstallene mest mulig. Ett hensyn som har blitt trukket fram, ligger i det faktum at våpenforsendelser fra norsk side kan provosere fram russiske mottiltak, som for eksempel cyberangrep eller annen sabotasje. Et annet poeng er at vi ikke har kontroll på hvor våpnene vil ende opp. Vil de deles ut til sivilbefolkninga? Vil de kapres av paramilitære militser, fremmedkrigere eller kriminelle aktører? Dette kan vi aldri vite helt sikkert. Det kanskje viktigste hensynet er likevel at konsekvensen av flere våpen også kan bety enda mer brutal voldsbruk fra russisk side. På tross av at ukrainerne har ført en iherdig motstandskamp, både væpna og ikke-væpna, er Russland fremdeles en av verdens største militære stormakter. Ingen kan vite helt sikkert nøyaktig hvor lave terskler Kreml faktisk opererer med, men om vi ser på ren våpenmakt aleine, har Russland absolutt mulighet til å legge nær sagt samtlige ukrainske storbyer i grus, slik de viste med all tydelighet at de var kapable til i Syria – et land som både ligger lengre unna og betyr langt mindre for russisk sikkerhet enn Ukraina.

Er det i det hele tatt noe håp å spore? I fredssamtalene har avstanden hittil vært stor. Russlands krav har vært fullstendig urimelige, og antakelig designet på en måte som vil gjøre det vanskelig for Zelenskyj å godta dem, på tross av at han nylig erklærte at Ukraina ikke vil komme til å bli med i NATO. Dessverre kan det virke som at Russlands ambisjoner enten er en total kapitulasjon for Ukraina, med store territorielle og grunnlovsmessige konsesjoner, eller i verste fall: at dette ikke er nok, men at de også krever et quisling-regime i Kyiv. Hva Russland eventuelt greier å oppnå, avhenger både av den ukrainske motstanden, effekten av den økonomiske krigføringa fra Vestens side, men også det russiske sivilsamfunnet. I skrivende stund er allerede nærmere 15 000 russiske demonstranter arrestert. Om disse tallene fortsetter å øke i samme tempo, samtidig med at russiske soldater etter hvert nekter å utføre ordre, vil det være umulig for Putin å holde krigen gående mye lenger.

Kina – tvetydig som vanlig

Hva med Kinas rolle? Hittil har Kina respondert med sedvanlig tvetydighet. På den ene sida oppfordret de partene til å utvise «maksimal tilbakeholdenhet» og til å møtes ved forhandlingsbordet. Dette kan tyde på et ønske om at krigen ikke skal eskalere. På den andre sida er det grunn til å tro at Kina er meget fornøyde med at forholdet mellom Russland og Vesten er på et bunnpunkt, noe som gjør det nærmest utenkelig at USA vil greie å bruke Russland som brikke i sin egen kalde krig mot Kina. Dette forklarer den sjølmotsigende linja, hvor de både unnlater å fordømme invasjonen, samtidig som at de understreker viktigheten av å respektere territoriell integritet. Likevel er det for tidlig å fullstendig avskrive muligheten for at Kina til slutt setter ned foten overfor Putin.

En annen mulighet, er at de økonomiske sanksjonene trappes opp, slik at de også rammer russisk eksport av olje og gass. Tro det eller ei, men Russland tjener fortsatt flere hundre millioner dollar hver eneste dag på å eksportere gass til Europa. Å stramme inn på denne, ville antakelig ha rammet den russiske krigsmaskinen beinhardt. Problemet er at det er uklart om det eksisterer noen reelle muligheter for å kompensere for tapet det ville ha medført. Konsekvensene kunne derfor ha blitt svært harde for både forbrukere og næringsliv i EU. Spørsmålet er om det er en pris man likevel skulle ha vurdert å betale for å stagge invasjonsmakten.

Opprustning er dødsstøt for klimamål

Uansett utfall er krigen ufattelig tragisk. Først og fremst på grunn av alle som har blitt drept, skadet, eller som har mistet noen de er glad i. Trusselen om atomkrig er riktignok midlertid avverget som følge av NATOs beslutninger om ikke å involvere seg militært, men kan raskt komme tilbake om noe uventa skjer. Hva mulighetene for å få verden til å samles om å begrense klimaendringene angår, kan det se ut til at denne invasjonen representerte et slags dødsstøt. De enorme militære opprustingene som nå er annonsert, vil fort bli spikeren i kista for drømmen om å nå togradersmålet om ikke krigen snart avsluttes og man får et fungerende system for sikkerhet og samarbeid i Europa. Jeg håper jeg tar inderlig feil, men enn så lenge er det vanskelig å se lyst på framtida.