Bokomtaler

Taushet som strategi. Hvorfor så stille om Bård Wormdals bok om spionasje?

Av

Rune Ottosen

Bård Wormdal:
Spionbasen. Den ukjente historien om CIA og NSA i Norge.
Oslo: Pax, 2015, 195 s.

Bård Wormdal, NRK-journalist og forfatter, har skrevet boken Spionbasen. Den har solgt oppsiktsvekkende bra til fagbok å være. Boken har fått noen anmeldelser, stort sett gode. Gitt bokens kontroversielle innhold og kritiske blikk på norsk base- og sikkerhetspolitikk, er det underlig at få norske medier har fulgt opp påstandene i boka. Spionbasen er en oppfølger av Wormdals første bok fra 2011, Satellittkrigen, der han mener å kunne dokumentere at Norge systematisk bryter Svalbardtraktaten. Heller ikke den gangen ble utgivelsen viet oppmerksomhet av norske medier. Det er grunn til å dvele ved manglende vilje fra makthavere til å svare på godt begrunnet prinsipiell kritikk. Samlet sett viser Wormdals to utgivelser at Norge er dypere involvert i USAs såkalte globale krig mot terror enn det norske politikere vil innrømme. I Satelittkrigen får Wormdal sysselmannen til å innrømme at bruk av satellitter i NATO-øvelser som skulle forberede Afghanistan-operasjoner, er i strid med bestemmelsen om at Svalbard ikke skal brukes til militære formål. Et annet bevis på at norske myndigheter bryter Svalbardtraktaten i sin bruk av satellitter i krigføringen i Afghanistan, finner han i en Powerpoint-presentasjon av det fransk-italienske satellittprosjektet COSMO Sky-Med. Av kommersielle grunner skryter selskapet av sitt samarbeid med Forsvaret om et pilotprosjekt i Afghanistan. At Forsvaret formelt sier at prosjektet kun skal gi mer kunnskap om forflytning av ressurser i jordbruket i Afghanistan, bør ikke lure noen til å tro at dette ikke også har et militært formål.

I Spionbasen går Wormdal dypere inn i norsk etterkrigshistorie og viser at gjennom fortielser, hemmelighold og desinformasjon er viktige beslutninger holdt unna norsk offentlighet. Sett i lys av Edward Snowdens avsløringer av NSAs omfattende globale overvåking, bør boken vekke interesse i norsk offentlighet. Wormdal viser at det har vært tett samarbeid mellom norsk militær etterretning, NSA og CIA i mer enn 60 år. Samarbeidet fortsetter med full kraft og Wormdal skriver at Nord-Norge er orkesterplass for amerikansk etterretning

Wormdals viktigste påstand er at det ikke har vært politisk styring på viktige sikkerhetspolitiske spørsmål i store deler av etterkrigstiden. Han har gjennom svært grundig arbeid med åpne kilder vist oss et bilde som vil påvirke framtidig historieskriving om norsk sikkerhetspolitikk. Wormdal siterer blant annet statsminister Einar Gerhardsen fra møte i Regjeringens sikkerhetsutvalg, der han forsikrer at militær utbygging i nord ikke vil bli belastet norske budsjetter siden amerikanerne betaler. Formannen i Stortingets militærkomité aksepterte i sin tid å holde saken unna omtale i statsbudsjettet for å unngå offentlig oppmerksomhet. Fra 1958 og fire år framover ansettes 360 personer i etterretningstjenesten, i praksis lønnet av amerikanerne. Forfatteren har også fått i tale navngitte pensjonerte etterretningsoffiserer som synes det er på tide at offentligheten får vite hva som forgikk under den kalde krigen, selv om de strengt tatt bryter sin taushetsplikt.

Her er historier presentert som tatt ut av en thriller. For eksempel historien om skarpe skudd rettet mot spionskipet Marjata i Barentshavet under en sovjetisk marineøvelse, etterretningsutstyr skjult i norske fiskebåter, og tett amerikansk involvering i driften av lyttestasjonen på Korpfjell i Sør-Varanger.

I forbindelse med Kjell Grandhagens nylige avgang fra Etterretningstjenesten ble han rost av mange for å ha bidratt til mer åpenhet. Han viste ikke samme åpenhet da Wormdal ville ha samarbeid om boka. Grandhagen mente det ikke var behov for en ny bok. Wormdal mener også å kunne motbevise Grandhagens påstand om at e-tjenesten kun er for norske interesser, med blant henvisning til aktiviteten på lyttestasjonen Fauske II.

Tror ikke norske medier at Wormdal har belegg for påstandene? I så fall burde boken vært gjenstand for kritikk. Er påstandene sanne bør de vel debatteres? Taushet ser aldri bra ut. Ytringsfrihetskommisjonen skriver at det i praksis ikke var full ytringsfrihet om sikkerhetspolitikk under den kalde krigen, blant annet på grunn av medienes selvsensur. Jeg trodde vi hadde kommet lenger i dag.

Under den kalde krigen ble journalister og redaksjoner som Ny Tid, Klassekampen og Ikkevold gjenstand for etterforskning, tiltale og noen tilfeller dom etter spion-paragrafen. En viktig dom falt i høyesterett i 1986 da Ikkevold med en stemmes overvekt ble frifunnet for tiltale etter spion-paragrafen. Ikkevold hadde på samme måte som Wormdal brukt åpne kilder for å dokumentere brudd på norsk base- og sikkerhetspolitikk. Dommen var viktig og banet vei for at andre journalister, som Wormdal, skal kunne drive kritisk under-søkende journalistikk uten å bli rettsforfulgt. I vår postmoderne tid er politietterforskning og tiltale erstattet av en form for repressiv toleranse. Wormdal får si hva han vil, men blir han ignorert og tiet hjel, kan jo politikeren fortsette som før uten at det får politiske eller andre konsekvenser.

Rune Ottosen