Tema: Frigjøring av kvinnene!
Av Gro Hagemann og Kitty Strand
«… så lenge det ikke fins noen virkelig samfunnsmessig frihet for kvinnen i et land, fins det heller ingen virkelig frihet i landet.» Enver Hoxha
OM KVINNESPØRSMÅLET
1. Arbeiderkvinnenes interesser må være grunnlaget for frigjøringskampen! Undertrykkelsen av kvinnene i Norge går på tvers av klassene. Det betyr ikke at kvinneundertrykkelsen er «klasseløs». For det første er arbeiderklassens kvinner hardest undertrykt. Kvinnelige arbeidere og funksjonærer er ekstra utbyttet fordi de er kvinner. I tillegg er de undertrykt i hjemmet – med hovedansvar for husarbeid og barn. Arbeiderklassens husmødre er helt avhengig av mannens inntekt, står ofte uten barnehage til ungene, har lang og ubeskyttet arbeidsdag og er sosialt, kulturelt og politisk isolert. Også i det arbeidende småborgerskapet vil kvinnenes sosiale og økonomiske situasjon være omlag den samme. Borgerskapets kvinner er også undertrykt. Med unntak av et lite antall kvinnelige kapitalister er deres klasseposisjon ofte basert på mannens inntekt og eiendom. Samtidig er de økonomisk og sosialt privilegerte, de kan kjøpe annen kvinnelig arbeidskraft for å lette sin egen situasjon, og vil stort sett alliere seg med den herskende klassen. Det er derfor objektive klassemotsigelser blant kvinnene. Enhver kamp for å frigjøre kvinnene må derfor ta sitt utgangspunkt i problemene og interessene til kvinnene i arbeiderklassen og andre lag av det arbeidende folket.
2. Monopolkapitalen – ikke mannen – er hovedfienden!
Undertrykkelsen av de norske kvinnene er basert på ekstra–utbytting og økonomisk avhengighet av mannen. Politisk blir denne undertrykkelsen holdt oppe av reaksjonær ideologi, av vaner og fordommer som i vårt samfunn blir propagandert fra barnsben av.
Dette grunnlaget for undertrykkelsen av kvinnene er opprettholdt av monopolkapitalen og dens stat. Underbetaling av kvinnene øker profitten. Barnehager blir bare bygd i den utstrekning de er helt avgjørende i oppgangstider. Ideologisk blir de reaksjonære mytene om kvinnenes underlegenhet propagandert i monopolkapitalens presse, i statens lærebøker. De siste hundre års utvikling viser at kapitalismen aldri har klart og aldri vil klare å avskaffe undertrykkelsen av kvinnene.
Mennene – også i arbeiderklassen og småborgerskapet – er privilegerte i
forhold til det arbeidende folkets kvinner. De er påvirket av borgerskapets ideologi – og utnytter i stor grad kvinnenes økonomiske avhengighet av dem til undertrykkelse i hjemmet. Derfor må kvinnene føre kamp mot mannens undertrykkelse; kreve større rettigheter, kjempe for egen inntekt, kjempe for lik innsats i hjemmet osv. Men motsigelsen mellom menn og kvinner i det arbeidende folket er ikke uforsonlig. På lang sikt betyr også mannens
herskerrolle fornedring og ufrihet. Det er ikke arbeiderklassens menn, det er monopolkapitalen og staten som befester og opprettholder det økonomiske og sosiale grunnlaget for undertrykkelsen av kvinnene.
Hovedfienden er monopolkapitalen. Derfor er det i de arbeidende kvinnenes interesse å bekjempe mennenes reaksjonære ideer og praksis ut i fra ønsket om enhet, for å vinne mannen som en alliert i kampen mot en felles fiende.
3. Kvinnene – en sjølstendig kraft og en reserve for revolusjonen.
Splittelsen mellom mann og kvinne er i lang tid brukt av reaksjonen for å svekke arbeidsfolks kamp. Kvinnenes tradisjonelle sosiale og politiske isolasjon blir forsøkt utnyttet for å splitte dem fra arbeiderklassens kamp.
Husmødre har blitt forsøkt brukt som «streikebrytere» innafor familien.
Håkon Lies husmorpropaganda i EEC–kampen er et ferskt eksempel. I slike situasjoner kan kvinnene brukes som en politisk reserve for monopolkapitalen og dens politikk.
Når denne tradisjonelle splittelsen blir overvunnet, blir bildet vendt. Mobiliseres kvinnene mot sin virkelige fiende, monopolkapitalen, blir de en reserve for revolusjonen. Og evner kvinnene å føre en sjølstendig kamp for sine interesser, med egne masseorganisasjoner og ledere, vil de kunne bli en viktig kraft i den sosialistiske revolusjonen.
4. Bare sosialismen kan frigjøre kvinnene – og frigjøre mennene fra undertrykkelsen av kvinnene.
Uten at monopolkapitalens herredømme styrtes – og et proletarisk diktatur opprettes – vil ikke grunnlaget for en virkelig frigjøring av kvinnene være tilstede. Bare sosialismen kan garantere alle kvinner produktivt arbeid, økonomisk uavhengighet av mannen og frigjøring fra den private husholdnings trange grenser.
Men kampen mot reaksjonære ideer, undertrykking i hjemmet, vil foregå i årtier også etter en revolusjon. Den proletariske statsmakta vil imidlertid kunne sikre at føydale og borgerlige ideer om kvinnen blir effektivt og systematisk bekjempet.
Men fortsatt må kvinnene sjøl ta opp kampen mot de restene av undertrykkelse mot sitt eget kjønn som finnes. Målet for denne kampen vil være å realisere prinsippet om likeverd mellom mann og kvinne på alle områder og å innføre et virkelig demokrati i familien.
5. De norske kvinnene trenger en sjølstendig organisering for kamp.
I kampen mot undertrykkelse, i kampen for frigjøring trenger kvinnene egne organisasjoner, de må fostre egne ledere. Det er kvinnene som utsettes for kjønnsundertrykking og som skal frigjøres fra kjønnsundertrykking. Å skape egne organisasjoner og aksjonsenheter der mannen ikke kan dominere og lede er derfor en helt nødvendig forutsetning for og del av frigjøringskampen. Dette gjelder uansett hvor progressive mennene måtte være. Et nytt, kommunistisk parti er nødvendig i Norge for å skape politisk ledelse for arbeiderklassens kamp, for revolusjonen. Dette er i de norske kvinnenes interesse – og en forutsetning for kvinnenes fullstendige frigjøring fra undertrykkelse. Men et kommunistisk parti – sjøl med det mest «fullkomne» kvinneprogram – kan ikke erstatte kvinnenes egne, sjølstendige kampkraft. De som rammes av undertrykking må sjøl – på sine egne vilkår og med egne krefter – ta opp kampen mot den.
6. Marxist–leninistene må gå i spissen for kvinnenes frigjøringskamp!
De norske marxist–leninistene har som sin målsetting å arbeide for en sosialistisk revolusjon og opprettelsen av proletariatets diktatur i Norge. En viktig del av det nye marxist–leninistiske partiets program må bli kampen for å frigjøre kvinnene under bygginga av sosialismen. På samme måte må MLG konsekvent forsvare kvinnenes interesser i dag – i alle kamper som blir reist mot undertrykkelse og utbytting.
Vi vil reise to viktige arbeidsområder for marxist–leninistenes kamp mot kvinneundertrykking i dag:
– Marxist–leninistene må sjøl i sine egne organisasjoner og familier ta opp kamp mot kvinneundertrykking. I alle vurderinger av kadrenes arbeid og livssyn må spørsmålet om kvinneundertrykking i og utafor familien vurderes. Og marxist–leninistene må få en politikk for å utvikle et stort antall ledende kvinnelige kommunister. I denne kampen må kvinnelige marxist–leninister sjøl kritisere all hang til monopolisering av arbeid og sjølhevding hos mannlige kadre, og samtidig rette søkelyset mot kvinnelige kadres mulige passivitet og underkastelse.
– Marxist–leninistiske kvinner må arbeide i kvinnenes masseorganisasjoner, forsøke å utvikle en størst mulig kampberedskap mot monopolkapitalen og dens stat, og kritisere borgerlig ideologi i kvinnenes egne rekker. De må gå i spissen for å trekke fram de sosialistiske erfaringene på kvinnekamp og kvinnefrigjøring, peke på kvinnenes langsiktige revolusjonære oppgaver og aktivt delta i kampen for kvinnenes rettigheter i dag.