Uro i Euroland
Av Mathias Bismo
– I Spania kan man få 30 000 euro i bot for å «fornærme staten», mens man kan få hele 600 000 euro i bot for ulovlige demonstrasjoner mot «strategiske installasjoner». Dette kan ikke kalles et liberalt demokrati.
Halvor Fjermeros snakker om det endrete Europa, og vilkårene for kamp.
Halvor Fjermeros er forfatter og journalist, bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand. Han har skrevet flere bøker, blant annet Uro i Euroland (2014), Med lik i lasten. Operasjon Asfalt – de sovjetiske massegravenes skjebne i Norge (2013) og Om hundre år er allting glemt? : 100-års jubileumsskrift for Emma Hjorths hjem 1898-1998.
Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt!.
Høsten 2014 ga du ut boka Uro i Euroland. Kan du si noe om bakgrunnen for boka eller tankene med den?Den er et forsøk på å ta fatt i et paradoks. På den ene siden har det vært demonstrert, okkupert og aksjonert – voldelig, fredelig og på alle andre måter – mot krisepakkene i EU fra de først ble iverksatt. Men ikke noe sted har motkreftene lykkes i å forhindre troikaens forslag eller få dem reversert. Dette ser vi særlig i Hellas og Spania, der krisa har vært på det hardeste. Det var dette som vakte min interesse, og kanskje først og fremst hvilken kraft fagbevegelsen har representert i dette.
Jeg har også et bakteppe med at jeg opplevde den voldsomme mobiliseringen rundt Occupy Wall Street i 2011. Men der ble det bare med en kortvarig mobilisering. Den varte en halv høst, til de dro hjem på juleferie, og så kom de ikke tilbake. Det sier kanskje noe om vår tid, om at de kreftene som har overtaket i arbeidsliv og økonomi er så vanskelige å stoppe.
Du beskriver dette arbeidslivet som et prekært arbeidsliv. Kan du utdype?Det handler først og fremst om den fleksibiliseringen vi alle er utsatt for, enten det er i trygge Norge eller i det utrygge Sør-Europa, eller for den saks skyld i Kina, India eller hvor som helst. Selv om det er ulike grader av fleksibilitet, er dette på mange måter fellesnevneren for vår tids arbeidslivspolitikk. Alt skal fleksibiliseres.
Du bruker også begrepet «flekskludering»Det er et begrep som sier noe om maktforholdene, med store globale konserner, som Amazon, som har en enorm makt. De er raskest, billigst og leverer bra varer, og dette rammer den tradisjonelle handelsnæringen. Men i tillegg har de store skattefordeler. I Europa betaler de skatt til Luxembourg, der de har hovedsetet for hele virksomheten sin i Europa. Samtidig har de en vanvittig omsetning i land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia, men de betaler nesten ikke skatt i de enkelte landene der de opererer, bare en hovedskatt for Amazon Europe i skatteparadiset Luxembourg.
Samtidig bygger de distribusjonssentre rundt om i alle land, slik at om arbeiderne blir for dyre i for eksempel Tyskland, eller krever for mye mas med tariffavtaler og slikt, så flytter de den nye distribusjonen til grensa mellom Tyskland og Polen eller Tsjekkia. Dermed har de kort avstand til de aller største markedene. Det er jo kortere fra grensa mellom Tyskland og Polen til Berlin enn det er fra Bad Hersfeld i Hessen der Amazon bygde det første distribusjonssentret sitt og som jeg har besøkt og skriver om i boka. Dermed er det hele tiden en trussel om å flytte tyngden av virksomheten fra det ene senteret til det andre. De har virkelig bukta og begge endene.
Og så har de velvillige myndigheter som ikke er interesserte i å legge noen kjelker i veien for dem. De har kommunale myndigheter som mer enn gjerne vil ha de arbeidsplassene de representerer, og som dermed subsidierer etablering av disse selskapene i sine kommuner. Samtidig får de regional støtte, nasjonal støtte, EU-støtte osv. Det er altså et ensidig press for at de skal få det spillerommet de etterspør.
I går var jeg og snakket for en videregående skole i Kristiansund, på yrkesfaglig linje, og der var det en som spurte om hvorfor tyske myndigheter ikke var interesserte i å begrense makta til dem som tar seg så til rette på bekostning av eksisterende handelsnæringer. Og det er et kjempegodt spørsmål, der svaret ligger i forlengelsen av spørsmålet. Det er ingen vilje til å styre slike virksomheter, ta ut mer skatt, ilegge etableringsavgifter, pålegge tariff osv., noe for så vidt også EU-systemet fratar dem muligheten til. Det er ingen forskjell på hvordan systempartiene agerer her.
Selv om du beskriver utviklingen av et prekært arbeidsliv, er du skeptisk til tesen som blant andre Guy Standing har lansert om at vi har et prekariat som er i ferd med å bli en ny klasse.Det som er bra med Guy Standing, er at han legger fram en bred dokumentasjon av den prekariseringen av arbeidslivet som er drevet frem av det han karakteriserer som globaliseringsepoken i verdensøkonomien i perioden 1975–2008. Og denne utviklingen fortsetter med full kraft også etter 2008. Det er krefter det er vanskelig å se hvordan kan stagges, og som blant annet skriver seg fra veldig tunge bevegelser i nyindustrialiserte land som etter hvert begynner å bli velindustrialiserte og veletablerte, som Kina og India. Og dette er så enormt at det ikke finnes tiltak i den gamle verden som kan hindre slike bevegelser å gå sin gang. Men samtidig har den gamle verden akseptert rasjonalen som springer ut av denne måten å produsere på. Det handler om fleksibilisering, om arbeidslinja om å oppgi det sosialdemokratiske prosjektet og velferdslinja fra etterkrigstida.
Jeg kunne selvsagt hentet frem en masse eksempler fra Standings bok der han dokumenterer denne omveltningen, brutal og kynisk som den er. For eksempel Foxconn i Kina, som har en egen by med nærmere en halv million innbyggere der de har en total kontroll på alt som foregår. Alle kan være enige om at tendensene er der, spørsmålet er hvordan de gir seg uttrykk i arbeidslivet. Jeg mener de er i ferd med å prege alle deler av arbeidslivet. Individuelle kontrakter, for eksempel, den foretrukne avtalemodellen, kommer i alle yrker, fra vaskeassistenter til ingeniører. Usikkerheten sprer seg til alle sjikt av arbeidslivet.
Standing beskriver sosiologiske aspekter av endringer i arbeidslivet. Det er selvfølgelig ingen som kan si seg uenig i at dette har ført til en total omveltning av arbeidslivet, som man kan kalle for prekarisering eller fleksibilisering, en løsrivelse fra de gamle begrepene om en fast heltidsjobb.
Problemet er at han lager et nytt substantiv ut av det, prekariatet, og der bommer han. I bunn for det hele ligger det en uklar analyse av det eksisterende samfunnet, i hvert fall i vest. Det proletariatet han beskriver i dag er en svært lite treffende beskrivelse av det vi vanligvis snakker om som arbeider-klassen. Den utviklingen han beskriver er en utvikling som gjelder hele arbeidslivet, som ikke kan avgrenses til en særskilt gruppe som er avgrenset oppad mot det gamle proletariatet. Samtidig kommer han til en merkelig slutning om at fagforeninger tilhører proletariatet, og dermed per definisjon er fiender av prekariatet. Det er en stratifisering av nye tendenser som han har ganske dårlig belegg for.
Jeg har også problemer med å se hva han mener med at prekariatet er en «farlig klasse». Det nærmeste jeg ser er at han sier at de kan bli forbanna, de kan gå til høyre, de kan gå til venstre, de kan gå sammen og se at de har stor handlekraft som kollektiv, eller de kan bli ofre for fascistiske agitatorer.
Samtidig snakker han om dem på en merkelig måte, at prekariatet mener, gjør og tenker sånn og sånn, andre ganger sier han at de bør mene, gjøre og tenke sånn og sånn. Men det er selvsagt helt meningsløst å gjøre en så stor gruppe til et handlende og tenkende subjekt. Samtidig er han jo heller ikke språklig konsekvent, når han først sier «de» og to setninger etter sier «vi» om prekariatet. Hvem er det egentlig som taler? Prosjektet hans klapper sammen når han skal tvinge frem en handlende klasse som skal holdes opp mot industriproletariatet.
Det er mange som er oppmerksomme på den tendensen han beskriver. Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck snakker for eksempel om en overgang fra en skattestat til en gjeldsstat. Klaus Dörre, en annen tysk sosiolog, som jeg skriver om i boka mi, skriver om mye av det samme. Et eksempel er tysk bilindustri, der den gamle høykompetente arbeiderklassen møter innleide arbeidere. Blant annet har Volkswagen et eget bemanningsbyrå, som leier ut sine folk til alle de tyske bilfabrikkene, folk som tjener bare halvparten av det arbeidskameratene tjener, utfører noe mer manuelle operasjoner og som den tyske fagbevegelsen helt åpenbart er oppmerksomme på. I stedet for å si som Guy Standing, at fagbevegelsen ikke bryr seg om prekariatet, så kan man studere hva for eksempel tysk fagbevegelse gjør med en så vanskelig problemstilling. Det de i hvert fall ikke sier, er at de bare støtter sine egne høylønte og høykompetente medlemmer og ikke de som er innleid på midlertidige kontrakter. Det er mye mer nyansert i Europa enn det Standing sier. Det er viktig å presentere dette som statistikk, men det er også viktig å gå inn i arbeidslivet og se hvordan det fungerer.
I boka tar du oss med til blant annet Hellas og Spania, som begge er dypt rammet av krisa. Hva er egentlig situasjonen der, vil du si?Den beskrivelsen som passer best for Hellas og Spania, er det Naomi Klein kaller sjokkdoktrinen. Som jeg legger vekt på i boka mi, førte krisa til at det nå ble mulig å realisere de målsetningene som blant annet var nedfelt i EUs indre marked og i Lisboatraktaten, nemlig målet om å gjøre Europa mer konkurransedyktig enn USA –mer fleksibilitet og økte lønnsforskjeller, hele repertoaret av den markedsliberalistiske politikken. Man trodde at dette ikke ville la seg gjennomføre, men plutselig kommer en krise som gjør dette mulig. Sjokket blir så stort at det plutselig blir mulig å gjennomføre en politikk som før bare ble uttrykt i gamle posisjoner.
Uavhengig av årsakene, det som skjer er brutalt. De fleste er enige om at Hellas lurte seg inn i eurosonen, ved hjelp av Goldman Sachs som fiklet med nasjonalregnskaper og gjorde tallene penere slik at EU skulle akseptere dem. Og på den andre siden er det ikke noen som tror at EU var naive. Selvfølgelig var det et politisk press for å få Hellas inn i valutaunionen, et stort politisk prosjekt. Dermed har de sett gjennom fingrene med nærmest uforbederlige strukturer ingen kan gjøre noe med i løpet av noen måneder, med manglende skatteinngang, oligarkimakt og kapitalmakt i redersjiktet – en ustyrlig makt som har vært etablert siden før krigen.
Men uansett årsaker, fører krisepolitikken til en enorm folkelig elendighet, med 35 prosent i Hellas som lever på eller under fattigdomsgrensen og en arbeidsløshet på 26–27 prosent, opp mot 60 prosent blant ungdom under 25 år. Når vi samtidig hører propagandaen fra banksjefer som Steinar Juel i Nordea om at Syriza ikke kan komme trekkende med krav om gjeldsslettelse siden krisepolitikken virker, siden BNP vokste med 0,7 prosent i 2014 og er anslått å øke med 2,6 prosent i 2015, underslår de at denne nettoveksten ikke er nok til å betjene gjelda de har dratt med seg. Krisekuren har resultert i at økonomien har skrumpet med 25 prosent, mens gjelda har økt fra 120 til 177 prosent av BNP. Dette er et eventyr om en politikk som ikke virker.
Du skriver også om hvordan demokratiske rettigheter forsvinner i denne prosessen.Det handler først og fremst om tiltak for å forhindre aksjoner og streiker. Ikke i noe land har disse vært sterkere enn i Spania, som Indignados, M15-bevegelsen og aksjoner mot husutkastelser når bankene satte dem i gang. Dermed kommer motsvaret i form av voldsomme bøtesatser og trusler. For eksempel kan man få 30 000 euro i bot for å «fornærme staten», mens man kan få hele 600 000 euro i bot for ulovlige demonstrasjoner mot «strategiske installasjoner». Dette kan ikke kalles et liberalt demokrati.
I Hellas har de brukt presidentdekreter. Dette er en ordning som ble opprettet for krisesituasjoner, der parlamentet ekskluderes i tre måneder fra å debattere en sak etter at den er satt ut i livet. Da er det vanskelig for parlamentet å gå tilbake. Dette er blitt brukt blant annet til å stoppe streiker og til å si opp 2 650 personer i den greske nasjonalkringkastingen ERT for å gjennomføre troikaens krav.
Men du skriver samtidig at det er Tyskland som er nyliberalismens laboratorium. Hva legger du i det?Mange andre, blant andre Ingeborg Eliassen i sin utmerkede bok Harde tider, har brukt «laboratorium» som betegnelse på Hellas fordi det er så ekstremt. Som nevnt, mener jeg at det der først og fremst handler om en sjokkdoktrine. Et laboratorium, derimot, er et sted der det du setter i gang kontrollerte reaksjoner, med nøye tilmålte forsøk. Det er det tyskerne har gjort. Tyskland har jo tradisjonelt hatt et velorganisert arbeidsliv, kjent som den sosiale dialogens mor, med lovpålagte bedriftsråd, et uklanderlig samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, streikerett forankret i lange og omstendelige prosesser osv.
Dette har endret seg. Mellom 1999 og 2012 hadde ikke tyske arbeidsfolk noen reallønnsvekst. Fra 2003 innførte Schröder-regjeringen de såkalte Hartz-reformene. Dette har endret hele arbeidslivet gjennom fleksibilisering, innføring av minijobber, midijobber, korttidskontrakter, midlertidighet og en endring av hele ytelsessystemet. Dette har gjort at Tyskland i dag fremstår med 25 prosent atypisk arbeid. Dette er irreversible tiltak som har skapt en tysk variant av det amerikanerne kaller working poor – arbeidende fattige. Dette er de som må ha flere jobber, eller som må gå på sosialen ved siden av jobben, for å ha penger til å betale husleia si.
Det er selvsagt særtyske forklaringer på at dette har skjedd, blant annet å unngå arbeidsløshet og et krasj etter samlingen av Øst- og Vest-Tyskland. Men dette er et mønster også for hva som kan skje med et arbeidsliv som ligner mye mer på det norske enn hva det søreuropeiske gjør, i hvert fall dersom ikke fagbevegelsen og andre motkrefter setter en stopper for det. Det er blant annet dette som er bakgrunnen for NorMod-rapportene fra Fafo.
For å skrive et nytt vers på Leonard Cohens sang – «First we take Berlin, then we take Oslo.»
Samtidig har fagbevegelsen i Europa blitt kraftig svekket. Har man rett og slett sovet i timen?Nei, det blir for enkelt. Du kan kanskje si at tysk fagbevegelse sov i timen, eller i hvert fall at de aksepterte det som kom, fordi det kom fra en sosialdemokratisk regjering. Og det kan jo være en spesifikk tysk forklaring på det, men det er jo en grunnleggende strukturell forklaring på hvorfor fagbevegelsen er svekket.
Hele fleksibiliseringspolitikken med oppriving av store etablerte arbeidsplasser med faste ansettelser, stabile arbeidsstokker osv., er jo per definisjon anti-fagforeningspolitikk. Det er de med relativt trygg basis i arbeidslivet som nødvendigvis må bli den viktigste styrken i en fagorganisasjon. Man kan selvsagt snu på det og si at det er nå folk trenger fagbevegelsen, men vi ser det innenfor bransjer som disse nye online-firmaene at det er uhorvelig vanskelig å organisere.
Selv gjennom streik på streik, som de har hatt det siste halvannet året i Amazon, så har de ikke klart å få tariffavtale. Det kommer jo selvsagt også av at de har en aktiv motpart som ikke vil ha noen tariffavtale, men det skyldes også at store deler av arbeidsstokken er fremmed for fagorganisering. Det er nye generasjoner med en annen nasjonal sammensetning, som kommuniserer dårlig og som har ulik yrkeserfaring og ulik erfaring med fagforeninger.
I Hellas har nå Syriza tatt regjeringsmakt, og både i Spania og i Irland er det venstrepartier som er kritiske til krisepolitikken som banker på dørene til regjeringskontorene. Hvilke perspektiver bør man egentlig ha på dette?Det Syrizas valgseier har fått frem helt tydelig, er at det ikke er noe slingringsmonn fra den smale sti når det gjelder nasjonal håndtering av den krisepolitikken troikaen har designet. De rådende partiene, enten de er sosialdemokratiske, liberalistiske eller konservative, de følger den smale sti, og det har de gjort i alle land som har vært utsatt for dette. Så kom Syriza til makta, og vi ser at EU sentralt og Berlin spesielt forsøker å møte dette med total mangel på aksept for kravene – det er ikke noe rom. De gir fire måneders utsettelse på betalingskravene, men bortsett fra det er det ingenting.
Statsminister Tsipras og finansminister Varoufakis har nok overvurdert muligheten for å få støtte i EU. De har nok trodd de skulle få revet løs noen betydelige statsledere som nå skulle våge å stå opp og si at nå er det nok, en keynesianisme light. Tross alt er det de står for langt mindre radikalt enn det Pasok, de greske sosialdemokratene, sto for på 1970-tallet. Men denne støtten fikk de ikke. Derimot er det nok en frykt, særlig i Berlin, for smitteeffekten. Nå snakkes det om at det ikke er noen smitteeffekt dersom Hellas skulle gå ut av euroen, at de skulle trekke med seg Italia osv. Det er mulig, det er laget sterkere demninger rundt hvert enkelt lands økonomi, men den politiske smitteeffekten av at Hellas går sin egen vei, den er uansett der, og den utfordrer ikke minst sosialdemo-kratiet. Det er jo den historisk sett sosialdemokratiske velferdsstaten som brytes ned for hvert budsjett. Alle steder der vi ser venstrepartier går frem, enten vi snakker om gamle partier som Sinn Fein i Irland eller nye partier som Podemos i Spania, går sosialdemokratiet tilbake.
Da Guy Standing lanserte boka si i Norge, påsto han blant annet at Podemos i Spania var «prekariatets» parti. Det han ikke ser, er at Podemos er et resultat av en kaotisk politisk situasjon der det tradisjonelle sentrum–venstre i politikken, sosialdemokratene og det SV-aktige Izquierda Unida, ikke har klart å leve opp til folks forventninger til et svar på krisa. Podemos har utnyttet dette på en forbløffende måte. Men det er ikke bare «prekariatet» som støtter dem, det er i stor grad misfornøyde sosialdemokrater, og det klarer Podemos å utnytte. De har funnet en retorikk om la casta, kasten, der de brennmerker de ansvarlige, partier, den etablerte fagbevegelsen og så videre. Selvsagt har de også sine røtter i Los Indignados og M15-bevegelsen, men det er samtidig mye mer komplekst.
Samtidig ser vi høyrepartier som går frem, som Front National i Frankrike og United Kingdom Independence Party (Ukip) i Storbritannia. Er dette uttrykk for det samme?Ja, delvis er det uttrykk for det samme. Begge typer representerer en kritikk av EU-systemet. Selv om partier som Syriza og Podemos ikke er anti-EU-partier, i hvert fall ikke på samme måte som Ukip og Front National, så uttrykker de mye av den samme kritikken og holdningen til Brussel. Det er en kritikk mot EUs over-styring og nasjonalstatens manglende innflytelse på politikken og handlekraft overfor eget demokrati. Hvis EU skal fortsette å behandle ethvert valg som kommer opp med et alternativ som ikke er spiselig for Berlin eller Brussel på den måten de gjør nå, så er det jo det samme som å si at de godt kan la være å stemme på dem, men de kommer ikke til å få gjennomført politikken sin. Da vil det jo før eller siden sprekke opp på begge sider av det politiske landskapet og dukke opp alternative uttrykk for politisk protest.
Et av hovedbudskapene dine er at venstresida har enorme utfordringer foran seg. Hvor bør vi egentlig starte?Boka handler jo om faglige og sosiale motstandsbevegelser. Det er det jeg har tro på at kan bevege historien, uansett hvor vanskelig det kan se ut og uansett hvor sterke kreftene for de reaksjonære forandringene vi ser, synes å være nå. Før eller siden vil det oppstå nye sosiale og politiske krefter som finner en måte å organisere seg på som er tilstrekkelig kraftfull til å bidra til å slå tilbake noen av de av kapitalens angrep i det liberalistiske prosjektet som driver frem. Dette er historiens evige lov.
Samtidig kan man ikke tro at man kan fortsette med Occupy-lignende bevegelser, med flat struktur og allmøter på torget. Det var en enorm kraft i 80 byer i USA som forsvant i forbindelse med julehelga 2011. Det er til syvende og sist et spørsmål om organisering, men det handler ikke bare om å styrke fagbevegelsen. En fagbevegelse kan ikke alene klare å stå imot, den må også ha politiske bevegelser og politiske partier som kan støtte opp om kampen. En fagbevegelse har aldri alene klart å styre den politiske utviklingen. Det betyr ikke at det ikke er avgjørende at arbeidsfolk igjen begynner å organisere seg, men fagbevegelsen må også vinnes tilbake for fotfolket.
Ser du tendenser til en slik bevegelse i Norge i dag?Det foregår mye bra arbeid for å mobilisere mot EØS og bemanningsbyråene i Norge. Selv om det ikke er hele forklaringen på sosial dumping og fleksibiliseringsmanien, er det et av de mest konkrete målene man kan klare å mobilisere fagbevegelsen rundt i kampen mot kriminalitet og sosial dumping i arbeidslivet. Det er jo ingen ny tendens i fagbevegelsen, men det handler mer om at fagbevegelsen slik den finnes i Norge, med sine radikale tendenser, klarer å samle seg rundt en sak og bruke kreftene på det. For det er viktig å samle seg rundt noen få saker å konsentrere seg om, ellers risikerer man å spre seg ut over alt for mye.