To butte – nytt blikk på spissene i arbeiderklassen
Av Jokke Fjeldstad
Har sosial dumping og trussel om flytting av arbeidsplasser satt det tradisjonelle kjerneproletariatet i sjakk? Krever det ny strategi fra oss som ønsker å frigjøre arbeiderklassen? Hva er kjerna i framtidas klassekamp?
Foto: Joanna Kosinska
Av Jokke Fjeldstad,
redaksjonsmedlem i Gnist
I en generasjon har to-spissteorien vært synonymt med vår bevegelses syn på faglig strategi. To-spissteorien er et resultat av kvinneoppgjøret i Akp på 80-tallet. Der den klassiske ml-marxismen ble utfordra og utvikla i møte med kvinnekampen. Siri Jensen sin artikkel fra 80-tallet har blitt trykt på nytt i Gnist/Rødt!, senest i 2009.
Kort oppsummert er to-spissteorien at arbeiderklassen har to spisser. En rundt det som blir kalt kjerneproletariatet, ofte forstått som arbeiderne i industrien. De tilhører en kjerne fordi de produserer merverdi, og dermed befinner seg i hjertet av den kapitalistiske produksjonen. I dag er det en tendens til at organisasjonsgraden synker, og flere av de store arbeiderkollektivene forsvant med nedleggelsen av industri på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet.
Den andre spissen «utgjøres av den kvinnelige delen av arbeiderklassen på grunnlag av deres stilling som klasse og kjønn, i skvisen mellom yrkesarbeid og samfunnspålagt ansvar i familien»1. Analysen argumenterer for at krafta som ligger her, ikke kommer så tydelig til uttrykk på grunn av mangel på organisering. I stedet uttrykker den seg gjennom underliggende bevegelser med brei oppslutning, som kravet om likelønn, 6-timersdagen eller kampen mot seksuell trakassering. «Det strategiske spørsmålet som analysen reiser, er nettopp hvordan denne krafta kan finne organisatorisk utløp.»2
#metoo en kasta bort sjanse for fagbevegelsen
Når vi nå, 30 år etter to-spissteorien ble formulert, studerer klassekampens posisjon så er vi ikke kommet så mye lengre. Høyresidas angrep på abortloven har ført til sterk motstand og uttrykt seg i en bevegelse med brei oppslutning. #metoo bevegelsen var et nytt uttrykk for en annen underliggende bevegelse med brei oppslutning. #metoo bevegelsen var en protest mot utnyttelse av maktforhold i yrkeslivet. Sammenheng mellom kjønn, seksualisert maktutøving og arbeidslivet ble satt på dagsorden. Dessverre så hverken posisjon eller opposisjon i fagbevegelsen potensialet til denne bevegelsen. Spørsmålet ble behandlet som underordnet, men burde i stedet ha vært løftet øverst på dagsorden. Oppropene «Ikke til forhandling» og «Opprop mot seksuell trakassering i fagbevegelsen – blant gutta» var viktige uttrykk for at det finnes krefter som reagerer i fagbevegelsen.
Men tenk om vi hadde omfavnet og satt #metoo øverst på fagbevegelsens dagsorden. Satt søkelyset på det maktforhold som gjør at noen føler de kan behandle noen andre krenkende og uverdig. Ville vi ikke da synliggjort det skjeve maktforholdet mellom arbeidskjøper og arbeidsselger? Kanskje kunne gjort noe med det, eller i hvert fall åpnet diskusjonene om hvordan vi kunne endret dette forholdet. Dessverre tok vi ikke denne diskusjonen. Den sosialdemokratiske ledelsen i fagbevegelsen har ikke interesse av å skjerpe klassemotsetningene. Men for oss som mener det er nødvendig ble dette dessverre en bortkasta sjanse. Så det strategiske spørsmålet fra 80-tallet er fortsatt der, hvordan kan denne krafta finne organisatorisk utløp.
Det sløve kjerneproletariatet
Marxistiske analyser har tradisjonelt lagt mye vekt på industriarbeiderklassen, siden det er de som skaper merverdien. Men også sosialdemokratiet ser industriarbeiderklassen som strategisk viktig. Posisjonen til denne delen av arbeiderklassen har blitt institusjonalisert i det sosialdemokratiske klassekompromisset gjennom frontfagsmodellen. Altså de som skal gå først inn i forhandlinger og fastsette rammene for tariffoppgjørene i Norge. Resultatet av dette de siste tiårene har vært lønnsmoderasjon og i beste fall stillstand i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Frontfaget fører som regel til begrensa handlingsrom for å gjøre noe med lavtlønte grupper og likelønnsproblematikk. Små tiltak skjer i enkelte oppgjør, men de store grepa mangler.
At dette er resultatet er ikke overraskende. Kjerneproletariatet er på defensiven i hele den vestlige verden. Det er en konstant trussel om å flytte produksjon til andre land med lavere kostnader. Produksjonsbedrifter blir presset ut av høye boligpriser i sentrale strøk. Når ikke bedriften flyttes, utfordres lønns og arbeidsvilkår med sosial dumping og import av billigere arbeidskraft. Kontroll over innleie, tiltak mot sosial dumping og lav lønnsvekst er ikke en uforståelig prioritering. Men det kjennetegner heller en brems enn en spiss. Det er en defensiv situasjon som sliper ned spissen til en butt stump.
Kapitalen har alltid prøvd å flytte produksjonen til der arbeidskrafta er billigst. Dette var en viktig motiv for engelsk kapital når de sluttet å bruke vannkraft ved elvene og flytta inn produksjonen til byene med kull som brennstoff. I byene var det mer ledig og billigere arbeidskraft. Produksjonen sto sentralt i bybildet under arbeiderbevegelsens framvekst. Med biltransport og kollektivtrafikk kunne kapitalen utvide sitt nedslagsfelt for arbeidere i etterkrigstida. Til vi i den nyliberale tidsperioden kunne bytte plassering. De sentrale fabrikkene ble fylt med boliger, mens produksjon flyttes ut til billigere tomter. Eller enda oftere til land med billigere arbeidskraft.
Kjerneproletariatet sin posisjon i samfunnet under sosialdemokratiets glansdager etter andre verdenskrig var annerledes i enn i dag. Da sto den i kjernen av arbeidsmarkedet, politiske beslutninger og produksjonen. Men med noen unntak i Distrikts-Norge har dette i stor grad endret seg. Produksjonsbedriften er ikke lengre hjørnesteinen som samfunnet sirkler rundt. Dette gjør etter min mening noe med det politiske landskapet, og da må også kartet endres.
Strukturbevegelser vil skape forandring
Vi må tørre å stille spørsmål ved kjerneproletariatet som en ledende kraft eller spiss. Jane McAlevey3 ser fagbevegelsen på 30-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet som strukturbevegelser. De kjempet for å vinne flertall. Flertallet på arbeidsplassen under opporganiseringa på 30-tallet, eller i menighetene for borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet. Organisering handler for McAlevey ikke om organisering av de beste og mest bevisste i egen klubb. Men organisering av flertall i samfunnet, nabolagsorganisering, arbeidsplassorganisering og kobling mellom de to. Klasseorganisering i brei forstand for å oppnå politiske mål på kort sikt og flytte makt på lang sikt.
Forholdet mellom arbeid og kapital er fortsatt det samme i kapitalismen. KapItalen utbytter arbeideren med mål om maksimal profitt. I kampen for å maksimere profitten har også kapitalen reorganisert samfunnet flere ganger. Nyliberalismen er den siste store re-organiseringen, som tar for seg både hvor og hvordan arbeid utføres, i tillegg til hvordan fritid leves og sosiale bånd knyttes.
Det finnes en forståelse av at arbeiderklassens styrke ligger i å forstyrre produksjonen. Det er ved at vi kan stoppe, utsette og ødelegge kapitalens flyt som gjør at vi kan vinne fram i forhandlinger med arbeidsgiver. Selvsagt er det mye sant i dette. Siden kapitalen er profittmaksimerende vil den intelligente kapitalist alltid vurdere kostnadene ved konflikt kontra kostnadene ved kompromiss. Men dette er også en forståelse der klassekampen begrenses til innafor arbeidsplassen.
En klassekampforståelse som stopper ved fabrikkportene, ser kun den faglige kampen og ikke klassekampen. Det er nettopp gjennom organisering utover de rammer kapitalen påfører oss arbeiderklassen kan vinne. Kapitalens fremste våpen er kontrollen med arbeidet. Hvem som har jobb og hvem som ikke har det. Hvor og når arbeidet skjer. Siden arbeideren er avhengig av å ha arbeid for å overleve tvinger det arbeideren til å underkaste seg kapitalen.
Arbeidernes motmakt springer ut av organisering. At arbeidstakerne gir hverandre et faglig løfte om å ikke underby hverandre. Ikke selge sin arbeidskraft til vilkår under tariff. Begrenser vi forståelsen av denne organiseringa til den fysiske arbeidsplassen så begrenser vi også handlingsrommet for organiseringa til de rammer kapitalen har lagt på arbeidet. Klasseorganiseringa må derfor organiseres utover arbeidsplassens begrensninger og inn i det samfunn arbeidsplassen befinner seg i.
Ideologisk tåkelegging
Argumentasjon for frontfaget eller kjerneproletariatets opphøyde posisjon kommer ofte i form av utsagn som «vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre». Dette er en tilsløring av varebyttets karakter. Alt arbeid vi gjør under kapitalismen er arbeid for andre. Alle varer som blir produsert er for å dekke behov for noen andre. Alle tjenester som blir produsert er for å dekke behov for noen andre. Grunnleggende i samfunnet vårt er at vi skaper varer for å dekke andres behov. At vi ved å bytte varer får dekket de totale behovene vi har. Det at behovet materialiseres i et fysisk objekt, som skal eksporteres for å dekke behov på andre siden av kloden, gjør ikke at det grunnleggende ved byttet av varer for å dekke behov forsvinner. Den eneste som ikke kan leve av å gjøre noe for andre er den som selv produsere alt den trenger selv.
En annen påstand er «når det offentlig streiker så sparer stat eller kommune». Dette er et flåsete argument for at det egentlig er nytteløst for offentlige arbeidere å drive arbeidskamp. Det vitner heller om en misforstått forståelse av hva offentlig sektor er for noe. Kommunestyre og stat skal ikke drive profittmaksimering for utbetaling til eiere. Offentlig sektor skal utføre fellesoppgaver. Det er derfor et problem for arbeidskjøper når ikke oppgavene blir utført selv om det fører til mindre kostnader på budsjettet. Oppgaveutføring er det vesentlig målet, ikke profittmaksimering. Det er derfor fullt mulig med effektiv arbeidskamp i offentlig sektor. Men kampen må også føres på et samfunnsnivå. Det er viktig å få med seg oponionen når oppgavene ikke utføres.
Disse ideologiske løgnene spiller en viktig funksjon i å opprettholde klassekompromisset. Siden en liten del av arbeiderklassen, i en presset posisjon, gis den ledende posisjonen. De som skal sette rammene for forsvarlig lønnspolitikk og hva vi andre kan kjempe for. Dermed holder det arbeiderklassen tilbake i klassekampen.
Kjernen i klassekampen
Hvis analysen om at det tradisjonelle kjerneproletariatet er malt inn i et hjørne stemmer, så bør det også få konsekvenser for vår strategi. På hvilke arbeidsplasser er det mulig å drive politisk kamp? Hvor er det rom for offensiv kamp? Hvor finnes store ansamlinger av arbeidere sentralt plassert i samfunnet?
Hvis vi ser klassekampen i videre forstand, utover de enkelte bedriftene og som noe som foregår i hele samfunnet, da trenger vi en analyse av relasjonene mellom institusjonene i samfunnet og arbeidsplassene. Arbeidsplassen er dermed ikke bare en del av en bedrifts- eller konsernstruktur, men en del av en samfunnsstruktur. Hvilke type arbeidsplasser eller næringer som er i sentrum av strukturen kan variere. Noen steder er det industribedriftene, mens andre steder er det andre arbeidsplasser som er de sentrale.
Med en slik forståelse blir det uviktig å snakke om et kjerneproletariat, noen som er litt «viktigere» eller «bedre» proletarer enn andre. Man slipper også forhåpentligvis unna til tider latterlige diskusjoner om hvem som tilhører den viktigste delen av arbeiderklassen. Om lagerarbeideren eller transportarbeideren er verdig, mens sykepleieren eller frisøren ikke kan få være det.
Den sentrale arbeidsplassen vil vise seg i relasjon med andre. At den definerer arbeidsvilkår i det konkrete samfunnet. Hva folk oppfatter som normale og akseptable vilkår. At den skaper ringvirkninger og opprettholder samfunnet. For eksempel dør bygda uten skolen eller den klassiske hjørnesteinsbedriften. At den er avhengig av en relasjon til lokalsamfunnet. Det er umulig eller vanskelig å flytte bedriften vekk fra samfunnet uten at det medfører kostnader.
Sosial klassekamp
Er det andre type arbeidsplasser, som er i sentrum for strukturen, må det føre til nye former for organisering og politisk kamp. Arbeidsplasser som hele tiden er under trussel om å bli flytta vekk, kasta ut av byen eller arbeiderne byttes ut, skaper ikke gode vilkår for en styrka arbeiderbevegelse. Istedenfor er det nemlig de arbeidsplassene det ikke er lett å flytte vekk, som gir rom for å flytte posisjoner.
Den faglige strategien må bygge videre på det viktigste elementet fra to-spissteorien. Behovet for å bygge nettverk og allianser på tvers. Kvinner på tvers og konferanser som trondheimskonferansen er viktige resultater. Der har allianser og nettverk blitt etablert på tvers i fagbevegelsen, og mellom kvinne- og fagbevegelse. La oss utvikle denne alliansesøkende faglige strategien.
Mange bevegelser ser på fagbevegelsen som den store sterke bevegelsen de spør om hjelp hos for å få gjennomslag. Men framover vil behovet være viktigere omvendt. Fagbevegelsen trenger alliansepartnere og samarbeid på tvers for å kunne ta kamper og vinne. Slagene vil vinnes i samfunnet, ikke bak lukkede dører. Organisering som lokal-LOene kan her spille en nøkkelrolle i å forene den faglige og den samfunnsmessige kampen. Fagbevegelsen må engasjere seg mer i både politiske partier og sosiale organisasjoner. Vi må ikke bare ta med oss våre saker inn i fagbevegelsen. Men ta med oss fagbevegelsens kamper ut i våre lokalsamfunn. Kan vi be om støtte for streik i idrettslaget, menigheten, i foreldreutvalget? De fleste av oss tenker nok på det som en ganske rar scene. Men det er i de baner vi må tenke strategi og taktikk hvis klassekampen skal bli en samfunnskamp.
Noter
1 Siri Jensen, To spisser i arbeiderklassens kamp, Rødt! Nr 3 2009
2 Siri Jensen, To spisser i arbeiderklassens kamp, Rødt! Nr 3 2009
3 Jane McAlevey – No Shortcuts Organizing for Power in the New Gilded Age, Oxford University Press, 2016