Trump, trumpisme og motstand
Av Dennis O’Neil
Nyhetsbildet preges daglig av hva Trump og regimet hans foretar seg av mer eller mindre skandaløse ting. Men finnes det et mønster i det han står for som kan dekkes av uttrykket trumpisme? All motstanden hører vi lite om, men den er brei, sterk og viser seg i til dels overraskende former.
Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver bloggen bloggen Fire On the Mountain (firemtn.blogspot.com)
Oversatt av Birger Thurn-Paulsen
Foto: Gage Skidmore
Her kommer en ny hilsen fra Udyrets buk. Jeg skrev et par artikler om USA-valgene i til dette tidsskriftet i fjor, før navneskiftet fra Rødt! til Gnist. Nå er jeg bedt om å rapportere om trumpisme og Trump-regimets første hundre dager. Det mest rungende spørsmålet jeg hører fra europeiske venner, er: «Hva i helvete er det som skjer over der? Vær så snill å forklare Trump for oss.»
Vi her i USA har det akkurat på samme måten, bare enda verre. I løpet av de siste tre månedene har vi opplevd en daglig flom av åpenbare løgner, rapporter om udugelighet og dumhet, stadige lekkasjer fra kamper på innsiden, 180 graders dreininger av politikken, Trumps twitterstormer, trusler om krig, forskrifter som bare strykes, ondskapsfullt sladder fra det indre – alt sammen er mer enn nok til at det er nesten umulig å spore spesielle tendenser eller utvikling, selv for ressursterke aviser og nettsteder, langt mindre for enkeltmennesker.
Gjør Trump rett og slett det han er satt der for å gjøre: Sjefe det som Marx kalte «borgerskapets generalstab» – staten? Hittil er det ikke mulig å svare klart på det. Individuelle kapitalister eller forskjellige sektorer av kapitalen kan være fornøyd med spesielle deler av politikken – særlig det som har å gjøre med kutt i reguleringer som begrenser profitten, og generelt sett løftene om skattelettelser for konserner og de ultra-rike. Sett under ett så trenger herskerklassen stabile økonomiske og politiske betingelser for å kunne maksimere profitten. Det har de så langt ikke fått. Åtti prosent av de øverste lederstillingene innenfor de føderale myndighetene er fortsatt (20/5) ubesatt. Borgerlige media er i økende grad opptatt av at han må gå, enten ved riksrett eller ved hjelp av en eller annen metode.
Vi har naturligvis spørsmålet i den store sammenhengen om hvorvidt Trump er en slags marionett for den Russiske Føderasjonens regjering – ut fra beundring for Putin, betaling for hjelp til å vinne valget eller som svar på utpressing. Det er flere tegn på at det finnes tung, russisk innflytelse enn det motsatte. Mens jeg skriver denne artikkelen, skaper Trump-regimets desperate forsøk på å avlede eller stoppe en hver gransking av kanaler til Russland under presidentkampanjen, og administrasjonens seinere kontakt med dem krise i regjeringen av USA.
Så kommer vi til det store, vidtrekkende spørsmålet: Er Trump fascist? Jeg sier nok en gang et kvalifisert Nei. Han har noen fordekte fascister blant kjerna av rådgivere og regjeringsmedlemmer, spesielt Steve Bannon, en «hvit nasjonalist» og tidligere bankmann i investorbransjen som gikk over til å bli en sentral figur i det ekstrem-høyre nettstedet Breithart. Han liker å kalle seg leninist. Med det mener han at han vil «legge alt i grus og ødelegge alt som heter dagens institusjoner.» Og Trumps slagord «Make America Great Again» er som et ekko fra tidligere fascistbevegelser i USA. Men alt i alt har han ikke noe sammenhengende fascistisk program, og han mobiliserer sin reaksjonære hvite base først og fremst ved enkelte lokale arrangementer hvor han kan sole seg i applausen. Det er ikke noe som likner på brunskjorter så langt.
Så hvordan kan vi forstå Trump? Vel, én sak er at han er cray-cray, som er rådende US-slang for gal. For å være litt mer presis virker han som et eksempel fra læreboka på det psykologer kaller «ondartet narsissisme». Et ekstremt selvbilde, manglende evne til empati med andre, aggresjon og bunnløs tørst etter hyllest er helt klart ting som beskriver ham. Vi kan legge til at han viser noe sviktende taleferdighet og konsentrasjonsevne, noe som kan antyde begynnende demens. Det er også en annen faktor, en som ikke har fått noen særlig oppmerksomhet. Som jeg pekte på i en av disse tidligere artiklene skyldtes Trumps suksess gjennom valgene til en viss grad hans framtreden i et «reality» type TV-show kalt «The Apprentice.» Det ble fulgt av millioner av amerikanere hver eneste uke. Det formet mange amerikaneres bilde av Trump som den ultra-rike, suksessrike forretningsmannen med lojale familiemedlemmer som gjorde det som måtte gjøres, og fikk fram de beste ved nådeløst å dumpe taperne.
Saken er at dette showet var den viktigste og mest regelmessige aktiviteten i livet hans i tretten år før han erklærte at han stilte som presidentkandidat. Han tror også fullt og fast på dette premisset, og det har styrt hvordan han tenker om å lede den amerikanske regjeringen. Han er den besluttsomme typen som tar alle avgjørelser ut fra sitt briljante intellekt og en magefølelse som aldri slår feil, med assistanse fra en håndfull lojale hjelpere. De små lagene av konkurrenter han kjørte gjennom forberedelsene hver sesong på TV, var der for å kaste lys over hans briljans. De ble satt til å kjempe mot hverandre og ble brutalt kastet ut helt etter hans lune. Det skal hundrevis av folk til for å lage showet – elektrikere, skribenter, regissører, kamerafolk, vaktmestere, advokater, reklamefolk, lydfolk, sminkører og mange andre – og de eksisterte knapt for ham. De er der bare for å sette i scene stjernerolla hans. Det kan bidra til å forstå hvorfor Trump har gjort fint lite for å fylle opp hundrevis av ledige, viktige stillinger i sin administrasjon, ikke minst i en så viktig del av regjeringen som Utenriksdepartementet.
Trumps base og trumpisme
Man skal være litt forsiktig med å slå om seg med begrepet fascisme. Det finnes imidlertid noe som kan kalles trumpisme. Det er ikke noen utarbeidet ideologi, snarere et sett enkle og gammeldagse tanker om hvordan ting er og hvordan de burde være, som en betydelig del av USAs hvite befolkning tror på. Ut av det kan man trekke at rasisme er en del av kjerna i Trumps appell. Han var valget til et flertall hvite velgere. Det er folk fra alle klasser – et flertall kvinner stemte også for ham – som har blitt overbevist av høyreorienterte media og sosiale media om at det er de hvite som er de undertrykte og forfulgte i USA. Denne basen har et visst geografisk mønster. Den er sterkest i jordbruksstatene, særlig i de urbane delene av de fattige statene. De som har opplevd at privilegiene deres, er blitt utfordret – spesielt hvite, heteroseksuelle menn – er klare til å angripe De Andre, særlig fargede, immigranter, muslimer, feminister og andre kvinner som våger å stikke fram hodet. «Jeg vil ha tilbake landet mitt!» er ropet til de som vil tilbake til 50-tallet. Trump fanger det opp med slagordet Make America Great Again. Mange av de som studerer Trumps base, har fokusert på hvite arbeidere og mener at grunnen til at de gikk til Trump, handler om de økonomiske slagene de påføres i en økonomi i tilbakegang, hvor produksjonen flyttes til den tredje verden, samtidig som det er lite igjen av fagbevegelsens tradisjonelle styrke. Dette er utvilsomt et element, men nye grundige studier av data fra galluper og stemmegivning viser at den kulturelle kampsonen er betydelig viktigere enn økonomisk sårbarhet.
Det er også viktig å peke på at disse menneskene hele tida får synspunktene sine bekreftet og forsterket. Det finnes et slags økosystem av et nettverk, som består av Fox News, høyrøstet prat fra ytre høyre, utgytelser på radio og reaksjonære blogger. Dette utgjør en boble hvor folk dysses og vugges og får det inn med teskje hvor utsatt de er og hvor spesielle de er. Å si at Trump ikke er en klassisk fascist betyr ikke at han ikke dermed utgjør en alvorlig trussel mot befolkningen i USA og resten av verden. Det er enkelte innafor den lille og temmelig uorganiserte venstresiden her som mener at det egentlige ikke er noen vesentlig forskjell mellom Trump og neo-liberalister som Clinton og Obama, som utgjør den dominerende kraften i det Demokratiske partiet. Ingen av dem bryr seg om massenes interesser, begge støtter undertrykkende tiltak mot immigranter, begge bygger på støtte fra konserner og de ultra-rike, og neo-liberalister har generelt en tendens til intervenere og gripe inn i situasjoner i verden.
Flesteparten av oss mener uansett at Trump må møtes med motstand og må stoppes. Tiltakene og planene til regimet hans er betydelig mer brutale og vidtrekkende enn det vi har opplevd de siste ti-årene med neo-liberale administrasjoner. Det dreier seg om tilbakeslag mot alt det folkelige kamper hittil har oppnådd, om å aktivt fremme rasisme, jage immigranter ut av landet, strupe velferdsgodene og privatisere virksomheter innen regjeringssystemet, overføring av milliarder av dollar fra de gjennomsnittlige skattebetalerne til konserner og de ultra-rike, fornekting av klimaendringene sammen med inngrep og angrep på miljøet. Hans vinglete oppførsel gjør dagliglivet utrygt for dem han hersker over – leger rapporterer for eksempel om et rekordhøyt stressnivå hos pasienter. Millioner av vanlige, trauste amerikanere aner også faren forbundet med Trumps regime og trumpismen, og har vist det ved å kaste seg ut i den største og mest lovende bølgen av protest vi har sett i dette landet på flere tiår.
Motstand
Selv om det var demonstrasjoner over hele USA med en gang Trump hadde vunnet nominasjonen, så kom det virkelige startskuddet for motstanden dagen etter at han var innsatt som president, den 21. januar med Kvinnenes Marsj. Jeg vil gjerne understreke hvor viktig det var at denne storstilte mobiliseringen på Trump-regimets første dag var en kvinnenes marsj. Det startet med et initiativ fra en advokat fra Hawai og ble raskt fulgt opp av en håndfull erfarne medarbeidere fra forskjellige NGO organisasjoner. Grunnstammen i den store demonstrasjonen i Washington DC kom fra en del sentrale kvinnegrupperinger, men det endte opp med at drøyt to millioner mennesker tok til gatene, og ikke bare i Washington. Hundrevis av i hovedsak spontane aksjoner sprang opp i store og små byer over hele landet. I rekrutteringsgrunnlaget til en stor demonstrasjon utgjorde kvinner den breieste hovedstyrken, særlig hvis man også inkluderer mannlige partnere, venner og andre som ville støtte og være med. Anslagene basert på offentliggjorte eksempler og intervjuer forteller at fler enn en tredjedel av demonstrantene deltok i sin aller første protestaksjon noen gang.
Siden det ikke handlet om én spesiell sak – global oppvarming, helse og velferd, rettigheter for immigranter, Black Lives Matter – kunne tilhengere og støttespillere for alle disse sakene delta på lik linje. Og fordi det uttrykte folks frykt og viste mulighetene for massiv motstand på et kritisk tidspunkt, satte det fart i den perioden vi nå er inne i på en måte som en demonstrasjon, eksempelvis for en enkelt sak som offentlig skole, aldri kunne gjort. Siden da har det vært utallige demonstrasjoner, både på lokalt og nasjonalt plan. Noen har vært helt spontane, for eksempel da tusenvis satte kursen for flyplasser i protest mot Trumps bannlysing av muslimer. Med en uke i mellom dem foregikk det for ikke lenge siden først en Vitenskapens marsj og deretter en Klimamarsj. Det skjedde i Washington i slutten av april og tiltrakk seg deltakere fra hele landet i sekssifrede antall. Så langt har imidlertid de viktigste uttrykkene for motstand kommet innenfor det politiske systemet. Her finnes det forskjellige fronter.
Frontene innenfor selve statsapparatet
Laget til Trump satte i gang med å stenge kontorer eller gjøre en fullstendig utskifting av staben i mange deler av regjeringssystemet. Det kom umiddelbart reaksjoner fra dedikerte ansatte i regjeringskontorene som tror på det de driver med. Da Trump og kompani begynte å sensurere nettsteder og Twitter-kommunikasjon som lå under direktorater, begynte stabene der å rigge opp sine egne versjoner. Ved National Space and Aeronautics Agency begynte vitenskapsfolk å organisere et globalt prosjekt basert på materiale og innspill fra alle slags folk som er bekymret for miljøet, med mulighet til å laste ned og dele alle tilgjengelige data om klimaendringer, og bevare dem i tilfelle det ble gjort forsøk på å stenge dem. Hvert eneste angrep, hver eneste endring i politikken og hver eneste bølge av oppsigelser lekkes til media. I noen tilfeller har folks sinte reaksjoner klart å stoppe angrep.
Det har vært temmelig mye oppmerksomhet rundt det som kalles «Deep State». Det kan bety permanente, byråkratiske direktorater og forvaltningsorganer av den typen jeg nettopp snakket om, men vanligvis dekker det særlig de sivile og militære etterretningstjenestene under regjeringen. Folkene der føler seg nærmest utstøtt av Trumps arrogante erklæringer om at han veit mer enn de gjør, og at han nekter å høre på hva de sier og heller ikke leser rapportene deres, og de lekker informasjon til media som en sil. Mesteparten av materialet om russisk innblanding i valget og om Trumps forretningsmessige bånd til Putin og russisk kapital stammer fra disse kretsene. Trump har nå kastet FBI-sjefen James Comey fordi han ikke fikk stoppet granskingen av disse spørsmålene. Det har ført til kraftig sinne i rekkene til landets hemmelige politistyrke, og viser seg å være en opplagt strategisk feilbedømmelse av Trump.
Rettssystemet i USA har vist seg å være nok en veisperring for Trumps planer om å snu opp ned på politikken i landet og hvordan det skal styres. Alt etter hans luner. Det beste eksemplet på det er reaksjonen på forsøkene på å gjennomføre et av de mest sentrale kampanjeløftene, nemlig «helt og fullstendig å utestenge muslimer fra å komme inn i USA». En presidentordre for å sette i verk dette kort tid etter at han var innsatt, ble øyeblikkelig møtt med massiv protest fra titusener av mennesker – og en umiddelbar og besluttsom dom fra føderale dommere, som sa at denne ordren fra presidenten er i strid med Grunnlovens garantier mot diskriminering på grunnlag av religion eller etnisitet. Trump styrket ikke akkurat anken sin til en høyere rettsinstans ved å spre tweets som refererte til de dommerne som stod for denne lovtolkningen, og kalte dem «såkalte dommere». Dommere er notorisk på vakt når det gjelder rettighetene og autoriteten som er gitt dem, og har en tendens til å reagere skarpt på å bli overkjørt av valgte politikere, særlig de som er åpenlyst uvitende om lovene.
Som kjent består den borgerlige, parlamentariske makta i USA av tre deler. Sammen med statsapparatet og rettssystemet utgjør den valgte lovgivende forsamlingen det tredje «beinet» systemet hviler på. Trump har gleden av å ha noe som er uhyre sjelden i amerikansk politikk: Det samme partiet, Republikanerne, presidentens parti, har flertallet både i Representantenes Hus og Senatet. Dette har foreløpig ikke skapt noen flodbølge av aktivitet for å få gjennom lover. Blant annet er Republikanerne delt i to leire. Den ene består av tungt sponsede ytre høyre ideologer som kommer fra «sikre valgdistrikter». Den andre utgjøres av de mer moderate, ikke fullt så gale høyrefolkene som frykter både å bli utfordret, eventuelt slått ut i Republikanske primærvalg, av en ytre høyre tulling, og ellers måtte stå til rette for Trump og politikken hans i et splittet valgdistrikt.
Udelelig
En gruppe stabsfolk i Kongressen som tilhører de mer venstreorienterte liberalerne skrev et notat i etterkant av valget som de kalte «Udelelig.» Navnet kommer fra denne lojalitetserklæringen til det amerikanske flagget som kaller USA én nasjon, «udelelig» og med frihet og rettferdighet for alle. Det er et ord som sjelden eller aldri forekommer i dagligtale, så assosiasjonen til det patriotiske ritualet rundt flagget har stor kraft. Forfatterne til «Udelelig» satte seg som mål å organisere dem som er i opposisjon til Trump i et opplegg som handler om å få velgere til å ringe, skrive eller besøke valgte politikere fra eget distrikt og ikke minst få til store samlinger hver gang de kommer hjem fra Washington for å holde «folkemøter» eller andre arrangementer. På en måte likner det litt på den milliardær-sponsede Tea Party bevegelsens mobilisering av konservative og liberalistiske frihetsdyrkere rett etter at Obama ble innsatt første gang, i 2009.
Dette har så langt vært den viktigste formen for motstand som har utviklet seg. Det er hundrevis av grupper som kaller seg «Udelelig» i hver eneste stat. Tidligere liberale grupper som MoveOn.org og bevegelsen Our Revolution, tilknyttet Bernie Sanders, har adoptert den strategiske tilnærmingen og taktikken med å bombardere både Republikanske kongressmedlemmer og vaklevorne Demokrater. De møtes i små grupper for å oppsummere, diskutere og oppmuntre hverandre til å fortsette og bombardere sine valgte representanter. I tråd med den historiske rollen i Kvinnenes Marsj er tydeligvis flertallet av de som er med i disse sirklene, kvinner. Det har vært svært effektivt nå på det tidlige stadiet i Trumps presidentperiode. Republikanere har ikke arrangert de tradisjonelle møtene med sine velgere, selv ikke der de har hatt en sikker base. Kanskje noen har gjort det en gang og deretter bestemt seg for å ikke gjenta det. Paul Ryan som er speaker i Representantenes hus har sperret av alle telefoner og e-post kontoer på kontoret sitt. Det er nærmest umulig for folk fra valgkretsen hans å få tak i ham.
Den viktigste saken så langt har vært kampen for å beholde American Care Act, også kalt ObamaCare. Den gjorde det mulig for millioner av amerikanere å få helseforsikring, noe de aldri hadde hatt. Å oppheve American Care Act var Trumps aller første målsetning som president, fordi Republikanerne gikk i mot den helt fra start, fordi det var den aller største enkeltsaken Obama fikk gjennomført, og fordi det vil frigjøre milliarder av dollar på budsjettet til skattelettelser for de rike. Han kan fortsatt klare å få det til, men massiv opposisjon har to ganger stoppet framstøtene. Folk kan dø eller bli slått konkurs hvis de mister sin forsikringsdekning i denne eneste store, industrialiserte nasjonen som ikke har et offentlig helsevesen for alle. Da viser det seg at det finnes en kraftfull styrke der. Og den nakne kynismen hos Trumps allierte når de sier «Synd at du har en sjuk unge, men jeg har ikke noe ansvar for å betale for henne» har bidratt til å gjøre det vanskeligere å få gjennom en lov i Kongressen som erstatter ObamaCare.
En opplagt konklusjon som følger av angrepsvinkelen til «Udelelig», er at det neste skrittet må være å holde gående presset og den underliggende trusselen mot Republikanske representanter. De kan ikke fjernes ved hjelp av logikk eller skam. De stod hele veien bak denne brannbomben i menneskeham som Presidentkandidat, og de har ikke snudd seg vekk fra ham gjennom de tre siste katastrofale månedene. De må stemmes ut og den eneste måten det kan skje på under det nåværende systemet er å velge Demokrater. Drevet av vilje til opposisjon mot Trump og partiet hans har tusenvis av folk, særlig unge, meldt seg på kurs for vordende kandidater. De har kanskje også et mål om å forberede seg til høyere verv. Det Republikanske partiet driver på sin side en landsomfattende offensiv for å begrense velgermassen. Det følger en lang rasistisk tradisjon som handler om å hindre at ikke-hvite får stemmerett. Ved valget av Trump har denne offensiven blitt tilført ekstra drivstoff. Han har opprettet noe som kalles Kommisjon for integritet i valg. Den skal angivelig bekjempe «velgerfusk». Han hevder at det var så mange som fem millioner illegale stemmer i 2016, noe som skal ha fratatt ham valgseieren når det gjelder antall avgitte stemmer. En beryktet rasist er satt til å lede denne kommisjonen. Demografien i USA blir år for år mer og mer fargerik. Den eneste måten hvite nasjonalister og de reaksjonære kretsene de appellerer til kan opprettholde sin dominans på, er å hindre at fargede får stemmerett, eventuelt politisk makt.
Motstanden
«The Resistance» er navnet mange har gitt motstanden mot Trump og regimet hans. Det framkaller minner fra filmene i svart-hvitt fra den andre verdenskrigen om partisanene som opererte rett under nesa på den nazistiske okkupantmakta og dens quislinger. Det sterke legalistiske og valgpolitiske preget gjør at Motstanden skiller seg vesentlig fra disse historiske forgjengerne. Det er heller ikke noen sentral ledelse og ikke noe program eller regler som det er alminnelig enighet om, og som man slutter seg til. Det er en slags klassisk enhetsfront – det vil si at det er en blokk krefter med et felles mål, men med forskjellig og skiftende klasse- og sosial tilhørighet. Det er ikke en allianse av organisasjoner, selv om det finnes organiserte krefter innenfor den som har utviklet visse formelle bånd og uformelle samarbeidsformer. Det er imidlertid ingen som er sterke nok til å dominere.
Enkelte krefter innen alliansen kan til og med regnes som fiender av folket i vanlige tider. Tenk Chiang Kai-Shek og Kuomintang som det kinesiske kommunistpartiet forente seg med i motstanden mot den japanske invasjonen og okkupasjonen. I denne sammenhengen er det et foruroligende fenomen at Hillary Clinton plutselig erklærte seg som del av Motstanden, og hun sa at hennes rolle vil være å samle inn store pengesummer som så kan fordeles til gruppene som organiserer motstand mot Trump. Mye av det vil være «svarte penger», store bidrag som det ikke er lovpålagt å rapportere. Hvis vi ser dette i sammenheng med det Demokratiske partiets arbeid med å skaffe midler til sine kandidater foran valgene neste år, er det en reell fare for at mange vil bli overbevist om at den beste måten å bekjempe Trump på er å donere så mye penger de kan avse – ikke aktiv protest. Men dette er ingen avgjort sak, det er en del av kampen for framtida til Motstanden.
Det er flere viktige og oppmuntrende utviklingstrekk innenfor Motstanden. Da ser vi ut over det enkle faktum at den stadig vokser i størrelse og styrke, noe som er årsaken til at Clinton ser seg nødt til å prøve og plassere seg under dens banner. Et viktig trekk er at det skjer ting som bryter ned de strukturelle veggene, ikke bare innenfor store sosiale bevegelser men og også mellom dem. Dette har betydning, særlig fordi den progressive aktivismen i USA i stor grad har latt seg fange opp av NGO-typen organisasjoner i løpet av de siste tiårene. Det er strukturerte enheter som begrenses av behovet for å opptre respektabelt. De må innynde seg hos sponsorer og holde det gående med erklæringer og presseuttalelser, i tillegg til at de holder konferanser og driver lobbyvirksomhet overfor valgte representanter og regjeringsbyråkrater. Nå finnes det en svært reell og veldig truende felles fiende, så behovet for samarbeid er tydelig til stede.
En annen positiv utvikling er at den voksende interessen for sosialisme som så overraskende sprang opp under Bernie Sanders kampanje holder seg levende. Republikanske politikere er særlig opptatt av å knuse ObamaCare, og de kaller tanken om universell helsetjeneste for sosialisme. Det gjelder til og med lett tilgjengelig og rimelig helseforsikring. Når millioner nå risikerer å stå uten forsikring og helsetjenester på grunn av et sett ideologiske verdier som sier: «Jeg har mitt, fordømte parasitt. Dø!» – da kan sosialisme virke ganske forlokkende.
For eksempel har en organisasjon kalt Democratic Socialists of America opplevd en dramatisk vekst de siste månedene. Det er en klassisk sosialdemokratisk gruppe som i det siste har fått tusenvis av nye medlemmer, og er nå oppe i et medlemstall på 20 000. Mange av dem er unge og nye i politikken, mens andre er veteraner som kjenner et sterkt behov for organisert tilknytning igjen. DSAs spesielle styrke er at de ser valgpolitisk arbeid som en helt essensiell del av kampen for å få slutt på kapitalismen og for å bygge sosialismen, og at dette nå for tiden betyr å arbeide innenfor det Demokratiske partiet, eller utenfor det når det synes mer hensiktsmessig. Det er ikke bare i tråd med ånden til Motstanden, men det hjelper også til å holde unna forsøk på å komme seg innenfor fra forskjellige trotskister, anarkister og andre ultra-venstre grupper som blant annet ser arbeid i det Demokratiske partiet som noe de ikke vil ta i. DSA består først og fremst av unge og mangler den organisatoriske infrastrukturen som skal til for å håndtere og dra fordel av den sterke veksten, men representerer allerede den mest lovende utviklingen blant det sosialistiske venstre på lenge.
Et tredje positivt trekk er at både grupper og individer begynner å se nærmere på hva det vil si å bygge og holde levende denne blomstrende anti-Trump aktiviteten også for framtida. Et eksempel på dette er en allianse som ble dannet for å arrangere årets 1. mai i USA. «Beyond The Moment» er navnet og initiativet kom fra «Movement for Black Lives». Det er en gruppe som vokste ut av kjerna i Black Lives Matter opprøret, og de kan et og annet om å bygge en organisasjon som kan bestå over tid. Det er først og fremst fargede og med lokale baser, og de gikk inn i Beyond The Moment i likhet med 350.org, den mest militante av de større gruppene innafor miljøkampen, grupper for innvandreres rettigheter som United We Dream, National Domestic Workers Alliance og organisatorene bak Kvinnenes Marsj. Da har jeg bare nevnt noen. Visjonene deres er løfterike: «Vi kommer til å gå videre fra øyeblikk av raseri, forbi snevre begreper om fristeder og forbi murene mellom lokalsamfunn hvor så mye står på spill og som har så mye til felles. Vi kommer til å streike, demonstrere og gjøre motstand. Vårt mål er å bygge en mektig bevegelse av alle som kjemper for frihet. Det betyr at vi ikke fornekter forskjellene blant oss, vi slår ring om dem og bygger en bevegelse som er dristig, bred og stor nok til å inkludere våre mange virkeligheter.»
Skaden som allerede er gjort
Mens jeg skriver på siste delen av denne artikkelen den 17. mai, er helvetet i ferd med å bryte løs i Washington DC, der FBI og andre initiativer til gransking vingeklipper det Hvite Hus og sprer panikk i det Republikanske partiet. Begrepet Trexit blir for første gang tatt i bruk. Det er mange grunner til at det er mulig å tenke seg at Trump ikke kommer til å sitte alle fire årene. En ting er at han er misfornøyd med det nye leketøyet sitt. «Jeg elsket mitt tidligere liv. Jeg hadde så mye på gang. Dette er mer arbeid enn i mitt tidligere liv. Jeg trodde det ville være enklere.» Men hvis han ikke selv gir seg, kan all ståheien vedvare i måneder eller år. Republikanske politikere er fanget mellom barken og veden. Basen deres støtter fortsatt ivrig opp om Trump og nekter å tro på det de oppfatter som falske nyheter fra sentrale media. Alle andre venter i stadig større grad på at noen på en eller annen måte kommer til å gjenta Gerald Fords ord da Nixon var tvunget til å gå av i unåde: «Vårt lange nasjonale mareritt er over.»
Vi skal ikke glemme alle seirene Motstanden så langt har oppnådd, heller ikke suksessene den sannsynligvis også vil få i framtida, men i mellomtiden er folket i dette landet blitt utsatt for ubotelig skade. De bruker dem kanskje på ukyndig vis men det er Trump og mannskapet hans som har hånd om maktas redskaper i dette landet. Det får greie seg med et par eksempler. Først og fremst har han sluppet løs og foret en bølge av virkelig stygge reaksjonære holdninger. Basen hans føler seg ikke lenger bundet av alminnelig anstendighet, så de tar fritt og uhemmet i bruk rasistisk og sexistisk språk og de ledsager gjerne ordene med fysisk trakassering og det som verre er. Det kommer stadig rapporter om barn som angriper skolekamerater bare fordi de er latino eller muslimer. Og altfor ofte viser det seg at det snarere er lærere framfor foreldre som bærer ansvaret. Og all giften som piskes opp, kommer til å vise seg i og forsterke politikken som i sin tur vil øke lidelsene til undertrykte og utbyttede mennesker. Den forrige administrasjonens beskjedne forsøk på å få innført noe lettere dommer og alternativ behandling for ikke-voldelige narkobrukere og selgere var så smått begynt å gjøre noe med det skammelige ryktet til USA som selve fengselsnasjonen. Trumps justisminister har annonsert flere reverseringer av politikken som vil føre til at landet vil få den høyeste prosenten fengslede av alle land i verden. Agenter fra ICE (politietaten for immigrasjon og toll) har blitt sendt rundt for å brutalisere lokalsamfunn der det er mange immigranter.
Videre har vi Trumps fornektelse av virkeligheten når det gjelder klimaendringene. Han mener det er en kinesisk plan for å redusere konkurranseevnen til den amerikanske økonomien. Han framstår som kullgruvearbeidernes og oljearbeidernes forsvarer og bidrar dermed til å føre oss nærmere en katastrofe som allerede er i ferd med å forandre planeten vår på måter vi bare kan ane i dag. Skadene er globale i omfang og kan neppe reverseres i vår levetid.
Det samme kan sies om utdanning, helsetjenester, trygge arbeidsplasser og mange andre stridsområder. Selv om vi vi vinner en og annen betydelig seier, er de allikevel av defensiv karakter, og vi kan ikke alle kjempe alle kampene med samme intensitet.
Trump og verden
Jeg har spart den viktigste delen til slutt, nemlig situasjonen i verden. Det er ingen hemmelighet at innbyggerne i det landet jeg lever i, har en rystende grad av uvitenhet om verden rundt seg. Bare en av seks amerikanere kan peke ut Afghanistan på et kart, og Afghanistan er det stedet hvor USA har ført sin historisk lengste krig, og den fortsetter. Anslag over hvor mange som er ute av stand til å plassere Norge kan være opp mot 80 %. Og Trump kan godt befinne seg under gjennomsnittet for USA. Et intervju nå nylig avslørte at han trodde at det var den samme personen som hadde ledet Nord-Korea siden den andre verdenskrigen, i stedet for det dynastiet som ble grunnlagt av Kim Il-Sung, far til Kim Jong-il og bestefar til den regjerende tronarvingen Kim Jong-un. Han har åpenbart ingen idé om innholdet i handelsavtalene den amerikanske herskerklassen har fått i stand, som for eksempel NAFTA, eller hva NATO og EU gjør.
Hans diplomatiske ouverturer har til dels vært helt absurde. Han nektet å håndhilse på Angela Merkel etter at hun hadde avvist hans «lovforslag» om NATO-medlemskap. Han annonserte at USA kom til å trekke seg fra NAFTA, men forandret mening samme dag etter at den kanadiske statsministeren Justin Trudeau ringte og på vennlig vis oppfordret ham til å tenke seg om. I mellomtiden hadde han fått noen råd fra folk i det Hvite Hus. Meksikanske ledere ringte også og ba ham fortsette. De ville ikke forhandle under trusler. Hans forkjærlighet for diktatorer, enten det er Putin i Russland, Erdogan i Tyrkia eller Duterte på Filippinene kan bygge på et visst slektskap som gjelder meninger, eller det kan være rein beundring. Det har i alle fall gitt dem den idéen at de kan gjøre akkurat som de vil med sin befolkning, også sine naboer uten å trenge og bry seg om noen form for represalier fra USA – eller fra internasjonale organer hvor USA har innflytelse, for eksempel menneskerettighetsorganisasjoner.
Etter å ha blitt innsatt som president ba han samtlige amerikanske ambassadører trekke seg. Hittil har han erstattet én! Samtidig er det mange stillinger på litt lavere nivå i Utenriksdepartementet som ikke er besatt. Dette betyr at USA i stadig mindre grad har løpende kontakt med andre regjeringer rundt i verden. Det aller mest bekymringsfulle er hans forhold til bruk av militærapparatet. Enkelte på venstresida her argumenterte i utgangspunktet med at han kanskje ville være bedre enn Obama og Clinton, fordi han kanskje ikke hadde den samme neo-liberale drivkraften til å utøve makt over alt. De forhåpningene er stort sett knust. I utgangspunktet har han foreslått å øke forsvarsbudsjettet med 54 milliarder dollar. Til sammenlikning er forsvarsutgiftene for hele den Russiske Føderasjonen omtrent 65 milliarder dollar. Han utviser en høyst usunn fascinasjon for atomvåpen, ikke minst fordi han ikke synes å forstå hva som ligger i begrepet avskrekking og har lovet å sikre at USA er størst og sterkest når det gjelder kjernefysiske våpen. Det er ikke bra tatt i betraktning at han rår over 7500 stridshoder. Heldigvis har hans militære initiativer hittil artet seg mest som vinglete forsøk på å vise seg fram: Et rakettangrep mot en av de rundt femti flyplassene til det syriske regimet, etter å ha varslet Assads russiske sponsorer god tid i forveien. Det mye omtalte slippet av «alle bombers mor» over en IS bunker i Afghanistan, hvor IS ikke er den viktigste motstanderen av den amerikanske okkupasjonen. Den stort oppslåtte annonseringen av at det skulle være en gruppe hangarskip på vei mot Nord-Korea, en gruppe skip som tre dager senere ble fotografert i Sunda-stredet i Indonesia, på vei mot Det indiske hav. Men begrensede handlinger av denne typen innebærer en fare for at de kan føre til større kriser eller krig, særlig fordi de virker lite gjennomtenkte og mangler en tydelig strategi. Det som er enda verre, er at de gir inntrykk av at Trump-regimet lett kan handle på en måte som bare kaster bensin på bålet om det skulle bli en virkelig krise, uansett om den har sine naturlige eller politiske årsaker.
Det er stor uro rundt dette i USAs herskende kretser. Kommentariatet later til å håpe at forsvarsledelsen vil være i stand til å tøyle Trump. På den andre siden er det mange som kjenner seg igjen i det redaktøren for Foreign Policy nylig skrev. Det er den publikasjonen som regnes som den som alle som steller med utenrikspolitikk, må lese, enten de er politiske amatører eller fagfolk: «Denne aktiviteten går ikke upåaktet hen i resten av verden. De ser et USA som ikke likner noe de har sett tidligere, og en leder som åpenbart ikke egner seg for vervet. Det kommer fra en diplomat fra en av våre nærmeste allierte på denne delen av kloden. Han sier at de ofte har diskusjoner om hvorvidt Trump er gal eller ikke. Vi tror han er det. Vi har erfaringer med ledere av denne typen i Latin-Amerika, men jeg hadde aldri ventet å se det samme i Washington.» Det er toner jeg også ofte har hørt i en eller annen form i det siste. «Amerika ser ut som et land som ikke er til å kjenne igjen. Trump er gjenstand for spøk i mange sammenhenger. Ut fra oppførselen hans hittil er han en skam, og hvert skritt han tar, utgjør en trussel mot den globale orden og sikkerhet. Han setter det vervet han har og den regjeringen han leder, i svært dårlig lys.»
Med andre ord – er du ikke bekymret, bør du ta en nærmere titt!