Trivialitetenes profet – eller kapitalismens filosof?
Av Oscar Dybedahl
Marx.
Oxford: Polity, 2018, 204 s.
Jan Hoff:
Marx worldwide – On the development of the international discourse on Marx since 1965.
Chicago: Haymarket Books,
2018, 400 s.
Hvordan ble Marx til Marx? Det er et vanlig åpningsspørsmål for bøker som Terrell Carvers Marx. Carver er professor i politisk teori og har forsket på Marx siden midten av 1970-tallet. I boka vil han ikke så mye svare på hvordan et bestemt spedbarn ble til en berømt sosialistisk tenker, men om hvordan vårt inntrykk av Marx som en slik tenker dannet seg, ble konstruert, gjennom historien. Naturligvis hadde ikke Marx samme status og rykte i sin levetid som han har i vår. Som den britiske historikeren Eric Hobsbawm påpeker, var han mot slutten av livet kjent som forfatteren av Kapitalen og av et par briljante politiske pamfletter, men det var også alt. Hvordan ble han så «Marx»?
Oscar Dybedahl er styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.
Foto: Polity/Haymarked Books
Da Marx døde i 1883, fikk Friedrich Engels i stand en omfattende republisering av ulike verker, og han ga ut tolkninger av dem der de ble plassert i et sosialistisk tankesystem. I Den andre internasjonale ble populariseringen videreført ved at Marx’ lære, av Karl Kautsky og andre, ble gjort til sosialdemokratiets offisielle credo, som skulle samle og gi handlekraft til en brokete bevegelse.
Dette understøtter Carvers i og for seg riktige poeng om at inntrykket av et helhetlig sosialistisk tankesystem, «marxismen», var en konstruksjon som ble gjennomført i etapper og stadier etter Marx’ død. Det sier seg selv at dette måtte innebære at visse finurligheter i tenkningen ble polert bort. Men hva innebærer dette videre? Et naturlig spørsmål blir hvilke av de overleverte sannhetene om «Marx’ lære» som er et forenklet produkt av denne konstruksjonen, og ikke en riktig eller fruktbar bruk av Marx. For å tegne en karikatur av debatten finnes en «akademistisk» linje som hevder at Marx slett ikke utviklet noe tankesystem, og at det meste, fra den politiske økonomien til den historiske materialismen, er konstruksjoner ved Engels, Kautsky, sovjetiske ideologer og liknende. Det finnes også en «ortodoks» linje som hevder at marxismen som et sosialistisk tankesystem ble bygget av Marx og Engels fra og med 1840-tallet, og videreutviklet av Engels etter Marx’ død. Marxismen fantes hele tiden og påstandene om noen slags konstruksjon er oppspinn.
Som hver gang en debatt karikeres på denne måten, ligger sannheten et sted i midten. Viktige uenigheter skiller Marx fra marxistiske sammenfattere som Kautsky og Lenin, men også fra Engels. Man burde passe seg for å sitere disse om hverandre, liksom for å illustrere en eller annen sannhet i en «helstøpt» marxisme. Men samtidig kan man ikke late som at Engels, Kautsky, Lenin og senere deltakere i marxistiske debatter var forfalskere, at de utviklet teorier nesten uten forbindelse til Marx. Som det ble sagt av en selvkritisk stemme i det danske Kurasje, et akademisk tidsskrift som på 1970- og 80-tallet, ville «redde» Marx fra marxismen, kunne denne øvelsen likne «mer på en avvikling enn en utvikling», der «den grundige akademiske skeptisisme stadig tømmer teorien for innhold».1
Dessverre lener Carver seg i den siste retningen. Han prøver hele tiden å tolke Marx på en ny og relevant måte, enten ved å hoppe over marxistene eller ved å vise at de fullstendig har misforstått Marx. Han vil illustrere at Marx’ innsikter er samtidsrelevante. Men av de innsikter han utvikler i boka, finnes knapt et eneste poeng som er gjenkjennelig fra over hundre år med Marx-debatt, hvilket antyder at det hele har vært en stor misforståelse. Det han derimot framstiller av marxske innsikter, virker som trivielt stoff. Det kan være slikt som at også vanlige menneskers erfaringer fortjener oppmerksomhet i historieskrivingen, at det finnes et «sosialt spørsmål», dvs. spørsmål om fattigdom og ulikhet, at økonomiske ulikheter kan ligge til grunn for ulikheter i politisk makt, eller at staten skulle etterstrebe velstand for alle borgere, snarere enn for et dynasti eller snevert samfunnssjikt. Disse drøftingene skal for Carver illustrere at «vi alle er marxister nå», siden vi ofte tar Marx’ innsikter for gitt, og bruker dem uten å nevne ham. Å bevise dette blir ikke vanskelig når Marx’ tenkning reduseres til trivialiteter, eller til poenger som kanskje ikke er trivielle, men som er blitt mer kjente i vår tid enn de var på 1840-tallet på grunn av dynamikken i kapitalismens utbredelse, og ikke på grunn av Marx.
I gjennomgangen av synet på historien hevder Carver at hovedsaken for Marx ikke var en bestemt tese om eksempelvis hvilken rolle økonomien spilte for historisk endring. Det relevante er måten han utfordret den overleverte oppfatning om hva som teller som historie på. Dersom all historie fram til 1848 var historien om storslåtte hendelser og handlingene til samfunnets øverste elite, om kriger, religionsomvendelser eller dynastiers fall, ble dette snudd på hodet av Marx og Engels ved at de løftet vanlige menneskers levde erfaringer fram som historie. Historien ble historien om klassekamp, som for dem kunne ta spektakulære former, revolusjoner, men også hverdagslige former, som forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår. Dette åpnet historien for kvinnehistorie, arbeiderhistorie, historien om koloniserte folk, og så videre, som vi nå tar for gitt. Slik er vi allerede marxister. Men hvor uttømmende er dette for Marx’ historieteori?
Deretter blir framstillingen mer politisk og relaterer Marx’ samfunnskritikk til datidens demokratibevegelser. Her følger interessante lesinger av tekster om tysk politisk tilbakeliggenhet (Kritikk av den hegelske rettsfilosofi), frihandel og økonomisk proteksjonisme (i taler mot slutten av 1840-tallet) og om hvordan demokratiske ordninger kunne bli kuppet av protofascistiske demagoger (Napoleon Bonapartes attende brumarie). Marx’ poenger om frihandel er relevante i en tid hvor venstresiden ofte framstår mer som økonomiske nasjonalister enn som sosialister, og refleksjonene rundt Bonaparte er godt tilpasset Trump-alderen.
Carver foretar også en slags gjennomgang av Kapitalen. Interessant nok påpeker han at Marx’ skrivestil ble utviklet under 1840-tallets skarpe sensur, som gjorde satire og innfløkt argumentasjon til hovedformen for radikal samfunnskritikk. Dette merker man av Kapitalens satiriske og kunstneriske utageringer. Men poenget ledsages dessverre av et nokså overfladisk blikk på selve Kapitalen, med feilaktigheter som at Marx simpelthen «syntetiserte» de klassiske politiske økonomenes teori og tilførte noen skarpe fotnoter. Han får heller ikke med seg at Kapitalen var en banebrytende hendelse også for utviklingen av Marx’ historiesyn, slik historikere som Ellen Meiksins Wood framhever.
Boka er på mange måter et friskt pust i litteraturen om Marx. Forfatteren har tilsynelatende god kontroll på Marx-forskningen og over Marx’ skrifter, men utfordrer i det minste denne leseren med noen nokså merkverdige lesinger og påstander. Det er positivt. Likevel virker det som at Carver drives så sterkt av et ønske om å unngå «belastet» marxistisk tankegods at han ikke får fram kjernen i noen av teoriene Marx faktisk utviklet, men reduserer dem til en allerede eksisterende common sense. Slik overflødiggjøres Marx i forsøket på å aktualisere ham.
Jan Hoffs Marx worldwide, opprinnelig publisert i Tyskland under tittelen Marx Global, tar også utgangspunkt i spørsmålet om hvordan Marx ble til Marx. For ham handler det om motsetningen mellom bruken av Marx for å utvikle en legitimeringsideologi for makten i Sovjetunionen, og som en vitenskapelig kritikk av det kapitalistiske samfunnet.
Denne motsetningen lar seg illustrere av Marx-forskningens historie. Lenin ga drivkraft til samlingen av skriftene til Marx og Engels ved å dirigere penger til Marx-Engels Instituttet i 1919. Dette stagnerte imidlertid etter hans død, da instituttleder David Rjasanov ble dømt i «mensjevikrettsaken» av 1931, før han ble tatt av dage i 1938. På et møte om økonomisk politikk i 1920-årene skal Stalin ha forsøkt å skyte inn teoretiske kommentarer, men ble sablet ned av Rjasanov. «Gi deg, Koba. Du tabber deg ut. Vi vet alle at teori ikke akkurat er din sterke side.» Dermed var skjebnen hans beseglet, skulle det vise seg. Flere av de viktigste Marx-forskerne i Sovjetunionen, som Isaak Rubin, Jevgenij Pasjukanis, Jan Sten og andre, gikk liknende skjebner i møte.
Hoff drøfter ikke denne historien, som er tilstrekkelig behandlet andre steder, men tar utgangspunkt i den. Framstillingen begynner med 1960-tallet, da tenkere og aktivister i en rekke land utviklet marxismen på nye måter, for å rehabilitere den som en skarp og vitenskapelig kritikk av det kapitalistiske samfunnet. Han forankrer seg særlig i en tysk teoritradisjon, den såkalte Neue Marx-Lektüre, igangsatt av elever av Max Horkheimer og Theodor Adorno. Særlig Helmut Reichelt og Hans Georg Backhaus ledet an i å knytte kritisk teori til det Marx kalte «kritikk av den politiske økonomi», som en «kritisk teori om det kapitalistiske samfunnet».
Der Carver i sin bok nesten fullstendig forkaster marxismen, er Neue Marx-Lektüre noe mer selektiv i kritikken. De tok utgangspunkt i Frankfurterskolens kritikker av marxistisk ortodoksi, som angikk slikt som gjenspeilingsteorien (at teorier og begreper speiler en ytre virkelighet), naturdialektikken og teorien om basis/overbygning. De var derimot «ortodokse» når det gjaldt kritikken av den politiske økonomi slik den fantes i Kapitalen, som Backhaus påpekte. Særlig hevdet de at Marx utviklet framstillingen i Kapitalen på grunnlag av en metode han tilpasset fra Hegels skrifter om logikk, og at boka ikke ble skrevet som et bidrag til økonomifaget, men forsøkte å overskride økonomifagets problemer gjennom en totaliserende fagkritikk.
For alt dette var debatten i Vest-Tyskland fra og med 1960-tallet særlig viktig, og framstilles i boka på informativt vis. Heldigvis vil ikke Hoff begrense seg til dette, men tar for seg «den internasjonale mottakelsen av kritikken av den politiske økonomi i perioden fra 1960 til vår tid». Derfor kritiseres særlig den tyske debatten for sin provinsialistiske uvitenhet om internasjonale bidrag. Hoff viser at seriøs Marx-basert tenkning utviklet seg flere steder, uten oppmerksomhet verken fra tyske eller anglosaksiske miljøer.
Kjent for mange interesserte er slikt som renessansen innenfor fransk marxisme under ledelse av filosofen Louis Althusser og de Hegel-kritiske bidragene til italieneren Lucio Colletti. Men detaljene i Japans tradisjoner for Marx-debatt, som Hoff gjennomgår fra etterkrigstiden til vår tid, kjenner nesten bare spesialistene. I ulike utgaver har det i Japan blitt trykket flere millioner eksemplarer av Kapitalen. Den japanske oversettelsen av notatbøkene Marx skrev som et forarbeid til Kapitalen, kjent som Grundrisse, var en av de første fullstendige oversettelsene i verden. Han viser til amerikanske forskere som har anslått at kanskje så mange som halvparten av alle økonomiprofessorer ved japanske universiteter var marxister da de var på høyden, mot slutten av 1960-tallet. Interessen er fortsatt neppe sterkere i noe annet land.
Det er i gjennomgangen av Marx-debatten i store deler av verden, som i de gamle sosialistlandene, Spania, Frankrike, Vietnam og andre steder, men kanskje særlig Japan og Latin-Amerika, at denne boka utmerker seg. Den videreformidler og levendegjør en rekke forskningsbidrag som kanskje vil være ukjente for de fleste, i det minste for denne anmelderen.
Både som bidrag til en marxsk samfunnskritikk, og som en historisk gjennomgang av den, er det klart at Hoffs bok er langt mer avansert enn Carver. Hoff er også mer konkret i den kritiske analysen av marxismen. Der Carvers Marx kanskje bør regnes en kuriositet av en innføringsbok, må Marx worldwide stå som et nødvendig verk for alle med særlig interesse for Marx’ kritikk av den politiske økonomi. Den gir ikke bare en analyse av denne marxismevariantens historiske utfordringer, men lykkes langt på vei med å etablere en samtale mellom slike marxister i ulike verdensdeler, som tidligere bare unntaksvis har diskutert med hverandre.
Slutnoter:
- Jens Henning Rasmussen, «Noget om dét som er og dét som bør være. Til forsvar for dialektikken og den immanent begribende fremstilling af det bestående og dets ophævelse», Kurasje 1985, no. 35–36.