Mange på den revolusjonære venstresida har fulgt Venezuela med stor interesse det siste tiåret.
Men vi kan ikke forstå Venezuela, uten å forstå landets oljesektor, og betydningen av oljen for det sosialistiske prosjektet.
Stian Bragtvedt har snakket med Iselin Åsedotter Strønen.
Iselin Åsedotter Strønen har skrevet doktorgrad om Venezuela og den bolivarianske prosessen. Hun er utdannet sosialantropolog og journalist fra Bergen og London.
Stian Bragtvedt jobber i FN-sambandet, er med i redaksjonen til Rødt!, og er leder av internajonalt utvalg i Rødt.
At oljen spiller en stor rolle i Venezuela synes klart. Men hvilken rolle spiller Venezuelas olje i verden, hvilken plass har Venezuela blant verdens oljeprodusenter?Venezuela er verdens niende største olje-eksportør (2013), og sitter på verdens antatt største oljereserver med 297,74 milliarder fat i påviste oljereserver. I fjor var landet den tredje største eksportøren av råolje til USA. Olje står for rundt 95 prosent av landets eksportinntekter, og 25 prosent av BNP. Angivelig bidrar oljeinntekter til rundt 50 prosent av statsbudsjettet, men det eksakte tallet er ikke kjent. Venezuela var en av grunnleggerne av OPEC, og har etter at Chávez kom til makten, vært en pådriver for å styrke organisasjonen, opprettholde produksjonskvotene, og sikre høye oljepriser. Samtidig har også Venezuela inngått andre allianser, bl.a. Petrocaribe, der Venezuela selger oljen til fattigere naboland på spesielt gunstige betingelser eller i bytte mot andre varer og samarbeidsavtaler.
I Norge er venstresida opptatt av å redusere oljeproduksjonen. Hvordan stiller dette seg i et land hvor så mange lever i fattigdom?Oljens betydning i Venezuela før og nå, både politisk, kulturelt, historisk og økonomisk, kan vanskelig overvurderes. Den moderne staten Venezuela ble fra tidlig 1900-tall formet gjennom fremveksten av oljeindustrien, og oljerikdommen er en stor del av den nasjonale selvforståelsen og identiteten. Siden Chávez kom til makten, har oljeproduksjon som et middel for fattigdomsreduksjon og nasjonal utvikling stått i sentrum for regjeringens politiske prosjekt, og redistribusjon av oljeressursene har vært det mest potente symbolet for det bolivarianske prosjektet. Eksempelvis er slagordet for PDVSA, det statlige oljeselskapet, «PDVSA er nå alle sitt» (PDVSA ahora es de todos).
Redusert oljeproduksjon har ikke konkret vært et tema. Imidlertid har det alltid vært en bekymret undertone i den venezuelanske offentligheten om oljens rolle og betydning i landet. Da oljeproduksjonen for alvor hadde skutt fart på 1930-tallet, snakket Arturo Uslar Pietri, en av landets viktigeste intellektuelle gjennom tidene, om nødvendigheten av å «så oljen» inn i andre produktive aktiviteter. Juan Pablo Pérez Alfonzo, også han en av landets mest kjente intellektuelle gjennom tidene og medgrunnlegger av OPEC, er kjent for frasen «djevelens ekskrement» og advarsler om oljens negative konsekvenser. Venezuela, som før oljealderen var stor på både kaffe-og sjoko-ladeeksport, ble transformert til en olje-økonomi i fra 1920-tallet av, med avfolkning av landsbygda og fremveksten av de store urbane slummene som resultat. Det som på norsk blir kalt tilkarringsvirk-somhet (rent seeking) av grunnrenten, formet basisen for den fremvoksende politiske økonomien, med tilhørende klassestrukturer i form av en blomstrende middel- og overklasse som nøt godt av oljepengene som sirkulerte i samfunnet, og en underklasse som forsøkte å overleve på ytterkanten av og utenfor samfunnsøkonomien. Disse klasseskillene var i sin tur (og er langt på vei også gjeldende den dag i dag) basert på koloniale strukturer der underklassen i all hovedsak var fargede, og middel-og overklassen var hvite.
Nettopp på grunn av de strukturelle og kulturelle utfordringene som er knyttet til en oljeøkonomi, og de problematiske effektene det har hatt på det venezuelanske samfunnet, er det mange kritiske stemmer på grasrota og blant uavhengige intellektuelle som uttrykker bekymring for oljens rolle innenfor den bolivarianske prosessen og for landets framtid for øvrig. Dette er imidlertid lite debattert i de politiske elitene. Reduksjon av oljeproduksjon har ikke vært et tema, heller tvert i mot. Samtidig har et av hovedmålene i de nasjonale utviklingsplanene, inkludert den nåværende som strekker seg til 2019, vært å skape nye økonomiske og produktive strukturer som reduserer landets oljeavhengighet og diversifiserer økonomien. Dette er nettopp i tråd med tankegangen om å «så oljen», som har vært kongstanken siden oljeproduksjonen startet opp for nesten 100 år siden.
Paradoksene som ligger i at de venstre-orienterte regjeringene i Latin-Amerika satser på å oppnå sine sosiale og nasjonale utviklingsmål gjennom kontinuerlig og til og med økt utnyttelse av olje- og gassressurser, har blitt mye debattert blant akademikere og intellektuelle som følger med på endringsprosessene i Latin Amerika. Ikke minst har det vist seg at de såkalte progressive regjeringene i realiteten ofte overkjører både miljøhensyn og sårbare lokalbefolkninger, ved å vise til at det er for det felles beste. I tillegg har mange av disse lederne, og ikke minst Chávez, snakket høyt om globale klimaendringer, klodens fremtid og nødvendigheten av å skape en ny post-kapitalistisk samfunnsmodell. Samtidig eksisterer Venezuela innenfor både økonomiske strukturer og sosio-kulturelle referanserammer som er skapt av oljen, noe som gjør det nærmest umulig å se for seg at oljeproduksjonen skal reduseres i all overskuelig fremtid. Og om en ser mer globalt på det, og det er jo et av kjernepunktene i hele miljødebatten, er det jo også problematisk å forvente at disse landene der problemene står i kø, skal redusere sin oljeproduksjon når en ikke gjør det i Vesten.
Men paradoksene står jo også i kø, og disse gjør seg også svært gjeldende i Venezuela. Om en tar et steg tilbake, så kan en jo si at det bolivarianske prosjektet representerer et forsøk på å stake ut et alternativt politisk prosjekt i opposisjon til den globale senkapitalistiske modellen. Samtidig er de et oljeeksporterende land i den tredje verden, historisk formet og prisgitt det globale kapitalistiske systemet, som det er basert på, og blir næret av utvinning av ikke-fornybare ressurser. Til tross for at Venezuela har lykkes med å frigjøre seg fra internasjonale finansinstitusjoner og oppnådd økt suverenitet over oljesektoren, så er de jo likevel avhengig av kunnskap, kapital og teknologi utenfra, og lever stadig med en sårbarhet i forhold til oljepriser og konjunkturer på det internasjonale finansmarkedet. Det ligger jo også et åpenbart paradoks i at det bolivarianske prosjektet er tuftet på en ideologisk kritikk av imperialisme, samtidig som de selger store mengder olje til USA, har USA som største importkilde, og inngår partnerskap med selskaper som Haliburton og Chevron. Ikke minst er det bolivarianske prosjektet på hjemmebane tuftet på muligheten til fortsatte nasjonale investeringer og økt levestandard, noe som igjen fordrer en jevn strøm av oljeinntekter og høye oljepriser.
Det er åpenbart at mange er klar over disse paradoksene, ikke minst Chávez selv som både var en idealist, pragmatiker og realpolitiker. Samtidig må de jo forholde seg til det handlingsrommet som faktisk foreligger, og leve med de motsetningene og konfliktene det medfører når ideologi og realpolitikk møtes.
For meg personlig ligger det mest fascinerende paradokset i møtet mellom en massiv «US-style» konsumkultur med dype røtter i samfunnet, og en «bolivariansk» motkultur som omfavner alternative tradisjoner og verdier i opposisjon til den globale, vestlige konsumkapitalismen og det tilhørende verdiregimet dominert av middel- og overklassen. Om en ser historisk på det, så ble Venezuela sin svært ekstravagante form for konsumkultur formet gjennom kulturelle referanserammer og politisk-økonomiske samfunnskonjunkturer skapt av oljeøkonomien. Dette har også formet klasseidentiteter, som en igjen ser dype spor av i den politiske polariseringen. Samtidig har også de fattige og arbeiderklassen fått økte muligheter til prangende forbruk i takt med økt kjøpekraft, og dette medfører en del dype spenninger innenfor hele prosessen.
Har det bolivarianske prosjektet gjort økonomien mindre avhengig av olje?Det spørs litt hvordan en ser på det, men i praksis nei. Oljens andel av eksportinntektene har faktisk steget, og ligger nå angivelig på 95 prosent. Ikke-oljerelatert produksjon sin andel av BNP har heller ikke økt nevneverdig. Samtidig har de strammet opp skattesystemet noe, og det har vært mange initiativ til å starte opp nasjonal produksjon av både forbruks-, industri-, mat og næringsmidler. I mange av disse initiativene har Venezuela inngått samarbeid med andre land, for eksempel Iran, i forhold til traktorer og annet jordbruksutstyr.
En av kjernetesene i den såkalte ressursforbannelsen er jo at oljeøkonomien skaper såkalt path dependency, som gjør det nærmest umulig å initiere nye økonomiske strukturer. Både økonomi, produksjon og samfunnsliv er orientert mot jakt på grunnrente i stedet for produktive aktiviteter. I tillegg blir den nasjonale valutaen drevet opp og undergraver andre eksportaktiviteter, den såkalte hollandske syke.
Dette er venezuelanske politiske ledere fullt klar over. Det har hele tiden vært en kongstanke å radikalt endre både geopolitiske og økonomiske strukturer for å røske opp i de strukturelle mønstrene som olje-økonomien har skapt, noe Chávez gjentok i det uendelige. Målet har vært å redusere avhengigheten av utenlandsk import, og å bygge opp nasjonal kunnskap og kompetanse, men problemene har stått i kø for en langsiktig utvikling av nye produktive strukturer.
For eksempel har nasjonal matproduksjon økt betraktelig i omfang, samtidig som det burde ha vært mulig å øke den mye mer, og landet fremdeles er helt avhengig av matimport. Nøyaktig hvor mye av det totale matkonsumet som er basert på import, er det vanskelig å få dokumenterte tall på, men det ligger trolig på rundt 70 prosent.
Problemene med mange produksjonsrelaterte reformer både innenfor jordbruk og industri er både strukturelle og politiske. Problemene henger sammen med politisk maktspill, politiske konjunkturer og et generelt problematisk byråkratisk system med manglende kapasitet til langsiktig oppfølging og ekspansjon. Samtidig har jo den lavintensive og tidvis høyintensive konflikten med opposisjonen og deres allierte i det private næringsliv og blant jord- og kapitaleiere gjort det svært vanskelig å gjennomføre politiske og økonomiske reformer. Ikke minst har jordreformer blitt motarbeidet av de store jordeierne, Blant annet har over 300 drap på campesinos og urbefolkningsgrupper blitt tilskrevet leiemordere betalt av disse maktgrupperingene. Venezuela har fremdeles en av kontinentets største landkonsentrasjoner. Et av problemene er jo også at landsbygda – innlandet – har vært nærmest avbefolket i tredve–førti år, med de følgene det har for tap av kunnskap, sosial organisering og infrastruktur. Så å gjenopprette jordbrukssektoren er en kjempeutfordring. Men som sagt, den har økt betraktelig i forhold til utgangspunktet, samtidig som etterspørselen etter mat også har økt enormt. Matmangel er nærmest utryddet i Venezuela i dag på grunn av økt kjøpekraft og statlige tiltak, og det gjennomsnittlige kaloriinntaket – dradd opp av at også de fattige nå spiser seg mette – har økt betraktelig. Faktisk er overvekt et sterkt økende problem i dag.
Oljen har gjort det lettere å gjennomføre reformer som tilgodeser flertallet av folket, siden det finnes penger å omfordele. Samtidig har oljen gjort USA langt mer oppsatt på å kvitte seg med Chávez og etterfølgeren Maduro. Kan vi si at oljen har vært et tveegget sverd?En kan vel si at oljen har vært et tveegget sverd på alle måter, også utenrikspolitisk. På grunn av oljen har Venezuela og USA har hatt et svært tett spesielt forhold gjennom størstedelen av det 20. århundre. Båndene var svært tette mellom politiske ledere og næringslivet, ikke minst i oljeindustrien, i Venezuela og USA, og USA nøt svært godt av venezuelanske oljeforsyninger. Det var også tette bånd mellom det venezuelanske og amerikanske militæret. Disse privilegiene og nettverkene ble revet over da Chávez kom til makten, noe som selvsagt har falt USA svært tungt for brystet.
Ved hjelp av oljen og økte muligheter for politiske allianser i Latin Amerika etter årtusenskiftet ble Venezuela i tillegg en viktig aktør for en ny uavhengighetsbølge på kontinentet, som både politisk, økonomisk og ideologisk sett reduserte Washington sin makt kraftig. I tillegg har Venezuela forsøkt å skape Sør–Sør-allianser også utenfor kontinentet. Når en ser tilbake på USA sine fotspor gjennom Latin-Amerikas historie, er det derfor ganske naturlig at Caracas har vært en torn i øyet for Washington. Det er realpolitisk og historisk naivt å tro noe annet enn at USA har gjort det de har kunnet innenfor de rådende muligheter for intervensjonisme for å støtte et regimeskifte i Venezuela. Det er jo kjent at de hadde en finger med i spillet i kuppet mot Chávez i 2002, og de har siden den tid bidradd med enorme menger økonomiske ressurser og støtte for å bygge opp opposisjonen og undergrave regjeringens legitimitet.
Land som er rike på naturressurser, har ofte større sjanse for å utvikle massiv korrupsjon, og gå i en kleptokratisk retning. Har det bolivarianske prosjektet greid å styre unna dette? Hvilke tendenser gjør seg gjeldende for og imot en slik utvikling?Korrupsjon er et massivt problem i Venezuela, og det har det alltid vært. Dette har røtter som går tilbake til kolonialiseringen og den tidlige statsdannelsen om en skal se historisk på det, mens omfanget av korrupsjon i staten og samfunnet for øvrig skjøt særlig fart under oljeboomen under Carlos Andrés Pérez sin regjeringstid på 1970 tallet, og har siden da vært dypt integrert i samfunnslivet. Dette gjelder ikke bare i det offentlige, men også i aller høyeste grad privat sektor.
Det er en allmenn enighet i Venezuela at det har vært mye korrupsjon i senere år, muliggjort av den massive sirkulasjonen av oljepenger i samfunnet, mangel på et system og kultur for «check and balance» og en historisk samfunnskultur der korrupsjon – i ulike former «smører» det daglige samfunnshjulet og både vertikale og hierarkiske nettverk på ulike arenaer. Fenomenet stikker langt dypere enn bare standardbildet av offentlige tjeneste-menn som får penger under bordet eller som stjeler offentlige midler. For eksempel er det et stort problem på sykehusene at leger og andre ansatte stjeler medisin og utstyr, og selger det privat eller bruker det i sin egen private praksis. Og i det private næringslivet er det mye rart som foregår, uavhengig av og på tvers av politiske preferanser. Pragmatisme og opportunisme er en stor del av den historiske arven generelt.
I forhold til regjeringen snakker en gjerne om dannelsen av la boliburgesia, det bolivarianske borgerskapet, og det er en del snusk på ulike nivåer i statsapparatet. Det har vært noen enkeltsaker der høytstående personer på begge sider av det politiske gjerdet har vært siktet for korrupsjon, men dette er nok bare toppen av isfjellet. Det er enormt vanskelig å endre en praksis som er så rotfestet i samfunnsveven. Når det er sagt, så er det vanskelig å kvantifisere hvorvidt det har blitt mer eller mindre korrupsjon nå en før. Korrupsjon på 70-, 80-, og 90-tallet nådde gigantiske proporsjoner, ikke minst under privatiseringsbølgen på 80- og 90-tallet, der det er blitt anslått at tilsvarende eller mer enn landets samlede utenlandsgjeld forsvant ut av landet og til utenlandske bankkontoer. Mange av de som har sittet i Miami og sydet av raseri mot regjeringen, har ikke mye moralsk kapital å tære på for å si det sånn.
På grasrota er det ulike innstillinger til korrupsjon. Mange av de mer ideologisk orienterte er dypt bekymret over at oljerikdommen og den nedarvede politiske kulturen i form av korrupsjon og opportunisme i Venezuela spiser opp revolusjonen innenfra. Samtidig er også venezuelanere pragmatiske, de fleste anser korrupsjon som noe som alltid har eksistert og som alltid vil eksistere, og tenker at så lenge penger også flyter der de skal så, får det være greit. Folk har jo kjent på kroppen at oljepengene har kommet frem og kommet dem til gode. Til tross for at slummene fortsatt er slummer, så er det enorme forskjeller mellom livskvaliteten der nå og for 15 år siden i forhold til helse, utdannelse, kultur- og rekreasjons-muligheter, infrastruktur, boligbygging, ernæring og så videre. Og pensjonsreformer og stipendordninger til studenter og alene-mødre har jo styrket sikkerhetsnettet til spesielt sårbare grupper. Det er gjort store investeringer i offentlig infrastruktur, offentlig boligbygging og, til tross for varierende resultat, produktiv virksomhet. Venezuela har nå den laveste GINI-indeksen (som måler fordeling av inntekter mellom rike og fattige) på kontinentet, den nest høyeste minstelønnen på kontinentet, og har nådd en rekke av tusenårsmålene. Både fattigdom og ekstrem fattigdom har blitt kraftig redusert. Disse faktorene er kjente og viktige for folk, og de tar det som bevis for at oljeinntektene faktisk har blitt omfordelt.
Men selvfølgelig, dersom dimensjonene av korrupsjon blir for massive, så er det grenser for hvor langt pragmatismen rekker, særlig nå når økonomien begynner å halte. I min doktorgradsavhandling forsøker jeg å forstå den bolivarianske prosessen ikke bare som et politisk prosjekt, men også som et forsøk på å skape en ny moralsk orden, både privat og kollektivt, etter at samfunnsmoralen brøt totalt sammen i fra 1980-tallet og fremover. Derfor er det åpenbart at kontinuerlig korrupsjon innenfra og ovenfra tærer på den symbolske og moralske kapitalen som prosjektet hviler på.
Hvilke selskaper er de største i den venezuelanske oljesektoren?Venezuelas statseide oljeselskap PDVSA er åpenbart det største, og de har majoritets-andelen i alle samarbeidsavtaler med utenlandske selskap. Det finnes en rekke utenlandske selskap i Venezuela, inkludert Halliburton, Chevron Texaco, China National Petroleum, Gazprom, Lukoil, Petrobras, Petronas, Petro Vietnam, Perenco, Royal Dutch Shell, Statoil og Repsol YPF, uten at jeg på stående fot vet hvilken som er størst.
Hva slags forhold har de til staten? Vil du si at den aggressive politikken fra USA først og fremst handler om å tjene oljeselskapenes interesser, eller er det mer sikkerhetspolitiske hensyn som tilgang til olje som ligger under?Jeg har ikke noe øre på bakken akkurat i forhold til detaljene rundt samarbeidet mellom utenlandske oljeselskap og PDVSA, selv om de har uttrykt misnøye i mange tilfeller. Mulig det er bedre forhold mellom de som er regnet som «partnerland» enn de som er regnet som vestlige selskap. Da Venezuela endret vilkårene for samarbeidsavtaler og skatte- og avgiftsnivå for utenlandske oljeselskap for over ti år siden, var det nok en del misnøye, selv om de fleste valgte å bli værende under de nye vilkårene – inkludert Statoil. De som trakk seg, var Exxon-Mobil og Conoco-Phillips, og i 2007 gikk de til sak mot Venezuela i internasjonale domstoler for tapte inntekter. Det endelige utfallet av disse sakene er ikke avgjort enda.
I forhold til USA sin aggressive politikk så er vel Venezuela en brikke i det større maktspillet om kontroll over sine interessesfærer mer generelt, selv om Venezuela nok har stått i en særstilling i og med at landet sitter på så store oljeressurser, og i tillegg er plassert i det som USA anser som sin bakgård. USA hadde hatt nærmest fri tilgang til billig venezuelansk olje i flere tiår, så det sved når det tok slutt. I tillegg kommer nok også frykten for en dominoeffekt i form av økt ressursnasjonalisme og Sør–Sør allianser som Venezuela stod i spissen for. Så det ble nok ekstra viktig å isolere Chávez både symbolsk og realpolitisk.
Hva med klassekampen i det statseide oljeselskapet? Da elitene prøvde seg med oljestreik i 2002, greide arbeiderne å drive selskapet. Hvordan er maktforholdene i selskapet i dag? Hvor avgjørende er det statseide oljeselskapet som «kommandohøyde» i økonomien?Gitt den enormt viktige rollen PDVSA spiller i venezuelansk økonomi, definert som et spørsmål om nasjonal sikkerhet, er PDVSA et stramt kontrollert selskap. Det er regnet som veldig hierarkisk og ikke et sted der en vil eksperimentere med arbeider-makt. Derimot er det sterke fagforeninger som organiserer arbeiderne innenfor selskapet, og som har en tilsynelatende god dialog med ledelsen og myndighetene. Det har vært mindre arbeidskonflikter mellom oljearbeidere og staten, men alt i alt regnes PDVSA som en uhyre attraktiv arbeidsplass. Etter en utblåsningsulykke i Paraguaná-raffineriet i 2012 der 48 mennesker døde, kom det frem at arbeiderne hadde klaget på manglende vedlikehold og sikkerhetsforanstaltninger over lengre tid, men dette ble langt på vei feid under teppet. PDVSA har mye makt, og de bruker den når det er nødvendig.
Nettopp på grunn av at PDVSA er grunn-steinen i det venezuelanske samfunnet, var det også absolutt nødvendig for Chávez å få kontroll over selskapet da han kom til makten. PDVSA, som var nær ved å bli privatisert av Chávez sin forgjenger, hadde over lengre tid utviklet seg til en stat i staten, samtidig som det daværende mektige lederskapet var sterkt knyttet – både personlig og ideologisk – til den internasjonale oljeindustrien som opererte i landet. Gjennom mye «kreativ» forretningsvirksomhet unndro PDVSA enorme summer fra den venezuelanske statskassen. Etter en sabotasje/lock out i PDVSA i 2002/2003 ble 16 000 ansatte som hadde deltatt i streiken sparket, ut fra logikken om at det er totalt uakseptabelt å bruke et nasjonalt selskap til å strupe et helt lands økonomi og velferd i et forsøk på å velte regjeringen. I dag er Rafael Ramirez både sjef for PDVSA og minister (statsråd) for energi- og gruvedepartementet så regjeringen har åpenbart stålkontroll over selskapet. PDVSA har også en aktiv rolle i deler av regjeringens sosial- og utviklingspolitikk, selv om det er mye som kan sies om hvorvidt det egentlig er så bra.
Hvor går prosessene med deltakerdemokrati og arbeidermakt. Utvides prosessene, eller møter de blokkeringer i form av skeptiske byråkrater og politikere?Siden Chávez kom til makten, har det vokst frem en bred og variert grasrotbevegelse – særlig med utspring i de urbane fattigområdene. Denne bevegelsen –- eller rettere sagt bevegelsene, for det er overhodet ikke en homogen bevegelse – har røtter i grasrotaktivisme som går flere tiår tilbake, og opererer både uavhengig av og i tett samarbeid med staten. Disse bevegelsene som har samlet seg bak den bolivarianske prosessen som en alternativ idé og prosjekt, men det betyr ikke at de kan avfeies som lydig stemmekveg for regjeringen som det ofte blir antydet i media og andre steder.
Men det er utvilsomt i samspillet mellom grasrotaktivisme nedenifra og politisk mobilisering ovenfra at endringer for alvor har skjedd på grasroten, både i forhold til sosiale og velferdsmessige forbedringer og økt politisk bevissthet og deltakelse. Grasrotorganisering tok av med de såkalte sosiale misjonene fra 2002 og fremover, knyttet til helse, utdannelse, sport, kultur, ernæring og infrastruktur. Gjennom misjonene samarbeidet staten og lokalsamfunnene for å implementere en rekke velferds-tjenester og sosiale goder i slumområdene og på landsbygda. Siden 2006 har hovedfokuset vært de såkalte nabolagsrådene (consejos comunales) og kommunene (comunas). Gjennom disse organene har lokalbefolkningene fått omfattende fullmakter og rettigheter i forhold til lokale utviklingsprosjekter, sosiale tjenester, og infrastruktur, og enorme ressurser har blitt kanalisert inn i lokalsamfunnene. Dette har vært en bratt læringskurve på lokalplan, og mye kan utsettes på byråkratisk oppfølging og koordinering, men det har utvilsomt medført mye demokratisk læring og materielle og sosiale forbedringer. Jeg har vært dypt fascinert og tidvis imponert over hvordan lokalsamfunnene har blitt en plattform for tett dialog og produktive maktkamper med myndigheter på ulike nivå, samtidig som spenningen mellom grasrota og byråkratiet er et av kjerneparadoksene i den bolivarianske prosessen. Derfor har det også vært mye frustrasjon med den venezuelanske staten og i hvilken grad politikerne reelt har åpnet opp for at et deltakende demokrati kan utvikle seg. Samtidig er ikke grasrota en ensartet masse; mange ønsker å delta i lokalsamfunnet for å simpelthen bygge lekeplasser, forbedre infrastruktur og bygningsmasse, mens andre, og mer radikale stemmer ønsker en radikal omlegging av det politiske systemet tuftet på sosialistiske prinsipp om folkemakt. Det skal også sies at det heller ikke er bare regjeringstilhengere som deltar i nabolagsrådene, der finner en både apolitiske og opposisjonsvelgere.
I forbindelse med nabolagsrådene og kommunene har det vært en del eksperimenter med det som på norsk kan oversettes til intern utvikling (desarollo endógeno) i form av utvikling av småarbeidsplasser i lokalsamfunnet for eksempel knyttet til søm, håndverk, eller matproduksjon. Disse er styrt nedenfra av lokalsamfunnet og de involverte. I forhold til arbeidermakt i større bedrifter har det vært noen forsøk med varierende suksess. Det har vært mye konflikter rundt staten som arbeidsgiver og arbeiderne i enkelte av de statlige bedriftene. Akkurat nå pågår det en større konflikt og streik i SIDOR, som er Venezuelas største stålprodusent. Dette er en langvarig konflikt som også innebærer at staten i fjor sparket direktøren som var valgt av arbeiderne, og satte inn sin egen mann. Det viser seg at den venezuelanske staten ofte handler mot sin egen retorikk, samtidig som slike konflikter ofte også bunner i politiske spill og maktkamper, som venezuelansk politikk er gjennomsyret av. Generelt er den bolivarianske prosessen full av motsetninger, og det er en konstant dragkamp mellom staten og grasrota. Men likevel har det foregått en enorm bevissthetsendring og mange enormt interessante eksperiment og prosesser for deltagende demokrati og lokalt selvstyre. Jeg tror at den europeiske venstresiden ofte har vært så lunken i forhold til Venezuela fordi arbeiderbevegelsen og den intellektuelle venstresiden har vært så lite fremtredende i prosessen, i hvert fall sett herfra. Men en skal ha i mente at på grunn av landets historiske og strukturelle utfordringer er andelen ansatte i formell sektor også i dag bare rundt 50 prosent. Den venezuelanske arbeiderbevegelsen har historisk sett hatt et svært frynsete rykte som et kooptert appendiks til Acción Democratica, som var det største av de to partiene som alternerte regjeringsmaktene mellom seg fra 1958–1998. Landets tidligere største fagforening, CTV, var også med på kuppet i 2002. De nye bolivarianske fagforeningene som har vokst frem etter 1998, har utvilsomt spilt en svært viktig rolle innenfor prosessen, men likevel vil jeg påstå at de virkelig store endringene har skjedd blant de urbane fattige: blant grasrotaktivister, de som arbeider i uformell sektor, det uorganiserte proletariatet, husmødre, trippelarbeidende kvinner, ungdom og aktivistiske statsansatte med sterke bånd til grasrota. Det er i slummen den bolivarianske prosessen virkelig har vist seg som en sosial, politisk og kulturell revolusjon, dog full av motsetninger, konflikter og maktkamper.
Hvor står det bolivarianske prosjektet etter Chávez’ død? Kan de vinne det neste valget uten Chávez’ karisma og evne til mobilisering?Det er vanskelig å si noe om på det nåværende tidspunkt fordi den politiske og økonomiske situasjonen er så uoversiktlig. Det var et enormt tap for prosessen at Chávez døde, og Maduro ser ut til å ha vansker med å opparbeide seg solid politisk kapital.
I juni publiserte den nylig avgåtte planleggingsministeren og en av Chávez mest langvarige støttespillere, Jorge Giordani, en bitende kritikk av regjeringen og Maduro selv. Dette har medført en del debatter som ser ut til å avsløre store spenninger innad i regjeringen. Kritikken gikk på at Maduro har utvist svakt lederskap, dårlig dømmekraft, og at andre grupperinger sitter på den reelle makten. Det blir nå sagt at det avtegner seg et bilde av en skillelinje mellom pragmatikerne og radikalerne i regjeringen, og det ryktes, uten at jeg vet hvorvidt det er sant eller ikke, at enkelte liberaliseringsreformer er på trappene og at regjeringen lager avtaler med kapitalkrefter som overhodet ikke er sympatiske til det bolivarianske prosjektet. Samtidig holder PDVSA sin tredje kongress akkurat nå (slutten av juli), der Maduro uttaler at det primære målet frem mot 2019 er å forandre økonomien i sosialistisk retning. Så alt i alt tror jeg at dette er en alvorlig korsvei for Venezuela. Om en ser bort fra de økonomiske problemene, så er det klart at Maduro sin karisma er nærmest fraværende i forhold til Chávez sin, og mange vil nok også si at han prøver for hardt å kopiere Chávez sin stil.
Det er også vanskelig å spå hvordan velgermassen vil endre seg. På grasrota er mange ideologisk knyttet til det bolivarianske prosjektet og vil aldri stemme for opposisjonen uansett. Disse vil si at Chávez bare var en katalysator og midlertidig leder for et langt større prosjekt som handlet om poder popular (popular power) og en ny samfunnsmodell, og ikke Chávez som person. Media har alltid heng seg opp i figuren Chávez, men som jeg påpekte tidligere, så har det foregått en stor bevissthetsendring og sosial revolusjon også på grasrota. I tillegg er også mange dypt bekymret for hva som vil skje dersom opposisjonen kommer til makten igjen, både i form av en elitistisk, nyliberal samfunnsmodell, og forhold til maktovergrep og undertrykking.
Men valgresultatet i fjor viste jo at Maduro overhodet ikke sitter trygt, til tross for dette grunnfjellet. Mange stemte på Chávez fordi de var sterkt knyttet til han som politisk leder og menneske, og vil mene at uten han har prosessen ingen fremtid. Andre kan lett la seg overbevise om at det er på tide å gi opposisjonen en sjanse, og dersom inflasjonen og varemangelen vedvarer, vil nok mange tippe den veien. En skal huske at mange unge velgere har vokst opp med Chávez, og dermed ikke har minne om hvordan Venezuela var før. Dermed vil de ikke ha samme instinktive motviljen mot de tradisjonelle politiske sektorene som opposisjonen er en del av, som den eldre garde har. For mange som har vært med noen år og levde under det gamle politiske system før Chávez, står fortsatt slagordet «de skal ikke komme tilbake» (no volverán) – sterkt.
Men alt i alt har nok opposisjonen bedre vilkår for å vinne makten tilbake nå enn noen gang. Forsøket på å velte regjeringen som de voldelige opptøyene tidligere i år til syvende og siste handlet om, var åpenbart mislykket, men i 2016 kan opposisjonen begynne å samle underskrifter for en folke-avstemning over Maduro sitt embete, og dersom den blir gjennomført, er det høyst usikkert hvilken vei pendelen svinger.
Venezuela har høy inflasjon. Hvordan henger dette sammen med oljeproduksjonen, og hvilke følger får det for vanlige folk?Om en ser historisk på det, har inflasjon alltid vært en utfordring i Venezuela, ikke minst på 90-tallet da den tippet over 100 prosent. Siden tidlig 2000-tall har inflasjonen faktisk vært relativt moderat, og reallønnsveksten har ligget godt over inflasjonsnivået. Noe inflasjon har vært uunngåelig på grunn av store oljeinntekter, høyt offentlig forbruk og økt velstandsvekst og kjøpekraft blant folk flest.
Men de siste to årene har inflasjonen akselerert, og har i år tippet 60 prosent. Dette blir hovedsakelig tilskrevet et akselererende svartebørsmarked for omsetning av utenlandsk valuta og massivt misbruk av et det statlige systemet for vekslingskontroll. Samtidig, og relatert til dette, har det også det siste året vært mangel på en del mat- og forbruksvarer som har bidratt sterkt til å drive prisene oppover.
Venezuela innførte vekslingskontroll i 2003 for å unngå kapitalflukt da de politiske konfliktene toppet seg, og for å beskytte en oppbygging av den nasjonale industrien. Kjernen i dette systemet er at det private næringslivet og private personer på visse vilkår har fått kjøpe utenlands valuta til en statlig regulert lav pris, samtidig som det har vokst frem et blomstrende svartebørsmarked for omsetning av utenlands valuta. Lenge var differansen mellom de to prisene relativt moderat, mens det har økt betraktelig de siste årene og skapt et ekspanderende marked for valutaspekulasjon muliggjort av svindel av det statlige vekslingskontroll-systemet.
For å få tak i dollar har det for eksempel blitt opprettet det som kalles koffertbedrifter i Venezuela: fiktive selskap som kjøper valuta til statlig regulerte priser, og som så omsetter valutaen i svartebørsmarkedet. Eller selskap som ikke kjøper det de sier de skal kjøpe, eller som importerer varer for så å selge de på svartebørsmarkedet eller i Colombia. Etter hvert så en også at mange varer, også varer kjøpt med statlige valuta, ble priset i butikken ut i fra svartebørs-priser. Nå avgåtte planleggingsminister, Jorge Giordani, anslo i fjor at fiktive selskaper hadde tilranet seg 20 milliarder dollar i 2012. En har også hatt massiv svindel utført av privatpersoner som har kjøpt statlige dollar for reiser til utlandet, men som sender kortet ut av landet til en bekjent eller reiser bort en snartur for å tappe kredittkortene, og kommer hjem igjen med dollar som så blir omsatt på svartebørsmarkedet. På et tidspunkt var dette så omfattende at fly med utenlandsdestinasjoner forlot Venezuela nærmest tomme, fordi en må bestille flybillett for å få godkjent søknad om reisevaluta. Det er åpenbart middelklassen, som har tilgang til kredittkort og råd til å kjøpe flybilletter, som har nytt godt av denne formen for svindel.
Regjeringen har beskyldt kapitalsterke politiske motstandere for å bedrive en økonomisk krig ved å bevisst spekulere i bolivaren, samtidig som de har erkjent at vekslingssystemet har vært preget av manglende kontroll og også en del interne råtne epler som har muliggjort svindel. Tidligere i år ble vekslingssystemet restrukturert, og en ny vekslingskategori ble innført i et forsøk på å dempe det parallelle valutamarkedet. Samtidig som det er snakk om videre justeringer på sikt. I senere tid har svartebørsprisen på dollar dempet seg litt samtidig som at regjeringen har gjort en del andre grep, bl.a. økt statlig import av mat, lovgivning som forbyr spekulativ prissetting i butikkene, styrking av forbrukerombudet og dialog med næringslivet for å øke innenlands produksjon.
I forhold til det siste årets mangel på mat- og forbruksvarer så mener opposisjonen at det er regjeringen sin feil fordi søknader om importvaluta har blitt liggende i systemet, samt at statlig overtaking av bedrifter og prisregulering på basismatvarer undergraver produksjonen. Regjeringen på den andre siden mener det private næringslivet har tappet systemet for penger samtidig som varene ikke reelt kommer inn i landet, og at enkelte aktører bevisst har redusert produksjonen eller holdt varer borte fra markedet i et forsøk på å ødelegge økonomien av politiske årsaker. Her skal det sies at det har blitt gjort beslag av store mengder varer som har blitt gjemt bort i varelagre mens butikkhyllene tømmes. Samtidig er det også klart at enorme mengder varer, tallet som nevnes er 40 prosent, blir smuglet over grensen til Colombia og solgt der til enorme profitter.
Så alt i alt er problemene i Venezuela svært komplekse og uoversiktlige, og sammensatt både av makroøkonomiske, politiske og strukturelle årsaker. I bunn og grunn tror jeg ikke det er noen som helt har oversikt over hva som egentlig skjer i den venezuelanske økonomien på det nåværende tidspunkt. Det som er klart, er at det offisielle lønnsnivået ikke matcher det reelle prisnivået, samtidig som det sirkulerer enormt mye «svarte penger» sånn at på et paradoksalt vis fremstår det som om det forgår en kjøpefest samtidig som inflasjonen øker. De som lider mest, er nok de som ikke har evner eller muligheter til å skaffe penger utenom ordinære lønninger i lokal valuta. I følge mine kilder har regjeringen greidd å noenlunde opprettholde flyten av varer til de statlig regulerte matvarebutikkene, Mercal, i urbane fattigstrøk, og dette har dempet problematikken noe. Statistikken som er tilgjengelig, viser at de inntekts-baserte fattigdomsratene økte noe i første del av 2013, før de falt tilbake til det nivået de har vært på de siste årene. Målemetoder som også legger andre faktorer enn inntekt til grunn, indikerer at fattigdomsraten har fortsatt å falle også gjennom 2013, noe som reflekterer at regjeringen har opprettholdt investeringene til sosiale formål. Men det er åpenbart at kontinuerlig inflasjon legger et sterkt press på de økonomisk mest sårbare selv om regjeringen forsøker å justere lønninger i takt med prisveksten.