Ut av varmestua?
Av Birger Thurn-Paulsen
Det er ikke det at det ikke har vært debatter i kjønnskampens hete, men jeg er redd vi har vært ganske flinke til å legge ballen død etter en stund. Vi har tatt damene i stedet for ballen.
I forrige nummer av Røde Fane står det en utfordring til oss menn, skrevet av svenske Gerda Christensson. Hun fortjener et svar. Hun fortjener at vi bryter tausheten.
Siden vi er skolerte revolusjonære, har vi nok ofte klart å få det til å se ut som om vi har tatt ballen, men er ikke realiteten slik at vi har personifisert påstandene og debatten ved å bruke knepet: «Jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg er ikke sånn. Dere overdriver.» Hva sier Gerda Christensson? Overdriver hun, har hun rett, hva betyr det for oss?
Makta er svært opptatt med å propagandere at likestillinga er kommet langt. Egentlig er det likestilling, det er bare noen småting vi må plastre opp, noen problemer som står igjen. Det er såpass likestilling at påstander om at kvinnekampen er gått for langt er kommet opp, til og med fra feminister, eller skal vi si tidligere feminister. Mange biter på det, også damer. Det er ikke så rart; tilsløringen antar ganske avanserte former.
Kvinneforskere og andre damer har pekt på at selv om kvinnekampen har flyttet grenser, så er de flyttet på en ganske finurlig måte. Kvinner kan gjøre alt menn kan, men stadig på mannens premisser. Begge kjønn kan være enige om at kvinner kan og bør, bare hun ikke tråkker over grensa. Det er som et spill hvor begge parter har interesse av at det ser ut som likestilling. Bare det ikke rokker ved det grunnleggende premisset. Kjersti Ericsson har uttrykt det slik i boka Kjønnsspillet:
«Mesteparten av samhandlinga mellom kvinner og menn består i et slags «samarbeid», der begge parter følger sine egne regler, og resultatet i det store spillet blir at mannekjønnet vinner. Maktforholdet er innebygd, både i samfunnets store strukturer, i de «systematiske tilfeldighetene», i de dypeste lagene av identiteten vår og i de bittesmå detaljene i dagliglivet.»
Strukturell vold
Detaljene i dagliglivet er dessverre ikke alltid så små. Gerda Christensson påpeker at det farligste sted en kvinne kan ferdes er i sitt eget hjem. Ingen nyhet det, men skjønner vi det?
Farlig ofte kulminerer det i alle grader av vold rett og slett fordi kvinnen vil ut av forholdet, eller det kan være utløst av sjalusi. Kontrollen trues, eiendomsfølelsen sitter i ryggmargen: Får ikke jeg deg, skal ingen andre ha deg heller. Det farlige ved mannen er at forsvar så lett blir til angrep. At angrepet så ofte blir voldelig. Når det mannlige selvbildet trues, når kontrollen og grepet glipper må bitene på plass igjen ved hjelp av maktmidler. Hva er det vi er redd for å miste? Ser vi dette som systembetinget og strukturell vold, eller skyver vi det fortsatt vekk som gal manns verk?
I partiprogrammet til AKP står det at familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Er det en problemstilling som blir fortrengt fordi det egentlig er masse uenighet om den? Tar vi det ikke på alvor nå fordi det er et prinsipprogram, eller fordi familien er familien og kan ikke gjøres noe med for revolusjonen?
Kvinnekamp og revolusjon
Kvinnekampen er revolusjonær, sier Christensson og beskriver arbeidet i SKA: «At vi kvinneaktive begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.»
Jeg tror ikke noe av dette er nytt eller fremmed for den norske progressive bevegelsen. Det er ingen hemmelighet at mange progressive damer, også i ledende verv, har følt at de har møtt veggen i progressive menn.
Jeg tror G.C. har rett når hun hevder at en énkjønnet venstreside ikke har noen framtid. Hva betyr det for oss hvis vi er enige i at kvinnekampen er avgjørende i kampen for revolusjon? I teoriene våre er vi kommet såpass langt i spørsmålet om marxisme, kvinnekamp og revolusjon at det blir tragisk paradoksalt at kvinner og menn i den progressive bevegelsen stanger hodene mot hverandre. Rettere sagt at kvinner stanger i menn. Vi sier at kampen mot undertrykking må føres av de undertrykte, på de undertryktes premisser. I debatter blant progressive menn blir det sagt at kvinnekampen må føres av kvinnene sjøl, de vet hvor skoen trykker. Og under ruger ofte forestillinga om at kvinnefrigjøring først kan komme etter revolusjonen.
Ja, ja ingen kommer til å bli lykkelige innafor rammene av dette samfunnet, og ingen full frigjøring av noe som helst kan skje uten at rammene sprenges, men dette spørsmålet ligger her nå, og ikke på papiret: Om kvinnekampen er en avgjørende del av selve kampen fram mot revolusjon. Jeg har oppfatta det slik at vi mener at det som kommer til å skje etter revolusjonen, henger nøye sammen med hva vi foretar oss i forkant av den.
Skyld og skam
I mannedebatter kan det ofte bli hevdet at vi ikke må ha skyld og skam som utgangspunkt. Helt enig. Selvfølgelig er ikke alt menn sier og gjør og står for her i verden det reine helvete. Samtidig har vi problemer med å se oss sjøl. Jeg lurer på om ikke det handler om at det personlige forsvaret ligger såpass nær overflaten, at det hindrer oss i å se både det positive og negative i mannen. Vi sparker heller fra enn å gå på leiting etter oss sjøl. Vi må over et par forsvarsmurer og prøve å finne ut, på godt og vondt hva det vil si å være mann i denne manneverden.
Vi kan se det med frigjøringsbriller og forske i hva de mannlige tvangstrøyene er for noe, med sikte på å kjempe oss ut av dem. Forsker vi i helheten med sikte på å frigjøre oss fra å være undertrykkere er det også lettere å se og ta med seg det som er bra og positivt. Hittil har kvinner sagt og skrevet mye mer om menn enn menn har gjort. Litt skjer. Noen bøker er kommet, skrevet av menn.
Noen mannebevegelser er dukket opp, men slik jeg ser det beveger det seg mest på det private og personlige planet. Jeg tror bøygen er at vi er for opptatt av oss sjøl som den enkelte mann. Vi må se på oss sjøl som menn, se på vår identitet som menn i samfunnet. Jeg vil fram til at progressive menn bør ta det som skjer som en utfordring. Kan det være riktig av oss å la det som er av bevegelse blant menn, styre som det styre vil, la det gå på villspor? Vi prøver ellers å være i forkant av mest mulig
Og hva med forholdene innad den progressive bevegelsen. Skal vi løsne litt på kontrollen og ta problemet på alvor? Hva kan vi utvikle? Debatt er viktig, men jeg tror at vi også har bruk for et eller annet forum hvor vi kan komme videre i fellesskap. Den enkelte manns innsats flytter ikke fjell, selv om det er akkurat det vi blir opplært til å tro.